Tag Archives: Telttur

Telttur med innlagt topptur på Bandaklumpen

Årets fjelltursesong går mot slutten for meg. Der andre gleder seg til å ta frem fjellskiene, sier jeg «takk for i år, vi sees igjen neste sommer». Men helt slutt er det ikke enda. Sola fortsetter å skinne over Trøndelag, og nysnø er hittil ikke observert i noe fjellområde nær meg, så fredag morgen var sekken pakket med alt jeg trengte for et døgn i fjellet.

Jeg valgte telt denne gangen. Jeg ville være alene i fjellet. Denne helgen er nemlig siste åpningshelg i sommersesongen for de betjente hyttene i TT sitt rutenett, og med det været som var spådd, antok jeg at det kom til å bli fullt på hyttene. Etter en, til meg å være, uvanlig sosial sommer på fjellturfronten, ville jeg ha en solotur.  Det er noe helt eget ved å være alene på tur. Naturen oppleves nærmere og tydeligere, og jeg kan høre meg selv tenke. Innimellom trengs det.

Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta.

Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta.

Allerede på veien opp fra Stugudal kjente jeg forventning og glede spre seg i kroppen. Utsikten innover Sylan og mot Skarvan og Roltdalen er ubetalelig, og man skal være bra følelsesdød om man ikke lar seg berøre.

Turen startet ved Nedalshytta hvor det fredag formiddag enda var godt med parkeringsplasser. Til tross for det valgte jeg å parkere slik at jeg lett kunne komme meg ut dagen etter, uansett hvordan andre måtte parkere.

Nedalshytta.

Nedalshytta.

Himmelen var blå, ispedd spredte skyer da jeg begynte stigningen opp den T-merkede stien mot Syltjønna. Det var relativt varmt i sola, men vinden hadde et umiskjennelig høstpreg i seg, så et stykke opp på snaufjellet måtte jeg dra på meg en ullgenser med vindtett front. Siden jeg forlot Nedalshytta hadde jeg ikke sett noe levende vesen, verken menneske eller dyr. Stien mot Syltjønna er lettgått, med klopper over (potensielt) våte områder. Så tørt som det har vært i sommer er det mange klopper som virker unødvendige nå, men fra tidligere turer, vet jeg at de er gode å ha i et mer normalt år. Landskapet er åpent og man ser vidt og langt, men jeg synes likevel ikke det er et  kjedelig landskap å gå i. Det er alltid noen høye fjell eller vann å feste blikket på, og det bidrar til variasjon i det lettgåtte terrenget.

Klopper på stien mot Syltjønna.

Klopper på stien mot Syltjønna.

Denne turen hadde to formål: Det ene var rett og slett bare å sove i telt og være alene på tur. Det er en deilig frihetsfølelse i det. Det andre var en topptur på Bandaklumpen, ett av Storsylens nabofjell. Bandaklumpen er et hesteskoformet fjell med ikke mindre enn fem topper fra 1376 til 1553 moh, og jeg ønsket å gå hele hesteskoen. Teltet hadde jeg derfor en plan om å sette opp inni hesteskoen hvis mulig. Og mulig var det. Jeg fant en relativt flat og tørr lyngrabb ved en bekk et stykke fra stien. Fin utsikt hadde jeg også mot Esandsjøen og Nesjøen. Godt fornøyd med valget av teltplass spiste jeg sen lunch etter at jeg hadde fått opp teltet og gjort klart soveplassen inni det. Alltid greit å få opp teltet med det samme man kommer til leirplassen.

Utsikten fra teltet.

Utsikten fra teltet.

Klokka hadde rukket å bli nesten fire på ettermiddagen før jeg begynte på bestigningen av Bandaklumpen. Jeg siktet meg inn mot den nordre toppen (1380 moh) og kløv bratt oppover fra leirplassen. Litt steinur havnet jeg også i, men ikke noe som forårsaket problemer.

Flatt terreng mellom 1380- og 1396-toppen. Storsylen til venstre.

Flatt terreng mellom 1380- og 1396-toppen. Storsylen midt i bildet.

Vel oppe er det relativt flatt over mot 1396-toppen som ligger litt sørvest. Herfra ser man ned på Syltjønna hvis man går ut på kanten av fjellet, og Storsylen virker å rage over fjellet jeg selv sto på. Fra denne vinkelen ser det nesten umulig ut å bestige Storsylen. Steinura virker stupbratt, og jeg kunne ikke helt forstå at jeg i juli hadde beveget meg opp og ned nettopp der.

Ingen "walk in the park" akkurat...

Ingen «walk in the park» akkurat, å bestige Storsylen fra Syltjønna.

Fra 1396-toppen siktet jeg meg inn mot ryggen av 1553-toppen. Her er det drøyt 150 høydemetre som skal forseres på liten avstand, så det er bratt og en god del stein. Likevel greit å komme seg opp.

