Tag Archives: ryper

Over flere topper med Mira

Turdato: 7. juli 2018

Første helgen i juli hadde jeg igjen fått låne med meg nydelige Mira på hyttetur. Denne gangen var det kun hun og jeg som rådde grunnen på hytta, så det var en skikkelig jentetur.

Heldige med været var vi og, så lørdag ble det en lang runde over flere topper fra Pantslåtten utenfor Røros. Vi begynte med å rusle gjennom tunet på den innerste gården i Pantslåttveien og fant stien som skulle lede oss opp på Brannfjellet (975 moh). Vi hadde ikke gått lenge før vi var over tregrensen, og her fikk vi kjenne på vinden. Heldigvis ikke av det kaldeste slaget i dag. Fra Brannfjellet hadde vi flott utsyn over terrenget vi skulle tilbringe dagen i, men noen pause var det ikke snakk om enda. Ikke hadde vi gått særlig lenge, og vinden gjorde det heller ikke fristende å bli værende.

IMG_4748

På Brannfjellet med utsikt til Djupsjøen.

Vi fulgte stien over Brannfjellet videre mot Litlkletten som er en topp som er litt lavere enn Brannfjellet. Rett nedenfor toppen er det et lite vann og her var det også en hytte med et par tilbygg. Riktig idyllisk beliggenhet. Mon tro om det har vært en hytte her siden den gangen gruven rett i nærheten var i drift?

IMG_4754

Mira skuer mot Rauhåmmaren som skal bli dagens siste topp.

Mira og jeg tok en kikk på restene etter gruven før vi fant den T-merkede stien som skulle ta oss opp på Gråhøgda (980 moh). Her har jeg vært en gang før for mange år siden. Den gangen gikk jeg mellom Røros og Marenvollen Turistforeningshytte sammen med andre på en DNT fellestur, og stien gikk rett over Gråhøgda. Gråhøgda er et massivt, stort fjell, men særlig bratt er det ikke. Det er en enkel rusletur opp til toppen.

IMG_4755

På Gråhøgda.

Herfra var egentlig planen å ta meg over til Rauhåmmaren i terrenget, men siden det var slik en fin dag og kroppen fungerte godt, bestemte jeg meg for å legge turen om Marenvollen og ta lunchen i hytteveggen der.

I stedet for å følge den merkede stien til hytta valgte jeg å skrå ut i terrenget og gå rett mot hytta. Så tørt som det er denne sommeren, regnet jeg ikke med at det skulle by på problemer å krysse myrene. Det gjorde det heller ikke, men et lite bratt skogholt med mye stor stein og veltede trær voldet meg litt bry før jeg kom meg gjennom det.

IMG_4758

Tilbygget på Marenvollen.

På Marenvollen var det stille og tomt, og det kom heller ingen gående mens Mira og jeg hadde en lang pause. Til tross for god temperatur ble det kaldt i hytteveggen etterhvert. Særlig hendene ble kalde, så til slutt la vi i vei på umerket sti i retning Rauhåmmaren. Stien runder Rauhåmmaren og ender i Pantslåtten, men vi skulle oppom toppen av Rauhåmmaren før vi avsluttet turen, så vi tok av fra stien og begynte å slite oss oppover i myr og lyng. Nå kom sola frem også, og det ble varmt både for to- og firbeinte. Etter en bratt oppstigning sto vi på toppen av Rauhåmmaren (977 moh) og kunne skue vidt og bredt utover området vi hadde vært på tur i. Det var vind og blåst også på denne toppen så vi drøyde ikke lenge før vi begynte på nedfarten i retning Pantslåtten. Denne toppen har jeg besøkt tidligere (da direkte fra Pantslåtten), og det er fortsatt det mest gjennomhullede fjellet jeg noen gang har sett. Uansett hvor du går på dette fjellet er det en gruveinngang eller flere. Utrolig fasinerende og vel verdt et besøk dette fjellet.

IMG_4769

Endelig på toppen av Rauhåmmaren.

Det tok lenger tid enn jeg husket fra sist å gjenfinne stien, men omsider var vi tilbake på den og kunne «cruise» inn mot Pantslåtten på slitne ben etter en lang runde og mange høydemetere i fantastisk flott fjellterreng. På veien skremte vi opp et stort rypekull, og da våknet jaktinstiktet til Mira selv om hun ikke er en fuglehund. Men hvor er folket?? Vi møtte ikke ett eneste menneske på denne turen!

Reklamer

Vinterens tilbakekomst

April har vært kald i det siste, og selv i lavlandet har det kommet snø nå sent i april. Det var derfor ingen stor overraskelse at det også hadde snødd på hytta, men mengden…. DEN overrasket. Riktignok slapp vi å måke gårdsplassen, den snøen hadde heldigvis smeltet bort, men på skiturene vi hadde sist helg var vårfølelsen jeg hadde hatt helgen før som blåst bort.

