Tag Archives: regn

Image

Trøndersommer

Trøndersommeren fortsetter som den har begynt. Dvs. med svært variert vær, men hovedsaklig er himmelen og det drypper fra den rett som det er, og temperaturen… ja, den er ikke mye å skryte av. Som innflyttet østlending sliter jeg litt med været her i Midt-Norge, selv etter 25 år her oppe, men jeg prøver å ikke la det dominere humøret fullstendig. Etter en iskald vår forflyttet jeg meg rett og slett til Mallorca for å tine opp i en uke, og da det begynte å bli veldig varmt der nede mot slutten av oppholdet var det deilig å komme hjem til frisk og relativt kjølig luft her i Trøndelag.

Helgen har vi tilbragt på hytta, og det har vært mye forskjellig vær. Alt fra skyet, oppholdsvær til regn og haglbyger, men også noe sol.

IMG_0318

Fin sandstrand på vannets sørside.

Siden lørdag formiddag var heller begredelig værmessig fikk jeg omsider begynt på hvitbeising av taket på hytta. Veggene har jeg tatt tidligere, men taket har så langt unnsluppet svampen. Ja, jeg bruker små svamper når jeg beiser taket. Jeg er ikke ute etter at taket skal se malt ut. Jeg vil kun ha det lysnet, og med små svamper dyppet i beisen får jeg både lagt på beisen og strøket den godt ut. Genialt! Slikt arbeid tar tid, så ferdig ble jeg på langt nær, men nå har jeg iallefall begynt.

På ettermiddagen sluttet det omsider å regne, og det var på tide å lufte seg litt. En kollega på jobb hadde tipset om en fin badestrand ved Storsandtjønna ikke langt fra hytta, så vi dro og sjekket ut den. Jeg er ikke så glad i å bade, men jeg liker å oppholde meg ved vann, så tjønna måtte sjekkes ut. Vi gikk oss en tur i området, men kom ikke så veldig langt da det var ekstremt vått overalt og stiene var mer som svømmebasseng enn sti. En luftetur ble det uansett, og det var deilig etter en lang innedag. På kvelden kom sola og sørget for en nydelig utsikt fra hytta mot Litj- og Storskarven hvor turen dagen etter ble lagt.

IMG_0320

Storsandtjønna.

Sola fra lørdag kveld var fortsatt å se på søndag morgen, men dessverre forsvant den tidlig. Skyer i alle nyanset fra hvitt til nesten svart lå rundt om fjellene, men vi tok likevel sjansen på å kjøre over til andre siden av dalen til Killingdal Gruve. Idet vi nærmet oss begynte det selvsagt å regne. Typisk! Vi ventet i bilen til det verste regnet hadde gitt seg før vi bega oss på vei mot Litjskarven (1125 moh). Det regnet lett til vi var omtrent halvveis opp, så begynte sola å titte frem. Regnbuksa måtte av og heldigvis fikk vi beholde sola mens vi hadde pause på toppen selv om skyene lå tett rundt oss. Etter en stund registrerer vi at et skikkelig regnvær er på vei mot oss nordfra, så vi pakker sammen og begir oss på vei tilbake.

IMG_0350

Solskinn og kaffe på termos på en fjelltopp. Hva mer trenger man egentlig en søndag i juni?

Det tar ikke lange tiden før den iskald vind sveiper over landskapet og jeg må på med både vanter og hals. Litt lenger ned velger jeg også å ta på meg regnbuksa igjen. I grevens tid skulle det vise seg. Jeg har ikke før fått den på meg, så er regnet over oss igjen. En periode hagler det jammen meg og. Vi går på nedover og i løpet av 45 minutter et vi tilbake ved bilen idet regnet gir seg nok en gang.

IMG_0355

På vei ned fra toppen i mindre enn godt vær.

