Category Archives: Andre turer

Sommerferie i desember

Jeg liker å reise, men sommeren vil jeg helst ha i Norge. I november eller desember derimot; DA reiser jeg mer enn gjerne til sydligere strøk for en dose dagslys og varme. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha bosatt meg mye lenger sør i hele november, desember og januar. En gang uti februar hadde det passet å komme hjem – når skiføret er på plass og dagslyset vender tilbake med stormskritt. Men akk… enn så lenge må jeg bidra med min yrkesdeltagelse, så drømmen om sol og dagslys i mørketida får være nettopp det; en drøm, enn så lenge.

Ferie derimot – det kan jeg jo nyte nettopp fordi jeg jobber, og også denne gangen gikk turen til mine foreldres leilighet sør på Gran Canaria. Ferien ble en lett blanding av soling, turliv, trening, mat og drikke. En perfekt ferie i mine øyne.

9712A789-1A46-4076-A867-BCEE123CF7AF-COLLAGE

Solslikking, styrketrening og tur. DET er ferien sin det 🙂

Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om turene vi gikk denne gangen. Alle sammen er gått tidligere (minst en gang), og er utførlig beskrevet, så dersom du ønsker å gå noen av turene jeg viser bilder av i denne bloggposten, kan du bruke søkefunksjonen, så vil du få opp flere detaljer.

IMG_7101

Som vanlig gikk feriens første tur til Korset ovenfor Patalavaca. Hvem er det som kan mislike dette i desember?? Jeg bare spør!

IMG_7110

Ettermiddagsvandring langs kysten melllom Arguineguin og Patalavaca.

IMG_7130

Fra Våres Plass hvor fjellet stuper rett ned i Barranco de Arguineguin.

IMG_2355

På vei mot karpedammen fra Våres Plass. Dammen var en gedigen skuffelse og det finnes visstnok ikke karper i dammen lenger ifølge noen vi møtte der. Styr unna!

IMG_2366

Frodig landskap på vei til Veneguera fra Mogán. Her en bananplantasje.

IMG_2371

Mogan – Veneguera T/R er en tur som anbefales. Koselig landsbytorg i Veneguera hvor man kan få både mat og drikke. Her er vi på vei ned mot Mogán og turens ende.

IMG_2374

Lunch i Puerto de Mogán hører med til sydenferien vår, synes vi.

IMG_2363

Vestsiden av Gran Canaria byr på ville, vakre fjell.

IMG_7187

Turene vi går rett fra leiligheten passerer ofte gjennom en geitefarm. Hvor mange geiter bonden har, vet jeg ikke, men det er ikke få!

IMG_7201

Sangria ved sjøen mens sola synker ned bak horisonten er en helt ok feriesyssel.

IMG_2396

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás fra Montaña Altavista. EN tur jeg stadig vender tilbake til.

IMG_7230

Vi blir bortskjemte med vakre solnedganger på Gran Canaria.

IMG_2399

Gran Canarias ville indre fjellverden sett fra stien mot Altavista.

25973A61-451E-4CA7-9EA7-8CD3B1F543BC-COLLAGE

Arguineguin. Ikke veldig vakker, men enda ganske autentisk.

14 dager går fort og før vi visste ordet av det, var det tid for hjemreise og julefeiring i Norge. Vi fikk gjort mye av det vi hadde tenkt, men som vanlig, slett ikke alt. Enda godt at Gran Canaria ikke går noen vei!

Den mindre brukte delen av Ladestien

I slutten av september gikk jeg søndagsturen på Ladestien, men ikke mellom Korsvika og Leangen Gård som er det vanlige for meg og ganske mange andre. I stedet la jeg turen i retning Grilstadfjæra via Sjøvegen. Sjøvegen har hatt bebyggelse lenge, men Grilstadfjæra er en helt ny bydel som er i ferd med å reise seg ved sjøen.

img_6642

Jeg nærmer meg Grilstadfjæra og marinaen.

Strekningen mellom Sjøvegen og Grilstadfjæra har jeg faktisk aldri gått før, og den var overraskende sjarmerende med en blanding av ærverdige gamle hus og nyere seniorboliger i en utradisjonell stil før man til slutt havner i den nye bydelen som delvis allerede er bebodd, og delvis er under bygging.