Ryggen opp til Bandaklumpens høyeste topp.

Ryggen opp til Bandaklumpens høyeste topp som ikke virker så bratt på bildet.

Oppe på toppen er det storslagen utsikt i nesten alle retninger. Storsylen skygger selvsagt for utsikten mot nordøst, men det gjør ingenting for Storsylen er så fantastisk å se på i seg selv. Hele Syltraversen (fra Storsola til Nordsylen) er godt synlig og man ser langt innover i Sverige. Rester av en gammel hytte ligger også på toppen. Klikk på lenken for litt historie om denne hytta.

Rester av hytta på toppen av Bandaklumpen.

Rester av hytta på toppen av Bandaklumpen.

Sola begynte nå å stå ganske lavt på himmelen, men jeg tok meg likevel tid til en liten kaffepause på toppen. Sol, varmt og vindstille på topptur i Sylan i september er ikke dagligdags kost og må nytes som best man kan. Dessverre kunne ikke pausen bli så lang som jeg ønsket.

Turen rundt på Bandaklumpens topper hadde tatt lenger tid enn jeg trodde, og idet jeg begynte å bevege meg nedover i sørvestlig retning mot 1427-toppen innså jeg at jeg neppe ville rekke alle toppene før sola gikk ned. Å måtte ta meg ned den bratte skråningen på sørsiden av «klumpen» i tusmørke var definitivt noe jeg ikke ønsket, så idet jeg kom ned i skaret mellom 1553-toppen og 1427-toppen bestemte jeg meg for å komme meg ned i dalen med en gang. De to siste toppene måtte vente til en annen gang.

Syltraversen sett fra 1553-toppen.

Store deler av Syltraversen sett fra 1553-toppen.

Typisk meg presterte jeg å velge en høyst ugrei rute ned i dalen. Jeg havnet i et område fullt av skrenter og stein, men det er jammen ikke så lett å se når man står langt oppe, og på kartet så det helt greit ut. Skjønt… på vanlige kart med høydekoter på 20 meter kan man faktisk oppleve skrenter på 19 meter uten at dette gir noe utslag på kartet annet enn en enkelt høydekote….  Jeg kom meg omsider ned, men det tok tid, og jeg var tilbake ved teltet bare 20 minutter før sola gikk ned. Idet sola gikk ned så jeg 3 vandrere på stien på vei mot Syltjønna. De første og eneste menneskene jeg så denne dagen etter at jeg forlot Nedalshytta. Foruten disse tre, hadde jeg skremt opp to flotte ryper på Bandaklumpen, men disse var ikke videre interessert i noen nærkontakt med meg.

Ikke helt fredags-taco, men nære nok :-)

Ikke helt fredags-taco, men nære nok 🙂

Det var betydelig kjøligere da jeg kom ned til teltet. Heldigvis hadde jeg en leirplass hvor jeg hadde sola helt til den gikk ned (i motsetning til om jeg hadde teltet ved Syltjønna. Da ville jeg mistet sola mye tidligere), men direkte varmt var det likevel ikke i den lave høstsola. I tillegg hadde vinden frisknet til, så jeg tok på meg sommerdunjakka mens jeg kokte vann til dagens middag; chili con carne fra Real Turmat. Jeg er egentlig ganske lei denne typen mat, men når jeg har pakket sekken med alt jeg trenger av telt, sovepose, liggeunderlag, primus, gass, ekstra klær, sikkerhets/førstehjelpsutstyr og toalettsaker, så er det fint lite plass igjen til luksus som mat, og da er Real Turmat greit. Tar nesten ingen plass, veier lite og metter godt nok.  Jeg trenger rett og slett en større sekk om jeg skal drive med dette teltlivet.

Solnedgang i Sylan.

Solnedgang i Sylan.

Pga kulden og vinden krøp jeg inn i teltet rett etter at jeg hadde spist. Den lille gradestokken jeg har hengende på sekken viste 4 grader, men vinden nullet nok ut de 4 gradene, så følt temperatur var nærmere null. Heldigvis har jeg en varm og god sovepose, spesialdesignet for damer, så jeg fikk fort varmen i meg. Men sove, nei det fikk jeg ikke. Jeg sover aldri godt i sovepose, og denne kvelden verket i tillegg venstre kne. På turen hadde jeg knapt merket noe til knærne, men det tok ikke lange tiden ved teltet før jeg kjente at spesielt det venstre kneet hadde fått hard medfart på toppturen. Uansett stilling klarte jeg ikke å få det til å slutte å verke, så det var langt på natt før jeg omsider sovnet. Man skulle tro det ville bli bekmørkt i teltet når solen gikk ned, men nei… Det var en stjerneklar natt og etterhvert kom også en stor måne opp. Ikke helt full, men stor nok til at den lyste opp teltet med en dus nattbelysning. Hadde jeg orket å sitte mer ute denne natten, hadde jeg kanskje sett nordlys også, for det hadde visst vært et spektakulært skue rett på andre siden av Storsylen (fra Sylstationen).

