Tag Archives: Tovatna

Tovatna i gråvær

Endelig har ferien begynt også for meg, og jeg starter med noen dager i utkanten av Trollheimen, nærmere bestemt Storlidalen. Her leier jeg en leilighet i nærheten av Bårdsgarden og rundt meg er det lite annet enn fjell og atter fjell. Dessverre har fjelltoppene ligget gjemt i et tykt skylag siden jeg kom i går ettermiddag, så dalen viser seg ikke fra sin vakreste side. Storlidalen er nemlig noe av det aller vakreste jeg vet når sola skinner fra blå himmel og den ene fjelltoppen etter den andre kneiser stolt mot himmelen. Det har blitt noen turer hit etterhvert, og selv om jeg nå er lykkelig hytteier i Holtålen, kan jeg ikke la være å besøke Storlidalen innimellom.

Stien går i bjørkeskog til å begynne med. Fin og tørr sti til tross for sen snøsmelting og nok regn i sommer.

Stien går i bjørkeskog til å begynne med. Fin og tørr sti til tross for sen snøsmelting og nok regn i sommer. Høa heter fjellet midt i bildet.

Dagens tur gikk inn til Tovatna. Jeg utfordrer ikke knærne mine på noen topptur med mindre været et så bra at utsikten gjør det verdt å trosse smerter, derfor passet Tovatna fint i dag. Jeg ruslet langs stien som begynner rett før Storli. Denne veien har jeg aldri gått før til tross for at jeg har vært inne ved Tovatna flere ganger; både til fots og på ski og sykkel.

Utsikt tilbake mot Storlidalen og Ångårdsvatnet.

Utsikt tilbake mot Storlidalen og Ångårdsvatnet.

Stien jeg gikk er T-merket og fortsetter helt til Innerdalen. Så langt skulle ikke jeg i dag, men jeg fikk meg en fin tur innover dalen. Været som hadde virket ganske så ruskete fra stuevinduet, viste seg å være helt ok turvær. 10 grader, litt vind og oppholds. Det kunne vært så mye verre.

Stien stiger jevnt oppover, og om man snur seg får man etterhvert en flott utsikt ned mot Storli og Ångårdsvatnet. Okla troner som en dronning i landskapet, men selve toppen ville hun ikke vise meg i dag. Det sørget de evinnelige skyene for.

Tovatna i sikte.

Tovatna i sikte.

Ved sørenden av Tovatna står det ei lita hytte. Dette er inntaket til Tovatna. Vannet herfra ledes helt ned til Driva kraftstasjon og får på veien følge av vann fra Gjevillvatnet. Idet jeg nådde hytta begynte det å duskregne, men jeg fant ly på trappa til hytta og hvilte et fem-minutt eller så. Temperaturen innbød ikke noen langvarig pause siden jeg ikke hadde med ekstra klær på turen.

Inntaket til Tovatna.

Inntaket til Tovatna.

På grunn av regnet besluttet jeg å gå grusveien tilbake til Storli. Tenkte at det ville være kjappere og enklere i regnet. Det skulle imidlertid vise seg at regnet sluttet etter kun få minutter på returen, og om det var så mye lettere å gå grusveien, se det er jeg ikke helt sikker på. Både bein og rygg verket innen jeg var tilbake ved bilen. Det er tøft for kroppen å gå på så hardt underlag som grus er.

Koselig sæter som jeg passerte på veien hjem.

Koselig sæter som jeg passerte på veien hjem.

Reklamer

Sykkeltur inn til Dam Tovatna 10. juli 2013

Onsdagen i ferieuka mi i Trollheimen måtte jeg holde meg ved hytta inntil en budrunde var unnagjort. Kunne ikke risikere at jeg var i et område uten dekning så leiligheten jeg hadde lagt inn bud på gikk til noen andre mens jeg var på tur. Rett over tolv var leiligheten min, til en langt høyere pris enn jeg hadde håpet på midt i ferietida, men slik er det. Jeg ser frem til å flytte fra et stort rekkehus på 3 plan til en lettstelt og grei leilighet med fantastisk utsikt over Trondheim og Fosenalpene.

På vei innover dalen. Skyer leker med toppen av Storsalen.

På vei innover dalen. Skyer leker med toppen av Storsalen.

