Category Archives: Hytteliv

Tidenes påske?

Det har allerede gått en stund siden påske, men minnet om iskalde solrike dager fridager huskes enda godt.

IMG_3521

Rett ovenfor hytta i nykjørte spor og strålende solskinn.

Jeg kan ikke huske en påske hvor vi har hatt godvær fra palmelørdag til 2. påskedag, men jammen var ikke værgudene i skikkelig godlune i år og skjenket oss fantastisk mange soldager. Riktignok var det kaldt for årstiden med opptil 15 kalde blå om natta, men i slutten av mars varmer heldigvis sola godt, så de dagene det ikke blåste for mye var det riktig så deilig å være menneske.

IMG_3562

Det var nok snø i påsken!

Vi tilbragte hele påsken på hytta med og uten mine og dine barn, og fikk gått noen fine skiturer. Jeg slet litt med bakglatte ski på det kalde føret, men utelivet er uansett å foretrekke fremfor innelivet. Jeg får noia av å sitte på ræva når jeg endelig har fri og tid til å nyte friluftsliv i kombinasjon med tur og trening.

IMG_3611

Mine fine på skitur fra Målåsetre.

Turene la vi til hyttas nærområde (både Ålen øst og vest) samt Røros. Vi begynte med en skitur innover i Mølmannsdalen. Det var før kulda kom for fullt og når skydekket lettet og sola kom frem ble det en praktfull dag i flotte skispor – nesten uten andre mennesker i sporet!

IMG_3503

Mølmannsdalen mot Pinsti.

Vi fikk også gått Stikkilsdalsrunden på Røros for første gang. På skikkelig bakglatte ski ble det 19 slitsomme kilometere, men jeg kommer helt sikkert til å gå denne runden også i senere vintre. Variert og fin rundtur med noen nedkjøringer som var i heftigste laget for meg, men jeg klarte meg gjennom hele runden uten å ramle.

Alt i alt en deilig påske som jeg gjerne tar en reprise på også neste år.

IMG_3547

Del av Stikkilsdalsrunden.

Reklamer

Friluftsliv i januar

Januar har for meg alltid vært en måned med lite friluftsliv. Dette skyldes at friluftslivet kun kan utøves i helgene siden det er mørkner før jeg er ferdig på jobb, og jeg ikke er så glad i å gå på ski i lysløypene sammen med alle «kondomdressene» + at jeg rett og slett har vært livredd bakkene i nærmarka mi.

img_3213

Skitur i løypene rett ved hytta med nydelige Mira som vi har lånt av en kollega av meg.

Denne januarmåneden ble dermed som januarmåneder før om årene med ett unntak; nemlig dagens skitur i Estenstadmarka etter jobb. Mer om det senere.

Januar har vært en fin vintermåned med skikkelig vintervær, også i byen. Det er så godt når det er stabilt, kaldt vintervær og vi slipper å skli rundt på holka. Mye sol har det også vært i januar, og det er ikke direkte fælt med dette sollyset i en av årets mørkeste måneder. Heldigvis er det allerede nå merkbart at det går mot lysere dager, og i løpet av februar skal vi få ytterligere en solid dose med dagslys. Det er en deilig tid vi går i møte!

img_3261

Bua ved Storhøgdgruva. Sol og vindstille. Det er virkelig sjeldent i januar.

I desember ble det lite hytteliv på grunn av NLP studier og ferie på Gran Canaria, men i januar har vi tatt igjen det tapte og vært på hytta hver helg. En av helgene hadde vi også fått låne med oss nydelige Mira. På hytta har vi vært på ski både lørdager og søndager i hele januar. Ikke alltid kjempelange turer, men ut på tur har vi vært – uansett sol eller skyet, vind eller vindstille, kaldt eller iskaldt.

img_3284

Ikke bare solskinnsdager i januar, men skitur ble det læll.

På den nest side dagen i januar (altså i dag), ble det en bonustur på ski i Estenstadmarka etter jobb. Jeg har aldri før vært på ski i her, rett og slett fordi jeg har vært skitredd nedoverbakkene, for det er virkelig bratt i Estenstadmarka, men nå endelig tok jeg sjansen på en tur.

img_3276

Skåkåsen rundt (Røros) i gnistrende flott vintervær er ren og skjær nytelse.

