Tag Archives: reinsdyr

Storhøgda 1073 moh (21. juli)

Noen turer er av en slik art at jeg går og gliser fra start til slutt. Dette var en slik tur. Storhøgda i Røros kommune er på lista over topper med primærfaktor over 100 meter og denne nydelige julidagen håpet jeg å krysse den av lista.

Toppen ligger ganske langt øst i kommunen, og det er derfor et godt stykke å kjøre fra hytta, men klokka er ikke altfor langt på dagen når jeg parkerer nederst i Kromgruveveien og begynner å gå grusveien opp gjennom et hyttefelt.

På veien skremmer jeg opp et kull med skogsfugl av ett eller annet slaget (jerpe?) og etter ca 1/2-1 km. går grusveien over i en gammel setervei. Terrenget er lettgått og vakkert og over meg henger en sol som sender lys og varme ned til meg.

IMG_0839

Innover dalen på setervei.

Ved en gammel setervoll (hvor det også er bygd en hytte av nyere dato på nabotomta) blir seterveien gradvis smalere og går til slutt over i en sti. Stien passerer gjennom en dyp kløft og stiger gradvis oppover. Ute av kløften ser jeg etter en liten stund ned på Djupskardtjønna som jeg skal ned til og passere rundt før jeg tar fatt på stigningen opp til Storhøgda nordfra.

I østenden av tjernet er terrenget fasinerende steinete og jeg går litt lenger  øst enn jeg strengt tatt trenger for å se nærmere på landskapet. Et øyeblikk trodde jeg at det kunne være en gammel gruve oppe på platået øst for tjønna, men det er det altså ikke.

IMG_0904

Djupskardtjønna med Storhøgda bakom.

Jeg begynner på stigningen opp mot toppen, og tar peiling på fortoppen som ligger på 1041 moh. Det er ingen sti opp mot toppen, men det er greit terreng å gå i. På 1041-høyden tar jeg en liten pustepause før jeg beveger med ned i skaret mellom de to toppene for så igjen å begynne å gå oppover. Denne gangen til hovedtoppen på Storhøgda. Et reinsdyr holder meg med selskap en liten stund og «jogger» lett oppover mot toppen. Lenge før jeg når toppen er reinsdyret på vei ned igjen, men det skulle vise seg at det var flere reinsdyr  i området, så jeg blir ikke alene på 1073 moh.

IMG_0884

Ett av reinsdyrene som også liker utsikt.

På toppen er det en liten varde og et stykke før det høyeste punktet står det en mast og en tilhørende bu. Ikke akkurat forskjønnende på en fjelltopp, men utsikten er det ingenting å si på. For meg er det ikke mye som slår følelsen av å stå på en fjelltopp jeg har svettet meg opp til og se så langt øyet rekker.  Det er et vakkert land, Norge, og fjelltoppene trenger ikke være høye og spisse for at utsikten tar pusten fra deg.

IMG_0876

Varden på toppen. Ikke veldig imponerende, men den markerer toppen like fullt.

På fjelltopper blåser det som oftest, så også på denne, og det blir derfor en liten leteaksjon for å finne le for vinden før jeg innfinner meg med at det sannsynligvis er mest le i nærheten av bua selv om det ikke er helt vindstille her heller.

Mat og kaffe nytes mens jeg kikker utover på blå vann og høye fjell. Plutselig hører jeg en lyd bak meg, og der står Rudolf. Det er ikke godt å si hvem som ble mest forfjamset, men Rudolf kommer til seg selv etter et par lange sekunder og forsvinner ned fjellsiden. Han vender imidlertid tilbake flere ganger mens jeg sitter på toppen, og det er også ett reinsdyr til som suller rundt der oppe. Koselig  det!

IMG_0886

Utsikten på vei ned fra toppen.

Ruta ned legges nesten samme vei som jeg kom opp, bare ikke så langt øst. Etter å ha rundet østenden av Djupskardtjønna tar jeg stien ned mot vannet og en hytte/bu som jeg observerte på veien innover. Snakk om å ha hytte med utsikt! Vel er den ikke lett tilgjengelig der den ligger langt fra vei, men du verden så deilig det må være her oppe på en godværsdag som i dag.

IMG_0903

Bålplass ved navnløst tjern rett ved Djupskardtjønna.

