Tag Archives: Røros

Tidenes påske?

Det har allerede gått en stund siden påske, men minnet om iskalde solrike dager fridager huskes enda godt.

IMG_3521

Rett ovenfor hytta i nykjørte spor og strålende solskinn.

Jeg kan ikke huske en påske hvor vi har hatt godvær fra palmelørdag til 2. påskedag, men jammen var ikke værgudene i skikkelig godlune i år og skjenket oss fantastisk mange soldager. Riktignok var det kaldt for årstiden med opptil 15 kalde blå om natta, men i slutten av mars varmer heldigvis sola godt, så de dagene det ikke blåste for mye var det riktig så deilig å være menneske.

IMG_3562

Det var nok snø i påsken!

Vi tilbragte hele påsken på hytta med og uten mine og dine barn, og fikk gått noen fine skiturer. Jeg slet litt med bakglatte ski på det kalde føret, men utelivet er uansett å foretrekke fremfor innelivet. Jeg får noia av å sitte på ræva når jeg endelig har fri og tid til å nyte friluftsliv i kombinasjon med tur og trening.

IMG_3611

Mine fine på skitur fra Målåsetre.

Turene la vi til hyttas nærområde (både Ålen øst og vest) samt Røros. Vi begynte med en skitur innover i Mølmannsdalen. Det var før kulda kom for fullt og når skydekket lettet og sola kom frem ble det en praktfull dag i flotte skispor – nesten uten andre mennesker i sporet!

IMG_3503

Mølmannsdalen mot Pinsti.

Vi fikk også gått Stikkilsdalsrunden på Røros for første gang. På skikkelig bakglatte ski ble det 19 slitsomme kilometere, men jeg kommer helt sikkert til å gå denne runden også i senere vintre. Variert og fin rundtur med noen nedkjøringer som var i heftigste laget for meg, men jeg klarte meg gjennom hele runden uten å ramle.

Alt i alt en deilig påske som jeg gjerne tar en reprise på også neste år.

IMG_3547

Del av Stikkilsdalsrunden.

Reklamer

Friluftsliv i januar

Januar har for meg alltid vært en måned med lite friluftsliv. Dette skyldes at friluftslivet kun kan utøves i helgene siden det er mørkner før jeg er ferdig på jobb, og jeg ikke er så glad i å gå på ski i lysløypene sammen med alle «kondomdressene» + at jeg rett og slett har vært livredd bakkene i nærmarka mi.

img_3213

Skitur i løypene rett ved hytta med nydelige Mira som vi har lånt av en kollega av meg.

Denne januarmåneden ble dermed som januarmåneder før om årene med ett unntak; nemlig dagens skitur i Estenstadmarka etter jobb. Mer om det senere.

Januar har vært en fin vintermåned med skikkelig vintervær, også i byen. Det er så godt når det er stabilt, kaldt vintervær og vi slipper å skli rundt på holka. Mye sol har det også vært i januar, og det er ikke direkte fælt med dette sollyset i en av årets mørkeste måneder. Heldigvis er det allerede nå merkbart at det går mot lysere dager, og i løpet av februar skal vi få ytterligere en solid dose med dagslys. Det er en deilig tid vi går i møte!

img_3261

Bua ved Storhøgdgruva. Sol og vindstille. Det er virkelig sjeldent i januar.

I desember ble det lite hytteliv på grunn av NLP studier og ferie på Gran Canaria, men i januar har vi tatt igjen det tapte og vært på hytta hver helg. En av helgene hadde vi også fått låne med oss nydelige Mira. På hytta har vi vært på ski både lørdager og søndager i hele januar. Ikke alltid kjempelange turer, men ut på tur har vi vært – uansett sol eller skyet, vind eller vindstille, kaldt eller iskaldt.

img_3284

Ikke bare solskinnsdager i januar, men skitur ble det læll.

