Vårferie

Som jeg nevnte i forrige post, så har jeg innvilget meg en vårferie etter et knalltøft årsoppgjør. Og når jeg leser om nysnø i Trondheim på adresso.no, er det helt greit at vårferien tilbringes på Gran Canaria.

Kom ned på lørdag og har knapt sett en sky siden jeg kom. Godt og varmt er det også. Og sola er sterk! For første gang på det jeg kan huske har jeg blitt kraftig solbrent – til tross for at jeg brukte solkrem med høy faktor og ikke lå sååååå lenge i sola. Skyggen har derfor vært min beste venn siden, men i dag våget jeg meg ut på en tur i nærområdet iført shorts og t-skjorte. Nesten for varmt å gå tur i denne tempen…. men klager ikke. Skyggelivet med en god bok er ikke å forakte det heller. Nyyyyyyydelig å kunne sove til jeg våkner av meg selv, og tilbringe dagene utendørs.

Super start på vårferien

Kun fire dager siden påskeferien sluttet, så da er det på tide med en vårferie. Hele 14 dager til ende 🙂

Stakk tidlig fra jobb i dag, og kjørte opp Tømmerdalen for å ta meg en tur til Herberndammen. Siden jeg var der for første gang sist tirsdag, har jeg hatt lyst til å gå meg en tur dit igjen. Fra parkeringen innerst i Tømmerdalen er det kun halvannen kilometer inn til dammen, så det passet fint på en ettermiddag hvor mye annet også skulle ordnes.

Årets første tur i t-skjorte ble det også 🙂 En bedre start på ferien kunne jeg ikke få!

Nydelig april-ettermiddag ved Herberndammen.

Gyldne ettermiddager

Noen ettermiddager er definitivt bedre enn andre, og de beste er gyldne øyeblikk som kommer til å bli husket lenge. Slik som de to siste ettermiddagene/kveldene.

Sol og blå himmel, lite vind og relativt varmt, men ikke for varmt. Det er slikt vær som innbyr til tur selv om påsken er over og dagene må tilbringes på jobb. Heldigvis er kveldene nå så lyse at man kan få mye ut av ettermiddager og kvelder.

Damhaugen i kveldssol.

Jeg har de siste to ettermiddagene kjørt til henholdsvis Trolla og Ila for å gå på nye stier. Turen som kjæresten og jeg hadde fra Trolla i påsken ga mersmak, og når april viser seg fra sin beste side, er det ingen grunn til å vente med å smake på mer, er det vel?

Gamle ruiner ved Trollykkja.

Turen fra Trolla gikk som sist opp til Damhaugen og videre til Holstdammen. Der fortsatte jeg på grusveien opp til Nordre Tømmerdal. Tok av fra veien her og fant stien som går til Herberndammen. En nydelig liten perle av en dam (som har historie helt tilbake til ca 1750). Ved tjernet er det utplassert en postboks med en provisorisk «gjestebok» oppi. Ut fra antall navnetrekk i boka hittil i 2014, er det ikke en hyppig besøkt dam. Det burde den være! Dette var mitt første besøk her, men definitivt ikke det siste.

Herberndammen. En del av Bymarkas industrihistorie.

Jeg fant meg en lun plass ved dammen og spiste kveldsmaten her. Jeg satt vel og kikket utover dammen og på omgivelsene i en times tid før jeg ruslet tilbake samme vei som jeg kom. Hegren som vi så i Lykkjadammen i påsken holder fortsatt til ved dammen. Denne gangen satt den i et tre, men å bli fotografert var den ikke videre interessert i, så den fløy til et annet tre lenger unna. Med unntak av en syklist som var på vei ut av marka da jeg begynte min tur, møtte jeg ikke ett menneske på denne turen! Ganske utrolig at ikke denne delen av marka er mere brukt.

