Tag Archives: sommerferie

Synnerhogna 1210 moh.

Etter fine dager på Beitostølen befant vi oss igjen på hytta i velkjent kjipt trøndervær. Denne sommeren altså… den ble aldri til noen sommer. Kaldt og vått, det er trøndersommeren oppsummert (med unntak av en svært varm og deilig solrik uke i slutten av juni).

Denne onsdagen, noen dager etter ankomst hytta, tok vi derfor turen litt sørover til Tolga kommune i håp om å finne mer sol enn det var på hytta. Sol fant vi, men vi fikk mye kald vind på kjøpet over tregrensa. Så mye at jeg begynte å lure på om det allerede var tid for å finne frem longsen. Votter og pannebånd kom iallefall frem på toppen der det virket å blåse fra alle kanter.

Her startet vi turen. Har man bil med 4WD og høy bakkeklaring er det mulig å kjøre ett stykke til og slippe noen motbakker.

Vi startet turen fra Grunntjønna (bomvei inn hit), og fulgte en tydelig og godt merket sti oppover i bjørkeskogen. Stien var «krydret» med infoskilt her og der, og vi passerte en gammel løe (på avstand oppover) og senere også en åpen bu med tilhørende utedo som befant seg i et nyere bygg med en avlåst del.

Herfra skulle det iflg. turbeskrivelsen på ut.no ikke være noen merking, men de røde treflisene som hittil hadde vist vei fortsatte videre i retning toppen, og noen falmete rødmalte steiner fant vi også. Merkingen var imidlertid ikke helt på topp videre, så vi rota litt mellom merket og umerket terreng. Det hjalp ikke akkurat at det var små stier som gikk på kryss og tvers oppe i fjellsiden heller, men vi kom oss da til topps på halvannen time.

På toppen er det flott utsikt, men dessverre blåste det noe så infernalsk at vi kjapt satte oss ned ved den store varden i håp om å finne litt ly. Litt er vel stikkordet her, for til tross for en ganske stor varde blåste det godt rundt oss. Såpass kaldt ble det at til tross for både dunjakke, votter og pannebånd ble visitten på toppen relativt kort.

Toppvarden på Synnerhogna.

Vi bestemte oss for å prøve å finne en annen vei ned fra toppen. Kartet viste at det skulle være en sti som gikk nordøstover før den svingte sørvest i retning Grunntjønna.

For å gjøre det kort: Vi fant aldri stien, men trodde vi hadde funnet den på et tidspunkt. Tabben var å ikke sjekke kartet da, for etter å ha gått på denne stien en god stund begynte jeg å ane ugler i mosen, og ganske riktig… vi var på feil sti. Stien vi gikk på endte ved Milenget og ikke ved Grunntjønna.

Utsikt mot sør fra litt under toppen. Tron ligger med toppen i skyene.

Dermed ble det å bushe ca 1 km. gjennom overgrodd bjørkeskog for å komme oss over på den stien vi skulle ha vært på. Vi tok sikte på løa vi hadde passert på veien oss, og under over alle undre; vi gikk rett på den. Her tok vi lunch del 2 siden lunchen på toppen hadde vært av det korte slaget pga vinden. Tre menn med motorsag kom forbi mens vi satt der. De skulle visst rydde litt krattskog som forberedelse til elgjakta.

Løa som ligger 80 meter fra den merkede stien.

Siste del av turen gikk på samme sti som vi gikk opp. En knapp mil ble det, inkludert litt over en km. ekstra pga feilnavigering.

Turdato: 27.07.2022. Synnerhogna heter forøvrig Langsfjellhogna på offisielle norske kart.

Vaffeltur fra Flye 1389

På det høyeste punktet på Valdresflye er det en café som driftes av DNT hvor man kan få kjøpt drikke, småretter og vafler. Arkitekturen på bygget er råflott, synes jeg, og på vår vei hjemover stoppet vi her siden det så ut til at det enda ikke var stappfullt (som det har vært de andre gangene vi har passert senere på dagen).

Egentlig var det litt for tidlig på dagen for vaffel, men av og til er det greit å gjøre et unntak. Hadde jeg visst at vi fikk en stor vaffelplate hver, tror jeg vi hadde nøyd oss med en på deling, og skal jeg være ærlig, syntes vi heller ikke at vaffelen var noen høydare, så du er herved advart!

Flye 1389 med sin futuristiske arkitektur.

Utsikten og bygget i seg selv er det imidlertid ingenting å si på, og hvis man først kjører over Valdresflye, er det absolutt verdt å stoppe her. Mens vi satt der og gomlet vafler fant vi ut at vi like gjerne kunne ta dagens tur der vi var. Jeg hadde egentlig planlagt en tur fra Lemonsjøen, men den får vi ta en annen gang.

Så etter at vaflene var oppspist og kaffen drukket, ruslet vi opp til Fisketjernnuten (1527 moh). Det er ingen sti opp til toppen iflg. Norgeskart, men i virkeligheten er det en tydelig sti, antagelig oppgått av vaffelspisere som oss. Lett stigning hele veien etter et lite flatt parti i starten.

Toppen på Fisketjernnuten.

Topplatået er vidt og brett, så utsikten er noe begrenset, men det er likevel en fin rusletur om man ønsker å røre litt på seg etter å ha satt til livs vafler eller ostesmørbrød på Flye 1389.

Vi var ikke alene på toppen, så vi drøyde ikke lenge før vi ruslet nordover på topplatået mot et par andre høyder med varder på før vi returnerte i retning caféen.

Den nordligste høyden på Fisketjernnuten.

Denne dagen stoppet vi også ved Ridderspranget. Det er jo strengt tatt ikke så mye å se annet enn en flott elv hvor erosjonen over tid har laget et gjel som man visstnok kan hoppe over. Sagnet sier iallefall at ridder Sigvat reddet en kvinne fra å bli ufrivillig gift ved å befri henne fra fangenskap og hoppe over Ridderspranget med henne.

Ved Ridderspranget (men selve spranget er ikke synlig på dette bildet).

Besseggens tøffe lillebror (Knutshøe 1563 moh).

Det er mange, mange år siden jeg første gang hørte om og så bilder fra Knutshøe i Jotunheimen, og eggen ble umiddelbart ført opp på min liste over topper som skulle gås. Så går årene uten at jeg er i nærheten av Jotunheimen, og i mellomtiden har Knutshøe blitt en hit på sosiale media, og nå skal «alle» gå Knutshøe. Vel, det får ikke hjelpe. Når vi pga. været endret planene for årets sommertur i siste liten, og vi er i nærheten av Knutshøe, ja da må jeg også gå turen selv om jeg frykter at vi blir gående i kø.