Jeg føler selv at jeg har blitt mye flinkere på ski etter at vi kjøpte hytta og skiturene ble hyppigere, og jeg er ikke lenger livredd alle nedoverbakker. Dermed var det på tide å utfordre meg selv med å tørre det jeg ikke har turt før. Det ble en flott tur i den marka jeg kjenner ut og inn på sommerføre, og idet jeg nærmet meg parkeringsplassen på Bekken kom lysene på i lysløypa. En deilig trimøkt utendørs til avveksling fra alle inneøktene jeg har hatt på 3T i januar.

img_3292

Tømmerholt Gård i Estenstadmarka.

img_3293

Solnedgang på skitur. Flotte farger som bare ble mer og mer intense utover i skituren.

 

Storhøgdbua

Turdato: 02.09.2017

Det er ikke så langt til Storhøgdbua fra hytta, men du verden hvor tungt det kan være å gå dit til fots når lyngen nærmest suger deg ned. På ski er det derimot er grei tur. Til fots har jeg funnet ut at det greieste er å holde seg i skogen så lenge som mulig og ikke stresse med å komme seg over tregrensa. Det vil si å gå opp og på skrå mot bua. Grunnen er jo som oftest litt fastere i skogen enn på snaufjellet, dermed blir det lettere å gå.

IMG_2073

På vei opp gjennom skogen åpner det av og til seg en flott utsikt.

Bua er en fin rasteplass, og det er et lite tjern rett ved bua. Siden bua står på snaufjellet er det som oftest en del vind her, men det er flott utsyn til Holtålsfjella.

IMG_2097

Storhøgdbua i sikte.

Et steinkast eller to unna er også en liten gruve som ble nedlagt siste gang i 1909. Det er ikke så mye som synes, men en vannfylt (inngjerdet) synk og en liten slagghaug vitner om tidligere tiders gruvedrift.

IMG_2083

Minner fra en svunnen tid.

Gardåhøgda – listetopp i Holtålen

Gardåhøgda (1241 moh) er en topp som krever litt gåing. Ikke så å forstå at det er snakk om flere dagsmarsjer, men i forhold til de toppene jeg/vi har gått de foregående dagene, så krever Gardåhøgda litt mer, både i form av antall kilometer, høydemetere og terreng.

IMG_2041

Utgangspunktet.

Vårt utgangspunkt er broa like før Elgsjømoen seter innerst i Hessdalen. Vi følger en tydelig sti opp gjennom skogen og hilser på kyrne som går på beite her. Stien følger elven Gardåa og når vi kommer ut av skogen og landskapet åpner seg ser vi tydelig hvor vakkert det er.  Stien blir ettervert mer og mer utydelig og vi må ut i terrenget som definitivt kan klassifiseres som tung-gått. Lyng og mose som vi synker godt nedi krever krefter for hver meter.

IMG_2005

Elvemøte.

Heldigvis er det nydelig vær denne dagen. Elva slynger seg vakkert gjennom landskapet og tidvis graver den seg ned i en dyp kløft, så selv om det er tungt terreng er det likevel flott å gå her. Det føles som skikkelig villmark for vi ser ikke annet enn fjelltopper, lyng, myr og elva.

IMG_2028

Liten mann i mektig landskap på vei ned.

På et tidspunkt må vi krysse elva, men på dette stedet er elva bred og grunn, så det byr ikke på nevneverdige problemer å kommer seg over, selv ikke for en pingle som meg. Det begynner nå å bli brattere stigning ettersom vi nærmer oss foten av Gardåhøgda, og vi velger å gå langs en dyp kløft oppover. Det er  ikke raskeste veien til topps, men min kjære har en teori om at det er mer lettgått her enn midt ute i lyng og myr. Muligens har han rett, men det krever uansett krefter å komme seg oppover, og vi må etterjvert skrå bort fra kløften for å gå mot toppen. Selv om stigningen er noe slakere her, er det tungt å gå og jeg begynner å lure på om jeg noen gang kommer opp. Selv da vi er nesten oppe er det tungt å gå. Føttene synker langt med i mose og lyng og toppvarden virker langt unna på det enorme topp-platået, men endelig kan vi ta på varden.

IMG_2020

Endelig på toppen.

Utsikten er ikke av de beste gitt at toppen av Gardåhøgda er på størrelse med x antall fotballbaner, men vi ser da daler og topper rundt oss, og jeg er glad for endelig å kunne krysse av en av de mer krevende toppene på Holtålen-lista.

IMG_2025

Utsikt mot Øyungen.