Fin søndag og fin topptur selv om været ikke var optimalt. Vi var likevel heldige som fikk en god og varm pause i solskinn på toppen. Det er lykke på høyt nivå å sitte ved en toppvarde og skue utover vakre Norge. Endelig er fottursesongen i gang for alvor. Jeg håper kroppen holder, og at tendensene til en hælbetennelse ikke utvikler seg til en «full blown» betennelse,og at de mikrorupturene som leggmusklene mine har begynt å tulle med kan «kureres» med spesifikk styrketrening rettet mot leggmuskulaturen.

IMG_0340

Forsatt noen snøfonner å krysse når man er på topptur, men sommersnøen er fin og hard å gå på, og utgjør ikke noe problem.

Advertisements

Dåapma; kommunetopp i Roan

6 av 24 sør-trønderske kommuner ligger på Fosen, et område som i tursammenheng er et helt ubeskrevet blad for meg. Det var på tide å endre på det! Sist lørdag pakket kjæresten og jeg sekkene med alt vi trengte for et døgn i fjellet, og  tok 10-ferga over til Rørvik. Ikke akkurat tidlig, men hallo…. det var jo helg! Vi fortsatte nordover på Fosenhalvøya mot Lonin (via Åfjord) der vi kjørte innover en bomvei i 6 1/2 km.Ved et infoskilt for Inner Vargfossnesa naturreservat startet vår vandring mot Dåapma (644 moh), som er kommunetoppen i Roan. Jeg hadde et ønske om også å sope med meg Finnvollheia (kommunetopp i Åfjord) når vi først hadde kjørt så langt siden den ikke ligger mer enn ca. 3 km. fra toppen av Dåapma (som jeg tror fosningene kaller for Skurven).

Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat.

Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat.

Vi startet turen i deilig sommervær. Litt vind, men med 18-19 grader i skyggen, ble det fort varmt i sola der vi gikk med tung oppakning. Turen til Dåapma kan fint gjøres som en dagstur (18,5 km t/r ifølge min gps), men vi hadde lyst til å være i fjellet over  natten. Det er tross alt noen mil å kjøre fra Trondheim og det koster en liten formue i bom + ferge, så det var ingen grunn til ikke å «få valuta» for pengene.

Fra parkeringen går stien sør for Grønliklumpen i myrlendt terreng, men ikke fullt så myrlendt som naturreservatet sør for stien som består av skikkelig blautmyr og myrtjern. Regnet som har dryppet rikelig over Trøndelag den siste tiden gjorde vandringen til en relativt bløt, møkkete og tung affære. Heldigvis hadde vi iført oss gamasjer som tok seg av «møkkajobben» så buksene våre forble rene og pene.

Kjølåkerbekken. En liten idyll.

Kjølåkerbekken. En liten idyll.

Det går tydelig sti helt opp til toppen  av Dåapma fra parkeringen, og stien er merket av Fosen turlag. Ved Kjølåkerbekken er det bygget en stor og stødig bro så man passerer trygt og tørt over på andre siden. Ellers er det et par mindre bekker som må krysses på turen, men disse er enkle å steingå.

En av Storheitjernene.

En av Storheitjernene.

Etter å ha krysset Kjølåkerbekken forsvinner stien inn i skog før den slynger seg oppover mot snaufjell-lignende terreng. Selv her oppe var det en god del gjørmete terreng å forsere, men det var greit nok om man ikke er redd for å bli møkkete. Etter en stund fikk vi øye på Storheitjønnin; en klynge små og store tjern omkranset av fjell på drøye 500 moh.   En liten idyll midt i heilandskapet. Fullt så idyllisk var ikke bakken opp fra tjernene. 100 høydemetre i løpet av no time kjennes godt, spesielt med tunge sekker på ryggen.

Vi fant en fin teltplass etter litt leting, og dersom man kikket mot nord var himmelen blå.

Vi fant en fin teltplass etter litt leting, og dersom man kikket mot nord var himmelen blå.

