Ett år har snart gått siden jeg reiste til Cuba for å tilbringe jul og nyttår syklende rundt på denne flotte og merkelige øya. Jeg reiste med Olivenreiser som kjenner Cuba meget godt etter å ha arrangert sykkelturer der i mange år. Gruppen vår var på rundt 20 mennesker herav en familie med to tenåringssønner, en del par og noen single. Vi hadde norsk reiseleder med oss fra Norge, og på flyplassen ble vi møtt av en cubansk guide som skulle sykle sammen med oss. I tillegg hadde vi med oss to bussjåfører. Castillo kjørte den store passasjerbussen, mens Luisito kjørte den lille sykkelbussen. Veldig søte og trivelige mennesker alle sammen 🙂 I det hele tatt var cubanerne et veldig hyggelig folkeslag, og mange snakket svært godt engelsk.
Søte cubanske småjenter.
Dag 1: Reisedag – TRD-OSL-CDG-HAV
Det er en lang reise til Cuba. Jeg reiste fra Trondheim på morgenen via Oslo hvor jeg møtte resten av gruppen. Videre fløy vi til Paris hvor vi hadde noen timer før flyet videre til Havana gikk. Like greit at vi hadde god tid på Charles de Gaulles, for når man må forflytte seg mellom terminalene der, går tiden. Flygningen over til Havana husker jeg ikke stort av, men jeg husker veldig godt at jeg var så sliten når vi omsider kom oss til Havana at jeg følte det om gulvet gynget under meg. Passkontrollen på Cuba er en historie verdt. Det gikk ikke akkurat fort for å si det slik, men det var ikke annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet. Heldigvis fikk alle i reisefølget vårt bagasjen sin, men det tok evighet før Sverre, reiselederen vår, hadde fått klarert walkie talkien han hadde med seg. Det er visst skikkelig skumle saker iflg. tollerne på Cuba. Etter en relativt kort busstur sjekket vi inn på Hotel Sevilla (et skikkelig gammelt ærverdig hotell) og fikk litt mat i kroppen. Etter maten valgte noen å gå ut i den cubanske natten for en mojito, men jeg stupte i seng. I min kropp var det langt på natt, men i Havana var ikke klokken mer enn rundt ni på kvelden.
Dag 2: Havana – Soroa – San Diego de los Baños, 58 km.
Dagen etter våknet jeg relativt frisk og rask til strålende sol og nydelig sommertemperatur. Finnes det noe bedre i desember?! Etter frokost ble vi kjørt til Soroa, en liten times tid utenfor Havana. Her fikk vi utlevert sykler. Etter innstilling og prøvesykling la vi avgårde nedover bakkene mot motorveien vi nettopp hadde kjørt på. Vi krysset under denne og syklet videre på lite trafikkerte småveier. På vei mot Soroa så vi noe pussig. Overalt sto det mennesker og haiket, ofte viftende med noen sedler i hånda. Sverre kunne fortelle at dette var helt vanlig på Cuba fordi svært mange ikke har råd til å ha egen bil og den offentlige transporten er heller dårlig. Å haike er da løsningen for å komme seg på jobb og andre steder.
Utlevering av sykler i Soroa.
Vi syklet på den cubanske landsbygda, og man skal ikke ha vært lenge i dette landet før man skjønner at levevilkårene er ganske annerledes her enn i Norge. Bilparken er for eksempel steingammel. Gamle amerikanere fra 50-tallet er et helt vanlig syn på Cuba. Det samme er overfylte kjerrer som fungerer som buss. Husene er også ofte ganske stusslige, og mange har enda ikke innlagt strøm, og traktor er ikke noe vanlig syn. Her pløyer man på gamlemåten med okse og plog.
Overfylt kjerre i mangel av et skikkelig offentlig kolletivtilbud.
Fin bil av gammel årgang.
Lunchbuffet
Terrenget vi syklet i var ganske flatt og underlaget var grei asfalt. I nærheten av San Cristobal svingte vi av veien og ned til en liten «gård». Her skulle dagens lunch inntas. Vi var svært spente på hva som ventet oss. Det ble dekket opp til en buffét av den lokale bondefamilien, og her var det bl.a. ris, brune bønner, brød, frukt og grønnsaker, spagetti med kjøttsaus, stekt lammekjøtt (med mest ben), og noen røtter (okra blant annet) kokt med hvitløk. Når sant skal sies, var maten ganske smakløs. Den manglet krydder, og det gikk igjen overalt hvor vi spiste på Cuba, så hit reiser man ikke for matens skyld.
Typisk cubansk hus.
Kake – slik de liker dem på Cuba: Med fargerik smørkrem.
Etter lunch (som også inkluderte en meget fargerik kake til dessert) syklet vi videre i flatt terreng til hotellet i Diego de Los Baños. Her fikk jeg et enormt rom som vendte mot svømmebassenget. Jeg var fortsatt preget av jetlag og la meg nedpå litt før felles middag i restauranten hvor det var levende musikk (og etterhvert dans av cubanere med skikkelig sving i hoftene og flere turister med stive hofter). Det ble nok en tidlig kveld på meg. Kroppen var i ulage både pga jetlag og «novembersyke».
