Tag Archives: nysnø

Rekordtidlig på ski

Det har snødd i hytteområdet den siste uken, og på torsdag la Røros tur-og løypeforening ut et bilde på Facebook med teksten «Mølmannsdalen er rullet». Det er bare 6 måneder siden sist jeg var på skitur, og jeg er innerst inne et sommermenneske, men jeg kjente likevel at det begynte å krible i kroppen da jeg så bildet. Kunne det bli en skitur denne helgen? Det kunne det!

img_6967

Norge i grått, hvitt og svart? Herlig læll!

At jeg av alle skulle kjenne denne kriblingen i kroppen av å se en skitrasé rullet og til og med virkeliggjøre tanken om å skitur, er nesten å sammenligne med et mirakel. Folk som kjente meg i yngre år (og godt inn i voksen alder) vil skjønne hvilken forvandling som har skjedd. Fra å være en innbitt vinter- og skihater (som stort sett aldri gikk på ski med mindre det var snakk om skoleskitur som jeg ikke kunne slippe unna), har jeg lært meg å digge begge deler. Visst kan det kjennes tungt innimellom om vinteren når mørket tynger og snøen er omgjort til skikkelig holke etter en mildværsperiode, men jeg prøver å lete etter de positive sidene ved vinteren. Den blir nemlig ikke lettere å komme gjennom om jeg kun fokuserer på de negative sidene.

img_1068

Mølmannsgården i sikte.

Ikke bare ble det skitur på lørdag, men løypa i Mølmannsdalen var til og med sporsatt! Jeg har aldri vært på ski i Mølmannsdalen, men har vært her både til fots og på sykkel, så nå gledet jeg meg til å oppleve den flotte skogen med ski på beina.

Gråvær, vind og minus 5 grader gjorde det til en relativt kald affære (mest pga. vinden), men turgleden var tilstede i fullt monn, og store deler av turen gikk jeg rundt med et stort glis om munnen. Terrenget i Mølmannsdalen er lettkupert med snille bakker som passer meg bra. Når man nærmer seg Sevatdalen blir bakkene hyppigere og noe tøffere, men selv jeg klarte å holde meg på beina i alle bakkene, så da bør de fleste klare det. Det var noen få skiløpere til som var ute i samme ærend som oss i går, men for det meste gikk vi for oss selv og kunne nyte naturen og turen.

img_6971

Fornøyd dame etter sesongens første skitur.

Flotte Mølmannsdalen skuffet ikke, og det ble tilsammen 18 km. på ski denne dagen. Det kjenner jeg godt i beina i dag. Skulle tro at over 350 timer med tur og trening hittil i år skulle ha gjort muskulaturen vant til det meste, men skigåing utfordrer tydeligvis min muskulatur på en helt egen måte, så rimelig støl på innsida av lårene i dag (men like blid!).

Nå gleder jeg meg til mere snø (krysser fingrene!) og løyper på fjellet. Akkurat nå er det for lite snø til å kjøre løyper, men for tungt til å gå noe særlig til fots. Vi prøvde oss på en fottur i terrenget rundt hytta i dag, men det var rimelig tøft å vasse rundt i løssnø oppå tuene. Fordelen med snøen er at vi igjen ser dyrespor. På dagens runde observerte vi to flygende ryper, samt spor av rype, elg og hare. Vi har i grevens tid også fått hengt opp litt mat til småfuglene utenfor hytta i form av meiseboller og nøtter servert i et «matehus», så nå håper vi på hyppig besøk av meisene i vinter.

img_6977

Nysnø og sol rundt hytta i dag.

 

Reklamer

Vinterens tilbakekomst

April har vært kald i det siste, og selv i lavlandet har det kommet snø nå sent i april. Det var derfor ingen stor overraskelse at det også hadde snødd på hytta, men mengden…. DEN overrasket. Riktignok slapp vi å måke gårdsplassen, den snøen hadde heldigvis smeltet bort, men på skiturene vi hadde sist helg var vårfølelsen jeg hadde hatt helgen før som blåst bort.

