Tag Archives: vind

Botnhamran – en liten perle av en topp

Godværet fra i går holder stand også i dag , og med like godt turfølge som i går, beslutter jeg å vise dem Botnhamran (968 moh). Dette er en topp jeg har besøkt kun en gang selv, men som definitivt tåler flere visitter.

Utgangspunktet er Pomphuset ovenfor Flya Fellesseter på østsiden av dalføret, og turen begynner på god sti i retning Rensjøen.

IMG_0609

Enkel kryssing på bro.

Etter en stund tar vi av på en mindre sti nedover til et elveleie og denne leder faktisk frem til en bru over elva. Den fant ikke jeg da jeg sist skulle over elva, men jeg kom meg over via noen store steiner og sva den gangen. Mistanken min om at stien leder til en hytte blir snart bekreftet og i skyggesiden av hytta skremmer vi opp et par sauer som nok ikke hadde ventet å se folk denne dagen.

Vi fortsetter på stien som leder bort fra hytta og vi har ikke gått langt før vi møter på flere sauer. Denne gjengen er ikke like lettskremte som de ved hytta, faktisk kommer de mot oss ved et par anledninger. Jeg innbiller meg av selveste sjefs-sauen sier «you talking to me?» som en mafiaboss der hun står og stirrer intenst på oss. Mira er selvfølgelig nyskjerrig på sine nye «venner», men jeg slipper henne ikke helt bort til sauene selv om jeg er sikker på at både sauer og Mira hadde sluppet uskadd fra et eventuelt nærmøte.

IMG_0611

Disse kan være glad for at jeg ikke er ulv for de sprang ikke unna, snarere tvert imot.

Når vi forlater sauene forlater vi også stien og begir oss ut i myra. Heldigvis er myrene på denne siden av dalen atskillig mer lettgåtte enn de som er på vestsiden (der vi har hytte), så vi har god fremdrift selv om det går oppover.

Idet vi når slettelandet vi må over før vi står ved foten av fjellet og kan begynne oppstigningen, får jeg en følelse av at datteren blir litt motløs. Det ser langt ut over sletta, jeg innrømmer det, men jeg vet også at det går fortere enn det ser ut som og vi gir oss i kast med myra og myrbekker, og vips er vi over og kan begynne på selve fjellet.

IMG_0617

På vei over slettelandet mot Botnhamran.

Vi har ikke gått langt før vi får øye på en reinsdyrflokk som koser seg i sola på snøen som enda ligger i fjellsiden. Planen er å gå godt til venstre for flokken for ikke å forstyrre dem, men de skjønner visst ikke poenget og begynner å løpe mot oss i stedet for å bare holde seg i ro. Makan til teite dyr! De passerer et stykke over oss i fjellsiden og fortsetter innover fjellet etter å ha stoppet og kikket mot oss et par ganger.

Dermed er det fritt leide for oss opp til toppen hvor de blåser noe sinnssykt. Ørene til Mira som til vanlig står rett opp ligger flate mot hodet hennes på toppen. Vi drøyer derfor ikke lenger enn at vi får tatt noen bilder og nytt utsikten før vi går et lite stykke ned og finner litt ly for vinden.

IMG_0628

Det blåser på toppene.

Nå er det tid for kos både for to- og firbeinte. Sol, matpakke, kaffe på termokopp, utsikt, datter med på tur og en kosete hund – det er ikke så mye som slår det, om noe!

IMG_0644

Tid for kos. Mira koser seg sammen med Karoline. Dere ser vel at også Mira smiler?

På returen ønsker jeg å vise datteren Rensjøen. Vi legger derfor kursen ned noe mer rett ned enn vi kom opp. Jeg er usikker på om beslutningen min var en god en, for jeg hadde glemt hvor mye opp og ned vi må før vi omsider kommer til Rensjøen. Fra oppe i fjellet ser det ut som om det bare er å gå rett ned, men den gang ei. Datteren begynner å gå litt lei, så jeg er glad da vi omsider står ved bredden av Rensjøen, om enn litt lenger mot øst enn planlagt. Vi går langs sjøen og krysser et par mindre gjørmesumper og kommer omsider ut på kjerreveien som leder oss ned til Pomphuset og bilen.

IMG_0655

På vei ned mot Rensjøen (som ikke synes på bildet).

En lang, men flott tur i Holtålens fjell. Nye minner å lagre i  minneboka som kan tas frem når datteren har reist tilbake til USA.

