Tag Archives: sol

Sommerferie i desember

Jeg liker å reise, men sommeren vil jeg helst ha i Norge. I november eller desember derimot; DA reiser jeg mer enn gjerne til sydligere strøk for en dose dagslys og varme. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha bosatt meg mye lenger sør i hele november, desember og januar. En gang uti februar hadde det passet å komme hjem – når skiføret er på plass og dagslyset vender tilbake med stormskritt. Men akk… enn så lenge må jeg bidra med min yrkesdeltagelse, så drømmen om sol og dagslys i mørketida får være nettopp det; en drøm, enn så lenge.

Ferie derimot – det kan jeg jo nyte nettopp fordi jeg jobber, og også denne gangen gikk turen til mine foreldres leilighet sør på Gran Canaria. Ferien ble en lett blanding av soling, turliv, trening, mat og drikke. En perfekt ferie i mine øyne.

9712A789-1A46-4076-A867-BCEE123CF7AF-COLLAGE

Solslikking, styrketrening og tur. DET er ferien sin det 🙂

Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om turene vi gikk denne gangen. Alle sammen er gått tidligere (minst en gang), og er utførlig beskrevet, så dersom du ønsker å gå noen av turene jeg viser bilder av i denne bloggposten, kan du bruke søkefunksjonen, så vil du få opp flere detaljer.

IMG_7101

Som vanlig gikk feriens første tur til Korset ovenfor Patalavaca. Hvem er det som kan mislike dette i desember?? Jeg bare spør!

IMG_7110

Ettermiddagsvandring langs kysten melllom Arguineguin og Patalavaca.

IMG_7130

Fra Våres Plass hvor fjellet stuper rett ned i Barranco de Arguineguin.

IMG_2355

På vei mot karpedammen fra Våres Plass. Dammen var en gedigen skuffelse og det finnes visstnok ikke karper i dammen lenger ifølge noen vi møtte der. Styr unna!

IMG_2366

Frodig landskap på vei til Veneguera fra Mogán. Her en bananplantasje.

IMG_2371

Mogan – Veneguera T/R er en tur som anbefales. Koselig landsbytorg i Veneguera hvor man kan få både mat og drikke. Her er vi på vei ned mot Mogán og turens ende.

IMG_2374

Lunch i Puerto de Mogán hører med til sydenferien vår, synes vi.

IMG_2363

Vestsiden av Gran Canaria byr på ville, vakre fjell.

IMG_7187

Turene vi går rett fra leiligheten passerer ofte gjennom en geitefarm. Hvor mange geiter bonden har, vet jeg ikke, men det er ikke få!

IMG_7201

Sangria ved sjøen mens sola synker ned bak horisonten er en helt ok feriesyssel.

IMG_2396

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás fra Montaña Altavista. EN tur jeg stadig vender tilbake til.

IMG_7230

Vi blir bortskjemte med vakre solnedganger på Gran Canaria.

IMG_2399

Gran Canarias ville indre fjellverden sett fra stien mot Altavista.

25973A61-451E-4CA7-9EA7-8CD3B1F543BC-COLLAGE

Arguineguin. Ikke veldig vakker, men enda ganske autentisk.

14 dager går fort og før vi visste ordet av det, var det tid for hjemreise og julefeiring i Norge. Vi fikk gjort mye av det vi hadde tenkt, men som vanlig, slett ikke alt. Enda godt at Gran Canaria ikke går noen vei!

Godværsdager på hytta

Våren har vært temmelig kald, med noen få hederlige unntak. Da smaker det ekstra godt med solrike, varme dager som vi har blitt velsignet med nå i starten av juni.

IMG_1251

Utsikt fra området ovenfor hytta.

Kvitstenshøgda (906 moh)

Etter en helkropp styrkeøkt på 3T kjørte jeg opp opp på hytta fredag formiddag. I byen var det kjempevær, men da jeg kom til hytta var det overskyet. Nuvel.. litt skuffende, men planen om en tur opp på Kvitstenshøgda fra Storwartz så jeg ingen grunn til å endre på. Det var jo oppholdsvær og moderat med vind. Jeg parkerte ved nye Storwartz og gikk grusveien opp til Gamle Storwartz, der jeg tok en kafferast i le for vinden, før jeg fant en sti som førte i den retningen jeg skulle.

IMG_1195

Gamle Storwartz.

Stien var lett å følge og tørr og våt om hverandre. Moderat stigning hele veien til jeg sto på toppen og kunne skue utover fjellene i alle retninger. Til tross for skyene var det god sikt, men vinden var smått ubehagelig her oppe, så det ble bare en rask kaffekopp før jeg begynte på returen med frosne fingre. På hytta ventet kjæresten som hadde kastet seg i bilen etter jobb for å komme raskt opp på fjellet.

IMG_1206

På toppen Kvisteinshøgda med utsikt mot Storskarven midt i bildet.

Rensjøen

Lørdagen startet skyet, men i 12-tiden klarnet det opp, og en riktig så vakker dag åpenbarte seg. Vi kjørte over til andre siden av dalen og parkerte ved Pomphuset på Flya. Derfra fulgte vi en traktorvei innover til Rensjøen.

IMG_1226

På vei mot Rensjøen.

Jeg må si jeg ble smått overrasket da den sørlige delen av vannet fortsatt var islagt og store snøfonner lå langs kanten. Men vakkert var det! Sol fra klar blå himmel med noen hvite godværsskyer på som speilet seg i vannet,  blått vann delvis islagt enda, nyutsprungen bjørk med lysegrønne museører, flott utsikt til fjellene omkring og en deilig sommerlig temperatur. Det er ikke mye som som slår en slik lørdag!

IMG_1229

Rensjøen med utsikt mot Litj- og Storskarven. Denne delen av sjøen var isfri.

Retur til bilen gikk via en rødmerket sti. Flere ganger måtte vi krysse store snøfonner som enda lå i skogen. Merkelig at det enda er såpass med snø i terreng som ligger på under 800 moh. Like før vi kom tilbake til bilen dukket det opp en låst bu i skogen. Om den er i bruk vites ikke.