Vel oppe fortsetter det slakt nedover i retning Skurvvatnet.  Vi tok dagens lunchpause her oppe i høyden før vi fortsatte ned mot vannet. Stien går ikke helt ned til vannet, men vi hadde planer om å sette opp teltet her før vi gikk videre mot toppen. Å finne en god teltplass var imidlertid ikke lett. Det ser kjempeidyllisk ut på avstand, men når man kommer nære, ser man at vannet for det meste er omkranset av våt myr. Vi fant til slutt en lyngrabbe som ble vurdert som tørr nok. Litt mer humpete enn ønskelig, men iallefall tørr. I sørenden av vannet kunne vi se mørke skyer nærme seg, så det begynte plutselig å haste litt med å få opp teltet. Heldigvis er det et enkelt telt å slå opp, så vi rakk det med noen få minutters klaring før regndråper trommet på teltduken.

Regnskyer truer.

Regnskyer truer i sør.

Ja, ja.. det var bare å ta det med ro mens regnet fikk gjøre fra seg. Det finnes verre ting i livet enn å ligge tørt og varmt i et koselig telt mens regnet øser ned utenfor. Rett før fem på ettermiddagen klarnet det opp igjen og vi fortsatte med bare en sekk (type betydelig lettere) mot toppen av Dåapma. Tror det tok ca. 50 minutter før vi sto på toppen. Varden er ikke akkurat imponerende, men det er iallefall en kasse med toppbok der. Rett nedenfor toppen er det et par småhytter og inngjerding for rein, men denne kvelden var det verken samer eller tamrein å se.

Nesten oppe når reininnhegningene kommer til syne.

Nesten oppe når reininnhegningene kommer til syne.

Ønsket om også å få med seg Finnvollheia på denne turen ble skrinlagt på toppen av Dåapma. Det var for sent på kvelden, og nye regnskyer så ut til å trekke inn over oss, så etter en god pause på toppen vendte vi nesa tilbake til teltet.

Fornøyd med å ha nådd toppen av Dåapma.

Fornøyd med å ha nådd toppen av Dåapma.

Nok en gang hadde vi flaks. Da regnskyene nok en gang begynte å slippe sine dråper, satt vi trygt inne i teltet og kunne koke vann i forteltet så vi fikk laget oss middag av typen Real turmat. Bygene varte ikke så lenge, men vind overtok for regn, så bålet vi hadde klart å sanke sammen ved til (og det er ikke lett i dette terrenget!), ble droppet. Riktignok er det vel ingen fare for lyngbrann lenger, men det er ikke så hyggelig å fyre bål når vinden tar tak i det (pluss at terrenget rundt var klissvått etter regnet).

Kveldsstemning sett fra teltet.

Kveldsstemning sett fra teltet.

Kvelden ble derfor tilbragt i teltet med småsnakk og lydbok før vi gikk tidlig til sengs. Som vanlig sov jeg elendig og dormet bare av innimellom. På morgenkvisten tok jeg ut øreproppene og kunne høre at vinden hadde tiltatt i løpet av natta. Ingen sol hadde kommet opp på himmelen heller. Det merker man i tilfelle fort i et telt. Men det regnet iallefall ikke. Da jeg senere gløttet ut av teltet var det faktisk ganske ok vær. Lettskyet, men intet regn og gløtt av blå himmel. Helt fint turvær altså.

Utsikt ned mot Stortjønnin.

Utsikt ned mot Stortjønnin.

Vi stresset likevel ikke med å komme oss avgårde, og klokka viste 10 før vi begynte på returen tilbake til bilen. Ved Kjølåkerbekken tok vi en kort pause før vi fortsatte til bilen. På parkeringsplassen er det satt opp en gapahuk, men innen vi kom dit skinte solen fra blå himmel, så vi valgte å ta lunchen på bordet utenfor gapahuken.

Kjæresten og jeg kan se tilbake på en flott tur på Fosen denne fine sensommerhelgen. Lite folk å møte i fjellet, så her slipper man å gå i kø. Mye myr og mye tuer, så det er ikke bare bare å finne en god teltplass, men den som leter, han finner 🙂 5 kommunetopper gjenstår på Fosen, så det er bare å si på gjensyn!

Stilig stein som nesten ser ut som et hus, og det har til og med et lite tuntre.

Stilig stein som nesten ser ut som et hus, og det har til og med et lite tuntre.

