Monthly Archives: desember 2016

Hestkampen (1014 moh)

Dagen etter at jeg var på Svensvola sto nok en topp i samme område på turprogrammet; Hestkampen. Det er en koloss av et fjell med tre topper; den høyeste 1014 moh (dvs egentlig er det to som er 1014 moh).

Utgangspunktet for turen er Tronsmyra Gård, innerst i Harsjøveien. Fra gården går det fin sti et stykke innover fjellet, men plutselig er det bom stopp for sti og jeg må ta meg videre mot fjellet i terrenget. Det er småtungt terreng med lyng og mose som jeg synker godt nedi, så det er ikke fritt for at pulsen øker kraftig etterhvert som jeg begynner på oppstigningen mot fjellet.

img_2282

Stivandring i nydelig fjellterreng. Det mest dominerende fjellet litt til venstre for midten i bildet er Raudhammaren.

Det nydelige  været fra i går har holdt seg, men vinden har økt noe på og er definitivt av den høstlige sorten, så det skal vise seg at matpausen kommer til å være av den småkalde sorten.

Jeg rusler sakte mot det jeg tror er toppen, og blir småskuffet når jeg står opp på ryggen av fjellet og ser at jeg må ned i en liten dal og opp igjen før jeg når den østligste 1014-toppen som er den jeg er ute etter. Det er ingenting annet å gjøre enn å begynne nedstigningen, og deretter komme seg oppover igjen.

På toppen blåser det kraftig og iskald vind, så selv om utsikten er fantastisk, blir det intet langvarig opphold på toppen. En liten varde (les steinhaug) er plassert på toppen, og utsikten mot Viglfjella er formidabel. Det samme gjelder utsikten mot Gjetsjøen, ja egentlig rund baut. Fra der jeg står har jeg god oversikt over fjelltopper jeg har vært på, og fjelltopper det fortsatt gjenstår å bestige. Det er noe eget med å stå på en topp og kikke rundt seg og huske tilbake på andre fine toppturer og samtidig glede seg til nye turer. Det er i slike stunder jeg virkelig kjenner takknemligheten bre seg gjennom hver fiber i kroppen min. Tenk så heldige vi er som har all denne naturen rundt oss til fri benyttelse (HVIS ferdselen skjer varsomt og på naturens premisser vel og merke). Mens jeg i ungdommen drømte om å bo og jobbe i et land med varmere klima enn Norge, kunne jeg i dag ikke tenke meg å flytte fra Norge. Ok, dagslysflyktning i perioden november til februar hadde jeg helt sikkert greid, men ellers i året er Norge best etter min mening.

img_6823

Varden på Hestkampens østligste topp. Nydelig utsikt mot Gjetsjøen og Hesttjønna.

Etter å ha tatt noen bilder fra toppen er jeg gjennomfrossen, så jeg begir meg ned fra fjellet i retning Hesttjønna. Planen var å ta lunchen der, men det er lenger ned dit enn jeg trodde, så jeg stopper heller ved en stor stein litt nede i lia og tar lunchen der; godt innpakket i termoskjørt, dunjakke og vanter. Til tross for bekledningen begynner jeg fort å fryse og begir meg på vandring igjen. Det er nå jeg tar beslutningen som fører til at turen blir mye tyngre enn nødvendig. Jeg velger nemlig å fortsette rundt Hestkampen i stedet for å gå opp på den andre 1014-toppen og bare gå over fjellet i mye lettere terreng enn det som er rundt fjellet.

Dermed strever jeg meg videre i fjellsiden som heller bratt ned mot Hestttjønna. Ved siden av meg troner Hestkampen mektig og bratt. Det er tungt terreng å gå i og jeg er i le for vinden, så svetten renner. jeg begynner å lure på om dette fjellet jeg skal rundt strekker seg inn i evigheten, og til slutt blir jeg lei myr, lyng og skrått terreng og beslutter å gå bratt opp en renne for å komme meg opp på fjellet igjen.

img_2298

I lia ovenfor Hesttjønna. Viglfjella i bakgrunnen.

