Mellom to fjellturer

Siden jeg kom hjem fra Sylan har jeg tatt det med ro her i Trondheim. Planen var egentlig å være i Storlidalen og gå toppturer der, men knærne mine var ikke enige i det. Dermed ble det hjemmeuke før jeg i morgen skal avgårde til Hardangerviddag for en ukes vandring der. Støttebandasjer for knær er innkjøpt og staver tas med. Forhåpentligvis takler knærne mine turen. 

Utsikt over Vikåsen fra Reppesåsen.

Til tross for litt kranglete knær har jeg ikke holdt meg helt i ro denne uken. Det har blitt tid til en sykkeltur, en runde med turorientering på Reppesåsen og en tur opp på Stadsheia i Bymarka (første gang for meg) med påfølgende avslapning ved Herberndammen i nydelig solskinn. 

Nå er sekken pakket og klar for ny fjelltur i et for meg helt ukjent område. Værmeldingene er litt ymse, men forhåpentligvis får vi mer sol enn regn på turen. 

Herberndammen. En perle i Bymarka.

 

Hver årstid sin sjarm?

Det sies at hver årstid har sin sjarm, men for noen år siden var jeg høyst uenig i dette. Jeg kunne ikke fordra verken høst eller vinter, men heldigvis har jeg kommet på bedre tanker. Nå er jeg tilbøyelig til å mene at selv den mørke årstiden har noe ved seg som gjør den annerledes, men like fin som sommerhalvåret. La det være sagt med en gang: Jeg liker ikke at dagene skal bli enda kortere enn nå, men høsten slik den er akkurat nå er flott. Solrike dager hvor vi kjenner at sola enda varmer godt, trær i fargesprakende skrud, og flotte solnedganger som farger himmelen i nydelige nyanser av gull, kobber, rødt, gult og orange – ispedd noen lillanyanser i ny og ne. Man må da synes at høsten er fin når man får slike opplevelser?

Utsikten fra Nymånen.

I dag satt jeg på en liten kolle i marka og så hvordan den lave kveldssola farget fjellene i Skarvan og Roltdalen kobberrøde før de gradvis ble mørkegrå ettersom sola sank på himmelen. Den spesielle kobberrøde fargen fjellene får av høstens lave kveldssol er grunn nok til å like høsten, men da nytter det ikke å sitte inne i stua si! Jeg er overbevist om at den eneste grunnen til at jeg ikke lenger misliker høst og vinter, er at jeg har fått friluftsliv som hobby. Det er umulig å mislike en årstid når man er ute på tur hele året. Nettopp variasjonene både mellom og i årstidene gjør turlivet spennende og nytt, gang på gang.

Mørket er i ferd med å senke seg over Tømmerholtdammen.

Dagens tur ble på nesten 3 timer inkludert leting etter noen av sesongens siste orienteringsposter, samt kaffepause på Nymånen der jeg satt mens sola gikk ned. Det er noe eget med å være i skogen i skumringstimen, en helt spesiell stemning oppstår mens mørket gradvis omslutter alt og alle.

Kom meg ut på «Kom deg ut dagen»

Allerede september, og høsten er her enten vi vil eller ikke. Personlig liker jeg egentlig høsten. Den klare høstlufta er uendelig mye bedre enn sommerens hete, også ser man så mye lengre uten den sommerlige disigheten. At man slipper å gå på tur sammen med en million fluer og/eller mygg og klegg er heller ingen ulempe, MEN… det er et stort men med høsten, og det er at mørket tar stadig større plass. Hadde det ikke vært for at dagene altfor raskt blir guffent mørke, hadde høsten vært min favorittårstid.

Vakker utsikt over Trondheim fra en kolle hvor dagens matpakke ble spist. Mot sørvest kunne jeg også se Resfjellet, Trollhetta og Snota i Trollheimen 🙂

Enda har dagene heldigvis en anstendig lengde og på en så fin dag som i dag er det ingen grunn til å sitte inne. Jeg pakket niste og termos i sekken og la avgårde i retning Lomtjønna for å finne nooen o-poster. De tre som ligger ned mot Bjørka i Estenstadmarka og som jeg ikke orket å gå etter sist jeg var i området. I dag var både psyke og kropp «på plass» igjen, så det virker som om sommerens stress med å jobbe for 6 personer og samtidig klargjøre et stort hus for visning og salg endelig har sluppet taket og jeg er tilbake til «normalen» med bare vanlige «vondter».