Jeg gikk hele veien bort til marinaen før jeg snudde nesen i retning Leangen Gård hvor bilen sto parkert. Det var vakkert høstvær denne søndagen, men ganske kaldt i lufta, så sommervarmen virket å være en saga blott.

img_6644

På vei mot marinaen langs sjøen i Grilstadfjæra.

Tilsammen ble det nesten 10 km. på tur denne dagen, og mange nye synsinntrykk. Denne delen av Ladestien er virkelig å anbefale som en variasjon til den vanligere delen av stien. Den er forøvrig atskillig mindre kupert enn delen mellom Korsvika og Leangen Gård, så den passer perfekt på dager hvor kroppen ikke er helt samarbeidsvillig (slik min ikke var denne dagen).

img_6640

En av flere rasteplasser langs stien. Nydelig utsikt er det på dem alle.

På tur langs en nedlagt jernbanelinje

I sommer var det offisiell åpning av en gangsti som går langs sjøen på en nedlagt jernbanelinje: Hommelvikstien. En ettermiddag i september kjørte kjæresten og jeg til Hommelvik for å rusle langs denne gangstien.

img_2119

Her startet turen: ved småbåthavna rett utenfor Hommelvik sentrum.

Det var nydelig vær, men høstsola er lav, så store deler av stien lå i skygge da vi gikk og det var småkjølig i lufta.

Vi parkerte ved båtklubben og fulgte skiltene rundt Svartneset i retning Flatholmen. Gangstien er lettgått og egner seg både for barnevogn, rullestol og sykkel. Langs stien er det flere steder satt ut benker og bord for de som har med niste. Denne ettermiddagen hadde en familie tatt med seg middagen ut og de små barna så ut til å storkose seg.

img_2142

Bred og godt opparbeidet tursti langs sjøen.

Der Flatholmen stikker ut i sjøen stopper gangstien og man kan se den gamle jernbanelinja gå videre mot Muruvik. Vi valgte å gå ut mot sjøen og fant et lite sjønært eldorado med flate holmer (derav navnet antar jeg) og koselige fritidsboliger. Hvertfall tror jeg det er fritidsboliger, men mulig at de er heltidsboliger også.

img_6620

En av mange rasteplasser på turen. Denne befinner seg på Flatholmen.

Mens vi ruslet rundt der ute på holmene gikk sola langsomt ned og skapte en stemningsfull aften som bare ble vakrere og vakrere. Da vi kom tilbake til bilen var det skikkelig skumring, men ikke helt mørkt enda. Knappe 7 km. totalt ble denne turen, og det inkluderer rusling så langt ut vi kom på Flatholmen. Ikke verdens lengste tursti med andre ord, men veldig vakker på en kveld som dette.

img_2137

Kveldsstemning på Flatholmen.

Turen ble gått 20. september. 

Åsen i Sandnessjøen

Noen timer etter at vi forlot Bodø i regn kunne vi parkere utenfor hotellet vi skulle bo på i Sandnessjøen. Været hadde bedret seg og det så ut til å bli riktig så fin ettermiddag. Den måtte vi utnytte selv om det var for sent på dagen til å forsøke å bestige en av de Syv Søstre. Åsen i Sandnessjøen derimot (også kalt Sandnessjøens indrefilet) var innen gangavstand fra sentrum og skulle visstnok gi flott utsikt både over fjorden og de Syv Søstre.

IMG_6210

Utsikt mot Dønna.

Etter litt roting fant vi utgangspunktet ved tårnet som ruver over byen. Stien er lett å følge og gir som lovet nydelig utsikt til begge sider av åsen. I den første delen av turen er det mange vitnesbyrd om tysk beleiring av Norge under 2. verdenskrig. Gamle bunkerser og en gammel kanon står fortsatt  i Åsen.

IMG_6203

Kanon fra 2. verdenskrig.

Underveis til Varden (høyeste punkt på stien) passerer man også Tufteparken, en utendørs treningspark for de som vil utfordre musklene sine utendørs. Vi brukte ikke lang tid her, men fortsatte i stedet til Varden. Her satt det tre ungdommer og nøt sommersola. Vi tok  noen bilder og returnerte samme vei som vi kom. Stien fortsetter videre til Kleivskaret, men vi sa oss fornøyd med å ha nådd stiens høyeste punkt siden det gikk mot kveld og sulten begynte å gnage i tarmene. En mil på tur ble det denne kvelden. Deilig avslutning på en lang dag i bil.

