Grå og nedbørsrik påske, men fin læll

Påsken 2020 ble noe helt annet enn drømmepåsken 2019. Pga coronaviruset var hytta forbudt område, så vi måtte forbli hjemme. I tillegg må jeg vel kunne si at påsken ble svært grå og relativt rik på nedbør uten å bli kalt negativ.

Estenstadmarka i påsken. Godt med snø og mer kom det denne dagen.

Til tross for det synes jeg vi hadde en fin påske. Selv om det kom en del nedbør, kom den heldigvis for det meste i form av snø og ikke regn. Og siden det har vært en snørik vinter, var det fortsatt fine forhold for skiturer selv om vi ikke kunne være på fjellet. Så til tross for hjemmepåske kunne vi altså være mye ute, og for meg er det det viktigste i en ferie. Inneliv er det nok av i hverdagen, så i ferier ønsker jeg å tilbringe mye tid ute, og det ga heldigvis denne påsken rom for. Det fine med bypåske er at det er mindre vind enn på fjellet, mer ved enn over tregrensa (= bålfyring), og på toppen av det hele ga påsken anledning til å (gjen)oppdage flotte bynære turområder. Så hva hadde jeg egentlig å klage over? Selvfølgelig hadde jeg satt pris på sol og blå himmel, men når vi ikke får det er det dumt å ødelegge etterlengtede fridager med å være sur. Til alt overmål fikk jeg også se min førstefødte i påsken, og det gjorde godt for mammahjertet. Derfor: påsken 2019 ble fin den.

Påskeaften. Påskens fineste dag. Ikke full sol og blå himmel, men nesten.

Utelivet i påsken foregikk både til fots og på ski. Var vi til fots var det på de små stiene i Estenstadmarka. De var delvis bare, men det lå enda mye snø på stiene, og i skiløyene var det fortsatt skiføre også i lavereliggende deler. På denne tiden av året er det uansett stort sett greit å gå oppå snøen.

Her kobles løypa fra Saksvikvollen på rundløypa fra Klæbu.

Med ski under beina gikk turen til Nordmarka og Brungmarka. To fantastiske områder som nås med bil på under halvtimen fra Trondheim.

På vei opp i Brungmarka langs Leikåsveien.

Utgangspunktet for turer i Nordmarka er for vår del Saksvikvollen (på veien mot Draksten) hvor det er en stor parkeringsplass. De som bor nærmere Klæbu kan starte turen fra Gjenvollhytta. Selv om det er mye mindre folksomt i Nordmarka enn i f.eks Bymarka, var det betydelig flere mennesker der enn jeg har vært vant til i tidligere år (før vi kjøpte hytte og begynte å tilbringe helgene der). Delvis vil jeg tro dette skyldtes at mange hyttefolk måtte holde seg hjemme i likhet med oss, og delvis er det større ferdsel i markaområdene nå enn for noen år tilbake.

Flotte Nordmarka med store myrområder og furuskog. Dette landskapet er faktisk vernet, og det finnes to naturreservater i Nordmarka.

For turer i Brungmarka er det Brøttem ved Selbusjøen som er utgangspunktet. Det er bokstavelig talt en høy terskel for å komme seg opp i marka, men det er så fint og fredelig der at det er verdt alle bakkene opp. Jeg hadde tatt med fjellskiene fra hytta den siste gangen vi var der før hytteforbudet trådte i kraft, og hadde stor glede av dem og kortfellene som var montert på.

Det gode liv i Brungmarka.

Fortsatt er det skiføre i markaområdene rundt Trondheim, men med den varmen vi har nå, smelter det uhyggelig fort. Derfor gleder jeg meg til igjen å dra på hytta til helgen og gå på ski. Det meldes om store snømengder 🙂

Pølser på gang i Brungmarka.

