Midtikneppen (Trælsjåfjellet) 1144 moh.

Juli har blitt til august og ferien begynner å nærme seg slutten når været glimter til med vakkert sensommervær. Vi gjør oss klar for nok en topptur og etter en kjøretur som var lengre og mer nervepirrende enn jeg på forhånd trodde, står vi omsider på parkeringsplassen ved Holddalsvollan. Fra bommen nede i bygda var veien så smal at jeg ba til høyere makter om det ikke kom en bil imot for det var heller dårlig med muligheter for å passere hverandre oppover veien. Vi var heldige og slapp unna møtende biler.

Hytter innerst ved Holddalsvollen.

Ifølge kartet skal Midtikneppen som er dagens turmål ligge mer eller mindre rett opp lia fra parkeringsplassen, over Fremre Kneppen og så litt innover fjellet. Det frister ikke å begynne så bratt, så vi velger heller å følge DNT-stien mot Kjølihytta et stykke østover. Det er et mektig dalføre som åpenbarer seg for oss når vi kommer litt opp i høyden, og jeg føler meg liten der jeg går.

Fjell, daler og vidder så langt øyet kan se.

Ved en stengt bu på venstre side av stien tar vi av fra den rødmerka stien og begir oss ut i stiløst terrenget. Vi tar sikte på Raudhåmmåren i første omgang. Her er det spor etter gruvedrift, så vi tar oss tid til å kikke oss omkring før vi ruslet over fjellet og videre på skrå mot Midtikneppen. Jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor fjellet har fått navnet Raudhåmmåren for det er rødt og det ligger der som en hammer midt på en flat fjellslette.

Ved gruveåpningen på Raudhåmmåren.

På vei oppover mot toppen til Midtikneppen får vi øye på et reinsdyr som betrakter oss en stund før det springer mot sør på fjellryggen. Etter en stund ombestemmer det seg visst, og kommer «joggende» tilbake og krysser foran oss nok en gang. Flotte skapninger disse reinsdyrene selv om jeg ikke er overbegeistret for kjøttet de produserer.

Reinsdyret som jogget frem og tilbake foran oss.

Etter litt pust og pes og svetting er vi omsider oppe på fjellryggen hvor Midtikneppen troner som den nordligste toppen. En ganske stor varde markerer toppunktet og herfra er det vidt utsyn. Sylmassivet kan skimtes bakom noen nærmere fjell og jeg mener vi også ser Bringen med sine installasjoner på toppen + en masse andre fjelltopper.

Ved varden på Midtikneppen.

Selv om det er en relativt varm dag, er jeg en frossen sjel, så jeg drar på meg dunjakka før jeg setter med ned for å spise lunch ved varden. Rett som det er lurer jeg på hva i alle dager det er jeg holder på med når jeg sliter med oppover fjellsider, men når jeg endelig kan sette meg ned på toppen, da skjønner jeg hvorfor! Det er lite som slår lunch med utsikt!

Hvilestilling inntatt!

Returen til bilen legger vi bortetter fjellryggen til Fremre Kneppen (1112 moh). Herfra er det bratt ned til dalen, men ikke farlig eller ubehagelig bratt. Det er helt greit å gå ned her, men jammen er jeg glad vi valgte en litt slakere rute opp.

Dagens tur ble på omlag en mil og 600 høydemetre opp (og tilsvarende ned). En virkelig flott topp dette, men synd med den håpløst smale bilveien til parkeringsplassen. Vi var ikke like heldige på veien ned som vi var på vei opp, og måtte rygge en god del metre når vi møtte en bil på vei oppover.

På Fremre Kneppen med utsikt ned til Aunegrenda.

Berghøgda (1246 moh)

Etter en fantastisk flott tur langs Kystriksveien skulle resten av sommerferien tilbringes på hytta. Været i den halvannen uken vi var der, var høyst varierende, men siden vi har delvis overbygd terrasse fikk vi malt alle utemøbler med to strøk på regnværsdager. Må gjøres slikt og! Dessuten fikk vi omsider rota oss til å bli med på en omvisning ned i Olavsgruva. Jeg har vært på omvisning før, men det var så mange år siden at jeg glatt ble med på en runde til siden kjæresten ikke hadde vært nedi gruven.

Noen godværsdager fikk vi også, og de ble benyttet til fjellturer. Den første gikk til Berghøgda, listetopp på Holtålen PF>100 meter.