Hils på Knutshøe; Besseggens tøffe lillebror.

Dagen starter derfor med at vekkerklokka ringer 05.30. Det er tross alt ferie, og jeg gidder ikke noe stress om morran. Jeg vil ha god tid til frokost og kaffe før vi setter oss i bilen og kjører til Vargebakkan parkering på Valdresflye. Dit kommer vi rundt halv åtte på morran, og allerede da er alle parkeringsplasser opptatt av bobiler og teltere som har slått opp teltet ikke langt fra parkeringsplassen. Vi må dermed parkere på veiskuldra og utover dagen er det utallige andre som også gjør det.

Vi har akkurat startet oppstigningen til ryggen. Dette tror jeg er rett før første klyveparti.

Det er en nydelig dag med sol fra nesten skyfri himmel, men ikke veldig varmt i lufta. Perfekt toppturvær egentlig. Stien over Knutshøe er ikke merket, og en liten stund etter at vi har krysset elven Varga på bro møter vi på et skilt som spør om vi er erfarne nok til å ta turen over Knutshøe, og informerer om at det er en krevende tur uten muligheter til å ta snarveier ned og at turen innebærer luftig klyving. Jeg visste om det med klyvingen, men likevel…. *gulp*

Erfaren og erfaren… jeg har gått utallige fjellturer og toppturer, så sånn sett er jeg vel erfaren, men med en høyst reell høydeskrekk kan jo klyvepartiene på eggen bli utfordrende. Mht snarveier gir det seg nesten selv for det er stupbratt ned på begge sider av eggen. Eggen i seg selv er imidlertid bred, så den utfordrer ikke høydeskrekken noe særlig (med unntak av den ene gangen (eller to?) hvor stien går utpå kanten).

Tilbakeblikk mot starten av ryggen.

Jeg gikk Besseggen i slutten av august 2010 (med nysnø oppover eggen), og jeg kan ikke huske at jeg syntes klyvingen der var spesielt utfordrende, så jeg regner med at jeg skal komme meg over Knutshøe også, særlig siden jeg ikke går alene og kan få litt hjelp om det skulle vise seg nødvendig.

Utrivelig vær på Besseggen.

Vi har ikke gått langt før vi lurer på hvor stien egentlig går. Vi har begynt stigningen opp til Knutshøe og plutselig deler stien seg. Etter litt utforsking bestemmer vi oss for stien til venstre som etter kort tid dreier til høyre, og vips – det første klyvepartiet. For folk uten høydeskrekk og litt erfaring med å klyve, er ikke dette partiet noen utfordring i det hele tatt. Det er gode tak hele veien, men jeg liker meg uansett ikke i bergveggen, og svetter av redsel og kjenner antydning til gelebein. På ett punkt får jeg sambo til å gi meg et lite dytt i ræva da steget kjennes litt for langt for meg som er medlem i «kortfot-klubben». Heldigvis er det ikke så mange klyvene som skal til før vi er oppe på stien som tar oss videre. Puh… da er det bare ett klyveparti til å grue seg for, og nå har jeg ikke noe valg, jeg opp, for det er nemlig helt uaktuelt å gå ned den lille bergveggen jeg nettopp kløv opp. Det er bare én ting som er verre enn å klyve opp, og det er å gå ned slike klyvepartier. Siden det ikke er andre på stien så tidlig slapp vi kø på dette punktet, og jeg skapte heller ingen kø da jeg brukte litt tid opp. Jeg har ingen bilder fra noen av klyvepartiene siden jeg hadde mer enn nok med klyvingen, og sambo tar nesten aldri bilder med mindre jeg minner han på det.

Utsikt innover Jotunheimen. Leirungåe renner gjennom dalen fra Øvre Leirungen.

Stien videre er lettgått og etterhvert som vi kommer høyere blir utsikten bare finere og finere. Når man går Knutshøe denne veien har man utsikt innover i Jotunheimen nesten hele veien over eggen, og på en dag som dette kan utsikten neppe bli bedre. Norge altså på dager som dette ❤ Jeg forventer hele tiden at noen unge sprekinger skal ta oss igjen siden vi rusler i et rolig tempo, men enn så lenge er det ingen å se på eggen der vi kom fra. Vi ser imidlertid ett menneske ved toppen, og lurer på om han kommer til å være der når vi kommer opp.

På vei ned i siste skaret før klyving opp til toppen.

Etter ca 3,5 km. står vi oppe på en høyde og ser ned på et lite skar vi må ned for å begynne siste klyving opp til toppen av Knutshøe. Sett herfra ser ikke veggen så ille ut, og jeg tenker at dette fikser jeg lett. Kort oppsummert: jeg fiksa det, men herre jemini for noen gelebein og for en puls jeg hadde. Som i forrige klyveparti er det også her gode tak hele veien, men det er et lengre parti som må klyves, og jo høyere opp jeg kommer, jo større er fallhøyden, bokstavelig talt. Det er lenge siden jeg har vært så redd, men samtidig er det noe med å utfordre seg selv og kjenne på mestringsfølelsen når man har gjort det man er redd for. Jeg lever det meste av livet mitt godt innenfor komfortsonen (som de fleste av oss gjør), og da kjennes det godt å utfordre seg selv litt og gjøre ting man egentlig ikke tør – innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Jeg har ingen planer om å utløse noen redningsaksjon fordi jeg har tatt for store sjanser i forhold til psyke og ferdigheter, men dette mener jeg er innafor, spesielt siden jeg ikke går alene.

Fortsatt ved godt mot på dette tidspunktet.

Etter et par nervepirrende minutter eller tre eller fire eller fem (?) er klyvingen unnagjort og jeg kan helsvett spasere opp til varden på toppen og la pulsen roe seg. Fortsatt har ingen tatt oss igjen, og han vi så på toppen tidligere har gått videre, så vi kan nyte toppen og den spektakulære utsikten helt alene. Etter at de obligatoriske toppbildene er tatt finner vi oss en plass hvor vi kan nyte utsikten og spise lunch. Sett i ettertid kunne vi drøyd lunchen litt siden hele turen er rundt 13 km. lang, og kun 4 km. er tilbakelagt når vi sitter på toppen. Knutshøe er proppfull av fine utsiktspunkter, og slik sett er det slett ikke påkrevd å innta matpakken på toppen for å få mat med utsikt.