 

Fra Patalavaca til Puerto Rico

Enda så mange ganger jeg har feriert i Patalavaca og enda så mange turer jeg har gått på Gran Canaria, har jeg aldri gått fra leiligheten til Puerto Rico. Med bil er det bare noen få svinger og vips er man i Puerto Rico, men til fots må man først gå innover i landet før man igjen kan vende nesa nedover mot sjøen. Terrenget er rett og slett for bratt mellom disse to småbyene til at man kan gå langs sjøen.

Paradise Lost

Vi gikk først til Anfi del Mar, deretter opp mot hovedveien (GC500) og fulgte en parallell vei fordi bebyggelsen på «toppen av Anfi del Mar» som kalles Los Caideros. Derfra kom vi oss ned på stranden Playa de Balito via en trapp. Herfra gikk vi gjennom undergangen under GC500 og videre mot Paradise Lost (hvor man kan spille paintball hvis plassen fortsatt drives). Ved Paradise Lost må man dra seg litt til venstre for å komme opp på grusveien som går innover Barranco de Balito. Veien slutter et stykke opp i barrancoen og til venstre kan man se en relativt ny bebyggelse i det som heter Agua de la Perra. Omtrent der veien slutter er det noen som har bygd seg et lite krypinn av den heller enkle sorten. «Hagen» består av en rekke varder. Jeg fikk assosiasjoner til en kirkegård. Dessverre er det en god del fattigdom på Gran Canaria og mange har ikke råd til egen bopel, og lager seg derfor enkle krypinn der de måtte finne en passende plass.

Et hjem for noen som ikke har råd til annet.

Vi gikk forbi den enkle bosettingen og fulgte stien som gikk opp til ryggen av en bred «ås» som vi fulgte et stykke innover. Stien svinger etterhvert litt mot venstre og kommer opp på en slags grusvei. Herfra kan man se en ny sti som fører ned i en ny dal; Canada del Canario. Her møter vi på grusveien som vi følger ned til øverste del av Puerto Rico. Hadde vi fortsatt grusveien oppover hadde vi kommet til Norskeplassen.

Bebyggelsen i Agua de la Perra.

Etter et kort stykke nedover på grusveien kommer vi inn på asfaltert vei; Avenida Roque del Este. Vi følger veien nedover til vi til slutt er i sentrum av Puerto Rico.

På toppen av Puerto Rico.

Vi rusler litt rundt her og er også som snarest innom det nye kjøpesenteret som heter Mogan Mall. Siden ingen av oss er spesielt glad i shopping holdt det med en kjapp runde. Deretter gikk turen tilbake til det gamle shoppingsenteret og 2. Etasjen her hvor det kun er restauranter. Vi hadde lyst på tex-mex til frokost/lunch og bestilte chili con carne på en av restaurantene. At det går an å lage noe så dårlig… jeg blir helt matt. Jeg har aldri likt meg i Puerto Rico, og denne formiddagen endret ikke inntrykket. Drosje tilbake til leiligheten kostet rett under 5 euro. Latterlig billig sett med norske øyne.

En av flere store juledekorasjoner på Mogan Mall.

Hundesledetur i Bolterdalen

Dag 3 på Svalbard og de fleste av damene var klare for å være med på hundesledetur i Bolterdalen på Svalbard. Edel hadde valgt å dra på isgrottetur i stedet, mens Anette og Guri skulle tilbringe dagen i Longyearbyen, så vi var 7 damer som ble plukket opp på hotellet av Felix, en trivelig svenske som jobber som guide på Green Dog .

En kort kjøretur på ca 1 mil ut av Longyearbyen og vi befant oss i nydelige Bolterdalen der ca 250 hunder holder hus hos Green Dog, og det høres! I samme område er det også andre kenneler som tilbyr hundekjøring.

Inngangen til Green Dog.

Før vi skulle ut på tur fikk vi tilbud om å låne både kjøredress, vinterstøvler, lue og vanter, og siden været var småhustrig benyttet vi oss av tilbudet. Det er ikke gøy å fryse på tur.

