Category Archives: Hytteliv

Botnhamran – en liten perle av en topp

Godværet fra i går holder stand også i dag , og med like godt turfølge som i går, beslutter jeg å vise dem Botnhamran (968 moh). Dette er en topp jeg har besøkt kun en gang selv, men som definitivt tåler flere visitter.

Utgangspunktet er Pomphuset ovenfor Flya Fellesseter på østsiden av dalføret, og turen begynner på god sti i retning Rensjøen.

IMG_0609

Enkel kryssing på bro.

Etter en stund tar vi av på en mindre sti nedover til et elveleie og denne leder faktisk frem til en bru over elva. Den fant ikke jeg da jeg sist skulle over elva, men jeg kom meg over via noen store steiner og sva den gangen. Mistanken min om at stien leder til en hytte blir snart bekreftet og i skyggesiden av hytta skremmer vi opp et par sauer som nok ikke hadde ventet å se folk denne dagen.

Vi fortsetter på stien som leder bort fra hytta og vi har ikke gått langt før vi møter på flere sauer. Denne gjengen er ikke like lettskremte som de ved hytta, faktisk kommer de mot oss ved et par anledninger. Jeg innbiller meg av selveste sjefs-sauen sier «you talking to me?» som en mafiaboss der hun står og stirrer intenst på oss. Mira er selvfølgelig nyskjerrig på sine nye «venner», men jeg slipper henne ikke helt bort til sauene selv om jeg er sikker på at både sauer og Mira hadde sluppet uskadd fra et eventuelt nærmøte.

IMG_0611

Disse kan være glad for at jeg ikke er ulv for de sprang ikke unna, snarere tvert imot.

Når vi forlater sauene forlater vi også stien og begir oss ut i myra. Heldigvis er myrene på denne siden av dalen atskillig mer lettgåtte enn de som er på vestsiden (der vi har hytte), så vi har god fremdrift selv om det går oppover.

Idet vi når slettelandet vi må over før vi står ved foten av fjellet og kan begynne oppstigningen, får jeg en følelse av at datteren blir litt motløs. Det ser langt ut over sletta, jeg innrømmer det, men jeg vet også at det går fortere enn det ser ut som og vi gir oss i kast med myra og myrbekker, og vips er vi over og kan begynne på selve fjellet.

IMG_0617

På vei over slettelandet mot Botnhamran.

Vi har ikke gått langt før vi får øye på en reinsdyrflokk som koser seg i sola på snøen som enda ligger i fjellsiden. Planen er å gå godt til venstre for flokken for ikke å forstyrre dem, men de skjønner visst ikke poenget og begynner å løpe mot oss i stedet for å bare holde seg i ro. Makan til teite dyr! De passerer et stykke over oss i fjellsiden og fortsetter innover fjellet etter å ha stoppet og kikket mot oss et par ganger.

Dermed er det fritt leide for oss opp til toppen hvor de blåser noe sinnssykt. Ørene til Mira som til vanlig står rett opp ligger flate mot hodet hennes på toppen. Vi drøyer derfor ikke lenger enn at vi får tatt noen bilder og nytt utsikten før vi går et lite stykke ned og finner litt ly for vinden.

IMG_0628

Det blåser på toppene.

Nå er det tid for kos både for to- og firbeinte. Sol, matpakke, kaffe på termokopp, utsikt, datter med på tur og en kosete hund – det er ikke så mye som slår det, om noe!

IMG_0644

Tid for kos. Mira koser seg sammen med Karoline. Dere ser vel at også Mira smiler?

På returen ønsker jeg å vise datteren Rensjøen. Vi legger derfor kursen ned noe mer rett ned enn vi kom opp. Jeg er usikker på om beslutningen min var en god en, for jeg hadde glemt hvor mye opp og ned vi må før vi omsider kommer til Rensjøen. Fra oppe i fjellet ser det ut som om det bare er å gå rett ned, men den gang ei. Datteren begynner å gå litt lei, så jeg er glad da vi omsider står ved bredden av Rensjøen, om enn litt lenger mot øst enn planlagt. Vi går langs sjøen og krysser et par mindre gjørmesumper og kommer omsider ut på kjerreveien som leder oss ned til Pomphuset og bilen.

IMG_0655

På vei ned mot Rensjøen (som ikke synes på bildet).

En lang, men flott tur i Holtålens fjell. Nye minner å lagre i  minneboka som kan tas frem når datteren har reist tilbake til USA.

 

Kulturhistorie og to topper i godt selskap

For to uker siden fikk vi et par dager med noe som ligner sommer. Typisk nok kom disse dagene på en torsdag og fredag. Jeg var derfor kjapp med å rydde kalenderen på jobb for å kunne nyte dagene på hytta, for i helgen var det nemlig meldt det sedvanlige skitværet igjen.

IMG_0523

Opp gjennom bjørkeskogen som også her er hardt angrepet av larver.

