Geitfjellet og Våttåkammen

Inspirert av mandagens deilige tur i Bymarka, ble også tirsdagens tur lagt dit. Kjæresten har ikke gått så mye i Bymarka, så det er på tide å vise frem mer av denne marka. Hva er da mer naturlig enn å dra han med til Geitfjellet og deretter Våttåkammen? Begge er flotte utsiktspunkt i marka på en vakker sensommerkveld som i går. Tabbe at vi ikke tok med oss en termos kaffe på turen!

Utsikt fra Geitfjellet. Skyggene begynner å bli lange allerede…

Ensomme var vi heller ikke på dagens tur, og det forventet vi ikke. Bymarka er langt mer trafikkert enn Estenstadmarka og i særdeles Brungmarka.

Vi var ikke de eneste som hadde tatt turen til topps på Geitfjellet.

Til tross for sol og nydelig vær, ble det småhustrig å gå i t-skjorte når det blåste opp litt, så tiden har vel kommet til at en jakke alltid må være med på tur.

Utsikt fra Våttåkammen mot Munkholmen og byen.

Ettermiddag i Bymarka

Det er en evighet siden jeg har vært på tur i Bymarka, så sist mandag kjørte jeg opp til Baklidammen og gikk meg en runde opp til Kobberdammen og ned via Tømmerdalsveien og Lavollen tilbake til Baklidammen. Gnagsåret har fått en tynn hudhinne på, så med et par lag Tensoplast går det nå fint å gå seg en tur igjen.

Baklidammen.

Mange som var ute i det fine sensommerværet, så ensomheten finner man ikke på disse brede stiene i Bymarka, men tur er tur, og etter å ha holdt på med forberedelser til hussalg i en evighet, og deretter «pleiet» gnagsår, var det deilig med en luftetur. Man må tross alt utnytte det nydelige sensommerværet. Før vi vet ordet av det er det slutt.

Utsikt fra Tunga Gård over Baklidammen og byen.

Frihelg i Resdalen

Etter å ha holdt på med å rydde, shine og style hus for salg helt siden jeg kom hjem fra Storlidalen i midten av juli, ble huset endelig solgt sist torsdag. Fra visning til salg tok det bare 17 timer, men himmel…. jeg har brukt utallige timer på å rydde, shine, vaske og style heimen for salg. Fordelen er at jeg nå har gjort mye av jobben jeg uansett måtte ha gjort ifm. flytting, så nå kan jeg senke skuldrene – vel vitende om at huset er solgt til en god pris og at jeg får penger til å pusse opp leiligheten jeg har kjøpt. Det trengs!

Del av stua som nå er solgt 🙂

Sensommeren har kommet med et nydelig vær, så kjæresten og jeg pakket sekken og dro til hytta hans i Resdalen lørdag morgen. De helt store «turutskeielsene» ble det ikke. Kjæresten syntes det var for varmt, og jeg er totalt utladet etter godt og vel en måned med salgsforberedelser. Etter den triste exiten fra Femundsmarka var det likevel deilig å komme seg bort fra byen og se fjell og myr rundt seg, og nyte stillheten. En hyttevisning rakk vi også innom.

Vakkert sensommervær ved Resfjellet.

Dette skiltet er omtrent det eneste som viser vei mot Resfjellet. Merkingen er heller dårlig,

Litt vedarbeid måtte til før høsten kommer.

Idyll ved Resvatnet der Resa starter.

Fredet furu ikke langt fra Resvatnet. Enorm omkrets på stammen! Fine kjæresten stiller opp som målemodell ❤

Langen Gjestegård i dagens Adressa

I dagens Adresseavis får Langen Gjestegård uhemmet skryt. Gratis kjempereklame må vel det være?!

Selv om min lenge etterlengtede tur i Femundsmarka trist nok endte nettopp på Langen sist tirsdag, kan jeg skrive under på at gjestegården er et trivelig overnattingssted som jeg gjerne besøker igjen. Ruta for neste års tur i Femundsmarka med kjæresten er allerede planlagt med utgangspunkt Langen, for jeg SKAL gå i Femundsmarka. Å ha stått på dørstokken til dette flotte området holder ikke, jeg vil innenfor også!