Etter mye om og men var alle påkledd og så ut som teletubbies, inkludert et par som ikke hørte til vår gruppe, men som skulle bli med på tur med oss. Det tok litt tid før alle hundene var spent foran sledene og vi kunne dra, men det betydde jo bare at vi fikk tid til å kose litt med dem. Hver slede skulle ha 6 hunder foran, 8 (eller 10?) på den sleden guiden Felix kjørte.

En bitteliten del av kennelen.

Så dro vi avgårde. Felix hadde en stor slede hvor tre av damene som ikke ville kjøre selv fikk plass. Vi fire andre + paret som var sammen med oss delte på tre sleder og byttet på å kjøre.

Turen gikk innover Bolterdalen og til tross for overskyet vær var det en fantastisk følelse å stå bak sleden og ta inn over seg den storslagne naturen i den vide dalen (ihvertfall etter at vi hadde kommet oss velberget ned en isete og sporete bakke og kunne begynne ferden innover dalen). Jeg kan godt skjønne at folk blir hekta på hundekjøring! Det føltes altfor tidlig når Felix kjørte opp en liten bakke og stoppet. Her skulle vi opp og ned et sidedalføre på vei hjem, så da var det på tide å overlate sleden til Gry mens jeg ble passasjer. Å være passasjer var en behagelig opplevelse, om enn litt kaldere på ryggen enn å kjøre selv.

Nydelige hunder ❤

Altfor tidlig var vi tilbake på kennelen hvor hundene ble spent fra sleden og satt tilbake i sitt lille «hus». Det tok tid, både fordi vi er uerfarne med å spenne dem fra, men også fordi vi ville kose mye med dem før vi måtte forlate dem. Mange synes polarhunder virker skremmende, men de er flotte hunder, og på en kennel som Green Dog er de svært godt sosialiserte og slett ikke farlige på noen måte.

Mektige Bolterdalen.

Omsider måtte vi rive oss løs fra hundene og komme oss tilbake til garderoben hvor vi kom oss ut av teletubbies-outfit’en. Felix bød på varm drikke og kjeks i en liten hytte ved inngangen til kennelen, men før vi kom så langt måtte vi bortom to valpebur. Snakk om sjarmtroll!

Snakk om sjarmtroll i valpeburet!

En innholdsrik og artig formiddag var over før vi visste ordet av det, og Felix tok oss tilbake til Longyearbyen der lunch på Stationen ventet. En vakker dag kunne jeg virkelig tenke  meg en mye lengre tur bakom en hundeslede i vakker natur.

På vei ut av mektige, vakre Bolterdalen.

 

 

 

Et lite stykke Russland i Norge

Dag 2 på Svalbard og damene var klar for båttur til Esmarkbreen og Barentsburg. Sistnevnte er en liten by ca 40 km. sørvest for Longyearbyen med russisk bosetting.

Været var fortsatt strålende, men vinden hadde tatt seg opp litt. Jeg takket derfor ja da Gry tilbød meg en sjøsyketablett.

På vei ut Isfjorden.

Vi ble hentet med buss på hotellet og kjørt ned til kaia hvor den grønlands-registrerte båten Billefjord ventet på oss.  Guiden vår denne dagen het Kelsey og var fra North Carolina i USA. Mannskapet var hovedsakelig filipinsk. Jeg sa jo at Svarbard er et svært internasjonalt samfunn!

Billefjord til kai i Barentsburg.

Til tross for litt vind var det overraskende lite sjø da vi kastet loss og kjørte ut Adventfjorden og etterhvert krysset Isfjorden på vei mot Esmarkbreen. Det var en drøy tur over til breen, men du verden for et syn det var å se brekanten. Nesten all sjøisen er smeltet nå, så vi kom ganske nære brekanten.

Ved Esmarkbreen.

Mens vi lå her fikset mannskapet lunch til oss. Foliebakt laks og hvalbiff som ble grillet på bakdekket og servert med pastasalat, ris og brød. Etter å ha ligget i ro en stund ved breen skulle vi krysse Isfjorden i retning Grønfjorden og nå ble bølgene betydelige mer merkbare pga. retningen vi hadde. På dette tidspunktet var jeg glad for sjøsyketabletten jeg hadde tatt på morgenen for jeg merket ingen tegn til kvalme.