Det er styggbratt oppover og underlaget er mykt, så det går ikke fort, men omsider står jeg igjen med fjellgrunn under føttene og begir meg mot 986-toppen som er markert med et flymerke. Herfra ser jeg mot 1014-toppen jeg var på tidligere i dag og mot Gjetbergsvollen og utgangspunktet; Tronsmyra blant annet.

Jeg fortsetter ned i retning Tronsmyra og det varer ikke lenge før fjellgrunnen igjen er erstattet av lyng og mose, men som kjent er det betydelig lettere å ta seg ned i slikt terreng enn opp, så det går relativt fort nedover. Ikke at jeg har dårlig tid, så jeg speeder ikke på det jeg er god for. Nei, hvorfor skulle jeg nå det på en slik nydelig høstdag? Mørketiden kommer tidsnok, så jeg vil utnytte disse fine oktoberdagene max, men til slutt er jeg nede på stien jeg begynte på og siste etappe mot Tronsmyra begynner.

img_2306

Hestkampen høyde 986.

Til tross for kald vind og litt slit i tungt terreng har det vært en vidunderlig vakker dag, og jeg kjenner at jeg er priviligert som har hatt dette flotte området helt for meg selv denne fredagen midt i oktober. Nye planer for tur i dette området er allerede lagt, og de inkluderer blant annet telt og fiskestang! Jeg gleder meg allerede til sommeren 2017!

 

Reklamer

Svensvola (911 moh)

Oktober var en ordentlig deilig måned for fjellturer i Holtålen og Røros. Svensvola er nok en liten godbit av en topp i Rørosområdet som fikk besøk av meg denne måneden.

img_2221

Toppen av Svensvola.

Utgangspunktet var Billahaugen ved Storhittersjøen, og denne dagen midt i oktober var det frost på morgenen til tross for sol fra skyfri himmel. Det skapte et magisk vakkert landskap med rimfrost i gresset og på trærne.

img_2212

Rimfrost på myr og gress om morgenen.

Turen startet på en kjerrevei som går mellom flere voller inntil man ender på Harsjøveien. Jeg skulle imidlertid ikke gå langt på denne veien og  tok av i retning Svensola på en traktorvei etter kort tid. Denne veien gikk etterhvert over i sti. Lettgått og fint terreng opp gjennom bjørkeskogen. Sola står lavt på denne tiden av året, så rimfrosten holdt stand hele dagen i skyggefulle områder.

img_2245

Bjøreskogen begynner å bli spredt når jeg kommer opp i høyden.

Ikke langt fra toppen av Svensvola står det en benk med nydelig utsikt over Djupsjøen. På dager uten altfor mye vind er dette en ypperlig plass å ta matpausen sin. Det er også en mast med tilhørende hus i nærheten, men selve toppen ligger litt lenger inn. Den er markert med et flymerke eller noe slikt som er plassert oppe i en steinhaug. Sin beskjedne høyde til tross; Svensvola byr på et fantastisk skue i alle himmelretninger på en godværsdag som denne.

img_2219

En benk for de store tanker. Og de for de små.

Det var litt sur vind denne dagen, så matpausen valgte jeg å ta i veggen av den lille hytta der jeg først kom opp. Ingenting haster på en så vakker dag, så selv om turen opp verken er lang eller strabasiøs, er en lang matpause alltid en god idé på slike dager.

Smått om senn fant jeg veien nedover i bjørkeskogen igjen. Ved foten av fjellet ved Mølnervollen tok jeg nok en pause for å drøye turen. På låvebrua til en forfallen låve hadde jeg storslagen utsikt over Storhittersjøen og fjellene omkring. Kaffen hadde blitt lunken i termosen, men hva gjør vel det på en så utrolig vakker høstdag med en sol,som årstiden til tross, fortsatt sender varme stråler ned over fjellparadiset. Dager som dette gir minner jeg tyr til når vintermørket regjerer og vinteren liksom ikke helt vil seg i lavlandet.

img_2258

Siste kaffepause for dagen ble tatt her. Absolutt godkjent pauseplass.