Vi innvilger oss en god pause på toppen før vi begir oss nedover i en mer direkte linje enn vi kom opp. Landskapet er mektig og jeg kjenner meg liten der jeg tusler i utkanten av Forollhogna Nasjonalpark. Vi har ikke møtt et eneste menneske på tur denne dagen, og det bidrar til å øke følelsen av å være i villmarka. Etter å ha krysset Gardåa på samme sted som sist finner vi igjen stien og følger den tilbake til bilen. Ingen kyr å se nå, så de hadde vel funnet veien tilbake til setra for melking.

IMG_2035

På vei ned langs Gardåa.

Vi avsluttet turen med seterkost på Elgsjømoen som i sommersesongen serverer middag i helgene. Om jeg skal være helt ærlig var ikke det noen høydare, så jeg kommer neppe til å spise her igjen.

 

Klasberget – listetopp i Røros

Turdato: 26.08.2017

Klasberget ligger nordøst for Røros, og om vinteren går det skiløype hit. Sist i august er det imidlertid apostlenes hester som gjelder, og vi skal bestige toppen fra Aursund-siden; altså fra nord.

IMG_1964

Fra starten av turen. Veien vi er på vei opp vises såvidt til høyre i bildet.

Vi parkerte i veikanten ved Vestre Sandneset og begynte å gå oppover en grusvei. Ved grusveiens ende fortsatte en sti som vi fulgte. Stien ble etterhvert utydelig, men terrenget var greit å gå i så det var bare å ta sikte på fjellet.

Grei tur opp uten spesielle vanskeligheter. Det blåste friskt på toppen, så etter å ha tatt de obligatoriske toppbildene og kikket oss litt rundt fant vi le ved slagghaugen like ved toppen.

IMG_1957

På toppen av Klasberget. Ingen imponerende varde, men topp er topp 🙂

Dunjakka er god å ha i pauser som denne. Overskyet og relatvit kjølig vær kan fort bli til en hustrig lunch om man ikke har med seg nok klær. Etter å ha spist kom også votter på for min del.

IMG_1944

Slagghaug like ved toppen vitner om gruvedrift i tidligere tider.

Dunjakka ble beholdt på et godt stykke på tilbakeveien som mer eller mindre fulgte samme rute som opp. Grei liten topp med spor etter tidligere tiders gruvedrift og flott utsikt i alle retninger selv om fjellet ikke er imponerende høyt (900 moh).

IMG_1960

Utsikt over Aursunden på vei ned.

Bringen – listetopp i Holtålen

Turdato: 24.08.2017

Bringen er ett av disse fjellene som jeg ofte har tenkt jeg skulle komme til topps på, men så har det bare blitt med tanken i veldig lang tid. Poenget er at vi kjører forbi avkjørselen til grusveien som går opp mot Bringen hver gang vi kjører til eller fra hytta, så dette er en topp som burde være grei å bestige – særlig siden det går grusvei helt opp. Riktignok kan man ikke kjøre hele veien opp, men likevel… Omsider ble det til at jeg tok en avstikker på vei til hytta en vakker august-ettermiddag.

Grusveien er bratt og smal det første stykket, men så vider deg ut og det blir slakere, selv om veien fortsatt stiger. Jeg kommer til Nålsjøan og vet at om ikke lenge vil jeg møte på en bom, men jeg ser ingen merket parkeringsplass. Dermed møter jeg på bommen og må rygge tilbake til jeg finner en liten lomme på siden av veien det bilen kan stå trygt inntil jeg er tilbake.

Siden det er grusvei hele veien til topps fra denne siden blir skotøyet joggesko. Fjellet kan også bestiges fra Selbusiden, da på sti.

IMG_1881

Myrull – fjellets perle, spør du meg.

Jeg pleier ikke å like å gå på grusvei, men denne turen var så vakker at jeg nesten glemte grusveien. Nydelig fjellterreng  på alle kanter og en augustsol som sto lavere og lavere på himmelen etterhvert som jeg gikk. Noen reinsdyr + en hare krydret opplevelsen.

IMG_1862

Det mangler ikke på bygg og andre installasjoner på toppen.

Når jeg kom høyt nok opp begynte dalføret Tydalen å bli synlig og på toppen ser man også mot Selbu. På toppen er det en masse installasjoner og bygg, så den er ikke voldsomt vakker, men om man glemmer det som er på selve toppen og heller fokuserer på det som er rundt av fjell og daler, så er det en opplevelse å være alene på toppen av  Bringen en deilig augustettermiddag som begynner å gå over i kveld.