Lørdag var for det meste en skyet dag, men oppholds og nesten vindstille er turvær når man er hytta. Vi la turen opp på Novola (selveste «hyttefjellet»), og rant ned mot nord. Skjønt rant og rant. Med unntak av skare på toppen var det mye løssnø som bremset farten nedover. Heldigvis. Jeg har ingenting imot nedoverbakker så lenge jeg føler jeg har en viss kontroll; altså styresnø + moderat med fart. Nedfarten mot Loken gikk dermed relativt greit selv om jeg rant litt på kryss og tvers og ikke satte avgårde rett ned.

IMG_0992

Nesten på toppen av Novola.

Idet vi skulle ta en kafferast ved Bersvendsbua tittet sola høyst velkomment frem. Uten sol var det en ganske hustrig dag, men med den gule kula hengende synlig på himmelen ble det riktig trivelig i solveggen på bua. Sola fortsatte å skinne mens vi rant hjem til hytta og en stund til, men så var det bare å innse at hytteveggen ikke var et blivende sted uten sol til å varme oss.

IMG_0996

Sola dukket opp akkurat i tide til kaffepausen.

Søndagen begynte også skyet, men som på lørdag var det nesten vindstille. Jeg hadde lyst til prøve å gå til Rognsåsjøen  som er et stort vann som ligger nærmere Hessdalen enn Ålen. Vi fulgte skiløypa (som ikke lenger prepareres og derfor er sporløs) et stykke langs Holvollveien før vi tok av i retning sør for Storvollhøgda. Sola tittet frem nå og da og ga oss en forsmak på hvor deilig det skulle bli denne dagen. Som på lørdag var det masse rype- og harespor å se i nysnøen, og som regel skremmer vi opp en rype eller to på tur. Så også denne helgen. Sporene vi har sett i vinter tyder på at det er et yrende dyreliv rundt hytta. Synd de er så sky disse dyrene.

IMG_1001

Enda grå himmel for det meste, men Novola lyser opp og vi aner håp om sol.

Idet vi nærmet oss foten av Storvollhøgda kom sola frem «på alvor» og litt senere når vi nådde platået som markerte det høyeste punktet før det begynte å gå ned mot Rognsåsjøen fikk jeg en følelse av å være på vidda. Bare noen få skispor var å se i det kritthvite landskapet, og snøen hadde her og der laget helt fantastiske formasjoner som fasinerer meg like mye hver gang jeg ser slike. Ikke ett menneske var å se. Vi hadde hele denne hvite herligheten helt for oss selv. Vi bestemte oss for ikke å renne helt ned til Rognsåsjøen da vi hadde den i sikte. I stedet fant vi oss en plass i en dal og fyrte opp et lite pølsebål. Kaffen hadde vi med på termos, men det hadde ikke vært noe problem å koke bålkaffe om vi bare hadde husket å ta med bålkjelen fra byen. Får prøve å huske den til helgen! I sola ble det deilig varmt og vi hadde fin utsikt mot sør hvor det nå og da var en og annen skiløper å kikke på. Lurer på hvor de kom fra eller hvor de skulle til? Ratvollhøgda kanskje?

IMG_1009

Dette er fjellvår på sitt aller beste spør du meg.

Etter pausen fortsatte vi rundt Storvollhøgda og tok etterhvert sikte på platået mellom Novola og Storvollhøgda. Utrolig mange små «tjuvdaler» i området rundt Storvollhøgda, og jeg har null problemer med å forstå at folk kan gå seg bort her hvis tåka kommer sigende og alle landmerker forsvinner. Det er nok av smådaler å bomme på for å si det sånn.

IMG_1003

Fantastiske snøformasjoner skapt av snø, vind, kulde og varme.