På den nest side dagen i januar (altså i dag), ble det en bonustur på ski i Estenstadmarka etter jobb. Jeg har aldri før vært på ski i her, rett og slett fordi jeg har vært skitredd nedoverbakkene, for det er virkelig bratt i Estenstadmarka, men nå endelig tok jeg sjansen på en tur.

img_3276

Skåkåsen rundt (Røros) i gnistrende flott vintervær er ren og skjær nytelse.

Jeg føler selv at jeg har blitt mye flinkere på ski etter at vi kjøpte hytta og skiturene ble hyppigere, og jeg er ikke lenger livredd alle nedoverbakker. Dermed var det på tide å utfordre meg selv med å tørre det jeg ikke har turt før. Det ble en flott tur i den marka jeg kjenner ut og inn på sommerføre, og idet jeg nærmet meg parkeringsplassen på Bekken kom lysene på i lysløypa. En deilig trimøkt utendørs til avveksling fra alle inneøktene jeg har hatt på 3T i januar.

img_3292

Tømmerholt Gård i Estenstadmarka.

img_3293

Solnedgang på skitur. Flotte farger som bare ble mer og mer intense utover i skituren.

 

Stikkilldalsvollan

Turdato: 01.09.2017

Det er ikke alle turer jeg går hvor det er så mye å berette, men som tur kan det likevel absolutt være en fin tur som kan inspirere andre til å ta samme turen. En slik tur gikk jeg denne første dagen i september da jeg gikk fra Røros til Stikkilldalsvollan.

IMG_2068

Sjarmerende Småsetran rett utenfor Røros sentrum.

Kroppen var ikke helt i form denne dagen, men å sitte inne hele dagen var ikke aktuelt. Derfor måtte det bli en relativt lett tur, og det er denne turen. Det er lite stigning og det er grusvei hele veien inn til vollene.

Turen starter opp gjennom Småsetran, og fortsetter så videre østover i retning Stikkillen og vollene som ligger ovenfor vannet. Noen av disse er ordentlig gamle og oser av sjarm.

I alt knappe 10 km. tur/retur og en helt grei dag på tur når kroppen ikke var helt samarbeidsvillig.

IMG_2057

Stikkillen sett fra veien jeg gikk på.

Storhøgda 1073 moh (21. juli)

Noen turer er av en slik art at jeg går og gliser fra start til slutt. Dette var en slik tur. Storhøgda i Røros kommune er på lista over topper med primærfaktor over 100 meter og denne nydelige julidagen håpet jeg å krysse den av lista.

Toppen ligger ganske langt øst i kommunen, og det er derfor et godt stykke å kjøre fra hytta, men klokka er ikke altfor langt på dagen når jeg parkerer nederst i Kromgruveveien og begynner å gå grusveien opp gjennom et hyttefelt.

På veien skremmer jeg opp et kull med skogsfugl av ett eller annet slaget (jerpe?) og etter ca 1/2-1 km. går grusveien over i en gammel setervei. Terrenget er lettgått og vakkert og over meg henger en sol som sender lys og varme ned til meg.

IMG_0839

Innover dalen på setervei.

Ved en gammel setervoll (hvor det også er bygd en hytte av nyere dato på nabotomta) blir seterveien gradvis smalere og går til slutt over i en sti. Stien passerer gjennom en dyp kløft og stiger gradvis oppover. Ute av kløften ser jeg etter en liten stund ned på Djupskardtjønna som jeg skal ned til og passere rundt før jeg tar fatt på stigningen opp til Storhøgda nordfra.

I østenden av tjernet er terrenget fasinerende steinete og jeg går litt lenger  øst enn jeg strengt tatt trenger for å se nærmere på landskapet. Et øyeblikk trodde jeg at det kunne være en gammel gruve oppe på platået øst for tjønna, men det er det altså ikke.

IMG_0904

Djupskardtjønna med Storhøgda bakom.