IMG_0933

Ved Varden med utsikt til de Syv Søstre bakom.

Sandnessjøen – Tonnes: Et vakkert stykke Norge.

Etter å ha somlet rundt på øyene Vega, Herøy og Dønna var det på tide å komme seg videre nordover på Kystriksveien. Det innebærer naturlig nok en del kjøring, altså en transportetappe eller flere. Da vi forlot Dønna stoppet vi i Sandnessjøen og spiste lunch før vi kjørte mot Tonnes, hvor  jeg hadde booket et rom på Oscarbrygga dagen i forveien.

IMG_1601

Siste farvel med Dønna og Dønnmannen på vår ferd mot nord sett fra FV17 rett før Helgelandsbrua.

Det kan jo være ganske kjedelig å kjøre langt i bil, men ikke langs Kystriksveien. Og hvertfall ikke denne etappen mellom Sandnessjøen og Tonnes (eller Kilboghavn om man ikke tar avstikkeren fra Kystriksveien og ut til Tonnes). Dette må være den vakreste strekningen av dem alle langs FV17.

Det begynner allerede rett etter at man forlater Sandnessjøen. Da krysser man Leirfjorden på Helgelandsbrua som må være Norges vakreste bro?  Broa hadde vi sett på vår ferd mot Dønnmannen. Nå krysset vi den i bil på vår vei videre mot nord.

IMG_1599

Helgelandsbrua. Visst er den vakker?!

Deretter går veien til langs fjorden til neste ferge over til Nesna. Videre kjører man stort sett med kysten på den ene siden av veien mens vakre fjell kan beskues på den andre siden. Ved Kleivhalsen er det laget en rasteplass med informasjonsskilt. En stopp her anbefales da naturen er vidunderlig vakker i dette området.

IMG_1607

Utsikt innover Aldersundet fra rasteplassen ved Kleivhalsen.

Da vi ankom Tonnes (ca 20 minutters avstikker fra Kystriksveien) fikk vi oss en skikkelig overraskelse. Snakk om å få rom med utsikt! Tonnes er ikke rare plassen, men du verden så vakkert det er der.

IMG_6138

En fiskebåt er på vei inn til Tonnes.

Her er også en travel skipsekspedisjon og hurtigbåtene anløper brygga, så her er det stor aktivitet. En restaurant finnes også på brygga og her fikk vi oss en nydelig middag etter å ha installert oss på rommet og ruslet litt rundt for å se oss om. Resten av kvelden ble tilbragt på verandaen inntil sola hadde gått ned. Når omgivelsene er så vakre som det de var her, har jeg ikke behov for å gjøre annet enn bare å sitte og nyte utsikten. Tonnes ligger rett sør for polarsirkelen, så selv om det var en drøy måned siden midtsommer gikk ikke solen ned før rundt halv tolv på kvelden. En lang, deilig kveld med denne nydelige utsikten m.a.o. Her synes jeg faktisk at det var så fint at jeg kunne tenkte meg å komme tilbake en annen gang og bli noen dager. Turmulighetene rundt det lille stedet er mange, og med hurtigbåt kan man også komme ut på flere av øyene. En dag…..!

IMG_1616

Utsikt fra verandaen vår på Oscarbrygga.

IMG_1617

Solnedgang over Hestmannen. Havskodda ligger over sjøen, men det hindret ikke at vi fikk oppleve en vakker kveldshimmel.

Herøy og Dønna inkl. topptur til Dønnmannen

Etter Vega fortsatte vi videre med ferge til Tjøtta og deretter videre med nok en ferge til Herøy etter litt kjøring. Været var så strålende som det kan bli i Norge, og siden Herøy er  en relativ paddeflat øy, var det god utsikt over øyriket og sjøen så godt som overalt. Et fantastisk syn var øyene med alle sine broer som svingte seg over smale sund.

IMG_1534

Bro etter bro knytter øyene sammen i dette kystparadiset.

Da vi ankom Seløy Kystferie (på Seløya som er knyttet til Herøy med bro) ble det litt klabb og babb før vi fikk rommet jeg hadde bestilt. Visstnok noe dobbeltbooking, men det ordnet seg til slutt.

IMG_1549

Seløy Kystferie ligger fint til ved fjorden på Seløya.

IMG_1532

Krystallklart vann og bratte fjell. Det er Helgeland i et nøtteskall.

