Category Archives: Hytteliv

Tur- og treningsåret 2018

Plutselig var 2018 historie. Det vi ikke fikk gjort i 2018 er det for sent å gjøre noe  med nå, men heldigvis er 2019 her og gir oss en ny sjanse.

Ved inngangen til 2018 hadde jeg en solid hælbetennelse som gjorde at jeg ikke turde øke målet om antall timer på tur og trening fra 2017. I 2017 klarte jeg med nød og neppe (og mye smerter) å nå målet om 365 timer på tur og trening, så ved inngangen til 2018 satte jeg meg som mål at jeg også i 2018 skulle klare 365 timer (selv om jeg var sterkt i tvil om jeg ville klare det). I februar ble jeg enda mer i tvil for denne måneden forsvant i sykdom og jobbing. All time low  ble det denne måneden med bare 8,5 timer trening og tur.

IMG_3124

Heldigvis fikk vi en knallfin sommer og hælen min var mye bedre og jeg gikk og gikk (og trente litt på 3T innimellom). Så kom turen til Storskrymten og hælen min tok kvelden igjen. For riktig å toppe det hele ble høsten tung å komme seg gjennom. Mye sykdom og lite energi, men på ett eller annet vis har jeg likevel klart å være i aktivitet. Det har kostet litt, det er så, men jeg har virkelig stål-tro på at ingenting blir bedre av å ligge på sofaen, så dørstokkmila har blitt passert gang etter gang. Faktisk så mange ganger at jeg fikk meg en skikkelig overraskelse når jeg satte meg ned og summerte opp årets timer på tur og trening.

IMG_7436

Det ble noen timer på 3T også i 2018. Selv om turlivet er det jeg liker alle best krever kneet at jeg trener styrke for å kunne gå toppturer.

Jeg trodde jeg ville ligge langt under målet på 365 timer, så viser det seg når tellingen er ferdig at jeg ikke bare har klart målet mitt, men at jeg til og med har vært i aktivitet i 25 timer mer. Jeg klokker altså inn på 390 timer med tur og trening i 2018. Det er jeg superfornøyd med tatt i betraktning at det har vært et tungt og slitsomt år helsemessig. Jeg satser på et langt bedre 2019 og siden jeg synes det er viktig å utfordre seg selv og ha noe å strekke seg etter blir målet for 2019 satt til 425 timer på tur og trening. Jeg kjenner jeg nesten begynner å hyperventilere når jeg tenker på 425 timer i tillegg til full jobb og studier på deltid, men hvis jeg holder meg sånn noenlunde frisk er det ingen umulighet.

IMG_4880

Skjellåbua i Holtålsfjella.

Turåret 2018 har vært fantastisk til trosss for at hælen har voldt meg trøbbel i to runder. Høydepunktet er uten tvil våre to døgn på Dovrefjell der jeg omsider oppnådde drømmen om å stå på det høyeste punktet i Trøndelag; Storskrymten. Toppen var en fantastisk opplevelse, men det er likevel ikke selve toppturen som skinner sterkest når jeg tenker tilbake på denne turen. Det er hele «turpakka» som gjorde denne turen magisk. Fantastisk vær, lite folk, en natur som kan ta pusten fra de mest blaserte og overnatting i telt to døgn. Denne turen skinner fortsatt som en stor stjerne inni meg og jeg vender ofte tilbake til denne turen i tankene når jeg synes livet er litt trått.

IMG_5109

På vei opp til Storskrymten.

Storskrymten var ikke den eneste kommunetoppen som fikk besøk av oss i 2018. I mai fikk toppene på Hitra og Frøya besøk av oss, mens vi i juni tok turen til Søndre Fosen og besteg toppene i kommunene Ørland, Bjugn og tidligere Rissa (nå en del av Indre Fosen). Flotte turer alle sammen, og endelig kan jeg si at jeg også har vært på Frøya (etter å ha bodd i Trøndelag siden 1991).

IMG_4242

Kommunetopp i gamle Rissa kommune. En flott tur som virkelig kan anbefales.

Ellers er turlivet selvsagt mye basert på turer i området rundt hytta. Vår og sommer ble brukt til å krysse av noen topper på Røros- og Holtålen-lista (topper med primærfaktor over 100 meter). I tillegg vandrer vi og går på ski uten at det nødvendigvis er en topp vi skal opp på.