Drømmen som brast

Sist lørdag dro kjæresten og jeg til Røros for å bli med en gjeng fra DNT Oslo på tur fra Røros til Elgå. Endelig skulle drømmen om Femundsmarka realiseres. Det ble en kortvarig drøm for etter to dager måtte jeg bryte turen ved Synnervika på grunn av gnagsår 😦 Hvordan jeg klarte å få et så solid gnagsår på hælen står for meg som et mysterium. Allerede før vi hadde gått så mye som en meter hadde jeg nemlig satt en Compeed på hver hæl og tapet over med to lag Tensoplast.

Vakre Røros.

Vanligvis bruker jeg kun å tape med Tensoplasten, så kanskje compeed’en ikke var noen god idé som forebyggende behandling? Eller var det vekten av sekken (ca 10 kg.) som gjorde at jeg gikk annerledes enn vanlig som gjorde utslaget? Jeg vet ikke, men gnagsåret vokste seg stort og «fint» under alle de beskyttende lagene.  

Da vi kom til Langen Gjestegård ved Synnervika etter to dagsmarsjer, var gnagsåret så stort og så vondt at det ikke nyttet å gå videre selv om jeg satte på ny compeed og la over 3M Reston skumgummi hvor jeg klippet hull for selve gnagsåret. Når det til tross for denne behandlingen likevel gjorde skitvondt å dra på seg sko og gå, var det ikke annet å gjøre enn å innse nederlaget. Gnagsår hadde for første gang stoppet meg på tur og jeg felte mine tårer i frustrasjon og sorg. Drømmen om Femundsmarka brast idet jeg sto på dørstokken. Det var forferdelig å stå på kaia i Synnervika og se båten legge fra kai med de andre deltagerne ombord. Den snille og gode kjæresten min avbrøt turen sammen med meg selv om jeg sa (og mente) at han slett ikke trengte det.

Smelthytta ved Hyttelva,

Turen startet så fint. Aldri har jeg opplevd Røros i så deilig, varmt vær som sist lørdag. Vi kunne sitte ute og spise lunch og kaffen tok vi ute i en av Røros’ mange bakgårder. Ren og skjær idyll var det. Da de andre på turen ankom med toget fra Hamar hadde vi en guidet tur i bergstaden hvor guiden var en eldre, utrolig artig kar ved navn Leif Hagen (!). Deretter var det middag (av heller laber kvalitet) på Bergstaden Hotell før vi gikk tidlig til sengs.

Det er mye blomster å se utenfor hus i Røros, her utenfor en blomsterhandel.

Etter en deilig frokost på søndag (som veide opp for den dårlige middagen kvelden forut) starter vi turen sørover i retning Marenvollen klokka ni. Med på turen er en broket forsamling. To søsken fra Israel på 14 og 28 år, hvorav den eldste studerer i USA, og to damer fra Sveits; hvorav den ene snakket norsk etter 30 år her. Vi har også med oss ei norsk dame og hennes datter (som er halvt norsk) som bor i Brussel. Moren har gjennom årene virkelig gått inn for at datteren skal lære seg norsk og bli kjent med Norge og den norske kulturen, og hun har lykkes – ingen tvil om det. Datteren snakker flytende norsk og har sett mer av Norge enn mange nordmenn. Resten av gjengen er «vanlige» nordmenn. Det er dette som er noe av det fine med å være med på fellestur. Det man ofrer i form av stillhet, ro og frihet får man igjen når man blir kjent med mennesker man ellers aldri ville møtt: både fra Norge og andre land.

Smått skeptisk under tak mens regnet høljer ned.

Værmeldinga for de kommende dagene er heller dårlig, og vi har ikke engang kommet oss ut av Røros før regnet høljer ned. Skikkelig styrtregn fra himmelens åpne sluser. Heldigvis går det over til «bare» godt gammeldags pissregn etter en stund, men vått er det helt til vi har passert over Skåkåsfjellet og kommet oss trygt over en bred bekk mellom Rundhaugen og Klettan. Da har klokka passert tolv og vi er litt over halvveis mot Marenvollen.

På Skåkåsfjellet i hustrig vær.

Finfin rasteplass.

Idet vi slår oss ned ved bekken for lunch slutter det å regne. For en lykke! Vi luncher i tre kvarter før vi begir oss videre over Gråhøgda mot Marenvollen. Tidvis regner det en del, men vi har også mye oppholdsvær på resten av turen – til tross for truende mørkegrå skyer overalt. Etter drøye 7 timer (inkludert «10-minuttere» og 45 min. lunch) ankommer vi Marenvollen. To damer som er på tur på egen hånd har kommet før oss og fyrt opp i hovedhytta siden de visste vi skulle komme. Finnes det noe deiligere enn å komme til en varm hytte når man er våt, kald og sliten?!

