Tag Archives: Storvollhøgda

Påskeferie – del 2

Etter halvannet døgn hjemme befant jeg meg atter på hytta om kvelden påskeaften. Været hadde omsider tatt seg opp i Ålen også selv om det temperaturmessig var lite å rope halleluja for. Dog – jeg er ikke kresen. Etter så mye drittvær som vi har hatt i vinter og vår, er jeg storfornøyd med blå himmel og sol (selv om jeg ikke akkurat blir sur om gradestokken skulle slumpe til å passere 0-punktet!)

Første påskedag var det en del skyer på himmelen, men sett i forhold til tidligere skiturer denne vinteren var det likevel flott turvær. Kaldt, javel, men iallefall en god del sol og ikke minst var det superdeilig å slippe flatt lys. Det er faktisk ganske slitsomt å gå i.

IMG_2467

På hovedtoppen av Storhøgda.

Turen gikk til Storhøgda der vi passerte over dens tre småtopper som ligger ganske samlet før vi gikk mot bua ved gruven og tok oss en pause der. Det er fortsatt så kaldt ute at jeg hadde med «ekspedisjonsdudnjakka» mi. Pga den sure vinden måtte vi også sitte på skyggesiden av bua for å få ly, så den dunjakka er jeg glad i!

IMG_2473

På vei mot bua ved Storhøgdgruva.

Andre påskedag gikk turen i den andre retningen. Dvs mot Storvollhøgda. Nesten ikke en sky på himmelen,  puddersnø og nesten ikke folk ute. Merkelig! Det var ikke mange sjelene vi møtte i fjellet denne dagen til tross for glitrende føre og deilig vær. Fortsatt en lei vind, men det er vel mer regelen enn unntaket i dette fjellområdet, så det må jeg bare leve med.

IMG_2478

Pudder, blå himmel og minusgrader i skyyggen sent i april er ikke hverdagskost.

IMG_7852

Storvollhøgda.

 

Etter at vi hadde hatt en kafferast på toppen rant vi ned skaret til Bendtjønna. Håpet var å kunne spise lunch i solveggen til hytta som ligger der, men det var folk på hytta, så da snudde vi om og gikk i retning Novola i stedet. Lengre enn jeg trodde faktisk og med iskald motvind ble det en småkald tur. Stoppen på toppen av Novola ble derfor kort før vi rant ned til hytta igjen. På vei ned kom jeg på hvor mye jeg hater denne nedkjøringen på skareføre. Heldigvis var det puddersnø denne gangen, så jeg kom meg helskinnet ned.

Med dette var påskeferien slutt for min kjære, men jeg som hadde jobbet i palmehelgen for å kunne ta fri 3. påskedag, kunne sette meg ned i solveggen på hytta og nyte et glass vin og boka mi mens han måtte kjøre hjem til hverdagen.

IMG_2492

Tilbakeblikk mot FInnlandsvollen på vei mot Holdsjøen.

«Tredje påskedag» ble påskas absolutt flotteste dag. Sol fra skyfri himmel og vindstille og litt varmere enn de foregående dagene. Slå den! Jeg kjørte til andre siden av dalen og begynte skituren fra Målåsetre. Jeg visste at det var kjørt spor inn til Holdsjøen, og her hadde jeg aldri vært før, så det måtte selvsagt sjekkes ut på en så fin dag.

Mange spor og litt slitne løyper var det etter fellesarrangement 2. påskedag, men flott å gå likevel. Møtte flere enn jeg hadde trodd på denne turen, men totalt sett var det under 10 stykker jeg møtte, så direkte folksomt var det jo ikke.

IMG_2496

Hytta ved Holdsjøen sett bakfra med Holdsjøen foran seg.