Lørdag var for det meste en skyet dag, men oppholds og nesten vindstille er turvær når man er hytta. Vi la turen opp på Novola (selveste «hyttefjellet»), og rant ned mot nord. Skjønt rant og rant. Med unntak av skare på toppen var det mye løssnø som bremset farten nedover. Heldigvis. Jeg har ingenting imot nedoverbakker så lenge jeg føler jeg har en viss kontroll; altså styresnø + moderat med fart. Nedfarten mot Loken gikk dermed relativt greit selv om jeg rant litt på kryss og tvers og ikke satte avgårde rett ned.

IMG_0992

Nesten på toppen av Novola.

Idet vi skulle ta en kafferast ved Bersvendsbua tittet sola høyst velkomment frem. Uten sol var det en ganske hustrig dag, men med den gule kula hengende synlig på himmelen ble det riktig trivelig i solveggen på bua. Sola fortsatte å skinne mens vi rant hjem til hytta og en stund til, men så var det bare å innse at hytteveggen ikke var et blivende sted uten sol til å varme oss.

IMG_0996

Sola dukket opp akkurat i tide til kaffepausen.

Søndagen begynte også skyet, men som på lørdag var det nesten vindstille. Jeg hadde lyst til prøve å gå til Rognsåsjøen  som er et stort vann som ligger nærmere Hessdalen enn Ålen. Vi fulgte skiløypa (som ikke lenger prepareres og derfor er sporløs) et stykke langs Holvollveien før vi tok av i retning sør for Storvollhøgda. Sola tittet frem nå og da og ga oss en forsmak på hvor deilig det skulle bli denne dagen. Som på lørdag var det masse rype- og harespor å se i nysnøen, og som regel skremmer vi opp en rype eller to på tur. Så også denne helgen. Sporene vi har sett i vinter tyder på at det er et yrende dyreliv rundt hytta. Synd de er så sky disse dyrene.

IMG_1001

Enda grå himmel for det meste, men Novola lyser opp og vi aner håp om sol.

Idet vi nærmet oss foten av Storvollhøgda kom sola frem «på alvor» og litt senere når vi nådde platået som markerte det høyeste punktet før det begynte å gå ned mot Rognsåsjøen fikk jeg en følelse av å være på vidda. Bare noen få skispor var å se i det kritthvite landskapet, og snøen hadde her og der laget helt fantastiske formasjoner som fasinerer meg like mye hver gang jeg ser slike. Ikke ett menneske var å se. Vi hadde hele denne hvite herligheten helt for oss selv. Vi bestemte oss for ikke å renne helt ned til Rognsåsjøen da vi hadde den i sikte. I stedet fant vi oss en plass i en dal og fyrte opp et lite pølsebål. Kaffen hadde vi med på termos, men det hadde ikke vært noe problem å koke bålkaffe om vi bare hadde husket å ta med bålkjelen fra byen. Får prøve å huske den til helgen! I sola ble det deilig varmt og vi hadde fin utsikt mot sør hvor det nå og da var en og annen skiløper å kikke på. Lurer på hvor de kom fra eller hvor de skulle til? Ratvollhøgda kanskje?

IMG_1009

Dette er fjellvår på sitt aller beste spør du meg.

Etter pausen fortsatte vi rundt Storvollhøgda og tok etterhvert sikte på platået mellom Novola og Storvollhøgda. Utrolig mange små «tjuvdaler» i området rundt Storvollhøgda, og jeg har null problemer med å forstå at folk kan gå seg bort her hvis tåka kommer sigende og alle landmerker forsvinner. Det er nok av smådaler å bomme på for å si det sånn.

IMG_1003

Fantastiske snøformasjoner skapt av snø, vind, kulde og varme.

Ned fra platået går det bare nedover og nedover. Selv om det var mere styresnø nå enn sist jeg rant ned her, liker jeg meg ikke ned her. Jeg kunne selvfølgelig ha kjørt enda mer på skrå og benyttet «lengden» for å få mindre fart, men da hadde vel kjæresten gått lei av å vente på meg. Jeg kom meg ned denne gangen også – uten verken brukne ben eller armer og også uten fall (selv om det var på hengende håret en gang).

Tilbake på hytta fyrte vi opp grillen og laget årets første middag ute før vi måtte returnere til byen. Akkurat det var lite fristende så fint som det var på hytta denne søndags ettermiddagen. Håper vi får mange flere slike dager fremover, gjerne med mer varme i lufta også!

IMG_1006

Det er noe helt eget ved å ferdes i et landskap hvor de eneste sporene er ens egne skispor.

 

Drømmehelg litt utenfor komfortsonen

En uke siden allerede, men endelig kom «påskeværet» til Midt-Norge. Helt klart på overtid i forhold til påsken, men du og du så deilig det er når sola endelig henger der oppe på himmelen og sender varme aprilstråler ned på et enda snødekket fjellandskap.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Drømmedag på fjellet. Novola i bakgrunnen.