Ned fra platået går det bare nedover og nedover. Selv om det var mere styresnø nå enn sist jeg rant ned her, liker jeg meg ikke ned her. Jeg kunne selvfølgelig ha kjørt enda mer på skrå og benyttet «lengden» for å få mindre fart, men da hadde vel kjæresten gått lei av å vente på meg. Jeg kom meg ned denne gangen også – uten verken brukne ben eller armer og også uten fall (selv om det var på hengende håret en gang).

Tilbake på hytta fyrte vi opp grillen og laget årets første middag ute før vi måtte returnere til byen. Akkurat det var lite fristende så fint som det var på hytta denne søndags ettermiddagen. Håper vi får mange flere slike dager fremover, gjerne med mer varme i lufta også!

IMG_1006

Det er noe helt eget ved å ferdes i et landskap hvor de eneste sporene er ens egne skispor.

 

Korte dager

Vi skriver medio november og dagene er korte. Turlivet preges av dette og består nå stort sett av turer i nærheten av hytta. Alternativet er å stå opp før dagen gryr og kjøre av sted i mørket for å være klar til å starte turen når lyset kommer. Det har vi ikke funnet motivasjon til enda, så forrige helg ble det altså bare turer i hyttas nærområde.

Det hadde kommet et lite dryss med snø, og bekker og myrer har begynt å fryse til. Jeg håper på mer snø, for skal det først være vinter kan det godt være skikkelig vinter. Om ikke annet lyser snøen opp i mørket!

Under er noen bilder fra forrige helg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Begsveinbua har blitt litt skeiv med åra, men gir fortsatt ly for vinden

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Novemberlys over myrene.

IMG_0721

Tåkelandskap ved Orvsjøen.

IMG_0733

Tåka skapte en spesiell atmosfære ved Christianus Sextus-gruva.

Bonustopper i vakkert oktobervær

Sist søndag opprant med vakkert høstvær. Ikke fullt så vindstille som på lørdag, men til gjengjeld var det sol og blå himmel. Jeg bestemte meg derfor for å teste knærne på nok en topptur – selv om jeg egentlig er fornøyd med det jeg har gjort hittil i sesongen.

Etter å ha kikket litt på listen over topper i Holtålen kommune med PF>100 meter, falt valget på Gjårdvola (1121 moh). Startsted Grønlivollan langs Riastvegen.

Ved Grønvollan. Her ender veien.

Ved Grønvollan. Her ender veien.

Turen begynte med ca halvannen km. på grusvei inn til noen hytter før veien gikk over i sti. Etter kort tid delte stien seg og jeg valgte å holde til venstre siden jeg ikke skulle ned til Nersjøen som lå og glitret blått i solskinnet. Etter å ha fulgt stien ovenfor sjøen et stykke forlot jeg den, og beveget meg ut i stiløst terreng  opp mot østsiden av Bønskneppen (936 moh). Vel oppe kunne jeg skue mot den imponerende bratte nordsiden av kneppen, men så samtidig at dersom man fulgte ryggen opp fra øst ville det være en uproblematisk bestigning. Hmm…. kanskje på hjemturen?

Bønskneppen.

Bønskneppen.

Akkurat der og da nøyde jeg meg med å kikke bort på toppen mens jeg drakk en kopp kaffe oppe på en skrent og lurte på hvor jeg skulle gå for å komme forbi våtmarksområdet som lå foran meg. Myr er ikke noe dekkende ord for så våte områder som dette, det var mer som et skikkelig våtmarksområde som lå foran meg. Og det skulle bli mange av dem! Jeg burde vel ant ugler i mosen (for ikke å si i myra) når det på kartet var tegnet inn utallige små tjern, men neida… så smart var jeg ikke.

Myr og myr, fru Blom.

Myr og myr, fru Blom.

Etter å ha kommet meg forbi våtmarksområdet og opp på neste skrent kunne jeg se dagens mål: Gjårdvola. Herregud så langt borte… Hadde jeg bomma totalt når jeg kvelden før hadde kikket på kartet og estimert at det ville være en grei dagstur? Nuvel… der var jeg, og jeg hadde slett ingen planer om ikke å prøve iallefall, så jeg begynte å gå i retning målet.