 

Påskeferie – del 2

Etter halvannet døgn hjemme befant jeg meg atter på hytta om kvelden påskeaften. Været hadde omsider tatt seg opp i Ålen også selv om det temperaturmessig var lite å rope halleluja for. Dog – jeg er ikke kresen. Etter så mye drittvær som vi har hatt i vinter og vår, er jeg storfornøyd med blå himmel og sol (selv om jeg ikke akkurat blir sur om gradestokken skulle slumpe til å passere 0-punktet!)

Første påskedag var det en del skyer på himmelen, men sett i forhold til tidligere skiturer denne vinteren var det likevel flott turvær. Kaldt, javel, men iallefall en god del sol og ikke minst var det superdeilig å slippe flatt lys. Det er faktisk ganske slitsomt å gå i.

IMG_2467

På hovedtoppen av Storhøgda.

Turen gikk til Storhøgda der vi passerte over dens tre småtopper som ligger ganske samlet før vi gikk mot bua ved gruven og tok oss en pause der. Det er fortsatt så kaldt ute at jeg hadde med «ekspedisjonsdudnjakka» mi. Pga den sure vinden måtte vi også sitte på skyggesiden av bua for å få ly, så den dunjakka er jeg glad i!

IMG_2473

På vei mot bua ved Storhøgdgruva.

Andre påskedag gikk turen i den andre retningen. Dvs mot Storvollhøgda. Nesten ikke en sky på himmelen,  puddersnø og nesten ikke folk ute. Merkelig! Det var ikke mange sjelene vi møtte i fjellet denne dagen til tross for glitrende føre og deilig vær. Fortsatt en lei vind, men det er vel mer regelen enn unntaket i dette fjellområdet, så det må jeg bare leve med.

IMG_2478

Pudder, blå himmel og minusgrader i skyyggen sent i april er ikke hverdagskost.

IMG_7852

Storvollhøgda.

 

Etter at vi hadde hatt en kafferast på toppen rant vi ned skaret til Bendtjønna. Håpet var å kunne spise lunch i solveggen til hytta som ligger der, men det var folk på hytta, så da snudde vi om og gikk i retning Novola i stedet. Lengre enn jeg trodde faktisk og med iskald motvind ble det en småkald tur. Stoppen på toppen av Novola ble derfor kort før vi rant ned til hytta igjen. På vei ned kom jeg på hvor mye jeg hater denne nedkjøringen på skareføre. Heldigvis var det puddersnø denne gangen, så jeg kom meg helskinnet ned.

Med dette var påskeferien slutt for min kjære, men jeg som hadde jobbet i palmehelgen for å kunne ta fri 3. påskedag, kunne sette meg ned i solveggen på hytta og nyte et glass vin og boka mi mens han måtte kjøre hjem til hverdagen.

IMG_2492

Tilbakeblikk mot FInnlandsvollen på vei mot Holdsjøen.

«Tredje påskedag» ble påskas absolutt flotteste dag. Sol fra skyfri himmel og vindstille og litt varmere enn de foregående dagene. Slå den! Jeg kjørte til andre siden av dalen og begynte skituren fra Målåsetre. Jeg visste at det var kjørt spor inn til Holdsjøen, og her hadde jeg aldri vært før, så det måtte selvsagt sjekkes ut på en så fin dag.

Mange spor og litt slitne løyper var det etter fellesarrangement 2. påskedag, men flott å gå likevel. Møtte flere enn jeg hadde trodd på denne turen, men totalt sett var det under 10 stykker jeg møtte, så direkte folksomt var det jo ikke.

IMG_2496

Hytta ved Holdsjøen sett bakfra med Holdsjøen foran seg.

Nydelig fjellterreng å gå i. Lettkupert terreng med hvite fjell og vidder så langt øyet kunne se når jeg hadde kommet opp stigningene fra Finnlandsvollen. Det føltes som å gå i en uendelighet av hvitt, og på en så vakker dag som dette, kunne jeg bare forestille meg hvor tøft det kan være her oppe om været slår vrangsida til. Denne dagen viste imidlertid været seg fra sin beste side, og for første gang denne vinteren/våren kunne jeg spise lunch uten å ikle meg dunjakke. Herlig!! Skisesongen er på hell, men dagene etter påske har ikke akkurat vært varme og påfyll av snø har også kommet, så jeg regner med noen fine skiturer kommende helg, og om bare 4 dager skriver vi 1. mai.

IMG_2498

På tide å forlate hytta ved Holdsjøen. Håper jeg kommer tilbake hit om ikke altfor lenge.