Idet vi var klare for å starte på sykkelturen vår hadde det begynt å skye over, men det var fortsatt varmt og kun et lett skydekke hadde bredt seg over himmelen. Siden det er så flatt på Herøy er det ekstremt lettsyklet der (hvertfall når det ikke er motvind av betydning). De eneste bakkene vi møtte på var broene som var bygget mellom holmer og øyer.

IMG_1540

Sykkeltur på Herøy og Dønna var en drøm.

På sykkelturen krysset vi også over til Dønna og syklet et stykke innover før vi bestemte oss for at nok var nok og returnerte til leiligheten for en dusj. Middagen inntok vi på Augustbryggo. Den ligger en kort sykkeltur fra Seløy Kystferie. Chilistekt kveite smakte nydelig denne vakre sommerkvelden.

IMG_1546

Sandstrand på Dønna

IMG_1547

Blå himmel, blått hav og fargerike sommerblomster. Norge på sitt beste.

Dagen etter skulle vi forflytte oss til et nytt overnattingssted. Denne gangen Brygga på Dønna. På veien dit skulle vi på fjelltur, nærmere bestemt Dønnmannen. Vi startet fra Teigstad og fulgte rødmerket sti oppover fjellet. Etterhvert som man kommer over skoggrensen får man en fantastisk utsikt til De Syv Søstre i Sandnessjøen samt den flotte Helgelandsbrua.

IMG_1555

Utsikt ned dalen der vi kom opp (og gikk ned selvsagt). Dette er den behagelige delen av turen for oss som lider av høydeskrekk.

Turen starter bratt, og siden blir det bare brattere og brattere. Mot toppen blir det også en del løsgrus og løse steiner som potensielt kan utløse små skred og  det er ikke spesielt hyggelig for de som kommer etter deg. Dette er også årsaken til at den ruten vi gikk nettopp har blitt «stengt». Dvs. at all merking er fjernet og tauet som var lagt ut på de siste, bratteste høydemetrene er fjernet, men ruten er selvsagt ikke fysisk stengt, og stien er så tydelig at det ikke vil være noe problem å finne veien opp i lang, lang tid fremover.

IMG_1568

Nesten over tregrensa og De Syv Søstre viser seg fram i all sin prakt.

Da vi kom til tauet begynte jeg å gå oppover mens jeg hang meg fast i tauet, men så plutselig kjente jeg at NÅ var det nok. Da hadde jeg vært uvel de siste 300 høydemetrene, og selv om det nå gjensto usle 50 høydemetre før jeg nådde «haka» på Dønnamannen snudde jeg. Det var (som alltid når jeg snur) tanken på nedturen som var utslagsgivende. Når det blir skikkelig bratt, synes jeg alltid at nedturen er den verste delen, og siden jeg for enhver pris vil unngå å ikke komme meg ned for egen maskin, så hender det at jeg velger å snu selv om jeg sikkert kunne nådd toppen. Et tilleggsmoment er selvsagt at når man lider av høydeskrekk, slik jeg gjør, og man har beveget seg utenfor komfortsonen i lang tid, så slites motet ned over tid. Det + vissheten om at det verste uansett gjensto (nedturen) var utslagsgivende for min snuoperasjon.

IMG_1554

Mot Dønnamannen. Stien går opp omtrent midt på fjellet og følger IKKE ryggen slik man skulle tro.

Da jeg senere sjekket GPS-sporet og så hvor utrolig nære jeg hadde vært toppen, ble jeg småsur på meg sjæl, men gjort var gjort, og jeg hadde uansett pushet egne grenser og vært utenfor komfortsonen i lang tid. En svett tur med mange høydemetre (omtrent 970 meter opp og like mange ned), god treningseffekt samt nydelig utsikt over Helgeland i et fantastisk (nesten for varmt vær til en slik tur) får jeg være fornøyd med, så får vi se om jeg prøver meg på Dønnamannen fra et annet utgangspunkt siden. For ordens skyld så gikk min kjære alene videre til haka på «mannen» (854 moh). Hvorfor han ikke fortsatte til det høyeste punktet (leppa på 858 moh) er meg et mysterium, men det forklarer iallefall hvorfor han kom ned ikke lenge etter at jeg hadde begynt på returen. Det skal dog sies at for å nå leppa må du over en smal egg, så selv om det bare er 4 høydemetre som skiller de to toppene er det ikke gjort i løpet av et minutt å nå leppa fra haka.

