Tag Archives: påske

Påskeferie – del 2

Etter halvannet døgn hjemme befant jeg meg atter på hytta om kvelden påskeaften. Været hadde omsider tatt seg opp i Ålen også selv om det temperaturmessig var lite å rope halleluja for. Dog – jeg er ikke kresen. Etter så mye drittvær som vi har hatt i vinter og vår, er jeg storfornøyd med blå himmel og sol (selv om jeg ikke akkurat blir sur om gradestokken skulle slumpe til å passere 0-punktet!)

Første påskedag var det en del skyer på himmelen, men sett i forhold til tidligere skiturer denne vinteren var det likevel flott turvær. Kaldt, javel, men iallefall en god del sol og ikke minst var det superdeilig å slippe flatt lys. Det er faktisk ganske slitsomt å gå i.

IMG_2467

På hovedtoppen av Storhøgda.

Turen gikk til Storhøgda der vi passerte over dens tre småtopper som ligger ganske samlet før vi gikk mot bua ved gruven og tok oss en pause der. Det er fortsatt så kaldt ute at jeg hadde med «ekspedisjonsdudnjakka» mi. Pga den sure vinden måtte vi også sitte på skyggesiden av bua for å få ly, så den dunjakka er jeg glad i!

IMG_2473

På vei mot bua ved Storhøgdgruva.

Andre påskedag gikk turen i den andre retningen. Dvs mot Storvollhøgda. Nesten ikke en sky på himmelen,  puddersnø og nesten ikke folk ute. Merkelig! Det var ikke mange sjelene vi møtte i fjellet denne dagen til tross for glitrende føre og deilig vær. Fortsatt en lei vind, men det er vel mer regelen enn unntaket i dette fjellområdet, så det må jeg bare leve med.

IMG_2478

Pudder, blå himmel og minusgrader i skyyggen sent i april er ikke hverdagskost.

IMG_7852

Storvollhøgda.

 

Etter at vi hadde hatt en kafferast på toppen rant vi ned skaret til Bendtjønna. Håpet var å kunne spise lunch i solveggen til hytta som ligger der, men det var folk på hytta, så da snudde vi om og gikk i retning Novola i stedet. Lengre enn jeg trodde faktisk og med iskald motvind ble det en småkald tur. Stoppen på toppen av Novola ble derfor kort før vi rant ned til hytta igjen. På vei ned kom jeg på hvor mye jeg hater denne nedkjøringen på skareføre. Heldigvis var det puddersnø denne gangen, så jeg kom meg helskinnet ned.

Med dette var påskeferien slutt for min kjære, men jeg som hadde jobbet i palmehelgen for å kunne ta fri 3. påskedag, kunne sette meg ned i solveggen på hytta og nyte et glass vin og boka mi mens han måtte kjøre hjem til hverdagen.

IMG_2492

Tilbakeblikk mot FInnlandsvollen på vei mot Holdsjøen.

«Tredje påskedag» ble påskas absolutt flotteste dag. Sol fra skyfri himmel og vindstille og litt varmere enn de foregående dagene. Slå den! Jeg kjørte til andre siden av dalen og begynte skituren fra Målåsetre. Jeg visste at det var kjørt spor inn til Holdsjøen, og her hadde jeg aldri vært før, så det måtte selvsagt sjekkes ut på en så fin dag.

Mange spor og litt slitne løyper var det etter fellesarrangement 2. påskedag, men flott å gå likevel. Møtte flere enn jeg hadde trodd på denne turen, men totalt sett var det under 10 stykker jeg møtte, så direkte folksomt var det jo ikke.

IMG_2496

Hytta ved Holdsjøen sett bakfra med Holdsjøen foran seg.

Nydelig fjellterreng å gå i. Lettkupert terreng med hvite fjell og vidder så langt øyet kunne se når jeg hadde kommet opp stigningene fra Finnlandsvollen. Det føltes som å gå i en uendelighet av hvitt, og på en så vakker dag som dette, kunne jeg bare forestille meg hvor tøft det kan være her oppe om været slår vrangsida til. Denne dagen viste imidlertid været seg fra sin beste side, og for første gang denne vinteren/våren kunne jeg spise lunch uten å ikle meg dunjakke. Herlig!! Skisesongen er på hell, men dagene etter påske har ikke akkurat vært varme og påfyll av snø har også kommet, så jeg regner med noen fine skiturer kommende helg, og om bare 4 dager skriver vi 1. mai.