Søkkvåt ettermiddagstur

Det finnes dager da man totalt feilberegner været og slett ikke har på seg optimale turklær. I dag var en slik dag da jeg skulle ta meg en kjapp tur i marka etter jobb. Litt regn gikk etterhvert over i godt, gammeldags pissregn, og jeg endte opp med et par softshellbukser som i løpet av 55 minutter hadde trukket så mye vann at det var såvidt de hang på hoftene. Det er i slike stunder man priser seg lykkelig over at man etter turen kan låse seg inn i en varm leilighet i stedet for at man må krype inn i et telt.

Vått i Estenstadmarka i ettermiddag.

Vått i Estenstadmarka i ettermiddag.

Tilbake til hverdagen

Etter mange deilige dager på fjellet i sommerferien, har hverdagen innhentet meg. Nesten 8 timer foran en pc hver dag og kun ettermiddager og helger som kan brukes til friluftsliv føles som en tvangstrøye om jeg skal være helt ærlig. Desto viktigere at jeg da bruker mye av fritiden på å være ute, men dørstokkmila har vært lang etter jobb denne uka til tross for fint vær. Følelsen av utmattelse er truende nær og mye tid har vært brukt i sofan med unntak av en runde på Vikåsen på jakt etter orienteringsposter tidligere i uka.

I helgen er det lettere å komme seg ut. Ingen tid trenger å tilbringes foran en pc i dårlig inneluft og jeg kan sove lenger enn på hverdagene.

Svarttjønna hvor vannliljer blomstret.

Svarttjønna hvor vannliljer blomstret.

Lørdag gikk vi fra Trolla til Svarttjønna og videre opp til Tikneppen før vi lunchet ved Kobberdammen. Her var det tjukt av folk, blant annet flere barnefamilier som skulle overnatte ved dammen. Heldige barn som har foreldre som ser verdien av å gi barna sine slike opplevelser ute i naturen. Sola var for det meste gjemt bak skylaget, men innimellom tittet den frem. Vindstille og ca 15 grader er uansett flott turvær, så det var en  deilig runde i Bymarka. 

Ved Kobberdammen.

Ved Kobberdammen.

Søndag var virkelig grå, men optimistisk pakket vi sekken med kaffe på termos i håp om å nyte den i oppholdvær på Gråkallen etter først å ha gått rundt fjellet. Slik ble det ikke. Da vi ankom skistua regnet det lett, og regnet tiltok utover i turen. Kaffe på toppen ble derfor droppet da vi allerede var ganske våte etter å ha gått rundt Gråkallen. En annen dag; DA blir det kaffe med utsikt fra Gråkallen! 

Grått og vått rundt Gråkallen i dag.

Grått og vått rundt Gråkallen i dag.

Hestgrovheia – høyest i Agdenes

Dagen etter toppturen i Snillfjord sto kommunetoppen i Agdenes for tur. Overskyet da vi kjørte hjemmefra, men fortsatt godt og varmt. Regnet møtte oss rett før Orkanger. En liten strek i regningen, men etter å ha passert 3 bomstasjoner på vei ut av Trondheim + 2 til på vei mot Orkanger var det lite aktuelt å snu. Vi kjørte mot Landrø og innover Solemsdalen på bomvei (40 kr) og helt opp til steinbruddet. Siste stykket opp dit var mildest talt elendig vei, men min lille Suzuki SX4 klarte det med sin høye bakkeklaring. Jeg ville aldri ha kjørt opp der med en vanlig personbil.

Utsikt mot Lensvika.

Utsikt mot Lensvika.

