Tag Archives: Våres Plass

Sommerferie i desember

Jeg liker å reise, men sommeren vil jeg helst ha i Norge. I november eller desember derimot; DA reiser jeg mer enn gjerne til sydligere strøk for en dose dagslys og varme. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha bosatt meg mye lenger sør i hele november, desember og januar. En gang uti februar hadde det passet å komme hjem – når skiføret er på plass og dagslyset vender tilbake med stormskritt. Men akk… enn så lenge må jeg bidra med min yrkesdeltagelse, så drømmen om sol og dagslys i mørketida får være nettopp det; en drøm, enn så lenge.

Ferie derimot – det kan jeg jo nyte nettopp fordi jeg jobber, og også denne gangen gikk turen til mine foreldres leilighet sør på Gran Canaria. Ferien ble en lett blanding av soling, turliv, trening, mat og drikke. En perfekt ferie i mine øyne.

9712A789-1A46-4076-A867-BCEE123CF7AF-COLLAGE

Solslikking, styrketrening og tur. DET er ferien sin det 🙂

Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om turene vi gikk denne gangen. Alle sammen er gått tidligere (minst en gang), og er utførlig beskrevet, så dersom du ønsker å gå noen av turene jeg viser bilder av i denne bloggposten, kan du bruke søkefunksjonen, så vil du få opp flere detaljer.

IMG_7101

Som vanlig gikk feriens første tur til Korset ovenfor Patalavaca. Hvem er det som kan mislike dette i desember?? Jeg bare spør!

IMG_7110

Ettermiddagsvandring langs kysten melllom Arguineguin og Patalavaca.

IMG_7130

Fra Våres Plass hvor fjellet stuper rett ned i Barranco de Arguineguin.

IMG_2355

På vei mot karpedammen fra Våres Plass. Dammen var en gedigen skuffelse og det finnes visstnok ikke karper i dammen lenger ifølge noen vi møtte der. Styr unna!

IMG_2366

Frodig landskap på vei til Veneguera fra Mogán. Her en bananplantasje.

IMG_2371

Mogan – Veneguera T/R er en tur som anbefales. Koselig landsbytorg i Veneguera hvor man kan få både mat og drikke. Her er vi på vei ned mot Mogán og turens ende.

IMG_2374

Lunch i Puerto de Mogán hører med til sydenferien vår, synes vi.

IMG_2363

Vestsiden av Gran Canaria byr på ville, vakre fjell.

IMG_7187

Turene vi går rett fra leiligheten passerer ofte gjennom en geitefarm. Hvor mange geiter bonden har, vet jeg ikke, men det er ikke få!

IMG_7201

Sangria ved sjøen mens sola synker ned bak horisonten er en helt ok feriesyssel.

IMG_2396

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás fra Montaña Altavista. EN tur jeg stadig vender tilbake til.

IMG_7230

Vi blir bortskjemte med vakre solnedganger på Gran Canaria.

IMG_2399

Gran Canarias ville indre fjellverden sett fra stien mot Altavista.

25973A61-451E-4CA7-9EA7-8CD3B1F543BC-COLLAGE

Arguineguin. Ikke veldig vakker, men enda ganske autentisk.

14 dager går fort og før vi visste ordet av det, var det tid for hjemreise og julefeiring i Norge. Vi fikk gjort mye av det vi hadde tenkt, men som vanlig, slett ikke alt. Enda godt at Gran Canaria ikke går noen vei!

Advertisements

Våres Plass

Dagens tur gikk i områdene rett ovenfor leiligheten fordi verken kjæresten eller jeg gadd å studere turguidene for å finne et annet turmål. Det angret iallefall jeg på, for når sant skal sies er det ikke spesielt spennende områder ovenfor Patalavaca. Helt greit å tusle seg en tur eller to om man ikke har vært på tur der før, men jeg begynner etterhvert å ha vært noen turer i området, og det er i grunnen mye sand og atter sand.

På vei ned i Lavendeldalen.

I dag gikk vi opp ryggen fra Anfi i retning Junta de los Caminos. Det var steikvarmt og svetten rant i stigningene opp på ryggen. Pga et feilvalg oppe på ryggen endte vi i Lavendeldalen og kom opp rett ved Norskeplassen. Det var slett ikke planen, og hvorfor fikk vi bekreftet når vi kom opp på platået. Det var omtrent som å være i Trondheimsmarka en godværsdag – fullt av folk. Vi hadde jo skjønt tegninga på veien dit også for det var ikke få mennesker vi møtte. Alle norske.

Norskeplassen.