Jeg var så heldig å få med meg både datteren (som til vanlig studerer i USA) og Mira, hunden til en kollega. Dermed lå alt til rette for en fin langhelg på hytta.

Torsdag var det litt mer skyet enn meldt, men en god del sol og grei temperatur er likevel fint turvær når man er så lite bortskjemt som det vi er i sommer.

IMG_0527

Slagghauger ved Mugg.

Siden datteren skulle være med på tur ville jeg vise henne litt av områdets historie, og valget falt på en tur fra Rugldalen til Muggruva og videre til Muggholskampen. Opp til Mugg er det fin kjerrevei fra Rugldalen Stasjon (nedlagt). Den er lett å følge og små skilt er satt opp i stiskiller for ukjente.

Idet vi nærmer oss Mugg er slagghaugene det første vi ser før steinbygningen som står igjen kommer til syne. Det er nydelig utsikt over Rugldalen herfra, men vi tar oss ikke tid til annet enn noen bilder. Fjellet lokker.

IMG_0535

Tror kanskje dette har vært smia på Mugg, men ikke helt sikker.

Vi går videre i retning Gruvdamman på god sti (som forøvrig går mellom Rugldalen og Hessdalen) og passerer på vestsiden av disse. Etterhvert kommer vi til Skarddammen som er en oppdemmet dam. Jeg vet ikke helt sikkert, men jeg vil tro at oppdemmingen  har sammenheng med gruvedriften.

IMG_0544

Skarddammen med Krokodillen til venstre bak.

Dammen har en flott demning i stein som vi passerer over. Foran oss har vi en liten topp med en spesiell formasjon, og jeg er ganske sikker på at det er «Krokodillen» som jeg og min kjære besøkte på en skitur den 13. mai. Skiltet på toppen gir meg rett. Det er snodig hvor annerledes landskapet ser ut i sommerdrakt halvannen måned etter at vi var her med ski på beina.

IMG_0554

Heller ikke her tar vi lange pausen. Noen bilder og vips er vi på vei ned og så opp mot Muggholskampen (som også ble besøkt på før nevnte skitur i mai). Det er en drøy vandring i myr og lyng fra nord til sør på ryggen av Muggholskampen, men omsider står vi på toppen og er klare for lunchpause.

En del skyer på himmelen er det, men vi har også gløtt av sol og relativt lite vind, så vi rigger oss til for en lang pause der vi hviler beina og nyter utsikten.

IMG_0563

Muggholskampen.

Veien ned går vi for korteste rute mot stien mellom Gruvdamman, så det blir en vandring i myk lyng og myr som vi synker godt nedi. Det er derfor deilig å kunne «cruise» lett videre når vi igjen kommer inn på sti og etterhvert på kjerreveien ned til Rugldalen.

 

 

Ustabilt gitt

Niks, det er ikke jeg som er ustabil, men sommeren. Eller… det er sikkert folk som mener at jeg er ustabil også, men der er jeg ikke helt enig altså!

Første helgen i juli fikk vi en smak av både sommer og mer høstlig vær på hytta. Det er ingen tvil om hva jeg foretrekker, men dessverre har jeg ikke makt til å endre været, så jeg i likhet med alle andre må ta det jeg får.

Lørdagen opprant med nydelig sommervær (slik det faktisk hadde vært i 2-3 dager på det tidspunktet), og årets første morgenkaffe i shorts på terrassen var et faktum. Endelig! Det er lite som slår å drikke morgenkaffen ute i sol mens man lytter til fjellets stillhet og nyter den flotte utsikten vi har.

IMG_0412

Ingenting slår morgener som dette.

Etter en lat start på dagen var det på tide å dra på tur. Favorittdatteren (og den eneste om sant skal sies) var turfølge denne dagen, og jeg hadde tenkt å ta henne med på Skåkåsfjellet fra Småsetran på Røros. Før vi kom så langt hadde jeg imidlertid ombestemt meg, for det er lite som er mer trivelig enn å sitte ved et vann på en godværsdag, og på Skåkåsfjellet finnes intet vann (med mindre man går et stykke lenger til Skåkåstjønna).

IMG_0437

Ikke verdens høyeste topp, men nydelig utsikt likevel.

Dermed ble bilen i stedet parkert ikke langt fra Harborg og vi satte kursen oppover bjørkeskogen retning østover. På vei til Røros hadde jeg nemlig kommet på en tur jeg hadde i området her i fjor. Den gangen var været heller dårlig og jeg skulle til topps på Midthøgda. På vei dit så jeg et stort vann (tjern), og jeg tenkte at  hit måtte jeg en godværsdag, og denne lørdagen  var definitivt en godværsdag.

Bjørkeskogen er i år som i fjor nesten helt oppspist av små grønne larver som skal bli til fjellbjørkemålere, en slags liten grå sommerfugl. Trist for bjørka, men kjøttmeisparet som har alet opp et kull unger i fuglekassa vår har hatt gode dager og null problem med å finne mat til ungene sine verken i år eller i fjor.