IMG_1559

Nydelig utsikt mot nord idet vi nærmer oss partiet der tauet var lagt ut.

Etter turen opp til Dønnmannen kjørte vi tilbake til Augustbryggo for å spise middag, så det ble tidlig kveld før vi ankom Brygga på Dønna. Brygga ligger helt nede ved sjøen i en beskyttet fjordarm, så her ser man ikke storhavet, men du verden for en idyll det var likevel. I det fantastiske været satt vi ute på terrassen til midnatt og fikk se fjellene og himmelen skifte farge etterhvert som solen sank på himmelen.

IMG_0893

Blikkstille fjord ved Brygga.

IMG_6111

Det går mot kveld på Brygga.

Før vi tok ferge til Sandnessjøen neste dag, dro vi på en liten sightseeing nordover på Dønna og fikk med oss Dønnafallosen, Dønnes Kirke og utsikten fra Dønnesfjellet (som man kan kjøre opp på). Vanvittig flott, så denne MÅ oppleves om man noen gang er på Dønna i godvær.

IMG_1587

Utsikt mot Lovund fra Dønnesfjellet.

Vega

Fra Brønnøysund gikk turen «ut i øyan», nærmere bestemt til Vega i første omgang. Her hadde jeg ikke klart å finne overnatting da det virket som om alt var bortbestilt i lang tid, så da ble det teltovernatting ved sjøen. Vi hadde fått tips om en fin vik hvor vi kunne telte, og fant etter litt bomkjøring vika.

IMG_6065

Flott teltplass på Vega.

Gråværet hadde blitt erstattet med sol fra skyfri himmel, men innen vi hadde kommet oss til Vega og fått opp teltet var det allerede sen ettermiddag. Vi tenkte likevel å prøve oss på en topptur til Gullvågfjellet, men da vi nærmet oss utgangspunktet med bil kjente både jeg og kjæresten at motet og viljen sviktet. Det så styggbratt ut, og så sent på ettermiddagen hadde vi begge litt vondt i viljen. Vi endte derfor med en liten sightseeing pr bil og fikk blant annet se en enormt svær gjeng med ender på et jorde (inkludert noen søte små nøstebarn) og idyllen Nes.

IMG_6067

Nes på Vega.

IMG_1483

Også fra Nes.

Tilbake i vika fyrte vi opp grillen og fikk i oss litt mat før vi dro ut på en liten sykkeltur. På hjemveien stakk vi innom Vegsteinfjellet. Det er en kjapp tur opp til toppen som ikke rager mer enn 72 moh. Til tross for den beskjedne høyden er det en fantastisk utsikt over øyriket Vega. Siden jeg glemte igjen kamerat mitt på toppen ble fjellet besteget to ganger av oss denne kvelden.

IMG_1491

Idyll langs sykkelruten.

IMG_1495

På vei mot Vegsteinfjellet.

Resten av kvelden ble brukt i vika der vi hadde teltet. I en skråning hadde vi sol til ganske lang ut på kvelden. Jeg elsker de lyse sommerkveldene i nord!

IMG_1496

På toppen av Vegsteinfjellet.

 

Torghatten

Torghatten er et velkjent og snodig landemerke på Helgelandskysten. Et fjell med et gedigent hull i er ikke hverdagskost, så det måtte vi selvsagt få med oss på vår ferd mot Bodø. Jeg hadde en drøm om å «gjøre» Torghatten på alle måter. Dvs. gå opp i hullet, gå rundt fjellet og ikke minst stå på toppen av fjellet.

IMG_1413

Utsikt mot øst på vei opp til hullet i Torghatten.

Etter en natt i en altfor myk hotellseng våknet jeg med en rygg som var helt «ødelagt». Alt gjorde vondt, aller mest å sitte ned. Jeg var derfor lettet når vi endelig kunne stige ut av bilen på parkeringsplassen ved foten av Torghatten. Min erfaring er at når ryggen verker er det lite vits i å sette seg ned. Beste medisin er som regel rolig gange i ulendt terreng. Jeg håpet derfor at en tur opp og ned til hullet ville medføre bedring.

IMG_1428

Min kjære og jeg i hullet på Torghatten.