IMG_2498

På tide å forlate hytta ved Holdsjøen. Håper jeg kommer tilbake hit om ikke altfor lenge.

Påskeferie – del 1

Hyttepåsken 2017 ble en iskald affære med mange minusgrader og mye vind. I begynnelsen var det også skikkelig grått og mye nedbør før det klarnet opp i løpet av langfredag.

Jeg skulle egentlig ha dratt på hytta allerede i palmehelgen sammen med min kjære og hans to voksne barn, men værmeldingen tilsa at jeg jeg like gjerne kunne bli i byen og jobbe og heller ta fri en dag i etterkant av påsken. Det skulle vise seg å være en meget bra beslutning!

Etter en regnfull jobbehelg i byen reiste jeg på hytta mandag ettermiddag. Fant ut at det ikke var noe å stresse med siden været var såpass dårlig, så jeg var en tur innom 3T før jeg kjørte oppover.

IMG_7774(1)

Eggavollen i kjedelig, flatt lys.

Tirsdag var det samme elendigheten og humøret mitt sank som en stein. Påskeferien er kanskje den ferien i løpet av året som jeg har aller mest bruk for. Da er mørketiden omsider over og det samme er årsoppgjøret (mer eller mindre i allefall), og energireserven er på et minimum. Da gjør det ingenting om været er såpass at jeg i det minste kan oppholde meg utendørs mer enn kun én time pr. dag. Det ble en skitur på onsdag, men spesielt lang ble den ikke. Mine nye felleski imponerer ikke, og er bakglatte som bare juling, så humøret ble ikke akkurat bedre av det.

Onsdag skulle min voksne sønn, Kristian, komme på besøk. Han skulle komme tidlig, sa han, men da jeg snappet han et bilde av værforholdene ble han i byen siden det hadde blitt godvær der, så han kom først oppover på kvelden. Ny skitur på meg og min kjære mens vi ventet. Jeg prøvde meg fortsatt med mine nye felleski, og denne gangen var bindingene justert så mye frem som mulig. Dette skal gi mindre glid og bedre feste, men det hjalp i grunnen ikke mye. Spennet er helt ok i forhold til min vekt, så da konkluderer jeg med at jeg overhodet ikke vil anbefale Madshus felleski til noen. Og for å si det sånn: humøret mitt ble definitivt ikke bedre av å vite at det var knallvær under to timer fra hytta mens jeg bakset i iskald vind i så flatt lys at man nesten ikke så hvor man gikk. Hadde det ikke vært for at sønnen min skulle komme, hadde jeg reist hjem denne dagen.

IMG_7779

Vind, snødrev og så flatt lys at man knapt ser hvor man går. Her har vi kommet til bua ved Storhøgdgruva.

Torsdag ga oss mer av samme møkkaværet som hittil i påska. Jeg hadde ikke engang lyst til å gå på tur, men siden jeg ikke ville slippe Kristian ut alene i ukjent område i så dårlig vær, ble det til at vi tok en skitur til bua ved Storhøgdgruva. Verken langt eller lenge, men været innbød ikke til de store utendørs-utskeielsene.

Fredag morgen dro Kristian videre til Oppdal, og jeg kjørte hjem. Tålmodigheten var oppbrukt for lengst, og jeg ville heller gå på beina i sol enn på skitur i snødrev, vind og flatt lys.

IMG_7776

Ikke mye utsikt å skryte av på vei mot Storhøgdbua.

Jeg fikk meg en lang runde i Estenstadmarka denne fredagen, og hadde årets første tur til Liaåsen. Det var kaldt i lufta også her, men det var i det minste sol så jeg hadde to kaffepauser på denne turen. Den første ved Lomtjønna og den andre ved Estenstaddammen. Ved Lomtjønna hadde noen gått fra et bål som fortsatt brant lystig. Greit nok at det fortsatt ligger en del snø i området, men man går da ikke bare fra et brennende bål hvor det fortsatt var mye kvist og greiner som skulle brenne??!! Før jeg forlot stedet sørget jeg for å pakke bålet fullt av snø slik at det sloknet. På kvelden var jeg en kjapp tur innom 3T for en styrkeøkt.

IMG_2446

Vinter og vår kjemper om overtaket i marka. Her fra Sellesmyra.

