Tag Archives: turtørke

Lysglimt

En ekstremt stillesittende påske er over. Heldigvis. Jeg kan ikke huske sist jeg har sittet så mye på ræva som denne påsken, samtidig som bilder av glade folk på tur har oversvømmet Facebook, Instagram og Snapchat. Det har mildest talt vært tungt å se. Ikke det at jeg ikke unner folk å være på tur, selvfølgelig gjør jeg det, men mitt eget savn blir så tydelig og så merkbart når turbildene renner inn fra venner og kjente.

Utsikt fra hytta. Den hadde jeg altfor god anledning til å studere i påska.

Utsikt fra hytta slik den så ut påskeaften. Utsikten hadde jeg altfor god anledning til å studere denne påsken.

Fra å være på tur flere ganger i uka, og som et minimum hver helg, har det nå gått et halvår hvor jeg kan telle antall turer på en hånd. Jeg prøver så godt jeg kan å undertrykke savnet av turlivet, men jo lenger tid det går og jo flere påminnelser jeg får fra andre, jo vanskeligere blir det, og tårene har vært mange de siste dagene.

Ladestien 2. påskedag. Vi var ikke alene.

Ladestien 2. påskedag. Vi var ikke alene.

Derfor er det superdeilig at jeg i dag klarte å gå nesten 3 km. på Ladestien uten at smertene ble for intense eller at menisken «smalt». Forsøk på gåturer tidligere i påska har endt med store smerter, smell og tårer, men i dag var det håndterbare smerter, og musklene rundt kneet ble ikke helt gele selv om kneet sviktet litt innimellom. Kanskje jeg endelig kan begynne å se fremover mot vår og sommer og turliv igjen?

Dagen ble avsluttet med 1 time på 3T (mitt andre hjem for tiden). Styrketrening for overkropp og  noen få øvelser for rehabilitering av kne. Kjørte ikke alle øvelsene på beina siden smertene begynte å bli litt i overkant. Får være fornøyd med dagens gåtur på Ladestien 0g det jeg klarte på 3T etterpå. Mer enn jeg har klart på himla lang tid.

Feel the pain. Jo takk, det er ingen fare med det.

Feel the pain. Jo takk, det er ingen fare med det.

Reklamer

Pause

Det skjer ikke noe særlig på bloggen min for tiden. Årsaken er enkel: Jeg er knapt på tur, så det er intet å skrive om.

Det venstre kneet mitt har virkelig «havarert» og tåler fint lite belastning. Det begynte så smått på slutten av rundturen i Sylan, og gikk fra «murring» til «kan ikke belastes overhodet» da jeg var på Bandaklumpen i midten av september. For 3 uker siden var jeg hos fysioterapeut og fikk et treningsprogram som skal følges 3-4dager i uka, så nå går jeg ut og inn av 3T fremfor å tusle i skogen og på fjellet. Prøvde meg på en pitteliten topp forrige helg (Blåberga), og kneet protesterte vilt med å bli ømt, hovent, ikke bøybart og ikke belastbart uten smerter.  Så sånn er ståa. Nå er målet å få trent opp kneet til sommersesongen så jeg kan gjennomføre noen av de turene jeg allerede har begynt å fabulere om i hodet mitt.

Mens kneet rehabiliteres, mimrer jeg om deilige sommerdager i fjellet og legger nye planer. Her fra Sylan i juli.

Mens kneet rehabiliteres, mimrer jeg om deilige sommerdager i fjellet og legger nye planer. Her fra Sylan i juli.