Opp til hullet tar det ca 20 min. på god sti, til dels steinete, men ikke noe som er problematisk. Oppe i hullet får man virkelig se hvilke dimensjoner det er over det. Hullet er 160 meter langt, 35 meter høyt, og 20 meter bredt.

IMG_6015

Snart opp i hullet. Det siste stykket er det laget trappetrinn.

Fra der man kommer opp til hullet går det bratt ned til den andre enden av hullet, så her er det laget en trapp ned for å sikre en trygg nedfart. Det er flott utsikt i begge ender av hullet, men jeg holder kanskje en knapp på utsikten mot vest hvor man ser utover storhavet og et fantastisk øyrike.

IMG_1419

Utsikten mot vest.

Vel nede ved parkeringen igjen var ikke ryggen min blitt det minste bedre, men jeg hadde likevel lyst til å prøve å komme til topps på Torghatten. Stien opp til toppen er merket og starter et stykke «rundt» fjellet fra der parkeringen er. Fjellet er ikke så høyt, bare 258 moh, men det er heller ikke særlig langt opp til toppen, så det går relativt bratt oppover hele veien.

IMG_6021

Krystallklart vann ved Torghatten.

Vi kom omtrent halvveis opp da vi kjente noen regndråper som kom drivende med vinden. Samtidig var ryggen nå så vond at kjæresten begynte å bli redd for at jeg ikke ville komme meg ned for egen maskin, så vi snudde. Det bratteste partiet var igjen ut fra det jeg kunne bedømme, men under normale omstendigheter burde det gått greit. En annen gang!

IMG_6022

Ruten videre opp fra der vi snudde.

Da vi kom ned til utgangspunktet fortsatte vi rundt hele hatten. Den delen av rundturen som gikk langs kysten var utrolig flott. Litt kjedeligere ble det å trave tilbake til bilen på asfalt, men en flott rundtur er det. Synd med toppen, men vi har uansett «gjort» Torghatten på ordentlig vis og ikke bare nøyd oss med hullet.

IMG_1443

Langs kysten på vei rundt Torghatten. Her begynte sola å bryte gjennom skydekket.

 

 

Kystriksveien med avstikkere

Kjæresten og jeg innledet ferien med en drøy uke på tur langs Kystriksveien mellom Steinkjer og Bodø. Dvs. vi droppet det aller første stykket og kom inn på veien ved Høylandet. Til gjengjeld tok vi noen avstikkere, blant annet «ut i øyan» til Vega, Herøy, Seløy og Dønna. Fra Bodø tok vi E6’n hjem igjen. Om vi glemmer den første dagen på veien og morgenen i Bodø, hadde vi vidunderlig vakkert sommervær på turen vår, og jeg kommer for alltid til å huske Kystriksveien med avstikkere som et eventyr. Intet mindre!

IMG_1515

Kystriksveien betyr mange ferger. Enda flere når man velger å ta en tur ut i øyriket. Her forlater vi Vega.

Turen vår var i korte trekk som beskrevet under. Flere detaljer kommer i senere blogginnlegg for flere av dagene.

Dag 1 (søndag):  Trondheim – Brønnøysund. Det var vått og grått denne dagen, så planen om å ligge i telt på ruta opp mot Heilhornet og bestige denne på mandag ble droppet. Skal jeg gå høyt og bratt vil jeg ha tørt underlag og utsikt på toppen. Dermed booket jeg et hotellrom i Brønnøysund denne søndagen. Det ble tidlig kveld på oss etter at vi hadde spist nydelig kinamat på en restaurant i sentrum.

IMG_6006

Regnvær og lavt skydekke. Ikke ideelt for en svært bratt tur opp til Heilhornet. En annen gang kommer vil tilbake for å gå på toppen. Denne gangen dro vi videre.

Dag 2 (mandag): Brønnøysund og turer på og rundt Torghatten. Mer om denne dagen kommer i et eget blogginnlegg.

IMG_1438

Fra turen rundt Torghatten etter at vi hadde vært oppe i hullet fra andre siden.

Dag 3 (tirsdag): Vega. Vega er langt mer enn bare én øy. Det er et øyrike uten like. Vi fikk ikke oppleve dette øyriket fra båt denne gangen, men hovedøya Vega er i seg selv verdt en reise. Vegaøyene er forøvrig på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv på grunn av det unike kulturlandskapet i området.

IMG_1486

Kystidyll på Vega.