Lørdag morgen var jeg tidlig ute og labbet avgårde på Ladestien. Ladestien er alltid et populært turmål, men særlig om våren er det mange som søker mot sjøen og tidlig vår. Jeg var såpass tidlig ute at jeg fikk gå i fred for det meste. Turen gikk fra Korsvika til Sjøveien hvor jeg hadde en kald kaffepause før jeg returnerte til Korsvika for en siste kaffesup ute i solen.

Siden sola nå også hadde funnet veien til hytteområdet kjørte jeg oppover igjen denne ettermiddagen etter først å ha vært på 3T og spinnet i 50 minutter og kjørt litt styrke. Det gjelder å utnytte «byferien».

IMG_7816

Ladestien påskeaften.

 

 

Grå påske med glimt av sol

Værmessig kan påsken 2016 bare glemmes, men unntak av 2. påskedag. Makan til grått og kjipt vær! Etter å ha jobbet som en tulling siden medio januar hadde jeg sett fremt til en uke på fjellet i pent og varmt vær. Det er jo lov å håpe?! En uke på fjellet ble det, men været ble ikke akkurat som håpet.

IMG_5065

Gråvær, men vakkert lys på denne skituren likevel. Bergsveinbua er synlig rett i overkant av skogen (midt i bildet).

Pga det dårlige værvarselet dro jeg ikke på hytta før mandag ettermiddag. By-heimen hadde definitivt behov for at husmora tok i et tak etter at jeg bare har sovet, dusjet og spist hjemme siden midten av januar, så palmehelga ble benyttet til husarbeid og trening på 3T, samt en liten gåtur i regnværet.

IMG_0623

Palmehelgens trimaktiviter (i tillegg til husarbeid).

Etter det ventet fjellet på meg. Til tross for at været ikke var så mye å skryte av ble det en skitur hver dag. Så mye inneliv som det har vært i vinter pga jobben, kan jeg ikke la litt gråvær hindre meg i å være ute og få litt trim. Langfredag ble skituren imidlertid bare 300 meter. Det kladdet så inn i …. at jeg snudde etter 200 meter og fant frem gåsko i stedet. Påskeaften var det fortsatt litt kladding, men vi fikk oss en liten skitur til tross for dette. Snøforholdene rundt hytta varierer utrolig mye. I skogen er det masse snø, oppe på snaufjellet virker det som om all snøen har blåst bort. Det begynner etterhvert å bli mulig å gå på ski utenfor løype, så vi valgte stort sett løype opp på fjellet og løssnøkjøring ned igjen. Jeg er ikke veldig glad i nedoverbakker på ski så å kjøre i løssnøen utenfor oppkjørte spor bremser farten såpass mye at selv jeg kommer meg tilbake til hytta uten varige psykiske mén. En annen fordel med å kjøre i løssnøen i skogen er at man ser hvor rikt dyrelivet rundt hytta er. Masse, masse spor å se i snøen. For det meste var det rype- og harespor vi så, ispedd noen få revespor. Dyrene som setter igjen fotavtrykkene er mer sjeldne å se, men vi har observert hare flere ganger på hytta og skremt opp ryper på flere turer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stort gråere blir det ikke på fjellet. Her er vi ved Storhøgdgruva.

Onsdagen var påskens lille lysglimt den tiden jeg var på hytta. Da fikk vi noen få timer med vidunderlig blå himmel og sol. Fantastisk etter alt gråværet og alle skiturer i flatt lys.

IMG_5023

Endelig sol!!

Ellers besto påsken av mye god mat og drikke, snop og total avslapning. Bare det å sove til man våknet av seg selv var ren og skjær luksus etter å ha startet på jobb 06.15 i lang tid. Kullgrillen ble også fyrt opp for første gang i år i påsken. Bare pølser på grillen, men det skal vel bli litt mer avanserte retter etterhvert som våren og sommeren kommer sigende.

IMG_5013

«After ski» ute på trass i halvveis sol.

Første påskedag returnerte vi til byen. Jeg synes alltid det er greit å ha en dag hjemme før det braker løs på arbeid igjen, og selv om 2. påskedag ble påskens beste dag rent værmessig er det jo fullt mulig å nyte godværet i byen også. Jeg bor så nære marka at det bare er å rusle hjemmefra, hvilket vi også gjorde. Skiløypa i de nedre deler av Estenstadmarka er ikke spesielt farbare med ski på beina lenger, men til fots var det glimrende å gå. Kaffe og sjokolade ble inntatt på en liten høyde i sola. Herlig med en liten snøfri flekk i sola! Selv om det har vært en fin vinter med flere flotte skiturer, kjenner jeg at jeg nå begynner å bli klar for vår. Jeg håper fortsatt på noen flere skiturer på fjellet, men i lavlandet må våren veldig gjerne komme nå. Jeg er klar!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Grå himmel, flatt lys og lite snø over tregrensen. Under tregrensen er det godt med snø.