Helgen ble tilbragt på hytta og dagene ble tilbragt ute, både på ski og i hytteveggen. Spesielt varmt i lufta var det ikke, men sola varmer godt nå, så uten mye vind er det deilig å være utendørs. I området ovenfor hytta er det flere «småtopper» (+/- 1000 moh). Noen av de har jeg vært på til fots. På ski har jeg imidlertid aldri noen gang gått på topper. Jeg er jo skitredd nedoverbakker når det går for fort, så ski og topptur har i grunnen ikke vært noe tema for meg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Storvollhøgda på ski.

Det er strengt tatt ikke mange årene siden ski ikke var noe tema i det hele tatt, når sant skal sies, men nå som skiene igjen er en del av livet mitt, merker jeg at disse toppene lokker og drar også på vinteren. Hva er det med dem liksom?? Denne helgen vant iallefall toppene over redselen for nedfarten. Lørdag passerte vi rett ved Storhøgda og fristelsen ble for stor, så på toppen gikk vi. De siste 200-300 metrene til fots. Søndag gikk vi først på Storvollhøgda før vi rant litt ned og så opp til Novola (selveste hyttefjellet for oss). Stort sett gikk det ganske greit nedover, men det var et parti ned fjellet mellom Storvollhøgda og Novola på søndag hvor jeg var redd. Ikke at det er så bratt, men når det er solid skare får man fart uansett, og fart på ski er en uting. Hvertfall på helt ordinære markaski uten stålkanter. Nå som jeg først har vært på tre topper frister det med flere. Blir neppe denne vinteren, men jeg håper på mange snørike vintre fremover og en samarbeidsvillig kropp. Da vettu…  Kanskje, eller kanskje ikke eller sannsynligvis eller… Tiden vil vise.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Novembersol på tur

Kalenderen viser 1. november og sola står stadig lavere på himmelen – om man er så heldig å få se den. Det fikk vi i dag – juhuuuuu! Værvarselet som NRK hadde servert for dagen på lørdagskvelden ga intet håp om sol. Desto herligere når vi slo opp øynene og kunne nyte morgenkaffen med sol, blå himmel og utsikt til Storskarven på andre siden av dalen utenfor vinduet.

Utsikt mot Kjølifjellmassivet.

Utsikt mot Kjølifjellmassivet.

For ikke å kaste bort verdifulle solstråler på bilkjøring gikk dagens tur fra hytta. Jeg hadde en følelse av at solskinnet ikke ville vare ved, værvarselet tatt i betraktning, så finværet måtte utnyttes max.

Turen gikk i det jeg synes er tung-gått terreng. Myke tuer og lyng som man synker så langt nedi at fjellskoene ikke er synlige, vierkratt, myrer og morenerygger som må gås opp og ned. Bra trening er det iallefall!

Skyggene begynner å bli lange selv midt på dagen.

Skyggene begynner å bli lange selv midt på dagen.

Dagens mål var hytta ved Storhøgdgruva. En fin plass å raste. Bare fjell, myr, tjern og lyng så langt øyet kan se. Ja også inngjerdingen rundt den gamle gruveinngangen da.

Hytta ved Storgruvhøgda.

Hytta ved Storgruvhøgda.

Vi hadde fortsatt sol, men i nord så vi truende skyer, så vi drøyde ikke altfor lenge før vi begynte på returen over lyng og hei. To timer og 6 km. er dagens «harde fakta».  Sol, vindstille og god temperatur; det er november slik jeg kan like den. (Men i desember må vi gjerne få snø altså!).

Gullkantet tjern ved Storgruvhøgda.

Gullkantet tjern ved Storgruvhøgda.

Topptur og opptur

Etter forrige helgs nedtur var jeg ivrig etter å teste om knærne virkelig var så ille som nedturen fra Muggruva kunne tyde på, eller om det bare var en dårlig dag for dem.

Men først måtte terrassen på hytta få sitt andre strøk med terrassebeis. Oppholdsvær som varer noen timer er mangelvare denne sommeren, så da må man utnytte muligheten når den er der. Det var derfor blitt godt utpå dagen før jeg begynte på dagens tur.

Godt fornøyd meg resultatet av de siste helgers arbeid. Hytta er nybeiset, og terrassen har fått to strøk med gråhvit terrassebeis.

Godt fornøyd meg resultatet av de siste helgers arbeid. Hytta er nybeiset, og terrassen har fått to strøk med gråhvit terrassebeis.

Egentlig skulle jeg bare en tur opp til Bergsveinbua for å få litt luft og teste knærne og nye fjellsko i megasnilt terreng, men da jeg kom dit lokket toppen av Novola på meg. Selv om det hadde skyet noe til utover dagen var det fortsatt nydelig turvær, så jeg fortsatte oppover. Helt bevisst valgte jeg å gå rett opp mot toppen i stedet for å gå sørover og ta ryggen opp slik jeg har gjort før. Som forventet taklet knærne turen opp uten problemer. Det er nedoverbakkene som er trøblete. På toppen tok jeg en liten pause før jeg gikk ned omtrent samme vei som jeg kom opp. En forskremt rype flakset opp bare 3-4 meter fra meg rett under toppen og gled på oppdriften nedover fjellet. Enn om man kunne tatt slike enkle veier ned fra toppen? Da kunne slitne knær være slitne så mye de bare ville.