IMG_1833

Stor og fin varde på toppen av Bringen.

Veien ned ble den samme som jeg kom opp. En stadig lavere sol gjorde sitt til at lyset og stemningen i fjellet skiftet kontinuerlig. Oppsummeringen av turen er at det er en overraskende vakker tur til tross for grusvei og mye rart på selve toppen. Denne toppen vil jeg bestige fra Selbusiden en vakker dag.

IMG_1817

På vei ned igjen.

Skarven (975 moh) – listetopp i Holtålen

Turdato: 17.08.2017

Hvorfor jeg ikke har tatt denne toppen tidligere har jeg ikke noe godt svar på, for den ligger ikke veldig langt fra hytta, ei heller er det langt å gå fra bilen for å komme til toppen. Denne ettermiddagen i august skulle den omsider til pers etter at jeg hadde benyttet formiddagen til å plukke multer i hytteområdet.

Det er utallige fjell i Norges land som heter Skarven, ja selv i Holtålen er det iallefall 2 eller 3 fjell som heter nettopp Skarven. Toppen jeg skulle bestige denne dagen ligger ved Øyungen i Hessdalen.

IMG_1781

Mot toppen. Et flymerke markerer toppunktet.

Jeg fikk parkert bilen ved veien oppe i et hyttefelt. Derfra fulgte jeg noe som lignet en traktorvei et lite stykke før jeg befant meg i stiløst myrterreng. Traktorveien skulle vise seg å ha vært brukt til å bore etter vann for hyttene, for det var flere vannbrønner opp gjennom der jeg gikk.

Det er utrolig mye skrenter og knauser i dette området og litt vanskelig å få oversikt. Jeg var derfor glad for at jeg hadde med gps’n. På den måten slapp jeg å rote for mye rundt før jeg sto på toppen, bare halvannen kilometer etter start.  Nydelig utsikt over Hessdalen med dens runde fjelltopper, og ikke minst Øyungen selvfølgelig. Jeg så også over til Båttjønndalen hvor vi hadde vært og fisket tidligere i sommer.

IMG_1773

Fra toppen av Skarven med utsikt over Øyungen.

På vei ned valgte jeg først å gå langs topp-partiet et stykke før jeg begynte å skrå nedover. Et stykke ble det veldig bratt, men det gikk greit. Det er bare å ta tiden til hjelp så går det meste. Nede på myrene fulgte jeg samme rute ned som jeg kom opp. Lite multer å se, og det lille jeg så virket som om det var frostskadd.

IMG_1782

Myrterreng – helt typisk for Holtålen og Trøndelag.

Bomtur etter multer

Turdato: 12.08.2017

Jeg er ikke så godt kjent med hvor det finnes fine multeplasser i Holtålen og Røros enda, så 2017 ble et år hvor jeg stadig oppsøkte nye områder i håp om å finne multer. Denne fine dagen tok jeg turen til Skjevdalen utenfor Røros og håpet å finne multer der.

IMG_1705

Straks over tregrensa.

Jeg slet litt med å finne en god parkeringsplass, så endte til slutt med å sette fra meg bilen i veikanten der veien var ganske bred før jeg bega meg avgårde i nordøstlig retning på grusvei som etterhvert gikk over til kjerrevei som igjen gikk over til sti. Det gikk ganske bratt oppover lia etter en stund og det ble varmt i godværet. Idet stien flater litt ut får jeg øye på en liten hytte. Samtidig ser jeg at det er myrer til venstre for meg, så jeg skrår ut til venstre i håp om å finne multer. Snakk om skuffelse. Det er ikke antydning til multer.

IMG_1708

Multer fant jeg ikke. I stedet gikk jeg meg på dette lille skjulet.

Jeg går derfor tilbake til stien for fortsetter oppover mot hytta. Der kommer jeg i prat med et hyggelig par som kan fortelle at det er lite med multer i området i år. De kan også fortelle at stien går til Marenvollen, en turistforeningshytte som jeg blant annet har overnattet i. Siden jeg bare hadde tenkt meg på multetur, hadde jeg ikke studert kartet så nøye, så jeg hadde ikke bitt meg merke i stier og hytter. Nå øynet jeg en mulighet for at det som kunne blitt en mislykket bærtur i stedet kunne bli en fin fjelltur.

IMG_1713

Langtjønna.