IMG_0470

Oppspist bjørk.

Opp til Torbertjønna er det en god (umerket) sti som starter etter at man har fulgt en grusvei opp fra FV 30. På under en time var vi ved tjønna hvor det allerede var en stor gjemg som koste seg i sola. Vi valgte derfor å gå opp på nærmeste lille fjelltopp som er nabotoppen til Midthøgda som jeg besøkte i fjor. Toppen heter Torbertjønnhøgda og er under 1000 moh, men det blåste bra nok uansett. Vi ble derfor ikke værende lenger enn at vi fikk tatt noen bilder før vi gikk ned til nordenden av vannet der vi fikk sitte alene og kunne skue over til gjengen på den andre siden av vannet. Selv om det er juli er det fortsatt flere tykke snøskavler i fjellet, men det er null problem å enten gå utenom eller å gå oppå.

IMG_0425(1)

Favorittdatteren nyter utsikten fra Torbertjønnhøgda.

Vi hadde en lang, lat pause ved vannet før vi returnerte samme veien som vi kom. Før vi satte oss inn i bilen måtte vi plukke av oss en hel del blindpassasjerer i form av små, grønne larver.

 

 

 

 

Image

Trøndersommer

Trøndersommeren fortsetter som den har begynt. Dvs. med svært variert vær, men hovedsaklig er himmelen og det drypper fra den rett som det er, og temperaturen… ja, den er ikke mye å skryte av. Som innflyttet østlending sliter jeg litt med været her i Midt-Norge, selv etter 25 år her oppe, men jeg prøver å ikke la det dominere humøret fullstendig. Etter en iskald vår forflyttet jeg meg rett og slett til Mallorca for å tine opp i en uke, og da det begynte å bli veldig varmt der nede mot slutten av oppholdet var det deilig å komme hjem til frisk og relativt kjølig luft her i Trøndelag.

Helgen har vi tilbragt på hytta, og det har vært mye forskjellig vær. Alt fra skyet, oppholdsvær til regn og haglbyger, men også noe sol.

IMG_0318

Fin sandstrand på vannets sørside.

Siden lørdag formiddag var heller begredelig værmessig fikk jeg omsider begynt på hvitbeising av taket på hytta. Veggene har jeg tatt tidligere, men taket har så langt unnsluppet svampen. Ja, jeg bruker små svamper når jeg beiser taket. Jeg er ikke ute etter at taket skal se malt ut. Jeg vil kun ha det lysnet, og med små svamper dyppet i beisen får jeg både lagt på beisen og strøket den godt ut. Genialt! Slikt arbeid tar tid, så ferdig ble jeg på langt nær, men nå har jeg iallefall begynt.

På ettermiddagen sluttet det omsider å regne, og det var på tide å lufte seg litt. En kollega på jobb hadde tipset om en fin badestrand ved Storsandtjønna ikke langt fra hytta, så vi dro og sjekket ut den. Jeg er ikke så glad i å bade, men jeg liker å oppholde meg ved vann, så tjønna måtte sjekkes ut. Vi gikk oss en tur i området, men kom ikke så veldig langt da det var ekstremt vått overalt og stiene var mer som svømmebasseng enn sti. En luftetur ble det uansett, og det var deilig etter en lang innedag. På kvelden kom sola og sørget for en nydelig utsikt fra hytta mot Litj- og Storskarven hvor turen dagen etter ble lagt.

IMG_0320

Storsandtjønna.

Sola fra lørdag kveld var fortsatt å se på søndag morgen, men dessverre forsvant den tidlig. Skyer i alle nyanset fra hvitt til nesten svart lå rundt om fjellene, men vi tok likevel sjansen på å kjøre over til andre siden av dalen til Killingdal Gruve. Idet vi nærmet oss begynte det selvsagt å regne. Typisk! Vi ventet i bilen til det verste regnet hadde gitt seg før vi bega oss på vei mot Litjskarven (1125 moh). Det regnet lett til vi var omtrent halvveis opp, så begynte sola å titte frem. Regnbuksa måtte av og heldigvis fikk vi beholde sola mens vi hadde pause på toppen selv om skyene lå tett rundt oss. Etter en stund registrerer vi at et skikkelig regnvær er på vei mot oss nordfra, så vi pakker sammen og begir oss på vei tilbake.

IMG_0350

Solskinn og kaffe på termos på en fjelltopp. Hva mer trenger man egentlig en søndag i juni?

Det tar ikke lange tiden før den iskald vind sveiper over landskapet og jeg må på med både vanter og hals. Litt lenger ned velger jeg også å ta på meg regnbuksa igjen. I grevens tid skulle det vise seg. Jeg har ikke før fått den på meg, så er regnet over oss igjen. En periode hagler det jammen meg og. Vi går på nedover og i løpet av 45 minutter et vi tilbake ved bilen idet regnet gir seg nok en gang.