Etter at budrunden var over pakket jeg litt mat og drikke i sekken og syklet innover mot Tovatna. Helt inn til demningen er det ca halvannen mil fra hytta. Ikke spesielt mye, men med tunge bein etter 3 toppturer på rad dagene forut og stiv motvind, var det langt nok denne dagen.

Sandstrand og naust litt over halvveis mot demningen.

Sandstrand og naust litt over halvveis mot demningen. Tohatten i bakgrunnen som jeg besteg dagen etter denne sykkelturen.

Matpausen tok jeg ved en hytte like ved demningen hvor jeg fant litt ly for den kalde vinden. På vei tilbake til hytta klarnet det litt mer opp og sola varmet deilig i lange perioder. Rart hvor mye triveligere det blir når blå himmel kommer til syne og sola varmer en halvfrossen skrott.

Sola vender tilbake og varmer i den kalde vinden.

Sola vender tilbake og varmer i den kalde vinden.

Vintersamling for fjellturgruppa «Sprek & Sosial»

Fjellturgruppa Sprek & Sosial består av rundt 10 turglade mennesker fra hovedsaklig Trøndelag som jeg har møtt på forskjellige fellesturer gjennom Turistforeningen. Gruppa har en fast grunnstamme, men hvem som er med på tur kan variere litt fra gang på gang. Gruppa så dagens lys høsten 2011 da jeg samlet disse menneskene (som da var single alle sammen) til tur i Trollheimen, nærmere bestemt Storlidalen. Turen ble en knallsuksess både turmessig og menneskelig selv om ikke alle kjente hverandre fra før. Ikke bare hadde vi en fantastisk topptur til Okla i strålende vær og hyggelig sosialt samvær på kveldene, men det ble også tre par ut av denne helgen 🙂

Siden har vi hatt nok en høstsamling i Storlidalen, så nå var turen kommet til en vintersamling.

Værmeldingen var relativt dårlig for helgen, men det skulle vise seg at både Yr og Storm bommet nok en gang. Riktignok fikk vi litt snø i løpet av helgen, men på tur hadde vi mest sol, så det ble grillet mange pølser på bål denne helgen.

Pølser på bål er alltid godt.

Pølser på bål er alltid godt.

Fredag (som er ankomstdag) er det tradisjon at alle tar meg seg noe til å sette på et langbord. Dermed får vi et enkelt, men variert og godt måltid uten at noen må bruke masse tid på innkjøp og matlaging.

Som regel blir det ganske sent før vi er i seng på disse fredagene, så formen kan være noget redusert dagen derpå, men vi har aldri droppet å dra på tur uansett form. Denne lørdagen var intet unntak.

Fortsatt skyet når vi har passert Storligrenda, men det skulle snart klarne opp.

Fortsatt skyet når vi har passert Storligrenda, men det skulle snart klarne opp.

Siden gruppas skiferdigheter varierer fra meget gode på ski til ganske dårlige på ski måtte turene nødvendigvis ta hensyn til de med dårligst ferdigheter (og utstyr) i gruppa. Det ble derfor besluttet at lørdagens tur skulle gå inn til Tovatna for der å finne en fin plass å raste. Utgangspunktet var hytta vi var på. Turen startet så sent som klokka tolv (ref. tidligere nevnte sene fredagskvelder) i overskyet vær. Ned til Ångårdsvatnet var det å kjøre i løssnø. Jeg var mega-shaky siden dette var første skitur siden påskeaften hvor jeg gikk på trynet i skiløypa og skadet skulderen min. Heldigvis hadde den blitt bra nok til å være med på tur, men helt god er den enda ikke. Jeg brukte lang tid ned den lille åkeren, men det skyldtes ikke bare at jeg kjørte sakte på kryss og tvers. Da en hare plutselig fanget min oppmerksomhet måtte jeg selvsagt stoppe opp og kikke etter den til den forsvant. Fiiine haren 🙂

Turen inn til Tovatna gikk fint for alle. Flatt over Ångårdsvatnet, deretter stort sett slakt oppover inntil man nesten er ved Tovatna. Vi fortsatte et godt stykke bortetter det første vannet før vi besluttet å snu. Da hadde vi gått ca. en mil. Vi måtte et godt stykke tilbake igjen før vi fant ly for vinden som møtte oss ved ankomst Tovatna, men det lyktes å finne en fin rasteplass. Her tente vi bål med medbragt ved og grilla pølser til hele gjengen og nøt vårsola.

Nydelig terreng, nykjørte spor og blå himmel. Herlig!

