Tag Archives: regnvær

Storkletten i gråvær

Etter noen fine soldager måtte det jo komme en gråværsdag med fare for regn. Regnklær ble derfor tatt på for sikkerhets skyld før vi startet turen.

IMG_0682

Mira er fortsatt på fjellferie og var med på turen fra parkeringsplassen ved Kongens Gruve via Christianus Sextus-gruven til toppen av Storkletten. Inn til Sextus er underlaget gammel kjerrevei, opp mot Storkletten umerket sti.

IMG_0689(1)

Jeg har vært på toppen før, men den gangen var jeg ikke helt borte ved masten og hytta som står i nordenden av fjellryggen. Denne gangen la vi først turen dit ved å følge stien som går mellom Sextus og Ratvolden i Rugldalen. Deretter fulgte vi ryggen bort til fjellets høyeste punkt der det står en liten varde (eller egentlig en haug med stein) før vi fant en annen sti ned til Sextus igjen. Fin tur selv om gråvær er litt kjedelig turvær. Litt regn fikk vi, men slettes ikke så ille som det periodevis så ut til at det kunne bli.

IMG_0700

Småturer rundt hytta

Den første helgen i september var verken jeg eller været helt tipp topp, men et par småturer  ble det likevel.

img_1977

Høsten begynner å komme i fjellet. Utsikt mot øst.

Fredag ettermiddag benyttet jeg sjansen til en tur opp på Novola (960 moh) rett bakom hytta. Dersom jeg går jevnt og ikke tar noen pauser bruker jeg ca 45-50 minutter opp. 25 min opp til bua, og så 20-25 minutter videre bratt opp mot toppen.

img_1980

På vei videre etter å ha passert bua.

Denne ettermiddagen var ikke utsikten så mye å skryte av, men det var oppholdsvær og lite vind, og til tross for utmattelsessymptomer var det godt med frisk luft etter en lang uke på kontorstolen.

img_1986

Dagens utsikt mot øst fra toppen av Novola.

Lørdag våknet jeg til regnvær og slik skulle det fortsette gjennom dagen. Det var imidlertid fortsatt lite vind og greit temperatur, så jeg kledde meg regntette klær og kjørte opp i Rendalen. Der gikk jeg en runde fra pumpehuset om Rensjøen. Tok stien opp til sjøen og kjerreveien ned. Fra kjerreveien har man fin utsikt over dalføret Ålen når man nærmer seg pumpehuset og fra «oven» kunne jeg se at skodda tå tykk over dalen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rensjøen i regn.

Det regnet riktignok der jeg gikk, men det var god sikt og nydelige høstfarger. På min vei opp mot Rensjøen møtte jeg en kar på vei ned. Han kom bærende på en stor plastkasse under armen. Jeg stusset litt på det, men da han kom nærmere så jeg at kassa var full av fjellørret. Han hadde vært og trukket garn, kunne han fortelle. Det ble vel ørret til middag hos han da. Heldiggris!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Trimpost og god skilting ved Rensjøen.

Gråværsturer

Påsken har startet grått i Trondheim, til dels med mye nedbør og vind. Turlivet har blitt preget av det og har stort sett bestått av korte turer i nærområdene. Innetiden ble benyttet til å male dørkarmer i yttergang og et lite avlastningsbord på stua, samt å rydde i boden. Prosjekter jeg ikke rakk etter at jeg flyttet inn her, før jula og årsoppgjør plutselig var  her. På grunn av møkkaværet påsken har startet med, er det imidlertid gjort nå. Aldri så galt…

Onsdag var jeg en kjapp tur på Estenstadhytta. Til tross for gråværet, var det et jevnt sig med folk, så jeg satt ikke lenge før jeg syntes det ble for mye bråk og gikk hjemover via dammene.

Isen er i ferd med å gå på dammene i Estenstadmarka.

Isen er i ferd med å gå på dammene i Estenstadmarka.

Torsdag hadde kjæresten endelig kommet, og vi pakket sekken for å rusle en tur i skogen mellom Vikarauntjønna og Vikåsen. Dette er et området jeg kun har vært i på leting etter orienteringsposter, så jeg hadde lyst til å rusle rundt på måfå her. Overskyet vær, men fin temperatur og knapt mennesker å se. Idet vi kom frem til en bålplass hvor planen var å grille pølser, begynte det å regne. Typisk meg at jeg ikke hadde med vanntette klær. Det så jo egentlig ut som om det ikke skulle bli nedbør, men Yr fikk rett. Regn ble det. Vi droppet bålet og fant oss en gran vi kunne sitte under mens vi drakk termoskaffe før vi returnerte til bilen.

Stedvis veldig vått på Vikåsen, men snøfritt og tildels også ganske tørt.

Stedvis veldig vått på Vikåsen, men snøfritt og ganske tørt mange steder.

