Tag Archives: Patalavaca

Sommerferie i desember

Jeg liker å reise, men sommeren vil jeg helst ha i Norge. I november eller desember derimot; DA reiser jeg mer enn gjerne til sydligere strøk for en dose dagslys og varme. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha bosatt meg mye lenger sør i hele november, desember og januar. En gang uti februar hadde det passet å komme hjem – når skiføret er på plass og dagslyset vender tilbake med stormskritt. Men akk… enn så lenge må jeg bidra med min yrkesdeltagelse, så drømmen om sol og dagslys i mørketida får være nettopp det; en drøm, enn så lenge.

Ferie derimot – det kan jeg jo nyte nettopp fordi jeg jobber, og også denne gangen gikk turen til mine foreldres leilighet sør på Gran Canaria. Ferien ble en lett blanding av soling, turliv, trening, mat og drikke. En perfekt ferie i mine øyne.

9712A789-1A46-4076-A867-BCEE123CF7AF-COLLAGE

Solslikking, styrketrening og tur. DET er ferien sin det 🙂

Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om turene vi gikk denne gangen. Alle sammen er gått tidligere (minst en gang), og er utførlig beskrevet, så dersom du ønsker å gå noen av turene jeg viser bilder av i denne bloggposten, kan du bruke søkefunksjonen, så vil du få opp flere detaljer.

IMG_7101

Som vanlig gikk feriens første tur til Korset ovenfor Patalavaca. Hvem er det som kan mislike dette i desember?? Jeg bare spør!

IMG_7110

Ettermiddagsvandring langs kysten melllom Arguineguin og Patalavaca.

IMG_7130

Fra Våres Plass hvor fjellet stuper rett ned i Barranco de Arguineguin.

IMG_2355

På vei mot karpedammen fra Våres Plass. Dammen var en gedigen skuffelse og det finnes visstnok ikke karper i dammen lenger ifølge noen vi møtte der. Styr unna!

IMG_2366

Frodig landskap på vei til Veneguera fra Mogán. Her en bananplantasje.

IMG_2371

Mogan – Veneguera T/R er en tur som anbefales. Koselig landsbytorg i Veneguera hvor man kan få både mat og drikke. Her er vi på vei ned mot Mogán og turens ende.

IMG_2374

Lunch i Puerto de Mogán hører med til sydenferien vår, synes vi.

IMG_2363

Vestsiden av Gran Canaria byr på ville, vakre fjell.

IMG_7187

Turene vi går rett fra leiligheten passerer ofte gjennom en geitefarm. Hvor mange geiter bonden har, vet jeg ikke, men det er ikke få!

IMG_7201

Sangria ved sjøen mens sola synker ned bak horisonten er en helt ok feriesyssel.

IMG_2396

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás fra Montaña Altavista. EN tur jeg stadig vender tilbake til.

IMG_7230

Vi blir bortskjemte med vakre solnedganger på Gran Canaria.

IMG_2399

Gran Canarias ville indre fjellverden sett fra stien mot Altavista.

25973A61-451E-4CA7-9EA7-8CD3B1F543BC-COLLAGE

Arguineguin. Ikke veldig vakker, men enda ganske autentisk.

14 dager går fort og før vi visste ordet av det, var det tid for hjemreise og julefeiring i Norge. Vi fikk gjort mye av det vi hadde tenkt, men som vanlig, slett ikke alt. Enda godt at Gran Canaria ikke går noen vei!

Reklamer

Sukkertoppen (Alto de las Toscas)

Når jeg ikke gidder å kjøre bil her på øya (og det er dessverre ganske ofte), men likevel har lyst til å røre meg litt; da går gjerne turen i «åsene» bakom leiligheten. Der kan det bli ganske så hett, og støvete er det bestandig. Jeg prøvde meg derfor på en kveldstur her forleden. Tenkte at det ikke ville være så varmt bare jeg kom meg opp på ryggen av en slik ås. Så feil kan man ta.

Patalavaca slik man ser området fra Korset.

Patalavaca slik man ser området fra Korset.

Tenk deg en ås bestående av sand og stein som er oppvarmet gjennom hele dagen. Legg til en brennende varm sol som rundt klokka seks på kvelden slett ikke har tenkt å senke temperaturen på enda en times tid. Til slutt  kan du trekke fra vind (for den var ikke der). Hva får du da? Jo – en steikhet tur hvor både hjerne og kropp kokes, og hele kroppen marineres i saltlake fra svetten som kroppen utsondrer.