Utsikt mot Sylan fra toppen av Novola.

Utsikt mot Sylan fra toppen av Novola.

Det venstre kneet «knirket» litt på veien ned, men ikke mer enn jeg må forvente med artrose i kneet. Det høyre oppførte seg meget bra, så hva i himmelens navn som gikk av det sist søndag må fåglarna vite. Alt i alt er jeg meget godt fornøyd med dagens tur. Knærne er ikke så ille som turen til Muggholskampen kunne tyde på, og friluftsfremtiden ser straks mye lysere ut 🙂

Fornøyd dame som ser lysere på turlivet fremover enn for en uke siden.

Fornøyd dame som ser lysere på turlivet fremover enn for en uke siden.

Turens høydepunkt (foruten relativt velfungerende knær) må være rypeflokken jeg gikk på rett før jeg kom ned igjen til Bergsveinbua. Jeg rakk ikke å telle hvor mange det var, men det var iallefall 3 , om ikke 4, voksne ryper + en skokk med nydelige små rypebarn som nå har lært å fly. En skikkelig opptur-tur i dag altså 😀

Nesten nede ved Bergsveinbua.

Nesten nede ved Bergsveinbua.

Telttur med innlagt topptur på Bandaklumpen

Årets fjelltursesong går mot slutten for meg. Der andre gleder seg til å ta frem fjellskiene, sier jeg «takk for i år, vi sees igjen neste sommer». Men helt slutt er det ikke enda. Sola fortsetter å skinne over Trøndelag, og nysnø er hittil ikke observert i noe fjellområde nær meg, så fredag morgen var sekken pakket med alt jeg trengte for et døgn i fjellet.

Jeg valgte telt denne gangen. Jeg ville være alene i fjellet. Denne helgen er nemlig siste åpningshelg i sommersesongen for de betjente hyttene i TT sitt rutenett, og med det været som var spådd, antok jeg at det kom til å bli fullt på hyttene. Etter en, til meg å være, uvanlig sosial sommer på fjellturfronten, ville jeg ha en solotur.  Det er noe helt eget ved å være alene på tur. Naturen oppleves nærmere og tydeligere, og jeg kan høre meg selv tenke. Innimellom trengs det.

Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta.

Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta.

Allerede på veien opp fra Stugudal kjente jeg forventning og glede spre seg i kroppen. Utsikten innover Sylan og mot Skarvan og Roltdalen er ubetalelig, og man skal være bra følelsesdød om man ikke lar seg berøre.

Turen startet ved Nedalshytta hvor det fredag formiddag enda var godt med parkeringsplasser. Til tross for det valgte jeg å parkere slik at jeg lett kunne komme meg ut dagen etter, uansett hvordan andre måtte parkere.

Nedalshytta.

Nedalshytta.

Himmelen var blå, ispedd spredte skyer da jeg begynte stigningen opp den T-merkede stien mot Syltjønna. Det var relativt varmt i sola, men vinden hadde et umiskjennelig høstpreg i seg, så et stykke opp på snaufjellet måtte jeg dra på meg en ullgenser med vindtett front. Siden jeg forlot Nedalshytta hadde jeg ikke sett noe levende vesen, verken menneske eller dyr. Stien mot Syltjønna er lettgått, med klopper over (potensielt) våte områder. Så tørt som det har vært i sommer er det mange klopper som virker unødvendige nå, men fra tidligere turer, vet jeg at de er gode å ha i et mer normalt år. Landskapet er åpent og man ser vidt og langt, men jeg synes likevel ikke det er et  kjedelig landskap å gå i. Det er alltid noen høye fjell eller vann å feste blikket på, og det bidrar til variasjon i det lettgåtte terrenget.

Klopper på stien mot Syltjønna.

Klopper på stien mot Syltjønna.

Denne turen hadde to formål: Det ene var rett og slett bare å sove i telt og være alene på tur. Det er en deilig frihetsfølelse i det. Det andre var en topptur på Bandaklumpen, ett av Storsylens nabofjell. Bandaklumpen er et hesteskoformet fjell med ikke mindre enn fem topper fra 1376 til 1553 moh, og jeg ønsket å gå hele hesteskoen. Teltet hadde jeg derfor en plan om å sette opp inni hesteskoen hvis mulig. Og mulig var det. Jeg fant en relativt flat og tørr lyngrabb ved en bekk et stykke fra stien. Fin utsikt hadde jeg også mot Esandsjøen og Nesjøen. Godt fornøyd med valget av teltplass spiste jeg sen lunch etter at jeg hadde fått opp teltet og gjort klart soveplassen inni det. Alltid greit å få opp teltet med det samme man kommer til leirplassen.