IMG_0355

På vei ned fra toppen i mindre enn godt vær.

Fin søndag og fin topptur selv om været ikke var optimalt. Vi var likevel heldige som fikk en god og varm pause i solskinn på toppen. Det er lykke på høyt nivå å sitte ved en toppvarde og skue utover vakre Norge. Endelig er fottursesongen i gang for alvor. Jeg håper kroppen holder, og at tendensene til en hælbetennelse ikke utvikler seg til en «full blown» betennelse,og at de mikrorupturene som leggmusklene mine har begynt å tulle med kan «kureres» med spesifikk styrketrening rettet mot leggmuskulaturen.

IMG_0340

Forsatt noen snøfonner å krysse når man er på topptur, men sommersnøen er fin og hard å gå på, og utgjør ikke noe problem.

Skiturer i mai

En gang i tiden pleide jeg å synes at folk som oppsøkte snøen på fjellet når våren endelig hadde kommet til byen var hakke gale. Nå har jeg blitt en av disse raringene selv.

Og snøen lå lenge i år….

Helgen 13-14. mai hadde vi sesongens flotteste skiturer, på usannsynlig bra føre. Lørdag 13. mai gikk vi på ski fra hytta UTEN at det var gjennomslag. Faktisk var føret helt utrolig bra. Så sent på året er det sjeldent når hytta ikke ligger høyere enn 700 moh. Søndagen var det litt gjennomslag inntil vi kom over tregrensen, men til tross for det var føret slett ikke ille.

IMG_2563

Tilbakeblikk mot Muggholskampan. Mye snø i fjellet enda!

Lørdagens superføre og supervær (SOOOOL fra skyfri himmel til en forandring), medførte en skitur på 2 mil hvor vi var oppom ikke mindre enn 3 topper i området ovenfor Rugldalen. Vi hadde ingen planer om noen topptur da vi gikk fra hytta, men toppene lå liksom der og ropte på meg idet vi nærmet oss, og jeg kan dermed notere meg at jeg har vært på Muggholskampan, Ratvollhøgda og «Krokodillen» på ski. Samtlige er på +/- 1000 moh.

Søndag ble det en kortere tur til bua ved Storhøgdgruva. På myrene her var det som forventet lite snø. Selv om det snør bra gjennom vinteren, blåser det såpass mye her at snøen blåser bort. Dermed er det ikke noe tjukt snølag å tære på når våren melder sin ankomst. Det gikk likevel helt fint å gå på ski.

IMG_2573

Årets siste skitur til denne bua. Gleder meg allerede til neste år.

Denne skisesongen har vært snodig på flere måter. For det første begynte den ekstremt tidlig. Allerede 5. november var vi på ski, og snøen holdt seg slik at vi fikk flere fine skiturer før jul. Dernest har det knapt vært skareføre i år. Jeg husker kun én skitur med mye skare, og det var i januar etter en mildværsperiode når det frøs på igjen. Kan ikke si at jeg har savnet skaren! Også har det vært ekstremt lite sol (iallefall i helgene når vi har hatt mulighet til å være på hytta). Jeg husker i grunnen de fleste skiturene i vinter som en orgie i flatt lys. Til sist er det jo at sesongen varte utrolig lenge. Hadde vi vært på hytta helgen etter 13-14. mai hadde vi sikkert fått til en skitur eller to da og, dog på dårligere føre, men likevel! Alt det ovenstående sier vel i grunnen én ting: Det har vært mye nedbør og det har vært gjennomgående kaldt i skisesongen 2016/2017. Fint for skiføret, men jeg tror nok at jeg gjerne hadde ønsket meg mer sol uansett. Flatt lys på nesten hver eneste skitur er kjipt i lengden, men jeg rår ikke med været, og må ta det jeg får, og det er iallefall bedre å være ute i dårlig vær enn å sitte inne hele tiden.

IMG_2560

En navnløs topp ifølge det offisielle Norge, men lokalbefolkningen har gitt toppen navnet Krokodillen. Jeg skjønner hvorfor.

Påskeferie – del 2

Etter halvannet døgn hjemme befant jeg meg atter på hytta om kvelden påskeaften. Været hadde omsider tatt seg opp i Ålen også selv om det temperaturmessig var lite å rope halleluja for. Dog – jeg er ikke kresen. Etter så mye drittvær som vi har hatt i vinter og vår, er jeg storfornøyd med blå himmel og sol (selv om jeg ikke akkurat blir sur om gradestokken skulle slumpe til å passere 0-punktet!)

Første påskedag var det en del skyer på himmelen, men sett i forhold til tidligere skiturer denne vinteren var det likevel flott turvær. Kaldt, javel, men iallefall en god del sol og ikke minst var det superdeilig å slippe flatt lys. Det er faktisk ganske slitsomt å gå i.

IMG_2467

På hovedtoppen av Storhøgda.

