Roadtrip dag 3; Innerdalen

Dag 3 av vår lille roadtrip våknet vi til en litt skyet værtype, men det var fortsatt godt og varmt, og skydekket var av den lette typen. I dag skulle jeg endelig få oppfylt ønsket om å se Innerdalen som mange kaller Norges vakreste seterdal.

Innerdalstårnet.

Da vi kom til parkeringsplassen rundt klokken 10 på morgenen ble det fort klart at vi ikke var de eneste som ville innover Innerdalen denne dagen, men til tross for det opplevde jeg ikke at vi gikk i kø.

Det må være godt å være ku på sommerbeite i Innerdalen.

Til tross for et lett skydekke var det mer enn varmt nok, og på grunn av stigningen (som overrasket meg!) tok det ikke lang tid før svetten begynte å piple ut. Kroppen min var ikke helt i godform denne dagen og dette kombinert med varmen og uventet mye stigningen gjorde at jeg opplevde turen inn til Renndølsetra som tyngre enn forventet.

Siden vi var relativt tidlig ute hadde ikke Renndølsetra åpnet serveringen enda, så vi tuslet videre mot Innerdalshytta (DNT-hytte et steinkast unna) og kikket litt rundt og inni den. Innerdalstårnet tronet innerst i dalen. Min tro om jeg noen gang finner mot til å bestige den toppen? Jeg hadde egentlig bestemt meg for at Innerdalstårnet ikke er noe for meg, men så er det det at noe i meg likevel ønsker å utfordre høydeskrekken. Vi får se hva tiden bringer, men jeg tror nok at jeg iallefall kommer til å prøve meg på toppen en vakker dag. Om jeg kommer opp er en annen sak.

Innerdalshytta.

Da Renndølsetra åpnet serveringen fant vi oss et lite bord i «hagen» og kjøpte rømmevafler og kaffe. Du hildrande du så gode de vaflene var! Og så mye vi fikk! Min kjære ble sendt inn for å kjøpe kaffe og vafler til to og kom ut med en haug vafler. Lykke på et fat 🙂

Vi satt lenge og vel og koste oss med vafler og seterstemningen før vi begynte å rusle ut av dalen. Mot oss kom en strøm med mennesker til tross for at det da begynte å bli godt utpå dagen. Innerdalen er åpenbart et svært populært turmål. For oss gikk turen nå videre i bil til hytta der vi tilbragte resten av sommerferien. Midt-Norge har jammen mye flott å by på er konklusjonen etter 3 dager på veien midt i Norge.

Vaffelhimmelen; det er mulig at den er i Innerdalen.

Roadtrip dag 2 – Eikesdalen og Aursjøvegen

Etter en deilig hotellfrokost på Seilet var vi på vei igjen, men før vi forlot Molde kjørte vi opp til Varden som  har en helt utrolig flott utsikt over Molde og omkringliggende fjell. Visstnok skal man kunne se mer enn 200 fjelltopper herfra. En annen gang vil jeg legge inn mer tid i akkurat Molde for å kunne gå meg en tur i dette bynære fjellområdet.

Turen vår gikk via Eresfjorden  inn i Eikesdalen, og mamma mia… her føler man seg liten. Stupbratte fjell på begge sider av veien og Eikesdalsvatnet midt i dalen. Du og du så vakkert det var her inne denne sommerdagen, men med min høydeskrekk kunne jeg ikke annet enn å lure på hvor lokalbefolkningen går søndagsturen sin.

Eikesdalen. Bratt på alle kanter.

Før vi forlot Eikesdalen gikk vi oppom Mardalsfossen. Denne fossen går i rør 10 av årets 12 måneder fordi vannet benyttes i kraftproduksjon. Kun om sommeren slippes den løs og turister og fastboende kan se Nord.Europas høyeste fossefall.

Ved Mardalsfossen.