IMG_1244

Langt inni skogen den grønne…

Novola (960 moh)

Søndag forkynte min kjære at han hadde et sug etter Novola, selveste hyttefjellet. Javel.. da fikk det bli årets første fottur til topps på Novola da. Stien opp til bua viste seg nå å være helt snøfri og vi brukte 25 minutter opp. I solveggen på bua satt det allerede folk, så min tanke om en kaffekopp før vi begynte oppstigningen på fjellet falt i grus.

IMG_1252

Bua ved foten av Novola hvor folk koser seg i solveggen.

Dermed gikk vi med raske skritt videre, og 25 minutter senere sto vi på toppen og skuet utover vårt hytterike. Som nesten alltid på fjelltopper var det en litt lei vind på toppen, så vi gikk litt ned før vi tok kaffepausen ved en enorm stein jeg hadde sett meg ut på vei opp. Her kom vi i le for vinden og kunne sitte i sola og nyte kaffe med utsikt over Ålen og videre mot Sylan. Så deilig det er med sommer og fotturer igjen! Vi har hatt en flott vinter med mange herlige skiturer, men jammen er det godt å snøre på seg fjellskoene igjen også. Flotte Norge som gir oss så mye variasjon gjennom et helt år!!

IMG_1254

Toppen er nådd.

 

 

Vår i fjellet

Enda en drømmehelg på fjellet har jeg blitt velsignet med. Finnes det noe herligere enn vår på fjellet? Det forutsetter vel at man liker å gå på ski for å svare «nei» på et slikt spørsmål, men gitt at man liker å gå på ski er vårfjellet fantastisk i godvær. Det er fortsatt skiføre, spesielt i høyden, men lyngrabbene kommer til syne i lavereliggende områder og vitner om at en sommer er like rundt hjørnet. Legg til en stadig varmere vårsol, vindstille og nesten ikke folk å se, så er har du oppskriften på en perfekt helg på fjellet.

IMG_0951

Vårskiturer handler mye om å finne snø mellom bare flekker.

Egentlig skulle jeg dratt på hytta allerede fredag etter jobb, men når jobben krevde en skikkelig innspurt på årsoppgjøret og arbeidsdagen ikke var over før 21.30, ble det lørdag før jeg kom meg avgårde. Ingen krise siden aprildagene er lyse og lange og jeg i tillegg hadde innvilget meg mandagsfri.

Det tok ikke lange tiden fra jeg ankom hytta til jeg hadde på meg skiene. Det var en del skyer på himmelen, så jeg var usikkert på hvor lenge sola ville skinne over meg. Dermed gjorde jeg den generaltabben å ikke ta meg sekk med nødvendig utstyr for å kunne raste ute. Kun litt drikke og fotoapparat i en rumpetaske ble med på tur.

IMG_0953

Finnes det noe herligere?

Det skulle vise seg at sola forble der oppe på himmelen uten at forstyrrende skyer ødela idyllen. Skituren ble likevel ikke veldig lang på grunn av kladdeføre. Det hadde kommet nysnø de siste dagene og den festet seg altfor godt under mine smørefrie ski. Dermed snakker vi virkelig om å GÅ på ski, for det ble mye gange fremfor gliding. Uansett var det deilig å være ute i det nydelige været. Det er noe eget med å se naturen skifte mellom årstider og etter en lang vinter er våren alltid velkommen, selv så lunefull den kan være.

Tilbake på hytta fant jeg solkroken og der ble jeg sittende leeeeenge og lytte til lydbok, drikke vin og også lese i vanlig papirbok. Lydboken er forøvrig den første boken i Johan Falkbergets trilogi om livet rundt Christianus Sextus-gruven. Så godt som obligatorisk lesning når man har hytte i området, og den er absolutt verdt å lese (eller lytte til slik jeg gjør).

IMG_0966

I starten av skaret ned mot Bendtjønna.

Søndagen ble omtrent som lørdagen. Mye sol, noe skyer, men det virket som om det var litt varmere i lufta. For første gang i år kastet jeg både lue, vanter og skjerf på vei oppover fjellet. Nysnøen fra tidligere i uka hadde smeltet fint ned i gammelsnøen så jeg slapp kladder under skiene, hvertfall til jeg kom så høyt opp at nysnøen dessverre ikke hadde smeltet. Dermed ble det kladdeføre idet jeg nådde bandet mellom Novola og Storvollhøgda, og den gode følelsen av å gli bortover og slakt nedover i et viddelignende landskap uteble. Hrmmfff…. Nuvel, været var da fortsatt fint og bare jeg kom meg litt nedover igjen ville nok føret bli bra igjen.

IMG_0959

På vei oppover. Storvollhøgda ligger foran meg.

Jeg tok sikte på Skoran, en liten fjelltopp i retning Hessdalen. Fjellet deles av et dypt canyonlignende skar, og jeg brydde meg ikke om å gå på selve toppen siden den lå på andre siden av skaret.  Den delen av fjellet jeg sto på var imidlertid helt snøfritt, så med mindre jeg ville bære skiene langt, måtte jeg finne en annen rute i retning Benddalen. Jeg kikket ned i skaret og så at det var både snø og ferske skispor der. Litt tidligere hadde jeg sett en mann komme ned fra Storvollhøgda i retning Skoran før han forsvant ut av syne. Antagelig hadde han kjørt ned skaret. Kan han, kan jeg, tenkte jeg, og kom meg ned i skaret og fikk satt skiene på beina igjen.

IMG_0968

Hytta ved Bendtjønna i sikte.

Skaret ble stadig dypere og smalere på min vei nedover, men spesielt bratt ble det aldri. Heldigvis. Etter en stund åpnet det seg og jeg kunne se mot Bendtjønna og hytta som lå der. Dessverre satt det allerede et par i hytteveggen, så min plan om lang lunch ved hytta måtte endres. Jeg gikk videre opp mot bua ved Storhøgdgruva. Magen hadde begynt å rumle og beina sa fra om at det var på tide med en pause, men det er nå godt å ha en hyttevegg å lene seg mot, så jeg fortsatte. Det var dessuten ganske skyet på det tidspunktet, men jeg øynet muligheten for litt sol senere.

IMG_0976

Beste lunchplassen. MED utsikt, UTEN vind (for en gangs skyld).