Vått parti ahead. Gjårdvola langt der bak.

Vått parti ahead. Gjårdvola langt der bak.

Det ble en øvelse i å finne beste vei rundt våtmarkene og unngå for mange skrenter. Målet kom nærmere, men jeg syntes det gikk uendelig sakte. Etter det som virket som en liten evighet tok jeg nok en pause ved foten av fjellet. Da jeg kikket tilbake veien jeg hadde kommet fikk jeg meg et lite sjokk. Terrenget var ikke flatt slik det hadde virket. Jeg hadde gått slakt nedover. Lenge. Og enda skulle jeg litt lenger ned før jeg begynte på stigningen mot toppen. Det tegnet til å bli en laaaaaang tur hjem, tenkte jeg i mitt stille sinn. Et par sekunder vurderte jeg å droppe å gå på toppen, men nei, det hadde vært for surt – etter all den myra og våtmarksområdene.

Fra topplatået på Gjårdvola. Nysnø her som på Storskarven.

Fra topplatået på Gjårdvola. Nysnø her som på Storskarven. Toppvarden synes bak midt i bildet.

Dermed begynte jeg oppstigningen; uten egentlig å ha sjekket hvor selve toppen befant seg. Gjårdvola er i likhet med Storskarven er svært langstrakt fjell uten noen tydelig topp. Jeg endte derfor opp på en liten topp nord for selve toppen. Det gjorde imidlertid ingenting, for etter å ha sjekket ut selve toppen også, konkluderte jeg med at den toppen jeg først kom opp på hadde den fineste utsikten mot Sylmassivet. Selv om Gjårdvola har et langstrakt topplatå er det nydelig utsikt fra toppen. Litt artig var det at jeg på store deler av turen (og også på toppen) kunne se Storskarven som jeg hadde vært oppe på dagen før.

Toppenjeg først kom opp på.

Toppenjeg først kom opp på.

Jeg droppet pause på toppen. Klokka begynte å bli sent på ettermiddagen, og jeg ville ned fra fjellet og begynne på returen så jeg var helt sikker på at jeg rakk tilbake før det ble mørkt. I tillegg var det ganske hustrig på toppen, så jeg tenkte at en pause når jeg var vel nede på myra igjen ville passe bedre.

Som tenkt, så gjort. Noen lang pause ble det imidlertid ikke før jeg var på beina igjen. Planen var å forsøke å holde en litt mer nordlig kurs på hjemvei for om mulig å unngå de verste våtområdene. men det viste seg at det var så mye skrenter der at jeg ble tvunget tilbake i mer eller mindre samme spor som jeg kom i. Jeg hadde et bra tempo mot Bønskneppen som jeg etterhvert fikk i øyesyn igjen, og returen virket å gå mye fortere enn turen frem til fjellet. På baksiden av Bønskneppen bestemt jeg meg for å ta med denne toppen også. Knærne kjentes fine ut, det samme gjorde føtter og lårmuskulatur, så da var det bare å nyte utsikten i lav kveldssol med siste rest av termoskaffe før retur ned til bilen.

På toppen av Bønskneppen.

På toppen av Bønskneppen.

Måloppnåelse på overtid – Storskarven (1265 moh)

Før sommeren hadde jeg fire topper jeg ønsket å bestige: Nonshøa i Storlidalen, samt Novola, Storskarven og Kjøliskarven som ligger i nærområdet til hytta. Ortopeden som opererte kneet mitt i februar ga meg dårlige odds for fremtidige toppturer, men jeg nekter å gi meg uten å ha prøvd. Jeg har derfor tilbragt utallige timer på 3T og løftet jern til den store gullmedaljen for å styrke muskulaturen i beina. Tidlig i sommer så det ikke lyst ut. Uansett hvor mye jeg trente, virket det ikke som om kneet likte å være på tur. Ja, egentlig virket det ikke som det likte styrketrening noe særlig heller til tider. Til tross for det har jeg vært noen ganger på Novola (selveste nærfjellet til hytta), og det har gått greit. Kjøliskarven ble også overvunnet en vakker dag i august selv om kneet var hovent. Begge toppene er usedvanlig snille topper, eller rusletopper som jeg også liker å kalle dem. I det begrepet ligger at det ikke er altfor mange høydemetre, ingen steinur av betydning og at jeg slipper høye kneløft opp og ned skrenter; altså at det er relativt jevn stigning opp og ned.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Nonshøa ble for tøff denne sommeren. Været var ikke på min side de første dagene i Storlidalen, og da sola endelig kom, var kneet helt «maroder», så Nonahøa må vente til en annen gang.