Nydelig fjellterreng å gå i. Lettkupert terreng med hvite fjell og vidder så langt øyet kunne se når jeg hadde kommet opp stigningene fra Finnlandsvollen. Det føltes som å gå i en uendelighet av hvitt, og på en så vakker dag som dette, kunne jeg bare forestille meg hvor tøft det kan være her oppe om været slår vrangsida til. Denne dagen viste imidlertid været seg fra sin beste side, og for første gang denne vinteren/våren kunne jeg spise lunch uten å ikle meg dunjakke. Herlig!! Skisesongen er på hell, men dagene etter påske har ikke akkurat vært varme og påfyll av snø har også kommet, så jeg regner med noen fine skiturer kommende helg, og om bare 4 dager skriver vi 1. mai.

IMG_2498

På tide å forlate hytta ved Holdsjøen. Håper jeg kommer tilbake hit om ikke altfor lenge.

Fra skisenteret og hjem til hytta

Fra sesongens første skitur i helgen gjør jeg et hopp tilbake til 18. september og en fin, men slitsom tur i høstfjellet.

img_2080

Idyll i fjellet. Denne bekken måtte krysses på turen.

Vi har lenge tenkt at vi skulle gå en fjelltur fra skisenteret og hjem til hytta, men av ymse grunner ble det først noe av 18. september i år. Da hadde vi to biler på hytta (og kunne dermed sette igjen den ene på skisenteret), været var fint og kroppen samarbeidsvillig. Perfekt for en noe lengre tur i fjellet.

Vi startet med å gå grusveien fra parkeringa på skisenteret til Ålen Bygdemuseum. Derfra var det over på sti opp gjennom tett skog. Vi kunne valgt å gå rett opp alpinbakken, men stien vi fulgte var jammen bratt nok den og.

img_2071

Del av Ålen bygdemuseum.

Omsider kom vi oss over tregrensa og til toppen av alpinbakken. Herlig å se Ålen fra (for oss) en helt ny vinkel! Til tross for sol fra nesten skyfri himmel blåste det en kald vind denne dagen, så det var bare å gå på videre om vi skulle unngå å fryse.

img_2074

Utsikt fra toppen av alpinbakken (nesten).

Videre i retning Benndalsbua ble det mye myr og tilsvarende tyngre å gå.En liten elv måtte også krysses. På denne tiden av året etter en tørr høst var det ikke noe problem, men jeg kan se for meg at den kan være mer krevende i vårløsninga. Rett før vi kom til bua passerte vi Fromgruva, en av utallige små, nedlagte gruver i området. Gruva var i drift fra 1789 til 1914 iflg. opplysninger på http://www.bergstaden.org.

img_2081

Fromgruva. Fylt med vann som de fleste nedlagte gruver er.

Ved Benndalsbua (som vi hittil kun hadde besøkt med ski på beina) satte vi oss på trappa og spiste del 1 av matpakken vår der. Vindretningen var dessverre slik at dersom vi ville ha sol, måtte vi tåle vind. Pausen ble dermed ikke veldig lang for den vinden gjorde jammen sitt til at vi småfrøs der vi satt.

img_2089

Pause ved Benddalsbua som er åpen for alle som trenger ly. Vi foretrakk å sitte ute selv om vinden var kald.

Turen gikk videre til den lille hytta ved Bendtjønna. Her har jeg også kjørt forbi på ski, men aldri gått her sommerstid. Nydelig beliggenhet på hytta, men det er ikke akkurat lettvint å komme seg på hytta inn her!

img_2093

Den lille hytta ved Bendtjønna er i privat eie og låst.

Videre kurs ble satt mot Storvollhøgda (1016 moh). Jeg syntes det virket som om vinden tok seg skikkelig opp nå, og meterne virket lange. Selv om det egentlig var ganske lettgått terreng her kjentes det tungt ut, og innimellom lurte jeg på om vi noen gang skulle komme til toppen av Storvollhøgda. Det hører med til historien at dette fjellet har en laaaang rygg, så man går og går…. men omsider sto vi på toppen. Her har vi vært flere ganger, men vi har aldri kommet gående fra Bendtjønna. Vi var nå på turens høyeste punkt og det var tid for lunch del 2. Heldigvis var det litt ly å finne bak varden selv om det betydde at det ble mindre sol på oss.

img_2101

På toppen av Storvollhøgda.