Stor varde på toppen av Berghøgda.

Vi fulgte ruta som ligger på ut.no med start på Slettælet ved Øyungen i Hessdalen. Inn til Brattbekktjønna er det fin og tydelig sti rundt fjellet Morkavollhøgda. På vei dit passerte vi grensen for Forollhogna nasjonalpark. Etter Brattbekktjønna blir stigningen brattere og samtidig forsvinner stien. Det er dermed betydelig mer tunggått terreng opp til toppen av fjellet. Vi tok en pause ved Bergtjønna etter å ha forsert en del høydemetre fra Brattbekktjønna før vi fortsatte opp til toppen.

På vei opp fra Brattbekktjønna.

På toppen satt det er par karer ved varden som kunne fortelle at de hadde gått opp fra sandtaket litt lenger inn på veien der vi parkerte. De sa det var sti hele veien opp, men den er ikke markert på noe kart. Kjæresten og jeg får sjekke ut den stien ved en senere anledning.

De to karene forsvant nedover etter en stund og overlot sitteplassene ved varden til oss. Det er alltid deilig å sitte i le for vinden, så det passet fint at de var ferdige med pausen sin da vi kom opp. Det er nydelig utsikt fra toppen og mot vest sees selveste Forollhognatoppen som nasjonalparken er oppkalt etter.

Mot toppen. Blir godt med en pause.

Returen gikk samme vei som vi kom opp. Vi kunne selvsagt gått ned den ruta de to karene gikk, men det fristet ikke med 3 km. på grusvei fra sandtaket og bort til bilen, så vi holdt oss til den opprinnelige planen vår.

Villmark så langt øyet kan se.

Tilbake ved bilen kjørte vi videre innover veien for å se oss omkring. Utrolig mange hytter her inne ved Øyungen til tross for at det verken er bilvei på vinteren eller innlagt strøm. Et flott område er det – uten tvil, så om man ikke er «avhengig» av helårsvei, innlagt strøm og vann vil man nok trives her på dørstokken til nasjonalparken.

På vei ned fra toppen.

Åsen i Sandnessjøen

Noen timer etter at vi forlot Bodø i regn kunne vi parkere utenfor hotellet vi skulle bo på i Sandnessjøen. Været hadde bedret seg og det så ut til å bli riktig så fin ettermiddag. Den måtte vi utnytte selv om det var for sent på dagen til å forsøke å bestige en av de Syv Søstre. Åsen i Sandnessjøen derimot (også kalt Sandnessjøens indrefilet) var innen gangavstand fra sentrum og skulle visstnok gi flott utsikt både over fjorden og de Syv Søstre.

Utsikt mot Dønna.

Etter litt roting fant vi utgangspunktet ved tårnet som ruver over byen. Stien er lett å følge og gir som lovet nydelig utsikt til begge sider av åsen. I den første delen av turen er det mange vitnesbyrd om tysk beleiring av Norge under 2. verdenskrig. Gamle bunkerser og en gammel kanon står fortsatt  i Åsen.

Kanon fra 2. verdenskrig.

Underveis til Varden (høyeste punkt på stien) passerer man også Tufteparken, en utendørs treningspark for de som vil utfordre musklene sine utendørs. Vi brukte ikke lang tid her, men fortsatte i stedet til Varden. Her satt det tre ungdommer og nøt sommersola. Vi tok  noen bilder og returnerte samme vei som vi kom. Stien fortsetter videre til Kleivskaret, men vi sa oss fornøyd med å ha nådd stiens høyeste punkt siden det gikk mot kveld og sulten begynte å gnage i tarmene. En mil på tur ble det denne kvelden. Deilig avslutning på en lang dag i bil.

Ved Varden med utsikt til de Syv Søstre bakom.

Tonnes – Bodø via Svartisen

Etter en deilig kveld i fantastisk vær på terrassen i Tonnes og en god natts søvn, skulle vi videre nordover. Jeg kjente at jeg nå begynte å bli litt lei av å forflytte meg hver dag,  og tanken på hytta begynte å gjøre seg gjeldende. Når dagen i tillegg kunne by på ferger og båtskyss som overhodet ikke korresponderte, ble beslutningen tatt utpå ettermiddag om at vi skulle til Bodø denne dagen. Men først skulle vi se Svartisen på nært hold.