Siste topp på sommerens «to-do-liste» er Storskarven. Det er 1265 meter høyt og nabofjellet til Litjskarven som ble besøkt forrige helg. Begge toppene har vi fin utsikt mot fra hytta, så det var klart helt fra vi kjøpte hytta at begge toppene måtte besøkes. Det er noe eget med å sitte og skue utover og vite at man har vært på de toppene man ser fra sin egen sofa.

I går var dagen endelig kommet for å forsøke meg på Storskarven. Himmelen var grå, men det var vindstille; et lite mirakel i høstfjellet. Jeg sverger på at det hadde vært t-skjortevær om sola hadde dukket frem fra skyene. Det er kanskje å dra begrepet sommer litt langt å hevde at 10. oktober er en sommertur, men det er iallefall fortsatt 2015, så jeg krysser av Storskarven på lista over sommerens mål.

En skydott har plassert seg på toppen.

En skydott har plassert seg på toppen.

Som forrige helg startet jeg fra Killingdal Gruve. Jeg var sent ute, for jeg hadde drøyd den på hytta i håp om at sola som Yr hadde lovet skulle dukke opp, men til slutt måtte jeg starte  – med eller uten sol.  Jeg fulgte stien mot Litjskarven et stykke oppover før jeg brøt av og skrådde østover i retning dagens mål. Mellom Litj- og Storskarven er det en myrlendt dal som må krysses, og da jeg beveget meg ned her, så jeg at Storskarven hadde fått en skydott på toppen. Hmm… Ikke bare skjuler sånne dotter utsikten, men de har også en stygg tendens til å sørge for iskaldt, fuktig klima på toppen.

Jeg tok en kaffepause og håpet skydotten ville drive avgårde. 10. oktober og jeg kunne ta meg en ti-minutter UTEN å dra på meg dunjakke. Det er sjelden vare for en frossenpinn som meg, så det sier noe om hvor vindstille og deilig det var – selv uten sol. Mens jeg satt der og tenkte på alt og ingenting og beundret den uberørte naturen rundt meg begynte jeg å kunne skimte varden på toppen. Kanskje skylokket ville fjerne seg? Jeg bestemte meg for å begynne å gå opp fra dalen jeg befant meg i og vurdere om jeg skulle gå på toppen underveis.

Fra toppen av Storskarven.

Fra toppen av Storskarven.

Det har kommet nysnø i området, sannsynligvis på fredag siden det var eneste dag med nedbør denne uken, og etterhvert som jeg kom høyere ble det mer snø. Våt gjennomslagssnø for det meste, men her og der «ordentlig» snø som hadde fokket seg. Det går jevnt og trutt oppover og idet jeg begynte på selve fjellet så jeg to på vei ned fra toppen. Noe senere så jeg også ett menneske på vei opp etter meg. Dette var eneste tegn til liv på denne turen foruten en nydelig harepus som hoppet avgårde ikke langt fra meg. Ved Killingdal hadde det sittet en gjeng og hatt picnic, men på turen var jeg så godt som helt alene. Det er det som er det beste med Trøndelagsfjella. Man slipper å gå i kø. Ihvertfall om man unngår trekanten i Trollheimen og Sylan.

Toppvarden.

Toppvarden.