Fra steinbruddet har man iallefall tre valgmuligheter mht rutevalg på den første delen av turen. Vi gikk for det nærmeste alternativet, nemlig rett opp under strømlinja rett ved der vi parkerte. I lett regn bar det oppover i lia. Det ble fort varmt og klamt inni regnjakken for vi vant høydemetre for hvert skritt vi tok. Stedvis var det glatte sva og stein i stien og flere plasser var det så høye steg at jeg med mine 165 cm. slet med å få beina opp. Jeg hadde begynt å grue for nedturen allerede etter fem skritt, men snu? Nei, ikke søren! Vi kom oss etterhvert opp lia og ut av skogen, og terrenget flatet ut og det ble lettgått og fint. Kort etter at vi kom ut av skogen oppdaget vi påler som sto i myra og som så ut til å lede oss rett mot toppen, så vi tok sikte på disse og kom inn på god sti. Et stykke innover heia møtte vi en familie på vei ned, og jeg benyttet sjansen til å spørre om hvor stien endte (retning nedover). Gjett om jeg ble glad når de fortalte at stien gikk ned til steinbruddet og at det var slakt og fint nedigjennom? Med opplett i regnet og utsikter til en grei retur, ble det straks triveligere å være på tur.

Folksomt rundt varden.

Folksomt rundt varden.

Stien (og pålene) leder til toppen av Hestgrovheia via en  liten hytte ved et tjern. Samtidig med at vi nærmet oss foten av fjellet, ble vi oppmerksom på en sekshjuling med henger som tydeligvis også var på vei til topps. Hengeren var lastet med drikke og bananer til deltagerne i Harald Grønningen-løpet som ble arrangert denne søndagen. Det tydet altså på at vi slett ikke kom til å være alene på toppen. I tillegg til nevnte sekshjuling var det ganske mange på toppen da vi ankom. Dette i kombinasjon med sterk vind og redusert utsikt på grunn av lave skyer, gjorde at vi etter kort tid gikk tilbake til hytta ved vannet. Her spiste vi lunch før vi tuslet stien tilbake til steinbruddet.

Høyeste punkt i Agdenes kan noteres i boka.

Høyeste punkt i Agdenes kan noteres i boka.

En super tur i flott terreng, og nå som jeg vet at jeg ikke trenger å gå rett opp lia for å komme opp på heia, kan det godt hende jeg besøker Hestgrovheia en gang til. Iflg de vi snakket med på veien opp, er det fenomenal utsikt her på godværsdager; helt fra norskehavet utenfor Frøya i vest til Sylan i øst. Det kunne jeg tenke meg å se! Bildene er tatt med mobilkamera siden jeg presterte å glemme igjen det ordentlige kameraet i bilen.   

Regntung påskeaften

Etter en fantastisk flott langfredag, var det nedtur å våkne til gråvær igjen påskeaften. Det så imidlertid ikke ut til at det skulle komme nedbør, selv om Yr meldte det. Det skulle vise seg at Yr fikk rett.

Bymarka fra Granåsen 002Turen begynte fra Granåsen og gikk først inn til Rønningen. Vi gikk delvis på rester av skiløypa og delvis på mindre stier, men også her lå det litt snø hist og pist. Det var rett og slett et tungt føre, og det er lenge siden jeg har vært så svett ved ankomst Rønningen. Regnet begynte noen minutter før vi ankom gården, så vi kikket innom for en kopp kaffe og kanelsnurr. Idet vi begynte vandringen videre mot Marken var det bare noen få dråper regn i lufta, men det skulle ikke vare. Etter kun få meter startet det igjen å dryppe fra oven, og nå skulle det ikke bli mer oppholds på turen. Vindjakke ble byttet ut med skalljakke og vi trasket videre på skiløyperestene til Marken.

Marken i sikte.

Marken i sikte.

Der satte vi oss ned på en benk strategisk plassert under noen store, tette grantrær, så vi slapp unna regnet en stakket stund. Men vi kunne jo ikke bli sittende der, så vi fortsatte turen mot Skjelbreia og videre på veien til Hallsetaunet og nesten til Vådan. Her tok vi av fra veien og gikk skiløypa mot Frøset Gård før vi igjen kom inn på vei ned til Granåsen. Fra oven silte regnet utrettelig, og det var ikke fritt for at humøret ikke var helt på topp ved ankomst Granåsen. En tung og våt tur hadde det vært og både lårmuskler og føtter verket. Heldigvis var det godværsdager i vente siste del av påskeferien 🙂

Frøset Gård.

Frøset Gård.