Fra parkeringsplassen er det en fottur på 20-30 minutter opp til fossefallet. God, gruslagt sti og når du kommer opp til fossen kjenner du vanndråpene fra fossen. Ganske kaldt er det det oppe, selv på en varm sommerdag som dette. På parkeringsplassen der gåturen begynner finnes en liten kiosk som selger kioskvarer, kaffe og vafler.

Eikesdalen. En mektig opplevelse i sommersol.

Vi skulle videre opp på Aursjøvegen. Denne veien ble bygget i forbindelse med kraftutbyggingen, men i dag er det vel flest turister som benytter seg av veien selv om sporene av kraftproduksjon er tydelige.

På vei opp Aursjøveien. Eikesdalen virker stadig mindre.

Dessverre skyet det over idet vi tok fatt på denne flotte fjellveien som går mellom Eikesdalen og Sunndalsøra. Veien går gjennom et fantastisk fjellområdet og her finner du blant Aursjøen som har gitt veien navn og Aursjøhytta (betjent DNT-hytte i sesong). Vi stoppet ved DNT-hytta for å spise medbragt lunch, men kikket innom hytta når vi først var der. Her kunne vi definitivt tenke oss å komme tilbake for å gå i fjellet.

Picnic-lunch ved Aursjøhytta.

Det dryppet litt fra oven mens vi spiste, men ikke verre enn at lunchen fint kunne inntas utendørs. Heldigvis klarnet det opp etterhvert, og før vi begynte på veien ned fra fjellet stoppet vi på en liten parkeringsplass etter Larstjønna og tok oss en fottur oppover i fjellet. Stien vi gikk på er DNT-merket og leder til Raubergshytta om man går langt nok. Vi skulle ikke så langt i dag, men jeg var lykkelig over endelig igjen å få gå i Dovrefjell- og Sunndalsfjella nasjonalpark som vi var inne i. Stien gikk opp langs en elv med masse små fossefall og etter en times tid med jevn stigning var vi oppe ved Håkodalsvatnet.

Dovrefjell og Sunndalsfjella Nasjonapark.

Hvis du noen gang har mulighet for å gå i denne nasjonalparken: GJØR DET! Helt siden jeg gikk en rundtur der i 2009 har jeg drømt om dette fjellområdet. En helg i 2010 og et par timer nå i sommer er alt jeg har fått til hittil, så jeg tror jeg må prioritere dette området høyere opp på lista over turer, for det er vanvittig flott der! Vi måtte imidlertid ned igjen. Sola begynte å stå lavere på himmelen og mørke skyer var igjen å se, så vi håpet vi skulle rekke ned til bilen før regnet kom. Det gikk akkurat! På Sunndalsøra innlosjerte vi oss på Trædal Hotell før vi kjørte ned til sentrum for en matbit. Deretter var det tidlig til seng for å være klar til siste dag av roadtrip’en vår.

Utsikten fra hotellet vi bodde på i Sunndalsøra.

Roadtrip dag 1 – Atlanterhavsveien

I år startet vi sommerferien med en 3-dagers roadtrip i Midt-Norge. Jeg har lenge hatt lyst til å kjøre Atlanterhavsveien og Aursjøveien, og på denne turen fikk vi med oss begge deler. Turen ble lagt opp som følger:

Dag 1: Trondheim – Kristiansund – Molde via Atlanterhavsveien.

Dag 2: Molde – Eikesdalen – Sunndalsøra om Aursjøveien med en fottur i Dovrefjell og Sunndalsfjella Nasjonalpark fra Aursjøveien.

Dag 3:  Sunndalsøra – hytta, men før vi startet på den turen kjørte vi inn i Innerdalen og gikk til Renndølsetra og Innerdalshytta.

Vi var kjempeheldige med været det meste av turen. Bare på Aursjøvegen skyet det til slik at vi ikke fikk nytt utsikten til fulle, men det var iallefall oppholdsvær og etterhvert klarnet det opp og ettermiddagen ble fin.