IMG_3611

Mine fine på skitur fra Målåsetre i påsken 2017.

I desember tok vi turen sydover. Denne gangen til Tenerife som i likhet med Gran Canaria byr på mange flotte turopplevelser. Vi rakk å få med oss Barranco del Infierno og turer til Montaña Roja, Montaña Blanca og Montaña de los Bresoz. Vi besøker gjerne Tenerife igjen. Vi er jo nødt til å gjøre et nytt forsøk på å nå toppen av Teide siden vinden stoppet oss denne gangen.

IMG_6255-COLLAGE

Tenerife var en opplevelse. Fin blanding av turliv og avslapning på solsenga.

Nå gleder jeg meg til å komme ordentlig i gang med skisesongen, og så håper jeg virkelig at sommeren 2019 blir MINST like fin som 2018.

Riktig godt nytt (tur)år! Måtte 2019 bringe mange flotte opplevelser i vakker natur.

4B3F357A-B21A-46EC-AAAF-71D7E89158C2-COLLAGE

Når hælen fikk seg en smell etter Storskrymten ble sykkel løsningen for å unngå å sitte på ræva. Artig å ta opp syklingen igjen selv om jeg definitivt trenger litt trening i å sykle på sti.

 

 

Reklamer

Stor- og Litjskarven

Turdato: 1. juli 2018.

Storskarven er det høyeste og mest markante fjellet som vi ser hver gang været tillater det når vi titter ut av stuevinduet på hytta. Det er også et fjell som ruver så godt i terrenget at jeg har sett det fra utallige andre topper og utsiktspunkt på mine turer i og omkring Røros. Til tross for det har jeg ikke besøkt toppen av Storskarven siden oktober 2015. Det var på tide med et nytt besøk sammen med min kjære som enda ikke hadde vært på toppen. Nesten skammelig når hytta ble tatt i bruk i desember 2014!

Denne julidagen opprant med blå himmel og en varm sol, men ikke for varmt. Perfekt for en topptur med andre ord.

IMG_4689

En del av bygningsmassen på Killingdal Gruve.

Utgangspunktet vårt var Killingdal Gruve og vi fulgte stien opp mot Litjskarven et stykke før vi forlot den og bega oss i retning av Storskarven. Videre opp er det ingen sti å følge, men det er relativt greit terreng å gå i.  Denne gangen gikk vi opp mot toppen lenger vest enn jeg gjorde sist. Det betyr at det er brattere, men jeg synes likevel at det gikk mye lettere mot toppen enn sist. Utrolig hva minus 13 kg. på kroppen + et restituert kne betyr for toppturer!

IMG_4693

Mot Storskarven.

På toppen var vi alene en liten stund før det begynte å komme flere opp. Hvor var de når vi var på vei opp? Vi tok oss en lang pause i sola på toppen før vi begynte å røre på oss igjen. Før vi begynte nedstigningen tok vi oss en tur østover langs toppen, men som k\jeg nevte tidligere, er fjellet stort, så vi komme ikke til østenden av topplatået før vi snudd og begynte på returen.

IMG_4707

Ingen snø på toppen av Storskarven denne gangen.

Vi hadde bestemt oss for å legge returen om Litjskarven, og tok sikte på skardet mellom Litjskarven og Molingdalsskarven. Enkel og ukomplisert nedstigning og deretter oppstigning til Litj’en. På toppen av Litjskarven tok vi nok en pause før vi fant stien tilbake til Killingdal Gruve.

Kort oppsummert; en nydelig dag i fjellet. Drøyt 11 km. tilbakelagt på 3 1/2 timer.

IMG_4720

På toppen av Litjskarven.

Hyllingen 1205 moh

Turdato: 17. juli 2018.

Dette er en tur jeg har ønsket å gå helt siden vi var på Midtikneppen. Utgangspunktet er det samme, og man følger samme setervei et stykke innover fjellet før turene skiller lag. Turen starter fra en liten parkeringsplass ved Holddalsvollan, en setergrend sørøst for Aunegrenda. Minuset ved turen er veien fra den manuelle «bomstasjonen» til Holddalsvollan. På lange strekninger finnes det ingen muligheter for at to biler kan møtes og terrenget skråner bratt ned utenfor bilen når man er på vei oppover. Særdeles lite trivelig vei å kjøre altså  – med mindre du liker å rygge flere hundre meter, men turterrenget er for fint til å la være å ta kjøreturen.