Bua ved Storhøgdgruva var heldigvis ledig, så jeg slo meg ned i vestveggen akkurat idet sola begynte å vise seg frem mellom skyene. For en gangs skyld var vindretningen fra øst slik at jeg både hadde le for vinden OG sol. Det lå an til en deilig, lang lunch med kaffe på termos, rundstykke med spekeskinke på og Kvikklunch. Boka jeg leser (Løgnenes konge av John Hart) var også med i sekken. Det ble en solrik, stille lunch med nydelig utsikt til hvite fjell og blå himmel. Jeg leste litt i boka mi, men mest av alt satt jeg bare og kikket ut på fjellheimen som jeg følte jeg hadde helt for meg selv. Ikke et menneske å se eller høre. Det er ikke mye som slår denne opplevelsen!

FullSizeRender

Vinteren slår tilbake – en kort stund.

Natt til mandag gjorde vinteren et lite comeback og jeg våknet til nysnø på bakken og en grå himmel. Ikke uventet ut fra værmeldingene, så jeg traktet kaffe og tok livet med ro i sofan. Utpå formiddagen klarnet det opp og jeg kom meg kjapt ut på ski. Mere vind i dag enn tidligere i helgen, men fint turvær likevel. Jeg gikk slakt oppover gjennom skogen. Slakere enn vanlig, så da jeg kom over skoggrensen var jeg ikke langt fra Storhøgda. Jeg tok sikte på fjellet og vurderte å gå rundt det, men fristelsen til å gå på toppen ble for stor.

IMG_0983

På toppen av Storhøgda står en liten varde, men det et ingen toppbok her.

Nydelig utsikt som vanlig, men kaldt uten ekstra klær i vinden som var, så jeg kjørte nedover i retning Storhøgdgruva. Siden jeg verken hadde meg mat, eller ekstra klær brydde jeg meg ikke om å kjøre bortom bua der, så jeg fulgte snøen nedover. Skitur om våren handler jo mye om nettopp dette: å finne snøen og å unngå barflekkene. Naturen er i endring, og jeg liker det, selv om jeg gjerne skulle beholdt dette vårskiføret en god stund lenger. Det virker nemlig som om kroppen min liker skigåing bedre enn vandring, men snart skal fjellskoene på, så få vi se. Å sitte på ræva er totalt uaktuelt – uansett.

IMG_0985

Bua ved Storhøgdgruva passeres på avstand.

 

 

 

 

Rossmorunden

I noen år var det en tradisjon for meg å gå «Rossmorunden» i Estenstadmarka rundt påsketider. Så ble det stopp, i hele 3 år faktisk, før jeg gikk runden igjen sist søndag. Det angret jeg ikke på!

Runden er en tur som egner seg best før snøen er helt borte, altså på restene av vinterens skiløyper. Dette fordi turen går i mye myr og delvis svært våt myr.

IMG_5114

Overraskende flott skiføre på myrene ved Lomtjønna.

I de nedre delene av Estenstadmarka (dvs området mellom Bekken og Lomtjønna sånn ca.) er det etter min mening ikke skiføre lenger. Knallharde isløyper der hvor det enda ligger «snø». Lenger opp var det overraskende bra føre, men så varmt som det er for tiden går det nok ikke lang tid før også den snøen er borte.

IMG_5130

Sol og varme tærer på skiløypa på Fåfengmyran.

Søndag var det fantastisk vær, så det passet fint å gå Rossmorunden som tar ca 3 timer i ren gangtid. Som alltid ble det en pause på trammen til hytta ved Leiråsen før jeg gikk videre og etterhvert fikk nydelig utsikt mot fortsatt kritthvite fjell i øst. Turen fortsatte deretter ned til Styggdalen og videre til dammene hvor dagens andre og siste pause ble tatt.

IMG_5117

Hytta ved Leiråsen. Pause i sol og vindstille her kan aldri bli feil.

Det var ikke så mange jeg møtte på min ferd rundt Rossmo, men da jeg kom ned til dammene krydde det av folk overalt. Det var ikke bare jeg som ville nyte godværet ute denne søndagen.

De sportslige utskeielsene ble avsluttet med en times styrketrening på 3T. En helt perfekt søndag, spør du meg!

IMG_5125

Isen er i ferd med å gå på Tømmerholtdammen.

Telttur med innlagt topptur på Bandaklumpen

Årets fjelltursesong går mot slutten for meg. Der andre gleder seg til å ta frem fjellskiene, sier jeg «takk for i år, vi sees igjen neste sommer». Men helt slutt er det ikke enda. Sola fortsetter å skinne over Trøndelag, og nysnø er hittil ikke observert i noe fjellområde nær meg, så fredag morgen var sekken pakket med alt jeg trengte for et døgn i fjellet.

Jeg valgte telt denne gangen. Jeg ville være alene i fjellet. Denne helgen er nemlig siste åpningshelg i sommersesongen for de betjente hyttene i TT sitt rutenett, og med det været som var spådd, antok jeg at det kom til å bli fullt på hyttene. Etter en, til meg å være, uvanlig sosial sommer på fjellturfronten, ville jeg ha en solotur.  Det er noe helt eget ved å være alene på tur. Naturen oppleves nærmere og tydeligere, og jeg kan høre meg selv tenke. Innimellom trengs det.

Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta.

Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta.

Allerede på veien opp fra Stugudal kjente jeg forventning og glede spre seg i kroppen. Utsikten innover Sylan og mot Skarvan og Roltdalen er ubetalelig, og man skal være bra følelsesdød om man ikke lar seg berøre.

Turen startet ved Nedalshytta hvor det fredag formiddag enda var godt med parkeringsplasser. Til tross for det valgte jeg å parkere slik at jeg lett kunne komme meg ut dagen etter, uansett hvordan andre måtte parkere.

Nedalshytta.

Nedalshytta.