Jervfjellet – Trondheims nærfjell

Det er lenge siden jeg var på Jervfjellet, men medio oktober var kjæresten og jeg tilbake. Nydelig blå himmel og solskinn, men jammen blåste det godt denne dagen, og vinden var ikke akkurat noen sommerlig fønvind. I samme øyeblikk som vi satte bena utenfor bilen fikk vi et forvarsel om hva som ventet på toppen, men samma det! Vi var klar for topptur i Trondheims forgård.

img_2318

På vei oppover i gammel skog på lettgått skogsbilvei.

Turen til toppen fra Jervskogveien er ikke lang, men den er tildels bratt, dog uten å være luftig eller ekkelt bratt på noe tidspunkt. Turen begynner i skogen på fin sti og etterhvert som man vinner høyde kommer også utsikten. Skogen blir mer glissen og myrlandskapet overtar når man nærmer seg toppen. På toppen er det hardt fjell og nydelig utsikt i alle retninger. Det som først fanger blikket til de fleste er nok Jonsvatnet som på solskinnsdager ligger langt der nede og blinker blått og forlokkende. Etterhvert legger man kanskje også merke til Gråkallen, Vassfjellet og Baklifjellet, ja til og med deler av Trollheimen og Orkdalsfjella synes fra toppen av Jervfjellet; Trulsen.

img_2323

Det er alltid like deilig å stå på toppen av Jervfjellet på en godværsdag og nyte utsikten. Denne veien er det Jonsvatnet som fanger blikket.

Dessverre kan turen opp til Trulsen være svært gjørmete. Denne dagen var det heldigvis litt frost i bakken, så vi unngikk å få skoene totalt marinert i gjørme.

Med utsikt følger som regel vind. Mye eller lite, det varierer, men det er sjeldent man står på en topp uten å måtte kle på seg litt ekstra. Ei heller på Jervfjellet, og i dag blåste det noe infernalsk på toppen. For ikke å bli tatt av vinden måtte jeg sette sjøbein mens vi tok bilder og nøt utsikten. Iskald var den også, vinden, så vi måtte finne ly i skrenten rett nedenfor toppen. Utsikten blir jo selvsagt litt redusert da, men for i det hele tatt å kunne spise lunchen vår på toppen måtte utsikten ofres. Det ble likevel en kort lunch. Det ble for kaldt rett og slett selv om vi fant le for vinden og jeg dro en dunjakke utenpå de andre klærne.

img_2322

Toppen av Jervfjellet; Trulsen, er naken og gir gode betingelser for både utsikt og vind.

Siden det er stupbratte fjellvegger på nordvestsiden av Jervfjellet er det ikke noen annen mulighet for å komme seg ned enn å rusle samme veien tilbake som  vi kom hvis man har bilen parkert på Jervskogveien. Det gjør i grunnen ikke så mye for det er en flott tur uansett hvilken vei man går.

img_2328

Myrlandskap med furuskog. Jeg elsker slikt terreng. Tunggått, javisst, men det er noe med roen i slik landskap som appelerer til meg. Noe tidløst som vitner om både fortid, fremtid og nåtid.

Vi var ikke alene på tur denne dagen. I løpet av de årene jeg har gått tur i dette området har det vært økende ferdsel her. Mens jeg kunne gå alene de første par årene er det nå en sjeldenhet, men ferdselen her er likevel ingenting sammenlignet med Bymarka. Heldigvis. Stien opp til Trulsen tåler ikke slike folkemengder. Allerede i dag er terrenget ganske ødelagt av ferdselen, så dersom folkemengden på tur her skal fortsette å øke, tror jeg det må tilrettelegges mer i form av drenerte stier osv. slik at terrenget ikke ødelegges totalt. Av to onder foretrekker jeg da mer tilrettelegging, for jeg kan jo ikke ønske meg mindre folk på tur når jeg vet hvor viktig friluftsliv er for både den fysiske og mentale helsa.

img_2329

Jervfjellet like før man begynner på den siste stigningen mot toppen.

Storsvenuken – godtoppen i Ålen

I fjor vår la vi merke til en søt, liten topp ikke langt fra Ålen sentrum hver gang vi kjørte hjem fra hytta. Grunnen til at den skilte seg ut fra alle andre topper i dalføret, er at den hadde en snøfonn liggende rett under toppen, og det var  nesten sommer før snøen var borte. Etterhvert fant vi ut at fjellet het Storsvenuken, og vi var skjønt enige om at vi måtte på tur dit en vakker dag.