IMG_4871

Setergrenda ved turens begynnelse.

Dersom du kommer deg helskinnet til utgangspunkter er resten av turen lett selv om det salvsagt er noen høydemetere og kilometere som skal tilbakelegges. I begynnelsen følger man den merkede stien til Kølihytta, men ved en liten hytte tar man av fra stien og begynner å gå nordover i retning Skjellåtjønnan. Det er ingen sti, så her må man gå på retningen øst for Raudhåmmåren. Mye av tiden fulgte vi en elv nordover. Jeg tror elven heter Fremste Skjellåa, og det er en riktig vakker elv som innimellom renner så bred at den minner om en liten innsjø. Vi nærmet oss etterhvert Skjellåpynten, men skulle ikke over dette fjellet. For å komme på østsiden av det måtte vi krysse elven vi hadde fulgt, og så langt opp var det mer som et elvedelta å krysse. Hvor mange småelver vi krysset husker jeg ikke, men det var noen. Heldigvis har det vært en tørr sommer, så det bød ikke på problemer å krysse noen av dem.

IMG_4875

Elven vi fulgte lenge. Lite vann, men nok til å få fylt drikkeflaska hvertfall.

Turen gikk videre oppover mellom Skjellåpynten og Skjellåfjellet. Her var det ikke så mye å se på, men etter en stund kunne vi endelig se Skjellåbua et stykke foran oss.  Da vi kom frem til bua kunne vi se at den hadde en fantastisk beliggenhet mellom fjellene ved Største Skjellåtjønna. Egentlig kunne jeg blitt der hele dagen, så vakkert var det. Vi tok en kikk inn i bua som står åpen. Sjelden har jeg sett en renere og ryddigere åpen bu. Om det er gjestene eller Haltdalen Fjellstyre som har sørget for dette vet jeg ikke, men snarvisitten fristet til senere besøk med fiskekort i lomma og fiskestang i sekken. Turen opp hit er verdt en tur i seg selv selv om man ikke har tenkt seg til topps på Hyllingen.

IMG_4880

Skjellåbua. Bildet yter på ingen måte rettferdighet til den vakre beliggenheten.

Dit skulle imidlertid vi, så etter en kort kaffepause ved bua gikk turen bratt oppover mot Minste Skjellåtjønna. Vakkert var det også her, men vi skulle opp, og siden himmelen begynte å vise mørke skyer tok vi oss ikke tid til annet enn et par bilder.  Det tok oss omlag en halvtime å nå toppen av Hyllingen fra Skjellåbua. Som alltid på topper var det vidt utsyn selv om den var noe skjemmet av skyer i horisonten. Det blåste også godt, så matpause var uaktuelt før vi hadde kommet oss litt lenger ned.

IMG_4888

Begge Skjellåtjernene sett fra fjellsiden på Hyllingen.

For variasjonens skyld bestemte vi oss for å gå ned på andre siden av Største Skjellåtjønna. Matpausen ble av den korte sorten siden det virket som om været var i ferd med å slå om.

IMG_4894

Obligatorisk toppbilde.

Turen videre gikk i retning av elvedeltaet der vi hadde krysset mange små elver på vei opp. Derfra fulgte vi mer eller mindre samme lei tilbake til bilen. En kjapp pause ved hytta der vi møtte på stien til/fra Kjølihytta tok vi oss tid til før vi gikk det siste stykke tilbake til bilen.

IMG_4904

Mørke skyer begynner å samle seg, men regnet ventet til vi var tilbake ved bilen.

En fantastisk flott tur i uberørt fjellterreng hvor vi møtte kun ett menneske på hele turen, og det var mens vi hadde den siste pausen ved stien. 16 km. t/r.

IMG_4906

Knippen og Brekkfjellet

Turdato: 16. juli 2018

Dette er en tur jeg gikk også i fjor sommer. Nå ville jeg tilbake for å se om det var multer i området. Det har vært en tørr og varm sommer, så multene burde dermed være modne på dette tidspunktet. Det var de for såvidt, men det var så få av dem at noen multetur kunne det ikke bli snakk om. Dermed ble det en reprise på fjorårets topptur slik at KE også kunne få krysse av disse to toppene på Røros-lista.