Jeg fortsatte derfor på stien og etter kort tid var jeg over tregrensen og oppe på snaufjellet. Utsynet var vidt og bredt, og stien lettgått og lett å følge for det meste. Som hyttefolket hadde fortalt, kom jeg etter en tids vandring til Langtjønna. Det hadde nå begynt å skye til. Dette pluss en kald vind og ingen mulighet for le gjorde tanken på pause ved tjernet til kun det; en tanke. Jeg fortsatte videre mot Marenvollen. Gråfjellet ligger og troner som en stor klump foran meg, og jeg vet at jeg har kommet over det fjellet på vei til Marenvollen for noen år tilbake. Stien jeg går på møter etterhvert den t-merkede stien som kommer ned fra Gråfjellet, men hukommelsen spiller meg et puss. Det jeg husker som et lite steinkast til Marenvollen fra foten av Gråfjellet, er betydelig lenger enn som så, og jeg synes jeg går og går. Omsider får jeg øye på Marenvollen nede i lia. Heldigvis er det fortsatt litt sol, så jeg rekker å nyte matpakken i solveggen på hytta før skyene antar en truende mørkegrå farge som dekker det meste av himmelen.

IMG_1718

Flotte Marenvollen som kan nås fra flere kanter.

Turen tilbake til Skjevdalen blir en småhustrig affære. Iskald vind og regnbyger gjør det til en kald fornøyelse selv om jeg for såvidt er godt kledd for forholdene. Slike turer som denne viser hvor fort det kan snu i fjellet. Jeg begynte i varmt, deilig sommervær, og kun 2-3 timer senere er den isnende vind, regn og mange grader kaldere. Derfor bør man alltid ha med seg en sekk med ekstra klær på fjelltur. Jeg kommer meg velberget ned til bilen og kan se tilbake på en fin fjelltur selv om det ikke ble med noen multer hjem denne dagen.

IMG_1715

Stimøte, evt. stilskille.

Tamnesvola – listetopp i Røros kommune

Turdato: 7. august 2017.

Været denne dagen var ustabilt, men jeg tok sjansen og kjørte i retning Aursunden og håpet jeg kunne komme meg til topps på Tamnesvola uten å bli gjennomvåt. Tamnesvola er en liten topp som befinner seg på en halvøy i Aursunden, og ut fra det kunne se fra bilvinduet ville det bli en del høydemetere å forsere i skog.

Idet jeg kom frem til utgangspunktet begynte det å bøtte ned fra oven. Typisk. Jeg valgte å avvente siutasjonen i bilen og håpet regnet ville gi seg. Ventetiden virker lang i slike tilfeller, og til slutt ga jeg opp og bestemte meg for å kjøre videre rundt halvøya. Ut fra det jeg kunne se på kartet kunne Tamnesvola bestiges fra begge kanter av halvøya, og jeg fortsatt å håpe på opphold i bygene.

IMG_1595

Nydelig utsikt på toppen av Tamnesvola (883 moh).

Jeg hadde flaks, for regnet minket til det til slutt bare dryppet litt fra himmelen. Da ble bilen parkert i veikanten og jeg tok bena fatt opp en overgrodd traktorvei. Jeg ble selvsagt klissvåt på buksebeina siden alt av høyvokst gress var vått etter regnet, men sola skinte i allefall igjen, så jeg frøs ikke.

Traktorveien svingte etterhvet av i en retning jeg ikke skulle, så jeg gikk videre rett mot toppen i gress, skog og myr. Stort sett greit å gå, men tidvis tungt pga våt myr.

IMG_1594

Regnskyer truer fortsatt i sør/sør-vest.

Over skoggrensen ble det typisk fjellterreng for disse områdene med mose, lyng og myr, og etterhvert som jeg nærmet meg toppen ble utsikten bedre og bedre. Regnskyer truet fortsatt i retning vest, men Tamnesvola badet i sol og utsikten var flott til tross for en del skyer i enkelte himmelretninger. PÅ toppen er det en liten varde og en bok.

IMG_1605

Spor etter liv i tidligere tid ved Granoltjønna.

Veien ned gikk ad en litt annen rute enn jeg kom opp siden den var ubehagelig bratt et lite parti, Jeg passerte sørøst-enden av Granoltjønna der det sto et lite forfallent hus og en utedo til minne om tidligere tiders liv.