Sol, sommer og opplevelser i eget hjemland. Digger det!

La det være sagt med en gang, denne turen er et fantastisk stykke Norge. Det snakkes og skrives mye om Lofoten og vestlandet, men Midt-Norge har også sine perler som er vel verdt et besøk.

Turen mellom Trondheim og starten på Atlanterhavsveien gjorde vi unna uten stopp av noe slag (foruten en nødvendig fergeoverfart).  Det var strålende vær helt fra morgenen av, men da vi nærmet oss Kårvåg, hvor Atlanterhavsveien starter om man kommer nordfra, så vi at havtåken var på vei inn. I løpet av kort tid så vi nesten ingenting. What?? Skulle jeg endelig få oppfylt drømmen om Atlanterhavsveien og ikke se annet enn 20 meter fremfor nesa mi?? Jeg er sikkert på at skuffelsen sto å lese i både ansikt og kroppsspråk, men det er ikke så mye å gjøre med havtåke, så vi kjørte til Eldhusøya og stoppet på en stor parkeringsplass hvor det allerede var parkert en hel del biler. Vi var definitivt ikke de eneste som ville kjøre Atlanterhavsvegen denne dagen.

Svevestien på Eldhusøya mens havtåka enda lå rundt oss.

På Eldhusøya er det anlagt en svevesti som går rundt en odde. Det er ikke lange turen, men det er en litt spesiell opplevelse å rusle rundt på en gangbane som er montert over grunnen og «svever» oppå berg og hav. Mens vi gikk der synes vi å ane en liten lysning i havtåka og vi håpet den skulle lette. Ventetiden ble brukt til å innta en picninclunch i en skråning med utsikt mot Atlanterhavsveiens kanskje mest fotograferte bru; Storseisundbrua. Og jammen lettet ikke havtåka! Det var et fantastisk syn å se bru og landskap komme mer og mer til syne før området igjen lå badet i deilig sommersol. Snakk om å ha flaks! Nå kunne vi nyte resten av Atlanterhavsveien ned til Bud i all sin storlagenhet, for det er virkelig et nydelig stykke Norge der veien slynger seg mellom og over holmer og øyer helt ute i havgapet.

Kanskje den mest fotograferte delen av Atlanterhavsveien idet havtåka er i ferd ,med å forsvinne.

Vi tok ytterligere et par stopp på veien, nemlig i Hågå og i Hustadvika. I Hågå er det et kunstverk bestående av en rekke søylelignende marmorbiter som ligger spredt rundt i terrenget. Det har fått navnet Columna Transatlantica.  For å se kunstverket må det en rusletur til fra parkeringsplassen. Vi ble litt i stuss da stien etter en stund delte deg i et t-kryss, men valgte å gå til høyre og fikk etter kort tid bekreftet at vi valgte rett. Jeg er ikke spesielt kunstinteressert, og kan definitivt ikke tolke kunst, så helt ærlig skjønte jeg ikke poenget med disse marmorbitene som lå strødd rundt, men spesielt, ja det var det.

Deler av «marmor-ormen» Columna Transatlantica.

Videre på vår vei til Molde, hvor vi skulle overnatte, kjørte vi innom Hustadvika (som visstnok er Norges tøffeste kyststrekning når været slår vrangsiden til) og Bud. Det begynte å dra seg mot ettermiddag, så det ble ingen tur opp på noe fjell denne dagen, men mye vakker natur fikk vi uansett sett.

Fiskeværet Bud, eller deler av det hvertfall.

I Molde stekte sola og når den ene veggen i hotellrommet består av glass uten persienner å trekke ned blir det hett! Vi åpnet derfor det vi kunne av vinduer og stakk ut for å finne et sted å spise middag. En rusletur i byen etter middag tok vi oss tid til før vi installerte oss på hotellrommet.

Scandic Seilet i Molde. Litt utenfor bykjernen, men nydelig utsikt fra de fleste rom vil jeg tro.