Marenvollen.

Gruppen vår (som består av 12 deltagere + turleder) installerer oss på 2 rom med hhv. 6 og 7 sengeplasser. De to sveitsiske damene får sove i den lille hytten sammen med de først ankomne damene. Når alle er vel installert og har tatt en «kattvask»  blir det lapskaus til middag og  fruktcoctail til dessert. Hermetikk av beste sort 😉 For min del blir det kveld allerede klokka ni. Jeg blir mentalt sliten av så mye prat som 15 mennesker genererer og kryper til køys med sov-i-ro i ørene. De andre er ingen nattugler de heller, så lenge før ti  er det ro i hytta.

Reinlav og blomstrende lyng er en vakker kombinasjon.

Neste dag starter vi klokken ti etter frokost og vask av hytta. Gårsdagens regn materialiserer seg i søkkvåte myrer hvor man nesten må slåss med myra for å få med føttene videre, og bekker og elver som er mye større enn normalt. For min del passerer jeg de uten problemer. Med vanntette fjellsko på beina og vanntette gamasjer over disse + staver til støtte er jeg over alle bekker og elver og på null komma niks.

Bra med vannføring i bekker som trolig er relativt små i tørrere vær.

Brua har fått kjenne naturkreftene.

Allerede fra starten av kjenner jeg gnagsåret på høyre hæl, men ser ikke helt at jeg kan gjøre så mye med det. Før vi gikk tok jeg av den gamle beskyttelsen og satte på ny compeed og nye lag med tensoplast over denne, så jeg trasker videre med en hæl som stadig blir verre å gå med.

Utsikt mot Harsjøen i nord.

Klokka ett stopper vi for lunch. Vi har vært heldige og hatt oppholdsvær hittil og vi håper det fortsetter. Lunchplassen har nydelig utsikt idet vi er oppe på snaufjellet. Nede i dalen er det enorme myrområder. Like greit at stien er lagt opp på fjellet. Det blir noen høydemetre ekstra, men trolig er det likevel lettere enn å gå i myra, særlig når de er så våte som nå. Lunchen blir på en drøy halvtime, og idet vi begynner å gå skjønner jeg at det kommer til å bli en laaaang tur til Fjølburøsta for min del. Gnagsåret minner meg om sin eksistens for hvert eneste skritt jeg tar. Til alt overmål begynner hælen også å verke. Jippi liksom.

På vei ned mot Gjetsjøen.

Vi får noen regndråper på veien ned mot Fjølburøsta, men det stopper etter en stund. Siste korte stopp er for min del bare på et par minutter. Det er intet poeng i å stoppe opp for lenge nå, for da må jeg bare «gå varmt» gnagsåret igjen. Bedre å bare holde det gående og komme frem jo før jo heller. Veien ned til Fjølburøsta synes evigvarende og  jeg er taus som en østers. Akkurat nå har jeg mer enn nok med å takle smerten. Fem timer og førti minutter etter start fra Marenvollen er jeg endelig fremme ved den nedlagte DNT-hytta Fjølburøsta og den ventende maxi-taxi’n. Jeg tror ikke jeg hadde klart å gå helt til Langen Gjestegård i dag, så jeg er sjeleglad for at det er satt opp transport de siste 8 km.

Endelig fremme på Fjølburøsta.

På Langen Gjestegård er kjæresten og jeg heldige og får et dobbeltrom helt for oss selv. Veldig deilig med litt alenetid selv om det øvrige turfølget er særdeles hyggelig. Klokka seks serveres det middag som består av kortreist mat. Svinekoteletter fra griser som har gått på jordene like ved gården + tilbehør. Vertinnen forteller at de hadde problemer med å få grisene feite nok fordi de «trimmet» for mye der de endevendte hele jordet 😀 Til dessert  får vi en nydelig rabarbrasuppe (laget på rabarbra fra gården selvsagt) med vaniljeis. Deilig å få servert maten og ikke minst slippe å vaske opp.

Hovedhuset på Langen Gjestegård.

Etter middag går jeg ned på rommet for å ta gnagsåret nærmere i øyesyn. Idet jeg tar av tape og compeed ser jeg at gnagsåret er mye verre enn jeg trodde, og jeg skjønner at jeg hadde vondt på dagens tur. Jeg blir sittende lenge og bare stirre og lure på hvordan jeg skal gripe det an.