På toppen blåste det littegrann, men den store varden ga le for vinden. Jeg fikk av meg våte gensere i en fart og dro på meg en tørr ullskjorte + dunjakke og varmeskjørt. Føttene var våte etter myrvandringen. Jeg digger fjellskoene jeg bruker nå, men det er ett stooooort minus med dem: Det er ikke skinn på siden av «tunga» som ligger under lissene. Skoene sitter godt på vått underlag, jeg får ikke gnagsår i dem, og de er så myke at jeg heller ikke har smerter i overfoten, men så var det dette med at de ikke er 100% skinn da. Synd, for skoen er ellers helt fantastisk på min fot.

Utsikten på toppen var noe skjemmet av at det var mye lave skyer rundt om, men det var likevel en opplevelse å se utover. En vakker dag skal jeg opp her igjen, og da skal jeg kunne skue vidt omkring. Det må være helt fantastisk.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Klokka begynte å bli sent på ettermiddagen, og jeg frøs. Det hjelper ikke hvor mye man har på seg om man ikke også er varm på føttene, og det var  ikke jeg.

Returen ned mot dalen gikk i samme spor som jeg kom opp, men nede i dalen la jeg ruta litt lenger vest i håp om å unngå en del myr. En liten kaffepause tok jeg meg tid til omtrent halvveis til Killingdal. Det var en så vakker ettermiddag at jeg ikke så noen grunn til å stresse. Jeg ville uansett rekke frem til bilen før det ble mørkt.

Isen har begynt å legge seg.

Isen har begynt å legge seg.

Det er noe eget med å være på tur i skiftet mellom årstidene. I fjellet er det snart vinter. Den første snøen har allerede kommet (selv om den sikkert vil forsvinne igjen), og isen har begynt å legge seg på små myrtjønner. Småbekkene har også fått et tynt lag med is her og der, og det er fasinerende å se og høre vannet renne under islokket. Om ikke lenge er sannsynligvis myrene frosne. For en lek det da blir å være på tur!

Halvfrossent bekkefall.

Halvfrossent bekkefall.

Gårsdagens tur var en av svært få som for min del var helt smertefri. Ingen smerter verken i føtter, lårmuskulatur eller knær. Det er nesten for godt til å være sant, men det er lov å håpe at dette er begynnelsen på en god turperiode.

Topptur i høstfjellet

Etter en travel høst med reiser både til Gran Canaria, Bergen og Etne, var det endelig tid for å dra på hytta sist helg. Altfor lenge siden sist! Neste år skal jeg sørge for ikke å ha en eneste avtale i hele september!

To av en mengde fine reinsdyr som vi møtte på tur lørdag.

To av en mengde fine reinsdyr som vi møtte på tur lørdag.

Vi kom opp på hytta fredag kveld omtrent samtidig med at mørket senket seg. Lavt skydekke og litt regn i luften, men værmeldingen lovet oss finvær på lørdag, og det ble det! Kaldt og vindfullt, men sol fra litt utpå dagen er helt greit turvær. Man må bare kle seg etter det været man får. Får jeg sol og blå himmel er jeg storfornøyd og pakker gjerne med meg vanter, buff og tjukk dunjakke. Lørdagens tur ble forøvrig sesongens første tur med longs under turbuksa, så det går mot den kalde tiden igjen.

På toppen av Litjskarven.

På toppen av Litjskarven.

Fra stuevinduet på hytta ser vi rett over på  Litjskarven (1125 moh) og Storskarven (1265 moh), men vi har enda ikke klart å rote oss opp på noen av disse toppene. Nå var jeg mer enn klar for å se om knærne mine ville være med opp på Litjskarven som en begynnelse iallefall.

Utgangspunktet var Killingdal Grube som kan nås pr. bil via bomvei. Tror ikke denne veien brøytes om vinteren, men enda er ikke det noe vi trenger å tenke på. På veien innover møtte vi flere elgjegere på post, en bonde som hadde vært på sauesanking og flere reinsdyr. Et yrende liv med andre ord.

