Sulis juli 2020

Sommerferiens roadtrip i 2020 gikk til Sulitjelma. Nord-Norge nok en sommer altså, og «som vanlig» var landsdelen snill med oss og ga oss vakkert sommervær. En del vind de første dagene, og det var like greit, fant vi ut når vinden løyet og myggen overfalt oss i solsteiken.

Utsikt fra dørstokken på hytta. Fjellet heter Nordre Saulo og er på hele 1756 moh. og er grensefjell mot Sverige.

Vi hadde leid Dorrohytta i 4 netter (via inatur.no), og herfra tok vi dagsturer i Sulisfjella. Hytta anbefales så absolutt. Den ligger vakkert til ved Dorrovatnet, og det er ca en times lett gange fra parkeringen til hytta. Brua som skulle være over elva i starten av turen, var forsvunnet (i flom?) så den måtte vi vade.

Kveldsstemning ved Dorrohytta.

Turens eneste regndråper fikk vi idet vi ankom hytta, men det varte ikke så lenge, så vi kunne rusle oss en tur utpå kvelden.

Dorrobrua.

Vi tok som sagt dagsturer fra hytta, og det var omtrent ikke folk å se. Turens høyeste punkt var Gårro, en fjelltopp på 1011 moh med fantastisk utsikt. Den dagen vi tok turen dit var det vindstille, og vi fikk til fulle oppleve at det er mygg nordpå. Vi har egentlig vært lite plaget av det de gangene vi har feriert nordpå.

Før vi kjørte sørover igjen tok vi turen innom Jakobsbakken. Et sjarmerende lite samfunn anlagt pga gruvedrift. Nå for tiden er det turister som holder til der. Vi tok turen innom caféen og spiste den lokale spesialiteten sellkake. En merkelig blanding av søtt og salt som smakte greit nok, men det ble ingen ny favoritt akkurat.

Jakobsbakken

Fra Gårro mot Nordre Saulo.

Bru ikke langt fra hytta. Vi tok ikke sjansen på å krysse denne på vår lille kveldstur.

Det var ikke midnattssol når vi var i Sulis, men spesielt mørkt ble det aldri.

Svett rundtur i Holtålsfjella

Gradestokken har gradvis krøpet oppover denne uka, og i dag var det hett nok også i fjellet. Heldigvis var det litt vind oppe på små topper og rygger, men nede i daler og skar var det heller dårlig med vind.

Dagens første mål var Vinkelen hvor det var 5 trimpoeng å hente. Opp dit er det kjerrevei og lett stigning i ca halvannen km. så det er billige trimpoeng. Vinkelen er et punkt på taubanen som fraktet malm fra Kjøli Gruver til Reitan stasjon. Pga terrenget måtte man lage en vinkel på taubanen, derav navnet.

Vinkelen.

Neste mål var Børkleppen. En liten knaus på 954 moh. Sett sørfra er det stup, men om man går opp fra øst, vest eller nord er det grei skuring. Småbratt, men likevel enkelt. Fin utsikt fra toppen selv om den ikke er så høy.

Utsikt vestover fra Børkleppen mot bl.a. Børklepptjønna.

Etter en god pause på toppen gikk jeg videre mot Øvre Børklepptjønna. Egentlig en pitteliten omvei på vei til Folldalsgruva, men jeg hadde aldri vært der før, og det er grunn god nok til å legge turen innom. Ved tjønna lå det enda en svær snøfonn som jeg krysset for å komme meg opp på høyden ovenfor tjønna. Det er litt luftigere i høyden på varme dager som i dag og litt mindre insekter enn nede ved vannet.

Nærmer meg Øvre Børklepptjønna.

Dagens lunch ble inntatt her, og den ble enklere enn planlagt siden spekeskinka lå igjen på kjøkkenbordet på hytta. Lunchen besto dermed av to kokte egg, et tynt lite hjemmelaget frøknekkebrød og biter av honningmelon. Helt greit siden jeg uansett ikke er så sulten når det er varmt.