Etterhvert som vi nærmet oss Grønfjorden og tøffet inn i den ble det smulere farvann og Barentsburg dukket etterhvert opp.

Barentsburg sett fra øverste del av byen.

Da vi la til kai ble vi møtt av to russiske guider som skulle ta oss med på en rundtur i Barentsburg. Guiden vi gikk med kunne fortelle at det fortsatt utvinnes kull i en gruve her da russisk bosetting avhenger av dette iht. Svalbardtraktaten. Imidlertid er samfunnet betydelig redusert fra da det hadde sin storhetstid og ca 1000 mennesker bodde her.

To store boligblokker dominerer bybildet i Barentsburg. De er relativt velholdte. Ikke alle bygg i byen var det.

I dag er det omlag 470 mennesker i den lille byen, men de har både bryggeri, pub, hotell, sykehus og skole/barnehage. To «nærbutikker» har de også. En som selger matvarer (for det meste hermetikk, tørrvarer og frysevarer) og en som selger litt av alt mulig rart (klær, sko, kjøkkenutstyr, parfyme, nips og gud vet hva de ikke hadde. Jeg følte meg hensatt til Cuba og rasjoneringsbutikkene der når jeg gikk inn i butikkene i Barentsburg. Svært mye av vareutvalget var bak en disk i hyller, og en kassadame slo inn varene på et kassaapparat som ikke var siste utgave.

Matbutikken i Barentsburg var ikke store saken. Butikken lå i første etasje på en av to blokker i byen.

Etter et par timer på land var det på tide å komme seg ombord igjen og sette kurs tilbake til Longyearbyen. Det hadde skyet til nå, men naturen var fortsatt like spektakulær. På veien tilbake passerte vi den forlatte gruvebyen Grumant. Det var ikke mange husene som sto i den lille bukta, men i sin storhetstid var  det opp mot 1200 innbyggere der. Byen ble forlatt allerede i 1961/62.

Tilbake i Longyearbyen ventet to busser som tok oss tilbake til hotellene. En lang (10 timer), men veldig flott dag på sjøen utenfor Svalbard.

Eventyret Svalbard

I mange år har jeg drømt om å ta turen til Svalbard uten at jeg av flere årsaker ikke har fått realisert drømmen. Så da Tenerife-jomfruene på fjorårets treff skulle bestemme årets turmål foreslo jeg Svalbard. 10-årsjubileet må jo feires på skikkelig måte, og hva er vel bedre enn å reise til 78 grader nord?!

Denne kraftige karen møtte oss i ankomsthallen på flyplassen.

Edel og Gry tok ansvar for å booke oss inn på hotell, bestille bord på restauranter og ikke minst sjekke ut hva vi kunne finne på mens vi var på Svalbard og deretter booke aktiviteter etter flertallets ønsker. Siden det er ca. 3.000 isbjørner på Svalbard kan man ikke vandre fritt omkring på egen hånd med mindre man har tillatelse til å bære rifle og vet hvordan den skal brukes, Vi måtte derfor være med på guidede opplegg på Svalbard, men alle de tre turene vi var med på var flotte opplevelser. Å påstå at det er billige opplevelser vil vel være å ta i, men for min del synes jeg Svalbardturen var verdt hver eneste krone. Programmet vårt denne langhelgen besto av:

Svalbards mest fotograferte skilt; isbjørnskiltet.

Fjelltur til Platåfjellet ved Longyearbyen fredag ettermiddag

Båttur til Esmarkbreen og Barentsburg på lørdagen (10 timer inkludert 2 timer i land i Barentsburg).

Hundesledetur i Bolterdalen og villmarksaften i Camp Barents på søndag.

Mer om disse i egne innlegg.

