Monthly Archives: desember 2012

Årets siste tur

Etter at gårsdagen ble tilbragt på sofaen i heller dårlig form, var det deilig å våkne opp til betydelig bedre form i dag og utsikter til tur på årets siste dag.

Grått, men vakkert  likevel på dagens tur.

Grått, men vakkert likevel på dagens tur.

For tiden er det en slags «ingenting-sesong» for meg som foretrekker fotturer, men kan bevege meg ut på ski på en god dag. Snøen som kom for noen dager siden og muliggjorde skiløyper i marka, har sunket sammen i de siste par dagers mildvær, og jeg ser for meg at løypene har blitt knallharde. Altså ikke noe for meg som gjerne vil ha myk snø å ramle i. Om det nå er farbart til fots igjen i marka vites ikke, men jeg ser for meg at det kanskje er småglatt, så dagens tur ble lagt til Ladestien i håp om at det gikk an å gå her uten å risikere liv og lemmer. Kjæresten har dessuten (utrolig nok!!) ikke  gått på Ladestien enda, så det var pinadø på tide.

Stadige skiftninger i lyset denne ettermiddagen.

Stadige skiftninger i lyset denne ettermiddagen.

Ladestien er en flott opparbeidet tursti langs sjøen mellom Ladehammeren og Sjøveien på Ranheim.  Svært populær på godværsdager, ergo ikke den stien jeg oppsøker oftest siden jeg foretrekker stillhet og ro på turene mine. Det hadde vi på dagens tur som gikk fra Leangen Gård til Grønnstein og tilbake.

Vinter ved sjøen også.

Vinter ved sjøen også.

Trondheimsværet denne siste dagen i 2012 var tydeligvis ikke godt nok til at folk flest gadd å bevege seg ut, så foruten noen få hundeluftere, joggere og en barnefamilie, hadde vi stien helt for oss selv. Været var ganske grått og trist, men likevel var det et nydelig lys på andre siden av fjorden som skiftet hele tiden. Den som ser etter, finner alltid noe vakkert å se på – uansett vær og årstid. Så også på Ladestien denne stille ettermiddagen.

Skjønnhet finnes overalt - om man ser etter.

Skjønnhet finnes overalt – om man ser etter.

Advertisements

Grått og mildt

Etter å ha hatt flott og kaldt vintervær i en evighet, har mildværet kommet 😦  Og med mildværet kommer ofte mye vind. Så også i dag. Det ble derfor bare en kort luftetur fra Bekken til Estenstadhytta langs veien i dag. Trondheim Bydrift meldte i går at de har kjørt løyper i marka nå, så gleden over å kunne ferdes til fots overalt i marka er midlertidig over.

Ikke mye farger på dagens tur. Det gikk i nyanser av grått og hvitt.

Ikke mye farger på dagens tur. Det gikk i nyanser av grått og hvitt.

Stille vinterskog

I dag var det meldt storm, men den så ut til å la vente på deg, så det var ingen grunn til å sitte inne i dag heller.

Utgangspunkt for dagens tur var Lohove og lysløypa som enda ikke har oppkjørte skispor på grunn av lite snø. På bakketoppen ovenfor Bekken tok vi av fra lysløypa og gikk opp mot og gjennom «trollskogen» i retning Risvollan.

Stille vinterskog i nysnødrakt.

Stille vinterskog i nysnødrakt.

Skogen var helt stille og nysnøen lå i et tynt lag på trærne. Ut fra sporene i snøen kunne vi se at det ikke hadde vært mange på tur før oss i dag. Turen fortsatte langs stier jeg kun har gått sommerstid før. Den sparsomme mengden snø i marka åpner for at man fortsatt kan ferdes til fots i alle deler av marka. Hvor lenge det fortsetter spørs, for i skrivende stund snør det tett.

Helt alene i flott vinterskog.

Helt alene i flott vinterskog.

Stiene vi gikk på i dag er små stier hvor man stort sett får gå ganske alene, også på godværsdager om sommeren. I dag var det grått og snøbyger kom og gikk, så vi traff ikke ett menneske før vi var tilbake i lysløypa på vei hjem. Å rusle rundt i skogen på slike dager, på små stier hvor trærne står tett i tett rundt deg, gir en helt egen følelse av ro i sjela; spesielt når det ligger nysnø på trærne og stiene ligger jomfruelig foran deg. Jeg håper det kan bli flere slike dager i vinter, men frykter nok at skiene snart må tas frem.

Rønningen på 2. juledag

Kjæresten og jeg hadde egentlig tenkt oss til Elgsethytta i dag, men den planen ble brått gjort om til Rønningen da vi så hvor fulle parkeringsplassene øverst opp mot Skistua var. Vi var  visst ikke de eneste som hadde tenkt tanken om at en kopp kaffe på Elgsethytta hadde smakt godt denne 2. juledag. Dog… jeg liker ikke å gå i kø og jeg liker definitivt ikke stappfulle markahytter, så vi snudde og kjørte til Smistad for å gå veien inn til Rønningen. På Smistad var det bare noen få biler parkert, så det lå an til en rolig rusletur innover.