På toppen. Besshøe i bakgrunnen.

Vi har ikke sittet lenge ved toppen før det kommer flere opp, men de er uansett færre enn jeg hadde fryktet selv om det er en jevn strøm en periode. Det føles likevel aldri folksomt eller trangt på toppen. Jeg sliter litt med en nerveknute som gjør vondt på det ene fotbladet og har derfor tatt av meg fjellskoene mens vi spiser. Til tross for strålende sol er det ikke så varmt og en liten trekk sørger for at føttene blir ganske kalde etter kort tid. De må derfor tulles inn i ullgenser og vindjakke for å unngå at jeg blir altfor kald, for jeg har ingen planer om noen snarlig avgang. Fra toppen ser vi en jevn strøm av vandrere på vei mot Besseggen på andre siden av Gjende, og båter går i skytteltrafikk på Gjende.

Stien videre fra toppen.

Til slutt er det temperaturen som får oss videre. Sol fra skyfri himmel er ikke nok når lufttemperaturen ikke er veldig høy og det i tillegg blåser litt. Stien videre går nedover i stort sett greit terreng. Enkelte steder brattere enn «normalen», men aldri så bratt at det føles utrygt selv om jeg må «skli ned» på rompa et par steder pga skrenter som er akkurat litt for høye til at mine ben når ned.

Øvre Leirungen, Leirungsåe og Gjende sett fra toppen av Knutshøe.

Stien er stort sett ganske grei å følge, men på ett punkt er det ingen synlig sti fordi underlaget er kun stein. Da er det godt å se en flat stein som er reist på høykant hvor det er malt en stor rød prikk som viser veien videre. Et annet sted møter vi et skilt som viser vei og et annet som advarer mot å gå ned renna og ber oss om å følge ryggen. Et tydelig stispor nedover tyder på at det er mange som har forsøkt å komme seg ned denne veien, trolig uten å lykkes siden det ikke er noen snarveier ned fra Knutshøe.

Niks, her kommer man ikke ned. Følg ryggen!

Jeg begynner etterhvert å bli mer enn klar for å komme meg ned i Leirungsdalen, og synes vandringen på ryggen er et evighetsprosjekt, og siste biten ned gjennom bjørkeskogen er bratt. Enda godt det er bjørketrær å henge seg fast i på vei ned.

Nydelig utsikt selv om vi har kommet et godt stykke ned.

Omsider er vi nede og nå venter rundt 6 km. svett og noe smertefull vandring i Leirungsdalen langs foten av Knutshøe. Lårmusklene mine har som vanlig begynt å verke og for min del kunne turen vært slutt nå, men vi må tilbake til bilen, så det er bare å gå på.

Tilbakeblikk over turen som er gått. Det gir seg vel selv at det ikke er noen snarveier ned.

Vi tar imidlertid først en pause ved ei hytte som ligger ved Øvre Leirungen, og mens vi sitter her passerer det mange som også har gått over Knutshøe. De får følge med myggen så lenge stien går i bjørkeskogen. Det blir bedre når stien etterhvert runder begynnelsen av Knutshøe og vi treffer igjen stien vi gikk innover.

Uthuset til hytta der vi tok en pause.

Leirungsdalen er en vakker dal, og aller finest er den hvis man går motsatt vei av oss og ser innover på topper med sommersnø i Jotunheimen. Da vi kommer tilbake til veien ser vi uhorvelig mange biler parkert langs veien. Selv om jeg aldri opplevde turen som folksom eller merket antydning til kø noe sted (lurt å starte tidlig!), så er det åpenbart mange som har tatt turen over Knutshøe denne dagen. Noen startet til og med da vi var nesten tilbake ved bilen, så her er det «trafikk» hele døgnet på fine sommerdager som dette.

Nydelige Leirungsdalen.

Endelig fikk også jeg gått Knutshøe, og den er akkurat så vakker som jeg trodde og mer utfordrende enn jeg trodde også. Jeg hadde ikke regnet med å bli så gele i beina som jeg ble i klyvepartiene, men jeg kom nå opp uten å «fryse fast” i bergveggen, og siden vi startet så tidlig som vi gjorde fikk jeg klyve i fred uten at jeg trengte å stresse fordi andre ventet på tur.

Starten av Knutshøe. Ett menneske kledd i svart med liggeunderlag i sekken er på vei opp klyvepartiet.

Turdato: 19.07.2022

Porten til Jotunheimen

Bitihorn (1607 moh) kalles porten til Jotunheimen, og det er en mastodont av et fjell som er umulig å overse uansett hvilken vei man ser det fra. Dog er det nok fra Beitostølen-siden fjellet ser mest imponerende ut.

Bitihorn slik vi ser den ved turens begynnelse.

Det er to ruter opp til toppen, og grunnet min høydeskrekk valgte vi å gå fra nordvest da denne ruten ikke har noen luftige partier.

Før vi dro til Beitostølen ble det meldt sol og greie temperaturer i området, men vi våknet til en grå himmel. Dog så det ut til å bli ok turvær, så vi la avgårde fra parkeringen ved lapp-campen før halv ti på morgenen. Det sto allerede noen biler på parkeringen da vi kom, men på vei opp til toppen verken så eller møtte vi et eneste menneske før vi nådde toppen.

Lave skyer på vei ned.

Turen starter flatt og fint på tydelig rødmerket sti, og etter ca 1 km. gange viser et skilt stien videre mot toppen av Bitihorn mens den rødmerkede DNT-stien fortsetter rett frem. Det er forøvrig mulig (og sett fra mitt ståsted; anbefalt) å fortsette litt lenger frem på tydelig sti før man skrår oppover. Da unngår man et parti med svært steinete sti.

Videre opp mot Bitihorn er det også merking, men frem til man kommer til steinura er det umulig å gå feil da stien er svært tydelig. Den er også veldig lettgått, men det er klart; det går oppover og for meg som ikke har superkondis merkes det på pulsen. Vi får litt sol på denne delen av turen, og utsikten over Bygdin og innover Jotunheimen er helt nydelig.

Utsikt mot Bygdin på vei opp.

Jeg husker ikke helt på hvilken høyde steinura begynner, men den lettgåtte jord/leirestien går etterhvert over i mer steinete sti og steinur. Ikke noen vanskelig ur, men likevel ikke like lettgått som lenger ned, og her er jeg glad det er merking oppover siden stien naturlig nok ikke er like tydelig her.