Som en siste påskeinnspurt før jobben igjen tok kontrollen over livet mitt ble det en styrkeøkt på 3T. I vinter har det kun blitt «vedlikeholdstrening» på styrketreningen. Mer rekker jeg ikke når jeg jobber 12-13 timer alle hverdager og ofte er på hytta i helgene, men jeg tror det er nok til at jeg ikke taper muskelstyrke.

IMG_5097

Fornøyd med sol og varme på påskens siste dag.

Lysglimt

En ekstremt stillesittende påske er over. Heldigvis. Jeg kan ikke huske sist jeg har sittet så mye på ræva som denne påsken, samtidig som bilder av glade folk på tur har oversvømmet Facebook, Instagram og Snapchat. Det har mildest talt vært tungt å se. Ikke det at jeg ikke unner folk å være på tur, selvfølgelig gjør jeg det, men mitt eget savn blir så tydelig og så merkbart når turbildene renner inn fra venner og kjente.

Utsikt fra hytta. Den hadde jeg altfor god anledning til å studere i påska.

Utsikt fra hytta slik den så ut påskeaften. Utsikten hadde jeg altfor god anledning til å studere denne påsken.

Fra å være på tur flere ganger i uka, og som et minimum hver helg, har det nå gått et halvår hvor jeg kan telle antall turer på en hånd. Jeg prøver så godt jeg kan å undertrykke savnet av turlivet, men jo lenger tid det går og jo flere påminnelser jeg får fra andre, jo vanskeligere blir det, og tårene har vært mange de siste dagene.

Ladestien 2. påskedag. Vi var ikke alene.

Ladestien 2. påskedag. Vi var ikke alene.

Derfor er det superdeilig at jeg i dag klarte å gå nesten 3 km. på Ladestien uten at smertene ble for intense eller at menisken «smalt». Forsøk på gåturer tidligere i påska har endt med store smerter, smell og tårer, men i dag var det håndterbare smerter, og musklene rundt kneet ble ikke helt gele selv om kneet sviktet litt innimellom. Kanskje jeg endelig kan begynne å se fremover mot vår og sommer og turliv igjen?

Dagen ble avsluttet med 1 time på 3T (mitt andre hjem for tiden). Styrketrening for overkropp og  noen få øvelser for rehabilitering av kne. Kjørte ikke alle øvelsene på beina siden smertene begynte å bli litt i overkant. Får være fornøyd med dagens gåtur på Ladestien 0g det jeg klarte på 3T etterpå. Mer enn jeg har klart på himla lang tid.

Feel the pain. Jo takk, det er ingen fare med det.

Feel the pain. Jo takk, det er ingen fare med det.

Påskeutsikten

Ja, slik ser det ut her jeg befinner meg.  Lettskyet, pent vær i dag, men jeg er «lenket» til hytta på grunn av kneet. Ikke lett på slike dager.

Utsikt fra hytta.

Utsikt fra hytta.

Jervfjellet fra Saksvikvollen

Jervfjellet med toppen Trulsen er en liten perle av et bynært fjell. Høyfjellsfølelse bare 30 minutter fra Trondheim. Det kan vi like 🙂

Kjæresten har tidligere vært på Trulsen sammen med meg, men alltid via korteste (og bratteste) vei opp, nemlig fra veien mellom Jervan og Bakken. Denne gangen skulle vi ta den dobbelt så lange veien fra Saksvikvollen.

1. påskedag, varmt og sol fra nesten skyfri himmel. Vi håpet på null vind også siden Jonsvatnet lå blikkstille og glitret i solen på vår vei mot parkeringen, men nei… det får visst være måte på godvær i Trøndelagen.

Jeg var spent på føret og om det i det hele tatt var mulig å komme seg til topps på fjellet så tidlig på året. På grunn av den snøfattige vinteren har jeg vært på Jervfjellet 2 ganger i år allerede (ad korteste vei), men det har jo falt litt snø siden den gangen, så jeg var spent.

