Hundesledetur i Bolterdalen

Dag 3 på Svalbard og de fleste av damene var klare for å være med på hundesledetur i Bolterdalen på Svalbard. Edel hadde valgt å dra på isgrottetur i stedet, mens Anette og Guri skulle tilbringe dagen i Longyearbyen, så vi var 7 damer som ble plukket opp på hotellet av Felix, en trivelig svenske som jobber som guide på Green Dog .

En kort kjøretur på ca 1 mil ut av Longyearbyen og vi befant oss i nydelige Bolterdalen der ca 250 hunder holder hus hos Green Dog, og det høres! I samme område er det også andre kenneler som tilbyr hundekjøring.

Inngangen til Green Dog.

Før vi skulle ut på tur fikk vi tilbud om å låne både kjøredress, vinterstøvler, lue og vanter, og siden været var småhustrig benyttet vi oss av tilbudet. Det er ikke gøy å fryse på tur.

Etter mye om og men var alle påkledd og så ut som teletubbies, inkludert et par som ikke hørte til vår gruppe, men som skulle bli med på tur med oss. Det tok litt tid før alle hundene var spent foran sledene og vi kunne dra, men det betydde jo bare at vi fikk tid til å kose litt med dem. Hver slede skulle ha 6 hunder foran, 8 (eller 10?) på den sleden guiden Felix kjørte.

En bitteliten del av kennelen.

Så dro vi avgårde. Felix hadde en stor slede hvor tre av damene som ikke ville kjøre selv fikk plass. Vi fire andre + paret som var sammen med oss delte på tre sleder og byttet på å kjøre.

Turen gikk innover Bolterdalen og til tross for overskyet vær var det en fantastisk følelse å stå bak sleden og ta inn over seg den storslagne naturen i den vide dalen (ihvertfall etter at vi hadde kommet oss velberget ned en isete og sporete bakke og kunne begynne ferden innover dalen). Jeg kan godt skjønne at folk blir hekta på hundekjøring! Det føltes altfor tidlig når Felix kjørte opp en liten bakke og stoppet. Her skulle vi opp og ned et sidedalføre på vei hjem, så da var det på tide å overlate sleden til Gry mens jeg ble passasjer. Å være passasjer var en behagelig opplevelse, om enn litt kaldere på ryggen enn å kjøre selv.

Nydelige hunder ❤

Altfor tidlig var vi tilbake på kennelen hvor hundene ble spent fra sleden og satt tilbake i sitt lille «hus». Det tok tid, både fordi vi er uerfarne med å spenne dem fra, men også fordi vi ville kose mye med dem før vi måtte forlate dem. Mange synes polarhunder virker skremmende, men de er flotte hunder, og på en kennel som Green Dog er de svært godt sosialiserte og slett ikke farlige på noen måte.

Mektige Bolterdalen.

Omsider måtte vi rive oss løs fra hundene og komme oss tilbake til garderoben hvor vi kom oss ut av teletubbies-outfit’en. Felix bød på varm drikke og kjeks i en liten hytte ved inngangen til kennelen, men før vi kom så langt måtte vi bortom to valpebur. Snakk om sjarmtroll!

Snakk om sjarmtroll i valpeburet!

En innholdsrik og artig formiddag var over før vi visste ordet av det, og Felix tok oss tilbake til Longyearbyen der lunch på Stationen ventet. En vakker dag kunne jeg virkelig tenke  meg en mye lengre tur bakom en hundeslede i vakker natur.

På vei ut av mektige, vakre Bolterdalen.

 

 

 

Et lite stykke Russland i Norge

Dag 2 på Svalbard og damene var klar for båttur til Esmarkbreen og Barentsburg. Sistnevnte er en liten by ca 40 km. sørvest for Longyearbyen med russisk bosetting.

Været var fortsatt strålende, men vinden hadde tatt seg opp litt. Jeg takket derfor ja da Gry tilbød meg en sjøsyketablett.

På vei ut Isfjorden.

Vi ble hentet med buss på hotellet og kjørt ned til kaia hvor den grønlands-registrerte båten Billefjord ventet på oss.  Guiden vår denne dagen het Kelsey og var fra North Carolina i USA. Mannskapet var hovedsakelig filipinsk. Jeg sa jo at Svarbard er et svært internasjonalt samfunn!

Billefjord til kai i Barentsburg.

Til tross for litt vind var det overraskende lite sjø da vi kastet loss og kjørte ut Adventfjorden og etterhvert krysset Isfjorden på vei mot Esmarkbreen. Det var en drøy tur over til breen, men du verden for et syn det var å se brekanten. Nesten all sjøisen er smeltet nå, så vi kom ganske nære brekanten.

Ved Esmarkbreen.

