Første skitur på nesten tre år

Endelig ble det skitur på meg igjen. Etter å ha sjekket bloggen fant jeg ut at 13. april 2013 var siste gang jeg var på ski. Vinteren 2014 var det omtrent ikke snø i Trondheim og jeg hadde enda ikke kjøpt meg hytte. Dermed ble det en snøløs byvinter det året. Fjorårets vinter forsvant sammen med et elendig, og etterhvert operert, kne. Men endelig,  i går var det nok snø til å ta seg en skitur på hytta.

Hytteliv 🙂

Jeg ville løyet om jeg sa at det var en fantastisk opplevelse. Når sant skal sies var det en «slitetur». Vi gikk opp gjennom skogen fra hytta og her var det løssnø som vi datt gjennom hele tiden. Kan ikke akkurat si at vi «gikk» på ski, det var mer som å stabbe seg gjennom løssnø som hadde fokket seg i skogen. Jeg takket meg selv for alle vektene jeg hadde løftet på 3T de siste 15 månedene, for rå styrke i armene var nødvendig for fremdriften. På myrene var det fint lite snø i motsetning til i skogen. Mulig den hadde blåst bort under stormen Tor?

Trassig som jeg er, nektet jeg å gi meg. Jeg ville opp på fjellet der det normalt kjøres løyper. Kneet holdt fint, det samme gjorde den betente skulderen, så jeg overså murringen i lyskene og jobbet meg opp og frem. Gjett om skuffelsen var stor da vi kom opp til Bergsveinbua og så at det ikke var tegn til løype der. Fint lite snø var det også her oppe, og den lille som var, hadde et tynt skarelag som vi brøt gjennom hele tiden.

Ved bua. Gråvær denne lørdagen, men skylaget lettet litt etterhvert og ga et nydelig ettermiddagslys.

Vi forsøkte å gå bortover mot Storgruvhøgda, men føret var såpass dårlig at vi etter kort tid snudde og returnerte til bua. Derfra ble det å renne på kryss og tvers gjennom skogen og over myrer for å komme tilbake til hytta. Flatt lys og foræderisk snø gjorde det til en vaklete opplevelse, men jeg kom meg da tilbake til hytta uten å tryne en eneste gang. All balansetrening og styrketrening på 3T har gitt resultater – heldigvis.

Dette ble kanskje ikke tidenes skitur, men det er deilig å endelig ha hatt ski på beina igjen og en god treningstur ble det iallefall av slitet i løssnøen.

Utsikt mot Novola i dag når sola endelig tittet frem.

Ikke på grunn av, men på tross av.

Det er lite aktivitet her på bloggen for tiden. Det skyldes i hovedsak at jeg er lite på tur. Som alltid i den mørkeste tida får turlivet seg en liten knekk. Dette forsterkes av at det  omtrent ikke finnes snø verken hjemme eller på hytta, og at  isen har ligget som et teppe i marka. Helt i ro har jeg imidlertid ikke vært. Noen få (korte) turer ut har det blitt, mens treningsøktene på 3T har vært mange og hyppige. Såfremt jeg er frisk (hvilket jeg p.t. ikke er), må jeg ha bevegelse. Helst hver dag. Siden kneet «havarerte» har mange turer blitt byttet ut med styrketrening (og litt spinning/ellipse) på 3T. Jeg er nødt til å sørge for at jeg er sterk i beinmuskulaturen for å hjelpe kneet mest mulig på vei i forhold til turlivet.

Ladestien rett før jul. Kaldt og null snø, men vakkert desemberlys.