Fredag landet vi midt på dagen med to forskjellige fly, og for en innflyvning vi fikk i strålende solskinn uten en sky på himmelen. Vi som fløy SAS fikk jammen meg også guiding i hele 15-20 minutter fra cockpit. ALDRI har jeg opplevd en vakrere og mer spektakulær innflyvning enn den vi hadde til Longyearbyen. Den berømte Svalbard-basillen tror jeg jammen beit meg allerede før jeg hadde satt bena på den arktiske tundraen.

Stemningsbilde fra Kroa.

Longyearbyen har etterhvert fått flere restauranter, hoteller, muséer og butikker. Siden rommene våre ikke var klare ved ankomst tok vi først turen til Kroa for lunch. Jeg med flere spiste dagens som var kokkefrokost. Denne besto av kyllingkjøttboller i en spicy saus med ris og litt salat til. Nydelig, men svært hot for norske ganer. Etter lunchen ble det en runde i noen av butikkene, og endelig fikk jeg kjøpt meg en vattert bukse som varmer godt. Siden jeg bare er 165 cm på sokkelesten er nesten alle bukser altfor lange for meg, og med glidelåser og knapper på buksebeina er det ikke bare bare å legge opp buksene for meg som alltid har mislikt å sy, men i en av sportsbutikkene fant jeg altså en bukse som var akkurat passe i lengden. Heretter skal jeg aldri mer fryse på tur på vinteren. En tur innom Nordpolet rakk vi også. Verdens nordligste vinmonopol med taxfree-priser.

Pol nesten på Nordpolen.

Vi bodde på det nyeste hotellet på Svalbard «The Vault».  Et helt ok hotell i sentrum, men dobbeltrommene var svært små. En god og rikholdig frokost ble servert hver dag, men ellers var det ingen matservering på hotellet. Det er dog ikke noe problem for det er flere spiseplasser i kort avstand fra hotellet. Som på svært mange plasser på Svalbard må man ta av seg utesko i resepsjonen. Dette er en tradisjon fra langt tilbake i tid når skitne kullgruvearbeidere tok av seg skoene før de gikk inn noe sted.

Det er ikke så mange fastboende på Svalbard, bare 2.258 pr. 8. april i år, men til tross for det beskjedne innbyggertallet er det et svært internasjonalt samfunn. Mennesker fra hele 50 ulike nasjonaliteter bor og arbeider på Svalbard. 50!! Er ikke det ganske utrolig?!

Etter lunch og shopping fikk vi sjekket inn på hotellet og så var tiden kommet for å skifte til turklær. Vi skulle bli hentet på hotellet kl. 17.00 og deretter ventet en topptur til Platåfjellet rett utenfor Longyearbyen. Været kunne ikke vært bedre. Fortsatt strålende solskinn og vindstille. Sistnevnte er ikke så vanlig på Svalbard, så vi hadde rett og slett skikkelig griseflaks! Turrapport i neste innlegg.

 

Sol, trening, avslapning og turer

Sol, trening, avslapning og turer; det er juleferien sin det!

Etter en litt dårlig start på ferien (fly som måtte returnere til Oslo, venting på nye piloter, mistet bagasje og en parkeringsbillett på Las Palmas flyplass som ikke virket og dermed medførte ekstra lang tid for å få ut leiebilen), kom vi oss omsider til leiligheten vi pleier å være i. Koffertene våre kom på ettermiddagen neste dag, heldigvis, for det å måtte shoppe alt av klær og sko til ferien står for meg som et mareritt. Shopping er ikke ferie ifølge meg.

Bystranden i Arguineguin.

Ferien har i stedet inneholdt alt en ferie skal inneholde etter min heeeeelt objektive mening. Det vil si turliv, soling, god mat og vin, styrketrening og avslapning. Vi har hatt mye sol i ferien, men det har ikke vært voldsomt varmt. Dog – alt er relativt og 16-20 grader er iallefall mye mer enn det som har vært i Trondheim i jula.

På det høyeste punktet mellom Mogán og Veneguera.