Etter halvannen times jevn gange når vi toppen, og vi blir litt overrasket over at det er såpass mange her når vi ikke har sett noen på tur opp foran oss. Det er også et stort telekommunikasjonsanlegg på toppen, så selve toppen er ikke særlig billedskjønn.

På toppen av Bitihorn.

Det blåser noe infernalsk her oppe, og skydekket har tettet seg til og fått en mørkere grå farge. Blir det regn mon tro? Vi tar noen bilder av en grå utsikt og toppvarden før vi søker ly bak bygningen på toppen for en matbit.

Det blir en kortere pause enn tenkt for til tross for tørr ullgenser og dunjakke er det kaldt, og vottene må på når brødskivene er spist. Dessuten ser det ut til at det er regn på gang, og jeg vil helst ned steinura før regnet treffer oss.

Utsikt før skyene datt ned. Valdresflye sees tydelig ved foten av fjellet.

Det rekker vi ikke. Vi har ikke kommet langt nedover før vi kjenner de første regndråpene, og ut fra himmelen å dømme er det like greit å få på seg regnklær først som sist.

Regntett bekledning måtte på gitt.

Utsikten som var høvelig grei på tur oppover blir nå ikke så mye å skryte av. Vi møter masse folk på tur opp, men de kan ikke regne med noen utsikt på toppen, for skyene har senket seg over både Bitihorn og øvrige topper i Jotunheimen.

Turen ned går greit, og en liten stund slutter det å regne. Lenge nok til en liten pause og den siste brødskiva. På parkeringen er det fullt av biler. Ikke overraskende ut fra antall mennesker vi møtte som var på vei opp da vi gikk ned.

Små mennesker i stor natur.

Turdato: 18.07.2022

Gravolskampen i Valdres

Trøndersommeren har sviktet totalt, og stort bedre så det ikke ut til å skulle være i Ålesund og Stryn, dit vi egentlig hadde tenkt oss i starten av ferien. Vi endret dermed planer i siste liten og dro til Beitostølen i stedet hvor værmeldinga lovet sol.

Utsikt fra leiligheten ved ankomst Beitostølen.

Siden Norge er Norge, ble det ikke så mye sol som lovet, men det ble iallefall mindre regn enn det vi har hatt hjemme og en del sol. Ved ankomst Beitostølen sist lørdag var det riktig så fint med sommerlige temperaturer og sol fra skyfri himmel. Deilig for en værsyk utflytta østlending i Trøndelag.

Søndag våknet vi til en akk så velkjent farge på himmelen; grå, og temperaturen var slett ikke så sommerlig lenger, men det var iallefall oppholdsvær. Siden jeg hadde slitt med en lett utmattelse i drøyt en uke, ble første topptur i ferien av det enkle slaget: Gravolskampen på små 1281 moh. Det er en svært beskjeden høyde i disse trakter hvor 2000-meter topper ligger på rekke og rad.

På toppen med utsikt over Vinstre.

Utgangspunktet er i en sving ikke langt fra Beitostølen sentrum der det er noen få parkeringsplasser. Vi var tidlig ute og parkerte som førstemenn på plassen. Siden ingen av oss hadde lest kartet godt nok, startet vi like gjerne turen ved å bomme på stien når vi valgte den bredeste og mest synlige stien opp fra parkeringen. Ja,ja… det var ingen krise, men medførte litt ekstra tur og en høyst unødvendig opp- og nedstigning for å komme ned på den stien vi skulle følge.

På vei tilbake med Bitihorn midt imot.

Da vi omsider var på rett vei var det null problem å finne veien til toppen. Enkelte steder var det lagt ut klopper. Det kan nok være bløtt på disse plassene i perioder med mye nedbør, men nå var det tørt og fint. Etter omlag en time og tyve minutter var toppen nådd. Flott utsikt over innsjøen Vinstre og Bitihorn, men vinden gjorde at vi fort trakk litt ned og fant ly bak en skrent for lunchpause.

Toppvarden på Gravolskampen.

Returen gikk samme vei som vi kom minus den unødvendige bomturen, men det er mulig å gå en rundtur her ved å gå ned til Vinstre, gjennom Oledalen og opp på Oledalsbrynane.

Mot Bitihorn og Jotunheimen.

På vei hjem møtte vi mange som var på tur innover. Vi hadde startet tidlig og fikk turen innover fjellet for oss selv. I disse traktene er det greit å komme seg avgårde tidlig. Ikke bare for å slippe køgaåing, men også for å få parkert nære utgangspunktet for turen.

Turdato: 17.07.2022

Sulis juli 2020

Sommerferiens roadtrip i 2020 gikk til Sulitjelma. Nord-Norge nok en sommer altså, og «som vanlig» var landsdelen snill med oss og ga oss vakkert sommervær. En del vind de første dagene, og det var like greit, fant vi ut når vinden løyet og myggen overfalt oss i solsteiken.

Utsikt fra dørstokken på hytta. Fjellet heter Nordre Saulo og er på hele 1756 moh. og er grensefjell mot Sverige.

Vi hadde leid Dorrohytta i 4 netter (via inatur.no), og herfra tok vi dagsturer i Sulisfjella. Hytta anbefales så absolutt. Den ligger vakkert til ved Dorrovatnet, og det er ca en times lett gange fra parkeringen til hytta. Brua som skulle være over elva i starten av turen, var forsvunnet (i flom?) så den måtte vi vade.

Kveldsstemning ved Dorrohytta.

Turens eneste regndråper fikk vi idet vi ankom hytta, men det varte ikke så lenge, så vi kunne rusle oss en tur utpå kvelden.

Dorrobrua.

Vi tok som sagt dagsturer fra hytta, og det var omtrent ikke folk å se. Turens høyeste punkt var Gårro, en fjelltopp på 1011 moh med fantastisk utsikt. Den dagen vi tok turen dit var det vindstille, og vi fikk til fulle oppleve at det er mygg nordpå. Vi har egentlig vært lite plaget av det de gangene vi har feriert nordpå.

Før vi kjørte sørover igjen tok vi turen innom Jakobsbakken. Et sjarmerende lite samfunn anlagt pga gruvedrift. Nå for tiden er det turister som holder til der. Vi tok turen innom caféen og spiste den lokale spesialiteten sellkake. En merkelig blanding av søtt og salt som smakte greit nok, men det ble ingen ny favoritt akkurat.