Utenfor rommet mitt på hotellet i Diego de los Baños.
Dag 3: San Diego de los Baños – Viñales, 45 km.
Frokost på hotellet i Diego de los Baños var ingen høydare. Hvitt brød selvfølgelig, men i tillegg omtrent bare variasjoner av egg til frokost. Litt vanskelig for meg som ikke spiste egg på den tiden, men men… Jeg fant vel ett eller annet såvidt jeg kan huske.
Etter frokosten var det en kort busstur ut av byen før vi begynte å sykle i retning Viñales. Stort sett også ganske flatt i dag også, men én laaaang bakke måtte vi opp. Etterhvert som vi nærmet oss Viñales syklet vi inn i et nydelig landskap. Okerfarget jord, store soppformede fjellformasjoner og irrgrønne busker og trær gjorde det til en fryd å sykle her. Ihvertfall inntil asfalten ble så elendig at det kjentes ut som om kroppen ble pepret med slag etter slag. Innen vi nådde Viñales hadde jeg vondt som bare juling i håndleddene siden det ikke var noen demping på sykkelen min. Verre asfalt har jeg aldri vært borti. «Noe ujevnt underlag enkelte strekk» står det i programmet til Olivenreiser. Det må være tidenes underdrivelse, men heldigvis var dette den verste dagen hva gjaldt asfaltens kvaliteter.
Nydelige farger og landskap på den cubanske landsbygda.
Også i dag inntok vi lunchen hos en cubansk familie langs veien. En buffét ble dekket opp, og innholdet lignet mye på den vi fikk på dag 2, men i tillegg fikk vi en suppe servert i kopper siden det ikke fantes suppetallerkner til alle. Husker ikke lenger hva slags suppe som ble servert, men den var faktisk riktig god og full av smak. Deilig! Denne familien dyrket kaffe og de som ønsket kunne kjøpe med seg kaffebønner eller filtermalt kaffe fra gården. Jeg kjøpte med meg filtermalt kaffe. Litt for å støtte opp om lokalbefolkningen og litt for å kunne nyte smaken av Cuba når jeg var hjemme i kalde Norge igjen.
Det dekkes opp til lunch.
Dette er et typisk cubansk kjøkken på landsbygda. Tro det eller ei. Vedfyring er tingen siden elektrisitet ikke er lagt inn. For å unngå røykos inne i selve huset, ligger kjøkkenet litt for seg selv utenfor huset.
Etter kilometre som virket eviglange pga den elendige asfalten, kunne vi omsider trille inn i Viñales, en sjarmerende liten cubansk by. Hotellet vi skulle bo var var ca halvannen km. fra sentrum, så i stedet for å sykle opp dit, lastet vi syklene inn i bussen til Luisito og gikk på bar for å drikke mojitos og daiquiris. Gjett om det smakte etter en lang, varm dag på sykkelsetet!!
En av flere kiosker langs veien. Dette er noe helt nytt på Cuba, og kun de siste par årene har cubanere lov til å starte sin egen lille virksomhet.
Utpå ettermiddagen sjekket vi inn på La Ermita som ved første øyekast så skikkelig flott ut. Jeg fikk et nydelig rom med to svære senger til egen disposisjon, og fra terrassen hadde jeg flott utsikt over bassengområdet. Det som ikke synes på bilder, er lukten. Jeg syntes det luktet tåfis i rommet, andre mente det luktet noe annet rart. Vi skulle bo på dette hotellet i 3 døgn (inkludert julaften som var i dag). Det som da var litt kjipt var at det ikke fantes varmt vann i dusjen. Ikke under hele oppholdet. Riktignok er det godt og varmt på Cuba i desember, men kald dusj synes jeg likevel ikke så mye om, men men… Vi hadde blitt advart om at slike hendelser kunne oppstå, så det var bare å ta det med som en del av «Cuba-pakken».
La Ermita hvor vi bodde i 3 netter uten å ha varmt vann i dusjen.
På kvelden var det buffétmiddag i hotellets restaurant. Husker ikke i detalj hva vi fikk servert, men det var nok «standardkost»; dvs. noe kjøtt og fisk som smakte fint lite, ris, grønnsaker og søte desserter og frukt. Utvalget var det ikke noe å si på, men det mangler mye smak i maten, noe jeg finner veldig merkelig på en karibisk øy.
Dag 4: Fottur i Viñales
På dag 4 skulle syklene få hvile. Det var tid for fottur i områdene omkring Viñales. I sentrum møtte vi Sandra som skulle være guide for oss denne dagen. Vi begynte med å rusle ut av sentrum, gjennom gater der cubanerne bor. Små hus med gamle amerikanere parkert utenfor. Eksotisk for oss, helt dagligdags for Sandra.
Guiden vår Sandra tegner og forteller om tobakksdyrking.