Jeg begynner på stigningen opp mot toppen, og tar peiling på fortoppen som ligger på 1041 moh. Det er ingen sti opp mot toppen, men det er greit terreng å gå i. På 1041-høyden tar jeg en liten pustepause før jeg beveger med ned i skaret mellom de to toppene for så igjen å begynne å gå oppover. Denne gangen til hovedtoppen på Storhøgda. Et reinsdyr holder meg med selskap en liten stund og «jogger» lett oppover mot toppen. Lenge før jeg når toppen er reinsdyret på vei ned igjen, men det skulle vise seg at det var flere reinsdyr  i området, så jeg blir ikke alene på 1073 moh.

IMG_0884

Ett av reinsdyrene som også liker utsikt.

På toppen er det en liten varde og et stykke før det høyeste punktet står det en mast og en tilhørende bu. Ikke akkurat forskjønnende på en fjelltopp, men utsikten er det ingenting å si på. For meg er det ikke mye som slår følelsen av å stå på en fjelltopp jeg har svettet meg opp til og se så langt øyet rekker.  Det er et vakkert land, Norge, og fjelltoppene trenger ikke være høye og spisse for at utsikten tar pusten fra deg.

IMG_0876

Varden på toppen. Ikke veldig imponerende, men den markerer toppen like fullt.

På fjelltopper blåser det som oftest, så også på denne, og det blir derfor en liten leteaksjon for å finne le for vinden før jeg innfinner meg med at det sannsynligvis er mest le i nærheten av bua selv om det ikke er helt vindstille her heller.

Mat og kaffe nytes mens jeg kikker utover på blå vann og høye fjell. Plutselig hører jeg en lyd bak meg, og der står Rudolf. Det er ikke godt å si hvem som ble mest forfjamset, men Rudolf kommer til seg selv etter et par lange sekunder og forsvinner ned fjellsiden. Han vender imidlertid tilbake flere ganger mens jeg sitter på toppen, og det er også ett reinsdyr til som suller rundt der oppe. Koselig  det!

IMG_0886

Utsikten på vei ned fra toppen.

Ruta ned legges nesten samme vei som jeg kom opp, bare ikke så langt øst. Etter å ha rundet østenden av Djupskardtjønna tar jeg stien ned mot vannet og en hytte/bu som jeg observerte på veien innover. Snakk om å ha hytte med utsikt! Vel er den ikke lett tilgjengelig der den ligger langt fra vei, men du verden så deilig det må være her oppe på en godværsdag som i dag.

IMG_0903

Bålplass ved navnløst tjern rett ved Djupskardtjønna.

Jeg finner etterhvert tilbake til stien og følger den gjennom skaret og ned til setervollen og videre til hyttefeltet. Dagens tur var virkelig en høydare. Ikke bare på grunn av utsikten, men fordi det er en vakker tur fra start til slutt (om jeg ser bort fra den halve kilometeren på grusvei gjennom hyttefeltet da). Anbefales virkelig!

 

 

 

 

November og ski

Allerede 5. november var jeg på ski denne sesongen. Det har jeg skrevet om her.

Det ble imidlertid flere skiturer i november. Heldigvis, for november er en av årets tristeste måneder, spør du meg. Mørkt og kaldt som regel. Derfor er tidlig snø og skitur lyspunkter i en ellers mørk måned.

img_6999

Gapahuk i Mølmannsdalen. Sola prøvde å trenge gjennom skyene denne dagen, men klarte det aldri.

Uken etter den første skituren var jeg tilbake i Mølmannsdalen. Denne gangen uten turfølge, men det var flere likesinnede å møte i sporet denne lørdagen, så ryktet om skispor hadde tydeligvis spredt seg. Ikke at det var noen kø akkurat… På søndagen prøvde jeg meg med å gå rett ut fra hytta i løssnøen. Ingen stor suksess, for det var null hold i snøen. Mye slit og få kilometere var resultatet.

img_6993

Kroktrøbua i Mølmannsdalen.