Egentlig synes jeg det er ganske kjedelig å gå i disse sandområdene ovenfor leiligheten. Har gjort det utallige ganger, og det er lite annet en sand, sand og sand. Og hete. Riktignok får man fin utsikt til Taurofjellene og over mot Puerto Rico der oppe, men når sant skal sies, så er disse turene mer preget av behovet for å røre meg enn av gleden over turen. Dog – jeg angrer aldri på en tur jeg har gått. Kroppen trenger bevegelse, sånn er det bare.

Sukkertoppen. Utsikt mot Patalavaca og Arguineguin.

Sukkertoppen. Utsikt mot Patalavaca og Arguineguin.

Forleden kveld gikk turen til Sukkertoppen via Korset. Sukkertoppen ligger på drøyt 400 moh og har fått seg et norskt navn siden jeg var der første gangen. Det er forøvrig ikke den eneste plassen hvor vi nordmenn har tatt oss til rette og navngitt plasser og topper i dette norske området på Gran Canaria. Ivars plass og Eyvinds plass er andre eksempler.

På vei opp (og ned også for den saks skyld) gikk jeg meg på en million geiter  som lå i og utenfor veien (okei da… kanskje ikke en million, men sinnsykt mange) + noen høner og haner. Jeg følte meg litt som Moses som delte Dødehavet (eller var det et annet hav?) da geitene spratt unna etterhvert som jeg gikk fremover. Noen få nydelige små killinger var det også i flokken, men for det meste var det godt voksne geiter som lå og kula’n i varmen. Det lukta ikke akkurat blomster og honning  for å si det sånn, da jeg gikk gjennom dette geitehavet.

Utsikt nordover fra Sukkertoppen.

Utsikt nordover fra Sukkertoppen.

På Sukkertoppen begynte sola omsider å dempe varmen og det blåste også litt på toppen. Endelig. En rask pause, så ble det retur samme vei som jeg kom.  Jeg holdt nemlig på å gå tom for vann, så det var ikke mye aktuelt å gjøre turen lenger enn nødvendig, men her oppe er det mulig å gå i omtrent enhver retning man måtte ønske.

Våres Plass

Dagens tur gikk i områdene rett ovenfor leiligheten fordi verken kjæresten eller jeg gadd å studere turguidene for å finne et annet turmål. Det angret iallefall jeg på, for når sant skal sies er det ikke spesielt spennende områder ovenfor Patalavaca. Helt greit å tusle seg en tur eller to om man ikke har vært på tur der før, men jeg begynner etterhvert å ha vært noen turer i området, og det er i grunnen mye sand og atter sand.

På vei ned i Lavendeldalen.

I dag gikk vi opp ryggen fra Anfi i retning Junta de los Caminos. Det var steikvarmt og svetten rant i stigningene opp på ryggen. Pga et feilvalg oppe på ryggen endte vi i Lavendeldalen og kom opp rett ved Norskeplassen. Det var slett ikke planen, og hvorfor fikk vi bekreftet når vi kom opp på platået. Det var omtrent som å være i Trondheimsmarka en godværsdag – fullt av folk. Vi hadde jo skjønt tegninga på veien dit også for det var ikke få mennesker vi møtte. Alle norske.

Norskeplassen.

Vi tok en liten pause ved Norskeplassen før vi fortsatte i retning Våres Plass. Våres Plass er faktisk verdt å besøke pga en fantastisk utsikt ned i Barranco de Arguineguin og landsbyen La Seu. På vei over slettelandet er det ingenting som tyder på at man snart skal stå på kanten av et stup, men det er hva man plutselig gjør på Våres Plass.

På Våres Plass.

Varden på Våres Plass hvor det også befinner seg en toppbok.

Retur gikk tilbake til Junta de los Caminos og deretter grusveien ned til øverst i Patalavaca. På veien hjem blåste det kraftig opp og skyer kom sigende innover fra nordvest. Ingen spesielt spennende tur, men det ble tross alt ca 16 km. på tur i dag. Ikke lenger etter hjemkomst kom regnet. Enda godt at vi slapp det på turen.

Tilbakeblikk mot ryggen hvor vi gikk opp mot Norskeplassen. Truende skyer er på vei innover mot land.

Rusletur ved kysten

Ettermiddagen ble litt lang for meg i går etter turen til Ivars Plass, så i femtiden ruslet jeg en tur langs strandpromenaden til Anfi del Mar. Returen ble lagt om grusveien oppi fjellsiden på andre siden av veien – rett nedenfor «Korset».