Hva kan man si?

Til slutt legger jeg på en ny compeed og 3M Reston skumpadding med hull for gnagsåret. Det hele tapes godt sammen med sportstape så det ikke skal dette av. Jeg håper at dette skal funke, men allerede idet jeg setter foten ned på gulvet kjenner jeg fortsatt at det gnager, og har ikke videre høye forventninger til å skulle stikke foten ned i fjellsko og gå i 4 timer dagen derpå. Sliten og lei av smerter tar jeg kvelden tidlig sammen med kjæresten og sovner umiddelbart, men ikke for lenge. Jeg våkner midt på natta og får ikke sove fordi jeg blir liggende og tenke over hvilke alternativer jeg har. Til slutt bestemmer jeg meg for å returnere til Røros og Trondheim neste dag fremfor å bli med  båten nedover Femunden med mindre hælen viser signifikant fremgang om morgenen. Det gjør den ikke 😦 Vi blir dermed med bussen ned til Synnervika sammen med de andre og står igjen på kaia idet Fæmund II legger fra kai. Bittert og surt er bare fornavnet og det er vanskelig å holde igjen tårene. Femundseventyret er over før det i det hele tatt kom igang. Den eneste trøsten er at jeg slipper å gå alene rundt på Røros mens jeg venter på toget til Trondheim, samt at Femundsmarka ikke forsvinner. Jeg kommer tilbake!!

Båten legger fra kai uten oss ombord 😦

På Røros er det i dag regnbyger og sur vind. Ikke like trivelig som sist lørdag altså. Vi går derfor innom museet i Smelthytta og slår ihjel litt tid der.

Tilbake på Røros.

På museet Smelthytta.

Lunchen ble inntatt på Schancebua.

Toget på vei hjem blir rammet av raset ved Singsås, så fra Haltdalen til Støren må vi over i maxi-taxi’er før vi går ombord i et nytt tog som tar oss til Trondheim to timer etter rute.

Formiddagstur rundt dammene

I går ble det en ny runde i marka på leting etter o-poster, men heller ikke da orket kroppen noe særlig, så det ble med 4 poster før jeg ruslet rundt Estenstaddammen og ned til bilen via Tømmerholtdammen. Det ble likevel to timer på tur i rolig tempo. Skyet oppholdsvær og 16 grader, men en småkald vind fra nord. Kjennes ut som om høsten er på vei.

Estenstaddammen i flott sensommervær.

På turen møtte jeg  en jente som skal påbegynne studier ved NTNU denne høsten. Vi hadde en lang og trivelig prat. Hun hadde bodd i telt i  marka i en uke nå og hadde planer om å bygge en gamme som hun skulle bo i under studietiden hvis hun fikk lov av grunneier. Tøff jente! En nydelig (og veldig kosete) polarhund hadde hun som samboer. Jeg håper hun får lov å bygge gammen hun ønsker seg og at hun vil trives med å bo alene i marka. En lang og  trivelig prat om friluftsliv er aldri feil på tur 🙂

Tømmerholtdammen.

Fysisk og mentalt utladet på skogtur

Etter nesten en måned med forberedelser til hussalg kulminerte første runde i går når både takstmann og fotograf var innom. Endelig kan jeg ta noen dager ordentlig ferie før jeg må til med støv- og vaskeklut igjen før visning.

Detalj fra rekkehuset som skal selges.

Jeg har solgt hus en gang før, men kan ikke huske at det var så inn i hampen slitsomt, men klart.. denne gangen har jeg større hus og har gjort alt alene og kroppen er mer betent og verkende nå enn for 7 år siden. I tillegg har jeg  gjort en grundigere jobb både med tanke på rydding og vasking. Førstnevnte måtte jeg ikke gjøre nå, men når jeg skal flytte fra 155  til 88 kvm. sier det seg selv at jeg må kvitte meg med en del saker, så mye er gitt bort på finn.no og mye er rett og slett kjørt på fyllinga som ledd i flytteforberedelsene. Mere skal gis bort så fort huset er solgt, men inntil visning(er) er over, må det stå. Lite er mindre sjarmerende enn umøblerte rom når man er på visning.

Pga hussalg har jeg ikke vært på tur siden drømmeuka i Storlidalen for en måned siden, så i går kveld bar det endelig til skogs igjen. Med kart og kompass i hånden var planen å lete etter noen o-poster.