Dag 4 (onsdag): Herøy/Seløy. Fra Vega jukset vi litt og tok ferge direkte til Tjøtta for å spare inn en fergetur. Deretter ble det etter litt kjøring nok en ferge over til Herøy. For et paradis i godvær! Også Herøy består av mange øyer og antall øyer er langt flere enn antall innbyggere i dette området. Herøy er forøvrig pannekakeflat, så her var det deilig å sykle i sol og vindstille. Hit vil jeg tilbake!

IMG_1532

Vakre Seløy. Dønnmannen i bakgrunnen.

Dag 5 (tordag): Fra Herøy er det kort vei til Dønna. Øyene er forbundet med broer. På vei til leiligheten vi hadde leid på Brygga tok vi en topptur opp til Dønnmannen (også kalt Dønnamannen). Mer om den i eget innlegg senere.

IMG_1559

Her har vi har kommet ganske høyt opp på vår vei opp mot toppen av Dønnmannen.

Dag 6 (fredag): Fra Dønna gikk turen tilbake til fastlandet med ferge til Sandnessjøen etter at vi hadde sett fallossteinen på øya, samt Dønna Kirke og utsikten fra Dønnesfjellet. Etter lunch i Sandnessjøen fortsatte vi nordover over Helgelandsbrua til Tonnes rett sør for polarsirkelen. Her hadde vi leid et rom på Oscarbrygga. Tonnes er ikke store plassen, men du verden for en idyllisk beliggenhet helt ut i havgapet med utsikt til flotte øyer overalt. God mat hadde de også på restauranten! Hit vil jeg også tilbake!

IMG_1616

Deler av utsikten fra verandaen vår på Oscarbrygga.

Dag 7 (lørdag): Dette var dagen for venting på ferge og skyssbåt. Hvordan er det mulig å ha ferger som korresponderer så elendig som de mellom Kilboghamn – Jektvik og Ågskardet – Forøy? Når vi omsider kunne kjøre i land på Forøy gikk ferden videre til Holandsfjorden hvor vi måtte vente i halvannen time på skyssbåt over Holandsfjorden for å komme til utgangspunktet for en tur opp mot Engenbreen (en brearm av Svartisen). Mens vi ventet på båten skyet det over dessverre. Temperaturmessig var det bare deilig for det var kvelende varmt der vi satt, men bildene av breen og omgivelsene ble mye kjedeligere når alt ble grått, hvitt og svart.

IMG_1643

Engenbreen (Svartisen) sett fra utsiktpunkt på Kystriksveien. før det skyet over.

Fra kaia er det ca 1 km. inn til Brestua som har en fantastisk utsikt til breen. Enda nærmere breen kan man komme om man går ytterligere 2 km. inn til brekanten. Dette er også starten på turen opp til Tåkeheimen, Norges mest utilgjengelige DNT-hytte. Jeg hadde fabulert om en tur opp hit, men i og med at det ble meldt regn søndag droppet vi det. Det er bratt opp til Tåkeheimen og turen går visstnok over både stein og sva, og det er ikke noe artig i regnvær. Dessuten vil jeg jo gjerne kunne nyte den spektakulære utsikten fra hytta om jeg først sliter meg opp dit. En annen gang!

IMG_1657

Brestua. Her spiste vi Biff Stoganoff til middag.

Da vi atter en gang var på fastlandet gikk turen nesten straka vegen til Bodø der vi tok inn på hotell. På veien stoppet vi ved Saltstraumen, en av verdens sterkeste tidevannsstrømmer. I Bodø tok vi inn på hotell, og rakk en liten rusletur langs småbåthavna  + en burger på en restaurant nær hotellet før vi fant senga.

IMG_6194

Småbåthavne i Bodø før regnet kom.

Dag 8 (søndag): Bodø vartet opp med grå himmel og regn da vi våknet. Alle tanker om en sykkeltur ble skrinlagt og vi kjørte i stedet til Sandnessjøen hvor vi tok inn på hotell. Det klarnet opp i løpet av ettermiddagen, og vi fikk oss en fin tur i Åsen, også kalt Sandnessjøens indrefilet. Mer om den turen senere.

IMG_6210

På tur i Åsen. Utsikt mot Dønna fra benken.