Utsikten fra teltet.

Utsikten fra teltet.

Klokka hadde rukket å bli nesten fire på ettermiddagen før jeg begynte på bestigningen av Bandaklumpen. Jeg siktet meg inn mot den nordre toppen (1380 moh) og kløv bratt oppover fra leirplassen. Litt steinur havnet jeg også i, men ikke noe som forårsaket problemer.

Flatt terreng mellom 1380- og 1396-toppen. Storsylen til venstre.

Flatt terreng mellom 1380- og 1396-toppen. Storsylen midt i bildet.

Vel oppe er det relativt flatt over mot 1396-toppen som ligger litt sørvest. Herfra ser man ned på Syltjønna hvis man går ut på kanten av fjellet, og Storsylen virker å rage over fjellet jeg selv sto på. Fra denne vinkelen ser det nesten umulig ut å bestige Storsylen. Steinura virker stupbratt, og jeg kunne ikke helt forstå at jeg i juli hadde beveget meg opp og ned nettopp der.

Ingen "walk in the park" akkurat...

Ingen «walk in the park» akkurat, å bestige Storsylen fra Syltjønna.

Fra 1396-toppen siktet jeg meg inn mot ryggen av 1553-toppen. Her er det drøyt 150 høydemetre som skal forseres på liten avstand, så det er bratt og en god del stein. Likevel greit å komme seg opp.

Ryggen opp til Bandaklumpens høyeste topp.

Ryggen opp til Bandaklumpens høyeste topp som ikke virker så bratt på bildet.

Oppe på toppen er det storslagen utsikt i nesten alle retninger. Storsylen skygger selvsagt for utsikten mot nordøst, men det gjør ingenting for Storsylen er så fantastisk å se på i seg selv. Hele Syltraversen (fra Storsola til Nordsylen) er godt synlig og man ser langt innover i Sverige. Rester av en gammel hytte ligger også på toppen. Klikk på lenken for litt historie om denne hytta.

Rester av hytta på toppen av Bandaklumpen.

Rester av hytta på toppen av Bandaklumpen.

Sola begynte nå å stå ganske lavt på himmelen, men jeg tok meg likevel tid til en liten kaffepause på toppen. Sol, varmt og vindstille på topptur i Sylan i september er ikke dagligdags kost og må nytes som best man kan. Dessverre kunne ikke pausen bli så lang som jeg ønsket.

Turen rundt på Bandaklumpens topper hadde tatt lenger tid enn jeg trodde, og idet jeg begynte å bevege meg nedover i sørvestlig retning mot 1427-toppen innså jeg at jeg neppe ville rekke alle toppene før sola gikk ned. Å måtte ta meg ned den bratte skråningen på sørsiden av «klumpen» i tusmørke var definitivt noe jeg ikke ønsket, så idet jeg kom ned i skaret mellom 1553-toppen og 1427-toppen bestemte jeg meg for å komme meg ned i dalen med en gang. De to siste toppene måtte vente til en annen gang.

Syltraversen sett fra 1553-toppen.

Store deler av Syltraversen sett fra 1553-toppen.

Typisk meg presterte jeg å velge en høyst ugrei rute ned i dalen. Jeg havnet i et område fullt av skrenter og stein, men det er jammen ikke så lett å se når man står langt oppe, og på kartet så det helt greit ut. Skjønt… på vanlige kart med høydekoter på 20 meter kan man faktisk oppleve skrenter på 19 meter uten at dette gir noe utslag på kartet annet enn en enkelt høydekote….  Jeg kom meg omsider ned, men det tok tid, og jeg var tilbake ved teltet bare 20 minutter før sola gikk ned. Idet sola gikk ned så jeg 3 vandrere på stien på vei mot Syltjønna. De første og eneste menneskene jeg så denne dagen etter at jeg forlot Nedalshytta. Foruten disse tre, hadde jeg skremt opp to flotte ryper på Bandaklumpen, men disse var ikke videre interessert i noen nærkontakt med meg.

Ikke helt fredags-taco, men nære nok :-)

Ikke helt fredags-taco, men nære nok 🙂

Det var betydelig kjøligere da jeg kom ned til teltet. Heldigvis hadde jeg en leirplass hvor jeg hadde sola helt til den gikk ned (i motsetning til om jeg hadde teltet ved Syltjønna. Da ville jeg mistet sola mye tidligere), men direkte varmt var det likevel ikke i den lave høstsola. I tillegg hadde vinden frisknet til, så jeg tok på meg sommerdunjakka mens jeg kokte vann til dagens middag; chili con carne fra Real Turmat. Jeg er egentlig ganske lei denne typen mat, men når jeg har pakket sekken med alt jeg trenger av telt, sovepose, liggeunderlag, primus, gass, ekstra klær, sikkerhets/førstehjelpsutstyr og toalettsaker, så er det fint lite plass igjen til luksus som mat, og da er Real Turmat greit. Tar nesten ingen plass, veier lite og metter godt nok.  Jeg trenger rett og slett en større sekk om jeg skal drive med dette teltlivet.