Det ER en hegre på dette bildet. Den er bare litt langt unna… (ved Lykkjadammen)

I dag startet turen fra Ila/nedre Byåsen der jeg fulgte driftsveien innover i marka. Her og der melom trærne er det nydelig utsikt over fjorden og byen, men nettopp nærheten til vei (driftsveien følger lenge veien mellom Ila og Flakk), havn og jernbane gjorde sitt til at støyen la en demper på naturopplevelsen. Heldigvis svingte grusveien etterhvert lenger inn i marka og fugler og bekker fikk danne lydbildet. Og jammen lager de mye lyd nå! Fuglene altså.

Denne frøkna laget ikke så mye lyd, men koselig selskap var både hun og maken.

Ved Tiendalsdammen svingte jeg av fra veien, men i stedet for å komme ned til dammen (som visstnok er atskillig mindre enn den har vært i tidligere tider), var jeg plutselig på vei ned til Damhaugen. Det var jo slett ikke meningen, så ved første stiskille brakk jeg av og gikk i retning Svarttjønna. Nok en liten perle! Ingen postkasse med bok i her. Derimot hadde jeg selskap av et søtt andepar som først tok til vingene idet jeg ankom, men som kom på bedre tanker etter en liten stund og returnerte. Det blåste en del ved dammen, men ingen steiner eller skrenter kunne gi meg ly, så jeg fant frem sommerdunjakken. Hittil på turen hadde jeg gått i kun ullskjorte. Kaffe og Nero + utsikt til Geitfjellet + idyllisk tjern + helt alene = lykkelig. Kan man ha det bedre en aprilkveld?

Svarttjønna. Geitfjellet i bakgrunnen.

Veien hjem gikk via en liten sti som gikk i retning av driftsveien, og det tok ikke lange stunden før jeg støtte på den. Runden om Tiendalsvannet var litt av en omtur, men det gjør jo ingenting så lenge man rusler rundt på måfå og har hele kvelden foran seg. Lite folk å treffe på også i dag, og de jeg traff gikk/syklet/jogget på driftsvegen. Ikke et menneske å se på de mindre stiene. *Riste på hodet*

Nok en nydelig etter-jobb-tur. Dørstokkmila kjentes nesten ut som den skulle vinne i dag, men heldigvis var det jeg gikk seirende ut av kampen 🙂

Påskeslutt på nye stier

2. påskedag fortsatte der 1. påskedag slapp: med sol og blå himmel. Ikke fullt så varmt denne dagen, men mer enn godkjent. Kjæresten og jeg satte igjen kursen for Saksvikvollen, men denne gangen parkerte vi litt lenger ned for å gå innover en grusvei (stengt med bom), som  jeg har sett mange ganger og hatt lyst til å gå, men aldri gjort – før nå. På kartet ser man at veien ender ved Hestsjøen, og det var dit vi ville. Ingen av  oss har vært der før, selv om vi begge har vært på ski mange ganger bare litt lenger sør (Nordmarka i Klæbu).

Gapahuk ved Hestsjøen.

Det lå merkelig mye snø på veien, og jeg ble litt motløs. Er så uendelig klar for sommer og bar vei/sti, og er lei av å skli rundt i løssnø, men heldigvis var det enkelte snøfrie partier. Det er flere muligheter til å ta av fra veien innover mot Hestsjøen, men vi valgte å holde oss på veien, og kom etter ca 3 km. ned til sjøen. Her lå det et hyttetun med flere små hytter som ikke så ut til å være veldig gamle. Vi fortsatte langs bredden mot en gapahuk vi så på vestsiden av sjøen. På vei dit ble kjæresten oppmerksom på en rovfugl som svevde over vannet, og vi fant frem kikkerten. Jeg er ingen fugleekstert, men kjæresten mente det var en ørn av noe slag. Gapahuken så ut til å være av nyere dato og bakom lå det flere kanoer, samt at en plastjolle lå like ved bredden. Sannsynligvis er det skolene som bruker Skivevollen til naturskole som er eiere av utstyret vi så. Skivevollen er en gammel voll som ligger et par hundre meter fra Hestsjøen. Dens historie går helt tilbake til 1700-tallet. Vi ruslet oppover mot vollen etter å ha kost oss med kaffe, sjokkis og lunch ved gapahuken. Her traff vi et hyggelig par som kunne fortelle mye om tjern og stier i området. Da vi fortalte om fuglen vi hadde sett over vannet, og beskrev den, mente de at det måtte ha vært en fjellvåk. Det skal visstnok finnes slike i området.