Her passeres polarsirkelen på dagens første fergestrekning.

Utpå ettermiddagen etter å ha ventet i en evighet på ferger som av en eller annen idiotisk grunn ikke korresponderte, måtte vi også vente i et par timer på skyssbåten som skulle ta oss over Holandsfjorden mot Engenbreen som er en av brearmene til Svartisen.

Slik kan man også slå ihjel tid mens man venter på neste ferge. Dette er fergeleiet på Ågskardet og det ble dratt opp atskillige makrell her mens vi ventet.

Det var dermed sen ettermiddag før vi begynte å gå mot Brestua som ligger ved et lite vann som Svartisen smelter ut i. Her spiste vi middag ute på terrassen mens vi beundret Engenbreen. Dessverre hadde det skyet over mens vi ventet på skyssbåten, så bildene herfra ble ikke så flotte som de kunne ha blitt med blå himmel, hvit bre og grønt brevann. Det hele fikk en grålig fargetone, men Engenbreen var uansett et mektig syn.

Svartisen (Engenbreen) sett fra utkikkspunkt på FV17.

Jeg hadde (og har fortsatt) en drøm om å overnatte på Tåkeheimen som er en DNT-hytte som formelig vagler på fjellet rett ved brekanten. Det er imidlertid en tøff tur opp dit, så når værvarslene spådde regn dagen etter, droppet vi turen opp. Hvis jeg skal gå på bratte sva og stein vil jeg helst gjøre det i godvær.Både for å ikke gjøre selve turen vanskeligere enn nødvendig, men like mye for utsikten sin del. I godvær er det en utsikt der oppe som må være ubeskrivelig, og den vil jeg jeg oppleve en vakker dag. Dog – det er ikke uten grunn at hyttas kallenavn er «institutt for uhensiktsmessig vær», så man skal ha en god porsjon værflaks.

På Brestua.

Ettersom det var sent på ettermiddag før vi nådde Brestua og jeg var sliten etter en lang og varm dag i diverse ferge- og båtkøer, droppet vi å gå helt inn til breen. Det er mulig å fortsette ytterligere to km. fra Brestua og komme helt inn til brearmen. Vi returnerte i stedet til skyssbåten og satte kursen for Bodø med en liten stopp ved Saltstraumen.

Børvasstindan og Åselitindan sett fra Saltstraumen.

Ved ankomst Bodø sjekket vi inn på hotellet rett ved småbåthavna og gikk for å få oss noe å spise på en nærliggende restaurant. Deretter ble det en liten kveldstur på moloen før vi tok kvelden på rommet. Da vi våknet dagen var himmelen grå og det regnet. En god frokost på hotellet, så satte vi kursen sørover langs E6. Sandnessjøen var målet. Siste stopp før vi var hjemme igjen.

Kveldstime i småbåthavna i Bodø.

Sandnessjøen – Tonnes: Et vakkert stykke Norge.

Etter å ha somlet rundt på øyene Vega, Herøy og Dønna var det på tide å komme seg videre nordover på Kystriksveien. Det innebærer naturlig nok en del kjøring, altså en transportetappe eller flere. Da vi forlot Dønna stoppet vi i Sandnessjøen og spiste lunch før vi kjørte mot Tonnes, hvor  jeg hadde booket et rom på Oscarbrygga dagen i forveien.

Siste farvel med Dønna og Dønnmannen på vår ferd mot nord sett fra FV17 rett før Helgelandsbrua.

Det kan jo være ganske kjedelig å kjøre langt i bil, men ikke langs Kystriksveien. Og hvertfall ikke denne etappen mellom Sandnessjøen og Tonnes (eller Kilboghavn om man ikke tar avstikkeren fra Kystriksveien og ut til Tonnes). Dette må være den vakreste strekningen av dem alle langs FV17.

Det begynner allerede rett etter at man forlater Sandnessjøen. Da krysser man Leirfjorden på Helgelandsbrua som må være Norges vakreste bro?  Broa hadde vi sett på vår ferd mot Dønnmannen. Nå krysset vi den i bil på vår vei videre mot nord.

Helgelandsbrua. Visst er den vakker?!