Det finnes verre ting i livet enn å våkne til denne utsikten.

Det finnes verre ting i livet enn å våkne til denne utsikten.

Tidlig neste morgen våknet jeg til nok en vakker dag. Skyfritt, men fortsatt en del vind. Sola hadde enda ikke rukket å komme opp over Bandaklumpen, så det var  kjølig i teltet. Jeg ble derfor liggende lenge i soveposen med åpen teltdør mens jeg drakk kaffe, hørte på lydbok og kikket på utsikten. Kvart på ni så jeg de to første vandrerne på stien mot Syltjønna og Storsylen. Utover formiddagen skulle de bli mange. 

Jeg skulle ingenting annet enn å komme meg tilbake til bilen. Kneet var skitondt og alle planer jeg måtte ha hatt om en runde til Syltjønna og oppom Neklumpen på vei tilbake, måtte skrinlegges. Her gjaldt det kun å komme seg tilbake til bilen for egen maskin.

Teltet mitt. Et Helsport Ringstind 2 som jeg slett ikke synes er et tomannstelt, men helt greit som alenetelt.

Teltet som jeg bruker på soloturer. Et Helsport Ringstind 2 som jeg slett ikke synes er et tomannstelt, men helt greit som alenetelt.

Jeg hadde det imidlertid ikke travelt og latet meg lenge ved teltet. Vinden hadde løyet, så temperaturen begynte å bli riktig så trivelig. Jeg spiste frokost utendørs etterhvert, nøt utsikten og kikket på de mange vandrerne som passerte på stien 2-300 meter nedenfor meg. Samtlige på vei mot Syltjønna. I tolvtiden begynte jeg å pakke sammen leiren og halv ett var jeg på vei mot Nedalshytta. Kneet verket, men det gikk greit å gå. Jeg måtte jo tilbake til bilen, så det var bare å ta det med ro og unngå brå bevegelser og for mye vridning på kneet. Rett etter at jeg begynte å gå hørte jeg 4 skudd. Det hørtes ut som de kom fra Bandaklumpen. Kanskje rypene «mine» snart er noens middag?

Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren.

Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren.

Tilbake ved Nedalshytta konstaterte jeg kjapt at jeg hadde valgt rett da jeg valgte telt fremfor hytteliv denne natten. Parkeringsplassen var overfylt, og for å si det rett ut: enkelte parkerer som idioter, helt uten tanke for hvordan andre skal komme seg ut. Heldigvis hadde jeg parkert sånn at jeg klarte å lirke meg ut mellom en svær campingbil (som definitivt IKKE burde ha vært parkert der den sto) og en Audi som sto halvveis ute i veien. Teltplassen ved hytta var også stappfull med to store lavoer og 3 fem- eller seksmannstelt, så her hadde det nok vært folksomt i går kveld.

Det kan virke som om knærne har bestemt at fjelltursesongen 2014 er over, men FOR en sesong det har vært! Supervær, superturer og mange flotte mennesker har jeg hatt gleden av å være på tur med. Har «plukket» noen topper i løpet av sommeren og utfordret min frykt for luftige egger og stupbratte steinurer, og er både stolt, glad og takknemlig for de opplevelsene jeg har fått i sommer, enten det har vært toppturer eller vandreturer. Nå håper jeg bare at knærne kommer seg med litt hvile, så er jeg tilbake i fjellet neste sommer. Helst før! Livet er for kort til å sitte inne!

Sikter mot nye topper.

Sikter mot nye topper.

Reklamer

Dåapma; kommunetopp i Roan

6 av 24 sør-trønderske kommuner ligger på Fosen, et område som i tursammenheng er et helt ubeskrevet blad for meg. Det var på tide å endre på det! Sist lørdag pakket kjæresten og jeg sekkene med alt vi trengte for et døgn i fjellet, og  tok 10-ferga over til Rørvik. Ikke akkurat tidlig, men hallo…. det var jo helg! Vi fortsatte nordover på Fosenhalvøya mot Lonin (via Åfjord) der vi kjørte innover en bomvei i 6 1/2 km.Ved et infoskilt for Inner Vargfossnesa naturreservat startet vår vandring mot Dåapma (644 moh), som er kommunetoppen i Roan. Jeg hadde et ønske om også å sope med meg Finnvollheia (kommunetopp i Åfjord) når vi først hadde kjørt så langt siden den ikke ligger mer enn ca. 3 km. fra toppen av Dåapma (som jeg tror fosningene kaller for Skurven).

Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat.

Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat.

Vi startet turen i deilig sommervær. Litt vind, men med 18-19 grader i skyggen, ble det fort varmt i sola der vi gikk med tung oppakning. Turen til Dåapma kan fint gjøres som en dagstur (18,5 km t/r ifølge min gps), men vi hadde lyst til å være i fjellet over  natten. Det er tross alt noen mil å kjøre fra Trondheim og det koster en liten formue i bom + ferge, så det var ingen grunn til ikke å «få valuta» for pengene.

Fra parkeringen går stien sør for Grønliklumpen i myrlendt terreng, men ikke fullt så myrlendt som naturreservatet sør for stien som består av skikkelig blautmyr og myrtjern. Regnet som har dryppet rikelig over Trøndelag den siste tiden gjorde vandringen til en relativt bløt, møkkete og tung affære. Heldigvis hadde vi iført oss gamasjer som tok seg av «møkkajobben» så buksene våre forble rene og pene.

Kjølåkerbekken. En liten idyll.

Kjølåkerbekken. En liten idyll.

Det går tydelig sti helt opp til toppen  av Dåapma fra parkeringen, og stien er merket av Fosen turlag. Ved Kjølåkerbekken er det bygget en stor og stødig bro så man passerer trygt og tørt over på andre siden. Ellers er det et par mindre bekker som må krysses på turen, men disse er enkle å steingå.

En av Storheitjernene.

En av Storheitjernene.

Etter å ha krysset Kjølåkerbekken forsvinner stien inn i skog før den slynger seg oppover mot snaufjell-lignende terreng. Selv her oppe var det en god del gjørmete terreng å forsere, men det var greit nok om man ikke er redd for å bli møkkete. Etter en stund fikk vi øye på Storheitjønnin; en klynge små og store tjern omkranset av fjell på drøye 500 moh.   En liten idyll midt i heilandskapet. Fullt så idyllisk var ikke bakken opp fra tjernene. 100 høydemetre i løpet av no time kjennes godt, spesielt med tunge sekker på ryggen.

Vi fant en fin teltplass etter litt leting, og dersom man kikket mot nord var himmelen blå.

Vi fant en fin teltplass etter litt leting, og dersom man kikket mot nord var himmelen blå.

Vel oppe fortsetter det slakt nedover i retning Skurvvatnet.  Vi tok dagens lunchpause her oppe i høyden før vi fortsatte ned mot vannet. Stien går ikke helt ned til vannet, men vi hadde planer om å sette opp teltet her før vi gikk videre mot toppen. Å finne en god teltplass var imidlertid ikke lett. Det ser kjempeidyllisk ut på avstand, men når man kommer nære, ser man at vannet for det meste er omkranset av våt myr. Vi fant til slutt en lyngrabbe som ble vurdert som tørr nok. Litt mer humpete enn ønskelig, men iallefall tørr. I sørenden av vannet kunne vi se mørke skyer nærme seg, så det begynte plutselig å haste litt med å få opp teltet. Heldigvis er det et enkelt telt å slå opp, så vi rakk det med noen få minutters klaring før regndråper trommet på teltduken.

Regnskyer truer.

Regnskyer truer i sør.

Ja, ja.. det var bare å ta det med ro mens regnet fikk gjøre fra seg. Det finnes verre ting i livet enn å ligge tørt og varmt i et koselig telt mens regnet øser ned utenfor. Rett før fem på ettermiddagen klarnet det opp igjen og vi fortsatte med bare en sekk (type betydelig lettere) mot toppen av Dåapma. Tror det tok ca. 50 minutter før vi sto på toppen. Varden er ikke akkurat imponerende, men det er iallefall en kasse med toppbok der. Rett nedenfor toppen er det et par småhytter og inngjerding for rein, men denne kvelden var det verken samer eller tamrein å se.

Nesten oppe når reininnhegningene kommer til syne.

Nesten oppe når reininnhegningene kommer til syne.

Ønsket om også å få med seg Finnvollheia på denne turen ble skrinlagt på toppen av Dåapma. Det var for sent på kvelden, og nye regnskyer så ut til å trekke inn over oss, så etter en god pause på toppen vendte vi nesa tilbake til teltet.

Fornøyd med å ha nådd toppen av Dåapma.

Fornøyd med å ha nådd toppen av Dåapma.

Nok en gang hadde vi flaks. Da regnskyene nok en gang begynte å slippe sine dråper, satt vi trygt inne i teltet og kunne koke vann i forteltet så vi fikk laget oss middag av typen Real turmat. Bygene varte ikke så lenge, men vind overtok for regn, så bålet vi hadde klart å sanke sammen ved til (og det er ikke lett i dette terrenget!), ble droppet. Riktignok er det vel ingen fare for lyngbrann lenger, men det er ikke så hyggelig å fyre bål når vinden tar tak i det (pluss at terrenget rundt var klissvått etter regnet).