Solnedgang i Sylan.

Solnedgang i Sylan.

Pga kulden og vinden krøp jeg inn i teltet rett etter at jeg hadde spist. Den lille gradestokken jeg har hengende på sekken viste 4 grader, men vinden nullet nok ut de 4 gradene, så følt temperatur var nærmere null. Heldigvis har jeg en varm og god sovepose, spesialdesignet for damer, så jeg fikk fort varmen i meg. Men sove, nei det fikk jeg ikke. Jeg sover aldri godt i sovepose, og denne kvelden verket i tillegg venstre kne. På turen hadde jeg knapt merket noe til knærne, men det tok ikke lange tiden ved teltet før jeg kjente at spesielt det venstre kneet hadde fått hard medfart på toppturen. Uansett stilling klarte jeg ikke å få det til å slutte å verke, så det var langt på natt før jeg omsider sovnet. Man skulle tro det ville bli bekmørkt i teltet når solen gikk ned, men nei… Det var en stjerneklar natt og etterhvert kom også en stor måne opp. Ikke helt full, men stor nok til at den lyste opp teltet med en dus nattbelysning. Hadde jeg orket å sitte mer ute denne natten, hadde jeg kanskje sett nordlys også, for det hadde visst vært et spektakulært skue rett på andre siden av Storsylen (fra Sylstationen).

Det finnes verre ting i livet enn å våkne til denne utsikten.

Det finnes verre ting i livet enn å våkne til denne utsikten.

Tidlig neste morgen våknet jeg til nok en vakker dag. Skyfritt, men fortsatt en del vind. Sola hadde enda ikke rukket å komme opp over Bandaklumpen, så det var  kjølig i teltet. Jeg ble derfor liggende lenge i soveposen med åpen teltdør mens jeg drakk kaffe, hørte på lydbok og kikket på utsikten. Kvart på ni så jeg de to første vandrerne på stien mot Syltjønna og Storsylen. Utover formiddagen skulle de bli mange. 

Jeg skulle ingenting annet enn å komme meg tilbake til bilen. Kneet var skitondt og alle planer jeg måtte ha hatt om en runde til Syltjønna og oppom Neklumpen på vei tilbake, måtte skrinlegges. Her gjaldt det kun å komme seg tilbake til bilen for egen maskin.

Teltet mitt. Et Helsport Ringstind 2 som jeg slett ikke synes er et tomannstelt, men helt greit som alenetelt.

Teltet som jeg bruker på soloturer. Et Helsport Ringstind 2 som jeg slett ikke synes er et tomannstelt, men helt greit som alenetelt.

Jeg hadde det imidlertid ikke travelt og latet meg lenge ved teltet. Vinden hadde løyet, så temperaturen begynte å bli riktig så trivelig. Jeg spiste frokost utendørs etterhvert, nøt utsikten og kikket på de mange vandrerne som passerte på stien 2-300 meter nedenfor meg. Samtlige på vei mot Syltjønna. I tolvtiden begynte jeg å pakke sammen leiren og halv ett var jeg på vei mot Nedalshytta. Kneet verket, men det gikk greit å gå. Jeg måtte jo tilbake til bilen, så det var bare å ta det med ro og unngå brå bevegelser og for mye vridning på kneet. Rett etter at jeg begynte å gå hørte jeg 4 skudd. Det hørtes ut som de kom fra Bandaklumpen. Kanskje rypene «mine» snart er noens middag?

Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren.

Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren.

Tilbake ved Nedalshytta konstaterte jeg kjapt at jeg hadde valgt rett da jeg valgte telt fremfor hytteliv denne natten. Parkeringsplassen var overfylt, og for å si det rett ut: enkelte parkerer som idioter, helt uten tanke for hvordan andre skal komme seg ut. Heldigvis hadde jeg parkert sånn at jeg klarte å lirke meg ut mellom en svær campingbil (som definitivt IKKE burde ha vært parkert der den sto) og en Audi som sto halvveis ute i veien. Teltplassen ved hytta var også stappfull med to store lavoer og 3 fem- eller seksmannstelt, så her hadde det nok vært folksomt i går kveld.

Det kan virke som om knærne har bestemt at fjelltursesongen 2014 er over, men FOR en sesong det har vært! Supervær, superturer og mange flotte mennesker har jeg hatt gleden av å være på tur med. Har «plukket» noen topper i løpet av sommeren og utfordret min frykt for luftige egger og stupbratte steinurer, og er både stolt, glad og takknemlig for de opplevelsene jeg har fått i sommer, enten det har vært toppturer eller vandreturer. Nå håper jeg bare at knærne kommer seg med litt hvile, så er jeg tilbake i fjellet neste sommer. Helst før! Livet er for kort til å sitte inne!