Deretter går veien til langs fjorden til neste ferge over til Nesna. Videre kjører man stort sett med kysten på den ene siden av veien mens vakre fjell kan beskues på den andre siden. Ved Kleivhalsen er det laget en rasteplass med informasjonsskilt. En stopp her anbefales da naturen er vidunderlig vakker i dette området.

Utsikt innover Aldersundet fra rasteplassen ved Kleivhalsen.

Da vi ankom Tonnes (ca 20 minutters avstikker fra Kystriksveien) fikk vi oss en skikkelig overraskelse. Snakk om å få rom med utsikt! Tonnes er ikke rare plassen, men du verden så vakkert det er der.

En fiskebåt er på vei inn til Tonnes.

Her er også en travel skipsekspedisjon og hurtigbåtene anløper brygga, så her er det stor aktivitet. En restaurant finnes også på brygga og her fikk vi oss en nydelig middag etter å ha installert oss på rommet og ruslet litt rundt for å se oss om. Resten av kvelden ble tilbragt på verandaen inntil sola hadde gått ned. Når omgivelsene er så vakre som det de var her, har jeg ikke behov for å gjøre annet enn bare å sitte og nyte utsikten. Tonnes ligger rett sør for polarsirkelen, så selv om det var en drøy måned siden midtsommer gikk ikke solen ned før rundt halv tolv på kvelden. En lang, deilig kveld med denne nydelige utsikten m.a.o. Her synes jeg faktisk at det var så fint at jeg kunne tenkte meg å komme tilbake en annen gang og bli noen dager. Turmulighetene rundt det lille stedet er mange, og med hurtigbåt kan man også komme ut på flere av øyene. En dag…..!

Utsikt fra verandaen vår på Oscarbrygga.

Solnedgang over Hestmannen. Havskodda ligger over sjøen, men det hindret ikke at vi fikk oppleve en vakker kveldshimmel.

Herøy og Dønna inkl. topptur til Dønnmannen

Etter Vega fortsatte vi videre med ferge til Tjøtta og deretter videre med nok en ferge til Herøy etter litt kjøring. Været var så strålende som det kan bli i Norge, og siden Herøy er  en relativ paddeflat øy, var det god utsikt over øyriket og sjøen så godt som overalt. Et fantastisk syn var øyene med alle sine broer som svingte seg over smale sund.

Bro etter bro knytter øyene sammen i dette kystparadiset.

Da vi ankom Seløy Kystferie (på Seløya som er knyttet til Herøy med bro) ble det litt klabb og babb før vi fikk rommet jeg hadde bestilt. Visstnok noe dobbeltbooking, men det ordnet seg til slutt.

Seløy Kystferie ligger fint til ved fjorden på Seløya.

Krystallklart vann og bratte fjell. Det er Helgeland i et nøtteskall.

Idet vi var klare for å starte på sykkelturen vår hadde det begynt å skye over, men det var fortsatt varmt og kun et lett skydekke hadde bredt seg over himmelen. Siden det er så flatt på Herøy er det ekstremt lettsyklet der (hvertfall når det ikke er motvind av betydning). De eneste bakkene vi møtte på var broene som var bygget mellom holmer og øyer.

Sykkeltur på Herøy og Dønna var en drøm.

På sykkelturen krysset vi også over til Dønna og syklet et stykke innover før vi bestemte oss for at nok var nok og returnerte til leiligheten for en dusj. Middagen inntok vi på Augustbryggo. Den ligger en kort sykkeltur fra Seløy Kystferie. Chilistekt kveite smakte nydelig denne vakre sommerkvelden.

Sandstrand på Dønna

Blå himmel, blått hav og fargerike sommerblomster. Norge på sitt beste.

Dagen etter skulle vi forflytte oss til et nytt overnattingssted. Denne gangen Brygga på Dønna. På veien dit skulle vi på fjelltur, nærmere bestemt Dønnmannen. Vi startet fra Teigstad og fulgte rødmerket sti oppover fjellet. Etterhvert som man kommer over skoggrensen får man en fantastisk utsikt til De Syv Søstre i Sandnessjøen samt den flotte Helgelandsbrua.

Utsikt ned dalen der vi kom opp (og gikk ned selvsagt). Dette er den behagelige delen av turen for oss som lider av høydeskrekk.

