Tag Archives: solnedgang

På tur langs en nedlagt jernbanelinje

I sommer var det offisiell åpning av en gangsti som går langs sjøen på en nedlagt jernbanelinje: Hommelvikstien. En ettermiddag i september kjørte kjæresten og jeg til Hommelvik for å rusle langs denne gangstien.

img_2119

Her startet turen: ved småbåthavna rett utenfor Hommelvik sentrum.

Det var nydelig vær, men høstsola er lav, så store deler av stien lå i skygge da vi gikk og det var småkjølig i lufta.

Vi parkerte ved båtklubben og fulgte skiltene rundt Svartneset i retning Flatholmen. Gangstien er lettgått og egner seg både for barnevogn, rullestol og sykkel. Langs stien er det flere steder satt ut benker og bord for de som har med niste. Denne ettermiddagen hadde en familie tatt med seg middagen ut og de små barna så ut til å storkose seg.

img_2142

Bred og godt opparbeidet tursti langs sjøen.

Der Flatholmen stikker ut i sjøen stopper gangstien og man kan se den gamle jernbanelinja gå videre mot Muruvik. Vi valgte å gå ut mot sjøen og fant et lite sjønært eldorado med flate holmer (derav navnet antar jeg) og koselige fritidsboliger. Hvertfall tror jeg det er fritidsboliger, men mulig at de er heltidsboliger også.

img_6620

En av mange rasteplasser på turen. Denne befinner seg på Flatholmen.

Mens vi ruslet rundt der ute på holmene gikk sola langsomt ned og skapte en stemningsfull aften som bare ble vakrere og vakrere. Da vi kom tilbake til bilen var det skikkelig skumring, men ikke helt mørkt enda. Knappe 7 km. totalt ble denne turen, og det inkluderer rusling så langt ut vi kom på Flatholmen. Ikke verdens lengste tursti med andre ord, men veldig vakker på en kveld som dette.

img_2137

Kveldsstemning på Flatholmen.

Turen ble gått 20. september. 

Forbannatur

Nei, det er ikke orddelingsfeil i tittelen, for i dag har jeg vært i marka på en forbannatur og ikke på en forbanna tur. Enkelte dager på jobb er mer krevende enn andre, og i dag rant begeret fullt, og jeg dro hjem fly forbanna. Middagen fikk vente, tur sto først på lista i ettermiddag. Det er ingenting som slår en tur i skogen når man trenger å slippe ut litt damp.

Myrområde mellom Estenstadhytta og Stokkanhuagen. Like snøfri som marka ellers.

Myrområde mellom Estenstadhytta og Stokkanhuagen. Like snøfritt her som ellers i marka.

Lettskyet, pent vær i dag, og rundt 0 grader, men den hersens vinden fortsetter å herje og medfører at effektive kuldegrader er langt flere enn gradestokken tilsier. Spesielt i området rundt Estenstadhytta blåste det friskt. Snauhogstens pris.

Tidspunktet tatt i betraktning fikk jeg med meg en nydelig himmel idet sola gikk ned. Spredte skyer og nyanser av blått, gult og orange på en himmel som kontinuerlig forandret seg. Det er medisin det 🙂

Mot Gråkallen i solnedgang.

Mot Gråkallen i solnedgang.

Mot lyset

Sist onsdag hadde jeg hjemmekontor (eller rettere sagt «gjemmekontor»), og det aller, aller beste med det er at veien ut i marka er ekstremt kort etter at arbeidsdagen er over. Og for mitt vedkommende er normal-arbeidsdagen over klokken 14.00 siden jeg starter grytidlig. I disse årsoppgjørstider er det sjelden snakk om noen normal arbeidsdag, men akkurat denne onsdagen klasket jeg lokket på lap top’en klokka to sharp og fikk på meg turklær på null komma niks.

Her jeg bor har jeg fantastisk utsikt over fjorden og Bymarka, og hele denne dagen hadde jeg sittet inne og sett ut på det fantastiske vinterværet vi hadde. Til alt overmål var det til og med vindstille, så en tur ut  måtte det bli selv om jeg hadde booket en spinningtime på 3T senere på kvelden.