Nydelig terreng, nykjørte spor og blå himmel. Herlig!

På vei hjem igjen oppdaget jeg nøyaktig hvor mye oppover det egentlig er til Tovatna. Bakkene er stort sett ikke styggbratte, men de er lange og slake og på det føret som var får man en hel… fart. Til tider ble farten så høy at jeg ramla med vilje. Toppfarten som ble målt var på rundt 40 km/t. For meg er det alt annet enn gøy, så neste gang jeg skal ned de bakkene på relativt skarpt føre blir det med feller! Jeg begynner å miste troen på at jeg og nedoverbakker noen gang skal bli venner. Trodde jeg var på god vei, men fallet på påskeaften satte meg langt tilbake.

Ved Tovatna på søken etter ly for vinden.

Ved Tovatna på søken etter ly for vinden.

Uansett – ned kom vi alle sammen og over Ångårdsvatnet er det grei skuring (om enn litt kjedelig). Med god gli på skiene tar ikke turen over vannet lange tiden. Astrid og jeg droppet å gå opp jordet vi kjørte ned etter å ha sett Wenche slite seg oppover i løssnøen. I stedet beholdt vi skiene på til vi kom til Vassli pumpestasjon og tok beina fatt derfra. Tror nok vi sparte både tid og krefter på det. 2 mil i relativt dårlig form etter en sen natt for egen del er helt greit på en lørdag i april.

På kvelden ble det middag og sosialt samvær igjen, men litt roligere enn på fredagskvelden.

Søndag opprant med nydelig vær. Siden flere i gruppa var slitne etter lørdagens tur + at enkelte har lang vei hjem, bestemte vi oss for å bare gå over Ångårdsvatnet og oppi lia for å finne en fin plass å raste. Over vannet kladdet skiene for de fleste, inkludert oss som gikk på smørefrie ski, men det var likevel ingenting mot skiene til Ingar. Halvveis over vannet var det ingen bønn; omsmøring måtte til. Av og til er det heeeelt fint å ha smørefrie ski 🙂

Selv om mine smørefrie ski også kladdet litt denne formiddagen, var det ingenting mot dette. Det var ingen vei utenom å smøre om.

Selv om mine smørefrie ski også kladdet litt denne formiddagen, var det ingenting mot dette. Det var ingen vei utenom å smøre om.

Turen ble litt lenger enn planlagt for enkelte og når vi i tillegg måtte kjøre et godt stykke ned i løssnø for å finne en fin rasteplass uten den evinnelige vinden, var ikke alle like happy. For egen del valgte jeg å ikke kjøre i sporene til de andre. Løssnø bremser farten ganske godt så jeg klarte meg faktisk uten fall nedover lia (som var mye lengre enn jeg trodde). Halleluja!

Vel nede gravde vi ut en lang snøbenk og tente bål. Vi hadde medbragt ved i dag som i går, men det var nesten ikke nødvendig. Tørr furukvist fantes overalt og sørget for et bål som brant lystig i løpet av kort tid. Pølsene gikk ned på høykant også denne dagen. Et variert kosthold er oppskrytt, er det ikke? 😉

Vakre Storbekkhøa slik vi så den fra Ångårdsvatnet.

Vakre Storbekkhøa slik vi så den fra Ångårdsvatnet.

Etter en lang pause bega vi oss på vei tilbake til hytta. Over Ångårdsvatnet tør jeg våge påstanden at jeg holdt høyere fart enn noen gang før. God gli på skia + mer tid på ski i år enn noen gang før = relativt grei teknikk (til meg å være!).

Tilbake på hytta gjensto bare rydding og pakking før vi dro hver til vårt. Forhåpentligvis sees vi igjen til den 3. høstturen for Fjellturgruppa Sprek & Sosial i september.

Årets første snø i fjellet

Nei, jeg kødder ikke! Dessverre. Årets første snø la seg i Storlidalen i helga der jeg var på hyttetur med kjæresten og turvenner. Trodde ikke mine egne øyne da jeg våknet lørdag morgen til 10 cm. nysnø. Vi var forberedt på nedbør, men SNØ?? Nei, flate heller… det er (u)lovlig tidlig.