Den dagen opprant 8. oktober, dagen etter at jeg hadde vært på Rauhåmmårn alene, og det varen riktig vakker høstdag. Sol fra skyfri himmel, så da fikk vi tåle at det blåste en kald vind. Min kjære hadde kommet oppover og skulle være med på tur. Utgangspunktet var Ålen Stasjon. Et lite treskilt pekte ut retningen og vi fant en fin sti som ledet oppover skogen.

img_2189

God sti oppover i skogen.

Og siden gikk det kun en vei (nesten): opp! Selv i begynnelsen av oktober er det varme i sola og svetten rant der vi strevde oss oppover lia, men over tregrensen blåste en kald vind, så da kom vindjakka fort på.

img_2194

Storsvenuken i sikte.

Etter å ha passert Litjsvenuken flatet terrenget ut og vi måtte til og med litt ned, før det igjen bar bratt oppover til toppen av Storsvenuken (918 moh). En liten varde markerte toppen, men her ble vi ikke lenge. Vinden var sterk og iskald, så vi bega oss på leting etter ly bortetter fjellryggen.

img_2200

Varden kan knapt kalles en varde. er vel strengt tatt mer som en steinhaug.

Vi fant aldri totalt le for vinden, men det blåste iallefall litt mindre nede i en dump ved et lite tjern. Rett bortenfor lå nok en liten topp, så jeg sprang opp på den før jeg iførte meg dunjakke, varmeskjørt og votter og var klar for kaffe og brødskive.

img_6749

Godt påkledd, men frøs likevel.

Noen lang matpause ble det ikke. Vinden var for lei til det, så vi bega oss ivei ganske raskt. Litt synd egentlig, for det var nydelig vær og jeg skulle så gjerne ha brukt god tid på toppen til riktig å nyte utsikten fra denne kremtoppen. Hele dalføret er godt synlig fra denne toppen, og hele mitt hyttefjellrike ligger for våre føtter. Det finnes jo ikke noe bedre i hele verden enn å stå på en fjelltopp og skue utover, men er man en frossenpinn, så er man det, og da kan toppbesøkene ofte bli kortere enn ønskelig.

img_2205

Utsikt over Ålen og dalføret mot Røros.

Som sagt er det ikke så langt opp til denne toppen, men det er noen høydemetre som skal gås, så det er en bra tur til tross for kun 8 km. t/r.

Dobbel glede

En lang fjelltur i deilig sommervær slik som til Kvernskardet forrige tirsdag er helt topp, men man trenger ikke alltid å gå så langt for å finne gode opplevelser.

Ovenfor hytta ved foten av Novola står det en åpen bu. Den er liten og skeiv, men du og du så deilig det er å sitte i solveggen her på en godværsdag når sola varmer og lyngen dufter herlig av sommerfjell. Bua er flittig besøkt av mange i hyttefeltet (og sikkert andre også). Selv bruker jeg den gjerne som turmål de dagene jeg ikke har tid eller ork til noen langtur.

IMG_5703

«Hyttebua» ved foten av Novola.

Forrige onsdag var en slik dag. Været hadde endret seg til det verre (men var på ingen måte veldig dårlig), og beina kjentes litt tunge etter alle turene de siste dagene. Frisk luft og bevegelse må jeg likevel ha, og da er Bersvendbua perfekt der den ligger knappe 2 km fra hytta. Når det ikke er noen snø man må slite seg over eller rundt er hele turen t/r unnagjort på 50-60 minutter + evt. pause ved eller inni hytta. Bua ligger akkurat på tregrensen så følelsen av å være på fjellet er definitivt tilstede. Dersom sikten er god ser man faktisk helt til Sylmassivet herfra, og det massivet er noe av det aller fineste jeg vet.

IMG_5701

Noen skyer denne onsdagen, så utsikten mot Sylan er bortevekk.

Været ble ikke særlig bedre denne onsdagen, men etter middag fikk jeg likevel lyst til å ta en ny tur. Valget falt på Midthøgda – 947 moh  (listetopp på Røros-lista). Litt høyere og litt lengre enn til Bersvendbua, men fortsatt en ganske grei tur fra Rugldalen

Jeg parkerte rett ved RV30 kl. 18.45 og gikk grusveien opp mot Grønlivollen. Halvveis mot vollen tok stien av opp gjennom bjørkeskogen. For en grønn herlighet den skogen var (eller er egentlig)! Stien opp gjennom skogen stiger jevnt opp mot myrene som omkranser Midthøgda.

IMG_5712

Forsommerens bjørkeskog. Grønn, men ikke mørkegrønn og helt tett enda.