Mens vi lå her fikset mannskapet lunch til oss. Foliebakt laks og hvalbiff som ble grillet på bakdekket og servert med pastasalat, ris og brød. Etter å ha ligget i ro en stund ved breen skulle vi krysse Isfjorden i retning Grønfjorden og nå ble bølgene betydelige mer merkbare pga. retningen vi hadde. På dette tidspunktet var jeg glad for sjøsyketabletten jeg hadde tatt på morgenen for jeg merket ingen tegn til kvalme.

Etterhvert som vi nærmet oss Grønfjorden og tøffet inn i den ble det smulere farvann og Barentsburg dukket etterhvert opp.

Barentsburg sett fra øverste del av byen.

Da vi la til kai ble vi møtt av to russiske guider som skulle ta oss med på en rundtur i Barentsburg. Guiden vi gikk med kunne fortelle at det fortsatt utvinnes kull i en gruve her da russisk bosetting avhenger av dette iht. Svalbardtraktaten. Imidlertid er samfunnet betydelig redusert fra da det hadde sin storhetstid og ca 1000 mennesker bodde her.

To store boligblokker dominerer bybildet i Barentsburg. De er relativt velholdte. Ikke alle bygg i byen var det.

I dag er det omlag 470 mennesker i den lille byen, men de har både bryggeri, pub, hotell, sykehus og skole/barnehage. To «nærbutikker» har de også. En som selger matvarer (for det meste hermetikk, tørrvarer og frysevarer) og en som selger litt av alt mulig rart (klær, sko, kjøkkenutstyr, parfyme, nips og gud vet hva de ikke hadde. Jeg følte meg hensatt til Cuba og rasjoneringsbutikkene der når jeg gikk inn i butikkene i Barentsburg. Svært mye av vareutvalget var bak en disk i hyller, og en kassadame slo inn varene på et kassaapparat som ikke var siste utgave.

Matbutikken i Barentsburg var ikke store saken. Butikken lå i første etasje på en av to blokker i byen.

Etter et par timer på land var det på tide å komme seg ombord igjen og sette kurs tilbake til Longyearbyen. Det hadde skyet til nå, men naturen var fortsatt like spektakulær. På veien tilbake passerte vi den forlatte gruvebyen Grumant. Det var ikke mange husene som sto i den lille bukta, men i sin storhetstid var  det opp mot 1200 innbyggere der. Byen ble forlatt allerede i 1961/62.

Tilbake i Longyearbyen ventet to busser som tok oss tilbake til hotellene. En lang (10 timer), men veldig flott dag på sjøen utenfor Svalbard.

Svalbard: Platåfjellet

Med innsjekking på hotellet og lunch unnagjort var det tid for vår første tur på Svalbard. Denne skulle gå til Platåfjellet rett utenfor Longyearbyen. Til tross for at fjellet ligger i gangavstand fra hotellet vi bodde på var det ikke aktuelt å gå alene. Med 3.000 isbjørner på øya kan man stort sett kun bevege seg innenfor Longyearbyens grenser uten å ha med våpen, og siden ingen av oss damene har tillatelse til å bære det måtte vi gå med guide.

Platåfjellet sett fra hotellet vi bodde på. Kirken sees til høyre i bildet.

Vi hadde booket turen med Svalbard Wildlife Expeditions og ble hentet på hotellet kl. 17.00 for å bli kjørt til selskapets lager. Der fikk vi utdelt kraftige brodder og staver før en kort kjøretur opp til kirka der vi startet vår vandring opp til Platåfjellet. Guidene våre var to unge menn fra hhv. Frankrike og Sverige.

Gåturen startet fra kirken i Longyearbyen. Underlaget vi gikk på var for det meste hardpakket snø og det var tidvis svært bratt, så pulsen fikk kjørt seg. Første stopp var ved varden hvor det er fantastisk utsikt over Longyearbyen og de omkringliggende fjellene. Kameraer og mobilkameraer fikk kjørt seg her! Som jeg kunne tenkt meg å oppdage mer av det ville landskapet som Svalbard består av!

De fleste av oss vandret videre oppover til platået. Ikke fullt så bratt opp her og bare rundt 15 minutters vandring fra varden. Vel oppe kunne jeg gjerne ha tenkt meg å vandre videre, men det var ikke en del av turen vi hadde kjøpt, så vi måtte returnere til varden der to av damene og en av guidene ventet.

Nede ved varden ble det servert varm drikke og kjeks i solskinnet. Klokka var vel rundt syv-halv åtte på kvelden, men siden det for tiden er midnattssol på Svalbard var det like lyst som midt på dagen. Helt fantastisk for meg som elsker sol og dagslys.

Til tross for det nydelige været måtte vi til slutt nedover igjen, og nå skjønte jeg poenget med de kraftige broddene og stavene! Det var bratt og snøen hardpakket og småglatt. Om jeg bare hadde gått i fjellsko tror jeg det fort kunne blitt en meget glatt tur nedover til kirka igjen.  Men med kraftige brodder og staver kom vi alle helskinnet ned, og som vi pleide å avslutte stiler på skolen med: «Alle var enige om at det hadde vært en fin tur».