Jeg finner etterhvert tilbake til stien og følger den gjennom skaret og ned til setervollen og videre til hyttefeltet. Dagens tur var virkelig en høydare. Ikke bare på grunn av utsikten, men fordi det er en vakker tur fra start til slutt (om jeg ser bort fra den halve kilometeren på grusvei gjennom hyttefeltet da). Anbefales virkelig!

 

 

 

 

Botnhamran – en liten perle av en topp

Godværet fra i går holder stand også i dag , og med like godt turfølge som i går, beslutter jeg å vise dem Botnhamran (968 moh). Dette er en topp jeg har besøkt kun en gang selv, men som definitivt tåler flere visitter.

Utgangspunktet er Pomphuset ovenfor Flya Fellesseter på østsiden av dalføret, og turen begynner på god sti i retning Rensjøen.

IMG_0609

Enkel kryssing på bro.

Etter en stund tar vi av på en mindre sti nedover til et elveleie og denne leder faktisk frem til en bru over elva. Den fant ikke jeg da jeg sist skulle over elva, men jeg kom meg over via noen store steiner og sva den gangen. Mistanken min om at stien leder til en hytte blir snart bekreftet og i skyggesiden av hytta skremmer vi opp et par sauer som nok ikke hadde ventet å se folk denne dagen.

Vi fortsetter på stien som leder bort fra hytta og vi har ikke gått langt før vi møter på flere sauer. Denne gjengen er ikke like lettskremte som de ved hytta, faktisk kommer de mot oss ved et par anledninger. Jeg innbiller meg av selveste sjefs-sauen sier «you talking to me?» som en mafiaboss der hun står og stirrer intenst på oss. Mira er selvfølgelig nyskjerrig på sine nye «venner», men jeg slipper henne ikke helt bort til sauene selv om jeg er sikker på at både sauer og Mira hadde sluppet uskadd fra et eventuelt nærmøte.

IMG_0611

Disse kan være glad for at jeg ikke er ulv for de sprang ikke unna, snarere tvert imot.

Når vi forlater sauene forlater vi også stien og begir oss ut i myra. Heldigvis er myrene på denne siden av dalen atskillig mer lettgåtte enn de som er på vestsiden (der vi har hytte), så vi har god fremdrift selv om det går oppover.

Idet vi når slettelandet vi må over før vi står ved foten av fjellet og kan begynne oppstigningen, får jeg en følelse av at datteren blir litt motløs. Det ser langt ut over sletta, jeg innrømmer det, men jeg vet også at det går fortere enn det ser ut som og vi gir oss i kast med myra og myrbekker, og vips er vi over og kan begynne på selve fjellet.

IMG_0617

På vei over slettelandet mot Botnhamran.

Vi har ikke gått langt før vi får øye på en reinsdyrflokk som koser seg i sola på snøen som enda ligger i fjellsiden. Planen er å gå godt til venstre for flokken for ikke å forstyrre dem, men de skjønner visst ikke poenget og begynner å løpe mot oss i stedet for å bare holde seg i ro. Makan til teite dyr! De passerer et stykke over oss i fjellsiden og fortsetter innover fjellet etter å ha stoppet og kikket mot oss et par ganger.

Dermed er det fritt leide for oss opp til toppen hvor de blåser noe sinnssykt. Ørene til Mira som til vanlig står rett opp ligger flate mot hodet hennes på toppen. Vi drøyer derfor ikke lenger enn at vi får tatt noen bilder og nytt utsikten før vi går et lite stykke ned og finner litt ly for vinden.

IMG_0628

Det blåser på toppene.

Nå er det tid for kos både for to- og firbeinte. Sol, matpakke, kaffe på termokopp, utsikt, datter med på tur og en kosete hund – det er ikke så mye som slår det, om noe!

IMG_0644

Tid for kos. Mira koser seg sammen med Karoline. Dere ser vel at også Mira smiler?

På returen ønsker jeg å vise datteren Rensjøen. Vi legger derfor kursen ned noe mer rett ned enn vi kom opp. Jeg er usikker på om beslutningen min var en god en, for jeg hadde glemt hvor mye opp og ned vi må før vi omsider kommer til Rensjøen. Fra oppe i fjellet ser det ut som om det bare er å gå rett ned, men den gang ei. Datteren begynner å gå litt lei, så jeg er glad da vi omsider står ved bredden av Rensjøen, om enn litt lenger mot øst enn planlagt. Vi går langs sjøen og krysser et par mindre gjørmesumper og kommer omsider ut på kjerreveien som leder oss ned til Pomphuset og bilen.