Idet bjørkeskogen begynner å bli glissen får man øye på to topper: Midthøgda og Søvola. Jeg hadde ikke kikket godt nok på kartet før jeg dro hjemmfra og fortsatte uten nevneverdig bekymring på stien i retning sistnevnte topp. Stien svingte opp i skaret mellom de to toppene og da fikk jeg øye på et idyllisk tjern (Torbertjønna). Så det er hit stien går altså. Da er det ganske sikkert fisk i tjernet også!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Torbertjønna. Hit vil jeg tilbake en godværsdag!

Før jeg forlot stien tok jeg en kikk på gps’n. Det var da jeg skjønte at jeg holdt på å begynne oppstigningen på feil fjell. Makan til vimsehuse!  Jeg fikk korrigert meg inn og tapte neppe mer enn 5 minutter på bommerten siden det ofte lønner seg å gå litt lenger på sti enn å bakse i ulendt terreng utenfor sti selv om distansen er kortere.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vind og bittesmå snøkorn som pisket imot meg på vei mot toppene. Ikke optimalt turvær, men grei sikt.

En bekk som rant ut fra tjernet måtte krysses før jeg kunne ta fatt på oppstigningen. Relativt bratt, men ikke problematisk. Jeg angret dog på at jeg ikke hadde tatt med stavene mine for knærne ynket seg litt. På toppen står en liten varde og toppbok finnes i en postkasse takket være en hytteforening som jeg ikke lenger husker navnet på. Det blåste noe sinnsykt der oppe og utsikten var så som så på grunn av lave skyer, så oppholdet på toppen var ganske kort. Returen ned fra fjellet gikk en litt annen vei enn jeg kom opp, men ved foten av fjellet fant jeg igjen stien og kunne vandre nedover og etterhvert gjennom den skjønne bjørkeskogen før bilen dukket opp i siktet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Varden på toppen av Midthøgda med knallgul postboks festet til seg.

En deilig kveldstur var det, til tross for at været ikke var helt optimalt. Går gjerne på denne toppen en gang til når sikten er bedre, men da skal stavene være med. Knærne mine likte absolutt ikke den bratte stigningen opp og ned uten litt ekstra hjelp. Bare å innse at man begynner å bli gammel ungdom 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tilbakeblikk før jeg forsvinner ned i bjørkeskogen. Navnløs topp til venstre, Midthøgda til høyre.

 

Skisesongen over?

Jeg er i skrivende stund på hytta og hadde opprinnelig tenkt å bli til i morgen. Imidlertid er været så guffent at jeg tror vender nesa mot byen i ettermiddag.

Tidlig i uka varslet Yr om mye sol, men også mye vind. Vindvarselet har de truffet på, men sola har stort sett glimret med sitt fravær. I går var det sludd- og snøbyger det meste av dagen, i dag regner det. Og vinden, ja… den er meget merkbar.

FullSizeRender3

Inngangporten til Mølnmannsdalen.

For å slå ihjel litt tid kjørte jeg inn til Røros i går. Var ikke lange stunden i byen før jeg satt meg i bilen og kjørte litt sightseeing med tanke på fine utgangspunkter for tur når det igjen blir tid for fottur.

FullSizeRender4

Ved Gjettjønna. Røros Kirke i bakgrunnen hvor Berlinerfilharmonikerne faktisk skal spille konsert denne helgen. Visstnok en gedigen begivenhet som kringkastes til mange land siden dette orkesteret regnes som kanskje det beste i verden.

På vei tilbake til hytta sprakk skylaget opp og sola viste seg innimellom. Jeg var derfor kjapp med å komme meg ut på ski. Det er bare én ting jeg hater mer enn dårlig vær, og det er inaktivitet. Dessverre tror jeg at jeg må innse at skisesongen på hytta er over. Fortsatt godt med snø, men den er så råtten at man går gjennom for et godt ord. Ikke direkte ufarlig altså når man som meg har et dårlig (operert) kne. Kneet fikk seg en skikkelig vridning på ett av gjennomslagene mine i går, men heldigvis gikk det bra. Det er dog ikke noe jeg har lyst til å utsette kneet for noe mange ganger, så det spørs om dette var siste skituren fra hytta.

FullSizeRender1

Blå himmel over hyttefeltet.