Sikter mot nye topper.

Sikter mot nye topper.

Gledelig gjensyn med Skarvan og Roltdalen nasjonalpark

Juli 2008; det var da jeg oppdaget gleden ved å gå i fjellet. I mange år hadde jeg benyttet meg av markaområdene i Trondheim, men aldri fjellet. Hvorfor jeg plutselig ble så oppsatt på å oppsøke fjellet husker jeg ikke, men jeg husker veldig godt den totale lykkefølelsen jeg hadde da jeg satt ved den midtre av Sildertjønnin på min aller første overnattingstur i fjellet med telt. Det var kanonvarmt og på veien opp mot leirplassen ble vi støtt og stadig overfalt av klegg og blinding som bet der de kom til. Myggen overtok etterhvert for kleggen, og det var ikke lite mygg som surret rundt hodene våre når dag begynte å gå mot kveld. Jeg brydde meg ikke. Lykkefølelsen jeg kjente i kroppen da jeg satt der ved tjernet og så sola gå ned og himmelen sakte bli farget rød trumfet mygg og klegg så holdt. Der og da ble jeg helfrelst på fjellivet.

Informasjonstavle på parkeringen ved Sildra.

Informasjonstavle på parkeringen ved Sildra.

Hver sommer siden 2008 har jeg hatt planer om å oppsøke Skarvan og Roltdalen nasjonalpark på nytt, men aldri har det blitt noe av. Somrene er for korte her i nord, men denne himmelsprett-langhelgen var jeg tilbake (sammen med kjæresten). Tilbake for å gjøre et nytt forsøk på å nå toppen av Storskarven (1171 moh). I 2008 satte verkende muskler og tåballer en stopper for forsøket, så jeg håpet at jeg denne gangen skulle komme meg helt opp.

Sildra rett før den renner sammen med Sona (ved parkeringen)

Sildra rett før den renner sammen med Sona (ved parkeringen)

Jeg hadde overtalt kjæresten til at vi skulle kjøre opp etter jobb onsdag for å slippe å «sulle bort» halve torsdagen i byen før vi kom oss avgårde, så rundt halv seks på kvelden parkerte vi ved Sildra og begynte å gå mot Grønlipynten i vakkert vårvær. Vi fant ingen sti, så i starten gikk vi bare på ca. retning. Etterhvert fant vi en sti som vi fulgte slik at vi kom nesten rundt Grønliklumpen før vi bøyde av fra stien og rundet Grønliklumpen et stykke under toppen.

Skarvan og Roltdalen har MYE myr, så det er relativt tungt å gå oppover i fjellet med sekk på ryggen, men når man kommer over tregrensen er det til gjengjeld et utrolig lettgått terreng bestående av mose, lyng og fjell, så det er verdt slitet.

Myrlendt, men vakkert terreng.

Myrlendt, men vakkert terreng.

Etter et par timers rolig gange var vi ved Sildertjønnin og teltet ble slått opp ved den midtre tjønna. På veien opp hadde vi ikke møtt et eneste menneske, og her ved tjernet var vi også alene (og det skulle vi forbli de to nettene vi lå her).

Teltleiren vår. Herlig plassering.

Teltleiren vår. Herlig plassering.

Sola varmet enda, men det blåste en kald vind, og vi fikk fort merke at det var sola alene som sto for varmen når den gikk ned. Dunjakke + sovepose ble hentet frem så vi kunne sitte ute en stund etter at sola hadde gått ned. Litt over elleve på kvelden var det to frosne sjeler som krøp inn i teltet.

Slaraffenliv etter at teltet er slått opp.

Slaraffenliv etter at teltet er slått opp.

Jeg sover elendig i sovepose, og denne turen var intet unntak, men det er likevel noe deilig med teltlivet, ihvertfall hvis man har funnet en fin og flat teltplass og har et godt liggeunderlag. Intimt og koselig er kanskje de ordene som best beskriver overnatting i telt. Denne kvelden blåste det en del, så jeg ble liggende og høre på vinden samtidig som jeg selv lå trygt og godt inne i teltet sammen med min kjære. Kjæresten sloknet omtrent før han hadde kommet seg ned i posen, og forble sovende til sola varmet teltet så mye at han tok med seg sovepose og liggeunderlag ut.

Da jeg tittet ut av teltet litt senere så jeg at vinden hadde løyet i løpet av natta, og tjernet lå blikkstille foran meg. Det er slike øyeblikk man husker når hverdagen innhenter en!