Snø og bløt myr om en annen.

Snø og bløt myr om en annen.

Stien til Jervfjellet går via den største Bjørnstadtjønna. For å komme dit må man forsere noen store myrområder samt komme seg ned en smal bekkedal. Myrene var delvis dekket av råtten snø og delvis mye overvann, men heldigvis har ikke all tæle gått ut av myra. Ned bekkedalen så vi ingen spor som tydet på at noen hadde gått der før oss. Stien slynger seg tidvis nesten nedi bekken sommerstid, men bekken lå nå under et dekke av råtten snø og kunne ikke sees, bare høres. Vi valgte derfor å gå litt opp i høyden for så å skrå nedover mot tjønna igjen. En noe tyngre vei, men heller det enn å plumpe uti bekken med begge føtter.

Furuer er vakre langt inn i alderdommen.

Furuer er vakre langt inn i alderdommen.

Nede ved tjønna tok vi en rast mens vi nøt følelsen av å være helt alene i ganske så urørt natur. Vinden hadde økt i styrke, og varslet om at det heller ikke denne gangen skulle være mulig å sitte på toppen av Trulsen og nyte utsikten uten vindens musikk i ørene.

Fra Bjørnstadtjønna er det fort gjort å bomme på stien man må velge om man skal til topps på Jervfjellet. Velger man den tydeligste og egentlig ganske logiske stien sett ut fra retningen, havner man fort nedenfor Jervfjellets sørvegg, og der kommer man garantert ikke opp. Velger man derimot rett sti er den enkel å følge opp til fjellets rygg. Riktignok er det en skikkelig guffen skrent man må komme seg opp (og ned på hjemtur), og med mine korte ben og høydeskrekk, er det ingen enkel sak. Kjærestens hånd var god å ha, skjønt jeg har jo faktisk fikset det på tur alene også.

Kjæresten skuer bortetter ryggen på Jervfjellet.

Kjæresten skuer bortetter ryggen på Jervfjellet.

Idet man nesten er oppe på ryggen av Jervfjellet ser man Jonsvatnet for første gang, og da er det bare å følge ryggen bortetter inntil man er på fjellets høyeste punkt; Trulsen (504 moh). Skjønt bare og bare… Man skulle tro at det ville være svært lettgått oppe på en slik fjellrygg, men Jervfjellet er ikke høyere enn at myrene trives godt her oppe. Og de er tildels veldig våte. Legg til et utall skrenter + at ryggen er atskillig lenger enn den ser ut til å være, så er man i grunnen glad når man kan skrive navnet sitt inn i toppboka på fjellets høyeste punkt. Utsikten fra toppen er formidabel. 360 graders rundskue, og på en så vakker dag som dette, ser man nesten hele verden. Iallefall nesten hele Midt-Norges fjellverden. Og rett nedenfor ligger Jonsvatnet og glitrer knallblått i sola. Nydelig – det er ikke noe annet å si om den saken. Denne dagen hadde to andre personer skrevet seg inn i toppboka før oss uten at vi hadde sett snurten av mennesker.

Skakkere og skakkere for hver gang jeg ser den :-)

Skakkere og skakkere for hver gang jeg ser den 🙂

Å finne seg le på toppen har jeg aldri klart. Av en eller annen grunn står vinden alltid på slik at alle de skrentene som faktisk er på fjellryggen ikke gir le. Vi ga derfor bare opp det prosjektet etter en liten stund og innfant oss med at dagens lunch ble akkompagnert av vindsus. Helt greit  når man som jeg pakker en lett dunjakke i sekken.

Veien ned fulgte samme rute som opp, og en ny rast ved Bjørnstadtjønna fulgte. Denne gangen tok vi bekkedalen opp, for nå så vi fotspor som tydet på at snøen bar greit. Fotsporene tilhørte sannsynligvis et par vi hadde møtt som var på vei opp til Jervfjellet da vi var på vei ned.

Zoom mot Trollheimen.

Zoom mot Trollheimen.

Usedvanlig lite folk å møte på en så vakker dag som dette, men det er ikke uvanlig at man får ha naturen for seg selv i dette området. Er man «heldig» møter man på folk, men noen trengsel er det aldri!

Langfredag i Bymarka

Endelig kom sola til Trondheim også!! Etter en grå start på påsken, opprant langfredag med blå himmel, sol og vindstille. Et skikkelig kinderegg med andre ord.