Tror nok at kjæresten og jeg kommer til å prøve å finne bedre skiføre litt lenger opp på fjellet neste langhelg, men da må vi kjøre et stykke. Helt greit, spør du meg. Fottursesongen er enda et stykke  unna her oppe på fjellet, så jeg er villig til å ofre litt bensin for fortsatt å kunne gå på ski. Mellomsesonger er en utfordring, men å sitte på ræva er ikke noe alternativ. Da blir jeg heller i byen hvor våren har kommet lenger, og hvor jeg har treningssenteret tilgjengelig, inntil man kan iføre seg fjellsko og gå på føttene her oppe i fjellet.

FullSizeRender2

Sol gjennom skyer. Novola i bakgrunnen.

Det er et visst vemod knyttet til at skisesongen er på hell. Jeg har hatt så utrolig mange fine skiturer i vinter og det er lettere å komme seg innover fjellet på ski enn til fots ovenfor hytta. Likevel gleder jeg meg til vår og sommer og fotturer. Nye stier skal oppdages og nye topper skal bestiges (hvis kneet vil, og det VIL det har jeg bestemt).

Blåberga (332 moh) – to forsøk fra hver sin kant

For å få inspirasjon til nye turer bruker jeg http://www.peakbook.org. Der «samler» jeg blant annet på topper. Samlingen foregår pent og rolig og jeg stresser absolutt ikke med å få samlet ferdig en liste. Siden kneet mitt fortsatt ikke takler noe særlig belastning og den første snøen allerede har kommet i fjellet, var planen å «plukke» lavere topper i området rundt Trondheim i et svært rolig tempo. Den planen viser det seg at jeg bare kan skrinlegge etter gårsdagens tur. Selv en svært enkel topptur medførte at kneskaden gikk tilbake til en akutt fase og kneet er nå hovent og numment og lager ekle knekkelyder når jeg reiser meg fra sofan eller går over gulvet. Men tilbake til gårsdagens tur.

Blåberga ligger på østsiden av Jonsvatnet og inngår i samlelistene «Trondheim ≥ 100m pf.» og «Sør-Trøndelag ≥ 100m pf.», og er en topp som kan nås fra flere kanter.

Fredag skulle jeg følge i fotsporene til TERJES som har skrevet en turrapport  om Blåberga med start ved gården Vasselja. Se (http://peakbook.org/tour/77474/Bl%C3%A5berga+%28Fra+Vasselja%29.html) Da jeg kom til gården ombestemte jeg meg imidlertid. Det fristet lite å gå oppover en vei som er merket «privat» og som til alt overmål går rett gjennom gårdstunet. Jeg snudde derfor bilen og kjørte til en parkeringslomme ved skiltet «Jonsvatnet – drikkevannskilde» noen hundre meter ovenfor Jonsvatnet på FV873. Der hadde jeg sett spor etter en skogsmaskin oppover lia, og jeg tenkte at det kanskje ville være mulig å nå Blåberga fra motsatt side; sørfra. Jeg fulgte sporene til skogsmaskina oppover og det ble etter kort tid ganske så lettgått og fint inntil sporene nærmeste forsvant og ble til en liten sti som jeg mistet rett som det var. Jeg rundet Bukkhåmmåren og kom meg etterhvert ned til Litltjønna (etter litt bushing før jeg igjen fant en gjengrodd traktorvei).

Ved Litltjønna.

Ved Litltjønna.

Herfra ser man rett opp på Blåberga (og her møter man også på veien som går gjennom gården Vasselja). Langt er det ikke opp til Blåberga fra der jeg sto, men det så bratt ut. Tanken på mitt kranglete venstre kne og det faktum at det ikke var all verdens tid igjen før det ble mørkt, var utslagsgivende for at jeg droppet å fortsette og returnerte til bilen i samme spor som jeg kom.

Utsikt mot Jonsvatnet på vei tilbake til bilen.

Utsikt mot Jonsvatnet på vei tilbake til bilen.

I går var det derfor et nytt forsøk på å nå Blåberga. Denne gangen sammen med kjæresten, og fra nytt startsted. Etter å ha studert kartet fredag kveld fant jeg ut at det måtte være mulig å starte fra Stokkdalen. Vi kjørte derfor forbi Vassdalen Skiarena og videre innover mot gården Stokkdalen der veien slutter. Vi parkerte ved en hytte et lite stykke ovenfor gården og fortsatte til fots nedover. Rett ved gården tar en traktorvei av langs kanten av et gresskledd jorde. Denne leder ned mot en god skogsbilvei som kommer opp fra Jonsvatnet og vi fulgte den til Metjønna.

Gården innerst i Stokkdalen.

Gården innerst i Stokkdalen.