Jeg hadde bare tenkt meg en liten runde i marka pga nevnte spinningtime, men når jeg vel var kommet ut, var det så nydelig at jeg glatt utvidet den planlagte runden. I to deilige timer ruslet jeg rundt i en vinterstille skog mens sola sakte gikk ned og farget hele skogen rød.

Snøfattig skog i solnedgang.

Snøfattig skog i solnedgang.

I hele vinter har jeg ofte lagt turen i retning områdene ovenfor Risvollan og Utleira. Den åpenbare grunnen er at jeg treffer langt mindre folk her enn i områdene rundt Estenstadhytta, samt at stiene her er stier, og ikke brede grusveier. Jeg trives rett og slett bedre i dette området etterhvert som det har blitt rent folksomt i de sentrale delene av marka og Trondheim Bydrift har gjort om gode stier til grusveier. Dog er dette muligens ikke hele sannheten. Kanskje har jeg også ubevisst søkt mot lyset i vinter. For når man går fra Lohoveområdet mot Risvollan/Utleira går man sørover, og i disse mørke vintermånedene går sola ned i sør og ikke i vest.

Solen har gått ned, mens dens siste stråler enda fargelegger himmelen.

Solen har gått ned, mens dens siste stråler enda fargelegger himmelen.

Mine turer i dette området i vinter har derfor gitt meg utallige flotte opplevelser av lyset enten det har vært blå himmel eller overskyet, og solnedgang på en kald vinterdag er noe helt eget som bare  oppleves. Sommerens intense solnedganger er spektakulære, men vinterens dempede, pastellfargede solnedganger på iskalde dager står ikke noe tilbake for sommeropplevelsen, selv om vintersolnedgangen ikke «skriker» så høyt. Denne ettermiddagen var det en «mellomsolnedgang». Ikke blek pastell, men heller ikke intens sommerlig. Vakkert var det uansett 🙂

Hver årstid sin sjarm?

Det sies at hver årstid har sin sjarm, men for noen år siden var jeg høyst uenig i dette. Jeg kunne ikke fordra verken høst eller vinter, men heldigvis har jeg kommet på bedre tanker. Nå er jeg tilbøyelig til å mene at selv den mørke årstiden har noe ved seg som gjør den annerledes, men like fin som sommerhalvåret. La det være sagt med en gang: Jeg liker ikke at dagene skal bli enda kortere enn nå, men høsten slik den er akkurat nå er flott. Solrike dager hvor vi kjenner at sola enda varmer godt, trær i fargesprakende skrud, og flotte solnedganger som farger himmelen i nydelige nyanser av gull, kobber, rødt, gult og orange – ispedd noen lillanyanser i ny og ne. Man  da synes at høsten er fin når man får slike opplevelser?

Utsikten fra Nymånen.

Utsikten fra Nymånen.

I dag satt jeg på en liten kolle i marka og så hvordan den lave kveldssola farget fjellene i Skarvan og Roltdalen kobberrøde før de gradvis ble mørkegrå ettersom sola sank på himmelen. Den spesielle kobberrøde fargen fjellene får av høstens lave kveldssol er grunn nok til å like høsten, men da nytter det ikke å sitte inne i stua si! Jeg er overbevist om at den eneste grunnen til at jeg ikke lenger misliker høst og vinter, er at jeg har fått friluftsliv som hobby. Det er umulig å mislike en årstid når man er ute på tur hele året. Nettopp variasjonene både mellom og i årstidene gjør turlivet spennende og nytt, gang på gang.

Mørket er i ferd med å senke seg over Tømmerholtdammen.

Mørket er i ferd med å senke seg over Tømmerholtdammen.

Dagens tur ble på nesten 3 timer inkludert leting etter noen av sesongens siste orienteringsposter, samt kaffepause på Nymånen der jeg satt mens sola gikk ned. Det er noe eget med å være i skogen i skumringstimen, en helt spesiell stemning oppstår mens mørket gradvis omslutter alt og alle.