Kveldsstemning sett fra teltet.

Kveldsstemning sett fra teltet.

Kvelden ble derfor tilbragt i teltet med småsnakk og lydbok før vi gikk tidlig til sengs. Som vanlig sov jeg elendig og dormet bare av innimellom. På morgenkvisten tok jeg ut øreproppene og kunne høre at vinden hadde tiltatt i løpet av natta. Ingen sol hadde kommet opp på himmelen heller. Det merker man i tilfelle fort i et telt. Men det regnet iallefall ikke. Da jeg senere gløttet ut av teltet var det faktisk ganske ok vær. Lettskyet, men intet regn og gløtt av blå himmel. Helt fint turvær altså.

Utsikt ned mot Stortjønnin.

Utsikt ned mot Stortjønnin.

Vi stresset likevel ikke med å komme oss avgårde, og klokka viste 10 før vi begynte på returen tilbake til bilen. Ved Kjølåkerbekken tok vi en kort pause før vi fortsatte til bilen. På parkeringsplassen er det satt opp en gapahuk, men innen vi kom dit skinte solen fra blå himmel, så vi valgte å ta lunchen på bordet utenfor gapahuken.

Kjæresten og jeg kan se tilbake på en flott tur på Fosen denne fine sensommerhelgen. Lite folk å møte i fjellet, så her slipper man å gå i kø. Mye myr og mye tuer, så det er ikke bare bare å finne en god teltplass, men den som leter, han finner 🙂 5 kommunetopper gjenstår på Fosen, så det er bare å si på gjensyn!

Stilig stein som nesten ser ut som et hus, og det har til og med et lite tuntre.

Stilig stein som nesten ser ut som et hus, og det har til og med et lite tuntre.

Gledelig gjensyn med Skarvan og Roltdalen nasjonalpark

Juli 2008; det var da jeg oppdaget gleden ved å gå i fjellet. I mange år hadde jeg benyttet meg av markaområdene i Trondheim, men aldri fjellet. Hvorfor jeg plutselig ble så oppsatt på å oppsøke fjellet husker jeg ikke, men jeg husker veldig godt den totale lykkefølelsen jeg hadde da jeg satt ved den midtre av Sildertjønnin på min aller første overnattingstur i fjellet med telt. Det var kanonvarmt og på veien opp mot leirplassen ble vi støtt og stadig overfalt av klegg og blinding som bet der de kom til. Myggen overtok etterhvert for kleggen, og det var ikke lite mygg som surret rundt hodene våre når dag begynte å gå mot kveld. Jeg brydde meg ikke. Lykkefølelsen jeg kjente i kroppen da jeg satt der ved tjernet og så sola gå ned og himmelen sakte bli farget rød trumfet mygg og klegg så holdt. Der og da ble jeg helfrelst på fjellivet.

Informasjonstavle på parkeringen ved Sildra.

Informasjonstavle på parkeringen ved Sildra.

Hver sommer siden 2008 har jeg hatt planer om å oppsøke Skarvan og Roltdalen nasjonalpark på nytt, men aldri har det blitt noe av. Somrene er for korte her i nord, men denne himmelsprett-langhelgen var jeg tilbake (sammen med kjæresten). Tilbake for å gjøre et nytt forsøk på å nå toppen av Storskarven (1171 moh). I 2008 satte verkende muskler og tåballer en stopper for forsøket, så jeg håpet at jeg denne gangen skulle komme meg helt opp.

Sildra rett før den renner sammen med Sona (ved parkeringen)

Sildra rett før den renner sammen med Sona (ved parkeringen)

Jeg hadde overtalt kjæresten til at vi skulle kjøre opp etter jobb onsdag for å slippe å «sulle bort» halve torsdagen i byen før vi kom oss avgårde, så rundt halv seks på kvelden parkerte vi ved Sildra og begynte å gå mot Grønlipynten i vakkert vårvær. Vi fant ingen sti, så i starten gikk vi bare på ca. retning. Etterhvert fant vi en sti som vi fulgte slik at vi kom nesten rundt Grønliklumpen før vi bøyde av fra stien og rundet Grønliklumpen et stykke under toppen.

Skarvan og Roltdalen har MYE myr, så det er relativt tungt å gå oppover i fjellet med sekk på ryggen, men når man kommer over tregrensen er det til gjengjeld et utrolig lettgått terreng bestående av mose, lyng og fjell, så det er verdt slitet.

Myrlendt, men vakkert terreng.

Myrlendt, men vakkert terreng.