Litt senere på dagen lysnet det opp, og vi bestemte oss for å dra en tur opp til Leirfossen for å se etter bever i Nidelva. Turen på Vikåsen ble ikke lenger enn en times effektiv marsj og dagen var ennå ung, så en ny tur var ikke så dumt.

Langs Nidelva begynner det å bli ordentlig grønt nå, og her så vi også årets første hvitveis.

Grønt langs Nidelva

Grønt langs Nidelva

Turen gikk først oppover elva langs turstien som er opparbeidet der, før vi snudde og returnerte til bilen og gikk langs elva på andre siden. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå så langt, men plutselig var vi nesten ved Øvre Leirfossen Kraftverk og det var like greit å fortsette opp der og videre rundt om Leira Fort. Ved kraftverket så vi noe i vannet som ikke var ender, men det var såpass langt unna at det ikke var godt å se om det var oter eller bever vi så. Den forsvant inn mellom noen steiner langs bredden av elva, og viste seg ikke igjen. Hvor er kikkerten når man har bruk for den??

Stille på Nidelva.

Stille på Nidelva.

Ruten (1039 moh) – kommunetopp i Hemne

Det var på tide med et nytt forsøk på å nå toppen av Ruten etter høstens bomtur. Jeg har fortsatt ikke fått tak i noe kart over området, men med turtips fra en kollega i sekken + gps regnet jeg med å finne frem likevel.

Fra starten. Ruten ligger gjemt bakom den bratte fjellsiden som synes.

Fra starten. Ruten ligger gjemt et stykke  bakom den bratte fjellsiden som synes.

Litt over halv ti legger jeg avgårde fra parkeringen ved E39. Jeg roter litt for å komme meg over bekken/elva som må krysses før jeg kan ta fatt på stigningene mot toppen. Til slutt bestemmer jeg meg bare for å steingå elva, og forbanner meg selv for at stavene jeg kjøpte nettopp til dette formålet henger hjemme i gangen. Jeg kommer meg over uten å bli våt og klatrer bratt oppover i ulendt terreng for å komme meg i retning kraftlinja hvor jeg har blitt fortalt at stien går. For å komme dit, må jeg imidlertid krysse et inngjerdet beiteområde. Heldigvis er ikke kyrne sluppet på beite enda, så det går greit, og jeg finner stien. Tilfeldighetene vil det imidlertid slik at jeg ikke har kommet langt oppover før jeg snur meg og ser at kyrne er på vei til å bli sluppet på beite! Stien jeg har funnet er tydelig, men bratt. Den er også merket med noen rare, hvite bokser med reflekser på som henger i trærne.

Tilbakeblikk ned stien under kraftledningen.

Tilbakeblikk ned stien under kraftledningen.

Allerede fra første skritt oppover i terrenget, kjenner jeg at dette kommer til å bli en tung tur. Det er over 800 høydemetre som skal forseres, og jeg har knapt begynt før svetten siler og pusten går som en blåsebelg. Beina funker relativt bra til å begynne med, men også de streiker før jeg har kommet meg opp til hengebrua. Det var kanskje ikke så lurt å kjøre på med en pulsspinntime + tung styrketrening på beina i går kveld…

Oppe i Bordstadskaret er det en hengebru over bekken. Hengebruer er definitivt ikke blant mine favoritter i fjellet, men denne er bedre enn mange andre. «Gulv» som er ganske tett besatt av planker og et rekkverk som faktisk er mulig å holde seg fast i gjør at jeg kommer meg over med bare et lite snev av gelebein.

Hengebru av god standard over Bordstadbekken.

Hengebru av god standard over Bordstadbekken.

Velberget over brua fortsetter jeg bortetter dalen i myr langs den merka løypa. Her har merkingen gått over til å være refleksmerkede jernrør så det er ikke mulig å gå feil. Nesten innerst i dalen dreier stien vestover og nye stigninger venter. Jeg sliter som et dyr og det er egentlig bare viljen som driver meg videre på dette tidspunktet.  Et stykke oppetter fjellet møter jeg to sauer med lam. Nyskjerrige som de er, flykter de ikke før jeg er ganske nære. Litt lenger opp er det enda en bru som er satt opp, men denne gangen er det ingen hengebru, så jeg tusler rolig over på noe som ser ut til å være en relativt ny bru.

Mammasauer med lam.

Mammasauer med lam.

Mektig fjellterreng, og midt i finnes en bru av nyere dato.

Mektig fjellterreng, og midt i finnes en bru av nyere dato.