IMG_0655

På vei ned mot Rensjøen (som ikke synes på bildet).

En lang, men flott tur i Holtålens fjell. Nye minner å lagre i  minneboka som kan tas frem når datteren har reist tilbake til USA.

 

Sola som forsvant i lave skyer

Sola det er snakk om er Storsola. En fjelltopp i Sylan, rett over svenskegrensa, som jeg har siklet på lenge. Værvarslene var gode for denne fredagen midt i september, men lokal morgentåke måtte jeg regne med. Og det ble det!

Etter en rolig morgen på hytta synes jeg at det så ut som om morgentåka skulle lette, så jeg satte meg i bilen og kjørte til Nedalshytta, og satset på at det ville klarne opp mens jeg gikk mot svenskegrensa.

img_1996

Høstfarger i lia ovenfor Nedalshytta.

Skydekket var relativt høyt denne dagen, men alle topper var dekket av lave skyer. Det var altså fint turvær, men toppturvær?? Njaei….. Skal jeg slite meg opp til 1728 moh vil jeg ha utsikt. Jeg er ferdig med å gå på topper bare for å kunne krysse dem av på en eller annen liste.

img_1997

Toppene på Bandaklumpen ligger i skyene.

Jeg håpet i det lengste at skyene ville lette, men nei… Etter en laaaang pause ved reingjerdet på svenskegrensa der oppstigningen til Storsola begynner, måtte jeg innse at det ikke ble noen topptur den dagen. Dessuten var kroppen fortsatt på kanten av utmattelse, så når jeg ikke ville få noen utsikt på toppen, var det like greit å la fornuften vinne.

img_2004

Reingjerdet ved svenskegrensa. Storsola er godt gjemt inni skyene.

Som plaster på såret fikk jeg se helt enormt mange reinsdyr på returen til Nedalshytta. De dukket opp i den ene flokken etter den andre. Fantastisk å være vitne til dette selv om det er tamrein.

img_2020

Ett av utallige reinsdyr jeg møtte på returen til Nedalshytta,

Midtikneppen (Trælsjåfjellet) 1144 moh.

Juli har blitt til august og ferien begynner å nærme seg slutten når været glimter til med vakkert sensommervær. Vi gjør oss klar for nok en topptur og etter en kjøretur som var lengre og mer nervepirrende enn jeg på forhånd trodde, står vi omsider på parkeringsplassen ved Holddalsvollan. Fra bommen nede i bygda var veien så smal at jeg ba til høyere makter om det ikke kom en bil imot for det var heller dårlig med muligheter for å passere hverandre oppover veien. Vi var heldige og slapp unna møtende biler.

IMG_1736

Hytter innerst ved Holddalsvollen.

Ifølge kartet skal Midtikneppen som er dagens turmål ligge mer eller mindre rett opp lia fra parkeringsplassen, over Fremre Kneppen og så litt innover fjellet. Det frister ikke å begynne så bratt, så vi velger heller å følge DNT-stien mot Kjølihytta et stykke østover. Det er et mektig dalføre som åpenbarer seg for oss når vi kommer litt opp i høyden, og jeg føler meg liten der jeg går.

IMG_1796

Fjell, daler og vidder så langt øyet kan se.

Ved en stengt bu på venstre side av stien tar vi av fra den rødmerka stien og begir oss ut i stiløst terrenget. Vi tar sikte på Raudhåmmåren i første omgang. Her er det spor etter gruvedrift, så vi tar oss tid til å kikke oss omkring før vi ruslet over fjellet og videre på skrå mot Midtikneppen. Jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor fjellet har fått navnet Raudhåmmåren for det er rødt og det ligger der som en hammer midt på en flat fjellslette.

IMG_1748

Ved gruveåpningen på Raudhåmmåren.

På vei oppover mot toppen til Midtikneppen får vi øye på et reinsdyr som betrakter oss en stund før det springer mot sør på fjellryggen. Etter en stund ombestemmer det seg visst, og kommer «joggende» tilbake og krysser foran oss nok en gang. Flotte skapninger disse reinsdyrene selv om jeg ikke er overbegeistret for kjøttet de produserer.