Etter et par timers rolig gange var vi ved Sildertjønnin og teltet ble slått opp ved den midtre tjønna. På veien opp hadde vi ikke møtt et eneste menneske, og her ved tjernet var vi også alene (og det skulle vi forbli de to nettene vi lå her).

Teltleiren vår. Herlig plassering.

Teltleiren vår. Herlig plassering.

Sola varmet enda, men det blåste en kald vind, og vi fikk fort merke at det var sola alene som sto for varmen når den gikk ned. Dunjakke + sovepose ble hentet frem så vi kunne sitte ute en stund etter at sola hadde gått ned. Litt over elleve på kvelden var det to frosne sjeler som krøp inn i teltet.

Slaraffenliv etter at teltet er slått opp.

Slaraffenliv etter at teltet er slått opp.

Jeg sover elendig i sovepose, og denne turen var intet unntak, men det er likevel noe deilig med teltlivet, ihvertfall hvis man har funnet en fin og flat teltplass og har et godt liggeunderlag. Intimt og koselig er kanskje de ordene som best beskriver overnatting i telt. Denne kvelden blåste det en del, så jeg ble liggende og høre på vinden samtidig som jeg selv lå trygt og godt inne i teltet sammen med min kjære. Kjæresten sloknet omtrent før han hadde kommet seg ned i posen, og forble sovende til sola varmet teltet så mye at han tok med seg sovepose og liggeunderlag ut.

Da jeg tittet ut av teltet litt senere så jeg at vinden hadde løyet i løpet av natta, og tjernet lå blikkstille foran meg. Det er slike øyeblikk man husker når hverdagen innhenter en!

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å våkne opp til en slik utsikt fra "senga"

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å våkne opp til en slik utsikt fra «senga»

Etter frokost og pulverkaffe kokt på gassbrenner begynte vi å labbe avgårde i retning Storskarven. Først et lite stykke gjennom myrlendt terreng, videre på mykt mose- og lyngunderlag samt hardt fjell – i fin blanding. Noe snø var det også, men det gikk fint å gå utenom de aller fleste snøfonnene. I stedet for å gå rett over toppen på Sunndalshøgda rundet vi fjellet et stykke under toppen, og kom etterhvert til skaret mellom Sunndalshøgda og Storskarven hvor vi bestemte oss for å ta en matpause før vi begynte på stigningen opp mot dagens mål; Storskarven.

Varmt. solrikt, vindstille og nydelig utsikt. Slik var lunchplassen vår. Ikke et menneske å se, og kun lyden av en rennende bekk var å høre. Vakker, vakker  natur å hvile øynene på mens kroppen fikk næring for å gå på de siste bratte par hundre høydemetrene opp til toppen.

Lunchutsikt. Vannet som sees er Øystre Sonvatn.

Lunchutsikt. Vannet som sees er Øystre Sonvatn.

Opp mot toppen er det bratt, men likevel greit å gå. Ingen steinur eller grusete stier. Mosekledd fjell; det kan jeg like 🙂 Ved foten av Storskarven ser vi de to første menneskene denne dagen. Et ungt par som skal samme vei som oss. De er sprekere enn oss og når toppen noen minutter før oss.

Seks år "etter skjema", men endelig står jeg på toppen.

Seks år «etter skjema», men endelig står jeg på toppen.

På toppen er det en utsikt som kan ta pusten fra de mest blaserte. Jeg tror helt klart at utsikten herfra er den flotteste jeg har sett fra noen topp i Trøndelag, og jeg begynner jo etterhvert å ha samlet en pen bukett topper. At sola skinner fra skyfri himmel og det er nesten vindstille på toppen bidrar til at opplevelsen blir ekstra flott.

Utsikt mot Vålåkleppen. Fjellene i horisonten mener jeg hører til Sylane.

Utsikt mot Vålåkleppen. Fjellene i horisonten mener jeg hører til Sylane.

Vi har ingen hast med å ta oss tilbake til teltet, så vi nyter utsikten fra toppen leeeeeeeenge. Det unge paret er mer rastløse enn oss, og det varer ikke lenge før vi har toppen helt for oss selv. Det er nesten så jeg ikke har lyst til å gå ned, men til slutt begynner vi sakte å bevege oss nedover. Denne gangen går vi i en rettere linje over Sunndalshøgda, men heller ikke nå drar vi den over toppen. Innen vi når tilbake til teltet har vi sett omkring 10 ryper samt spor etter elg (eller reinsdyr) med kalv + noen frosker som hoppet rundt i myra.

Utsikt mot Skarvsalen.

Utsikt mot Skarvsalen.