IMG_4857

På toppen av Knippen.

I år var turen opp til toppen av Knippen mye lettere enn jeg kunne huske fra i fjor. Én ting er at jeg er betydelig lettere, men vi fant også en bedre vei opp hvor det var mindre trær, steiner, kjerr og kratt. Dermed ble det en enkel og lettgått tur til toppen av Knippen hvor utsikten mot Tufsingen og Viglfjella er formidabel. I år kunne vi også kikke opp på toppen av Viglpiken og vite at vi hadde vært der for bare et par uker siden. Vi brukte godt under en time opp med utgangspunkt på RV31 ved Botnkollveien.

IMG_4862

Tilbakeblikk mot Knippen på vei opp mot Brekkfjellet.

Vi tok lunchen rett nedenfor toppen før vi bega oss i retning Brekkfjellet via noen multemyrer som skulle vise seg å heller ikke ha bær i seg. Turen opp til Brekkfjellet er grei uten annen vegetasjon enn mose og kortvokst lyng. Grei skuring til topps altså.

IMG_4860

Mot Brekkfjellet som har et stort, flatt topplatå.

I motsetning til i fjor tok vi i år samme vei ned for å unngå skog og steinete terreng  lenger nord. Ca. halvannen time tok det fra vi forlot Knippen til vi var tilbake ved bilen. Fin tur i strålende, varmt sommervær, men skuffende at det ikke fantes multer i det hele tatt.

IMG_4852

Aursunden slik vi så den på vei tilbake mot bilen.

Over flere topper med Mira

Turdato: 7. juli 2018

Første helgen i juli hadde jeg igjen fått låne med meg nydelige Mira på hyttetur. Denne gangen var det kun hun og jeg som rådde grunnen på hytta, så det var en skikkelig jentetur.

Heldige med været var vi og, så lørdag ble det en lang runde over flere topper fra Pantslåtten utenfor Røros. Vi begynte med å rusle gjennom tunet på den innerste gården i Pantslåttveien og fant stien som skulle lede oss opp på Brannfjellet (975 moh). Vi hadde ikke gått lenge før vi var over tregrensen, og her fikk vi kjenne på vinden. Heldigvis ikke av det kaldeste slaget i dag. Fra Brannfjellet hadde vi flott utsyn over terrenget vi skulle tilbringe dagen i, men noen pause var det ikke snakk om enda. Ikke hadde vi gått særlig lenge, og vinden gjorde det heller ikke fristende å bli værende.

IMG_4748

På Brannfjellet med utsikt til Djupsjøen.

Vi fulgte stien over Brannfjellet videre mot Litlkletten som er en topp som er litt lavere enn Brannfjellet. Rett nedenfor toppen er det et lite vann og her var det også en hytte med et par tilbygg. Riktig idyllisk beliggenhet. Mon tro om det har vært en hytte her siden den gangen gruven rett i nærheten var i drift?

IMG_4754

Mira skuer mot Rauhåmmaren som skal bli dagens siste topp.

Mira og jeg tok en kikk på restene etter gruven før vi fant den T-merkede stien som skulle ta oss opp på Gråhøgda (980 moh). Her har jeg vært en gang før for mange år siden. Den gangen gikk jeg mellom Røros og Marenvollen Turistforeningshytte sammen med andre på en DNT fellestur, og stien gikk rett over Gråhøgda. Gråhøgda er et massivt, stort fjell, men særlig bratt er det ikke. Det er en enkel rusletur opp til toppen.

IMG_4755

På Gråhøgda.

Herfra var egentlig planen å ta meg over til Rauhåmmaren i terrenget, men siden det var slik en fin dag og kroppen fungerte godt, bestemte jeg meg for å legge turen om Marenvollen og ta lunchen i hytteveggen der.

I stedet for å følge den merkede stien til hytta valgte jeg å skrå ut i terrenget og gå rett mot hytta. Så tørt som det er denne sommeren, regnet jeg ikke med at det skulle by på problemer å krysse myrene. Det gjorde det heller ikke, men et lite bratt skogholt med mye stor stein og veltede trær voldet meg litt bry før jeg kom meg gjennom det.

IMG_4758

Tilbygget på Marenvollen.