En plakat ved bommen forkynte at Rønningen skulle ha åpent mellom 11 og 15 i dag. En hyggelig overraskelse siden jeg trodde de holdt stengt. Skuffelsen ble desto større da vi kom frem til gården og dørene var lukket og låst. Ingen kaffe i marka i dag altså.

Snart fremme ved Rønningen.

Snart fremme ved Rønningen.

Minus 10 grader rev godt i kinnene, men heldigvis var det vindstille. Himmelen ble dominert av grånyanser i dag, men noe flott vinterlys var å se i sør fra Rønningen. Trærne langs veien var dekket av rimfrost, noe av det vakreste jeg vet om vinteren, så det var et ordentlig flott vinterlandskap å gå tur i – selv om vi gikk på grusvei. Det var dårlig med snø i området, og ikke oppkjørte løyper såvidt jeg kunne se, men noen skiløpere var likevel å se mellom gresstustene som stakk opp fra forblåste jorder.

Vinterlys i sør.

Vinterlys i sør.

Vel hjemme ble det kaffe i sofaen. Ikke like fin utsikt som på Rønningen, men kaffen smakte godt den 🙂

Første juledag i Estenstadmarka

Fri = tur. Også i jula. Eller kanskje spesielt i jula?! Det gjør godt å røre på kroppen innimellom all god mat og snop. Det flotte vinterværet fortsetter her i Trondheim. Minus 7 grader i marka i dag, og en himmel som var delvis blå og delvis skyet. Over fjellene var det et lyst orange-rosa skjær på himmelen. En kjærkommen avveksling fra alt det grå og hvite som dominerer nå om vinteren.

Nydelig lys over Fosenalpene.

Nydelig lys over Fosenalpene.

For variasjonen sin skyld startet jeg i dag fra Vikarauntjønna og gikk opp motbakkene i retning Estenstadhytta. Videre ned til dammen og her så jeg de første menneskene på turen. Et godt voksent par hadde tent bål og koste seg i det nydelige vinterværet. Jeg fortsatte ned til den andre dammen før jeg snudde og gikk tilbake i retning Estenstadhytta og videre til bilen.

Badebrygga ligger ved Tømmerholtdammen og minner om at det vil bli sommer nok en gang.

Badebrygga ligger ved Tømmerholtdammen og minner om at det vil bli sommer nok en gang.

Nå begynte det etterhvert å bli rent folksomt på stiene, så jeg var ikke den eneste som følte behov for litt trim og frisk luft i dag. Det var derfor godt å ta av på stien mot Vikarauntjønna hvor det var betydelig mindre folksomt. På vei hjem i bilen hadde jeg fantastisk utsikt mot fjellene over fjorden. Det lyset som var, er umulig å beskrive. Jeg hadde mest lyst til bare å stoppe bilen og bli sittende og se på at det forandret seg ettersom sola sank stadig lenger ned mot horisonten. Vakkert!!

Vakre farger og en måne som snart er full over Frosta.

Vakre farger og en måne som snart er full over Frosta.

Julaften formiddag i skogen

Julaften… men rolig stemning i dette huset. To store barn + en voksen (meg) skal ha en stille og fredelig julaften med ribbe og alt annet som hører julaften til. Huset er så rydda og vaska som det kommer til å bli denne julen, så formiddagen ble brukt på tur i en stille Estenstadmark.

På småstier med lite trafikk.

På små stier med lite trafikk.

Overskyet oppholdsvær, minus fire grader og litt vind var dagens turvær. Hadde vært fint med litt sol på julaften, men så lenge det ikke er nedbør og tunge, grå skyer som henger langt ned gjennom åssidene, er jeg fornøyd. Selv på en grå dag som dette, var det et flott vinterlys i sør som lyste opp himmelen og ga variasjon i alt det grå og hvite. Nydelig!

Nydelig lys på himmelen mot sør.

Nydelig lys på himmelen mot sør.

I dag valgte jeg å gå på mindre trafikkerte stier i marka. Hadde lyst til å gå i fred og kjenne skogens ro sige innover meg. Og jeg fikk det som jeg ville 🙂 Var knapt et menneske å se så fort jeg svingte av hovedtraséen fra Loholt, og det var ikke akkurat stor utfart på hovedstien heller. Selv om jeg gikk på stier med lite trafikk, var det ingen problemer med å ta seg frem. Det er såpass lite snø at det er farbart til fots overalt i Estenstadmarka. Inni den dypeste «trollskogen» var det til og med helt bart på bakken. En deilig påminnelse om at det ikke er altfor lenge til våren er her igjen 😀

Utsikt over deler av Trondheim mot Gråkallen.

Utsikt over deler av Trondheim mot Gråkallen.

Egentlig kunne jeg tenke meg å ha blitt i skogen. Tent bål, og kost meg hele julaften i friluft, men mine store barn har ikke helt oppdaget friluftsgenene sine enda, så de hadde neppe blitt overbegeistret over jul i skogen med grillpølse på menyen 😉 Så snart går ribba inn i ovnen, og duften av julaften kan spre seg i huset.