Turen gikk til Storhøgda der vi passerte over dens tre småtopper som ligger ganske samlet før vi gikk mot bua ved gruven og tok oss en pause der. Det er fortsatt så kaldt ute at jeg hadde med «ekspedisjonsdudnjakka» mi. Pga den sure vinden måtte vi også sitte på skyggesiden av bua for å få ly, så den dunjakka er jeg glad i!

IMG_2473

På vei mot bua ved Storhøgdgruva.

Andre påskedag gikk turen i den andre retningen. Dvs mot Storvollhøgda. Nesten ikke en sky på himmelen,  puddersnø og nesten ikke folk ute. Merkelig! Det var ikke mange sjelene vi møtte i fjellet denne dagen til tross for glitrende føre og deilig vær. Fortsatt en lei vind, men det er vel mer regelen enn unntaket i dette fjellområdet, så det må jeg bare leve med.

IMG_2478

Pudder, blå himmel og minusgrader i skyyggen sent i april er ikke hverdagskost.

IMG_7852

Storvollhøgda.

 

Etter at vi hadde hatt en kafferast på toppen rant vi ned skaret til Bendtjønna. Håpet var å kunne spise lunch i solveggen til hytta som ligger der, men det var folk på hytta, så da snudde vi om og gikk i retning Novola i stedet. Lengre enn jeg trodde faktisk og med iskald motvind ble det en småkald tur. Stoppen på toppen av Novola ble derfor kort før vi rant ned til hytta igjen. På vei ned kom jeg på hvor mye jeg hater denne nedkjøringen på skareføre. Heldigvis var det puddersnø denne gangen, så jeg kom meg helskinnet ned.

Med dette var påskeferien slutt for min kjære, men jeg som hadde jobbet i palmehelgen for å kunne ta fri 3. påskedag, kunne sette meg ned i solveggen på hytta og nyte et glass vin og boka mi mens han måtte kjøre hjem til hverdagen.

IMG_2492

Tilbakeblikk mot FInnlandsvollen på vei mot Holdsjøen.

«Tredje påskedag» ble påskas absolutt flotteste dag. Sol fra skyfri himmel og vindstille og litt varmere enn de foregående dagene. Slå den! Jeg kjørte til andre siden av dalen og begynte skituren fra Målåsetre. Jeg visste at det var kjørt spor inn til Holdsjøen, og her hadde jeg aldri vært før, så det måtte selvsagt sjekkes ut på en så fin dag.

Mange spor og litt slitne løyper var det etter fellesarrangement 2. påskedag, men flott å gå likevel. Møtte flere enn jeg hadde trodd på denne turen, men totalt sett var det under 10 stykker jeg møtte, så direkte folksomt var det jo ikke.

IMG_2496

Hytta ved Holdsjøen sett bakfra med Holdsjøen foran seg.

Nydelig fjellterreng å gå i. Lettkupert terreng med hvite fjell og vidder så langt øyet kunne se når jeg hadde kommet opp stigningene fra Finnlandsvollen. Det føltes som å gå i en uendelighet av hvitt, og på en så vakker dag som dette, kunne jeg bare forestille meg hvor tøft det kan være her oppe om været slår vrangsida til. Denne dagen viste imidlertid været seg fra sin beste side, og for første gang denne vinteren/våren kunne jeg spise lunch uten å ikle meg dunjakke. Herlig!! Skisesongen er på hell, men dagene etter påske har ikke akkurat vært varme og påfyll av snø har også kommet, så jeg regner med noen fine skiturer kommende helg, og om bare 4 dager skriver vi 1. mai.

IMG_2498

På tide å forlate hytta ved Holdsjøen. Håper jeg kommer tilbake hit om ikke altfor lenge.

Påskeferie – del 1

Hyttepåsken 2017 ble en iskald affære med mange minusgrader og mye vind. I begynnelsen var det også skikkelig grått og mye nedbør før det klarnet opp i løpet av langfredag.

Jeg skulle egentlig ha dratt på hytta allerede i palmehelgen sammen med min kjære og hans to voksne barn, men værmeldingen tilsa at jeg jeg like gjerne kunne bli i byen og jobbe og heller ta fri en dag i etterkant av påsken. Det skulle vise seg å være en meget bra beslutning!

Etter en regnfull jobbehelg i byen reiste jeg på hytta mandag ettermiddag. Fant ut at det ikke var noe å stresse med siden været var såpass dårlig, så jeg var en tur innom 3T før jeg kjørte oppover.

IMG_7774(1)

Eggavollen i kjedelig, flatt lys.

Tirsdag var det samme elendigheten og humøret mitt sank som en stein. Påskeferien er kanskje den ferien i løpet av året som jeg har aller mest bruk for. Da er mørketiden omsider over og det samme er årsoppgjøret (mer eller mindre i allefall), og energireserven er på et minimum. Da gjør det ingenting om været er såpass at jeg i det minste kan oppholde meg utendørs mer enn kun én time pr. dag. Det ble en skitur på onsdag, men spesielt lang ble den ikke. Mine nye felleski imponerer ikke, og er bakglatte som bare juling, så humøret ble ikke akkurat bedre av det.