Vi tok en liten pause ved Norskeplassen før vi fortsatte i retning Våres Plass. Våres Plass er faktisk verdt å besøke pga en fantastisk utsikt ned i Barranco de Arguineguin og landsbyen La Seu. På vei over slettelandet er det ingenting som tyder på at man snart skal stå på kanten av et stup, men det er hva man plutselig gjør på Våres Plass.

På Våres Plass.

Varden på Våres Plass hvor det også befinner seg en toppbok.

Retur gikk tilbake til Junta de los Caminos og deretter grusveien ned til øverst i Patalavaca. På veien hjem blåste det kraftig opp og skyer kom sigende innover fra nordvest. Ingen spesielt spennende tur, men det ble tross alt ca 16 km. på tur i dag. Ikke lenger etter hjemkomst kom regnet. Enda godt at vi slapp det på turen.

Tilbakeblikk mot ryggen hvor vi gikk opp mot Norskeplassen. Truende skyer er på vei innover mot land.

«Fjelltur» i nærområdet

I går var det ikke snakk om å kjøre bil, så da ble det å gå fra leiligheten og opp i «fjellene» ovenfor Patalavaca. Ble en relativt lang dag på støvete grusveier og stier, og ruten ble ikke helt som planlagt.

Startet med å gå grusveien fra rett nedi veien her til gården Casas de Toscas oppe på ryggen ovenfor Patalavaca.

Fra Casas la Toscas

Som i oktober var det også nå store åkre med giga-gresskar som ikke synes å bli høstet. Flere gresskar var begynt å råtne og størrelsen på enkelte av dem var nærmest monstrøse. Til tross for at gresskarene lå og råtnet i de første åkrene jeg passerte var det folk på plass i andre gresskaråkre som sprøytet avlingen, så ikke ser jeg logikken i avlingene her nede.

Enorme gresskar ligger og råtner på gården Casa la Tosca. Disse var langt fra de største som lå i åkeren.

Noen som kan fortelle meg hva dette er? Bonden dyrket det tydeligvis, men jeg så verken frukt eller grønnsaker, kun blomsten ,og det er neppe blomsterproduksjon som drives på gården.

Etter å ga fått en dose sprøytemidler i lungene tuslet jeg videre i retning Våres Plass, men ikke før jeg hadde tatt en liten avstikker opp på en topp hvor jeg så en toppvarde. Var fin utsikt ned mot kysten fra denne toppen.  Utsikten på Våres Plass er dog enda bedre og  er absolutt verdt en litt kjedelig tur inn dit. Savnet kjæresten på turen. Stusslig å måtte gå alene nå når vi gikk sammen 17. mai. Utsikten var like formidabel som på 17. mai, men uten det samme solskinnet. På veien til Våres Plass hadde sola måttet vike for tette grå skyer. Fortsatt fint temperatur, så ingen krise for en vandrer på tur. Merkelig hvordan man ser ut til å vandre på en flat slette, og vips… plutselig åpner den enorme Barranco de Arguineguin seg foran deg.

Slettelandskapet rett før Våres Plass. Ingenting som tyder på dramatisk landskap her.

Skrev meg på nytt inn i toppboka og registrerte at det ikke var mange sjelene som hadde vært innom siden 17. mai. En 5-6 stykker bare. Definitivt lavsesong her nede nå.

Våres Plass slik man ser den når man kommer gående

Utsikt ned i Barranco de Arguineguin. Intet bilde yter virkeligheten rettferdighet her.

Fra Våres Plass var planen å finne Eyvinds Plass som jeg ikke har vært på enda. Iflg. guideboka burde det være en enkel sak, men det var det ikke. Rotet meg sannsynligvis mye lenger bort enn der jeg skulle ha vært, og fant i stedet en liten topp hvor noen fra Sauda har følt behov for å sette opp et lite skilt med retning hjem og antall kilometer dit.

Noen har tydeligvis hjemlengsel.

Utsikten ned mot Puerto Rico og Tauro var formidabel på denne lille toppen (som muligens kan ha vært Punto de Canario). Kartet i guideboka er på langt nær detaljert nok til å gå etter om turbeskrivelsen ikke er veldig eksakt, og  heller ikke egnet til å finne ut hvor man er om man ikke er der man skal være, men men…  Lost in Gran Canaria var jeg nå ikke. Veien hjem var lett å se, så null stress.

Utsikt mot Puerto Rico og Tauro

Etter å ha beundret utsikten der jeg sto, tuslet jeg i retning «Sukkertoppen».

Hule under Sukkertoppen. Her kommer man ikke ranglende hjem i halvfylla! Adkomsten var noget utsatt kan man si.