Jakobsbakken
Fra Gårro mot Nordre Saulo.
Bru ikke langt fra hytta. Vi tok ikke sjansen på å krysse denne på vår lille kveldstur.
Det var ikke midnattssol når vi var i Sulis, men spesielt mørkt ble det aldri.

Sensommer på Saltfjellet

Ting tar litt tid, men her er omsider en liten rapport fra sommerferiens siste dager som ble tilbragt på Saltfjellet, et fantastisk stykke Norge.

Etter et flott opphold på Rabothytta kjørte vi videre nordover mot Saltfjellet etter å ha gått ned fra Rabothytta en mandag tidlig i august, Polarsirkelen ble passert og vi fortsatte ned i Saltdalen. De neste døgnene skulle vi tilbringe på en liten hytte ved Hessihompvatnet, men først måtte vi hente nøkkelen til bom og hytte.

IMG_8766

På vei til Hessihomphytta. Her nærmer vi oss tregrensa.

Nøkkelen til hytta fikk vi (pluss et par nøkler vi aldri fant ut hva var til), men noen nøkkel til bommen på veien opp dit vi skulle parkere fikk vi ikke til tross for at jeg spesifikt spurte om nøkkelen til bommen var med. Dermed ble det retur til Nordnes Camping, og denne gangen fikk vi nøkkel til bommen (av en annen person riktignok). Heldigvis var det ikke lange biten å kjøre tilbake for å hente den manglende nøkkelen, for det å kunne kjøre helt opp til jernbanelinjen ved Trettnes sparte oss for en kjedelig og drøy tur på grusvei.

IMG_8771

Vi har kommet til Hessihompan, og her er det definitivt hompete.

 

Etter å ha pakket om litt var vi på vei mot Hessihomphytta på merket DNT-sti. Stien går til Bjellåvasshytta, og selv om det ikke er dit vi skal kan vi følge stien til Litlestuvatnet før vi tar av og begynner å gå mot hytta.

IMG_8772

Hessihompvatnet og hytta i sikte. Endelig!

Trettneslia er dryg å gå. Stien er relativt bratt, og med tung sekk på ryggen og fint sommervær tar det ikke lange tiden før svetten siler. Jeg synes det tar en liten evighet før vi er over skoggrensen og får litt mer utsikt, men fortsatt går det oppover. Ikke før vi nærmer oss Litlestuvatnet flater det ut litt. Vi tar en kort pause her før vi begir oss ut i hessihompene. Det er et fantastisk flott landskap vi går i, men det er mye opp og ned over «hompene», så det er to relativt slitne vandrere som sent på kvelden kan låse opp hyttedøra og åpne vinduslemmene. Iflg beskrivelsen på inatur.no skulle det være 6 km. til hytta, men gps’n vår viste 8 km, og vi gikk en relativt grei rute etter at vi tok av fra stien, så de ekstra kilometerene skyldtes ikke feilnavigering.

IMG_8780

Det var to svært glade vandrere som kunne hive av seg tunge sekker etter en dryg tur opp på fjellet.

Hytta er godt utstyrt og ligger nydelig til ved Hessihompvatnet. I hytteleien følger også båt, men denne brukte vi faktisk ikke. Vi prøvde fiskelykken et par ganger fra land, men ingen av oss er ihuga fiskere, så det fristet i grunnen mer å se seg om i området.

IMG_8791

Vi hadde mye fint vær de tre døgnene vi var på Saltfjellet, men også noe regn. Saltfjellet var et lite eventyr som frister til flere besøk. Jeg lar bildene fortelle resten i et lite slideshow, for dette er et stykke Norge som må sees (eller aller helst oppleves).

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Toppturer i Holtålen

Etter en fin langhelg på Fosen fortsatte vi sommerferien på hytta, og godværet bare fortsatte og fortsatte. Ja, flere dager i strekk var det så varmt at jeg bare lå langstrak på en solseng. Selv om jeg er glad i å være på tur er jeg ikke så begeistret for hete og klegg, og begge deler var det en del av denne sommeren. Klager ikke altså! Hvertfall ikke på heten. Jeg elsker sol og varme, og noen ganger er det  helt ok å bare ligge i sola og høre på podkaster eller lese en bok. Noen turer fikk vi dog gått før og etter de varmeste dagene, og den første turen gikk til Kjøliskarven (1289 moh).

IMG_8412

Utsikt østover fra toppen av Kjøliskarven.

Utgangspunktet var som alltid Jensåsvollen, samme utgangspunkt for mange som har Kjølihytta som mål (hytta med den fineste utsikten i TT-systemet, spør du meg!). Vi fulgte veien opp til gruva og fortsatte deretter i lettgått fjellterreng til vi sto på toppen. Denne gangen var det ekstra lett å finne veien, for løypa til toppen var merket i forbindelse med et terrengløp som skulle arrangeres et par dager etterpå. Det blåste godt på toppen, men vi fant le bak den store varden. På en så fin dag som dette var vi ikke alene i fjellet, men folksomt vil jeg ikke si at det var selv om vi møtte flere enn noen gang før. Forøvrig så vi langt flere reinsdyr enn mennesker på denne turen. Nesten 15 km. ble turen denne dagen.

IMG_8475

Det ser ikke ut som noen topp, men dette er faktisk tatt på toppen av Tverråfjellet.

En annen topp vi avla et besøk var Tverråfjellet (1089 moh). Dette var et nytt bekjentskap for oss, så endelig kunne vi krysse av en ny topp på lista over fjelltopper i Holtålen med PF>100m. Utgangspunktet var Gilsetlivollen ved Litj-Bælingsjøen. Hit kommer du ved å kjøre Bringenveien (bomvei) som tar av fra FV30 ved Gåre. Fra vollen går det sti opp til Litj-Bælingsjøen som er et oppdemt vann. Jeg var spent på om det var mulig å krysse demningen. Det viste seg å være en smal sak siden det var bygget en gangbro der. Uansett hadde det vært mulig å krysse elva nedenfor demningen siden det  var svært lite vannføring i elva.

IMG_8519

Demningen på Litj-Bælingsjøen. Ingen sak å krysse her.