Uka etter var kjæresten igjen med på tur, og vi startet denne gangen fra turisthotellet og gikk Volarunden med en avstikker opp mot Enarsvola (Fjellkjerka).

img_7051

Sol og truende skygger om hverandre på Volarunden.

Nydelig kaldt vintervær, og etterhvert dukket også sola opp og lyste opp dagen. Dette ble en fantastisk dag i sporet, og til tross for gode forhold var det ikke direkte folksomt i løypene. Akkurat slik jeg liker det altså!

img_7054

På vei ned fra Enarsvola.

Søndag så jeg på Facebook at Holtålen Turistforening hadde kjørt løype langs Riastvegen. Her har jeg kun kjørt bil på sommerstid, og aldri gått på ski før, så det var på tide å sjekke ut denne løypa. Fin løype og nesten ikke folk å møte.

img_7070

Langs Riastvegen er det mange gamle setervoller som i dag brukes som fritidsboliger.

Kanskje litt kjedelig å gå langs en vei, men i november kan man ikke være kravstor, synes jeg. Dessuten er det mange flotte setervoller å se på langs veien. Sol også i dag, men siden sola står  så lavt på denne tiden av året var det en del partier hvor vi gikk i (iskald) skygge fordi fjellene skygget for sola.

img_7076

Hovsbua langs Riastvegen. Her stoppet skisporet.

Mange flotte skiturer i løpet av november altså. Resten av måneden ble preget av innetrening  for min del, før vi satte kursen mot sol og varme på Gran Canaria i begynnelsen av desember.

 

Røsjøgruva

En iskald lørdag i oktober (den 22. for å være eksakt) gikk turen til Røsjøen og gruva som ligger ved sjøen. Gruva kalles ofte for Røsjøgruva, men på offisielle kart heter den Rødalen Gruve.

Jeg hadde ikledd meg en anorakk som jeg trodde var vindtett. Det skulle fort vise seg at det var den ikke der vi vandret oppover snaufjellet fra parkeringen ved Kongens Gruve. I dette området er det utallige spor etter mange års gruvedrift, men ingen bygninger står igjen. De ble visstnok brent ned da gruvedriften ble nedlagt.

img_6911

Utsikt mot Orvsjøen.

Iskald vind, 7-8 minusgrader og ikke vindtett anorakk betyr at man ikke kan rusle på tur. Her gjaldt det å gå på så man ikke frøs altfor mye. Kjæresten hadde også bomma på bekledningen og frøs like mye som meg.

Turen går til å begynne med slakt oppover langs en gammel grusvei før veien tipper nedover mot Røsjøen. Her ble det litt le for vinden heldigvis, men det føltes langt nok ned til gruva likevel. Det var nesten så vi ga oss, men det er surt å ikke nå turmålet sitt, så vi fortsatte og kunne omsider skue et gammel og værbitt hus på høyre side av veien. Da skjønte vi at vi nærmet oss gruva, og ganske riktig: rett etter at vi hadde passert huset fikk vi øye på den første bygningen som utgjorde en del av gruvesamfunnet.

img_6903

Årene tærer på det lille huset ved gruva.

Døra til huset var forsvunnet, så vi kunne gå inn og se på maskineri av noe slag. Jeg aner ikke hvilken nytte dette hadde, men det kunne se ut som om det hadde gått noen vaiere fra huset og ut. Et par sammenraste bygninger og en slagghaug utgjorde resten av området. Vi tok oss en liten vandring oppå slagghaugen før vi begynte på returen.

img_6883

Mon tro hvilken funksjon disse hadde i gruvedriften.

I stedet for å gå samme vei tilbake gikk vi på stier bakom det lille røde huset inntil vi var på turens høyeste punkt der vi igjen møtte på veien. Vi fulgte den et lite stykke før vi tok en litt annen vei ned gjennom Kongens Gruve enn vi kom opp. Det er spennende å rusle i disse gamle gruveområdene rundt Røros. Så mye historie og så mange menneskeskjebner ligger igjen i ruinene etter fordums storhet. Etter å ha lyttet meg gjennom Falkbergets fantastiske romaner fra gruvesamfunnet i og rundt Røros er det nesten så jeg kan se for meg romanpersonene når vi går på tur i disse områdene.

img_6885-1

Sammenraste bygninger.