Turen videre gikk på kjente stier og veier hjem til hytta. GPS’n viste 16 km. og drøyt 900 høydemetere ved hjemkomst. En bra dagsetappe med andre ord.

img_2107

Fantastiske høstfarger preget fjellet denne helgen.

 

Drømmehelg litt utenfor komfortsonen

En uke siden allerede, men endelig kom «påskeværet» til Midt-Norge. Helt klart på overtid i forhold til påsken, men du og du så deilig det er når sola endelig henger der oppe på himmelen og sender varme aprilstråler ned på et enda snødekket fjellandskap.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Drømmedag på fjellet. Novola i bakgrunnen.

Helgen ble tilbragt på hytta og dagene ble tilbragt ute, både på ski og i hytteveggen. Spesielt varmt i lufta var det ikke, men sola varmer godt nå, så uten mye vind er det deilig å være utendørs. I området ovenfor hytta er det flere «småtopper» (+/- 1000 moh). Noen av de har jeg vært på til fots. På ski har jeg imidlertid aldri noen gang gått på topper. Jeg er jo skitredd nedoverbakker når det går for fort, så ski og topptur har i grunnen ikke vært noe tema for meg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Storvollhøgda på ski.

Det er strengt tatt ikke mange årene siden ski ikke var noe tema i det hele tatt, når sant skal sies, men nå som skiene igjen er en del av livet mitt, merker jeg at disse toppene lokker og drar også på vinteren. Hva er det med dem liksom?? Denne helgen vant iallefall toppene over redselen for nedfarten. Lørdag passerte vi rett ved Storhøgda og fristelsen ble for stor, så på toppen gikk vi. De siste 200-300 metrene til fots. Søndag gikk vi først på Storvollhøgda før vi rant litt ned og så opp til Novola (selveste hyttefjellet for oss). Stort sett gikk det ganske greit nedover, men det var et parti ned fjellet mellom Storvollhøgda og Novola på søndag hvor jeg var redd. Ikke at det er så bratt, men når det er solid skare får man fart uansett, og fart på ski er en uting. Hvertfall på helt ordinære markaski uten stålkanter. Nå som jeg først har vært på tre topper frister det med flere. Blir neppe denne vinteren, men jeg håper på mange snørike vintre fremover og en samarbeidsvillig kropp. Da vettu…  Kanskje, eller kanskje ikke eller sannsynligvis eller… Tiden vil vise.

This slideshow requires JavaScript.

 

Storvollhøgda fra Storvollen

Etter noen dager med miniturer rundt hytta på grunn av det hersens kneet, ville jeg ut på en litt lengre tur når sola endelig dukket opp utpå formiddagen. Dog turde jeg ikke utsette kneet for altfor mange høydemetere eller kilometer nå som hevelsen etter forrige ukes turer er på retur, så valget falt på Storvollhøgda (1016 moh). Det er en topp jeg har vært på før, men da gikk jeg fra hytta via Novola. Denne gangen kjørte jeg veien opp fra skistadion til setervollen Storvollen for å slippe mange kilometere i stiløst og tungt terreng. Jeg hadde på en tidligere tur langs veien sett at det var et skilt som pekte mot Storvollhøgda, og antok at det da var en sti til topps derfra. Antagelsen medføre riktighet.

Deilig natur. Utsikt mot Kjølifjellmassivet .

Deilig natur. Utsikt mot Kjølifjellmassivet hvis man snur seg på vei opp,

En umerket men tydelig sti tok meg til toppen av Storvollhøgda i løpet av 45 minutter. I sol gjennom en nydelig terreng var det lett å la seg sjarmere. Nesten ikke folk å møte og på toppen var jeg alene. Lysten til å fortsette innover fjellet var definitivt tilstede, men jeg tok til vettet og returnerte samme vei som jeg kom. Kneet var ikke helt fornøyd på veien ned, men nå noen timer etter turen verker det ikke lenger og det er ingen økning i hevelsen, så da antar jeg at jeg klarte å balansere kneets behov med psykens behov sånn passe greit (selv om jeg gjerne skulle gått lenger).