Reisverket til en gapahuk like ved post 32.

Ut fra antall biler som sto parkert på Bekken da jeg la ivei i tolvtida, var det veldig mye folk i marka i dag. Heldigvis velger majoriteten å holde seg til strekningen Bekken – Estenstadhytta, så i den retningen jeg gikk var det lite folk. Akkurat slik jeg liker det 🙂

Formiddagstur rundt dammene

I går ble det en ny runde i marka på leting etter o-poster, men heller ikke da orket kroppen noe særlig, så det ble med 4 poster før jeg ruslet rundt Estenstaddammen og ned til bilen via Tømmerholtdammen. Det ble likevel to timer på tur i rolig tempo. Skyet oppholdsvær og 16 grader, men en småkald vind fra nord. Kjennes ut som om høsten er på vei.

Estenstaddammen i flott sensommervær.

På turen møtte jeg  en jente som skal påbegynne studier ved NTNU denne høsten. Vi hadde en lang og trivelig prat. Hun hadde bodd i telt i  marka i en uke nå og hadde planer om å bygge en gamme som hun skulle bo i under studietiden hvis hun fikk lov av grunneier. Tøff jente! En nydelig (og veldig kosete) polarhund hadde hun som samboer. Jeg håper hun får lov å bygge gammen hun ønsker seg og at hun vil trives med å bo alene i marka. En lang og  trivelig prat om friluftsliv er aldri feil på tur 🙂

Tømmerholtdammen.

Fysisk og mentalt utladet på skogtur

Etter nesten en måned med forberedelser til hussalg kulminerte første runde i går når både takstmann og fotograf var innom. Endelig kan jeg ta noen dager ordentlig ferie før jeg må til med støv- og vaskeklut igjen før visning.

Detalj fra rekkehuset som skal selges.

Jeg har solgt hus en gang før, men kan ikke huske at det var så inn i hampen slitsomt, men klart.. denne gangen har jeg større hus og har gjort alt alene og kroppen er mer betent og verkende nå enn for 7 år siden. I tillegg har jeg  gjort en grundigere jobb både med tanke på rydding og vasking. Førstnevnte måtte jeg ikke gjøre nå, men når jeg skal flytte fra 155  til 88 kvm. sier det seg selv at jeg må kvitte meg med en del saker, så mye er gitt bort på finn.no og mye er rett og slett kjørt på fyllinga som ledd i flytteforberedelsene. Mere skal gis bort så fort huset er solgt, men inntil visning(er) er over, må det stå. Lite er mindre sjarmerende enn umøblerte rom når man er på visning.

Pga hussalg har jeg ikke vært på tur siden drømmeuka i Storlidalen for en måned siden, så i går kveld bar det endelig til skogs igjen. Med kart og kompass i hånden var planen å lete etter noen o-poster.

Så lenge badebrygga ligger på dammen er det enda sommer 🙂

Den store sommervarmen har gitt seg, men med 16 grader og lettskyet, oppholdsvær var det flott turvær. Allerede idet jeg begynte på motbakkene fra Bekken kjente jeg at det var null energi i kroppen, men jeg tuslet videre i retning Lomtjønna og videre i retning Liaåsen. Etter 45 min. gange fant jeg den første posten uten problemer. Deretter opp på en kolle hvor også den andre posten ble funnet uten problemer. Det var da jeg kjente at jeg ikke orket mer. Ikke fordi kroppen var direkte fysisk sliten. Det var mer at jeg kjente meg så inn i hampen mentalt utladet og bare det å skulle lese kart og orientere var mer enn jeg kjente at jeg orket. Dermed tuslet jeg ned av kollen og returnerte mer eller mindre samme vei som jeg kom.