Der tok vi av oppover lia i retning Blåberga, fortsatt på god traktorveien. Traktorveien går nesten helt opp til Blåberga, men de siste 300 metrene går gjennom et hogstfelt med mye kvist og atskillig dårligere «vei», i den grad det nå kan kalles vei. Stort sett er stigningen bare jevnt bratt og den byr ikke på videre problemer. Siste meterne er opp er brattere, men under normale omstendigheter er heller ikke denne stigningen noe problem.

Utsikt fra toppen av Blåberga.

Utsikt fra toppen av Blåberga.

Kneet mitt likte imidlertid ikke belastningen og begynte å gjøre seg til, men opp kom jeg. I motsetning til mange andre topper på lista «Trondheim ≥ 100m pf.» er det utsikt fra denne lille toppen. Blant annet ser man innover mot Stjørdalen og Frosta. Fjellene i Skarvan og Roltdalen synes også godt, og jeg mener også at Sylan kan skimtes, skjønt denne dagen lå det skyer over toppene. I motsatt retning sees Jonsvatnet, Strindamarka og Gråkallen + fjorden selvfølgelig.

Rett under toppen av Blåberga.

Rett under toppen av Blåberga.

Det blåste godt på toppen så vi fant ly bak en stor rotvelt og spiste dagens lunch her. Veien ned gikk ad samme rute som oppstigningen, men ved Metjønna gikk vi videre til Jervtjønna i stedet for å returnere til gården. Der snudde vi (vi skulle tross alt ikke ned til Jonsvatnet), og valgte deretter å gå oppover en annen traktorvei oppover mot noen hytter i retning veien hvor bilen sto parkert. Vi satset på at det ville være mulig å komme seg opp på veien uten å måtte «bushe» altfor mye, og det gikk glimrende.

Ved Metjønna sto det en benk med bord og det var en liten "badebrygge" der også.

Ved Metjønna sto det en benk med bord og det var en liten «badebrygge» der også.

I løpet av kort tid vi ute på ordentlig vei og passerte noen hus før vi kom ut på veien vi kjørte når vi kom. Tilbake ved bilen var vi enige om at det hadde vært en fin tur i et relativt nytt område. Jeg sier «relativt» fordi vi har vært på ski i løypene som går ut fra Vassdalen Skiarena like i nærheten, men vi gikk ikke helt i samme spor i dag.  Kneet mitt er som sagt satt kraftig tilbake, og jeg innser at selv små toppturer må vente inntil det er ordentlig rehablitert. Forhåpentligvis før sommeren. Jeg har allerede begynt opptreningen med veiledning fra fysioterapeut, men nå må jeg vel forhøre meg om hva jeg skal gjøre i den nærmeste tiden. Fortsette opptreningen eller vente til tilstanden roer seg litt.

 

Søndagstur i vinden

Gårsdagens tur gikk til Damtjønna i Vassfjellet. Verken allmenntilstanden eller knærne mine tillater noen lange turer for tiden, så planen var å rusle opp til Damtjønna og fyre bål der.

Vel, bålet var bare å glemme. Til det blåste de for mye. Heldigvis hadde vi tatt med en liten termos med kaffe på, men pølsene måtte forbli i sekken.

Damtjønna.

Damtjønna.

Forøvrig har jeg aldri sett så mye folk i dette området som i går. Det er tydelig at flere og flere finner ut at det gjør godt for både kropp og sjel å komme seg ut på tur, bort fra veier og hus. Friluftsliv er virkelig i vinden for tida. Egoisten i meg savner tiden hvor jeg kunne farte relativt alene rundt i bynære markaområder, men jeg innser jo at folkehelsa har godt av utviklingen de siste årene. Så får heller jeg som ikke trives så godt i folksomme markaområder finne nye stier.

Lav oktobersol. Den varmer godt enda.

Lav oktobersol. Den varmer godt enda.

Høstfølelse på Kjølifjellet

I helgen ble hyttevisning kombinert med en overnatting på Kjølihytta. Vi parkerte ved Jensåsvollen og gikk veien oppover mot de nedlagte gruvene før vi tok av på stien mot hytta. Som alltid når vi overnatter på DNT-hytter er det spennende å se om det er andre på hytta. Denne lørdagskvelden fikk vi ha hytta for oss selv, men ut fra hytteboka kunne vi lese at en familie på fire nettopp hadde overnattet i tre døgn. En gjeng som var på 4H-leir i Stugudal hadde også avlagt hytta et dagsbesøk fredag.