Kjæresten og jeg pakket sekken for en dag i marka og kjørte til turens utgangspunkt; Trolla. Jeg har såvidt vært i denne delen av marka før, men da gikk jeg fra Baklidammen. Denne gangen skulle vi gjøre oss bedre kjent i markaområdet ovenfor Trolla.

Infotavle ved Lykkjadammen.

Infotavle ved Lykkjadammen.

Etter kun kort tids vandring kom vi til Lykkjadammen. Her var vi så heldige at vi fikk se en hegre som sto uti vannet, og for en gangs skyld hadde vi husket på kikkerten, så vi fikk ta den flotte fuglen nærmere i øyesyn en stund før den tok til vingene og forsvant ut av syne.

Fra Lykkjadammen gikk vi videre til Damhaugen; en koselig serveringshytte bare 1 km. fra der vi parkerte. Hytta var ikke åpen denne dagen, men det er en fin plass å raste uansett.

Damhaugen, en liten idyll rett ovenfor bebyggelsen i Trolla.

Damhaugen, en liten idyll rett ovenfor bebyggelsen i Trolla.

Ferden videre gikk via Holstdammen til Nydammen som vi vandret på langs helt til jeg gikk lei krøtterstien og skar opp i skogen inntil vi støtte på veien som går mellom Damhaugen og Tømmerdalen. Vi fulgte veien et lite stykke før vi tok av på en sti som gikk ned mot Nydammen på nytt, og fulgte denne slik at vi kom opp på andre siden av dammen. Her fant vi en liten kolle med utsikt over dammen og med «fjordgløtt», og dagens lunch ble inntatt her. Pølser stekt på bål er aldri feil på tur.

Etter rasten gikk vi tilbake samme vei som vi kom et stykke før vi på nytt tok av fra veien. Denne gangen i retning St. Olavsspranget som jeg hadde lest om for lenge siden, men aldri kommet meg til å besøke – før i dag.

På vei mot St. Olavsspranget gjennom tett skog.

På vei mot St. Olavsspranget gjennom tett skog.

På veien gikk vi innom Trolltjern, en liten omvei på totalt 600 meter eller så, før vi fortsatte mot St. Olavsspranget. 700 meter sto det på et skilt nedenfor Holstvollen Gård, men det er i tilfelle de lengste 700 metrene jeg har gått. Til gjengjeld sto det et skilt rett før St. Olavsspranget og annonserte 200 meter igjen, og det er de korteste 200 metrene jeg noen gang har gått!

Utsikt ned mot Holtvollen på vei til St. Olavsspranget.

Utsikt ned mot Holstvollen på vei til St. Olavsspranget.

St. Olavsspranget et ikke annet enn et stup med fantastisk utsikt over fjorden. På grunn av tett, høy skog var det ikke sol på «spranget» selv om sola skinte fra nesten skyfri himmel. Litt skuffet var jeg. Hadde av en eller annen grunn forventet noe mer. Om ikke annet et skilt som forklarte opphavet til navnet og en liten benk å sitte på. Intet slikt fantes. Vi returnerte derfor raskt i retning Holstvollen Gård etter å ha tatt noen bilder på kanten av stupet.

Utsikt fra St. Olavsspranget.

Utsikt fra St. Olavsspranget.

Holstvollen Gård er i kommunens eie, og har vært det siden 1971. Dessverre har ikke kommunen løftet en finger for å ivareta gården, og slik den fremstår i dag, preget av forfall og hærverk, er det neppe håp for at den vil bli rehabilitert. Kommunen har forsøkt å selge gården for noen år tilbake, men kun til foreninger og lag, uten å lykkes. Ikke så rart all den tid det vil koste MYE penger  sette i stand gården samtidig som kommunen har satt strenge bruksbegrensninger på den. Personlig synes jeg det er trist å se et stykke kulturhistorie forvitre på denne måten. For spesielt interesserte, anbefales denne kronikken i Adressa fra desember 2010: http://www.adressa.no/meninger/article1560623.ece

Forfallet preger Holstvollen Gård.

Forfallet preger Holstvollen Gård.

Vi tok dagens siste kafferast i solveggen på fjøset før vi ruslet gårdsveien ned til Trollahaugen igjen. En lang, deilig dag i en så godt som helt snøfri mark var over. Denne delen av Bymarka var en positiv overraskelse, og jeg kommer definitivt tilbake hit enten jeg går fra Trolla eller fra de søndre delene av marka.