På Marenvollen var det stille og tomt, og det kom heller ingen gående mens Mira og jeg hadde en lang pause. Til tross for god temperatur ble det kaldt i hytteveggen etterhvert. Særlig hendene ble kalde, så til slutt la vi i vei på umerket sti i retning Rauhåmmaren. Stien runder Rauhåmmaren og ender i Pantslåtten, men vi skulle oppom toppen av Rauhåmmaren før vi avsluttet turen, så vi tok av fra stien og begynte å slite oss oppover i myr og lyng. Nå kom sola frem også, og det ble varmt både for to- og firbeinte. Etter en bratt oppstigning sto vi på toppen av Rauhåmmaren (977 moh) og kunne skue vidt og bredt utover området vi hadde vært på tur i. Det var vind og blåst også på denne toppen så vi drøyde ikke lenge før vi begynte på nedfarten i retning Pantslåtten. Denne toppen har jeg besøkt tidligere (da direkte fra Pantslåtten), og det er fortsatt det mest gjennomhullede fjellet jeg noen gang har sett. Uansett hvor du går på dette fjellet er det en gruveinngang eller flere. Utrolig fasinerende og vel verdt et besøk dette fjellet.

IMG_4769

Endelig på toppen av Rauhåmmaren.

Det tok lenger tid enn jeg husket fra sist å gjenfinne stien, men omsider var vi tilbake på den og kunne «cruise» inn mot Pantslåtten på slitne ben etter en lang runde og mange høydemetere i fantastisk flott fjellterreng. På veien skremte vi opp et stort rypekull, og da våknet jaktinstiktet til Mira selv om hun ikke er en fuglehund. Men hvor er folket?? Vi møtte ikke ett eneste menneske på denne turen!

Tidenes påske?

Det har allerede gått en stund siden påske, men minnet om iskalde solrike dager fridager huskes enda godt.

IMG_3521

Rett ovenfor hytta i nykjørte spor og strålende solskinn.

Jeg kan ikke huske en påske hvor vi har hatt godvær fra palmelørdag til 2. påskedag, men jammen var ikke værgudene i skikkelig godlune i år og skjenket oss fantastisk mange soldager. Riktignok var det kaldt for årstiden med opptil 15 kalde blå om natta, men i slutten av mars varmer heldigvis sola godt, så de dagene det ikke blåste for mye var det riktig så deilig å være menneske.

IMG_3562

Det var nok snø i påsken!

Vi tilbragte hele påsken på hytta med og uten mine og dine barn, og fikk gått noen fine skiturer. Jeg slet litt med bakglatte ski på det kalde føret, men utelivet er uansett å foretrekke fremfor innelivet. Jeg får noia av å sitte på ræva når jeg endelig har fri og tid til å nyte friluftsliv i kombinasjon med tur og trening.

IMG_3611

Mine fine på skitur fra Målåsetre.

Turene la vi til hyttas nærområde (både Ålen øst og vest) samt Røros. Vi begynte med en skitur innover i Mølmannsdalen. Det var før kulda kom for fullt og når skydekket lettet og sola kom frem ble det en praktfull dag i flotte skispor – nesten uten andre mennesker i sporet!

IMG_3503

Mølmannsdalen mot Pinsti.

Vi fikk også gått Stikkilsdalsrunden på Røros for første gang. På skikkelig bakglatte ski ble det 19 slitsomme kilometere, men jeg kommer helt sikkert til å gå denne runden også i senere vintre. Variert og fin rundtur med noen nedkjøringer som var i heftigste laget for meg, men jeg klarte meg gjennom hele runden uten å ramle.

Alt i alt en deilig påske som jeg gjerne tar en reprise på også neste år.

IMG_3547

Del av Stikkilsdalsrunden.

Friluftsliv i januar

Januar har for meg alltid vært en måned med lite friluftsliv. Dette skyldes at friluftslivet kun kan utøves i helgene siden det er mørkner før jeg er ferdig på jobb, og jeg ikke er så glad i å gå på ski i lysløypene sammen med alle «kondomdressene» + at jeg rett og slett har vært livredd bakkene i nærmarka mi.

img_3213

Skitur i løypene rett ved hytta med nydelige Mira som vi har lånt av en kollega av meg.

Denne januarmåneden ble dermed som januarmåneder før om årene med ett unntak; nemlig dagens skitur i Estenstadmarka etter jobb. Mer om det senere.