Endelig frisk luft i lungene igjen

Etter en ukes sykeleie hvor sofa og seng har vært mine beste venner (i sterk konkurranse med Otrivin og Kleenex balsam), er jeg endelig frisk nok til å komme meg ut på tur igjen. Gårsdagen ble brukt til å «shine» huset nesten helt ferdig til jul så jeg kunne rekke tur i dag. En uke uten tur er mer enn nok!

Dagen startet med vind som rev i huset, men heldigvis løyet det ganske bra innen  jeg fikk rota meg ut på tur. Minus 5 grader og knallblå himmel; hva mer kan man ønske seg på tur i desember?

Det er fortsatt veldig sparsomt med snø i marka, så de fleste foretrekker beina som fremkomstmiddel om man skal tyde sporene i den snøen som er.

Det var ikke direkte folksomt i marka denne lille julaften, men noen hadde gjort som meg, og latt julestress og søndagsåpne butikker være til fordel for klar og frisk vinterluft, og et nydelig lys som bare finnes på slike kalde dager når solen såvidt kommer over horisonten.

Trondheim sett fra Månen på lille julaften.

Trondheim sett fra Månen på lille julaften.

Sykkeltur på Cuba – del 2

Del 1 av sykkelturen kan leses her.

Dag 6: Viñales – Santa Clara – Sancti Spiritus

Dag 6 var turens transportetappe hvor vi kjørte buss fra langt vest på øya til omtrent midt på øya. Det brukte vi hele dagen på inkludert et par stopp for å spise og strekke på beina, pluss et historiske stopp i Santa Clara og ved Che Guevara monumentet (hvor han nå også ligger begravet).  Cuba er mye lenger enn man tror!

Første stopp var på en liten veikro hvor vi strakk på bena og drakk en kopp kaffe. Apropos kaffe: Cuba dyrker kaffe og har alle muligheter til å servere turister virkelig god kaffe. Likevel får man ofte servert kaffe som smaker enten ingenting eller forferdelig på hotellene.

Etter noen flere mil på buss var det klart for lunch på en veikro. Buffét igjen, så det var bare å plukke det man ville ha av suppe, fisk, kylling, ris og grønnsaker.

Denne veikroen var vårt lunchsted denne dagen.

Denne veikroen var vårt lunchsted denne dagen.

Etter lunch bar det i retning Che Guevara-monumentet og gravstedet hans på samme plass. Det er liten tvil om at Che fortsatt dyrkes som en helt på Cuba, ja man kan vel faktisk si at han er et ikon. Hans navn og ansikt var å se mange plasser, ikke bare på denne enorme plassen i nærheten av Santa Clara. Che ligger begravet i et mausoleum som har inngang nedenfor den store plassen med statuen av han på. Levningene hans ble bragt til Cuba i 1997 etter at de ble funnet i Bolivia, og han ble da begravet med «full military honors».  Det var  ikke lov å fotografere i mausoleet, så herfra har jeg dessverre ingen bilder. Sammen med Che i mausoleet var det også en rekke andre revolusjonshelter som lå begravet.

Jeg ved Che Guevara monumentet.

Jeg ved Che Guevara monumentet.

Etter å ha sett monumentet og besøkt museet og mausoleumet, kjørte vi videre i retning sentrum av Santa Clara.

Her er det et lite utendørs museum til minne om det siste, avgjørende slaget i den cubanske revolusjonen som sto akkurat her.  Che Guevara og Camilo Cienfuegos (som også æres som en ekte revolusjonshelt på Cuba) ledet sine tropper mot Santa Clara på en av de siste dagene i desember 1958. Styrkene til Che brukte blant annet en bulldozer for å grave opp togskinnene så et tog med Batistas soldater og militært våpenutstyr ble avsporet. Bulldozeren og det avsporede toget står fortsatt på denne plassen som et historisk museum.

Bulldoseren som brakk opp togskinnene i Santa Clara

Bulldoseren som brakk opp togskinnene i Santa Clara

Etter en lang dag med mye historie var det godt når vi omsider kom oss til Sancti Spiritus og hotell La Plaza. Innvendig var det et meget spesielt og sjarmerende hotell med kunstverk i gangene og et atrium som strakte seg over flere etasjer.

På vei mot rommet mitt på La Plaza

På vei mot rommet mitt på La Plaza

Like etter innsjekk (som bl.a. inkluderte en liten velkomst rom & cola fra hotellet) ble det middag i hotellets restaurant. Maten har vært lett å glemme, det har derimot ikke den usedvanlige bråkete og svære luftkjøleren som sto rett ved langbordet vårt vært.

Hotellet vårt i Sancti Spiritus

Hotellet vårt i Sancti Spiritus

Dag 7: Sancti Spiritus – Valle de los Ingenios/Iznaga (Trinidad); 50 km. 