Etter å ha lagt «sjøen» bak oss gikk det ikke lang tid før det ikke var noen sti lenger. Da var det bare å ta sikte på fjellet og labbe ivei. Det var tyngre enn jeg hadde trodd siden det var en del opp og ned i myr og lyng. Mange små dalsøkk gikk nord-sør og vi skulle østover. Oppe på selve fjellet er det et enormt platå, og også her går det litt opp og ned før man omsider får kommet seg bort til den høyeste toppen helt i enden av ryggen (dvs helt nordøst på ryggen). Selve toppen var ikke så mye å skryte av. Ingen varde, ikke engang en liten steinhaug og utsikten blir noe begrenset når toppen mer eller mindre er et gigantisk platå.

IMG_8497

På vei ned mot Litj-Bælingsjøen.

Det blåste ganske heftig på toppen, så vi valgte å gå litt ned før vi tok lunchpause. Etter pausen fortsatte vi ryggen bortover i stedet for å gå ned der vi kom opp. Dermed var vi oppom ytterligere to topper på fjellet før vi begynte å skrå ned mot Litj-bælingsjøen igjen. Nede ved foten av fjellet måtte Raubekken krysses, men siden det hadde vært tørt og varmt lenge nå, var det en enkel affære. Selv om bekken var riktig så bred var det nesten ikke vann i den. Ved bekken gikk vi oss på en gapahuk som ikke er avmerket på kartet. Sikkert hyttefolk i nærheten som har satt den opp. Totalt ble det omlag 14 km. på tur i nydelig sommervær.

IMG_8589

På vei innover i Kjølifjellet med datter og amerikansk kjæreste.

Dette var de to lengste turene på hytta i sommerferien, men vi gikk også noen kortere turer som ikke var toppturer. Blant annet hadde vi besøk av begge mine voksne barn, og datteren min hadde med seg sin kroatisk-amerikanske kjæresten. Da må vi så klart vise frem den flotte naturen vi har i Norge. En omvisning i Røros inkludert en «topptur» på slagghaugene er obligatorisk når gjester kommer langveisfra. Likeså Storwartz og Kjølifjellområdet. Heldigvis var det reinsdyr i området denne gangen også, så vår amerikanske gjest fikk se disse flotte dyrene i sitt naturlige miljø.

IMG_8435

Innimellom krever hytta litt vedlikehold. I sommer var det plattingen som fikk to strøk med terrassebeis.

To døgn på Dovrefjell og endelig Storskrymten – høyest i Oppdal og Trøndelag.

Turdato: 25-27. juli 2018.

I flere år har Storskrymten ligget langt inne på Dovrefjell og lokket på meg. Det er Oppdals og Trøndelags høyeste fjell med sine 1965 moh. og er således en kommunetopp på lista jeg samler etter (kommunetopper i det gamle Sør-Trøndelag).

Storskrymten kan nås fra flere utgangspunkt, men uansett hvor man velger å starte er det en lang tur. Jeg har for mange år siden forsøkt meg på toppen via Grøvudalen, men sterk vind satte en stopper for forsøket nesten før det hadde begynt. Denne gangen valgte vi Skamsdalen ovenfor Lesja som utgangspunkt. Værmeldingen lovet oss strålende sol, varmt og lite vind. Nesten for godt til å være sant. Vi snakker tross alt om værharde Dovrefjell!

IMG_5066

Tilbakeblikk ned dalen og elven Jori

Mange velger å ta Storskrymten som en dagstur. Har du gode bein og føtter som takler nesten 4 mil på tur er det fint, men mine bein og spesielt føttene nekter å gå så langt på én dag, så det måtte bli telttur. Nå er ikke det så dumt uansett da. Hvorfor stresse opp og ned på en topp når det var meldt knallvær og vi hadde ferie?

Vi begynte vår tur rett etter klokka fire på ettermiddagen torsdag 25. juli. Utganspunktet var Skamsdalssætrin som var lett å finne frem til. Litt skyet, men fin temperatur idet vi startet å gå. Akkurat slik værmeldingen hadde lovet. Turen går på merket sti langs elven Jori. Enkel å følge, men relativt steinete, så man må følge med på hvor man setter føttene. Tverråi ble krysset på bru og etter 6 km. kom vi til Lesjøen og kunne endelig se Storskrymten for første gang. For et fjell! Jeg gledet meg til neste dag. Da skulle jeg opp der!

IMG_5065

En liten bru er alltid god å ha når bekker og elver skal krysses. På vei tilbake gadd vi ikke gå opp til broen, så da krysset vi lenger ned på steiner.

Vi tok oss friheten og lånte en benk i hytteveggen til en av de små hyttene ved Lesjøen. Noen slurker kaffe og en rast gjorde godt, så fortsatte vi på den merkede stien til der hvor stien krysser elva Jori. Jeg er som kjent ganske pinglete både når det gjelder høyder og elvekrysninger, og av en eller annen grunn krysset vi ikke elva der hvor merkingen viste at vi burde krysse. Etter å ha prøvd å finne en annen vei over på steinene endte vi opp med å fortsette på vestsiden av elva på leting etter er egnet sted å krysse.

IMG_5073

Lesjøbua ved Lesjøen. Denne kan leies!

Vi går lenger og lenger og jeg begynner å gi opp håpet. Skal vi da aldri komme oss over denne elva? Vel, vi kom oss over, men vi endte med å vade. Å fy flate så kaldt det var! Elva var relativt bred der vi valgte å vade med en liten «øy» vi kunne mellomlande på, så det var helt greit å vade, men føttene ble rimelig iskalde. Kort tid etter vadingen var vi tilbake på stien og kunne fortsette.

IMG_5077

Mildest talt småkaldt å vade denne elven

I stikrysset hvor man bestemmer om man skal gå mot Åmotsdalshytta eller Grøvudalshytta valgte vi sistnevnte. De som tar turen til Storskrymten som en dagstur går i retning Åmotsdalshytta, men vi skulle finne en fin teltplass ikke altfor langt fra fjellet, og jeg hadde sett en turrapport der noen teltet i den retningen vi gikk.

Det begynte etterhvert å bli kveld og føttene mine verket. Særlig hælen ga klar beskjed om at den ikke var spesielt glad for den tunge sekken jeg hadde på ryggen. Vi tok derfor en kort pause på noen steiner hvor en kanelsnurr gikk ned på høykant sammen med en nå ganske lunken kaffe.

Rundt halv ti på kvelden fant vi omsider en teltplass vi var fornøyd med. Litt ovenfor Nedre Lustjønne slo vi opp teltet ved en liten elv. Utsikt og vann, og ikke altfor langt fra morgendagens turmål, Storskrymten, da er jeg fornøyd med teltplassen.

IMG_5087

Teltet er oppe og skydekket er i ferd med å lette.