Himmelen var blå, ispedd spredte skyer da jeg begynte stigningen opp den T-merkede stien mot Syltjønna. Det var relativt varmt i sola, men vinden hadde et umiskjennelig høstpreg i seg, så et stykke opp på snaufjellet måtte jeg dra på meg en ullgenser med vindtett front. Siden jeg forlot Nedalshytta hadde jeg ikke sett noe levende vesen, verken menneske eller dyr. Stien mot Syltjønna er lettgått, med klopper over (potensielt) våte områder. Så tørt som det har vært i sommer er det mange klopper som virker unødvendige nå, men fra tidligere turer, vet jeg at de er gode å ha i et mer normalt år. Landskapet er åpent og man ser vidt og langt, men jeg synes likevel ikke det er et  kjedelig landskap å gå i. Det er alltid noen høye fjell eller vann å feste blikket på, og det bidrar til variasjon i det lettgåtte terrenget.

Klopper på stien mot Syltjønna.

Klopper på stien mot Syltjønna.

Denne turen hadde to formål: Det ene var rett og slett bare å sove i telt og være alene på tur. Det er en deilig frihetsfølelse i det. Det andre var en topptur på Bandaklumpen, ett av Storsylens nabofjell. Bandaklumpen er et hesteskoformet fjell med ikke mindre enn fem topper fra 1376 til 1553 moh, og jeg ønsket å gå hele hesteskoen. Teltet hadde jeg derfor en plan om å sette opp inni hesteskoen hvis mulig. Og mulig var det. Jeg fant en relativt flat og tørr lyngrabb ved en bekk et stykke fra stien. Fin utsikt hadde jeg også mot Esandsjøen og Nesjøen. Godt fornøyd med valget av teltplass spiste jeg sen lunch etter at jeg hadde fått opp teltet og gjort klart soveplassen inni det. Alltid greit å få opp teltet med det samme man kommer til leirplassen.

Utsikten fra teltet.

Utsikten fra teltet.

Klokka hadde rukket å bli nesten fire på ettermiddagen før jeg begynte på bestigningen av Bandaklumpen. Jeg siktet meg inn mot den nordre toppen (1380 moh) og kløv bratt oppover fra leirplassen. Litt steinur havnet jeg også i, men ikke noe som forårsaket problemer.

Flatt terreng mellom 1380- og 1396-toppen. Storsylen til venstre.

Flatt terreng mellom 1380- og 1396-toppen. Storsylen midt i bildet.

Vel oppe er det relativt flatt over mot 1396-toppen som ligger litt sørvest. Herfra ser man ned på Syltjønna hvis man går ut på kanten av fjellet, og Storsylen virker å rage over fjellet jeg selv sto på. Fra denne vinkelen ser det nesten umulig ut å bestige Storsylen. Steinura virker stupbratt, og jeg kunne ikke helt forstå at jeg i juli hadde beveget meg opp og ned nettopp der.

Ingen "walk in the park" akkurat...

Ingen «walk in the park» akkurat, å bestige Storsylen fra Syltjønna.

Fra 1396-toppen siktet jeg meg inn mot ryggen av 1553-toppen. Her er det drøyt 150 høydemetre som skal forseres på liten avstand, så det er bratt og en god del stein. Likevel greit å komme seg opp.

Ryggen opp til Bandaklumpens høyeste topp.

Ryggen opp til Bandaklumpens høyeste topp som ikke virker så bratt på bildet.

Oppe på toppen er det storslagen utsikt i nesten alle retninger. Storsylen skygger selvsagt for utsikten mot nordøst, men det gjør ingenting for Storsylen er så fantastisk å se på i seg selv. Hele Syltraversen (fra Storsola til Nordsylen) er godt synlig og man ser langt innover i Sverige. Rester av en gammel hytte ligger også på toppen. Klikk på lenken for litt historie om denne hytta.

Rester av hytta på toppen av Bandaklumpen.

Rester av hytta på toppen av Bandaklumpen.

Sola begynte nå å stå ganske lavt på himmelen, men jeg tok meg likevel tid til en liten kaffepause på toppen. Sol, varmt og vindstille på topptur i Sylan i september er ikke dagligdags kost og må nytes som best man kan. Dessverre kunne ikke pausen bli så lang som jeg ønsket.

Turen rundt på Bandaklumpens topper hadde tatt lenger tid enn jeg trodde, og idet jeg begynte å bevege meg nedover i sørvestlig retning mot 1427-toppen innså jeg at jeg neppe ville rekke alle toppene før sola gikk ned. Å måtte ta meg ned den bratte skråningen på sørsiden av «klumpen» i tusmørke var definitivt noe jeg ikke ønsket, så idet jeg kom ned i skaret mellom 1553-toppen og 1427-toppen bestemte jeg meg for å komme meg ned i dalen med en gang. De to siste toppene måtte vente til en annen gang.

Syltraversen sett fra 1553-toppen.

Store deler av Syltraversen sett fra 1553-toppen.

Typisk meg presterte jeg å velge en høyst ugrei rute ned i dalen. Jeg havnet i et område fullt av skrenter og stein, men det er jammen ikke så lett å se når man står langt oppe, og på kartet så det helt greit ut. Skjønt… på vanlige kart med høydekoter på 20 meter kan man faktisk oppleve skrenter på 19 meter uten at dette gir noe utslag på kartet annet enn en enkelt høydekote….  Jeg kom meg omsider ned, men det tok tid, og jeg var tilbake ved teltet bare 20 minutter før sola gikk ned. Idet sola gikk ned så jeg 3 vandrere på stien på vei mot Syltjønna. De første og eneste menneskene jeg så denne dagen etter at jeg forlot Nedalshytta. Foruten disse tre, hadde jeg skremt opp to flotte ryper på Bandaklumpen, men disse var ikke videre interessert i noen nærkontakt med meg.

Ikke helt fredags-taco, men nære nok :-)

Ikke helt fredags-taco, men nære nok 🙂

Det var betydelig kjøligere da jeg kom ned til teltet. Heldigvis hadde jeg en leirplass hvor jeg hadde sola helt til den gikk ned (i motsetning til om jeg hadde teltet ved Syltjønna. Da ville jeg mistet sola mye tidligere), men direkte varmt var det likevel ikke i den lave høstsola. I tillegg hadde vinden frisknet til, så jeg tok på meg sommerdunjakka mens jeg kokte vann til dagens middag; chili con carne fra Real Turmat. Jeg er egentlig ganske lei denne typen mat, men når jeg har pakket sekken med alt jeg trenger av telt, sovepose, liggeunderlag, primus, gass, ekstra klær, sikkerhets/førstehjelpsutstyr og toalettsaker, så er det fint lite plass igjen til luksus som mat, og da er Real Turmat greit. Tar nesten ingen plass, veier lite og metter godt nok.  Jeg trenger rett og slett en større sekk om jeg skal drive med dette teltlivet.