Killingdal Grube.

Killingdal Grube.

Fra Killingdal går det sti mot Litjskarven. Litt myrlendt i begynnelsen, men tørt og fint lenger opp. Siden gruva ligger på 900 moh er det ikke all verdens mange høydemetre som må gås for å nå toppen, men med mine knær er det helt greit at høydemetrene ikke er for mange, og at det er «snille» høydemetre. Det er fantastisk vakkert i dette fjellterrenget, så til tross for kald vind var det bare å nyte turen oppover. Skyene dekket for det meste over utsikten til Sylmassivet, men i alle andre himmelretninger var det flott utsikt. Lite folk å se på turen, men vi møtte en rypejeger som var på vei ned etter å ha skutt dagens ene lovlige rype.

Storskarven til ventre og Litjskarven til høyre.

Storskarven til ventre og Litjskarven til høyre.

På returen ruslet vi omkring på gruveområdet hvor det fortsatt står noen gamle bygninger; blant annet utedoen med 12 stk do. Det trengtes sikkert, for på det meste var det omlag 240 menn som jobbet i gruva. Deretter  gikk vi i retning Gaulåsen (921 moh). Dette er en liten topp med en gedigen mast som vi ser fra hytta.

Gaulåsen.

Gaulåsen.

På veien passerte vi gruveåpningen som ikke lenger er noen åpning fordi den er stengt med en stor sementblokk. Killingdal var faktisk i drift helt frem til 1986, og gruvegangen er Nord-Europas dypeste der den går fra 900 meter over havet til 544 meter under havet. Intet mindre enn imponerende, synes jeg, men så ble det også tatt ut enorme mengder malm her.

Neste gang går jeg for Storskarven – så fremt knær og forholdene ellers tillater det.

Ved Killingtjønnan.

Ved Killingtjønnan.

Julefri

Nypreparerte skispor i marka.

Nypreparerte skispor i marka.

Jula er godt i gang, og jeg er så heldig å ha langfri. Dessverre blir det lite turliv på meg. Kneet begrenser hva jeg kan gjøre ganske så effektivt. MR’n viste at jeg har en «sprekk» i brusken under kneskåla som går helt inn til skjelettet + noen mindre rifter i selve kneskåla, og litt aldersgrums i den ene menisken. Egentlig ikke veldig ille, men nok til at kneet ikke tåler noe særlig belastning før det hovner opp og verker som bare det. Patellafemoralt smertesyndrom kalte fysio’n det, og i det begrepet kunne det visst ligge mye forskjellig «knesnacks». Om det er noe å gjøre med det operativt, vet jeg ikke enda, men fysioterapeuten var optimistisk ift. å kunne trene opp kneet til igjen å tåle toppturer. Jeg krysser fingrene og trener knebøy og beinpress flere ganger i uka til tross for at jeg synes styrketrening er drit kjedelig. Å ikke bli bra, er ikke noe alternativ. Dette handler om livskvalitet, så  jeg må og skal bli bra!

Vi har fått mye nysnø i Trondheim de siste dagene, så i dag måtte jeg bare ut og trekke litt frisk luft og nyte synet av jomfruelig puddersnø. Jeg var ikke alene! Ut fra antall biler parkert på Bekken så det ut til at det var mange som testet ut skiløypene i Estenstadmarka. For egen del blir det fint lite ski i år. Jeg får ikke lov til å gå fiskebein eller ploge, og det er synonymt med skiforbud for min del. Kanskje knærne har blitt såpass bra til påske at jeg kan satse på noen skiturer fra hytta? Håper på det! Har så lyst til å sjekke ut terrenget rundt vår nye, fine hytte.

Nysnø og flott vinterlys på dagens tur.

Nysnø og flott vinterlys på dagens tur.

Vinteren er i anmarsj

En snartur opp i Sylan fra Stugudal avslører at fjellet er i ferd med å ikle seg vinterdrakten. Sommeren er definitivt over, og jeg kjenner at det er vemodig.