Noe av det jeg setter aller mest pris på når vi reiser sørover i desember er dagslyset. Jeg har lært meg til å like vinteren som sådan, men at det er mørkt det meste av døgnet er ikke noe jeg helt klarer å bli venn med. Jeg er mye bedre enn jeg pleide å være, det skal sies, men mørke og lys gjør noe med hormonene våre. Det er ikke til å komme fra, men jeg prøver etter beste evne å ikke fokusere på mørket, men heller på det lille lyset vi har. Og når jeg da er så heldig at jeg kan reise bort i 14 dager i desember er jeg ekstra nøye med å virkelig nyte dagslyset, sola og varmen der vi er og ikke bare ta det for gitt slik jeg har hatt en tendens til før. Vi venner oss jo fort til det meste vi mennesker, så innimellom er det greit å stoppe opp og nyte og være takknemlig for det vi har og ikke ta det som en selvfølge.

Solnedgang på terrassen der vi bor.

Turene vi har gått har vært i nærheten av der vi bor. Noen har vi gått rett fra leligheten, men et par av turene har vi måttet kjøre til utgangspunktet for å kunne gå. Jeg merker at jeg ikke liker å kjøre like mye og langt som før, og dermed ble det ikke noen tur nord på øya som jeg egentlig hadde lyst til før vi dro. Det er vel nordenden av Gran Canaria jeg har sett minst av, selv om jeg har vært også der.

På vei ned fra Cortadores til La Solana etter topptur til Ivars Plass (El Cabezote).

Til tross for alle gangene jeg har vært på Gran Canaria har jeg enda ikke fått rotet meg til å se Las Palmas. Det hadde jeg virkelig tenkt at vi skulle gjøre noe med denne gangen, men når hælbetennelsen slo ut i full blomst kort tid etter ankomst, droppet jeg det. Å traske rundt på betong- og flisfortauer i en storby en hel dag er neppe det beste for en vond hæl.

Stedvis et fjellhyllen mellom La Solana og Cortadores ganske smal.

Av turene vi gikk denne gangen har vi gått alle før. Turen over fjellet  mellom Mogán og Veneguera, samt turen langs en fjellhylle til Ivars Plass er som klassikere å regne for meg etterhvert. Det samme er turen til Våres Plass som ender i et spektakulært stup hvor man ser rett ned i Arguineguindalen. Litt kjedelig tur faktisk (på grusvei) når man har gått den såpass mange ganger som vi har gjort, men det er noe med å komme til Våres Plass og se utsikten som drar meg tilbake gang etter gang.

Fire styrkeøkter på det lokale treningssenteret ble det også i løpet av ferien. Kjempedeilig å ikke være stokk støl nå etter en økt på 3T nyttårsaften.

Alt i alt en deilig ferie. Nå håper jeg på en stabil, passe kald vinter med mange fine skiturer i hytteområdet.

 

Stikkilldalsvollan

Turdato: 01.09.2017

Det er ikke alle turer jeg går hvor det er så mye å berette, men som tur kan det likevel absolutt være en fin tur som kan inspirere andre til å ta samme turen. En slik tur gikk jeg denne første dagen i september da jeg gikk fra Røros til Stikkilldalsvollan.

Sjarmerende Småsetran rett utenfor Røros sentrum.

Kroppen var ikke helt i form denne dagen, men å sitte inne hele dagen var ikke aktuelt. Derfor måtte det bli en relativt lett tur, og det er denne turen. Det er lite stigning og det er grusvei hele veien inn til vollene.

Turen starter opp gjennom Småsetran, og fortsetter så videre østover i retning Stikkillen og vollene som ligger ovenfor vannet. Noen av disse er ordentlig gamle og oser av sjarm.

I alt knappe 10 km. tur/retur og en helt grei dag på tur når kroppen ikke var helt samarbeidsvillig.

Stikkillen sett fra veien jeg gikk på.

Treningsmål 2017, nytt mål for 2018 og hælbetennelse

Det er i nå 11 dager igjen av 2017, og jeg tror jeg allerede nå må innse at målet om 425 timer med tur og trening i løpet av året ikke kommer til å bli nådd. Pr nu har jeg loggført 402 timer tur/trening. Det vil si at det gjenstår kun 23 timer for å nå målet mitt, eller ca 2 timer i snitt pr. dag.