Turen starter bratt, og siden blir det bare brattere og brattere. Mot toppen blir det også en del løsgrus og løse steiner som potensielt kan utløse små skred og  det er ikke spesielt hyggelig for de som kommer etter deg. Dette er også årsaken til at den ruten vi gikk nettopp har blitt «stengt». Dvs. at all merking er fjernet og tauet som var lagt ut på de siste, bratteste høydemetrene er fjernet, men ruten er selvsagt ikke fysisk stengt, og stien er så tydelig at det ikke vil være noe problem å finne veien opp i lang, lang tid fremover.

Nesten over tregrensa og De Syv Søstre viser seg fram i all sin prakt.

Da vi kom til tauet begynte jeg å gå oppover mens jeg hang meg fast i tauet, men så plutselig kjente jeg at NÅ var det nok. Da hadde jeg vært uvel de siste 300 høydemetrene, og selv om det nå gjensto usle 50 høydemetre før jeg nådde «haka» på Dønnamannen snudde jeg. Det var (som alltid når jeg snur) tanken på nedturen som var utslagsgivende. Når det blir skikkelig bratt, synes jeg alltid at nedturen er den verste delen, og siden jeg for enhver pris vil unngå å ikke komme meg ned for egen maskin, så hender det at jeg velger å snu selv om jeg sikkert kunne nådd toppen. Et tilleggsmoment er selvsagt at når man lider av høydeskrekk, slik jeg gjør, og man har beveget seg utenfor komfortsonen i lang tid, så slites motet ned over tid. Det + vissheten om at det verste uansett gjensto (nedturen) var utslagsgivende for min snuoperasjon.

Mot Dønnamannen. Stien går opp omtrent midt på fjellet og følger IKKE ryggen slik man skulle tro.

Da jeg senere sjekket GPS-sporet og så hvor utrolig nære jeg hadde vært toppen, ble jeg småsur på meg sjæl, men gjort var gjort, og jeg hadde uansett pushet egne grenser og vært utenfor komfortsonen i lang tid. En svett tur med mange høydemetre (omtrent 970 meter opp og like mange ned), god treningseffekt samt nydelig utsikt over Helgeland i et fantastisk (nesten for varmt vær til en slik tur) får jeg være fornøyd med, så får vi se om jeg prøver meg på Dønnamannen fra et annet utgangspunkt siden. For ordens skyld så gikk min kjære alene videre til haka på «mannen» (854 moh). Hvorfor han ikke fortsatte til det høyeste punktet (leppa på 858 moh) er meg et mysterium, men det forklarer iallefall hvorfor han kom ned ikke lenge etter at jeg hadde begynt på returen. Det skal dog sies at for å nå leppa må du over en smal egg, så selv om det bare er 4 høydemetre som skiller de to toppene er det ikke gjort i løpet av et minutt å nå leppa fra haka.

Nydelig utsikt mot nord idet vi nærmer oss partiet der tauet var lagt ut.

Etter turen opp til Dønnmannen kjørte vi tilbake til Augustbryggo for å spise middag, så det ble tidlig kveld før vi ankom Brygga på Dønna. Brygga ligger helt nede ved sjøen i en beskyttet fjordarm, så her ser man ikke storhavet, men du verden for en idyll det var likevel. I det fantastiske været satt vi ute på terrassen til midnatt og fikk se fjellene og himmelen skifte farge etterhvert som solen sank på himmelen.

Blikkstille fjord ved Brygga.

Det går mot kveld på Brygga.

Før vi tok ferge til Sandnessjøen neste dag, dro vi på en liten sightseeing nordover på Dønna og fikk med oss Dønnafallosen, Dønnes Kirke og utsikten fra Dønnesfjellet (som man kan kjøre opp på). Vanvittig flott, så denne MÅ oppleves om man noen gang er på Dønna i godvær.

Utsikt mot Lovund fra Dønnesfjellet.

Vega

Fra Brønnøysund gikk turen «ut i øyan», nærmere bestemt til Vega i første omgang. Her hadde jeg ikke klart å finne overnatting da det virket som om alt var bortbestilt i lang tid, så da ble det teltovernatting ved sjøen. Vi hadde fått tips om en fin vik hvor vi kunne telte, og fant etter litt bomkjøring vika.

Flott teltplass på Vega.