Planen var å gå mot Norskeplassen og så ta Lavendeldalen ned til Anfi. Det ble med planen for nok en gang var ikke turbeskrivelsen eksakt nok og jeg havnet på feil side av dalføret. Innen jeg oppdaget det, gadd jeg ikke snu og fortsatte bare bortetter ryggen jeg gikk på. De fleste rygger i dette områder kommer man greit ned til kysten på, så også denne. Den endte på en grusvei ovenfor Paradise Lost i Barranco de Balito, så da var det straka vegen til Anfi for en sen lunch (evt tidlig middag). Jeg har hatt en tendens til å slå sammen disse måltidene her nede, og det er like greit nå som kjæresten har reist. Er liksom ikke så koselig å gå ut på kvelden og spise mo mutters alene.

Endelig en liten krabat som satt stille lenge nok til at jeg fikk tatt bilde. Disse småttingene hører man laaangt oftere enn man ser dem. Denne ble observert i Barranco de Balito.

Vel hjemme ble det ganske klart at søndagen antagelig måtte bli en hviledag så solsenga. Hælbetennelsen talte et veldig tydelig språk, så gjenstår å se da… om jeg fikser en hel dag i horisontalen.

På vei ned mot Barranco de Balito var stien kjæresten og jeg gikk 17. mai godt synlig. Det samme var den langt bedre stien vi egentlig skulle ha gått på lenger opp i terrenget.

På dagens tur var det (som vanlig kan man nærmest si) mange spor etter både gamle og nye vannledninger. Vannet ledes i dag i slanger som for en stor del ligger oppå jorda, mens gamle dagers vannkanaler fortsatt er godt synlige mange plasser.

Gammel vannkanal – helt tørrlagt nå

En gammel vannkanal med bittelitt vann i. Jeg skulle vært veeeeeldig nær tørstedøden før jeg drakk av dette.

Gammelt vannrør

På vei ned ryggen var det en plass en liten lekkasje i vannledningen. Her var jorda våt og grønne planter skjøt i været i sterk kontrast til det ellers tørre landskapet.

Enorme trapper er bygget rett ovenfor La Verga i nærheten av Anfi. Området er også utgravd, veier asfaltert og strøm lagt frem, men leilighetene som skulle bygges ble visst ikke noe av. Trappene har allerede begynt å forvitre.

17. mai på Gran Canaria

Det er ikke til å komme fra… 17. mai er best i et varmt klima! Særlig når man leser i Adressa om tidenes våteste 17. mai i Trondheim. I fjor var jeg på Mallorca og i år er jeg altså på Gran Canaria. Mens fjorårets 17. mai foregikk uten et eneste norsk flagg i sikte (omgitt av tyske turister som jeg var), var det ikke så lett å unngå det her i «norske» Arguineguin.

Kjæresten og jeg var på vei opp i «fjellene» ovenfor Arguineguin og på vei dit måtte vi runde Anfi Del Mar. Plutselig hører vi hornmusikk og ser et relativt langt barnetog bukte seg inne på området. Barnetoget rakk vi ikke å se før det var løst opp, men litt hornmusikk på torget fikk vi med oss før vi tuslet videre.

Det var pyntet til 17. mai feiring på Anfi del Mar

Dagens turmål var de norske plassene i fjellene ovenfor Arguineguin, nærmere bestemt Norskeplassen og Våres Plass. Jeg har vært på Norskeplassen før (sist oktober), men aldri på Våres Plass. Veien opp til Norskeplassen går fra Balito Beach og opp en grusvei før den svinger inn i en barranco (dyp kløft). Jeg trodde jeg husket hvilken sti vi skulle gå på, men nei… tydeligvis ikke. I stedet for å gå på en relativt grei sti slik jeg husket den, havner vi på en «krøttersti» som tidvis er  ganske guffen å gå på der kløfta stuper ned rett ved siden av stien. Dog… vi gikk i riktig retning og jeg tenkte at jeg sikkert husket feil mht. den stien jeg gikk på i fjor.

Mennesker blir små i det kanariske landskapet

Det viste seg senere at jeg slett ikke husket feil. Vi hadde kommet nesten innerst i barrancoen og stien rant ut i ingenting. Hvor nå? Da kastet kjæresten et blikk litt oppover i siden på kløften og så noe som lignet en oppmurt  bru eller noe lignende. Så vi kom oss opp dit og voilá! Der var jammen den stien vi egentlige skulle ha gått på. Ikke rart jeg ikke hadde kjent meg igjen på stien vi hadde gått på til nå.

Innerst i barranco’en ble det å starte klyvingen opp mot grusveien som kommer opp fra Puerto Rico. Det er bratt, men heldigvis ikke så langt, for i den varmen som var rant svetten i strie strømmer. Spesielt i barrancoer blir det som i en stekeovn. Vel oppe på grusveien gikk vi straka vegen til Norskeplassen. På veien dit passerte vi 4 andre nordmenn på tur og ved Norskeplassen var det ytterligere to nordmenn på tur. Ingen av dem hadde flagg med seg, og det hadde heller ikke vi, men vi gratulerte nå hverandre med dagen.