Normalt burde jeg glatt ha klart å nå målet, men når halve november gikk bort i sykdom ble det bare halvparten så mye tur og trening som normalt. Jeg trodde likevel at jeg skulle klare å hente meg inn igjen her nede på Gran Canaria med masse fritid, men den gang ei. Jeg har hatt en murring i hælen i flere måneder, og her nede har betennelsen slått ut i full blomst. Så til de grader at jeg hinker rundt på morgenen fordi det er for smertefullt å trå på hælen. Det blir litt bedre utover dagen, og jeg har ingen planer om å sitte på ræva hele ferien, dog tror jeg ikke det er lurt å tyne hælen for mye ved å gå lange turer hver dag.

På tur i åsene bakom leilkigheten.

Så sånn gikk nå det. Nesten i mål, men ikke helt. Det stopper meg likevel ikke fra å sette nye mål for 2018. Før hælbetennelsen slo ut hadde jeg tenkt på 450 timer, nå er jeg usikker, for fra tidligere erfaring vet jeg at slike betennelser kan være skikkelig gjenstridige saker. Forrige runde med hælbetennelse varte i nesten 3 år og medførte mye mindre turliv enn ønsket. Jeg håper imidlertid på at denne betennelsen blir mer kortvarig og satser derfor på 425 timer også i 2018. Nå blir det forhåpentligvis skisesong der hjemme i noen måneder fremover, og det er en snill aktivitet for vonde hæler, så hvis jeg er heldig roer betennelsen seg til det blir sommerføre i skog og fjell.

Utsikt over Arguineguin.

Jul i varmen

I år blir det juleferie på Gran Canaria. Vanligvis pleier vi å reise i begynnelsen av desember, men i år blir det altså å feire selveste julekvelden her nede.

Ferien fikk en litt dårlig start hvor den ene tingen etter den andre ikke helt gikk etter planen. Tidlig morgen i Trondheim går flyet til Oslo 07.15. Der har vi  2,5 timers venting for flyet går videre til Las Palmas. Så langt alt vel. Nesten tre kvarter forsinket kommer vi oss avgårde fra Oslo, men kun en times flytur fra Oslo må vi snu. Sidepassasjeren min har fått et illebefinnende (hjerteanfall av noe slag) og var livløs en stund. Kapteinen tar dermed avgjørelsen om å returnere til Oslo, hvilket sannsynligvis var en helt korrekt avgjørelse, for sidemannen virket alt annet enn frisk selv om han livnet til etterhvert. Dermed ble det en times flytur tilbake til Oslo igjen og venting i 2 1/2 timer før nye piloter var på plass.

Har fly, mangler piloter. Det var situasjonen til at vi ble sittende på Gardermoen i nesten 2,5 timer etter retur dit.

Vi ankommerLas Palmas 5 timer senere enn rutetid, og når ingen bagasje dukker opp kjenner jeg at jeg begynner å bli litt motløs og stressa. Vi har nemlig en leiebil som skal hentes ut og dette er en lørdag og klokken er 20.30 på kvelden. Jeg begynner å frykte for at vi ikke får hentet den ut pga stengt leiebilfirma. Jeg løper dermed avgårde for å hente ut bilen før jeg returnerer for å melde bagasjen vår savnet. Det tar tid og jeg begynner å bli sliten og trøtt. Uten bagasje, men med leiebilnøkkel får vi startet bilen, men ut fra parkeringsplassen kommer vi ikke. Parkeringsbilletten jeg fikk fra han som overleverte bilen er ugyldig får jeg beskjed om og da åpner ikke bommen seg. Ytterligere tid går for å få tak i noen som kan hjelpe og klokka er langt på kveld før vi omsider er på vei sørover mot leiligheten. Det har nå blitt så sent at selv kveldsåpne butikker er i ferd med å stenge, så vi må ta en kjapp stopp i Vecindario, ikke langt fra flyplassen, for å få kjøpt litt mat,  vann og nødvendighetsartikler siden koffertene våre er bortevekk.