Så lenge badebrygga ligger på dammen er det enda sommer 🙂

Den store sommervarmen har gitt seg, men med 16 grader og lettskyet, oppholdsvær var det flott turvær. Allerede idet jeg begynte på motbakkene fra Bekken kjente jeg at det var null energi i kroppen, men jeg tuslet videre i retning Lomtjønna og videre i retning Liaåsen. Etter 45 min. gange fant jeg den første posten uten problemer. Deretter opp på en kolle hvor også den andre posten ble funnet uten problemer. Det var da jeg kjente at jeg ikke orket mer. Ikke fordi kroppen var direkte fysisk sliten. Det var mer at jeg kjente meg så inn i hampen mentalt utladet og bare det å skulle lese kart og orientere var mer enn jeg kjente at jeg orket. Dermed tuslet jeg ned av kollen og returnerte mer eller mindre samme vei som jeg kom.

Idet jeg kom ned i Styggdalen tok jeg en liten omvei om Tømmerholtdammen. Hadde behov for å hvile øynene på vann og nyte naturen sittende på en benk en liten stund. Og det gjorde jeg – inntil jeg kom til badeplassen som kommunen har anlagt på sydsiden av Tømmerholtdammen. Her hadde det tydeligvis vært fest og ordet svinesti er bare fornavnet på hvordan det så ut. Hvordan folk kan forlate et område på denne måten er over min fatteevne og det trillet noen tårer i håpløshet og tristhet. Jada… jeg er mer enn normalt sliten for tiden, så tårene kommer lett, men likevel.. det synet som møtte meg var til å grine av. Bildene viser bare noe av søpla som lå slengt utover. Dersom jeg hadde fått bestemme hadde jeg umiddelbart lagt ned et  forbud mot engangsgriller. Altfor ofte kommer jeg over slike griller som ligger slengt i naturen, og spesielt miljøvennlig er det heller ikke å bruke slike engangsgriller. Jeg tror verden og menneskene som bebor den klarer seg fint uten engangsgriller. Naturen og miljøet gjør det uten tvil.

Ingen høstfarger å spore ved Tømmerholtdammen enda.

Topptur til Høa (1188 moh) 12. juli 2013

Etter å ha vært på diverse «hø’er» i løpet av denne uken i Storlidalen (Halsbekkhøa, Sissihøa og Blåhøa) er det klart for den siste turen for denne gang i Storlidalen. Jeg skal til Høa. Kort og godt bare Høa. Den rager ikke himmelhøyt, men det virker å være en grei tur fra Storli Gård og utsikten er sikkert fin nok. Jeg er sliten i beina etter 5 toppturer og 1 sykkeltur på like mange dager og trenger en lett avslutning.

Fra starten av turen. Høa stikker opp.

Det er vakkert og varmt sommervær når jeg legger avgårde innover grusveien. Stien til Høa er merket og tar av et lite stykke etter Lonaplassen. Den slynger seg oppover bjørkeskogen og i utkanten av noen myrer før man kommer over på mer stein. Lettgått og fint og aldri veldig bratt. Som vanlig er øker stigningen på når man nærmer seg toppen, men Høa er likevel et «snilt» fjell.

Over myrene kommer mektige Storsalen til syne.

På toppen er det en varde med toppbok i. Jeg er den første til å skrive meg inn i boka siden det var skisesong her, så enten skriver ikke besøkende seg inn i toppboka, eller så er det ikke mange som finner det bryet verdt å besøke denne toppen.

Høa – 1188 moh 🙂

Som forventet er utsikten over Tovatna og innover mot Todalen fantastisk. Mot nord ser man Tohatten, Neådalssnota og Storbekkhøa godt og i sør ruver Okla over Ångårdsvatnet.

Tovatna var usedvanlig blå i fargen denne dagen.

Til tross for det nydelige været, blåser det en kald vind her på toppen, så både ullgenser og sommerdunjakke tas på før lunchen inntas.

Mot Okla og Ångårdsvatnet.

Jeg elsker å sitte alene på topper og skue utover det fantastisk vakre landet vi lever i. Sjelden føler jeg meg rikere enn nettopp da. Og sjelden er jeg mer lykkelig. Denne gangen er lykken blandet med litt vedmod. En fantastisk uke med uvanlig mye fint vær er snart over og hverdagen venter. Forhåpentligvis varer det ikke lenge før jeg er tilbake i Storlidalen, men først skal jeg selge huset mitt og ta en tur innom Femundsmarka.