Det begynner etterhvert å bli mange såkalte sherpatrapper i Norge. En av de aller lengste ligger i Mosjøen og kalles Helgelandstrappa.
Vi ankom Mosjøen søndag ettermiddag på vei mot Sulis. Etter å ha sjekket inn på Fru Haugans Hotell (Nord-Norges eldste visstnok) kjørte vi rett til utgangspunktet for kveldens gåtur. Det er ikke langt fra hotellet, men det ante meg at jeg etter turen ville være såpass gåen i beina at jeg ville sette pris på å ha bilen tilgjengelig.
Helgelandstrappa ble offisielt åpnet 6. juli 2019 av Dronning Sonja. På det tidspunktet var ikke trappa ferdig, og jeg tror faktisk ikke at den er det enda heller.
Vi startet vår tur rett før halv fem på ettermiddagen. Veldig sent egentlig, men sett i ettertid var det kanskje like greit, for denne søndagen var en riktig nydelig sommerdag i Mosjøen. Sol og noenogtyve grader, og det hadde vært en voldsom utfart opp trappa. Vi var ikke akkurat alene på ettermiddagen heller, men jeg vil tro det var betydelig mindre folk da enn tidligere på dagen.
Trappetrinnene begynner oppover Trongskardet. Trinnene er relativt høye så pulsen kommer fort opp på et betydelig antall slag over hvilepuls. Mange som går trappen velger å snu på toppen av Trongskardet. Hele veien ned har man da fin utsikt mot Mosjøen. For min del var det ikke aktuelt å snu, jeg ville helt opp til Øyfjellvarden som ligger på 818 moh.
Jeg ble overrasket over at trappa fortsatte også etter Trongskardet. Et godt stykke faktisk, men endelig var vi ferdige med trappa, og kunne fortsette i nydelig, lettgått fjellterreng der jeg selv fikk bestemme skrittlengde og -høyde. Det gikk fortsatt oppover og noen snøskavler måtte passeres, men såpass høyt oppe var det likevel fint å gå. Varden kom til syne rett før vi måtte ned i en liten dal, før vi igjen kunne bevege oss oppover.
På toppen blåste det friskt, men heldigvis var temperaturen fortsatt sommerlig, så vi kunne bli der en stund og nyte utsikten (sammen med ganske mange andre). På toppen har man bl.a. utsikt til De Syv Søstre i Sandnessjøen, Mosjøen sentrum og sørøstover mot Hattfjelldal og Børgefjell.
Om turen ned er det ikke så mye annet å si enn at den kjennes i både lår, legger og ikke minst knær. Jeg måtte ha flere pauser på vei ned enn opp pga. knærne, og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med stavene mine. Trappene er i seg selv et kunstverk, og de gjør antagelig fjellet lettere tilgjengelig for mange, men noen lett tur helt opp til varden er det ikke. Ei heller er den helt ufarlig. Man må være påpasselig med hvor man setter bena sine så man ikke snubler. Det fikk en dame smertelig erfare da hun snublet og ødela foten sin i trappa. Det ble et par timers ventetid før hun ble heist opp av et legehelikopter og fraktet til sykehus.
For egen del kjente jeg turen i leggene i flere dager etterpå! Jeg kan ikke huske sist jeg var så støl at det var skikkelig fysisk smertefullt å få igang kroppen etter å ligget/sittet stille en stund. Både lår og knær taklet utfordringen greit (takk til meg selv for all styrketrening), men leggene som jeg ikke trener spesielt når jeg trener styrke, de fikk gjennomgå. Auuu 😫
Norges beste friluftsforum
Midtnorsk friluftsliv 