Kneet kommer nemlig aldri til å bli bra. Det beste jeg kan håpe på er at atrosen ikke forverrer seg  (hvertfall ikke hurtig), og styrketrening er her alfa og omega.  Ifølge fysioterapeuten jeg har gått til, er alle timene jeg bruker på styrketrening forskjellen på å kunne gå fjellturer i det hele tatt kontra å sitte i sofaen med smerter. Så da så… da trener jeg. Jeg har aldri tidligere klart å trene styrke over tid. Har rett og slett syntes at det har vært kjedelig, men nå har jeg begynt å like også denne typen trening og savner det når jeg ikke får trent på noen dager. Motivasjon! Det er det som gjelder for å gidde noe som helst her i livet. Motivasjon, en dose stahet og en dose viljestyrke. Med denne komboen kommer man langt. Også hjelper det helt klart om man, som meg, faktisk LIKER å trene. Treningsglede er viktig. Jeg pleier å si det slik: Hvis du tror at du ikke liker å trene, har du bare ikke funnet den rette treningsformen for deg.

Gråkallen 1. juledag like før uværet traff toppen med kraftig vind og snø.

Jeg begynte også å trene styrke på overkroppen når jeg først måtte trene beina. Det er ikke til å komme forbi at jeg er i en alder hvor muskulaturen sakte svinner hen om jeg ikke aktivt gjør noe for å forhindre det, så like greit å trene hele kroppen liksom. Dessuten har styrketrening veldig god effekt mot beinskjørhet, og her ligger norske kvinner på europatoppen, så nok en grunn til å trene styrke.

 

En av mange økter på 3T i jula.

Dessverre er min kropp laget slik at den lager betennelser så ofte den kan. Og det har den da også gjort de siste årene. Jeg nevner i fleng: hælbetennelse, «tennisalbue», skulderbetennelse og lyskebetennelse. I tillegg til artrosen. Og nei, det skyldes ikke overtrening, manglende restitusjon eller for hurtig progresjon på belastningen. Jeg har tatt hensyn til alt det der (klok av skade!). Noen bare har en kropp som lett lager betennelser, og jeg har en slik kropp. Blir litt motløs innimellom, men nekter å gi opp. Jeg har to mottoer her i livet. Det ene er at «det er ingenting som blir bedre av å sitte i sofaen». Det andre har jeg rappa fra Tare (fra Ingen Grenser første sesong): Hvorfor sitte inne når alt håp er ute.

Jeg forsøker derfor så godt jeg kan å trene «rundt» betennelsene. Det er ikke fordi jeg har en så treningsvillig kropp av jeg beveger meg mye, snarere er det på tross av denne kroppen at jeg gjør det. Jeg nekter å innfinne meg med et stillesittende liv selv om kroppen legger kjepper i veien.  Hadde jeg ønsket kunne jeg funnet ganske mange grunner til å sitte i sofaen fremfor å trene, men hvorfor skulle jeg nå det? Kroppen er skapt for å være i bevegelse, og med en stillesittende jobb bør jeg definitivt sørge for litt bevegelse på fritida. Jeg tror ærlig talt at jeg ikke ville vært stort bedre om jeg hadde unnlatt å bevege meg. For ikke å snakke om hvor elendig psyken ville vært…

Nyttårsdagene på hytta var preget av mye vind og lite snø.

Å måtte trene rundt betennelser og skader betyr selvsagt at jeg ikke får den progresjonen jeg ellers kunne hatt på styrketreningen, men det er bedre å trene med lavere belastning og utelukke enkelte øvelser enn ikke å trene i det hele tatt. I løpet av 2015 har jeg logget totalt 333 timer tur/trening. Med et ubrukelig kne som ble operert i slutten februar og en øyeoperajon i mai som begge deler medførte redusert mulighet for trening og tur er jeg fornøyd med det. Målet for 2016 er 365 timer trening og tur. Altså en time i snitt pr dag. Det bør ikke være uoppnåelig om kroppen oppfører seg sånn noenlunde.

Noen flere bilder fra slutten av 2015 under. Godt nytt tur- og treningsår! Just do it! (og der kom jeg på et tredje motto).

 

Mørketidslys i Estenstadmarka

Padling er helårsaktivitet for noen.

Kanefart på Røros.

Tur/treningstimer oppsummert for 2015. Januar og februar tydelig preget av knetrøbbel og årsoppgjør.