 

Storsvenuken – godtoppen i Ålen

I fjor vår la vi merke til en søt, liten topp ikke langt fra Ålen sentrum hver gang vi kjørte hjem fra hytta. Grunnen til at den skilte seg ut fra alle andre topper i dalføret, er at den hadde en snøfonn liggende rett under toppen, og det var  nesten sommer før snøen var borte. Etterhvert fant vi ut at fjellet het Storsvenuken, og vi var skjønt enige om at vi måtte på tur dit en vakker dag.

Den dagen opprant 8. oktober, dagen etter at jeg hadde vært på Rauhåmmårn alene, og det varen riktig vakker høstdag. Sol fra skyfri himmel, så da fikk vi tåle at det blåste en kald vind. Min kjære hadde kommet oppover og skulle være med på tur. Utgangspunktet var Ålen Stasjon. Et lite treskilt pekte ut retningen og vi fant en fin sti som ledet oppover skogen.

img_2189

God sti oppover i skogen.

Og siden gikk det kun en vei (nesten): opp! Selv i begynnelsen av oktober er det varme i sola og svetten rant der vi strevde oss oppover lia, men over tregrensen blåste en kald vind, så da kom vindjakka fort på.

img_2194

Storsvenuken i sikte.

Etter å ha passert Litjsvenuken flatet terrenget ut og vi måtte til og med litt ned, før det igjen bar bratt oppover til toppen av Storsvenuken (918 moh). En liten varde markerte toppen, men her ble vi ikke lenge. Vinden var sterk og iskald, så vi bega oss på leting etter ly bortetter fjellryggen.

img_2200

Varden kan knapt kalles en varde. er vel strengt tatt mer som en steinhaug.

Vi fant aldri totalt le for vinden, men det blåste iallefall litt mindre nede i en dump ved et lite tjern. Rett bortenfor lå nok en liten topp, så jeg sprang opp på den før jeg iførte meg dunjakke, varmeskjørt og votter og var klar for kaffe og brødskive.

img_6749

Godt påkledd, men frøs likevel.

Noen lang matpause ble det ikke. Vinden var for lei til det, så vi bega oss ivei ganske raskt. Litt synd egentlig, for det var nydelig vær og jeg skulle så gjerne ha brukt god tid på toppen til riktig å nyte utsikten fra denne kremtoppen. Hele dalføret er godt synlig fra denne toppen, og hele mitt hyttefjellrike ligger for våre føtter. Det finnes jo ikke noe bedre i hele verden enn å stå på en fjelltopp og skue utover, men er man en frossenpinn, så er man det, og da kan toppbesøkene ofte bli kortere enn ønskelig.

img_2205

Utsikt over Ålen og dalføret mot Røros.

Som sagt er det ikke så langt opp til denne toppen, men det er noen høydemetre som skal gås, så det er en bra tur til tross for kun 8 km. t/r.

Raudhammaren (977 moh)

I begynnelsen av oktober hadde jeg noen flotte fjellturer i områdene rundt Røros på jakt etter listetopper. Dette er den første av dem: Rauhåmmaren. Min kjære og jeg hadde sett fjellet på avstand da vi i september var på en snarvisitt inn til Marenvollen, så jeg visste at det gikk sti opp til toppen fra denne siden. Imidlertid hadde jeg lyst til å prøve en annen sti opp, nemlig den fra Pantslåtten.