Primusen blir fyrt opp utpå ettermiddagen og middagen består en en bedre Real turmat. Kebabgryte på meg, chili con carne på kjæresten. Ikke verdens beste turmat, men greit nok nok når vekt og volum teller såpass mye som det gjør for meg. Denne kvelden kryper vi inn i teltet litt tidligere enn kvelden før. Jeg er helt «svingstang» i hodet etter altfor lite søvn natta forut samt dagens topptur, men søvn; det fikk jeg fortsatt fint lite av. Spesielt varmt var det ikke denne natten, og soveposen jeg hadde valgt å ta med har en komforttemperatur på +4 grader, og stort mer var det neppe ute. Våknet derfor og småfrøs en gang grytidlig på morgenen, og tenkte at det ordner seg når sola står opp og varmer opp teltet. Men sola sto aldri opp denne dagen. Dvs. den gjorde jo det, men skyer sørget for at den slett ikke varmet noe telt. Skuffet slo jeg teltduken tilside og konstaterte at værmeldingene nok en gang hadde bommet.

Småkald frokost.

Småkald frokost.

Ja, ja.. det var ikke annet å gjøre enn å komme seg ut av teltet og fyre opp primusen så vi fikk kaffe til frokosten. Det var såpass kjølig at jeg faktisk hentet ut soveposen og satte meg i den samtidig som jeg kledde på meg dunjakka. Da ble det levelig med utefrokost.

Leiren ble etterhvert pakket sammen, og vi satte kurs for Ytre Sonvatn. Særdeles fint og lettgått dette myrterrenget – så lenge man går nedover! En liten times rolig gange og vips var vi nede ved vannet. Skyene svevet fortsatt over fjelltoppene, men temperaturen hadde kommet seg litt, så vi tok en kaffepause på benkene som er satt ut ved naustene. Vi hadde det jo ikke travelt. Tilbake til bilen fulgte vi så den gruslagte stien som er anlagt av hytteeierne i området (og de er ikke få).

På vei mot Ytre Sonvatn.

På vei mot Ytre Sonvatn.

Til tross for skyene denne siste dagen hadde det vært en flott tur i et nydelig område med urørt natur. Jeg kommer garantert tilbake. Forhåpentligvis før det har gått 6 nye år.

Ved Ytre Sonvatn.

Ved Ytre Sonvatn.

 

Klæbu – Trondheim til fots

Allerede i fjor hadde kjæresten og jeg planer om å gå fra hans hjem i Klæbu til mitt i Trondheim., men sen snøsmelting og hælbetennelsen min, som bare ble verre og verre utover sommeren, satte en stopper for det. Nå var det på tide å gjøre noe med drømmen, så 1. og 2. pinsedag ble tilbragt vi til fots gjennom skog, myr og hogstfelt, samt på noe asfalt, grusvei og skogsbilveier. Varierende underlag altså!

Siden jeg ikke ønsker å ta unødige sjanser med tanke på at hælbetennelsen nylig synes å være leget, samt at gradestokken viste temperaturer langt opp på 20-tallet, ble turen modifisert i forhold til opprinnelig plan. Det vil si at vi ikke gikk fra hjem til hjem, bare nesten. Startsted ble dermed Gjenvollhytta i Klæbu og vi avsluttet turen på Bekken parkeringsplass i Trondheim hvor vi satte igjen en bil før vi kjørte til Gjenvollhytta. GPS’n viste nesten 25 km. da vi avsluttet turen, så det er mulig å gå den på en dag, men for oss var ikke poenget å gå på kortest mulig tid, men å være på tur.

GPS-sporet fra turen.

GPS-sporet fra turen.

Klar for start ved Gjenvollhytta 1. pinsedag i mange-og-tyve grader.

Klar for start ved Gjenvollhytta 1. pinsedag i mange-og-tyve grader.

Grusvei til å begynne med fra Gjenvollhytta.

Grusvei til å begynne med fra Gjenvollhytta. Rart å tenke på at vi gikk på ski her for ikke mange ukene siden.

Vi forlater grusveien og begynner på myrene i Nordmarka som var relativt tørre og lettgåtte.

Vi forlater grusveien og begynner på myrene i Nordmarka som var relativt tørre og lettgåtte.

Auntjønna i sikte. Isen lå fortsatt på en liten del av tjønna.

Auntjønna i sikte. Isen lå fortsatt på en liten del av tjønna.

Pause ved Auntjønna.

Pause ved Auntjønna.

Fra Auntjønna tok vi skte på grusveien som tok oss nedover mot Gulltjønna som vi her nærmer oss.

Fra Auntjønna tok vi skte på grusveien som tok oss nedover mot Gulltjønna som vi her nærmer oss.

Videre på myr etter Gulltjønna og deretter ned dette hogstfeltet for å komme ned i Svartdalen. Det så verre ut enn det var når vi sto på toppen av dalsøkket.

Videre på myr etter Gulltjønna og deretter ned dette hogstfeltet for å komme ned i Svartdalen. Det så verre ut enn det det var når vi sto på toppen av dalsøkket.