Jeg kom meg ned til bilen uten at regnet kom tilbake, så alt i alt ble det en fin tur og nok en listetopp kan krysses av på kommunetopplista til Røros,

 

 

Botnhamran – en liten perle av en topp

Godværet fra i går holder stand også i dag , og med like godt turfølge som i går, beslutter jeg å vise dem Botnhamran (968 moh). Dette er en topp jeg har besøkt kun en gang selv, men som definitivt tåler flere visitter.

Utgangspunktet er Pomphuset ovenfor Flya Fellesseter på østsiden av dalføret, og turen begynner på god sti i retning Rensjøen.

IMG_0609

Enkel kryssing på bro.

Etter en stund tar vi av på en mindre sti nedover til et elveleie og denne leder faktisk frem til en bru over elva. Den fant ikke jeg da jeg sist skulle over elva, men jeg kom meg over via noen store steiner og sva den gangen. Mistanken min om at stien leder til en hytte blir snart bekreftet og i skyggesiden av hytta skremmer vi opp et par sauer som nok ikke hadde ventet å se folk denne dagen.

Vi fortsetter på stien som leder bort fra hytta og vi har ikke gått langt før vi møter på flere sauer. Denne gjengen er ikke like lettskremte som de ved hytta, faktisk kommer de mot oss ved et par anledninger. Jeg innbiller meg av selveste sjefs-sauen sier «you talking to me?» som en mafiaboss der hun står og stirrer intenst på oss. Mira er selvfølgelig nyskjerrig på sine nye «venner», men jeg slipper henne ikke helt bort til sauene selv om jeg er sikker på at både sauer og Mira hadde sluppet uskadd fra et eventuelt nærmøte.

IMG_0611

Disse kan være glad for at jeg ikke er ulv for de sprang ikke unna, snarere tvert imot.

Når vi forlater sauene forlater vi også stien og begir oss ut i myra. Heldigvis er myrene på denne siden av dalen atskillig mer lettgåtte enn de som er på vestsiden (der vi har hytte), så vi har god fremdrift selv om det går oppover.

Idet vi når slettelandet vi må over før vi står ved foten av fjellet og kan begynne oppstigningen, får jeg en følelse av at datteren blir litt motløs. Det ser langt ut over sletta, jeg innrømmer det, men jeg vet også at det går fortere enn det ser ut som og vi gir oss i kast med myra og myrbekker, og vips er vi over og kan begynne på selve fjellet.

IMG_0617

På vei over slettelandet mot Botnhamran.

Vi har ikke gått langt før vi får øye på en reinsdyrflokk som koser seg i sola på snøen som enda ligger i fjellsiden. Planen er å gå godt til venstre for flokken for ikke å forstyrre dem, men de skjønner visst ikke poenget og begynner å løpe mot oss i stedet for å bare holde seg i ro. Makan til teite dyr! De passerer et stykke over oss i fjellsiden og fortsetter innover fjellet etter å ha stoppet og kikket mot oss et par ganger.

Dermed er det fritt leide for oss opp til toppen hvor de blåser noe sinnssykt. Ørene til Mira som til vanlig står rett opp ligger flate mot hodet hennes på toppen. Vi drøyer derfor ikke lenger enn at vi får tatt noen bilder og nytt utsikten før vi går et lite stykke ned og finner litt ly for vinden.

IMG_0628

Det blåser på toppene.

Nå er det tid for kos både for to- og firbeinte. Sol, matpakke, kaffe på termokopp, utsikt, datter med på tur og en kosete hund – det er ikke så mye som slår det, om noe!

IMG_0644

Tid for kos. Mira koser seg sammen med Karoline. Dere ser vel at også Mira smiler?

På returen ønsker jeg å vise datteren Rensjøen. Vi legger derfor kursen ned noe mer rett ned enn vi kom opp. Jeg er usikker på om beslutningen min var en god en, for jeg hadde glemt hvor mye opp og ned vi må før vi omsider kommer til Rensjøen. Fra oppe i fjellet ser det ut som om det bare er å gå rett ned, men den gang ei. Datteren begynner å gå litt lei, så jeg er glad da vi omsider står ved bredden av Rensjøen, om enn litt lenger mot øst enn planlagt. Vi går langs sjøen og krysser et par mindre gjørmesumper og kommer omsider ut på kjerreveien som leder oss ned til Pomphuset og bilen.

IMG_0655

På vei ned mot Rensjøen (som ikke synes på bildet).

En lang, men flott tur i Holtålens fjell. Nye minner å lagre i  minneboka som kan tas frem når datteren har reist tilbake til USA.