Idet jeg kom ned i Styggdalen tok jeg en liten omvei om Tømmerholtdammen. Hadde behov for å hvile øynene på vann og nyte naturen sittende på en benk en liten stund. Og det gjorde jeg – inntil jeg kom til badeplassen som kommunen har anlagt på sydsiden av Tømmerholtdammen. Her hadde det tydeligvis vært fest og ordet svinesti er bare fornavnet på hvordan det så ut. Hvordan folk kan forlate et område på denne måten er over min fatteevne og det trillet noen tårer i håpløshet og tristhet. Jada… jeg er mer enn normalt sliten for tiden, så tårene kommer lett, men likevel.. det synet som møtte meg var til å grine av. Bildene viser bare noe av søpla som lå slengt utover. Dersom jeg hadde fått bestemme hadde jeg umiddelbart lagt ned et  forbud mot engangsgriller. Altfor ofte kommer jeg over slike griller som ligger slengt i naturen, og spesielt miljøvennlig er det heller ikke å bruke slike engangsgriller. Jeg tror verden og menneskene som bebor den klarer seg fint uten engangsgriller. Naturen og miljøet gjør det uten tvil.

Ingen høstfarger å spore ved Tømmerholtdammen enda.

Flueplage

Mot bedre vitende stakk jeg en tur i skogen i går for å lete etter orienteringsposter. Varmt, lettskyet sommervær tilsa en horde med fluer, men jeg håpet på det beste. Til ingen nytte. Flueplagen var tidvis så intens at jeg ikke engang klarte å konsentrere meg om å lese kartet, så jeg rotet unødig mye for å finne dagens andre post. På dette tidspunktet vurderte jeg å gi opp hele turen og ta korteste vei hjem, men staheten drev meg videre og de siste postene på Lomtjønnakartet kunne krysses av innen jeg returnerte til Bekken via en omvei om Liaåsen.

Utsikt mot Jonsvatnet fra et høydepunkt i Estenstadmarka.

Roting på Reppesåsen

La oss slå det fast med en gang: Noen superorienterer er jeg ikke, men jeg finner før eller siden frem til de postene jeg leter etter. Så også i dag, men ikke uten mye roting i starten. Lenge visste jeg ikke engang helt hvor jeg var. Det eneste jeg visste var at Reppesåsen er omgitt av stup både mot Vikåsen og Ranheim, og at åsen grenser mot Jonsvatnet i sør, så det var bgrenset hvor mye på villspor jeg kunne komme i et såpass begrenset område.

Utgangspunktet for dagens tur. Reppesåsen sees i bakgrunnen.

Etter å ha gått styggbratt opp fra Vikelva fant jeg den første posten uten altfor mye rot. Deretter begynte kaoset. Til slutt bestemte jeg meg for å droppe et par av postene og gå videre til neste på lista. Sjelden har jeg vel vært mer glad for å finne en post da post nr 27 ble funnet. Endelig visste jeg eksakt hvor jeg var. Herfra og ut gikk det greit å finne postene, også de jeg hadde droppet i starten av turen. Dagens målsetting ble dermed nådd: Alle poster på Reppesåsen funnet.

Mye myr på Reppesåsen. Skoene mine var søkkvåte etter endt tur.

Etter å ha notert kode til alle postene gikk jeg tilbake til området rundt den første posten for lunch. En fin liten kolle midt i en myr passet fint å lunche på før jeg skulle nedover samme styggbratte li som jeg hadde kommet opp. Det er alltid mye verre å gå ned enn opp, synes jeg. Heldigvis var det satt opp et rekkverk halvveis ned i lia, og enda mere heldigvis er ikke lia så lang, så pinen er relativt fort unnagjort. Det eneste som henger igjen etter nedfarten er noen knær som fortsatt ynker seg litt.  Det hadde kanskje vært greit å hatt noen staver å støtte seg på?

Ned mot veien som går ovenfor Vikelva. Som vanlig klarer ikke kameraet å gjengi hvor bratt det egentlig er.

Poster og middag

Sol fra skyfri himmel er ikke dagligdags kost her i Trøndelagen, så når det skjer gjelder det å nyte hvert sekund. Arbeidsplassen ble derfor forlatt nøyaktig klokken 13.00 og en times tid senere var jeg på tur ut i skogen. Dagens mål: 3 poster på Lomtjønnakartet. Intet stort mål, men gnagsårene fra helga plager meg såpass at jeg ikke kan dure på i timesvis. Hvertfall ikke hver dag, så siden det ble en ganske lang runde i skogen i går, ble det en kortere en i dag. Til gjengjeld ble det også middag i skogen i dag + at jeg fikk med meg årets «Til Topps»-mål i Estenstadmarka (som er Månen).