For de som ikke har lest Falkberget: Gjør det! Han forteller så godt at du nesten kjenner både sulten, kulda og strevet i kroppen din. Handlingen i Nattens Brød (4 bind) og Christianus Sextus (3 bind) foregår delvis i det området vi var på tur i denne dagen.

img_6890

Vandretur oppå slagghaugen.

Svensvola (911 moh)

Oktober var en ordentlig deilig måned for fjellturer i Holtålen og Røros. Svensvola er nok en liten godbit av en topp i Rørosområdet som fikk besøk av meg denne måneden.

img_2221

Toppen av Svensvola.

Utgangspunktet var Billahaugen ved Storhittersjøen, og denne dagen midt i oktober var det frost på morgenen til tross for sol fra skyfri himmel. Det skapte et magisk vakkert landskap med rimfrost i gresset og på trærne.

img_2212

Rimfrost på myr og gress om morgenen.

Turen startet på en kjerrevei som går mellom flere voller inntil man ender på Harsjøveien. Jeg skulle imidlertid ikke gå langt på denne veien og  tok av i retning Svensola på en traktorvei etter kort tid. Denne veien gikk etterhvert over i sti. Lettgått og fint terreng opp gjennom bjørkeskogen. Sola står lavt på denne tiden av året, så rimfrosten holdt stand hele dagen i skyggefulle områder.

img_2245

Bjøreskogen begynner å bli spredt når jeg kommer opp i høyden.

Ikke langt fra toppen av Svensvola står det en benk med nydelig utsikt over Djupsjøen. På dager uten altfor mye vind er dette en ypperlig plass å ta matpausen sin. Det er også en mast med tilhørende hus i nærheten, men selve toppen ligger litt lenger inn. Den er markert med et flymerke eller noe slikt som er plassert oppe i en steinhaug. Sin beskjedne høyde til tross; Svensvola byr på et fantastisk skue i alle himmelretninger på en godværsdag som denne.

img_2219

En benk for de store tanker. Og de for de små.

Det var litt sur vind denne dagen, så matpausen valgte jeg å ta i veggen av den lille hytta der jeg først kom opp. Ingenting haster på en så vakker dag, så selv om turen opp verken er lang eller strabasiøs, er en lang matpause alltid en god idé på slike dager.

Smått om senn fant jeg veien nedover i bjørkeskogen igjen. Ved foten av fjellet ved Mølnervollen tok jeg nok en pause for å drøye turen. På låvebrua til en forfallen låve hadde jeg storslagen utsikt over Storhittersjøen og fjellene omkring. Kaffen hadde blitt lunken i termosen, men hva gjør vel det på en så utrolig vakker høstdag med en sol,som årstiden til tross, fortsatt sender varme stråler ned over fjellparadiset. Dager som dette gir minner jeg tyr til når vintermørket regjerer og vinteren liksom ikke helt vil seg i lavlandet.

img_2258

Siste kaffepause for dagen ble tatt her. Absolutt godkjent pauseplass.

 

Raudhammaren (977 moh)

I begynnelsen av oktober hadde jeg noen flotte fjellturer i områdene rundt Røros på jakt etter listetopper. Dette er den første av dem: Rauhåmmaren. Min kjære og jeg hadde sett fjellet på avstand da vi i september var på en snarvisitt inn til Marenvollen, så jeg visste at det gikk sti opp til toppen fra denne siden. Imidlertid hadde jeg lyst til å prøve en annen sti opp, nemlig den fra Pantslåtten.