Etter å ha kommet oss trygt ned i Svartdalen

Etter å ha kommet oss trygt ned i Svartdalen og krysset denne tok vi en pause i lyngen før vi fortsatte mot Lidarende i nærheten av Jonsvatnet.

Vi nærmer oss sivilisasjonen igjen :-)

Vi nærmer oss sivilisasjonen igjen 🙂

Tilbakeblikk mot der vi kom fra.

Tilbakeblikk mot der vi kom fra.

En liten kilometer på asfalt opp fra Lidarende før vi tar av på skogsvei i retning Langtjønna på Storåsen.

En liten kilometer på asfalt opp fra Lidarende før vi tar av på skogsvei i retning Langtjønna på Storåsen.

Langtjønna i sikte. Etter mine begreper er dette mer som et lite vann og ikke noe tjern, men....

Langtjønna i sikte. Etter mine begreper er dette mer som et lite vann og ikke noe tjern, men….

Lite festlig på skogsveien etter hogst tidligere.

Lite festlig på skogsveien etter hogst tidligere.

Middag! Real Turmat sin kebabgryte smaker slett ikke så verst. Kaffekjelen fykt med kaldt vann  fungerer som avkjøling for forbrente fingre fordi kløna meg ikke klarte å få alt vannet oppi Real-posen.

Middag! Real Turmat sin kebabgryte smaker slett ikke så verst. Kaffekjelen fylt med kaldt vann fungerer som avkjøling for forbrente fingre fordi kløna meg ikke klarte å få alt vannet oppi Real-posen og i stedet donerte rikelig til egne fingre. 

Avslapning i kveldssola etter middagen.

Avslapning i kveldssola etter middagen.

Kveldsidyll ved Langtjønna.

Kveldsidyll ved Langtjønna.

Regnbuen varslet regn. Et særdeles lokalt et som kom noe overraskende på oss - FØR vi hadde fått opp teltet.

Regnbuen varslet regn. Et særdeles lokalt et som kom noe overraskende på oss – FØR vi hadde fått opp teltet.

Vi har flyttet oss til nordvestsiden av tjønna for å slå leir der. For mye mye andre steder.

Vi har flyttet oss til nordvestsiden av tjønna for å slå leir der. For mye myr andre steder.

Teltet kom opp etter at regnet hadde gitt seg.

Teltet kom opp etter at regnet hadde gitt seg.

Hvorfor sove i telt når vårnatten er så fin som denne?

Men hvorfor sove i telt når vårnatten er så fin som denne?

Tenk å våkne til dette! Ren  og skjær idyll :-)

Tenk å våkne til dette! Ren og skjær idyll 🙂

Vi er på vei igjen - mot veien som går på vestiden av Jonsvatnet. Lite festlig terreng her. Bratt ned og tett skog.

Vi er på vei igjen – mot veien som går på vestiden av Jonsvatnet. Lite festlig terreng her. Bratt ned og tett skog.

Vi kom oss ned på veien og krysset denne før vi fortsatte over myr og oppover mot Rossmo. Her har vi klatret en del høydemetre og har kommet til nok et hogstfelt.

Vi kom oss ned på veien og krysset denne før vi fortsatte over myr og oppover mot Rossmo. Her har vi klatret en del høydemetre og har kommet til nok et hogstfelt.

I skiløypa. Endelig lettgått igjen.

I skiløypa. Endelig lettgått igjen! Vi tar sikte på Nyjordveien som vi må krysse for å komme oss over i Estenstadmarka.

På vei oppover mot Liaåsen på skogsbilvei inntil den tok slutt og vi gikk bratt oppover i tett skog.

På vei oppover mot Liaåsen på skogsbilvei inntil den tok slutt og vi gikk bratt oppover i tett skog.

Utsikt mot Jonsvatnet fra Liaåsen.

Utsikt mot Jonsvatnet fra Liaåsen.

Snart hjemme! Bare ned i Styggdalen og ut på veien fra Estenstadhytta før vi er på Bekken.

Snart hjemme! Bare ned i Styggdalen og ut på veien fra Estenstadhytta før vi er på Bekken.

Godt fornøyd og ganske svette etter to varme dager på tur var vi skjønt enige om at dag 2 hadde vært tyngst. Utrolig tung myr og mye oppover gjorde sitt til det, men det er jo godt å slite litt også? Jeg liker iallefall det – når kroppen funker, og det gjorde den på denne turen. Lårmuskulaturen som i årevis har kranglet oppførte seg nesten som en helt normal muskulatur, og hælbetennelsen var det fint lite å kjenne til. Jeg håper inderlig at det fortsetter slik!!

Turens høydeprofil.

Turens høydeprofil.