På Norskeplassen. En palmelund i fjellene ovenfor Arguineguin

Vi tok en kort pause før vi satte kursen mot «Sukkertoppen» via en annen navnløs topp.  Sukkertoppen er en liten topp (405 moh) ikke langt fra Norskeplassen. Her er det en formidabel utsikt mot Puerto Rico og langt innover fjellene i det indre av gran Canaria.

Utsikt fra Sukkertoppen mot Puerto Rico

Herfra er det greit å gå til Våres Plass. Relativt flatt terreng og gode grusveier å gå på. Må innrømme at jeg lurte på hvor i alle dager denne Vårres Plass var og hva som var poenget med å legge plassen akkurat der den ligger, for på veien dit var det lite annet enn brunsvidde busker, rød jord, ruiner av gamle hus/gårder og null utsikt midt ute på et sletteland som vi var.

Ingen tvil om at vi omsider hadde kommet til Våres Plass

Poenget med Våres Plass (414 moh) skjønte jeg imidlertid uhyre kjapt når vi kom dit. For en rå utsikt!!! Landskapet formelig stuper ned mot Barranco de Arguineguin  og laaangt der nede ser man veien til Soria og en liten landsby som heter El Sao. Man kan fort bli litt svimmel om man går langt ut mot kanten her.

På kanten av stupet ned mot Barranco de Arguineguin

Utsikt ned i Barranco de Arguineguin

Vi tok en liten pause for å beundre utsikten og skrive oss inn i toppboka. Det er helt tydelig at det er lavsesong nå for vi var de første til å skrive oss inn i boka siden 11. mai. I vinterhalvåret er det mange personer innom hver eneste dag.

Vi begynte nå å bli sultne. Jeg hadde bommet stygt på antatt tidsbruk, og siden vi ikke hadde med oss noen matpakke begynte magen å gi tydelige signaler om at det var på tide med mat. Medbragt vann på flaske begynte det også å minke på, så det var på tide å sette kursen mot Arguineguin og en sen lunch. For variasjonen sin skyld tok vi en annen vei ned enn opp. I veikrysset Junta de Los Caminos går det en sti på østsiden av gården Casas de Toscas. En smal, men helt grei sti å gå på som følger gjerdet til gården før den svinger av østover mot Arguineguin. Hele tiden gikk vi med en praktfull utsikt ned i barranco’en. Beina mine begynne nå å bli ganske vonde samt at vi hadde faretruende lite vann igjen, så tempoet bortover ryggen Lomo de las Toscas var høyt.

Tilbakeblikk over ryggen vi gikk på – Lomo de las Toscas

På ett eller annet tidspunkt begynte jeg å lure på om vi egentlig noen gang skulle komme oss ned fra ryggen for vi gikk stort sett flatt bortover med litt nedstigning i ny og ne. Disse ryggene er veldig greie å gå på. Det krever litt krefter og kondisjon å komme seg opp på dem, men vel der så er det bare å nyte turen og utsikten. Vi fikk etterhvert øye på motorveien GC1 og krysset den på en kulvert og fortsatte videre bortover ryggen før vi tok av til høyre ned skråningen mot den øverste delen av bebyggelsen i Arguineguin.

Endelig nærmer vi oss Arguineguin

Nede i bygatene satte vi kurs mot sjøen det forteste vi kunne for nå ville vi ha mat og drikke! Vi fant en trivelig restaurant langs sjøen i den gamle delen av Arguineguin og bestilte papas arrugadas con mojo og croquetas til forrett. Spagetti bolognese til hovedrett. Porsjonene på denne øya er mer enn rikelige, så for min del klarte jeg knapt å røre spagettien etter en solid forrett. Kjæresten derimot som forkynte at han var nær sultedøden spiste både sin egen og min og mente endatil at han kunne ha spist mer. Hvor gjør den mannen av alt han dytter inn?

Lite folk på stranda i Arguineguin. Helt tydelig at det er lavsesong her nede nå

Etter en lang og god lunch tuslet vi sjøveien tilbake til Patalavaca forbi det store Sunwingsenteret rett utenfor Arguineguin. Her holder de tydeligvis på med en totalrehabilitering for det var arbeidere i nesten alle rom og uteområdene var delvis gravd opp og bassenget tømt. Blir sikkert flott når de åpner igjen til vinteren. Tilbake i leiligheten ble det sløvings resten av kvelden; g odt solbrente på skuldre og i nakken begge to 🙂