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å våkne opp til en slik utsikt fra "senga"

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å våkne opp til en slik utsikt fra «senga»

Etter frokost og pulverkaffe kokt på gassbrenner begynte vi å labbe avgårde i retning Storskarven. Først et lite stykke gjennom myrlendt terreng, videre på mykt mose- og lyngunderlag samt hardt fjell – i fin blanding. Noe snø var det også, men det gikk fint å gå utenom de aller fleste snøfonnene. I stedet for å gå rett over toppen på Sunndalshøgda rundet vi fjellet et stykke under toppen, og kom etterhvert til skaret mellom Sunndalshøgda og Storskarven hvor vi bestemte oss for å ta en matpause før vi begynte på stigningen opp mot dagens mål; Storskarven.

Varmt. solrikt, vindstille og nydelig utsikt. Slik var lunchplassen vår. Ikke et menneske å se, og kun lyden av en rennende bekk var å høre. Vakker, vakker  natur å hvile øynene på mens kroppen fikk næring for å gå på de siste bratte par hundre høydemetrene opp til toppen.

Lunchutsikt. Vannet som sees er Øystre Sonvatn.

Lunchutsikt. Vannet som sees er Øystre Sonvatn.

Opp mot toppen er det bratt, men likevel greit å gå. Ingen steinur eller grusete stier. Mosekledd fjell; det kan jeg like 🙂 Ved foten av Storskarven ser vi de to første menneskene denne dagen. Et ungt par som skal samme vei som oss. De er sprekere enn oss og når toppen noen minutter før oss.

Seks år "etter skjema", men endelig står jeg på toppen.

Seks år «etter skjema», men endelig står jeg på toppen.

På toppen er det en utsikt som kan ta pusten fra de mest blaserte. Jeg tror helt klart at utsikten herfra er den flotteste jeg har sett fra noen topp i Trøndelag, og jeg begynner jo etterhvert å ha samlet en pen bukett topper. At sola skinner fra skyfri himmel og det er nesten vindstille på toppen bidrar til at opplevelsen blir ekstra flott.

Utsikt mot Vålåkleppen. Fjellene i horisonten mener jeg hører til Sylane.

Utsikt mot Vålåkleppen. Fjellene i horisonten mener jeg hører til Sylane.

Vi har ingen hast med å ta oss tilbake til teltet, så vi nyter utsikten fra toppen leeeeeeeenge. Det unge paret er mer rastløse enn oss, og det varer ikke lenge før vi har toppen helt for oss selv. Det er nesten så jeg ikke har lyst til å gå ned, men til slutt begynner vi sakte å bevege oss nedover. Denne gangen går vi i en rettere linje over Sunndalshøgda, men heller ikke nå drar vi den over toppen. Innen vi når tilbake til teltet har vi sett omkring 10 ryper samt spor etter elg (eller reinsdyr) med kalv + noen frosker som hoppet rundt i myra.

Utsikt mot Skarvsalen.

Utsikt mot Skarvsalen.

Primusen blir fyrt opp utpå ettermiddagen og middagen består en en bedre Real turmat. Kebabgryte på meg, chili con carne på kjæresten. Ikke verdens beste turmat, men greit nok nok når vekt og volum teller såpass mye som det gjør for meg. Denne kvelden kryper vi inn i teltet litt tidligere enn kvelden før. Jeg er helt «svingstang» i hodet etter altfor lite søvn natta forut samt dagens topptur, men søvn; det fikk jeg fortsatt fint lite av. Spesielt varmt var det ikke denne natten, og soveposen jeg hadde valgt å ta med har en komforttemperatur på +4 grader, og stort mer var det neppe ute. Våknet derfor og småfrøs en gang grytidlig på morgenen, og tenkte at det ordner seg når sola står opp og varmer opp teltet. Men sola sto aldri opp denne dagen. Dvs. den gjorde jo det, men skyer sørget for at den slett ikke varmet noe telt. Skuffet slo jeg teltduken tilside og konstaterte at værmeldingene nok en gang hadde bommet.

Småkald frokost.

Småkald frokost.

Ja, ja.. det var ikke annet å gjøre enn å komme seg ut av teltet og fyre opp primusen så vi fikk kaffe til frokosten. Det var såpass kjølig at jeg faktisk hentet ut soveposen og satte meg i den samtidig som jeg kledde på meg dunjakka. Da ble det levelig med utefrokost.

Leiren ble etterhvert pakket sammen, og vi satte kurs for Ytre Sonvatn. Særdeles fint og lettgått dette myrterrenget – så lenge man går nedover! En liten times rolig gange og vips var vi nede ved vannet. Skyene svevet fortsatt over fjelltoppene, men temperaturen hadde kommet seg litt, så vi tok en kaffepause på benkene som er satt ut ved naustene. Vi hadde det jo ikke travelt. Tilbake til bilen fulgte vi så den gruslagte stien som er anlagt av hytteeierne i området (og de er ikke få).

På vei mot Ytre Sonvatn.

På vei mot Ytre Sonvatn.

Til tross for skyene denne siste dagen hadde det vært en flott tur i et nydelig område med urørt natur. Jeg kommer garantert tilbake. Forhåpentligvis før det har gått 6 nye år.

Ved Ytre Sonvatn.

Ved Ytre Sonvatn.