Januar har vært en fin vintermåned med skikkelig vintervær, også i byen. Det er så godt når det er stabilt, kaldt vintervær og vi slipper å skli rundt på holka. Mye sol har det også vært i januar, og det er ikke direkte fælt med dette sollyset i en av årets mørkeste måneder. Heldigvis er det allerede nå merkbart at det går mot lysere dager, og i løpet av februar skal vi få ytterligere en solid dose med dagslys. Det er en deilig tid vi går i møte!

img_3261

Bua ved Storhøgdgruva. Sol og vindstille. Det er virkelig sjeldent i januar.

I desember ble det lite hytteliv på grunn av NLP studier og ferie på Gran Canaria, men i januar har vi tatt igjen det tapte og vært på hytta hver helg. En av helgene hadde vi også fått låne med oss nydelige Mira. På hytta har vi vært på ski både lørdager og søndager i hele januar. Ikke alltid kjempelange turer, men ut på tur har vi vært – uansett sol eller skyet, vind eller vindstille, kaldt eller iskaldt.

img_3284

Ikke bare solskinnsdager i januar, men skitur ble det læll.

På den nest side dagen i januar (altså i dag), ble det en bonustur på ski i Estenstadmarka etter jobb. Jeg har aldri før vært på ski i her, rett og slett fordi jeg har vært skitredd nedoverbakkene, for det er virkelig bratt i Estenstadmarka, men nå endelig tok jeg sjansen på en tur.

img_3276

Skåkåsen rundt (Røros) i gnistrende flott vintervær er ren og skjær nytelse.

Jeg føler selv at jeg har blitt mye flinkere på ski etter at vi kjøpte hytta og skiturene ble hyppigere, og jeg er ikke lenger livredd alle nedoverbakker. Dermed var det på tide å utfordre meg selv med å tørre det jeg ikke har turt før. Det ble en flott tur i den marka jeg kjenner ut og inn på sommerføre, og idet jeg nærmet meg parkeringsplassen på Bekken kom lysene på i lysløypa. En deilig trimøkt utendørs til avveksling fra alle inneøktene jeg har hatt på 3T i januar.

img_3292

Tømmerholt Gård i Estenstadmarka.

img_3293

Solnedgang på skitur. Flotte farger som bare ble mer og mer intense utover i skituren.

 

Storhøgdbua

Turdato: 02.09.2017

Det er ikke så langt til Storhøgdbua fra hytta, men du verden hvor tungt det kan være å gå dit til fots når lyngen nærmest suger deg ned. På ski er det derimot er grei tur. Til fots har jeg funnet ut at det greieste er å holde seg i skogen så lenge som mulig og ikke stresse med å komme seg over tregrensa. Det vil si å gå opp og på skrå mot bua. Grunnen er jo som oftest litt fastere i skogen enn på snaufjellet, dermed blir det lettere å gå.

IMG_2073

På vei opp gjennom skogen åpner det av og til seg en flott utsikt.

Bua er en fin rasteplass, og det er et lite tjern rett ved bua. Siden bua står på snaufjellet er det som oftest en del vind her, men det er flott utsyn til Holtålsfjella.

IMG_2097

Storhøgdbua i sikte.

Et steinkast eller to unna er også en liten gruve som ble nedlagt siste gang i 1909. Det er ikke så mye som synes, men en vannfylt (inngjerdet) synk og en liten slagghaug vitner om tidligere tiders gruvedrift.

IMG_2083

Minner fra en svunnen tid.

Gardåhøgda – listetopp i Holtålen

Gardåhøgda (1241 moh) er en topp som krever litt gåing. Ikke så å forstå at det er snakk om flere dagsmarsjer, men i forhold til de toppene jeg/vi har gått de foregående dagene, så krever Gardåhøgda litt mer, både i form av antall kilometer, høydemetere og terreng.

IMG_2041

Utgangspunktet.

Vårt utgangspunkt er broa like før Elgsjømoen seter innerst i Hessdalen. Vi følger en tydelig sti opp gjennom skogen og hilser på kyrne som går på beite her. Stien følger elven Gardåa og når vi kommer ut av skogen og landskapet åpner seg ser vi tydelig hvor vakkert det er.  Stien blir ettervert mer og mer utydelig og vi må ut i terrenget som definitivt kan klassifiseres som tung-gått. Lyng og mose som vi synker godt nedi krever krefter for hver meter.