Skardsfjella og Sylmassivet skjuler seg delvis i skyene bakom hytta,

Skardsfjella og Sylmassivet skjuler seg delvis i skyene bakom hytta,

Været var av heller høstlig karakter. Overskyet og iskald vind, men oppholds. Store snøfonner lå spredt i fjellet, så her er nok et område hvor sola ikke varmer altfor ofte. Da vi gikk og la oss var det såvidt temperaturen var på plussiden og det hadde begynt å regne. I løpet av natten gikk regnet over til snø, så da vi våknet søndag morgen hadde fjellene omkring hytta fått «melisdryss» i tillegg til snøskavlene fra vinteren som var. Hadde det ikke vært for lengen på dagen, kunne vi like gjerne trodd det var høst. På morgenkvisten hadde snøen gått over til regn, så regntøy måtte frem før retur til bilen. Noen tur innover Kjølifjellet fristet ikke slik været var, så vi returnerte tidlig til byen etter en lang frokost på hytta.

Nysnø i slutten av juni. Ikke ønskelig, men slik kan fjellet være.

Nysnø i slutten av juni. Ikke ønskelig, men slik kan fjellet være.

Topptur i fjellbygda Meråker

Meråker har 26 topper over 1000 meter, og fredag sto jeg på toppen av ett av dem; nemlig Mannfjellet (1043 moh). Det var slett ikke Mannfjellet som var dagens toppturmål, men når man ikke leser kartet nøye nok og plutselig innser at man befinner seg på feil side av et hel…. dypt skar, ja da må man endre planene bittelitt. Heldigvis er det mange 1000-metringer i akkurat dette området, så det tok meg ikke lange tiden å bestemme meg for at det måtte bli Mannfjellet i stedet for Sonlifjellet. Greit nok det, for jeg har aldri vært på Mannfjellet, så det var ikke så viktig hvilken topp jeg besteg, bare det var en jeg ikke hadde vært på før.

Sonlifjellet til vesntre, Mannfjellet til høyre.

Sonlifjellet til venstre, Mannfjellet til høyre.

Utgangspunktet for turen var Mannseterbakken og opp gjennom skogen er det mye tung myr å gå i. Lettskyet, pent vær og relativt lite vind ved turstart, men det skulle endre seg så fort jeg kom over tregrensen. Da skyet det til og vinden økte på. Før jeg begynte på den bratteste delen av toppturen fant jeg litt ly på en stor stein og spiste en brødskive. Jeg hadde nå kommet over de verste myrpartiene, og det var lettgått og fint videre oppover.

Herlig fjellterreng.

Herlig fjellterreng. Røsshaugen er høyeste toppen midt i bildet.

På toppen blåste det noe helt sinnssykt, så jeg måtte sette sjøbein for å få tatt noen bilder og få skrevet meg inn i toppboka. Besøket på toppen ble derfor en kortvarig affære til tross for nydelig utsikt. Ikke langt unna toppen fant jeg ly og spiste resten av matpakka, før jeg fortsatte nedover fjellet i retning stien som går mellom Mannlibekken og Fonnfjellet. Brattere ned her enn på «baksida» der jeg kom opp, men relativt greit likevel med unntak av noen ekle sva. Noen snøfonner ligger igjen her og der, men de er kjempefine å gå nedover på.

Toppen av Mannfjellet er nådd.

Toppen av Mannfjellet er nådd.

På vei ned ble jeg plutselig oppmerksom på to menn (gutter?) på andre siden av en stor snøfonn. De må ha vært på toppen rett etter meg, og var nå på vei ned i likhet med meg. Kjappe til beins var de, så før jeg fikk sukk for meg, var de nede på myra.

På myra finner jeg den permanentmerkede stien og følger den nesten helt tilbake til Mannlibekken før jeg dreier av mot Mannseterbakken. Denne delen av turen er den minst sjarmerende delen pga mye gjørme. Merket sti betyr mye folk, og mye folk på tur i myr betyr gjørme. Jeg må også gjennom et hogstfelt før jeg er helt nede, og heller ikke her er det spesielt trivelig. Jeg likte meg mye bedre i terrenget uten sti og uten merking.

Utsikt mot Meråker sentrum.

Utsikt mot Meråker «sentrum».

Idet jeg skrår ut på grusveien omlag 1/2 km. fra bilen titter sola frem igjen. En fin avslutning på en frisk og tildels tung tur i Meråkers fine fjellheim.

Stien passerer rett nedenfor Mannfjellet Gruver og det synes godt i terrenget.

Stien passerer rett nedenfor Mannfjellgruva, og det synes godt i terrenget.