Helagsfjellene i Sverige.

Helagsfjellene i Sverige.

Denne sommeren har jeg vært mer i fjellet enn noen gang, og utallige minner om svette, bratte, lange og herlige dager i fjellet er lagret. Fantastiske utsikter har jeg hatt, og flotte mennesker har jeg møtt. Jeg har flyttet på egne grenser for hva jeg tør, og spasert på utsiden av komfortsonen. Jeg har hatt flere netter i telt enn på mange år, og jeg håper at det til neste år vil bli enda flere. Nå skal jeg bare få orden på kneet mitt som ikke er helt fornøyd med at jeg har hatt tidenes fjellsommer, så er jeg tilbake der jeg trives best: I fjellet!

Med Sylmassivet i bakgrunnen.

Med Sylmassivet i bakgrunnen.

Spasertur på demningen ved Sylsjøen i Sverige.

Spasertur på demningen ved Sylsjøen i Sverige.

Årets siste topptur?

Helgen har vært tilbragt i Storlidalen på den årlige høstturen til fjellturgruppa Sprek & Sosial. Været har vært svært variabelt, men i går fikk vi en fin topptur til Høa innerst i Storlidalen.

Høstfargene preger fjellet. Her innover dalen mot Lontjønna.

Høstfargene preger fjellet. Her innover dalen mot Lontjønna.

Jeg tok det veldig med ro og brukte stavene aktivt for å skåne knærne som har vært ille etter forrige helg. Heldigvis kjennes knærne helt ok etter gårsdagens tur, hvertfall ikke verre, men det spørs om ikke dette likevel må være sesongens siste topptur. Ingen vits i å provosere kroppen for mye, men det er lettere sagt enn gjort å ikke skulle gå på nye topper.

På Høa med kjæresten.

På Høa med kjæresten.

Sesongens første snø falt også i natt, men enda kun på de høyeste toppene. Og til uka er det høstjevndøgn. Det er vel bare å innse det… sommeren er ugjenkallelig slutt.

Lunch med utsikt mot Storlidalen og et aldri så lite kaffe- og pølsebål.

Lunch med utsikt mot Storlidalen og et aldri så lite kaffe- og pølsebål.

Høstfølelse på Kjølifjellet

I helgen ble hyttevisning kombinert med en overnatting på Kjølihytta. Vi parkerte ved Jensåsvollen og gikk veien oppover mot de nedlagte gruvene før vi tok av på stien mot hytta. Som alltid når vi overnatter på DNT-hytter er det spennende å se om det er andre på hytta. Denne lørdagskvelden fikk vi ha hytta for oss selv, men ut fra hytteboka kunne vi lese at en familie på fire nettopp hadde overnattet i tre døgn. En gjeng som var på 4H-leir i Stugudal hadde også avlagt hytta et dagsbesøk fredag.

Skardsfjella og Sylmassivet skjuler seg delvis i skyene bakom hytta,

Skardsfjella og Sylmassivet skjuler seg delvis i skyene bakom hytta,

Været var av heller høstlig karakter. Overskyet og iskald vind, men oppholds. Store snøfonner lå spredt i fjellet, så her er nok et område hvor sola ikke varmer altfor ofte. Da vi gikk og la oss var det såvidt temperaturen var på plussiden og det hadde begynt å regne. I løpet av natten gikk regnet over til snø, så da vi våknet søndag morgen hadde fjellene omkring hytta fått «melisdryss» i tillegg til snøskavlene fra vinteren som var. Hadde det ikke vært for lengen på dagen, kunne vi like gjerne trodd det var høst. På morgenkvisten hadde snøen gått over til regn, så regntøy måtte frem før retur til bilen. Noen tur innover Kjølifjellet fristet ikke slik været var, så vi returnerte tidlig til byen etter en lang frokost på hytta.

Nysnø i slutten av juni. Ikke ønskelig, men slik kan fjellet være.

Nysnø i slutten av juni. Ikke ønskelig, men slik kan fjellet være.