Vi drøyde ikke veldig lenge før vi krøp ned i soveposene. Som vanlig sov jeg elendig, men det gjør i grunnen ingenting. Jeg elsker å være på telttur likevel. Det å ligge i en varm sovepose kun beskyttet av  to  tynne lag med mesh- og nylonduk med alt jeg trenger i sekken som ligger i forteltet; det er noe helt eget ved det. Det er en frihetsfølelse jeg sjelden føler ellers.

Neste morgen våknet vi til sol og blå himmel, akkurat som meldt. Oh lykke! Det er lite som slår å våkne i et telt midt i det store «intet» i strålende vær. Primusen ble fyrt opp og dagens første kaffekopp inntatt med en vidunderlig utsikt. Dernest frokost og tannpuss i elva før vi begynte vandringen mot Storskrymten.

IMG_5098

Elva der vi hentet vann og tok morgenstellet.

Vi hadde målet i sikte mer eller mindre hele tiden, så det var bare å rusle rolig oppover og nyte sola, varmen og de praktfulle omgivelsene. Intet behov for verken kart, kompass eller gps denne dagen. På vei mot selve Skrymten er det stort sett greit å gå, et par mindre steinurer ble passert uten nevneverdige problemer.

IMG_5103

En forsmak på hva som ventet lenger opp. Fjellene i bildet er Salhøa til vestre og Storskrymten til høyre bak.

Vi gjorde en liten feilvurdering etter å ha lagt Vesleholet bak oss og begynt på oppstigningen. I stedet for å gå opp på høyde 1753 og følge ryggen i retning toppen, gikk vi rundt den og havnet i en ørken av steinur. Ja, ja… noen feilvurderinger blir det ofte på tur, men vi kom oss over «steinørkenen» og kunne for alvor ta fatt på stigningen opp til selveste Storskrymten.

IMG_5109

Stadig nærmere toppen.

Jeg hadde lest at det var lettgått steinur mot toppen, og begynte å lure på hva i himmelens navn de mente med det, de som hadde skrevet det. Jeg syntes ikke ura var veldig lettgått, men heldigvis; det ordna seg etterhvert. Det var bare i begynnelsen av den bratte oppstigningen at steinura var ille (etter mine begreper). Lenger opp ble det faktisk lettgått steinur.

IMG_5112

Det er stein nok til alle på vei opp til Storskrymten.

 

Så sto vi der plutselig da… På 1985 moh, på den toppen jeg hadde drømt om så lenge. I det aller vakreste været Dovre kan by på og med en utsikt som er formidabel. Vi så alle 2000-metringene på Dovre, vi så Trollheimen, vi så Rondane, og jeg vet ikke hva vi ikke så. Vi var alene på toppen, og brukte god tid til å nyte øyeblikket. Jeg tror det er lenge til jeg får oppleve tilsvarende utsikt i så nydelig vær. Etter en halvtimes tid var det på tide å røre på seg igjen, og omtrent samtidig begynte de første andre menneskene å ankomme toppen.

IMG_5125

Endelig 🙂 Høyest i Trøndelag.

Som vanlig grudde jeg meg til nedoverturen i ur, men det gikk langt bedre enn jeg hadde fryktet. Denne gangen tok vi turen over 1753-høyden og unngikk dermed steinura langsmed ryggen.. Vi valgte en litt annen trasé ned enn opp for variasjonens skyld og møtte på en del mennesker som var på vei oppover. Det er fordelen med å telte i nærheten; man får et forsprang på de som starter fra Skamsdalen og kan nyte fjellet helt alene lenge.

IMG_5126

Utsikt mot blant annet Snøhetta på vei opp og ned.

Omsider kom vi oss ned til teltet, og da var det bare å flate rett ut på et liggeunderlag og la hælen hvile. Den hadde klart seg bra med tanke på at den var ganske vond kvelden før, men så hadde også KE tatt sekken i dag. Jeg bar bare en rompetaske på toppturen.

IMG_5138

Dovrefjell er usannsynlig vakkert. Goldt, men vakkert.

Tenk å kunne ligge i bare shorts og bh på værharde Dovrefjell og nyte sola og varmen. Det er nesten så jeg ikke tror det selv. Kaffe ble kokt og bok hentet frem fra sekken. Oh happy days 🙂 Til tross for at vi hadde teltet ved en DNT-sti var det så godt som ingen trafikk forbi oss. Kun én dame passerte denne dagen mens vi levde latmannslivet og mimret om utsikten fra toppen.

IMG_5151

Snakk om luksusliv. Akkurat her ønsket jeg meg ikke noe annet i hele verden.

 

Dag gikk mot kveld, men det blir ikke skikkelig mørkt på denne tiden av året. Bare en nydelig skumring, og sent på kvelden kom en gedigen fullmåne opp bakom fjellene i øst. Kan man be om mer? Nei, det kan man faktisk ikke. Dovrefjell innfridde så de til de grader. Riktignok ble det småkjølig utpå kvelden og sovepose og dunjakke var gode å ha, men dette var likevel ingenting i forhold til hvor kaldt det virkelig kan være på Dovre – selv i juli.

IMG_5159

Frossen som jeg er måtte påkledningen endres når sola gikk ned.

IMG_5165

Tenk å få oppleve Dovrefjell i slikt godvær OG fullmåne på samme tid.

Fredag morgen våknet vi til det samme nydelige været, men litt mere vind enn de to foregående dagene. Tanken på å forlate Dovrefjell var ikke fristende, men vi hadde ikke pakket med oss mat for mer enn 2 døgn. Jeg hadde imidlertid  lyst til å se mest mulig av dette vakre fjellområdet før vi forlot det, så vi bestemte oss for å følge stien mot Åmotsdalshytta over Leirsjøtelet. Leirsjøtelet er en liten uendelighet av høyfjellsplatå uten vekster i det hele tatt; iallefall ikke vekster som synes uten at man ser nøye ned i bakken.

IMG_5172

Vandrere på vei over Leirsjøtelet i retning Grøvudalshytta.

Det skulle vise seg å bli årets største tabbe turmessig å legge opp til en ekstra lang retur hjem for hælen min hadde bestemt seg for at nok var nok. Med tung sekk på ryggen igjen tok det ikke lange tida før smertene begynte å melde seg, og de ble bare verre og verre utover dagen. Etter å ha krysset nesten hele Leirsjøtelet tok vi av på stien som førte oss tilbake til stikrysset der vi hadde hatt valgmulighet på onsdag mht hvilken retning vi ønsket å gå. Vi var begge enige om at vi hadde tatt det rette valget den kvelden og funnet oss en fin teltplass. Vi hadde nå begynt å møte en del dagsturister på vei opp mot Storskrymten.