Solnedgang i Sylan.

Solnedgang i Sylan.

Pga kulden og vinden krøp jeg inn i teltet rett etter at jeg hadde spist. Den lille gradestokken jeg har hengende på sekken viste 4 grader, men vinden nullet nok ut de 4 gradene, så følt temperatur var nærmere null. Heldigvis har jeg en varm og god sovepose, spesialdesignet for damer, så jeg fikk fort varmen i meg. Men sove, nei det fikk jeg ikke. Jeg sover aldri godt i sovepose, og denne kvelden verket i tillegg venstre kne. På turen hadde jeg knapt merket noe til knærne, men det tok ikke lange tiden ved teltet før jeg kjente at spesielt det venstre kneet hadde fått hard medfart på toppturen. Uansett stilling klarte jeg ikke å få det til å slutte å verke, så det var langt på natt før jeg omsider sovnet. Man skulle tro det ville bli bekmørkt i teltet når solen gikk ned, men nei… Det var en stjerneklar natt og etterhvert kom også en stor måne opp. Ikke helt full, men stor nok til at den lyste opp teltet med en dus nattbelysning. Hadde jeg orket å sitte mer ute denne natten, hadde jeg kanskje sett nordlys også, for det hadde visst vært et spektakulært skue rett på andre siden av Storsylen (fra Sylstationen).

Det finnes verre ting i livet enn å våkne til denne utsikten.

Det finnes verre ting i livet enn å våkne til denne utsikten.

Tidlig neste morgen våknet jeg til nok en vakker dag. Skyfritt, men fortsatt en del vind. Sola hadde enda ikke rukket å komme opp over Bandaklumpen, så det var  kjølig i teltet. Jeg ble derfor liggende lenge i soveposen med åpen teltdør mens jeg drakk kaffe, hørte på lydbok og kikket på utsikten. Kvart på ni så jeg de to første vandrerne på stien mot Syltjønna og Storsylen. Utover formiddagen skulle de bli mange. 

Jeg skulle ingenting annet enn å komme meg tilbake til bilen. Kneet var skitondt og alle planer jeg måtte ha hatt om en runde til Syltjønna og oppom Neklumpen på vei tilbake, måtte skrinlegges. Her gjaldt det kun å komme seg tilbake til bilen for egen maskin.

Teltet mitt. Et Helsport Ringstind 2 som jeg slett ikke synes er et tomannstelt, men helt greit som alenetelt.

Teltet som jeg bruker på soloturer. Et Helsport Ringstind 2 som jeg slett ikke synes er et tomannstelt, men helt greit som alenetelt.

Jeg hadde det imidlertid ikke travelt og latet meg lenge ved teltet. Vinden hadde løyet, så temperaturen begynte å bli riktig så trivelig. Jeg spiste frokost utendørs etterhvert, nøt utsikten og kikket på de mange vandrerne som passerte på stien 2-300 meter nedenfor meg. Samtlige på vei mot Syltjønna. I tolvtiden begynte jeg å pakke sammen leiren og halv ett var jeg på vei mot Nedalshytta. Kneet verket, men det gikk greit å gå. Jeg måtte jo tilbake til bilen, så det var bare å ta det med ro og unngå brå bevegelser og for mye vridning på kneet. Rett etter at jeg begynte å gå hørte jeg 4 skudd. Det hørtes ut som de kom fra Bandaklumpen. Kanskje rypene «mine» snart er noens middag?

Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren.

Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren.

Tilbake ved Nedalshytta konstaterte jeg kjapt at jeg hadde valgt rett da jeg valgte telt fremfor hytteliv denne natten. Parkeringsplassen var overfylt, og for å si det rett ut: enkelte parkerer som idioter, helt uten tanke for hvordan andre skal komme seg ut. Heldigvis hadde jeg parkert sånn at jeg klarte å lirke meg ut mellom en svær campingbil (som definitivt IKKE burde ha vært parkert der den sto) og en Audi som sto halvveis ute i veien. Teltplassen ved hytta var også stappfull med to store lavoer og 3 fem- eller seksmannstelt, så her hadde det nok vært folksomt i går kveld.

Det kan virke som om knærne har bestemt at fjelltursesongen 2014 er over, men FOR en sesong det har vært! Supervær, superturer og mange flotte mennesker har jeg hatt gleden av å være på tur med. Har «plukket» noen topper i løpet av sommeren og utfordret min frykt for luftige egger og stupbratte steinurer, og er både stolt, glad og takknemlig for de opplevelsene jeg har fått i sommer, enten det har vært toppturer eller vandreturer. Nå håper jeg bare at knærne kommer seg med litt hvile, så er jeg tilbake i fjellet neste sommer. Helst før! Livet er for kort til å sitte inne!

Sikter mot nye topper.

Sikter mot nye topper.

Helg i Skjækerfjella med mye vær

Norges Midtpunkt ligger i Skjækerfjella i Nord-Trøndelag.

Norges Midtpunkt ligger i Skjækerfjella i Nord-Trøndelag.

I helga har jeg vært i Skjækerfjella sammen med kjæresten og fire andre fra fjellturgruppa Sprek og Sosial. Vi avspaserte noen timer på jobb og kjørte i retning Mokk (i Ogndalen) via Steinkjer hvor vi stoppet for å spise middag. På Mokk møtte vi sistemann (eller egentlig kvinne) som skulle være med på turen.

Turen inn til Setertjønnhytta er 15 km. så det tar sine timer å gå innover. Grått og overskyet, men oppholds, så det var greit turvær. På de høyeste partiene (over Gruvfjellet og mot Vakkerlifjellet og Lågvassbu) blåste det en del, mens det i dalene var vindstille. Alt i alt greit turvær og vi ankom hytta rundt halv elleve på kvelden. Da hadde vi passert Norges Midtpunkt ca 600 meter før hytta. Hovedhytta har 8 senger, og vi var seks, så vi var spente på om det var andre på hytta når vi ankom. Det var det heldigvis ikke, så vi installerte oss i de to soverommene som er, og koste oss med litt kveldsmat og vin før vi krøp til sengs i halv to-tiden.