Jeg presterte å bomme på avkjøringen til Pantslåtten (og det er jammen ikke rart, for den er ikke mye synlig hvis man ikke har kjørt der før og vet akkurat hvor avkjøringen er), men etter litt tapt tid var jeg omsider parkert på en liten parkeringsplass nedenfor gården innerst i dalen.

img_6688

Skogen er i ferd med å tynnes ut. Vannet som skimtes i bakgrunnen er Djupsjøen.

Stien var grei å finne og er lettgått og fin. Rett øst skulle jeg. Etter å ha gått en stund begynte jeg å lure på om ikke stigningene skulle begynne snart, for jeg befant meg fortsatt midt i skogen og gikk faretruende lite oppover, men plutselig begynte terrenget å åpne seg  likevel, og jeg kunne se turmålet der fremme.

Jeg tok av fra stien etter enda litt vandring, og fra nå var det mer eller mindre lite sti å finne, men det var en klar dag (om enn overskyet på dette tidspunktet), så det var bare å gå rett mot målet.

img_2180

Dagens turmål dukker opp når jeg kommer ut av skogen.

Etterhvert som jeg nærmet meg, så jeg at fjellet hadde utallige gruveåpninger, og i løpet av turen skulle jeg få ta noen av disse nærmere øyesyn. Jeg har aldri noensinne sett et fjell som er så til de grader gjennomhullet av gruver! Litt av et sveitserostfjell liksom.

img_2164

En av utallige gruveinnganger i dette fjellet.

På vei mot toppen presterte jeg å bomme på selve toppen og gikk for tidlig opp på en nesten like høy topp, men jeg kom meg da til den rette toppen etterhvert.

img_2165

Sol og skygge på toppen av Rauhåmmarn.

Nydelig utsikt fra toppen, men som vanlig er på slike topper: kald vind. Jeg bega meg derfor på leting etter et lunchsted med le for vinden. Det fant jeg ikke så langt fra toppen,  og mens jeg satt der og nøt både mat og utsikt (mot Olavsgruva og Storwartz blant annet), begynte sola å bryte gjennom skydekket. Det er helt utrolig hvor mye finere en tur blir så fort sola viser seg. Jeg hadde jo hatt en fin tur frem til da, men idet sola brøt gjennom skydekket ble turen mange ganger flottere. Utsikten ble finere, fargene ble flere og klarere og ikke minst varmet sola et småfrossent legeme. Det er i slike stunder jeg føler med uendelig rik. Tenk så heldige vi er som bor i lille Norge med så mye vakker natur rett utenfor stue- eller hyttedøra vår, som vi i stor grad kan gå i fred og bare nyte av så mye vi vil. Denne dagen hadde jeg fjellet helt for meg selv. Jeg hørte noen barnestemmer på vei mot bilen igjen, men så ingen og møtte ingen.

img_6729

Sola er i ferd med å bryte gjennom skyene, og jeg vet ikke om noen plass jeg heller vil være enn akkurat her.

Returen til bilen gikk mer eller mindre samme vei som jeg kom opp. Jeg snublet over noen flere gruveinnganger på vei ned, og gikk vel ikke i eksakt samme spor før jeg var tilbake på stien, men noen helt ny vei tilbake var det ikke.

img_2177

På vei tilbake i nydelig høstvær. Kan man ha det bedre??

På vei ned passerte jeg et lite tjern og jeg registrerte at det allerede var dekket av is. Jeg plukket opp en liten stein for å sjekke om den gikk gjennom isen, men nei. Isen holdt. En litt større stein brøt heller ikke isflaten, så allerede 7. oktober var isen ganske tykk. Sommersesongen er jammen kort i fjellet!

img_2173

Islagt tjern. Steinen har laget merker isen, men ikke klart å bryte gjennom den.

Rett før jeg kom tilbake til bilen observerte jeg et stort jorde med hesjer på. Det sto også en gammel, falleferdig bygning i enden av jordet. Kanskje dette er forklaringen på det litt rare navnet Pantslåtten?

img_2184

Rad på rad med hesjer. Nå uten høy.