Dag 9: Siste etappe hjem til Trondheim. Kun avbrutt av et lite stopp ved den flotte fossen Laksforsen samt en lengre stopp i Harran for å besøke min kjæres mor samt spise grillmat hos en kompis av han. Etter flotte dager var vi atter hjemme igjen. Makan til flaks med været som vi hadde skal man lete lenger etter, og dette gjorde nok turen vår til det eventyret det ble. Det er ikke NOE som slår Norge når været viser seg fra sin beste side, helt objektivt sett selvsagt 😉

IMG_6235

Denne fossen ga MYE lyd fra seg.

Ruglråen

Nedenfor hytta, i dalen, ligger en dyp canyon (elvegjel, juv). Den heter Ruglråen og starter et stykke lenger sør og ender et stykke lenger nord. Nede i juvet renner elven Rugla. Juvet er ca 5-6 km. lang og over 100 meter dypt på det meste.

IMG_0817

Villniss!

Sist helg var vi på utforskerferd både lørdag og søndag i dette spennende juvet. La det være sagt med en gang: Her her bare sporadisk sti (iallefall der vi gikk), og for det meste er det vilt og bratt, og nesten ufremkommelig. Særlig vestsiden er stupbratt. At det har bodd folk her en gang er nesten umulig å forestille seg, men det har altså vært mennesker som har hatt sitt livsverk  i dette trange, dype juvet.

IMG_5778

Stupbratte fjellvegger på vestsiden av juvet.

Vårt første møte med juvet skjedde fra oven. Vi gikk fra hytta, krysset RV30 og fulgte en gammel traktorvei et stykke før vi fortsatte over myr og lyng til vi sto på kanten av et enormt stup. Jeg som har en smule høydeskrekk kjente at det kilte skikkelig i magen og at beina liksom visnet bort. Helt ut på stupet beveget jeg meg derfor ikke, men opplevelsen var like fullt stor.

IMG_5782

Min kjære studerer fossen som skal være ca 30 meter høy.

Vi ruslet langs juvet i retning sør et stykke og plutselig dukket det opp en foss der nede. Jeg antar at det var Råfossen vi så. Vi så også flere steder hvite fjær langs kanten av stupet. Er det ørna som har hatt seg et rypemåltid eller flere? Det skal visstnok finnes ørn i juvet.

IMG_5779

På kanten av stupet med Råfossen i bakgrunnen.

Dagen etter forsøkte vi å gå oppover juvet fra starten i nord; Engan Skanse. Engan skanse er en skanse ble bygget i 1678 for å stoppe svenskene og det sto et slag her i 1679. Så mye er det egentlig ikke å se her, men en gresskledd opphøyning er vel kanskje den gamle skansen?

Vi tok oss ned en skråning og kom til Rugla og begynte å følge denne sørover. Først over en slette, så inn i skogen over stokk og stein. Det ble stadig brattere og stadig mer ufremkommelig. Et stykke oppi juvet sa jeg stopp. Kjæresten krysset elva der den nesten var på sitt bredeste og påsto at det var sti på andre siden, men det hadde jo vært sti der vi hadde gått også… et stykke. Så hvem vet om stien på andre siden stoppet like oppi der?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ruglråen – vill og vakker. Kjæresten har nesten kommet seg over elva.

Nei, jeg nektet å krysse elva, så det var bare å ta seg tilbake til Engan via en liten omvei opp og innover igjen på det som så ut som en gammel traktorvei. Også denne stoppet i et ugjennomtrengelig buskas, så vi snudde og returnerte til bilen.

Jeg er ikke helt ferdig med Ruglråen enda. Etter å ha finstudert kartet har jeg sett meg ut et nytt sted for å forsøke å komme med ned i Råen. Målet er å komme meg til Salomeråen. Her bodde Salome (1759-1848) med familien sin i mange år og det skal finnes rester av et eldhus der. Til tross for at det ser ugjestmildt ut der nede kan det ikke ha vært helt ille, for både Salome og ektemannen Iver ble riktig så  gamle før de vandret. Salome rundt 90 år, ektemannen rundt 83 om jeg ikke husker feil.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Idyllisk lite skogstjern rett ved veien.

Rolf Engan har skrevet Salomes historie i en bok som enkelt og greit heter «Salome». En fasinerende fortelling om en sterk kvinne som fant glede i nesten ingenting (sett med våre velstandsøyne) og levde et liv i takknemlighet for det lille hun hadde. Absolutt verdt å lese, spesielt for de som på en eller annen måte har en tilknytning til Holtålen/Røros.