På vei ned fra Gruvfjellet mot Stortjønna.

På vei ned fra Gruvfjellet mot Stortjønna.

Det er tydeligvis tøft å gå fjelltur på en fredag etter jobb, så gjengen krøp ikke ut av sengene før halv elleve på formiddagen lørdag. Da våknet vi til strålende solskinn og helt vindstille. For en drøm! 🙂 Før vi dro avgårde hadde noen fablet om topptur til Skjækerhatten, og været denne lørdagen innbød så absolutt til topptur. Der gjorde derimot ikke tiden da vi hadde sovet bort halve dagen, så selv de mest ivrige innså at det ikke lot seg gjøre i dag. Selv sliter jeg med gnagsår jeg pådro meg i Forollhogna forrige helg, så noen topptur var aldri aktuelt for meg denne helgen. Jeg var mer enn fornøyd med å ha gått inn til hytta uten altfor mye vondt.

Skjækerhatten til venstre bakom tjernet.

Skjækerhatten til venstre bakom tjernet.

Dermed ble det til at vi bare ruslet ned mot Skjækervatnet denne lørdagen og nøt en lat formiddag på en steinete strand. Tror ingen var misfornøyd med dette for det var så utrolig nydelig der. Skjækervatnet lå nesten helt stille og fjell og godværsskyer speilet seg i vannet. Det er slike dager man drømmer om når man lengter til fjells. Resten av ettermiddagen og kvelden ble tilbragt ved hytta som vi fortsatt hadde for oss selv. En kjapp kveldstur til Norges Midtpunkt for damene i gjengen ble det også. Halv ett krøp jeg til sengs som sistemann etter å ha gått meg en liten runde rundt hytta. Sommernatten var så nydelig at jeg ikke hadde lyst til å legge meg.

Helt i nordenden av Skjækervatnet - ved Skjeldbreiosen.

Helt i nordenden av Skjækervatnet – ved Skjeldbreiosen.

Søndag våknet vi til gråvær og duskregn. Regn?? Ingen meterologer hadde spådd så mye som en mm. nedbør denne helgen, men typisk nok – de hadde bommet. Ikke akkurat uvanlig her i Midt-Norge. Frokost, «regnskap» og hyttevask ble unnagjort før vi begynte på returen til Mokk. Opp til Lågvassbu gikk vi en annen vei enn vi kom ned for å slippe å slite i dyngblaut myr. Myr er det nok av uansett, så man trenger ikke gå over de verste partiene. Spesielt ikke når det regner i tillegg.

Grått og regntungt ved turens start søndag.

Grått og regntungt ved turens start søndag. Vi gikk svillestien et stykke før vi tok av oppover mot Lågvassbu.

Regnet tiltok etterhvert som vi gikk og innen vi kom til Lågvassbu pissregna det. I åpnere lende fikk også vinden tak, så det var noen skikkelig hustrige kilometre som ble tilbakelagt så fort vi bare klarte mens regnet pisket imot oss. Heldigvis sluttet det å regne etter 9 km, så da var vi kjappe til å sette oss ned for en kort matpause i tilfelle det skulle begynne å regne igjen. Vi var heldige og slapp mer regn på turen, men sur vind gjorde sitt til at vi ikke tok flere pauser. Nøyaktig 5 timer brukte vi på dagens etappe, inkl. småstopper for å samle troppene og matpause.

Ufyselig vær.

Ufyselig vær.

Alt i alt en hyggelig helg med MYE vær – slik det ofte er til fjells. Jeg fikk iallefall testet utstyret mitt og vet hva som duger og hva som ikke duger, evt. hva som må fikses litt på før det kan duge. Aldri så galt… 🙂 Skjækerfjella får nok besøk av meg en tredje gang også, men da tror jeg at jeg velger å gå svillestien inn til hytta og prøve meg på «hatten» om været tillater det.

Søndagstur til Finngangen – en lite besøkt perle i Flåmarka

Tilfeldighetene ville det slik at kjæresten og jeg kjørte opp i Flåmarka for å gå til Finngangen på dagen ett år siden vi var der for første gang. Toppen er ikke høyere enn 526 moh, men utsikten mot Trollheimen er fantastisk mot sørvest. Østover er det Brungfjellet, Kråkfjellet og Rensfjellet som dominerer usikten. I sør sees en rekke topper, men jeg tør ikke navngi dem. Til det er jeg for usikker.

Finngangen er svært lite besøkt om man skal dømme ut fra toppboka. Merkelig, spør du meg, for dette er en perle av en topp på dager hvor du ikke ikke orker å gå så langt. Bare to km. fra parkering ved Rangåveien og stien er merket med dinglende  trebrikker som delvis er malt røde. Innimellom kan merkingen være vanskelig å se på grunn av grener, men det er et tydelig tråkk gjennom myr og lyng, så toppen er lett å finne.

Det er ikke alltid høyden det kommer an på.

Det er ikke alltid høyden det kommer an på.

Denne søndagen hadde vi Flåmarka for oss selv, og vi nøt utsikt, sol og niste på toppen i en liten evighet før vi tuslet samme vei tilbake som vi kom. Dersom man ønsker kan man gjøre som vi gjorde i fjor: Gå videre til Bortensetra og returnere via Bortstjønna for på den måten å få til en rundtur.

Sol, blå himmel og urørt natur så langt øyet kan se. Herlig!

Sol, blå himmel og urørt natur så langt øyet kan se. Herlig!

Jervfjellet nok en gang

Jeg kjenner at jeg lengter til fjells, men dessverre er det ikke fottursesong i fjellet riktig enda. Jeg søker derfor til bynære, lave topper som minner litt om fjellet fordi de iallefall har en snau topp. Geitfjellet forrige søndag, Storheia i går, og i dag Jervfjellet – for 4. gang bare i år.