Rekordtidlig på ski

Det har snødd i hytteområdet den siste uken, og på torsdag la Røros tur-og løypeforening ut et bilde på Facebook med teksten «Mølmannsdalen er rullet». Det er bare 6 måneder siden sist jeg var på skitur, og jeg er innerst inne et sommermenneske, men jeg kjente likevel at det begynte å krible i kroppen da jeg så bildet. Kunne det bli en skitur denne helgen? Det kunne det!

img_6967

Norge i grått, hvitt og svart? Herlig læll!

At jeg av alle skulle kjenne denne kriblingen i kroppen av å se en skitrasé rullet og til og med virkeliggjøre tanken om å skitur, er nesten å sammenligne med et mirakel. Folk som kjente meg i yngre år (og godt inn i voksen alder) vil skjønne hvilken forvandling som har skjedd. Fra å være en innbitt vinter- og skihater (som stort sett aldri gikk på ski med mindre det var snakk om skoleskitur som jeg ikke kunne slippe unna), har jeg lært meg å digge begge deler. Visst kan det kjennes tungt innimellom om vinteren når mørket tynger og snøen er omgjort til skikkelig holke etter en mildværsperiode, men jeg prøver å lete etter de positive sidene ved vinteren. Den blir nemlig ikke lettere å komme gjennom om jeg kun fokuserer på de negative sidene.

img_1068

Mølmannsgården i sikte.

Ikke bare ble det skitur på lørdag, men løypa i Mølmannsdalen var til og med sporsatt! Jeg har aldri vært på ski i Mølmannsdalen, men har vært her både til fots og på sykkel, så nå gledet jeg meg til å oppleve den flotte skogen med ski på beina.

Gråvær, vind og minus 5 grader gjorde det til en relativt kald affære (mest pga. vinden), men turgleden var tilstede i fullt monn, og store deler av turen gikk jeg rundt med et stort glis om munnen. Terrenget i Mølmannsdalen er lettkupert med snille bakker som passer meg bra. Når man nærmer seg Sevatdalen blir bakkene hyppigere og noe tøffere, men selv jeg klarte å holde meg på beina i alle bakkene, så da bør de fleste klare det. Det var noen få skiløpere til som var ute i samme ærend som oss i går, men for det meste gikk vi for oss selv og kunne nyte naturen og turen.

img_6971

Fornøyd dame etter sesongens første skitur.

Flotte Mølmannsdalen skuffet ikke, og det ble tilsammen 18 km. på ski denne dagen. Det kjenner jeg godt i beina i dag. Skulle tro at over 350 timer med tur og trening hittil i år skulle ha gjort muskulaturen vant til det meste, men skigåing utfordrer tydeligvis min muskulatur på en helt egen måte, så rimelig støl på innsida av lårene i dag (men like blid!).

Nå gleder jeg meg til mere snø (krysser fingrene!) og løyper på fjellet. Akkurat nå er det for lite snø til å kjøre løyper, men for tungt til å gå noe særlig til fots. Vi prøvde oss på en fottur i terrenget rundt hytta i dag, men det var rimelig tøft å vasse rundt i løssnø oppå tuene. Fordelen med snøen er at vi igjen ser dyrespor. På dagens runde observerte vi to flygende ryper, samt spor av rype, elg og hare. Vi har i grevens tid også fått hengt opp litt mat til småfuglene utenfor hytta i form av meiseboller og nøtter servert i et «matehus», så nå håper vi på hyppig besøk av meisene i vinter.

img_6977

Nysnø og sol rundt hytta i dag.