IMG_1769

Reinsdyret som jogget frem og tilbake foran oss.

Etter litt pust og pes og svetting er vi omsider oppe på fjellryggen hvor Midtikneppen troner som den nordligste toppen. En ganske stor varde markerer toppunktet og herfra er det vidt utsyn. Sylmassivet kan skimtes bakom noen nærmere fjell og jeg mener vi også ser Bringen med sine installasjoner på toppen + en masse andre fjelltopper.

IMG_1781

Ved varden på Midtikneppen.

Selv om det er en relativt varm dag, er jeg en frossen sjel, så jeg drar på meg dunjakka før jeg setter med ned for å spise lunch ved varden. Rett som det er lurer jeg på hva i alle dager det er jeg holder på med når jeg sliter med oppover fjellsider, men når jeg endelig kan sette meg ned på toppen, da skjønner jeg hvorfor! Det er lite som slår lunch med utsikt!

IMG_1784

Hvilestilling inntatt!

Returen til bilen legger vi bortetter fjellryggen til Fremre Kneppen (1112 moh). Herfra er det bratt ned til dalen, men ikke farlig eller ubehagelig bratt. Det er helt greit å gå ned her, men jammen er jeg glad vi valgte en litt slakere rute opp.

Dagens tur ble på omlag en mil og 600 høydemetre opp (og tilsvarende ned). En virkelig flott topp dette, men synd med den håpløst smale bilveien til parkeringsplassen. Vi var ikke like heldige på veien ned som vi var på vei opp, og måtte rygge en god del metre når vi møtte en bil på vei oppover.

IMG_1794

På Fremre Kneppen med utsikt ned til Aunegrenda.

Topptur i høstfjellet

Etter en travel høst med reiser både til Gran Canaria, Bergen og Etne, var det endelig tid for å dra på hytta sist helg. Altfor lenge siden sist! Neste år skal jeg sørge for ikke å ha en eneste avtale i hele september!

To av en mengde fine reinsdyr som vi møtte på tur lørdag.

To av en mengde fine reinsdyr som vi møtte på tur lørdag.

Vi kom opp på hytta fredag kveld omtrent samtidig med at mørket senket seg. Lavt skydekke og litt regn i luften, men værmeldingen lovet oss finvær på lørdag, og det ble det! Kaldt og vindfullt, men sol fra litt utpå dagen er helt greit turvær. Man må bare kle seg etter det været man får. Får jeg sol og blå himmel er jeg storfornøyd og pakker gjerne med meg vanter, buff og tjukk dunjakke. Lørdagens tur ble forøvrig sesongens første tur med longs under turbuksa, så det går mot den kalde tiden igjen.

På toppen av Litjskarven.

På toppen av Litjskarven.

Fra stuevinduet på hytta ser vi rett over på  Litjskarven (1125 moh) og Storskarven (1265 moh), men vi har enda ikke klart å rote oss opp på noen av disse toppene. Nå var jeg mer enn klar for å se om knærne mine ville være med opp på Litjskarven som en begynnelse iallefall.

Utgangspunktet var Killingdal Grube som kan nås pr. bil via bomvei. Tror ikke denne veien brøytes om vinteren, men enda er ikke det noe vi trenger å tenke på. På veien innover møtte vi flere elgjegere på post, en bonde som hadde vært på sauesanking og flere reinsdyr. Et yrende liv med andre ord.

Killingdal Grube.

Killingdal Grube.

Fra Killingdal går det sti mot Litjskarven. Litt myrlendt i begynnelsen, men tørt og fint lenger opp. Siden gruva ligger på 900 moh er det ikke all verdens mange høydemetre som må gås for å nå toppen, men med mine knær er det helt greit at høydemetrene ikke er for mange, og at det er «snille» høydemetre. Det er fantastisk vakkert i dette fjellterrenget, så til tross for kald vind var det bare å nyte turen oppover. Skyene dekket for det meste over utsikten til Sylmassivet, men i alle andre himmelretninger var det flott utsikt. Lite folk å se på turen, men vi møtte en rypejeger som var på vei ned etter å ha skutt dagens ene lovlige rype.