Denne 18. mai er så vakker som bare en maidag kan være med lettskyet himmel og hele 18 grader i skyggen idet vi parkerer bilen. Det kommer til å bli varmt i stigningene opp kleiva i dag.

Sist jeg gikk oppover her var det slutten av februar og skikkelig broddeføre. Nå er både snø og is borte om man ser bort fra noen få flekker her og der, og det gjør vi jo glatt 🙂

Februarføre oppover Kleiva.

Februarføre oppover Kleiva.

Sommerstien til Jervfjellet fra nord kan være en særs våt og gjørmete affære, men i dag er det relativt greit føre oppover. Litt vått i myra selvfølgelig og litt gjørme her og der, men veldig greit i forhold til hvordan det kan være.

Ved ankomst Trulsen skriver vi oss inn i toppboka og ser at toppen har vært godt besøkt både i går og i dag. Årsaken ligger kanskje i at også Jervfjellet er ett av årets Til Topps mål? Det er iallefall sjeldent å se så mange mennesker innom toppen som det vi gjorde i dag.

Sommerdunjakka er med - selv på en varm dag som dette!

Sommerdunjakka er med – selv på en varm dag som dette!

På toppen blåser det friskt, og vinden tar seg ytterligere opp mens vi sitter der, men det er så vakkert sommervær og nydelig utsikt at vi kler på oss og finner litt le bak en lav skrent. Her inntas dagens lunch og kaffe fra termos.

Utsikt mot sørøst. Fortsatt snøkledde fjell å se.

Utsikt mot sørøst. Fortsatt snøkledde fjell å se.

Vi innvilger oss en laaaaang pause før vi tusler østover. Planen er bare å se oss om litt i terrenget, men etterhvert vender vi nesa mot stien ned. På vei opp gikk vi ikke helt etter sommerstien, men vi følger den nedover når vi treffer på den. Da kommer vi ut på en liten utsiktpost hvor fjellet stuper bratt ned under oss.

Det kiler i magen på kanten av dette stupet.

Det kiler i magen på kanten av dette stupet.

Derfra ser vi også en liten hytte som ligger på et lite platå mellom stupbratte fjellsider. Hytta sees også fra veien der vi kommer kjørende på vei til utgangspunktet, og sett fra veien synes det som en umulighet til å ta seg frem til hytta. Helt siden jeg ble oppmerksom på hytta fra veien har jeg lurt på hvem som eier den, og hvorfor den ble bygd akkurat der.

Hytta kan sees på dette bildet - om man har et skarpt blikk.

Hytta kan sees på dette bildet – om man har et skarpt blikk. Hint: På skrå opp til høyre fra strømmasta.

Vi beundrer utsikten en stund og slår av en prat med en kollega av meg som er på vei opp før vi rusler videre nedover. Ikke lenge etter ser kjæresten et lite tråkk som går innunder berget vi har kommet ned fra, og mener at dette er veien til hytta. Jeg er ikke uenig i det, så vi beslutter å forsøke oss innover for å se om vi virkelig kan komme helt bort til hytta. Det kan vi! En gjengrodd sti går tett innunder fjellsiden før platået blir bredere.

Innunder fjellet på vei mot hytta.

Innunder fjellet på vei mot hytta.

Hytta ligger helt ute på kanten av platået med nydelig utsikt over Jonsvatnet. Bakom hytta finnes et lite vedskjul med utedo. Stikk i strid med hva jeg trodde fremstår hytta som relativt velholdt. Taket kan vel trenge en utskiftning snart, men deler av bordkledningen er byttet i nyere tid, og ingen maling skaller av. Jeg hadde håpet på en liten tavle som fortalte litt om hyttas historie, men intet slikt finnes. Siden det ikke er noen annen vei ned enn der vi kom fra, vender vi nesa i den retningen etter å ha snoket litt rundt. Fasinerende med slike hytter som ligger slik til at man ikke skulle tro noen ville bygge der!

Velholdt, liten hytte - der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Velholdt, liten hytte – der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Turen videre ned foregår uten noe spesielt å nevne. Vi forsøker å speide etter hytta når vi kommer ned på myrene, men sett fra denne vinkelen er den altfor godt gjemt. Gradestokken viser mange-og-tyve grader når vi setter oss inn i bilen etter en nok en topptur på Jervfjellet, og som vi pleide å avslutte skolestiler med: Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Back in Norway

Gran Canaria er flott, men når sant skal sies, så blir det litt ensformig i lengden. Sol og blå himmel hver dag og et solsvidd landskap uten noe særlig farger. 14 dager er i grunnen nok der nede (iallefall så lenge det ikke er mørketid her i Norge). Etter to uker lengter jeg hjem til fagre Norge med vekslende vær og masse, flotte farger i naturen.

Godt inn i MGP-sendingen landet jeg på Værnes lørdag kveld, og søndag morgen var sekken pakket for tur. Også denne gangen valgte jeg Trolla som utgangspunkt med et vagt ønske om å gå på Geitfjellet.

Lykkjadammen - nå isfri.

Lykkjadammen – nå isfri.

Som vanlig fulgte jeg grusveien fra husene i Trolla innover mot Damhaugen. Videre gikk ferden mot Tømmerdalen hvor jeg måtte ut på asfalt en liten km. i retning Tømmerdalstorget. Her svingte jeg av mot Driftsveien og tok meg en pust i bakken akkurat der stien går opp til Tikneppen. En kopp kaffe med utsikt mot Gråkallen er ikke det verste på en solskinnssøndag i mai. Turen videre fortsatte oppover skogen og deretter over noen relativt våte myrer før jeg kom inn på stien til Geitfjellet fra Lavollen. Nå begynte det å bli rent folksomt rundt meg. Ikke så rart kanskje siden det var åpning på «Til Topps»  denne søndagen, og Geitfjellet er en av årets topper.

Utsikt mot Gråkallen fra Geitfjellet.

Utsikt mot Gråkallen fra Geitfjellet.