Utsikt over Patalavaca fra Korset. Leiligheten vi låner er midt i bildet sånn omtrent.

Ingen optimal start på ferien, men vi kom oss iallefall til Gran Canaria og vi er begge friske. Det er langt bedre enn sidepassasjerens skjebne, og når koffertene blir levert på døra 24 timer senere kan ferien endelig begynne på ordentlig. Tanken på shopping etter nye klær og sko var ikke veldig forlokkende, så jeg var sjeleglad når kofferten min med alt jeg trenger for 14 dager her nede ble levert. Takke meg til mine brukte klær fremfor nye som må kjøpes (selv om vi var en liten runde etter truser og sokker på søndagen siden vi ikke har hørt noe om koffertenes skjebne).

I dag kom vi oss omsider ut på en tur i nærområdet. Uten joggesko, sports-bh, t-skjorter og shorts var ikke tur noe alternativ i går. Som vanlig gikk ferien første tur opp til korset i Patalavaca, bortetter ryggen på åssiden og ned den svingete veien til leiligheten. 70 deilige minutter i sol og akkurat passe turvarme. Jeg føler meg heldig som kan forlate Norge i den aller mørkeste tiden og nyte dagslys og varme på solskinnsøya Gran Canaria. Og snart har vi passer årets mørkeste dag og kan se frem mot lysere tider 🙂

Roadtrip dag 3; Innerdalen

Dag 3 av vår lille roadtrip våknet vi til en litt skyet værtype, men det var fortsatt godt og varmt, og skydekket var av den lette typen. I dag skulle jeg endelig få oppfylt ønsket om å se Innerdalen som mange kaller Norges vakreste seterdal.

Innerdalstårnet.

Da vi kom til parkeringsplassen rundt klokken 10 på morgenen ble det fort klart at vi ikke var de eneste som ville innover Innerdalen denne dagen, men til tross for det opplevde jeg ikke at vi gikk i kø.

Det må være godt å være ku på sommerbeite i Innerdalen.

Til tross for et lett skydekke var det mer enn varmt nok, og på grunn av stigningen (som overrasket meg!) tok det ikke lang tid før svetten begynte å piple ut. Kroppen min var ikke helt i godform denne dagen og dette kombinert med varmen og uventet mye stigningen gjorde at jeg opplevde turen inn til Renndølsetra som tyngre enn forventet.

Siden vi var relativt tidlig ute hadde ikke Renndølsetra åpnet serveringen enda, så vi tuslet videre mot Innerdalshytta (DNT-hytte et steinkast unna) og kikket litt rundt og inni den. Innerdalstårnet tronet innerst i dalen. Min tro om jeg noen gang finner mot til å bestige den toppen? Jeg hadde egentlig bestemt meg for at Innerdalstårnet ikke er noe for meg, men så er det det at noe i meg likevel ønsker å utfordre høydeskrekken. Vi får se hva tiden bringer, men jeg tror nok at jeg iallefall kommer til å prøve meg på toppen en vakker dag. Om jeg kommer opp er en annen sak.

Innerdalshytta.

Da Renndølsetra åpnet serveringen fant vi oss et lite bord i «hagen» og kjøpte rømmevafler og kaffe. Du hildrande du så gode de vaflene var! Og så mye vi fikk! Min kjære ble sendt inn for å kjøpe kaffe og vafler til to og kom ut med en haug vafler. Lykke på et fat 🙂

Vi satt lenge og vel og koste oss med vafler og seterstemningen før vi begynte å rusle ut av dalen. Mot oss kom en strøm med mennesker til tross for at det da begynte å bli godt utpå dagen. Innerdalen er åpenbart et svært populært turmål. For oss gikk turen nå videre i bil til hytta der vi tilbragte resten av sommerferien. Midt-Norge har jammen mye flott å by på er konklusjonen etter 3 dager på veien midt i Norge.

Vaffelhimmelen; det er mulig at den er i Innerdalen.