Dagen startet med en liten runde på egen hånd i Sancti Spiritus. Det er en helt utrolig sjarmerende by med masse vakre bygninger. Vi hadde fått beskjed om at lunchen i dag var etter at vi hadde syklet alle 5 milene som ventet, så en banan eller annet snacks kunne være greit å ha med seg. Slik endte jeg opp på et delvis overbygd, utendørs marked som såvidt var i ferd med å åpne. Bananer fant jeg dog ikke, så jeg kom like tomhendt ut.

Markedet i Sancti Spiritus. Banene som sees på bildet er kokebananer, og ikke vanlige "spisebananer"

Markedet i Sancti Spiritus. Banene som sees på bildet er kokebananer, og ikke vanlige «spisebananer»

I en annen gate var det satt opp boder på rekke og rad, et slags utendørs loppemarked. Noen hadde ikke engang en bod, men solgte varene sine direkte fra pappesker eller tepper på asfalten. Aldri har jeg sett mere «rammel og rot», men med tanke på handelsblokaden Cuba lever under (og har levd under siden revolusjonen), er det kanskje ikke så rart at man tar vare på absolutt alt som kan gjenbrukes.

Vakker bygning i Sancti Spiritus.

Vakker bygning i Sancti Spiritus.

I ni-ti tiden begynte vi å sykle ut av byen i retning Valle de los Ingenios.  For første gang på turen opplevde vi stor trafikk på veien vi syklet. Å trekke inn eksosen fra gamle biler og lastebiler var ingen fornøyelse på en het, støvete landevei. Jeg begynte i tillegg å bli forkjøla og hadde en ganske groggy hals, men det var aldri snakk om å sette seg på bussen og bli fraktet sammen med bagasjen til bestemmelsesstedet. Jeg hadde kommet til Cuba for å sykle, ikke for å sitte på buss.

Etterhvert ga heldigvis trafikken seg, og vi syklet atter i fredelige omgivelser. Denne dagen møtte vi faktisk andre turister på sykkelferie også . Dagens etappe gikk fort unna, og før vi visste ordet av det hadde vi kommet frem til dagens lunchsted i Iznaga.

En liten del av dagens etappe.

En liten del av dagens etappe.

Her lastet vi syklene inn i bussen og gikk opp til en stor herregård for å spise lunch. Før lunchen rakk vi en leskende mojito. Deilig etter en svett og støvete sykkeltur. I nærheten av herregården var det mange kvinner som solgte duker og annet håndtverk, men  jeg er ikke mer glad i å shoppe i utlandet enn jeg er i Norge, så jeg hoppet glatt bukk over dette.

Mens vi norske spiste benyttet Castillo anledningen til å dra ut og kjøpe en hane av alle ting. Hanen skulle være en gave til datteren når han kom tilbake til Havana, så hanen ble med oss på resten av turen – i bagasjerommet! Cuba er virkelig et annerledes-land 🙂

Hanen Castillo kjøpte i Trinidad.

Hanen Castillo kjøpte i Trinidad.

Etter lunch gikk ferden pr. buss ned til det karibiske hav og Hotel Brisa som ligger utenfor Trinidad. Brisa var et enormt all-inclusive hotell og det nærmeste vi kom «vanlig» turisme her på Cuba. Hotellet lå rett på en lang, deilig sandstrand, så etter innsjekking tuslet mange ned til sjøen for å slappe av i et par timer før felles middag på hotellet. Det gjorde jeg også, men jeg tok først turen innom hotellets apotek for å få noe for den vonde halsen min.

Dag 8: Hotel Brisa – Trinidad – Hotel Brisa; 30 km. 

Vi skulle bo to netter på Hotell Brisa slik at vi kunne bruke en dag på å utforske Trinidad. Sykkelturen fra hotellet og opp til byen var på omlag halvannen mil i mye slak oppoverbakke. Trinidad var imidlertid verdt svetten for maken til sjarmerende by finnes det ikke mange av! Byen står faktisk på Unescos verdensarvliste på grunn av sitt godt bevarte historiske bysentrum.

Byvandring i Trinidad

Byvandring i Trinidad

Vi parkerte syklene litt utenfor selve bysentrumet og bega oss på vandring inn i byen som er helt fri for motorkjøretøy. Etter kort tid stopper vi ved en rasjoneringsbutikk. Ja, de eksisterer enda! Her kan den jevne cubaner få kjøpt ris, bønner og andre nødvendigheter til subsidierte priser. Problemet er bare at kvantumet de får kjøpt i løpet av måned langt fra er nok til å dekke behovet. I tillegg er det en rekke nødvendige artikler som man ikke lenger får på rasjoneringskortet og må kjøpes til ordinære priser, hvilket er utrolig dyrt for cubanerne som lever på statslønn. Les mer her: http://www.aftenbladet.no/fritid/midten/Cubanerne-overlever-pa-rasjoneringskort-2337300.html

Rasjoneringsbutikk i Trinidad.

Rasjoneringsbutikk i Trinidad.