Gråværsturer

Påsken har startet grått i Trondheim, til dels med mye nedbør og vind. Turlivet har blitt preget av det og har stort sett bestått av korte turer i nærområdene. Innetiden ble benyttet til å male dørkarmer i yttergang og et lite avlastningsbord på stua, samt å rydde i boden. Prosjekter jeg ikke rakk etter at jeg flyttet inn her, før jula og årsoppgjør plutselig var  her. På grunn av møkkaværet påsken har startet med, er det imidlertid gjort nå. Aldri så galt…

Onsdag var jeg en kjapp tur på Estenstadhytta. Til tross for gråværet, var det et jevnt sig med folk, så jeg satt ikke lenge før jeg syntes det ble for mye bråk og gikk hjemover via dammene.

Isen er i ferd med å gå på dammene i Estenstadmarka.

Isen er i ferd med å gå på dammene i Estenstadmarka.

Torsdag hadde kjæresten endelig kommet, og vi pakket sekken for å rusle en tur i skogen mellom Vikarauntjønna og Vikåsen. Dette er et området jeg kun har vært i på leting etter orienteringsposter, så jeg hadde lyst til å rusle rundt på måfå her. Overskyet vær, men fin temperatur og knapt mennesker å se. Idet vi kom frem til en bålplass hvor planen var å grille pølser, begynte det å regne. Typisk meg at jeg ikke hadde med vanntette klær. Det så jo egentlig ut som om det ikke skulle bli nedbør, men Yr fikk rett. Regn ble det. Vi droppet bålet og fant oss en gran vi kunne sitte under mens vi drakk termoskaffe før vi returnerte til bilen.

Stedvis veldig vått på Vikåsen, men snøfritt og tildels også ganske tørt.

Stedvis veldig vått på Vikåsen, men snøfritt og ganske tørt mange steder.

Litt senere på dagen lysnet det opp, og vi bestemte oss for å dra en tur opp til Leirfossen for å se etter bever i Nidelva. Turen på Vikåsen ble ikke lenger enn en times effektiv marsj og dagen var ennå ung, så en ny tur var ikke så dumt.

Langs Nidelva begynner det å bli ordentlig grønt nå, og her så vi også årets første hvitveis.

Grønt langs Nidelva

Grønt langs Nidelva

Turen gikk først oppover elva langs turstien som er opparbeidet der, før vi snudde og returnerte til bilen og gikk langs elva på andre siden. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå så langt, men plutselig var vi nesten ved Øvre Leirfossen Kraftverk og det var like greit å fortsette opp der og videre rundt om Leira Fort. Ved kraftverket så vi noe i vannet som ikke var ender, men det var såpass langt unna at det ikke var godt å se om det var oter eller bever vi så. Den forsvant inn mellom noen steiner langs bredden av elva, og viste seg ikke igjen. Hvor er kikkerten når man har bruk for den??

Stille på Nidelva.

Stille på Nidelva.

Skitur med dramatikk på langfredag

Også dagens tur ble lagt til Nordmarka i Klæbu. Været var om mulig enda bedre enn i går og føret var også bedre; mye bedre! Rene skjære silkeføret med unntak av et par plasser hvor isen hadde kommet frem. Mine smørefrie turski hadde bedre gli enn noen gang før i vinter, og jeg gled nesten like godt som mine turvenner Gøril og Per som gikk på smøreski. En skikkelig opptur 🙂

Litt is på 2-3 plasser, men ellers flotte løyper.

Litt is på 2-3 plasser, men ellers flotte løyper.

Planen i dag var først og fremst å nyte sola og varmen, så etter 3-4 km. fra Gjenvollhytta fant vi oss en deilig plass i solen hvor noen hadde gravd ut en benk tidligere i påska. Her fyrte vi etterhvert bål og grillet pølser med bacon (ittno tull med Gøril og Per på tur, nei!) og koste oss med kaffe, sjokolade og matpakke. Alt mens vi myste mot sola og nøt en stille og rolig mark (som Nordmarka er sammenlignet med f.eks. Bymarka). Etter et par timer fikk vi selskap av Gørils bror med kone, så det ble rent folksomt rundt bålet vårt 🙂

Sol, skyfri himmel og lite folk. Paradis :-)

Sol, skyfri himmel og lite folk. Paradis 🙂

En liten spissmus kom løpende oppå snøen og forsvant under sitteunderlaget til Per idet han reiste seg for å grille en pølse. Den surret rundt oss en god stund før den fant seg nye «venner» litt lenger ned i lia. Søt liten sak, men ikke noe å ta med seg hjem i sekken.