På omkring 740 moh kommer jeg til en liten bu + en trafostasjon. Kraftledningen som jeg hittil har fulgt er nå søkk borte. Gravd ned iflg. Arild Krovoll.  Jeg tar en pause her. Kroppen streiker og forlanger pause, så jeg har strengt tatt ikke noe valg. Jeg har kommet høyt nok opp til at utsikten er vakker, spesielt østover. En brødskive og litt kaffe kombinert med vakker utsikt, gir nye krefter, og jeg begir meg på vandring oppover igjen. Fortsatt er ikke Ruten i sikte og jeg lurer på om jeg i det hele tatt kommer til topps i dag, men nekter å gi meg. Svetten siler og håret er for lengst klissvått av svette. Lårmuskulaturen gir nå mer enn tydelig beskjed om hva den synes om spinning, styrketrening og topptur på under ett døgn.

På vei oppover igjen etter en kort pause ved bua.

På vei oppover igjen etter en kort pause ved bua.

Fra bua er det mer lettgått terreng enn lenger ned, men stigningen gjør til at det ikke er noe hvilehjem. En del høydemetre etter hytta får jeg endelig øye på Ruten med alle sine mindre vakre installasjoner på toppen. Stigningen blir samtidig litt mindre intens en periode, så jeg går på med fornyet mot. Utsikten blir stadig bedre og både øst- og nordover ser jeg nå langt utover.

Tåke over Kyrkjsæterøra.

Tåke ved  Kyrkjsæterøra.

Rett før jeg kommer opp på toppen åpner det seg en panoramautsikt mot Trollheimen i sør  som kan ta pusten fra den mest blaserte fjellvandrer. «Hele» Trollheimen kan sees fra Ruten og til tross for en del skyer over «heimen» er det en fantastisk utsikt. Hvor flott må det ikke være her en solrik høstdag når lufta er mye klarere enn om sommeren?!

Et panorama mot Trollheimen er premien for å svette flere liter på vei opp.

Et panorama mot Trollheimen er premien for å svette flere liter på vei opp.

Jeg går videre fra bortetter toppen til varden og mot skiltet som viser et bilde av utsikten med alle fjellene navngitt. Når jeg kommer inntil skiltet ser jeg at det er Arild Krovoll som har tatt bildet og navnsatt fjellene. I bloggen sin sier han at han på en senere tur ser flere feil, men Snota er i allefall ikke til å ta feil av. Ei heller Trollhetta og Rindhatten.

Toppvarden på Ruten.

Toppvarden på Ruten.

Jeg setter meg ned ved skiltet etter å ha tatt en haug med bilder i alle retninger. Kaffe, brødskive og kjeks går ned på høykant. Mens jeg sitter der og skuer utover hører jeg plutselig stemmer bak meg. Fire damer har kommet opp til varden og er i ferd med å skrive seg inn i toppboka (som forøvrig blir elektronisk registrert i ettertid her: http://www.rutenregisteret.com/). De kommer ikke bort til der jeg sitter, så da blir det ingen fjellprat.

Mens jeg sitter og nyter utsikten over Trollheimen ser jeg at det begynner å «dra seg til» med skyer og regnbyger, og de kommer mot meg. Det er på tide å begynne på returen.

To av flere installasjoner på toppen.

To av flere installasjoner på toppen.

Jeg har ikke gått langt før jeg kjenner de første regndråpene. I håp om at det bare er noen få dråper som jeg kan «løpe» fra, setter jeg fart nedover, men det nytter ikke. Regnet holder tritt med meg, og det øker på. Innen jeg er tilbake ved bua har dråpene gått over til ordentlig regn, og jeg stopper for å bytte ut vindjakka med skalljakke og drar en skallbukse over turbuksa. Skallbekledning er noe jeg helst ikke vil ha på meg, og jeg bruker det kun hvis jeg må, men av og til lurer jeg på hva som er verst; å bli våt av regn eller av kondens inne i klærne, for de puster på langt nær så godt som produsentene skryter av. Fotoapparat blir også pakket ned i sekken siden det ikke er av typen vanntett. Jeg har før ødelagt et kamera på tur pga mye fukt, og har ingen planer om å ødelegge ett til. Dermed ble det ingen flere bilder på denne turen før jeg var vel nede og satt tørt inne i bilen.

Jeg stopper ikke lenger enn den tiden det tar å få på seg skallklærne. Videre ned til bilen går jeg så fort jeg tør og klarer på våte sva og i tung myr. Nok en gang kommer jeg meg over hengebrua. Denne gangen helt uten antydning til geleben. Nede ved beiteområdet ser jeg at enga jeg gikk over i morges nå inneholder en haug med kyr. Like greit for jeg hadde uansett ikke tenkt meg samme veien tilbake. Nå som jeg vet hvor stien begynner, vet jeg også hvordan jeg skal komme meg dit uten å måtte steingå bekken 🙂

Glad jeg var tidlig ute ellers hadde utsikten ligget pakket inn i lave regnskyer på toppen!

Glad jeg var tidlig ute ellers hadde utsikten ligget pakket inn i lave regnskyer på toppen!

Til tross for at det var en uvanlig slitsom dag på tur, vet jeg at jeg skal tilbake til Ruten. En vakker høstdag med klar høstluft er jeg der igjen 🙂