Cuba var generelt mye grønnere enn jeg hadde forestilt meg før jeg kom dit, og her i Viñales er det virkelig grønt. Vi er midt inne i et jordbruksområde. Ellers på Cuba så vi veldig mye jord som ikke ble brukt til noen verdens ting.
Bestefar og barnebarn har en kvalitetstund på terrassen.
Cubansk hus med gammel bil foran. Et veldig typisk syn i Viñales
Etter å ha forlatt «bygatene» vandret vi gjennom tobakksåkre på vei mot en tobakksfarm. Her fikk vi servert kaffe (kokt på vedfyrt ovn selvfølgelig) og en demontrasjon av hvordan man ruller en sigar. De som ønsket kunne selvsagt også kjøpe sigarer produsert på gården. Dvs. så selvsagt er det egentlig ikke, for for noen år tilbake var det ikke lov å ha sin egen lille «business» på si. Staten skulle eie og drive absolutt alt. Nå er reglene noe oppmyket og den jevne cubaner kan eie og drive sin egen lille virksomhet på visse vilkår. Det er årsaken til at vi kunne kjøpe kaffe og sigarer på gårdene vi besøkte, og stoppe på små kiosker langs veien for å kjøpe frukt og juice.
Låve hvor de tørker tobakk.
Tobakksgården vi besøkte.
Demonstrasjon i hvordan man ruller en sigar.
Etter en lang stopp på tobakksgården gikk turen videre i Viñales’ flotte natur. Turen gikk blant annet gjennom en tunell i fjellet, og der var det jammen meg en motefotografering på gang.
Motefotografering.
Grapefrukt med rom og honning. Nyydelig!
Vi passerte også par kiosker underveis, og på den ene stoppet vi og kjøpte «husets spesialitet»; grapefrukt fylt med honning og rom. Når man klemte grapefrukten sammen kom juicen ut og blandet seg med rom’en og honningen. Bedre grapefruktjuice har jeg aldri smakt!
Sandra med far og sønn som eier «kiosken»
Traktor er for pingler!
Tilbake i sentrum gikk vi ombord i bussen som tok oss til nok en lokal bonde hvor vi skulle få servert dagens lunch: helstekt gris. Grisen ble servert med ris, okrarøtter, chips som lignet på potetchips, men ikke var det, med mer. Til maten var det også musikk slik det er overalt på Cuba. Det var ikke mange måltidene vi inntok uten musikk fra ett eller annet lokalt band. Til slutt blir det faktisk slik at man lengter etter et måltid i stillhet, men samtidig er det slik at dette er en inntektskilde på Cuba, så da klapper man høflig og legger noen pesos oppi kurven eller hatten som på ett eller annet tidspunkt blir sendt rundt.
Lunchen vår.
Aldri et måltid uten musikk på Cuba.
Etter en laaaang lunch som de fleste skyllet ned med cubansk øl og norsk akevitt, gikk bussen tilbake til La Ermita for en lat ettermiddag på hotellet med påfølgende middagsbuffét.
Dag 5: Badedag på Cayo Levisa, 30 km.
I dag var det endelig tid for å se havet! Hittil hadde vi syklet i innlandet, men Cuba er tross alt en øy, så ut til havet måtte vi.
Vi startet med å sykle fra Viñales på flate, gode veier i ca 3 mil. Vi ble deretter plukket opp av bussen og kjørt videre til fergeleiet. Vi hadde litt tid før fergen over til Cayo Levisa gikk, så litt kaffe og is på caféen på fergeleiet smakte godt.
Ferga over til koralløya Cayo Levisa virket mer som en snodig rustholk, men vi kom oss over uten problemer.
Ferga som tok oss over til Cayo Levisa.
Cayo Levisa var en drøm av hvit korallsand og blått hav. Akkurat det man drømmer om når man sitter hjemme i mørke, kalde desember-Norge, og det beste av alt: Lite folk! Vi hadde god plass på den vakre stranda.
Ikke direkte folksomt på cubanske strender.
Lunch ble inntatt på en restaurant rett ved stranda. Flere av oss valgte grillet hummer, men for egen del ble jeg nok en gang skuffet over hvor smakløs maten var. Hummeren så fantastisk ut, men det hjelper lite når smaken skuffer.
Hummerlunch.
Utpå ettermiddagen gikk båten tilbake til fastlandet der bussen ventet. På bussen på vei tilbake til Viñales hadde vi med oss hele bandet som underholdt under lunchen på Cayo Levisa. Greit å haike med en buss når offentlig kommunikasjon er elendig eller ikke-eksisterende.
Tilbake på hotellet ble det en mojito i bassengbaren før middag i hotellets restaurant. Etter middagen tok vi en tur til byen for å sjekke nattelivet i Viñales. Denne kvelden var det utrolig mye folk ute. Sikkert fordi det var utekonsert på torget, men for meg virket det som om de fleste gikk rundt utenfor sperringene. Flere musikkbarer var stappfulle og det ble danset til heftige latinorytmer, men vi norske fant oss en litt roligere bar hvor vi kunne få sitte ned med drinkene våre.
Norges beste friluftsforum
Midtnorsk friluftsliv 