Ikke på grunn av, men på tross av.

Det er lite aktivitet her på bloggen for tiden. Det skyldes i hovedsak at jeg er lite på tur. Som alltid i den mørkeste tida får turlivet seg en liten knekk. Dette forsterkes av at det  omtrent ikke finnes snø verken hjemme eller på hytta, og at  isen har ligget som et teppe i marka. Helt i ro har jeg imidlertid ikke vært. Noen få (korte) turer ut har det blitt, mens treningsøktene på 3T har vært mange og hyppige. Såfremt jeg er frisk (hvilket jeg p.t. ikke er), må jeg ha bevegelse. Helst hver dag. Siden kneet «havarerte» har mange turer blitt byttet ut med styrketrening (og litt spinning/ellipse) på 3T. Jeg er nødt til å sørge for at jeg er sterk i beinmuskulaturen for å hjelpe kneet mest mulig på vei i forhold til turlivet.

Ladestien rett før jul. Kaldt og null snø, men vakkert desemberlys.

Kneet kommer nemlig aldri til å bli bra. Det beste jeg kan håpe på er at atrosen ikke forverrer seg  (hvertfall ikke hurtig), og styrketrening er her alfa og omega.  Ifølge fysioterapeuten jeg har gått til, er alle timene jeg bruker på styrketrening forskjellen på å kunne gå fjellturer i det hele tatt kontra å sitte i sofaen med smerter. Så da så… da trener jeg. Jeg har aldri tidligere klart å trene styrke over tid. Har rett og slett syntes at det har vært kjedelig, men nå har jeg begynt å like også denne typen trening og savner det når jeg ikke får trent på noen dager. Motivasjon! Det er det som gjelder for å gidde noe som helst her i livet. Motivasjon, en dose stahet og en dose viljestyrke. Med denne komboen kommer man langt. Også hjelper det helt klart om man, som meg, faktisk LIKER å trene. Treningsglede er viktig. Jeg pleier å si det slik: Hvis du tror at du ikke liker å trene, har du bare ikke funnet den rette treningsformen for deg.

Gråkallen 1. juledag like før uværet traff toppen med kraftig vind og snø.

Jeg begynte også å trene styrke på overkroppen når jeg først måtte trene beina. Det er ikke til å komme forbi at jeg er i en alder hvor muskulaturen sakte svinner hen om jeg ikke aktivt gjør noe for å forhindre det, så like greit å trene hele kroppen liksom. Dessuten har styrketrening veldig god effekt mot beinskjørhet, og her ligger norske kvinner på europatoppen, så nok en grunn til å trene styrke.

 

En av mange økter på 3T i jula.

Dessverre er min kropp laget slik at den lager betennelser så ofte den kan. Og det har den da også gjort de siste årene. Jeg nevner i fleng: hælbetennelse, «tennisalbue», skulderbetennelse og lyskebetennelse. I tillegg til artrosen. Og nei, det skyldes ikke overtrening, manglende restitusjon eller for hurtig progresjon på belastningen. Jeg har tatt hensyn til alt det der (klok av skade!). Noen bare har en kropp som lett lager betennelser, og jeg har en slik kropp. Blir litt motløs innimellom, men nekter å gi opp. Jeg har to mottoer her i livet. Det ene er at «det er ingenting som blir bedre av å sitte i sofaen». Det andre har jeg rappa fra Tare (fra Ingen Grenser første sesong): Hvorfor sitte inne når alt håp er ute.

Jeg forsøker derfor så godt jeg kan å trene «rundt» betennelsene. Det er ikke fordi jeg har en så treningsvillig kropp av jeg beveger meg mye, snarere er det på tross av denne kroppen at jeg gjør det. Jeg nekter å innfinne meg med et stillesittende liv selv om kroppen legger kjepper i veien.  Hadde jeg ønsket kunne jeg funnet ganske mange grunner til å sitte i sofaen fremfor å trene, men hvorfor skulle jeg nå det? Kroppen er skapt for å være i bevegelse, og med en stillesittende jobb bør jeg definitivt sørge for litt bevegelse på fritida. Jeg tror ærlig talt at jeg ikke ville vært stort bedre om jeg hadde unnlatt å bevege meg. For ikke å snakke om hvor elendig psyken ville vært…

Nyttårsdagene på hytta var preget av mye vind og lite snø.

Å måtte trene rundt betennelser og skader betyr selvsagt at jeg ikke får den progresjonen jeg ellers kunne hatt på styrketreningen, men det er bedre å trene med lavere belastning og utelukke enkelte øvelser enn ikke å trene i det hele tatt. I løpet av 2015 har jeg logget totalt 333 timer tur/trening. Med et ubrukelig kne som ble operert i slutten februar og en øyeoperajon i mai som begge deler medførte redusert mulighet for trening og tur er jeg fornøyd med det. Målet for 2016 er 365 timer trening og tur. Altså en time i snitt pr dag. Det bør ikke være uoppnåelig om kroppen oppfører seg sånn noenlunde.

Noen flere bilder fra slutten av 2015 under. Godt nytt tur- og treningsår! Just do it! (og der kom jeg på et tredje motto).

 

Mørketidslys i Estenstadmarka

Padling er helårsaktivitet for noen.

Kanefart på Røros.

Tur/treningstimer oppsummert for 2015. Januar og februar tydelig preget av knetrøbbel og årsoppgjør.

5 millioner sofagriser

Nei, dessverre; det er ikke 5 millioner sofagriser i verden. De er maaaaange flere og 5 millioner av dem dør årlig pga for lite mosjon i  hverdagen.

Det er ganske dramatiske tall og også ganske trist når det egentlig er fint lite som skal til for å redusere dødelighetsrisikoen.

http://www.adressa.no/nyheter/utenriks/article3250671.ece

På fjelltur i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark for noen år tilbake

Hvorfor kunne ikke en av disse sofagrisene fått min kropp som ikke vil være med på så mye trening og tur som jeg ønsker og som periodevis ikke kan være med på nesten noe som helst? Man trenger ikke mye til kropp for å sløve i sofan kveld etter kveld, uke etter uke, år etter år….  Nuvel, ingen har vel sagt at livet er rettferdig?

Sier som Nike-reklamen, jeg: Just do it!

Og husk: Dørstokkmila er den aller lengste!