Etter å ha fått foklart en del ting om rasjoneringssystemet fortsatte vi inn til sentrum av Trinidad. Gatene var av brostein, og det var fantastiske bygninger hvor enn man så. Det er tydelig at Trinidad (i likhet med mange andre cubanske byer) en gang i tiden har vært virkelig storlagent. Heldigvis ser det ut til at denne byen blir tatt vare på, for forfallet var ikke utpreget.

Vakre Trinidad :-)

Vakre Trinidad 🙂

Det var marked i Trinidad den dagen vi var der, så vi tuslet gjennom dette. Mye malerier, broderier og trefigurer var til salgs. Min shoppingvegring ga seg imidlertid til kjenne også her, så jeg kom meg fort gjennom markedet.

Marked i byen.

Marked i byen.

Etter å ha tuslet rundt på egen hånd en stund fant jeg veien til La Trova; en musikkbar. Her skulle gruppen samles. Selv om det var tidlig på formiddagen, var det ikke for tidlig for verken mojitos eller musikk.

Musikk på La Trova i Trinidad.

Musikk på La Trova i Trinidad.

Etter en dose mojito og musikk fant vi tilbake til syklene og trillet ned til sjøen. Før vi kom til hotellet, stanset vi på en restaurant ved stranda for lunch. Deretter rett ned på Hotell Brisa for å finne seg en plass i solen 🙂

Lunch ved stranden utenfor Trinidad.

Lunch ved stranden utenfor Trinidad.

På kvelden, etter middag på hotellet, reiste vi en tur inn til Trinidad igjen med buss. Vi skulle sjekke «nattelivet» i byen. Vi ruslet først innom en nattklubb uten at det var det helt store, så mange oss tuslet ut i kvelden igjen. Helt tilfeldig fant vi Casa la Música som er en utendørs salsaklubb. Det er helt utrolig hvor sykt flinke cubanerne er til å danse. De er fødte med en rytme i kroppen og en hofteschwung vi nordmenn generelt bare kan drømme om!

Casa La Música.

Casa La Música – her med flest turister på dansegulvet.

Del 3 av sykkelturen kan forhåpentligvis leses om kort tid her på bloggen 🙂

Sykkeltur på Cuba – Del 1

Ett år har snart gått siden jeg reiste til Cuba for å tilbringe jul og nyttår syklende rundt på denne flotte og merkelige øya. Jeg reiste med Olivenreiser som kjenner Cuba meget godt etter å ha arrangert sykkelturer der i mange år. Gruppen vår var på rundt 20 mennesker herav en familie med to tenåringssønner, en del par og noen single. Vi hadde norsk reiseleder med oss fra Norge, og på flyplassen ble vi møtt av en cubansk guide som skulle sykle sammen med oss. I tillegg hadde vi med oss to bussjåfører. Castillo kjørte den store passasjerbussen, mens Luisito kjørte den lille sykkelbussen. Veldig søte og trivelige mennesker alle sammen 🙂 I det hele tatt var cubanerne et veldig hyggelig folkeslag, og mange snakket svært godt engelsk.

Søte cubanske småjenter.

Søte cubanske småjenter.

Dag 1: Reisedag – TRD-OSL-CDG-HAV

Det er en lang reise til Cuba. Jeg reiste fra Trondheim på morgenen via Oslo hvor jeg møtte resten av gruppen. Videre fløy vi til Paris hvor vi hadde noen timer før flyet videre til Havana gikk.  Like greit at vi hadde god tid på Charles de Gaulles, for når man må forflytte seg mellom terminalene der, går tiden. Flygningen over til Havana husker jeg ikke stort av, men jeg husker veldig godt at jeg var så sliten når vi omsider kom oss til Havana at jeg følte det om gulvet gynget under meg. Passkontrollen på Cuba er en historie verdt. Det gikk ikke akkurat fort for å si det slik, men det var ikke annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet. Heldigvis fikk alle i reisefølget vårt bagasjen sin, men det tok evighet før Sverre, reiselederen vår, hadde fått klarert walkie talkien han hadde med seg. Det er visst skikkelig skumle saker iflg. tollerne på  Cuba. Etter en relativt kort busstur  sjekket vi inn på Hotel Sevilla (et skikkelig gammelt ærverdig hotell) og fikk litt mat i kroppen.  Etter maten valgte noen å gå ut i den cubanske natten for en mojito, men jeg stupte i seng. I min kropp var det langt på natt, men i Havana var ikke klokken mer enn rundt ni på kvelden.

Hotel Sevilla i Havana

Dag 2: Havana – Soroa – San Diego de los Baños, 58 km.

Dagen etter våknet jeg relativt frisk og rask til strålende sol og nydelig sommertemperatur. Finnes det noe bedre i desember?! Etter frokost ble vi kjørt til Soroa, en liten times tid utenfor Havana. Her fikk vi utlevert sykler. Etter innstilling og prøvesykling la vi avgårde nedover bakkene mot motorveien vi nettopp hadde kjørt på. Vi krysset under denne og syklet videre på lite trafikkerte småveier. På vei mot Soroa så vi noe pussig. Overalt sto det mennesker og haiket, ofte viftende med noen sedler i hånda. Sverre kunne fortelle at dette var helt vanlig på Cuba fordi svært mange ikke har råd til å ha egen bil og den offentlige transporten er heller dårlig. Å haike er da løsningen for å komme seg på jobb og andre steder.