Storskarven til ventre og Litjskarven til høyre.

Storskarven til ventre og Litjskarven til høyre.

På returen ruslet vi omkring på gruveområdet hvor det fortsatt står noen gamle bygninger; blant annet utedoen med 12 stk do. Det trengtes sikkert, for på det meste var det omlag 240 menn som jobbet i gruva. Deretter  gikk vi i retning Gaulåsen (921 moh). Dette er en liten topp med en gedigen mast som vi ser fra hytta.

Gaulåsen.

Gaulåsen.

På veien passerte vi gruveåpningen som ikke lenger er noen åpning fordi den er stengt med en stor sementblokk. Killingdal var faktisk i drift helt frem til 1986, og gruvegangen er Nord-Europas dypeste der den går fra 900 meter over havet til 544 meter under havet. Intet mindre enn imponerende, synes jeg, men så ble det også tatt ut enorme mengder malm her.

Neste gang går jeg for Storskarven – så fremt knær og forholdene ellers tillater det.

Ved Killingtjønnan.

Ved Killingtjønnan.

Sommerhelg i høstfjellet med innlagt topptur

Kjæresten og jeg har vært i Storlidalen (Trollheimen) i helga. Firmahytta er ideell som  base for toppturer, for toppene ligger på rekke og rad på begge sider av dalen. Det er tre år siden jeg var der for første gang, og jeg har «plukket» noen topper siden den gang, men Kråkvasstind (1700 moh, kalles Sandåhøa på nyere kart) var enda ubeseiret, så det var helgens store mål. Toppen sees fra stua på hytta, så jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet der med kaffekoppen og kikket opp på den. Værmeldingene viste at det skulle bli mye sol og varmt i helgen, så det måtte bli Kråkvasstind denne gangen.

Kråkvasstind (til vesntre) sett fra stua. Bildet er tatt i juli i fjor. I år var det ingen snø å se på fjellet.

Kråkvasstind (bak til venstre) sett fra stua. Bildet er tatt i juli i fjor. I år var det ingen snø å se på fjellet.

To ganger tidligere har vi forsøkt oss uten å lykkes. Første gangen var det en flomstor bekk i vårløsningen som stoppet oss, gangen etterpå hælbetennelsen min (som heldigvis er historie nå). Alle gode ting er tre, ikke sant?

Lørdag opprant med skyfri himmel (iallefall ble det det når morgentåken forsvant). Varmt og vindstille var det også; en ideell dag for topptur med andre ord.

Utsikt ned mot Storlidalen.

Utsikt ned mot Storlidalen.

Kvart på ti var vi i gang oppover lia fra Ångårdsvatnet. Omtrent samtidig med oss startet to karer som vi senere skulle finne ut også skulle på Kråkvasstind. Selv om vi bare gikk i t-skjorte silte svetten etter kort tid. Det var rene, skjære sommerværet i fjellet denne dagen. Bare fargene og solas høyde på himmelen avslørte at det ikke var midt i juli, men starten av september.

Høstfargene har kommet i fjellet selv om gradestokken viser sommertemperaturer.

Høstfargene har kommet i fjellet selv om gradestokken viser sommertemperaturer.

Vi fulgte stien langs Sandåa til vi var over tregrensa og enda et godt stykke mot Sandåtjønna, før vi krysset bekken, og bega oss oppover i terrenget mot den østre flanken av Kråkvasstind. Det er flere muligheter mht. rutevalg på dette fjellet, men vi gikk for den slakeste varianten. Direkte slakt kan jeg vel ikke si at vårt rutevalg var heller, men slakere enn å gå «rett opp».

På vår vei mot foten av den østre ryggen måtte vi krysse et parti med grov steinur, og senere møtte vi igjen steinur ved tjernet på høyde 1446, men stort sett var det veldig greit å gå. Steinura var forresten grei nok den og, siden den var såpass grov at steinene lå mye i ro.

Tjernet på høyde 1446

Tjernet på høyde 1446

Vi tok det rolig på vei oppover. Nøt sommerværet og utsiktene som stadig endret seg. Det kjentes deilig når vi var kommet helt inn til ryggen av fjellet. Først da kjente jeg meg rimelig sikker på at jeg skulle komme til topps denne gangen. Kroppen funka fint og turen er en av de fineste jeg har gått i sommer med tanke på variasjon og skjønnhet.