Med lunch og kaffe i magen og retningen videre klar, bega jeg meg avgårde mot Folldalsgruva som jeg heller ikke har besøkt før. Jeg har gått på ski ikke langt unna, men selve gruva har jeg ikke sett før. Det skulle vise seg at det ikke var så mye å se heller. Forekomsten av kis var dårlig, så det ble aldri noen storstilt gruvedrift her. Jeg kunne imidlertid inkassere fem nye trimpoeng.

Folldalsgruva sett fra en liten høyde.

Etter en kort pause bega jeg meg avgårde i retning bilen. Ruta ble lagt om Børklepptjønna, skjønt helt ned til tjønna gadd jeg ikke gå (selv om sørsiden av tjønna kan skilte med en fin sandstrand). Videre gikk jeg på nordsida av Børkleppen og rundet kleppen inntil jeg fant igjen stien som tok meg ned til Vinkelen igjen og videre til bilen.

Børkleppen sett fra stien fra Vinkelen.

Drøyt 13 km opp og ned, hvorav de fleste i stiløst fjellterreng, noen myggstikk og kleggbitt, og masse svette ble dagens fasit. Fin tur i et område hvor man sjeldent møter folk i et uvanlig varmt vær.

Idyll på vei mellom Folldalsgruva og Børklepptjønna.

Topptur på svenskegrensa

Fridag, skyfri himmel og behagelig sommertemperatur betyr fjelltur for meg. I dag falt valget på Volldalshøgda (1103 moh) som er tett opptil svenskegrensa. Jeg har ikke vært der før, og det er kanske hovedgrunnen til at jeg valgte nettopp denne toppen. Det er på tide å få krysset av enda en topp på listen over topper i Røros kommune med PF over 100 meter.

Jeg startet turen fra Vauldalen Camping, og fulgte merka sti mot Ljøsnåvollen et lite stykke før jeg tok av på en sti opp gjennom skogen. Denne stien fant jeg ikke på noe kart, men jeg håpet å finne en sti jeg kunne følge. Ofte gjør jeg nettopp det, for det er jo merkelig om det ikke finnes en sti til en topp som er så lett tilgjengelig som denne og såpass lettgått.

Utsikt mot Vauldalen

Skogslier er ikke favoritten på varme dager, så heldigvis kom jeg fort over tregrensa. Terrenget er lettgått og stigningen er pen og pyntelig, lg utsikten blir stadig bedre. Stien tok meg først opp på fortoppen til Volldalshøgda, og her ser man blant annet langt innover i Sverige og nordover til Sylmassivet.

Fra fortoppen er det grei skuring opp til hovedtoppen, og utsikten herfra står ikke noe tilbake for den på fortoppen. Utsikten mot Viglfjella er fenomenal og også her skuer man langt innover i Sverige.

På toppen av Volldalshøgda. Fjelltoppen rett til venstre for stokken er Viglpiken.

Jeg tok lunch et lite stykke nedenfor toppen og forhastet meg ikke i det nydelige været. For en gangs skyld hadde jeg tatt med kikkert, og den ble hyppig brukt. På svensk side nedenfor toppen kom det to personer gående mot riksveien. Kanskje hadde de vært på Rutrøysa ved Rr 149?

Jeg hadde planer om å prøve meg videre i den retningen, men ga opp det prosjektet. Til tross for at stigningen opp til Volldalshøgda er lettgått der jeg kom opp, er øst- og sørsiden av fjellet dominert av bratte og tildels høye skrenter. Jeg hadde håpet å finne meg en «renne» ned, men nei. Det fant jeg ikke. Muligens finnes det, men jeg fant ingen plass hvor jeg ønsket å prøve meg ned. Særlig når jeg går alene som i dag er jeg überforsiktig, og tar ingen sjanser.

Utsikt innover Sverige.

Dermed ble det i stedet en rundtur opp og ned oppe på Volldalshøgda, så jeg har virkelig fått se utsikten fra fjellet rund baut. Rutrøysa får jeg ha tilgode. Kanskje en høsttur? Stien til Rutrøysa går for det meste i skogen, så det er iallefall en fordel om fluer og mygg har begynt å roe seg.