Gråværet hadde blitt erstattet med sol fra skyfri himmel, men innen vi hadde kommet oss til Vega og fått opp teltet var det allerede sen ettermiddag. Vi tenkte likevel å prøve oss på en topptur til Gullvågfjellet, men da vi nærmet oss utgangspunktet med bil kjente både jeg og kjæresten at motet og viljen sviktet. Det så styggbratt ut, og så sent på ettermiddagen hadde vi begge litt vondt i viljen. Vi endte derfor med en liten sightseeing pr bil og fikk blant annet se en enormt svær gjeng med ender på et jorde (inkludert noen søte små nøstebarn) og idyllen Nes.

Nes på Vega.

Også fra Nes.

Tilbake i vika fyrte vi opp grillen og fikk i oss litt mat før vi dro ut på en liten sykkeltur. På hjemveien stakk vi innom Vegsteinfjellet. Det er en kjapp tur opp til toppen som ikke rager mer enn 72 moh. Til tross for den beskjedne høyden er det en fantastisk utsikt over øyriket Vega. Siden jeg glemte igjen kamerat mitt på toppen ble fjellet besteget to ganger av oss denne kvelden.

Idyll langs sykkelruten.

På vei mot Vegsteinfjellet.

Resten av kvelden ble brukt i vika der vi hadde teltet. I en skråning hadde vi sol til ganske lang ut på kvelden. Jeg elsker de lyse sommerkveldene i nord!

På toppen av Vegsteinfjellet.

 

Torghatten

Torghatten er et velkjent og snodig landemerke på Helgelandskysten. Et fjell med et gedigent hull i er ikke hverdagskost, så det måtte vi selvsagt få med oss på vår ferd mot Bodø. Jeg hadde en drøm om å «gjøre» Torghatten på alle måter. Dvs. gå opp i hullet, gå rundt fjellet og ikke minst stå på toppen av fjellet.

Utsikt mot øst på vei opp til hullet i Torghatten.

Etter en natt i en altfor myk hotellseng våknet jeg med en rygg som var helt «ødelagt». Alt gjorde vondt, aller mest å sitte ned. Jeg var derfor lettet når vi endelig kunne stige ut av bilen på parkeringsplassen ved foten av Torghatten. Min erfaring er at når ryggen verker er det lite vits i å sette seg ned. Beste medisin er som regel rolig gange i ulendt terreng. Jeg håpet derfor at en tur opp og ned til hullet ville medføre bedring.

Min kjære og jeg i hullet på Torghatten.

Opp til hullet tar det ca 20 min. på god sti, til dels steinete, men ikke noe som er problematisk. Oppe i hullet får man virkelig se hvilke dimensjoner det er over det. Hullet er 160 meter langt, 35 meter høyt, og 20 meter bredt.

Snart opp i hullet. Det siste stykket er det laget trappetrinn.

Fra der man kommer opp til hullet går det bratt ned til den andre enden av hullet, så her er det laget en trapp ned for å sikre en trygg nedfart. Det er flott utsikt i begge ender av hullet, men jeg holder kanskje en knapp på utsikten mot vest hvor man ser utover storhavet og et fantastisk øyrike.

Utsikten mot vest.

Vel nede ved parkeringen igjen var ikke ryggen min blitt det minste bedre, men jeg hadde likevel lyst til å prøve å komme til topps på Torghatten. Stien opp til toppen er merket og starter et stykke «rundt» fjellet fra der parkeringen er. Fjellet er ikke så høyt, bare 258 moh, men det er heller ikke særlig langt opp til toppen, så det går relativt bratt oppover hele veien.

Krystallklart vann ved Torghatten.

Vi kom omtrent halvveis opp da vi kjente noen regndråper som kom drivende med vinden. Samtidig var ryggen nå så vond at kjæresten begynte å bli redd for at jeg ikke ville komme meg ned for egen maskin, så vi snudde. Det bratteste partiet var igjen ut fra det jeg kunne bedømme, men under normale omstendigheter burde det gått greit. En annen gang!

Ruten videre opp fra der vi snudde.

Da vi kom ned til utgangspunktet fortsatte vi rundt hele hatten. Den delen av rundturen som gikk langs kysten var utrolig flott. Litt kjedeligere ble det å trave tilbake til bilen på asfalt, men en flott rundtur er det. Synd med toppen, men vi har uansett «gjort» Torghatten på ordentlig vis og ikke bare nøyd oss med hullet.

Langs kysten på vei rundt Torghatten. Her begynte sola å bryte gjennom skydekket.