Jeg presterte å bomme på avkjøringen til Pantslåtten (og det er jammen ikke rart, for den er ikke mye synlig hvis man ikke har kjørt der før og vet akkurat hvor avkjøringen er), men etter litt tapt tid var jeg omsider parkert på en liten parkeringsplass nedenfor gården innerst i dalen.

img_6688

Skogen er i ferd med å tynnes ut. Vannet som skimtes i bakgrunnen er Djupsjøen.

Stien var grei å finne og er lettgått og fin. Rett øst skulle jeg. Etter å ha gått en stund begynte jeg å lure på om ikke stigningene skulle begynne snart, for jeg befant meg fortsatt midt i skogen og gikk faretruende lite oppover, men plutselig begynte terrenget å åpne seg  likevel, og jeg kunne se turmålet der fremme.

Jeg tok av fra stien etter enda litt vandring, og fra nå var det mer eller mindre lite sti å finne, men det var en klar dag (om enn overskyet på dette tidspunktet), så det var bare å gå rett mot målet.

img_2180

Dagens turmål dukker opp når jeg kommer ut av skogen.

Etterhvert som jeg nærmet meg, så jeg at fjellet hadde utallige gruveåpninger, og i løpet av turen skulle jeg få ta noen av disse nærmere øyesyn. Jeg har aldri noensinne sett et fjell som er så til de grader gjennomhullet av gruver! Litt av et sveitserostfjell liksom.

img_2164

En av utallige gruveinnganger i dette fjellet.

På vei mot toppen presterte jeg å bomme på selve toppen og gikk for tidlig opp på en nesten like høy topp, men jeg kom meg da til den rette toppen etterhvert.

img_2165

Sol og skygge på toppen av Rauhåmmarn.

Nydelig utsikt fra toppen, men som vanlig er på slike topper: kald vind. Jeg bega meg derfor på leting etter et lunchsted med le for vinden. Det fant jeg ikke så langt fra toppen,  og mens jeg satt der og nøt både mat og utsikt (mot Olavsgruva og Storwartz blant annet), begynte sola å bryte gjennom skydekket. Det er helt utrolig hvor mye finere en tur blir så fort sola viser seg. Jeg hadde jo hatt en fin tur frem til da, men idet sola brøt gjennom skydekket ble turen mange ganger flottere. Utsikten ble finere, fargene ble flere og klarere og ikke minst varmet sola et småfrossent legeme. Det er i slike stunder jeg føler med uendelig rik. Tenk så heldige vi er som bor i lille Norge med så mye vakker natur rett utenfor stue- eller hyttedøra vår, som vi i stor grad kan gå i fred og bare nyte av så mye vi vil. Denne dagen hadde jeg fjellet helt for meg selv. Jeg hørte noen barnestemmer på vei mot bilen igjen, men så ingen og møtte ingen.

img_6729

Sola er i ferd med å bryte gjennom skyene, og jeg vet ikke om noen plass jeg heller vil være enn akkurat her.

Returen til bilen gikk mer eller mindre samme vei som jeg kom opp. Jeg snublet over noen flere gruveinnganger på vei ned, og gikk vel ikke i eksakt samme spor før jeg var tilbake på stien, men noen helt ny vei tilbake var det ikke.

img_2177

På vei tilbake i nydelig høstvær. Kan man ha det bedre??

På vei ned passerte jeg et lite tjern og jeg registrerte at det allerede var dekket av is. Jeg plukket opp en liten stein for å sjekke om den gikk gjennom isen, men nei. Isen holdt. En litt større stein brøt heller ikke isflaten, så allerede 7. oktober var isen ganske tykk. Sommersesongen er jammen kort i fjellet!

img_2173

Islagt tjern. Steinen har laget merker isen, men ikke klart å bryte gjennom den.

Rett før jeg kom tilbake til bilen observerte jeg et stort jorde med hesjer på. Det sto også en gammel, falleferdig bygning i enden av jordet. Kanskje dette er forklaringen på det litt rare navnet Pantslåtten?

img_2184

Rad på rad med hesjer. Nå uten høy.