 

Sykkeltur i Mølmanndalen og utendørs kveldsteater på slagghaugene

En gang i tiden syklet jeg mye mer enn jeg gjør nå, og den tiden er ikke veldig mange år tilbake. Fotturene tok imidlertid mer og mer over for sykkelturene, og det er ingen tvil i mitt hjerte og min sjel om at det er fotturene som er min lidenskap. Fottur er å leve livet i sakte film. Å ha tid til å sanse; se, lukte, høre og føle, og ha tid til å fordøye alt dette. Noen synes sikkert at de klarer dette også på sykkel, men jeg er ikke der. Sykkel går for fort rett og slett. Når det er sagt, er jeg likevel tilhenger av litt variasjon, for som jeg pleier å si: variasjon er livets krydder. Sommerferien inneholdt derfor også en sykkeltur innimellom alle fotturene.

IMG_1800

Første stopp etter ikke så veldig lang tid: Mølmannsgården. En vakker gård midt i dalen.

Mølmannsdalen har jeg skrevet om tidligere her på bloggen. Det er et lite paradis av furuskog og små innsjøer. Et nydelig område å vandre i, men også svært velegnet for å sykle i. Vi tok med oss syklene til Røros en dag da vi skulle bo på hotell en natt for riktig å kose oss med god middag før  utendørsforestillingen Elden på kvelden.

Men før både middag og Elden skulle det sykles. Ruten vi skulle sykle, har jeg syklet en gang for mange år siden. Da uten sykkelsko og med kraftig motvind på vei tilbake til Røros. Denne gangen var det så godt som vindstille og jeg syklet med sykkelsko. Riktignok var det ganske overskyet ved start, men fin temperatur og som sagt nesten vindstille, så det skulle ikke stå på været!

IMG_1806

Andre og siste pause for dagen ved Rismotjønna.

Utgangspunktet var parkeringsplassen ved inngangen til dalen og vi syklet langs veien som går inn til Mølmannsgården. Her tok vi en liten pause før vi syklet videre på kjerrevei mot Skjevdalen. Derfra bar det ut på asfaltveien mellom Røros og Synnervika og tilbake til parkeringen. Vi var ikke helt klar for å avslutte dagens utendørsopplevelse riktig enda, så vi syklet nok en gang innover veien til Mølmannsgården, men kun et lite stykke. Målet var gapahuken til Barnas Turlag ved Rismotjønna. Sola hadde kommet frem og det var deilig å sitte på benken og kjenne varmen fra sola mens furuskogen lå stille omkring oss og det blinket i tjernet.

IMG_1803

Sandstrand ved Rismotjønna.

Tilbake ved bilen viste GPS’n 27 km. på sykkelsetet. Godt fornøyd med oss selv tok vi inn på Røros Hotell og begynte å glede oss til middag før kveldens forstilling. Og det må jeg si; har du aldri sett Elden før, er det noe du definitivt bør prøve å få med deg!! Det er sjeldent jeg er helt satt ut etter en teaterforestilling, men det ble jeg denne kvelden. Slagghaugene på Røros er kulissene for dette stykket som handler om noe så trist som krig.Forstillingens krig ligger helt tilbake til 1719 da svenskene invaderte Midt-Norge under ledelse av General Armfeldt og tragedien som skjedde da tusenvis av soldatene frøs ihjel i Tydalsfjella da de skulle gjøre sitt tilbaketog. Forestillingen er sterk nok i seg selv, men det at den spilles utendørs på kvelden på slagghaugene i Røros  med fantastisk lyssetting forsterker inntrykkene voldsomt. Vi var så heldige at det var skyet, men oppholdsvær hele kvelden. Idet mørket senket seg sprakk skydekket opp og solnedgangens dramatiske farger skapte ytterligere inntrykk. Det var mektig. Rett og slett en mektig opplevelse. Jeg klarte ikke å si noe på lenge, lenge etter forestillingen og hadde problemer med å sovne den kvelden. Dessverre er forestillingens tema like aktuelt den dag i dag. Krig…  Under er to bilder fra forstillingen. Ikke all verdens kvalitet, men det er grenser for hva man skal kunne forlange av en mobiltelefon.

IMG_6325

IMG_6328