Ryggen opp til topplatået er bratt, men likevel lett å gå. Hvis man ikke er høyderedd, er det fint å gå helt ut mot kanten av ryggen der fjellet stuper ned mot bunnen. Topplatået på Kråkvasstind er stort og flatt. Jeg fikk litt assosiasjoner til Blåhø da jeg kom opp, og det kjentes utrolig deilig å bare kunne «surfe» innover mot varden og nyte utsikten 360 grader.

Snart oppe.

Snart oppe.

Tre år etter at jeg kikket mot toppen av Kråkvasstind for første gang, sto jeg endelig på toppen. Det er topper, og det er topper, men Kråkvasstind er virkelig verdt alle høydemetrene som må forseres. Særlig på en så nydelig dag som dette var. Omkring oss var det fjell og bare fjell. Snøhetta var synlig i sør, og innover mot Innerdalen, Kårvatn og Gjevillvassdalen sto kjente og ukjente fjell på rekke og rad. Ikke så mye som er lite «melisdryss» på noen av dem, og selv snøfonner som ofte ligger på fjellene året rundt var nå smeltet. Det har virkelig vært en supersommer og det ser ikke ut til at den noen ende vil ta.

Kråkvasstind - endelig :-)

Kråkvasstind – endelig 🙂

Klokka var nå langt ut på ettermiddagen, men en lang pause på toppen tok vi oss likevel tid til. Utsikter som dette i slikt vær, må nytes lenge, og det var ingenting som hastet.

Utsikt mot vest.

Utsikt mot nordvest.

Samtidig med oss på toppen var de to karene som startet samtidig med oss fra Ångårdsvatnet. Et par enslige damer kom og gikk mens vi satt der, men direkte folksomt i fjellet var det ikke akkurat. Merkelig på en så fantastisk flott dag som dette.

De to karene vi møtte valgte å gå ned langs den vestre flanken, men kjæresten og jeg returnerte samme vei som vi kom opp. Ned i Sandådalen valgte vi en rute direkte mot Sandåtjønna der vi tok en liten pause ved vannet. Tror vel ikke at jeg kommer til å velge denne traséen en gang til, for det var ekkelt bratt ned mot hytta ved tjernet. Tror det er bedre å gå på skrå og treffe på stien i Sandådalen litt lenger ned mot Storlidalen.

Utsikt ned mot Sandåtjønna.

Utsikt ned mot Sandåtjønna.

Fra Sandåtjønna la vi inn turbogiret og en drøy time senere var vi tilbake ved bilen. Sjelden har en iskald cider smakt bedre enn ved stuevinduet denne ettermiddagen. Endelig kunne jeg kikke opp mot Kråkvasstind og vite at jeg har vært der. Dette er definitivt en topp som skal besøkes igjen! Hvis knærne vil da… De har kranglet siden Sylanturen i juli, og har definitivt ikke blitt bedre når det går bratt nedover, og det gjør det jo ofte på toppturer.

Søndag våknet vi til overskyet vær, men fortsatt vindstille og varmt. Kaffe og frokost tok sin tid, så det var langt på dag før vi var ute på tur. Turen gikk fra veien bortenfor Bårdsgarden og oppover lia i retning Gjevilvassdalen.

Halsbekkdalen i høstdrakt.

Halsbekkdalen i høstdrakt.

Ved stiskillet til Gjevilvasshytta/Trollheimshytta/Okla gikk vi mot Trollheimshytta. Jeg ville inn i Halsbekkdalen. En nydelig liten dal med flott utsikt over Gjevilvassdalen (hvis man snur seg på vei opp). Et godt stykke innover dukker Storbekkhøa og Halsbekkhøa opp. To flotte topper som begge er verdt et besøk. I dag skulle vi ikke til topps på noen av dem.

Gjevilvassdalen.

Gjevilvassdalen.

Vi nøyde oss med å gå inn til Halsbekktjønna der en liten familie på tre sto og fisket. Ved tjønna ble det kaffepause før vi returnerte til hytta og deretter hjem til byen. Enn om man bare kunne blitt i fjellet?

Fantastiske farger i fjellet for tiden.

Fantastiske farger i fjellet for tiden.