Snø på grusveien mellom Storli og Tovatna

Pga snø og lavt skydekke ble det ingen topptur på oss lørdag. I stedet kledde vi på oss og tok med toppdram i sekken og gikk grusveien mot Tovatna. Det er tross alt stigning på vei opp til Tovatna også, og på en slik hustrig dag, var en toppdram nærmest for varmekilde å regne. Vi slapp heldigvis både regn og snø på lørdagens mil, men hustrig vind var ikke til å unngå. Det ble derfor bare en kort stopp ved det første Tovatnet før vi returnerte til hytta i Storlidalen.

En aldri så liten toppdram ved Tovatna selv om vi ikke var på topptur

Søndag var været atskillig bedre. Nede i dalen hadde snøen smeltet, men fjellene som omkranser dalen var fortsatt kledd i hvitt. Optimistiske la vi imidlertid ivei opp bjørkelia fra Sandøysætra med Lorthøa som mål. Flere av oss gikk uten jakke da temperaturen var nydelig til september å være. Idet vi forlot bjørkelia begynte slitet. Søkkvåt myr med nysnø oppå medførte at det ikke akkurat var lettgått terreng. I tillegg valgte vi en ekstremt dårlig rute til topps og kom inn i et pyton «gaupterreng» med mange skar, som vi måtte ned og opp av, og steinur. Alle som har gått i steinur med nysnø oppå vet hvor lite festlig det er. Det ble mye skliing og forsiktig prøving for å undersøke om det var stein eller bare luft under snøen. Glatte sva fikk vi også prøve oss på, og jeg likte ikke at fjellstøvlene mine synes å ha dårligere grep på underlaget nå enn da de var mye. De er tross alt bare halvannet år gamle.

Steinur og glatte sva. Ikke spesielt festlig i kombinasjon med steinur.

Mot toppen på snøen som falt i fjor.

Etter 2 timer og 45 min. (inkl. småpauser på vei opp) var drøye 750 høydemetre tilbakelagt og vi sto på Lorthøa (1346 moh) med en fantastisk utsikt over Trollheimen. Forrige gang jeg sto på denne toppen, siste helg i juni,  var det også snø på mange fjell, men det var «gammelsnø», denne gangen var det nysnø. Vakkert å se på, men litt stusslig læll når vi knapt har hatt sommer i år.

På toppen av Lorthøa (1346 moh).

Kråkvasstind sett fra toppen av Lorthøa

Som vanlig er på topper blåste det kald vind så vi trakk etterhvert nedover mot dalen hvor Sandåa renner. Det var ikke mye aktuelt å gå tilbake den veien vi kom! Jeg er usikker på hva mine turvenner er laget av, men de har et helt annet tempo enn meg nedover fjellsidene. Jeg henger alltid med på vei opp, men nedover blir jeg rene skjære sinka. Irriterende, kjenner jeg, men skal jeg gå fortere, må jeg småjogge og det utgår med skyhøye knespark. Et godt stykke ned ble det omsider matpause. En småhustrig pause siden det hadde blåst opp, men det var fortsatt oppholdsvær, så vi klaget ikke.

Neådalssnota Storbekkhøa, Snota og Halsbekkhøa

Etter matpausen bar det videre ned mot bjørkeskogen, og her mistet jeg alle turvenner av syne. Skjønner ikke hva slags ben de har fått, men de virker tydeligvis bedre enn mine. Kjæresten tok hintet og sakket akterut sammen med meg, så jeg slapp å gå helt alene, men til tross for at jeg sakket akterut, så ble kroppen pressa mer enn godt var. Tilbake ved parkeringen, var det knapt en muskel eller sene som ikke verket. Hælen var et mareritt, det samme var lårmusklene. I tillegg fant rygg og skuldre ut at de også ville være med på verkingen, så jeg var ikke så veldig pratsom når turen var over. Er fordømt lei denne kroppen som ikke skjønner at den skal og må være med ut på tur og at det beste for alle parter er at den virker. Møkkakropp! Byttes i fungerende sofaslavekropp siden sofaslaver ikke har spesielt mye bruk for en kropp som vil være med på tur.

Lorthøa. Søndagens turmål. Utsikten er langt bedre enn det ser ut til fra denne vinkelen.

Oppsummert: Jeg har definitivt hatt bedre fjellturer, men utsikten utover Trollheimen var like vakker denne dagen som ellers. Og frisk luft kan vel aldri bli feil?

Utsikt mot Ångårdsvatnet og Tohatten, Storbekkhøa og Halsbekkhøa.

Sporlogg fra turen til Lorthøa.