Onsdag skulle min voksne sønn, Kristian, komme på besøk. Han skulle komme tidlig, sa han, men da jeg snappet han et bilde av værforholdene ble han i byen siden det hadde blitt godvær der, så han kom først oppover på kvelden. Ny skitur på meg og min kjære mens vi ventet. Jeg prøvde meg fortsatt med mine nye felleski, og denne gangen var bindingene justert så mye frem som mulig. Dette skal gi mindre glid og bedre feste, men det hjalp i grunnen ikke mye. Spennet er helt ok i forhold til min vekt, så da konkluderer jeg med at jeg overhodet ikke vil anbefale Madshus felleski til noen. Og for å si det sånn: humøret mitt ble definitivt ikke bedre av å vite at det var knallvær under to timer fra hytta mens jeg bakset i iskald vind i så flatt lys at man nesten ikke så hvor man gikk. Hadde det ikke vært for at sønnen min skulle komme, hadde jeg reist hjem denne dagen.

IMG_7779

Vind, snødrev og så flatt lys at man knapt ser hvor man går. Her har vi kommet til bua ved Storhøgdgruva.

Torsdag ga oss mer av samme møkkaværet som hittil i påska. Jeg hadde ikke engang lyst til å gå på tur, men siden jeg ikke ville slippe Kristian ut alene i ukjent område i så dårlig vær, ble det til at vi tok en skitur til bua ved Storhøgdgruva. Verken langt eller lenge, men været innbød ikke til de store utendørs-utskeielsene.

Fredag morgen dro Kristian videre til Oppdal, og jeg kjørte hjem. Tålmodigheten var oppbrukt for lengst, og jeg ville heller gå på beina i sol enn på skitur i snødrev, vind og flatt lys.

IMG_7776

Ikke mye utsikt å skryte av på vei mot Storhøgdbua.

Jeg fikk meg en lang runde i Estenstadmarka denne fredagen, og hadde årets første tur til Liaåsen. Det var kaldt i lufta også her, men det var i det minste sol så jeg hadde to kaffepauser på denne turen. Den første ved Lomtjønna og den andre ved Estenstaddammen. Ved Lomtjønna hadde noen gått fra et bål som fortsatt brant lystig. Greit nok at det fortsatt ligger en del snø i området, men man går da ikke bare fra et brennende bål hvor det fortsatt var mye kvist og greiner som skulle brenne??!! Før jeg forlot stedet sørget jeg for å pakke bålet fullt av snø slik at det sloknet. På kvelden var jeg en kjapp tur innom 3T for en styrkeøkt.

IMG_2446

Vinter og vår kjemper om overtaket i marka. Her fra Sellesmyra.

Lørdag morgen var jeg tidlig ute og labbet avgårde på Ladestien. Ladestien er alltid et populært turmål, men særlig om våren er det mange som søker mot sjøen og tidlig vår. Jeg var såpass tidlig ute at jeg fikk gå i fred for det meste. Turen gikk fra Korsvika til Sjøveien hvor jeg hadde en kald kaffepause før jeg returnerte til Korsvika for en siste kaffesup ute i solen.

Siden sola nå også hadde funnet veien til hytteområdet kjørte jeg oppover igjen denne ettermiddagen etter først å ha vært på 3T og spinnet i 50 minutter og kjørt litt styrke. Det gjelder å utnytte «byferien».

IMG_7816

Ladestien påskeaften.

 

 

November og ski

Allerede 5. november var jeg på ski denne sesongen. Det har jeg skrevet om her.

Det ble imidlertid flere skiturer i november. Heldigvis, for november er en av årets tristeste måneder, spør du meg. Mørkt og kaldt som regel. Derfor er tidlig snø og skitur lyspunkter i en ellers mørk måned.

img_6999

Gapahuk i Mølmannsdalen. Sola prøvde å trenge gjennom skyene denne dagen, men klarte det aldri.

Uken etter den første skituren var jeg tilbake i Mølmannsdalen. Denne gangen uten turfølge, men det var flere likesinnede å møte i sporet denne lørdagen, så ryktet om skispor hadde tydeligvis spredt seg. Ikke at det var noen kø akkurat… På søndagen prøvde jeg meg med å gå rett ut fra hytta i løssnøen. Ingen stor suksess, for det var null hold i snøen. Mye slit og få kilometere var resultatet.

img_6993

Kroktrøbua i Mølmannsdalen.

Uka etter var kjæresten igjen med på tur, og vi startet denne gangen fra turisthotellet og gikk Volarunden med en avstikker opp mot Enarsvola (Fjellkjerka).

img_7051

Sol og truende skygger om hverandre på Volarunden.