Utsikt i retning Arguineguin.

Sola var da i ferd med å gå ned og himmelen ble vakkert farget. Rett før jeg kom ned på veien igjen spratt det plutselig en liten kanin over grusen. Nydelig liten sak som prøvde å gjemme seg inni en busk. Den syntes nok at jeg ble litt nærgående der og hoppet lett videre til en annen busk der den forsvant for meg. Kveldens høydepunkt 😀

Solnedgang ved Anfi del Mar

På tur i norske områder på Gran Canaria

Arguineguin og Patalavaca er de norskeste områdene på Gran Canaria. Mange nordmenn har slått seg ned her og enda flere ferierer i området (slik som jeg). Det er også her man finner den norske skolen og det norske helsesenteret Valle Marina og sjømannskirken på Gran Canaria. At så mange nordmenn til enhver tid befinner seg her, preger områdene ovenfor Patalavaca hvor man finner steder som Norskeplassen, Våres Plass, Ivars Plass og Eyvinds Plass. Alle steder utenom Ivars Plass har jeg besøkt minst en gang før, men jeg valgte likevel å legge avgårde oppover mot disse områdene i dag for å slippe å kjøre bil. Fra leiligheten  i Patalavaca er det bare å velge hvilken kløft (barranco) eller rygg (lomo) man vil gå for å komme dit man har tenkt seg. I dag gikk jeg rett og slett grusveien opp til  gården ved navn Casas de Toscas. Jeg slutter aldri å forundre meg over størrelsen på de enoooorme gresskarene som dyrkes på gården. Jeg har aldri i mitt liv sett større.

Utsikt tilbake mot Patalavaca og grusveien jeg kom opp.

Omtrent samtidig med at man kommer til gården har man kommet opp på ryggen og terrenget flater ut. Dagens mål for meg var Eyvinds Plass, så jeg fortsatte mot Junta de los Caminos og gikk over Sukkertoppen før jeg etter en stund dreide av fra veien og over på tydelig vardet sti.

På Eyvinds Plass er det fine steinheller å sitte på og man kan  beundre utsikten ned mot Puerto Rico. Det finnes også en «toppbok» her. Da jeg var her i mai, fant jeg ikke boka (godt gjemt under noen steiner), så jeg trodde jeg var på feil plass. I dag fikk jeg bekreftet at jeg hadde vært på rett plass siden andre besøkende allerede hadde tatt frem boka når jeg kom.

Puerto Rico sett fra Eyvinds Plass

Til forskjell fra i mai, var det i dag plenty folk på tur (rene skjære folkevandringen), og såvidt jeg kunne bedømme ut fra alle «hei» og samtaler, var samtlige norske. Jeg må innrømme at jeg trivdes bedre i mai når jeg hadde turterrenget nesten helt for meg selv. Jeg vet… jeg er sær, men sånn er det bare.

Synes det er triveligere å treffe på «lokalbefolkningen», jeg, enn masse nordmenn.

På vei hjem gikk jeg «snarveien» over mot Sukkertoppen og valgte så en sti/grusvei som fulgte ryggen ned mot Valle Marina og Anfi del Mar.

Bortetter ryggen som ender ved Anfi del Mar. Rester av en gammel vannkanal sees langs stien

4,5 timer på tur må være godkjent, og jeg er lykkelig over at det synes som om lårmusklene endelig vil være med på tur utover en time. Glutenfri diett synes å ha fiksa både mage og muskulatur. Begge deler har krangla mer enn godt er i årevis. Jeg håper virkelig at den gode utviklingen fortsetter. Nå gjelder det bare å få has på hælbetennelsen (som heldigvis har blitt mye bedre siden i sommer) og fikse litt på innleggssålene jeg har så jeg slipper smerter under føttene, så blir dette riktig så bra og Kilimanjaro-tur er innefor rekkevidde 😀

Veier og stier på kryss og tvers ovenfor Patalavaca

 

Solnedgang

Vakre solnedganger er det mange av her nede på solrike Gran Canaria, så også i går. Og det deiligste av alt er at sola går ned 3 timer senere enn i Norge 🙂

Solnedgangen slik jeg ser den fra leiligheten i Patalavaca.

Sløvedag ved bassenget

Skikkelig turist i dag. Kun sløving på en solseng. Ikke spesielt spennende eller artig, men hælbetennelsen krever litt hvile nå.

20120527-141217.jpg