På Geitfjellet var det mer folksomt enn jeg noen gang har sett det oppå der, og det til tross for at jeg aldri noen gang har vært alene på den toppen. Jeg knipset derfor bare noen bilder i full fart og begynte nedstigningen. Denne gangen fulgte jeg hovedstien ned mot Lavollen for å gå litt tørrere selv om det ville medføre en noe lengre tur. Jeg skulle nemlig tilbake til Driftsveien og følge denne et stykke før jeg svingte av mot Svarttjønna. Jeg håpet å få være alene her slik jeg var sist, men nei… den gang ei. Det er visst stor forskjell på om man går en kveldstur midt i uka eller en søndagstur på en solrik søndag. Likevel; det var langt mindre folksomt her enn på Geitfjellet, så dagens lunch ble inntatt med utsikt mot tjernet (som nå var helt isfritt i motsetning til sist jeg var her).

Svarttjønna. En liten idyll i Bymarka.

Svarttjønna. En liten idyll i Bymarka.

Etter en god matpause fulgte jeg skiltet som pekte i retning Damhaugen. Av en eller annen grunn presterte jeg å «hoppe bukk over» den hytta på veien tilbake til bilen, for plutselig befant jeg meg ved Trollykkja. Greit nok det, for jeg måtte jo uansett passere her for å komme meg til bilen.

En lang og fin søndagstur hadde det vært. Mye folk i de sentralene delene av Bymarka, fint lite folk på Trolla-siden. Flere av de som befant seg i nærheten av Svarttjønna/Trolla så ut til å være ute på leting etter poster. En dame jeg vekslet noen ord med bekreftet at det var Freidig sin turorientering det var snakk om.

Gyldne ettermiddager

Noen ettermiddager er definitivt bedre enn andre, og de beste er gyldne øyeblikk som kommer til å bli husket lenge. Slik som de to siste ettermiddagene/kveldene.

Sol og blå himmel, lite vind og relativt varmt, men ikke for varmt. Det er slikt vær som innbyr til tur selv om påsken er over og dagene må tilbringes på jobb. Heldigvis er kveldene nå så lyse at man kan få mye ut av ettermiddager og kvelder.

Damhaugen i kveldssol.

Damhaugen i kveldssol.

Jeg har de siste to ettermiddagene kjørt til henholdsvis Trolla og Ila for å gå på nye stier. Turen som kjæresten og jeg hadde fra Trolla i påsken ga mersmak, og når april viser seg fra sin beste side, er det ingen grunn til å vente med å smake på mer, er det vel?

Gamle ruiner ved Trollykkja.

Gamle ruiner ved Trollykkja.

Turen fra Trolla gikk som sist opp til Damhaugen og videre til Holstdammen. Der fortsatte jeg på grusveien opp til Nordre Tømmerdal. Tok av fra veien her og fant stien som går til Herberndammen. En nydelig liten perle av en dam (som har historie helt tilbake til ca 1750). Ved tjernet er det utplassert en postboks med en provisorisk «gjestebok» oppi. Ut fra antall navnetrekk i boka hittil i 2014, er det ikke en hyppig besøkt dam. Det burde den være! Dette var mitt første besøk her, men definitivt ikke det siste.

Herberndammen. En del av Bymarkas industrihistorie.

Herberndammen. En del av Bymarkas industrihistorie.

Jeg fant meg en lun plass ved dammen og spiste kveldsmaten her. Jeg satt vel og kikket utover dammen og på omgivelsene i en times tid før jeg ruslet tilbake samme vei som jeg kom. Hegren som vi så i Lykkjadammen i påsken holder fortsatt til ved dammen. Denne gangen satt den i et tre, men å bli fotografert var den ikke videre interessert i, så den fløy til et annet tre lenger unna. Med unntak av en syklist som var på vei ut av marka da jeg begynte min tur, møtte jeg ikke ett menneske på denne turen! Ganske utrolig at ikke denne delen av marka er mere brukt.

Det ER en hegre på dette bildet. Den er bare litt langt unna... (ved Lykkjadammen)

Det ER en hegre på dette bildet. Den er bare litt langt unna… (ved Lykkjadammen)

I dag startet turen fra Ila/nedre Byåsen der jeg fulgte driftsveien innover i marka. Her og der melom trærne er det nydelig utsikt over fjorden og byen, men nettopp nærheten til vei (driftsveien følger lenge veien mellom Ila og Flakk), havn og jernbane gjorde sitt til at støyen la en demper på naturopplevelsen. Heldigvis svingte grusveien etterhvert lenger inn i marka og fugler og bekker fikk danne lydbildet. Og jammen lager de mye lyd nå! Fuglene altså.

Denne frøkna laget ikke så mye lyd, men koselig selskap var både hun og maken.

Denne frøkna laget ikke så mye lyd, men koselig selskap var både hun og maken.

Ved Tiendalsdammen svingte jeg av fra veien, men i stedet for å komme ned til dammen (som visstnok er atskillig mindre enn den har vært i tidligere tider), var jeg plutselig på vei ned til Damhaugen. Det var jo slett ikke meningen, så ved første stiskille brakk jeg av og gikk i retning Svarttjønna. Nok en liten perle! Ingen postkasse med bok i her. Derimot hadde jeg selskap av et søtt andepar som først tok til vingene idet jeg ankom, men som kom på bedre tanker etter en liten stund og returnerte. Det blåste en del ved dammen, men ingen steiner eller skrenter kunne gi meg ly, så jeg fant frem sommerdunjakken. Hittil på turen hadde jeg gått i kun ullskjorte. Kaffe og Nero + utsikt til Geitfjellet + idyllisk tjern + helt alene = lykkelig. Kan man ha det bedre en aprilkveld?

Svarttjønna.

Svarttjønna. Geitfjellet i bakgrunnen.

Veien hjem gikk via en liten sti som gikk i retning av driftsveien, og det tok ikke lange stunden før jeg støtte på den. Runden om Tiendalsvannet var litt av en omtur, men det gjør jo ingenting så lenge man rusler rundt på måfå og har hele kvelden foran seg. Lite folk å treffe på også i dag, og de jeg traff gikk/syklet/jogget på driftsvegen. Ikke et menneske å se på de mindre stiene. *Riste på hodet*

Nok en nydelig etter-jobb-tur. Dørstokkmila kjentes nesten ut som den skulle vinne i dag, men heldigvis var det jeg gikk seirende ut av kampen 🙂