Utlevering av sykler i Soroa.

Utlevering av sykler i Soroa.

Vi syklet på den cubanske landsbygda, og man skal ikke ha vært lenge i dette landet før man skjønner at levevilkårene er ganske annerledes her enn i Norge. Bilparken er for eksempel steingammel. Gamle amerikanere fra 50-tallet er et helt vanlig syn på Cuba. Det samme er overfylte kjerrer som fungerer som buss. Husene er også ofte ganske stusslige, og mange har enda ikke innlagt strøm, og traktor er ikke noe vanlig syn. Her pløyer man på gamlemåten med okse og plog.

Overfylt kjerre i mangel av et skikkelig offentlig kolletivtilbud.

Overfylt kjerre i mangel av et skikkelig offentlig kolletivtilbud.

Fin bil av gammel årgang.

Fin bil av gammel årgang.

Lunchbuffet

Lunchbuffet

Terrenget vi syklet i var ganske flatt og underlaget var grei asfalt. I nærheten av San Cristobal svingte vi av veien og ned til en liten «gård». Her skulle dagens lunch inntas. Vi var svært spente på hva som ventet oss. Det ble dekket opp til en buffét av den lokale bondefamilien, og her var det bl.a. ris, brune bønner, brød, frukt og grønnsaker, spagetti med kjøttsaus, stekt lammekjøtt (med mest ben), og noen røtter (okra blant annet) kokt med hvitløk. Når sant skal sies, var maten ganske smakløs. Den manglet krydder, og det gikk igjen overalt hvor vi spiste på Cuba, så hit reiser man ikke for matens skyld.

Typisk cubansk hus.

Typisk cubansk hus.

Kake - slik de liker dem på Cuba: Med fargerik smørkrem.

Kake – slik de liker dem på Cuba: Med fargerik smørkrem.

Etter lunch (som også inkluderte en meget fargerik kake til dessert) syklet vi videre i flatt terreng til hotellet i Diego de Los Baños. Her fikk jeg et enormt rom som vendte mot svømmebassenget. Jeg var fortsatt preget av jetlag og la meg nedpå litt før felles middag i restauranten hvor det var levende musikk (og etterhvert dans av cubanere med skikkelig sving i hoftene og flere turister med stive hofter). Det ble nok en tidlig kveld på meg. Kroppen var i ulage både pga jetlag og «novembersyke».

Utenfor rommet mitt på hotellet i Diego de los Baños.

Utenfor rommet mitt på hotellet i Diego de los Baños.

Dag 3: San Diego de los Baños – Viñales, 45 km. 

Frokost på hotellet i Diego de los Baños var ingen høydare. Hvitt brød selvfølgelig, men i tillegg omtrent bare variasjoner av egg til frokost. Litt vanskelig for meg som ikke spiste egg på den tiden, men men… Jeg fant vel ett eller annet såvidt jeg kan huske.

Etter frokosten var det en kort busstur ut av byen før vi begynte å sykle i retning Viñales. Stort sett også ganske flatt i dag også, men én laaaang bakke måtte vi opp. Etterhvert som vi nærmet oss Viñales syklet vi inn i et nydelig landskap. Okerfarget jord, store soppformede fjellformasjoner og irrgrønne busker og trær gjorde det til en fryd å sykle her. Ihvertfall inntil asfalten ble så elendig at det kjentes ut som om kroppen ble pepret med slag etter slag. Innen vi nådde Viñales hadde jeg vondt som bare juling i håndleddene siden det ikke var noen demping på sykkelen min. Verre asfalt har jeg aldri vært borti. «Noe ujevnt underlag enkelte strekk» står det i programmet til Olivenreiser. Det må være tidenes underdrivelse, men heldigvis var dette den verste dagen hva gjaldt asfaltens kvaliteter.

Nydelige farger og landskap på den cubanske landsbygda.

Nydelige farger og landskap på den cubanske landsbygda.

Også i dag inntok vi lunchen hos en cubansk familie langs veien. En buffét ble dekket opp, og innholdet lignet mye på den vi fikk på dag 2, men i tillegg fikk vi en suppe servert i kopper siden det ikke fantes suppetallerkner til alle. Husker ikke lenger hva slags suppe som ble servert, men den var faktisk riktig god og full av smak. Deilig! Denne familien dyrket kaffe og de som ønsket kunne kjøpe med seg kaffebønner eller filtermalt kaffe fra gården. Jeg kjøpte med meg filtermalt kaffe. Litt for å støtte opp om lokalbefolkningen og litt for å kunne nyte smaken av Cuba når jeg var hjemme i kalde Norge igjen.

Lunch hos bondefam. på vei mot Viñales

Det dekkes opp til lunch.

Dette er et typisk cubansk kjøkken på landsbygda. Tro det eller ei.

