Det er mange, mange år siden jeg første gang hørte om og så bilder fra Knutshøe i Jotunheimen, og eggen ble umiddelbart ført opp på min liste over topper som skulle gås. Så går årene uten at jeg er i nærheten av Jotunheimen, og i mellomtiden har Knutshøe blitt en hit på sosiale media, og nå skal «alle» gå Knutshøe. Vel, det får ikke hjelpe. Når vi pga. været endret planene for årets sommertur i siste liten, og vi er i nærheten av Knutshøe, ja da må jeg også gå turen selv om jeg frykter at vi blir gående i kø.
Dagen starter derfor med at vekkerklokka ringer 05.30. Det er tross alt ferie, og jeg gidder ikke noe stress om morran. Jeg vil ha god tid til frokost og kaffe før vi setter oss i bilen og kjører til Vargebakkan parkering på Valdresflye. Dit kommer vi rundt halv åtte på morran, og allerede da er alle parkeringsplasser opptatt av bobiler og teltere som har slått opp teltet ikke langt fra parkeringsplassen. Vi må dermed parkere på veiskuldra og utover dagen er det utallige andre som også gjør det.
Det er en nydelig dag med sol fra nesten skyfri himmel, men ikke veldig varmt i lufta. Perfekt toppturvær egentlig. Stien over Knutshøe er ikke merket, og en liten stund etter at vi har krysset elven Varga på bro møter vi på et skilt som spør om vi er erfarne nok til å ta turen over Knutshøe, og informerer om at det er en krevende tur uten muligheter til å ta snarveier ned og at turen innebærer luftig klyving. Jeg visste om det med klyvingen, men likevel…. *gulp*
Erfaren og erfaren… jeg har gått utallige fjellturer og toppturer, så sånn sett er jeg vel erfaren, men med en høyst reell høydeskrekk kan jo klyvepartiene på eggen bli utfordrende. Mht snarveier gir det seg nesten selv for det er stupbratt ned på begge sider av eggen. Eggen i seg selv er imidlertid bred, så den utfordrer ikke høydeskrekken noe særlig (med unntak av den ene gangen (eller to?) hvor stien går utpå kanten).
Jeg gikk Besseggen i slutten av august 2010 (med nysnø oppover eggen), og jeg kan ikke huske at jeg syntes klyvingen der var spesielt utfordrende, så jeg regner med at jeg skal komme meg over Knutshøe også, særlig siden jeg ikke går alene og kan få litt hjelp om det skulle vise seg nødvendig.
Vi har ikke gått langt før vi lurer på hvor stien egentlig går. Vi har begynt stigningen opp til Knutshøe og plutselig deler stien seg. Etter litt utforsking bestemmer vi oss for stien til venstre som etter kort tid dreier til høyre, og vips – det første klyvepartiet. For folk uten høydeskrekk og litt erfaring med å klyve, er ikke dette partiet noen utfordring i det hele tatt. Det er gode tak hele veien, men jeg liker meg uansett ikke i bergveggen, og svetter av redsel og kjenner antydning til gelebein. På ett punkt får jeg sambo til å gi meg et lite dytt i ræva da steget kjennes litt for langt for meg som er medlem i «kortfot-klubben». Heldigvis er det ikke så mange klyvene som skal til før vi er oppe på stien som tar oss videre. Puh… da er det bare ett klyveparti til å grue seg for, og nå har jeg ikke noe valg, jeg må opp, for det er nemlig helt uaktuelt å gå ned den lille bergveggen jeg nettopp kløv opp. Det er bare én ting som er verre enn å klyve opp, og det er å gå ned slike klyvepartier. Siden det ikke er andre på stien så tidlig slapp vi kø på dette punktet, og jeg skapte heller ingen kø da jeg brukte litt tid opp. Jeg har ingen bilder fra noen av klyvepartiene siden jeg hadde mer enn nok med klyvingen, og sambo tar nesten aldri bilder med mindre jeg minner han på det.
Stien videre er lettgått og etterhvert som vi kommer høyere blir utsikten bare finere og finere. Når man går Knutshøe denne veien har man utsikt innover i Jotunheimen nesten hele veien over eggen, og på en dag som dette kan utsikten neppe bli bedre. Norge altså på dager som dette ❤ Jeg forventer hele tiden at noen unge sprekinger skal ta oss igjen siden vi rusler i et rolig tempo, men enn så lenge er det ingen å se på eggen der vi kom fra. Vi ser imidlertid ett menneske ved toppen, og lurer på om han kommer til å være der når vi kommer opp.
Etter ca 3,5 km. står vi oppe på en høyde og ser ned på et lite skar vi må ned for å begynne siste klyving opp til toppen av Knutshøe. Sett herfra ser ikke veggen så ille ut, og jeg tenker at dette fikser jeg lett. Kort oppsummert: jeg fiksa det, men herre jemini for noen gelebein og for en puls jeg hadde. Som i forrige klyveparti er det også her gode tak hele veien, men det er et lengre parti som må klyves, og jo høyere opp jeg kommer, jo større er fallhøyden, bokstavelig talt. Det er lenge siden jeg har vært så redd, men samtidig er det noe med å utfordre seg selv og kjenne på mestringsfølelsen når man har gjort det man er redd for. Jeg lever det meste av livet mitt godt innenfor komfortsonen (som de fleste av oss gjør), og da kjennes det godt å utfordre seg selv litt og gjøre ting man egentlig ikke tør – innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Jeg har ingen planer om å utløse noen redningsaksjon fordi jeg har tatt for store sjanser i forhold til psyke og ferdigheter, men dette mener jeg er innafor, spesielt siden jeg ikke går alene.