IMG_5180

Et siste tilbakeblikk mot mektige fjell. Salhøa til venstre, Storskrymten i midten og Litjskrymten til høyre.

Hælen min gjorde bare mer og mer vondt, og en god hvilepause ved en stor stein hjalp ikke mer enn akkurat de minuttene føttene var løftet fra bakken. Dette kom til å bli en lang dag. Etter det som kjentes som en liten evighet var vi endelig klar for å krysse Jori igjen. Det gikk helt greit og jeg lurte på hvorfor i himmelens navn jeg ikke hadde villet gjøre det på onsdag.  Nå var det heldigvis ikke så langt igjen til hyttene ved Lesjøen, men når man har så store smerter som jeg hadde på dette tidspunktet er hvert skritt en pine. Ja, bare det å stå stille gjorde vondt, så når vi traff på en hyggelig eldre mann ved Lesjøen før vi kom til hyttene måtte jeg etter en liten stund unnskylde meg å fortsette videre. Jeg hadde bare én tanke i hodet og det var å komme meg bort til hyttene og få sekken av ryggen og hvilke føttene.

IMG_5189

Smiler tappert.

Sola steika og det var så varmt at selv jeg nesten nesten syntes det var for varmt når vi slang oss ned for å spise lunch. KE ble sendt avgårde for å fylle opp vannflaska mi mens jeg fikk av meg fjellsko og inntok horisontalen.

IMG_5195

Vi nærmer oss Lesjøen, men hver meter kjennes som en meter for mye på akkurat dette tidspunktet.

Resten av turen husker jeg bare som noe av det lengste og vondeste jeg har gått. Turen ned langs Jori hadde ikke plutselig blitt lenger siden vi gikk oppover, men det kjentes sånn, og jeg gikk definitivt mye saktere ned enn opp, så det tok sin tid å komme oss tilbake til bilen. Da vi begynte å nærme oss bilen ble vi tatt igjen av et par som lurte på på om vi hadde tunge sekker. De hadde vel observert at det ikke gikk fort med oss og muligens at jeg ikke gikk helt «normalt». De var så hyggelige at de tilbød seg å ta noe av innholdet i sekken min da de hørte hvor vondt jeg hadde, men stolt som jeg er, skal jeg jo ikke ha noe hjelp, så jeg takket for tilbudet, men nei… Vi var nesten nede, trodde jeg, og det var vi for såvidt også, men du og du…det kjentes som om vi aldri skulle komme ned.

IMG_5198

Lesjøen. Her var det «mange» folk denne dagen som nøt godværet og naturen. Siste blikk på Storskrymten før vi begynte ferden nedover.

Vi gjorde omsider det og fjellskoene kom av i en durabelig fart. Deretter ble det å hinke rundt med vanvittige smerter. Det er rart hvordan kroppen vår setter igang et helt apparat når det er «krise». Så lenge jeg holdt meg i bevegelse og visste at jeg måtte gå, så  klarte jeg å gå selv om det gjorde usannsynlig vondt. Det pumpes ut adrenalin, endorfin og gud vet hva for at man ikke skal klappe sammen,  (og som delvis også virker smertestillende), men når man ikke lenger  gå (når man har blitt «reddet»), så avtar produksjonen av disse «stresshormonene» og man har ikke lenger kroppens egen smertestillende effekt.  Jeg kan love at jeg aldri har hatt så vondt i føttene noen gang før, og jeg er vant til mye smerter på tur. I to uker etterpå klarte jeg ikke å gå på hælen i det hele tatt og hinket bare rundt i høyst nødvendige ærender, så resten av ferien ble ikke helt som planlagt. Etter to uker var de mest intense smertene borte, men det skulle likevel ta nesten 3 måneder før jeg kunne gjenoppta turlivet (uten tung sekk på ryggen).

IMG_5204

Inngangen til Skamsdalen. Vi stopper her på vei ut for å koke oss en kaffeskvett.

Var det verdt det? Ja! Jeg angrer ikke ett sekund. Jeg kan enda gjenskape lykkefølelsen jeg kjente på dag 1 og dag 2 på turen. Dag 3 var en kjip opplevelse, men jeg fikk ingen varige mén og er igjen på dagsturer opp mot en mil (uten sekk riktignok), og jeg håper hælen vil bli helt fin til sommeren så vi kan dra på nye teltturer. Det er enda mange fjellområder å oppleve.

Sommerferiestart

Turdatoer: 14. og 15. juli 2018

Endelig ble det sommerferie, og med sommerferien kom sola OG varmen. Det har for såvidt vært mye sol i Trøndelag i sommer, men det har blåst en isvind som jeg ikke har klart å unnslippe. Nå derimot er isvinden erstattet med en mildere vind og det er ordentlig sommervarmt.

Men KE ventet på at datteren skulle komme på hyttebesøk gikk jeg meg en tur i terrenget ovenfor hytta på lørdagen på jakt etter multer. Dessverre var det ingenting å finne på myrene. Plan B ble dermed iverksatt og jeg tok sikte på Storvollhøgda. Ikke ett menneske å se verken på tur opp eller ned, ei heller på toppen. Merkelig midt i juli med knall sommervær.

IMG_4806

Storvollhøgda.

Søndag gikk turen til Muggruva og videre til Fjellsjøene. Jeg har vært på Mugg noen ganger før og også gått videre derfra i retning nordvest, men aldri i retning sørvest. Det var på tide å sjekke ut denne delen av terrenget også.

IMG_4826

Setergrend ved Orvsjøen.

Fra Mugg går det fin sti/setervei ned til Orvsjøen hvor man møter på grusveien fra Orvos/Kongens gruve. Etter et lite stykke på denne tok jeg av mot Litlfjellsjøen. Dagens lunch ble inntatt her før jeg tuslet videre for Fjellsjøen. Jeg mistet stien ganske fort og gikk på retningssansen et stykke før jeg igjen fant stien. På Fjellsjøen var det et par stykker ute i båt og fisket. Ellers var det ingen å se. Jeg drakk resten av kaffen min her før jeg tuslet tilbake mot grusveien ved Orvsjøen og Mugg.

IMG_4838

Ved Fjellsjøen.