Dette er et typisk cubansk kjøkken på landsbygda. Tro det eller ei. Vedfyring er tingen siden elektrisitet ikke er lagt inn. For å unngå røykos inne i selve huset, ligger kjøkkenet litt for seg selv utenfor huset.

Etter kilometre som virket eviglange pga den elendige asfalten, kunne vi omsider trille inn i Viñales, en sjarmerende liten cubansk by. Hotellet vi skulle bo var var ca halvannen km. fra sentrum, så i stedet for å sykle opp dit, lastet vi syklene inn i bussen til Luisito og gikk på bar for å drikke mojitos og daiquiris. Gjett om det smakte etter en lang, varm dag på sykkelsetet!!

En av flere kiosker langs veien. Dette er noe helt nytt på Cuba, og kun de siste par årene har cubanere lov til å starte sin egen lille virksomhet.

En av flere kiosker langs veien. Dette er noe helt nytt på Cuba, og kun de siste par årene har cubanere lov til å starte sin egen lille virksomhet.

Utpå ettermiddagen sjekket vi inn på La Ermita som ved første øyekast så skikkelig flott ut. Jeg fikk et nydelig rom med to svære senger til egen disposisjon, og fra terrassen hadde jeg flott utsikt over bassengområdet. Det som ikke synes på bilder, er lukten. Jeg syntes det luktet tåfis i rommet, andre mente det luktet noe annet rart. Vi skulle bo på dette hotellet i 3 døgn (inkludert julaften som var i dag). Det som da var litt kjipt var at det ikke fantes varmt vann i dusjen. Ikke under hele oppholdet. Riktignok er det godt og varmt på Cuba i desember, men kald dusj synes jeg likevel ikke så mye om, men men…  Vi hadde blitt advart om at slike hendelser kunne oppstå, så det var bare å ta det med som en del av «Cuba-pakken».

La Ermita hvor vi bodde i 3 netter uten å ha varmt vann i dusjen.

La Ermita hvor vi bodde i 3 netter uten å ha varmt vann i dusjen.

På kvelden var det buffétmiddag i hotellets restaurant. Husker ikke i detalj hva vi fikk servert, men det var nok «standardkost»; dvs. noe kjøtt og fisk som smakte fint lite, ris, grønnsaker og søte desserter og frukt. Utvalget var det ikke noe å si på, men det mangler mye smak i maten, noe jeg finner veldig merkelig på en karibisk øy.

Dag 4: Fottur i Viñales

På dag 4 skulle syklene få hvile. Det var tid for fottur i områdene omkring Viñales. I sentrum møtte vi Sandra som skulle være guide for oss denne dagen. Vi begynte med å rusle ut av sentrum, gjennom gater der cubanerne bor. Små hus med gamle amerikanere parkert utenfor. Eksotisk for oss, helt dagligdags for Sandra.

Guiden vår Sandra tegner og forteller om tobakksdyrking.

Guiden vår Sandra tegner og forteller om tobakksdyrking.

Cuba var generelt mye grønnere enn jeg hadde forestilt meg før jeg kom dit, og her i Viñales er det virkelig grønt. Vi er midt inne i et jordbruksområde. Ellers på Cuba så vi veldig mye jord som ikke ble brukt til noen verdens ting.

Bestefar og barnebarn har en kvalitetsstund på terrassen.

Bestefar og barnebarn har en kvalitetstund på terrassen.

Cubansk hus med gammel bil foran. Et veldig typisk syn i Viñales

Cubansk hus med gammel bil foran. Et veldig typisk syn i Viñales

Etter å ha forlatt «bygatene» vandret vi gjennom tobakksåkre på vei mot en tobakksfarm. Her fikk vi servert kaffe (kokt på vedfyrt ovn selvfølgelig) og en demontrasjon av hvordan man ruller en sigar. De som ønsket kunne selvsagt også kjøpe sigarer produsert på gården. Dvs. så selvsagt er det egentlig ikke, for for noen år tilbake var det ikke lov å ha sin egen lille «business» på si. Staten skulle eie og drive absolutt alt. Nå er reglene noe oppmyket og den jevne cubaner kan eie og drive sin egen lille virksomhet på visse vilkår. Det er årsaken til at vi kunne kjøpe kaffe og sigarer på gårdene vi besøkte, og stoppe på små kiosker langs veien for å kjøpe frukt og juice.

Låve hvor de tørker tobakk

Låve hvor de tørker tobakk.

Tobakksgården vi besøkte

Tobakksgården vi besøkte.

Demontrasjon i hvordan man ruller en sigar.

Demonstrasjon i hvordan man ruller en sigar.

Etter en lang stopp på tobakksgården gikk turen videre i Viñales’ flotte natur. Turen gikk blant annet gjennom en tunell i fjellet, og der var det jammen meg en motefotografering på gang.

Motefotografering

Motefotografering.

Grapefrukt med rom og honning. Nyydelig!

Grapefrukt med rom og honning. Nyydelig!