IMG_2005

Elvemøte.

Heldigvis er det nydelig vær denne dagen. Elva slynger seg vakkert gjennom landskapet og tidvis graver den seg ned i en dyp kløft, så selv om det er tungt terreng er det likevel flott å gå her. Det føles som skikkelig villmark for vi ser ikke annet enn fjelltopper, lyng, myr og elva.

IMG_2028

Liten mann i mektig landskap på vei ned.

På et tidspunkt må vi krysse elva, men på dette stedet er elva bred og grunn, så det byr ikke på nevneverdige problemer å kommer seg over, selv ikke for en pingle som meg. Det begynner nå å bli brattere stigning ettersom vi nærmer oss foten av Gardåhøgda, og vi velger å gå langs en dyp kløft oppover. Det er  ikke raskeste veien til topps, men min kjære har en teori om at det er mer lettgått her enn midt ute i lyng og myr. Muligens har han rett, men det krever uansett krefter å komme seg oppover, og vi må etterjvert skrå bort fra kløften for å gå mot toppen. Selv om stigningen er noe slakere her, er det tungt å gå og jeg begynner å lure på om jeg noen gang kommer opp. Selv da vi er nesten oppe er det tungt å gå. Føttene synker langt med i mose og lyng og toppvarden virker langt unna på det enorme topp-platået, men endelig kan vi ta på varden.

IMG_2020

Endelig på toppen.

Utsikten er ikke av de beste gitt at toppen av Gardåhøgda er på størrelse med x antall fotballbaner, men vi ser da daler og topper rundt oss, og jeg er glad for endelig å kunne krysse av en av de mer krevende toppene på Holtålen-lista.

IMG_2025

Utsikt mot Øyungen.

Vi innvilger oss en god pause på toppen før vi begir oss nedover i en mer direkte linje enn vi kom opp. Landskapet er mektig og jeg kjenner meg liten der jeg tusler i utkanten av Forollhogna Nasjonalpark. Vi har ikke møtt et eneste menneske på tur denne dagen, og det bidrar til å øke følelsen av å være i villmarka. Etter å ha krysset Gardåa på samme sted som sist finner vi igjen stien og følger den tilbake til bilen. Ingen kyr å se nå, så de hadde vel funnet veien tilbake til setra for melking.

IMG_2035

På vei ned langs Gardåa.

Vi avsluttet turen med seterkost på Elgsjømoen som i sommersesongen serverer middag i helgene. Om jeg skal være helt ærlig var ikke det noen høydare, så jeg kommer neppe til å spise her igjen.

 

Klasberget – listetopp i Røros

Turdato: 26.08.2017

Klasberget ligger nordøst for Røros, og om vinteren går det skiløype hit. Sist i august er det imidlertid apostlenes hester som gjelder, og vi skal bestige toppen fra Aursund-siden; altså fra nord.

IMG_1964

Fra starten av turen. Veien vi er på vei opp vises såvidt til høyre i bildet.

Vi parkerte i veikanten ved Vestre Sandneset og begynte å gå oppover en grusvei. Ved grusveiens ende fortsatte en sti som vi fulgte. Stien ble etterhvert utydelig, men terrenget var greit å gå i så det var bare å ta sikte på fjellet.

Grei tur opp uten spesielle vanskeligheter. Det blåste friskt på toppen, så etter å ha tatt de obligatoriske toppbildene og kikket oss litt rundt fant vi le ved slagghaugen like ved toppen.

IMG_1957

På toppen av Klasberget. Ingen imponerende varde, men topp er topp 🙂

Dunjakka er god å ha i pauser som denne. Overskyet og relatvit kjølig vær kan fort bli til en hustrig lunch om man ikke har med seg nok klær. Etter å ha spist kom også votter på for min del.

IMG_1944

Slagghaug like ved toppen vitner om gruvedrift i tidligere tider.

Dunjakka ble beholdt på et godt stykke på tilbakeveien som mer eller mindre fulgte samme rute som opp. Grei liten topp med spor etter tidligere tiders gruvedrift og flott utsikt i alle retninger selv om fjellet ikke er imponerende høyt (900 moh).

IMG_1960

Utsikt over Aursunden på vei ned.