Nydelig kaldt vintervær, og etterhvert dukket også sola opp og lyste opp dagen. Dette ble en fantastisk dag i sporet, og til tross for gode forhold var det ikke direkte folksomt i løypene. Akkurat slik jeg liker det altså!

img_7054

På vei ned fra Enarsvola.

Søndag så jeg på Facebook at Holtålen Turistforening hadde kjørt løype langs Riastvegen. Her har jeg kun kjørt bil på sommerstid, og aldri gått på ski før, så det var på tide å sjekke ut denne løypa. Fin løype og nesten ikke folk å møte.

img_7070

Langs Riastvegen er det mange gamle setervoller som i dag brukes som fritidsboliger.

Kanskje litt kjedelig å gå langs en vei, men i november kan man ikke være kravstor, synes jeg. Dessuten er det mange flotte setervoller å se på langs veien. Sol også i dag, men siden sola står  så lavt på denne tiden av året var det en del partier hvor vi gikk i (iskald) skygge fordi fjellene skygget for sola.

img_7076

Hovsbua langs Riastvegen. Her stoppet skisporet.

Mange flotte skiturer i løpet av november altså. Resten av måneden ble preget av innetrening  for min del, før vi satte kursen mot sol og varme på Gran Canaria i begynnelsen av desember.

 

Røsjøgruva

En iskald lørdag i oktober (den 22. for å være eksakt) gikk turen til Røsjøen og gruva som ligger ved sjøen. Gruva kalles ofte for Røsjøgruva, men på offisielle kart heter den Rødalen Gruve.

Jeg hadde ikledd meg en anorakk som jeg trodde var vindtett. Det skulle fort vise seg at det var den ikke der vi vandret oppover snaufjellet fra parkeringen ved Kongens Gruve. I dette området er det utallige spor etter mange års gruvedrift, men ingen bygninger står igjen. De ble visstnok brent ned da gruvedriften ble nedlagt.

img_6911

Utsikt mot Orvsjøen.

Iskald vind, 7-8 minusgrader og ikke vindtett anorakk betyr at man ikke kan rusle på tur. Her gjaldt det å gå på så man ikke frøs altfor mye. Kjæresten hadde også bomma på bekledningen og frøs like mye som meg.

Turen går til å begynne med slakt oppover langs en gammel grusvei før veien tipper nedover mot Røsjøen. Her ble det litt le for vinden heldigvis, men det føltes langt nok ned til gruva likevel. Det var nesten så vi ga oss, men det er surt å ikke nå turmålet sitt, så vi fortsatte og kunne omsider skue et gammel og værbitt hus på høyre side av veien. Da skjønte vi at vi nærmet oss gruva, og ganske riktig: rett etter at vi hadde passert huset fikk vi øye på den første bygningen som utgjorde en del av gruvesamfunnet.

img_6903

Årene tærer på det lille huset ved gruva.

Døra til huset var forsvunnet, så vi kunne gå inn og se på maskineri av noe slag. Jeg aner ikke hvilken nytte dette hadde, men det kunne se ut som om det hadde gått noen vaiere fra huset og ut. Et par sammenraste bygninger og en slagghaug utgjorde resten av området. Vi tok oss en liten vandring oppå slagghaugen før vi begynte på returen.

img_6883

Mon tro hvilken funksjon disse hadde i gruvedriften.

I stedet for å gå samme vei tilbake gikk vi på stier bakom det lille røde huset inntil vi var på turens høyeste punkt der vi igjen møtte på veien. Vi fulgte den et lite stykke før vi tok en litt annen vei ned gjennom Kongens Gruve enn vi kom opp. Det er spennende å rusle i disse gamle gruveområdene rundt Røros. Så mye historie og så mange menneskeskjebner ligger igjen i ruinene etter fordums storhet. Etter å ha lyttet meg gjennom Falkbergets fantastiske romaner fra gruvesamfunnet i og rundt Røros er det nesten så jeg kan se for meg romanpersonene når vi går på tur i disse områdene.

img_6885-1

Sammenraste bygninger.

For de som ikke har lest Falkberget: Gjør det! Han forteller så godt at du nesten kjenner både sulten, kulda og strevet i kroppen din. Handlingen i Nattens Brød (4 bind) og Christianus Sextus (3 bind) foregår delvis i det området vi var på tur i denne dagen.

img_6890

Vandretur oppå slagghaugen.

Hestkampen (1014 moh)

Dagen etter at jeg var på Svensvola sto nok en topp i samme område på turprogrammet; Hestkampen. Det er en koloss av et fjell med tre topper; den høyeste 1014 moh (dvs egentlig er det to som er 1014 moh).