Vi passerte også par kiosker underveis, og på den ene stoppet vi og kjøpte «husets spesialitet»; grapefrukt fylt med honning og rom. Når man klemte grapefrukten sammen kom juicen ut og blandet seg med rom’en og honningen. Bedre grapefruktjuice har jeg aldri smakt!

Sandra med far og sønn som eier "kiosken"

Sandra med far og sønn som eier «kiosken»

Traktor er for pingler!

Traktor er for pingler!

Tilbake i sentrum gikk vi ombord i bussen som tok oss til nok en lokal bonde hvor vi skulle få servert dagens lunch: helstekt gris. Grisen ble servert med ris, okrarøtter, chips som lignet på potetchips, men ikke var det, med mer. Til maten var det også musikk slik det er overalt på Cuba. Det var ikke mange måltidene vi inntok uten musikk fra ett eller annet lokalt band. Til slutt blir det faktisk slik at man lengter etter et måltid i stillhet, men samtidig er det slik at dette er en inntektskilde på Cuba, så da klapper man høflig og legger noen pesos oppi kurven eller hatten som på ett eller annet tidspunkt blir sendt rundt.

Lunchen vår.

Lunchen vår.

Aldri et måltid uten musikk  på Cuba.

Aldri et måltid uten musikk på Cuba.

Etter en laaaang lunch som de fleste skyllet ned med cubansk øl og norsk akevitt, gikk bussen tilbake til La Ermita for en lat ettermiddag på hotellet med påfølgende middagsbuffét.

Dag 5: Badedag på Cayo Levisa, 30 km.

I dag var det endelig tid for å se havet! Hittil hadde vi syklet i innlandet, men Cuba er tross alt en øy, så ut til havet måtte vi.

Vi startet med å sykle fra Viñales på flate, gode veier i ca 3 mil. Vi ble deretter plukket opp av bussen og kjørt videre til fergeleiet. Vi hadde litt tid før fergen over til Cayo Levisa gikk, så litt kaffe og is på caféen på fergeleiet smakte godt.

Ferga over til koralløya Cayo Levisa virket mer som en snodig rustholk, men vi kom oss over uten problemer.

Ferga som tok oss over til Cayo Levisa.

Ferga som tok oss over til Cayo Levisa.

Cayo Levisa var en drøm av hvit korallsand og blått hav. Akkurat det man drømmer om når man sitter hjemme i mørke, kalde desember-Norge, og det beste av alt: Lite folk! Vi hadde god plass på den vakre stranda.

Ikke direkte folksomt på cubanske strender.

Ikke direkte folksomt på cubanske strender.

Lunch ble inntatt på en restaurant rett ved stranda. Flere av oss valgte grillet hummer, men for egen del ble jeg nok en gang skuffet over hvor smakløs maten var. Hummeren så fantastisk ut, men det hjelper lite når smaken skuffer.

Hummerlunch.

Hummerlunch.

Utpå ettermiddagen gikk båten tilbake til fastlandet der bussen ventet. På bussen på vei tilbake til Viñales hadde vi med oss hele bandet som underholdt under lunchen på Cayo Levisa. Greit å haike med en buss når offentlig kommunikasjon er elendig eller ikke-eksisterende.

Tilbake på hotellet ble det en mojito i bassengbaren før middag i hotellets restaurant. Etter middagen tok vi en tur til byen for å sjekke nattelivet i Viñales. Denne kvelden var det utrolig mye folk ute. Sikkert fordi det var utekonsert på torget, men for meg virket det som om de fleste gikk rundt utenfor sperringene. Flere musikkbarer var stappfulle og det ble danset til heftige latinorytmer, men vi norske fant oss en litt roligere bar hvor vi kunne få sitte ned med drinkene våre.

Kort luftetur

Kroppen er ikke helt i form denne helgen, så noen lang tur sto ikke på programmet i dag. Vurderte faktisk å ikke gå ut, men kjente at jeg holdt på å gå på veggen av inneliv, så ut måtte jeg. Temperaturen har steget til rett under null, men til gjengjeld er sola gjemt bak skyer og vi har i overkant mye vind. Det ble derfor en luftig, kort tur med utgangspunkt Lohove.

Kroppen sa relativt tidlig fra om at tempoet jeg hadde begynt med måtte senkes. Det verket i lungene, så det var lite annet å gjøre enn å sette ned farten til tusletempo. Kroppen har hele uka var litt under pari, men  ikke verre enn at jeg har kjørt to spinningøkter på 75 og 90 minutter (med litt høyere snittpuls enn normalt), men i dag var det ikke annet å gjøre enn å avbestille booket pulsspinn på ettermiddagen og gå svææært rolig en liten runde i lysløypa.

Snø, men ikke så mye at jeg gidder å finne frem skiene.

Snø, men ikke så mye at jeg gidder å finne frem skiene.

Fortsatt lite snø i marka og perfekte forhold for fotturer, men det var faktisk folk ute på ski også. Tydeligvis ikke alle som bryr seg om det blir noen riper i sålen.

Bilde

Morgenhimmelen før skyene kom