Mens vi satt der og ante fred og ingen fare kom plutselig en dame hastende nedover på ski og lurte på om noen av oss hadde gps med oss. For en gangs skyld hadde jeg ikke det, men jeg fortalte damen sånn ca hvor vi var, og det var visst nøyaktig nok – for kort tid etterpå landet legehelikopteret rett foran oss. Plutselig satt vi midt i en snøstorm. En person hadde falt om i løypa litt før der vi satt og fikk hjertekompresjoner av en tilfeldig forbipasserende inntil lege var på plass. Jeg syntes de brukte guffent lang tid oppe hos pasienten før de kom nedover med han (eller hun) i pulk. Heldigvis hørte vi legen snakke i telefonen med sykehuset og han sa at de hadde puls og var på St. Olav om 10 minutter, så forhåpentligvis gikk det bra.

En påminnelse om hvor skjørt livet er.

En påminnelse om hvor skjørt livet er.

Etter nok en snøstorm idet helikopteret lettet, spente vi på oss skiene igjen og forsatte i retning Saksvikvollen og rundløypa tilbake til Gjenvollhytta. Ca 11 km. på ski, men maaaange deilige timer i marka med hyggelig selskap.

Skjærtorsdag og endelig påskeferie

Til tross for påskeferie våknet jeg tidlig i dag også, og med en verkende rygg var det ikke annet å gjøre enn å stå opp og starte kaffetrakteren. Til min store skuffelse snødde det ute. Heldigvis lysnet det opp etterhvert og de blå flekkene utvidet seg stadig. Da var jeg snar med å komme meg i bilen og sette kurs mot Nordmarka. Hadde egentlig lyst til å gå en tur fra Granåsen, men skisporet.no viste at det ikke var kjørt løyper der (til tross for nysnø i morgentimene), mens løypemaskina var i full sving i Nordmarka, så da ble det Nordmarka. Allerede klokka ti parkerte jeg ved Gjenvollhytta. Da sto det kun én bil på parkeringsplassen fra før av.

Nykjørte spor i Nordmarka.

Nykjørte spor i Nordmarka.

Jeg pakket ikke med meg annet enn litt vann og kamera selv om været tilsa at liggeunderlag, matpakke og termos definitivt hadde vært på sin plass. I dag følte jeg imidlertid ikke for å sitte alene mellom alle  kjernefamiliene på tur. Noen dager bare er sånn. Stort sett trives jeg alene på tur, men akkurat i høytider sliter jeg litt. Fordelen med å være tidlig ute er at man knapt treffer folk på tur. Ett par som kom susende forbi meg var de eneste jeg møtte på dagens tur, ellers hadde jeg marka helt for meg selv 🙂

Ikke bare droppet jeg å tilbringe hele dagen ute, men jeg tok også kortrunden i Nordmarka. Latskap kanskje? Eller var det tanken på at jeg måtte en tur på 3T på ettermiddagen som gjorde at jeg «sparte» meg litt i skiløypa? Innen 31. mars må jeg ha trent 25 ganger på 3T for å være med i konkurransen «Tren til 100». Normalt er det null problem å få til 25 treningsøkter på 3 måneder, men når ukekveldene tilbringes på jobb og helgene tilbringes i marka i stedet for på 3T, så sliter jeg litt om vinteren. Imidlertid har jeg satt inn en sluttspurt de siste 2 ukene, så nå gjenstår bare en treningsøkt innen 31. mars før jeg er i mål med mine 25 økter.

Nysnø, blå himmel og en sol som varmer. Herlig!

Nysnø, blå himmel og en sol som varmer. Herlig!

Dagens runde på ski ble brukt til å innøve litt teknikk. Innimellom går det riktig så bra og jeg sklir godt på skiene, mens andre ganger bare «suger det». Gir meg ikke! Jeg SKAL bli bedre teknisk på ski. Både oppover, nedover og bortover.

I morgen er det ny skitur i Nordmarka. Da med et vennepar, så i morgen pakkes liggeunderlag, matpakke og termos med i sekken 🙂