Det var bratt nok oppover, men det føles enda brattere nedover.

 

Eventyret Svalbard

I mange år har jeg drømt om å ta turen til Svalbard uten at jeg av flere årsaker ikke har fått realisert drømmen. Så da Tenerife-jomfruene på fjorårets treff skulle bestemme årets turmål foreslo jeg Svalbard. 10-årsjubileet må jo feires på skikkelig måte, og hva er vel bedre enn å reise til 78 grader nord?!

Denne kraftige karen møtte oss i ankomsthallen på flyplassen.

Edel og Gry tok ansvar for å booke oss inn på hotell, bestille bord på restauranter og ikke minst sjekke ut hva vi kunne finne på mens vi var på Svalbard og deretter booke aktiviteter etter flertallets ønsker. Siden det er ca. 3.000 isbjørner på Svalbard kan man ikke vandre fritt omkring på egen hånd med mindre man har tillatelse til å bære rifle og vet hvordan den skal brukes, Vi måtte derfor være med på guidede opplegg på Svalbard, men alle de tre turene vi var med på var flotte opplevelser. Å påstå at det er billige opplevelser vil vel være å ta i, men for min del synes jeg Svalbardturen var verdt hver eneste krone. Programmet vårt denne langhelgen besto av:

Svalbards mest fotograferte skilt; isbjørnskiltet.

Fjelltur til Platåfjellet ved Longyearbyen fredag ettermiddag

Båttur til Esmarkbreen og Barentsburg på lørdagen (10 timer inkludert 2 timer i land i Barentsburg).

Hundesledetur i Bolterdalen og villmarksaften i Camp Barents på søndag.

Mer om disse i egne innlegg.

Fredag landet vi midt på dagen med to forskjellige fly, og for en innflyvning vi fikk i strålende solskinn uten en sky på himmelen. Vi som fløy SAS fikk jammen meg også guiding i hele 15-20 minutter fra cockpit. ALDRI har jeg opplevd en vakrere og mer spektakulær innflyvning enn den vi hadde til Longyearbyen. Den berømte Svalbard-basillen tror jeg jammen beit meg allerede før jeg hadde satt bena på den arktiske tundraen.

Stemningsbilde fra Kroa.

Longyearbyen har etterhvert fått flere restauranter, hoteller, muséer og butikker. Siden rommene våre ikke var klare ved ankomst tok vi først turen til Kroa for lunch. Jeg med flere spiste dagens som var kokkefrokost. Denne besto av kyllingkjøttboller i en spicy saus med ris og litt salat til. Nydelig, men svært hot for norske ganer. Etter lunchen ble det en runde i noen av butikkene, og endelig fikk jeg kjøpt meg en vattert bukse som varmer godt. Siden jeg bare er 165 cm på sokkelesten er nesten alle bukser altfor lange for meg, og med glidelåser og knapper på buksebeina er det ikke bare bare å legge opp buksene for meg som alltid har mislikt å sy, men i en av sportsbutikkene fant jeg altså en bukse som var akkurat passe i lengden. Heretter skal jeg aldri mer fryse på tur på vinteren. En tur innom Nordpolet rakk vi også. Verdens nordligste vinmonopol med taxfree-priser.

Pol nesten på Nordpolen.

Vi bodde på det nyeste hotellet på Svalbard «The Vault».  Et helt ok hotell i sentrum, men dobbeltrommene var svært små. En god og rikholdig frokost ble servert hver dag, men ellers var det ingen matservering på hotellet. Det er dog ikke noe problem for det er flere spiseplasser i kort avstand fra hotellet. Som på svært mange plasser på Svalbard må man ta av seg utesko i resepsjonen. Dette er en tradisjon fra langt tilbake i tid når skitne kullgruvearbeidere tok av seg skoene før de gikk inn noe sted.

Det er ikke så mange fastboende på Svalbard, bare 2.258 pr. 8. april i år, men til tross for det beskjedne innbyggertallet er det et svært internasjonalt samfunn. Mennesker fra hele 50 ulike nasjonaliteter bor og arbeider på Svalbard. 50!! Er ikke det ganske utrolig?!

Etter lunch og shopping fikk vi sjekket inn på hotellet og så var tiden kommet for å skifte til turklær. Vi skulle bli hentet på hotellet kl. 17.00 og deretter ventet en topptur til Platåfjellet rett utenfor Longyearbyen. Været kunne ikke vært bedre. Fortsatt strålende solskinn og vindstille. Sistnevnte er ikke så vanlig på Svalbard, så vi hadde rett og slett skikkelig griseflaks! Turrapport i neste innlegg.