Toppvarden med ikke mindre enn 3 postkasser.

Toppvarden med ikke mindre enn 3 postkasser.

Til topps igjen

Etter 3 1/2 mnd. med opptrening er jeg endelig klar for å prøve meg på mine første topper etter kneoperasjonen.

Første topp ut var Novola (960 moh), «nærfjellet» til hytta. Stien opp til bua ved foten av fjellet er nå helt fri for snø, så turen opp dit tok ikke mer enn 30 minutter i rolig tempo. Videre opp ligger det store partier med snø i østhellingen på Novola, så både av hensyn til kneet og på grunn av snøen gikk jeg litt sørover for å komme opp på den slakere sør-ryggen av fjellet. Dermed kunne jeg gå nesten snøfritt helt til topps. For en usannsynlig deilig følelse å endelig ha utsikt fra en fjelltopp igjen! Legen som opererte kneet mitt ga meg dårlig odds for toppturer i fremtiden pga atrose i kneet,som han ikke prøvde å fikse fordi det allerede var langt fremskredet. Jeg nektet å ta budskapet innover meg, og visste at jeg ikke kunne gi opp toppturene uten å ha forsøkt.

På toppen av Novola. Utsikt mot Sylan.

På toppen av Novola. Utsikt mot Sylan.

Utallige timer med styrketrening ligger bak gårsdagens topptur, og jeg må påregne å alltid måtte trene styrke for å kunne gå i fjellet med de elendige knærne jeg har fått utdelt, men som jeg alltid sier: Man er villig til å betale prisen hvis fordelene oppveier ulempene, og for meg er alle timene på 3T en grei pris å betale for fremtidige fjell- og toppturer.

Det er ikke sikkert at jeg kan gå de tøffeste toppturene med mine knær, men det vil tiden vise. Jeg har som mål å fullføre kommunetoppliste for Sør-Trøndelag, hvor 10 av 24 topper gjenstår, deriblant det aller høyeste blant dem: Storskrymten.

Zoom mot Sylan hvor blant annet Storsylen sees med helhvit kappe.

Zoom mot Sylan hvor blant annet Storsylen sees med helhvit kappe.

Novola er et veldig snilt fjell. Det er bare å spasere rett opp, men du verden for en fantastisk utsikt det er oppå der likevel. Mot øst ligger Sylan, som pr dags dato enda er kledd i hvitt. Syltraversen er for eksempel helhvit.  Uvalig til så sent på året å være. Mot vest ligger Forollhognas eventyrverden, Selbufjella vises i nord, og i sør kan man se mot Røros og Os. Fjell og daler så langt øyet kan se. Hvilken drøm!

En drøy km. i luftlinje fra Novola ligger Storvollhøgda (1016 moh). Siden det var en vakker dag i fjellet, og beina mine oppførte seg riktig så pent, ble også denne toppen besteget. Her er det en «ordentlig» varde med ikke mindre enn tre postbokser på. Innholdet i to av postboksene var heller magert, men jeg fikk skrevet meg inn i en liten notisblokk i den tredje postboksen. Nydelig utsikt også her, om enn ikke så forskjellig fra den på Novola.

Storvollhøgda.

Storvollhøgda.

Etter en lang pause på toppen pakket jeg sammen og begynte nedstigningen på stien som kommer opp fra sætervollene. Til min overraskelse var det store partier med snø her. Jeg skulle uansett ikke helt ned til vollene, så etter å ha kommet ned det bratteste partier tok jeg peiling på hyttefeltet og fortsatte i lyng, mose og myr. Tunggått siden man synker nedi for hvert skritt man tar, men iallefall snøfritt.

En deilig dag på tur i strålende vær. Møtte 6 mennesker på toppen av Storvollhøgda idet jeg var i ferd med å pakke sammen, ellers var det bare meg og fjellet, ja også småfuglene da. Pluss en rype 🙂

Mot Forollhogna fra toppen av Storvollhøgda.

Mot Hessdalen og Forollhogna fra toppen av Storvollhøgda.