Utgangspunktet for turen er Tronsmyra Gård, innerst i Harsjøveien. Fra gården går det fin sti et stykke innover fjellet, men plutselig er det bom stopp for sti og jeg må ta meg videre mot fjellet i terrenget. Det er småtungt terreng med lyng og mose som jeg synker godt nedi, så det er ikke fritt for at pulsen øker kraftig etterhvert som jeg begynner på oppstigningen mot fjellet.

img_2282

Stivandring i nydelig fjellterreng. Det mest dominerende fjellet litt til venstre for midten i bildet er Raudhammaren.

Det nydelige  været fra i går har holdt seg, men vinden har økt noe på og er definitivt av den høstlige sorten, så det skal vise seg at matpausen kommer til å være av den småkalde sorten.

Jeg rusler sakte mot det jeg tror er toppen, og blir småskuffet når jeg står opp på ryggen av fjellet og ser at jeg må ned i en liten dal og opp igjen før jeg når den østligste 1014-toppen som er den jeg er ute etter. Det er ingenting annet å gjøre enn å begynne nedstigningen, og deretter komme seg oppover igjen.

På toppen blåser det kraftig og iskald vind, så selv om utsikten er fantastisk, blir det intet langvarig opphold på toppen. En liten varde (les steinhaug) er plassert på toppen, og utsikten mot Viglfjella er formidabel. Det samme gjelder utsikten mot Gjetsjøen, ja egentlig rund baut. Fra der jeg står har jeg god oversikt over fjelltopper jeg har vært på, og fjelltopper det fortsatt gjenstår å bestige. Det er noe eget med å stå på en topp og kikke rundt seg og huske tilbake på andre fine toppturer og samtidig glede seg til nye turer. Det er i slike stunder jeg virkelig kjenner takknemligheten bre seg gjennom hver fiber i kroppen min. Tenk så heldige vi er som har all denne naturen rundt oss til fri benyttelse (HVIS ferdselen skjer varsomt og på naturens premisser vel og merke). Mens jeg i ungdommen drømte om å bo og jobbe i et land med varmere klima enn Norge, kunne jeg i dag ikke tenke meg å flytte fra Norge. Ok, dagslysflyktning i perioden november til februar hadde jeg helt sikkert greid, men ellers i året er Norge best etter min mening.

img_6823

Varden på Hestkampens østligste topp. Nydelig utsikt mot Gjetsjøen og Hesttjønna.

Etter å ha tatt noen bilder fra toppen er jeg gjennomfrossen, så jeg begir meg ned fra fjellet i retning Hesttjønna. Planen var å ta lunchen der, men det er lenger ned dit enn jeg trodde, så jeg stopper heller ved en stor stein litt nede i lia og tar lunchen der; godt innpakket i termoskjørt, dunjakke og vanter. Til tross for bekledningen begynner jeg fort å fryse og begir meg på vandring igjen. Det er nå jeg tar beslutningen som fører til at turen blir mye tyngre enn nødvendig. Jeg velger nemlig å fortsette rundt Hestkampen i stedet for å gå opp på den andre 1014-toppen og bare gå over fjellet i mye lettere terreng enn det som er rundt fjellet.

Dermed strever jeg meg videre i fjellsiden som heller bratt ned mot Hestttjønna. Ved siden av meg troner Hestkampen mektig og bratt. Det er tungt terreng å gå i og jeg er i le for vinden, så svetten renner. jeg begynner å lure på om dette fjellet jeg skal rundt strekker seg inn i evigheten, og til slutt blir jeg lei myr, lyng og skrått terreng og beslutter å gå bratt opp en renne for å komme meg opp på fjellet igjen.

img_2298

I lia ovenfor Hesttjønna. Viglfjella i bakgrunnen.

Det er styggbratt oppover og underlaget er mykt, så det går ikke fort, men omsider står jeg igjen med fjellgrunn under føttene og begir meg mot 986-toppen som er markert med et flymerke. Herfra ser jeg mot 1014-toppen jeg var på tidligere i dag og mot Gjetbergsvollen og utgangspunktet; Tronsmyra blant annet.

Jeg fortsetter ned i retning Tronsmyra og det varer ikke lenge før fjellgrunnen igjen er erstattet av lyng og mose, men som kjent er det betydelig lettere å ta seg ned i slikt terreng enn opp, så det går relativt fort nedover. Ikke at jeg har dårlig tid, så jeg speeder ikke på det jeg er god for. Nei, hvorfor skulle jeg nå det på en slik nydelig høstdag? Mørketiden kommer tidsnok, så jeg vil utnytte disse fine oktoberdagene max, men til slutt er jeg nede på stien jeg begynte på og siste etappe mot Tronsmyra begynner.

img_2306

Hestkampen høyde 986.

Til tross for kald vind og litt slit i tungt terreng har det vært en vidunderlig vakker dag, og jeg kjenner at jeg er priviligert som har hatt dette flotte området helt for meg selv denne fredagen midt i oktober. Nye planer for tur i dette området er allerede lagt, og de inkluderer blant annet telt og fiskestang! Jeg gleder meg allerede til sommeren 2017!