Etter et par nervepirrende minutter eller tre eller fire eller fem (?) er klyvingen unnagjort og jeg kan helsvett spasere opp til varden på toppen og la pulsen roe seg. Fortsatt har ingen tatt oss igjen, og han vi så på toppen tidligere har gått videre, så vi kan nyte toppen og den spektakulære utsikten helt alene. Etter at de obligatoriske toppbildene er tatt finner vi oss en plass hvor vi kan nyte utsikten og spise lunch. Sett i ettertid kunne vi drøyd lunchen litt siden hele turen er rundt 13 km. lang, og kun 4 km. er tilbakelagt når vi sitter på toppen. Knutshøe er proppfull av fine utsiktspunkter, og slik sett er det slett ikke påkrevd å innta matpakken på toppen for å få mat med utsikt.
Vi har ikke sittet lenge ved toppen før det kommer flere opp, men de er uansett færre enn jeg hadde fryktet selv om det er en jevn strøm en periode. Det føles likevel aldri folksomt eller trangt på toppen. Jeg sliter litt med en nerveknute som gjør vondt på det ene fotbladet og har derfor tatt av meg fjellskoene mens vi spiser. Til tross for strålende sol er det ikke så varmt og en liten trekk sørger for at føttene blir ganske kalde etter kort tid. De må derfor tulles inn i ullgenser og vindjakke for å unngå at jeg blir altfor kald, for jeg har ingen planer om noen snarlig avgang. Fra toppen ser vi en jevn strøm av vandrere på vei mot Besseggen på andre siden av Gjende, og båter går i skytteltrafikk på Gjende.
Til slutt er det temperaturen som får oss videre. Sol fra skyfri himmel er ikke nok når lufttemperaturen ikke er veldig høy og det i tillegg blåser litt. Stien videre går nedover i stort sett greit terreng. Enkelte steder brattere enn «normalen», men aldri så bratt at det føles utrygt selv om jeg må «skli ned» på rompa et par steder pga skrenter som er akkurat litt for høye til at mine ben når ned.
Stien er stort sett ganske grei å følge, men på ett punkt er det ingen synlig sti fordi underlaget er kun stein. Da er det godt å se en flat stein som er reist på høykant hvor det er malt en stor rød prikk som viser veien videre. Et annet sted møter vi et skilt som viser vei og et annet som advarer mot å gå ned renna og ber oss om å følge ryggen. Et tydelig stispor nedover tyder på at det er mange som har forsøkt å komme seg ned denne veien, trolig uten å lykkes siden det ikke er noen snarveier ned fra Knutshøe.
Jeg begynner etterhvert å bli mer enn klar for å komme meg ned i Leirungsdalen, og synes vandringen på ryggen er et evighetsprosjekt, og siste biten ned gjennom bjørkeskogen er bratt. Enda godt det er bjørketrær å henge seg fast i på vei ned.
Omsider er vi nede og nå venter rundt 6 km. svett og noe smertefull vandring i Leirungsdalen langs foten av Knutshøe. Lårmusklene mine har som vanlig begynt å verke og for min del kunne turen vært slutt nå, men vi må tilbake til bilen, så det er bare å gå på.
Vi tar imidlertid først en pause ved ei hytte som ligger ved Øvre Leirungen, og mens vi sitter her passerer det mange som også har gått over Knutshøe. De får følge med myggen så lenge stien går i bjørkeskogen. Det blir bedre når stien etterhvert runder begynnelsen av Knutshøe og vi treffer igjen stien vi gikk innover.
Leirungsdalen er en vakker dal, og aller finest er den hvis man går motsatt vei av oss og ser innover på topper med sommersnø i Jotunheimen. Da vi kommer tilbake til veien ser vi uhorvelig mange biler parkert langs veien. Selv om jeg aldri opplevde turen som folksom eller merket antydning til kø noe sted (lurt å starte tidlig!), så er det åpenbart mange som har tatt turen over Knutshøe denne dagen. Noen startet til og med da vi var nesten tilbake ved bilen, så her er det «trafikk» hele døgnet på fine sommerdager som dette.
Endelig fikk også jeg gått Knutshøe, og den er akkurat så vakker som jeg trodde og mer utfordrende enn jeg trodde også. Jeg hadde ikke regnet med å bli så gele i beina som jeg ble i klyvepartiene, men jeg kom nå opp uten å «fryse fast” i bergveggen, og siden vi startet så tidlig som vi gjorde fikk jeg klyve i fred uten at jeg trengte å stresse fordi andre ventet på tur.
Turdato: 19.07.2022
Norges beste friluftsforum
Midtnorsk friluftsliv 