Utsikt fra Månen.

Jeg hadde helt glemt at det var onsdag og middagservering på Estenstadhytta inntil jeg så driveren av hytta kjøre oppover idet jeg begynte min tur. Jeg brukte ikke lange tiden på på bestemme meg for å avslutte turen på hytta. Det er lenge siden jeg har vært innom, så det var absolutt på tide. Dessuten; middag med utsikt skal man ikke kimse av 😉

Utsikt fra Estenstadhytta. Synd med kraftlinjene, men strøm må vi ha.

Skogens ro – en dyd av nødvendighet

Etter et slitsomt døgn på jobbsamling var jeg mer enn klar for noen timer i skogen helt alene. Jeg hører til dem som synes det er hyggelig med sosiale samlinger, men samtidig koster det mye energi, så sosiale aktiviteter må kompenseres med den gode ensomheten for at jeg skal ha balanse i sinnet.

Rester av en gammel demning ikke langt fra Svarttjønna.

En kjapp lunch ble unnagjort før kart og kompass ble funnet frem og kaffe fylt på termosen. Klokka to la jeg ivei oppover bakkene fra Bekken. Postene jeg planla å finne i dag ligger i området rundt Lomtjønna. Som ventet var det knapt mennesker å treffe på i skogen; akkurat slik jeg ønsket. Jeg begynte med å lete etter den posten jeg ikke fant sist jeg var på turorientering, og etter en knapp time kunne jeg endelig notere koden på denne posten. Resten av postene var atskillig greiere å finne og jeg endte opp med å notere koden for totalt åtte poster denne ettermiddagen. Som seg hør og bør på skogtur hadde jeg et par kaffepauser innimellom orienteringen. Det er så utrolig deilig å sitte helt for seg selv og ikke høre andre lyder enn naturens egne. Myrullen blomstrer vakkert på myrene nå, og mange sommerblomster lyser vakkert opp mellom alt det grønne ellers i naturen. Det er balsam for sjelen å sitte og se utover myrlandskap mens man tenker på alt og ingenting.

Sellesmyra.

Det ble fire deilige timer i skogen i dag. Da begynte gnagsåret jeg pådro meg i helgen å gjøre seriøst vondt, så jeg fant at det var på tide å slutte mens leken var god.

Et hyggelig møte og en ufrivillig joggetur

Sol fra blå himmel, noen hvite godværsskyer og 25 varme grader var værstatus da jeg avsluttet en noe kortere arbeidsdag enn normalt. Litt for varmt for skogtur egentlig, men jeg hadde behov for å røre litt på meg etter en rolig dag på verandaen i går, så jeg fant frem kart og kompass og kjørte til Bekken hvor jeg la ivei oppover bakkene på vei mot den første posten.

Ingen problemer med å finne verken den første eller den andre posten. Ved sistnevnte post traff jeg en dame som var ute i samme ærend som meg og vi slo av en hyggelig prat i skogen. Litt uti samtalen viser det seg at hun har lest bloggen min tidligere, og synes at jeg skriver så folkelig. Hvilket merkelig sammentreff!

Stien ble plutselig våt.

I løpet av den korte tiden vi sto og pratet hadde det plutselig samlet seg grå skyer på himmelen og torden kunne høres i det fjerne. Jeg valgte likevel å gå videre for å jakte på neste post. For å gjøre en lang historie kort, så fant jeg ikke posten. Hadde jeg tatt en kompasskurs hadde nok sjansene økt for å finne den. Etter å ha rota rundt i det aktuelle området lenge uten å finne posten begynte de første regndråpene å falle, og jeg tok straka vegen i retning sti som gikk ned mot Bekken. Jeg hadde ikke kommet langt før regndråpene strømmet ned og sørget for godt, gammeldags pissregn. I håp om at regnet skulle gi seg, fant jeg en tett furu å stå under og sto relativt tørt under den, men det virket ikke som om regnet skulle gi seg med det første, så til slutt tok kjedsomheten meg og jeg valgte å bevege meg i retning bilen – i joggetempo. Det skal MYE til før jeg jogger, men regnet fikk meg jammen til å øke tempoet for å komme fort tilbake til bilen. Det skal bli lenge til neste gang!