Skivevollen

Etter en hyggelig prat i solveggen på Skivevollen gikk kjæresten og jeg i retning av Haukåsvollen. Her dukket det plutselig opp en lite hyttetun fylt med de minste hyttene jeg noen gang har sett. Snodig syn midt i skogen.

Miniatyrhytter.

Videre fulgte vi sti i retning bilen helt til vi kom til Sagelva som måtte krysses. Det lå et par tømmerstokker over elva, men jeg hadde ikke så veldig lyst til å balansere på dem siden jeg blir som en ustødig gammel kjerring så fort det er en reell risiko for at jeg kan ramle. Vi søkte derfor litt i området etter andre muligheter til å krysse elva, men fant ingen. Det eneste vi fant, var en demning hvor elva stupte ned i et dypt juv, og dit skulle vi ihvertfall ikke. Tømmerstokkene måtte det bli, og med en lang kjepp i ene hånda og et fast grep i kjæresten med andre hånda, kom vi oss tørrskodd over begge to. Etter kort tid mistet vi stien, og det ble å vase opp og ned gjennom terrenget helt til vi kom tilbake til bilen. Her kom vi oss opp på en bro så jeg slapp å krysse elva enda en gang.

Sagelva som måtte krysses.

Artig tur i et ukjent område som helt klart må besøkes flere ganger. Foruten nevnte par, møtte vi ingen mennesker på turen, så her er nok et område hvor man kan ferdes uten å gå i kø.

Jervfjellet fra Saksvikvollen

Jervfjellet med toppen Trulsen er en liten perle av et bynært fjell. Høyfjellsfølelse bare 30 minutter fra Trondheim. Det kan vi like 🙂

Kjæresten har tidligere vært på Trulsen sammen med meg, men alltid via korteste (og bratteste) vei opp, nemlig fra veien mellom Jervan og Bakken. Denne gangen skulle vi ta den dobbelt så lange veien fra Saksvikvollen.

1. påskedag, varmt og sol fra nesten skyfri himmel. Vi håpet på null vind også siden Jonsvatnet lå blikkstille og glitret i solen på vår vei mot parkeringen, men nei… det får visst være måte på godvær i Trøndelagen.

Jeg var spent på føret og om det i det hele tatt var mulig å komme seg til topps på fjellet så tidlig på året. På grunn av den snøfattige vinteren har jeg vært på Jervfjellet 2 ganger i år allerede (ad korteste vei), men det har jo falt litt snø siden den gangen, så jeg var spent.

Snø og bløt myr om en annen.

Stien til Jervfjellet går via den største Bjørnstadtjønna. For å komme dit må man forsere noen store myrområder samt komme seg ned en smal bekkedal. Myrene var delvis dekket av råtten snø og delvis mye overvann, men heldigvis har ikke all tæle gått ut av myra. Ned bekkedalen så vi ingen spor som tydet på at noen hadde gått der før oss. Stien slynger seg tidvis nesten nedi bekken sommerstid, men bekken lå nå under et dekke av råtten snø og kunne ikke sees, bare høres. Vi valgte derfor å gå litt opp i høyden for så å skrå nedover mot tjønna igjen. En noe tyngre vei, men heller det enn å plumpe uti bekken med begge føtter.

Furuer er vakre langt inn i alderdommen.

Nede ved tjønna tok vi en rast mens vi nøt følelsen av å være helt alene i ganske så urørt natur. Vinden hadde økt i styrke, og varslet om at det heller ikke denne gangen skulle være mulig å sitte på toppen av Trulsen og nyte utsikten uten vindens musikk i ørene.

Fra Bjørnstadtjønna er det fort gjort å bomme på stien man må velge om man skal til topps på Jervfjellet. Velger man den tydeligste og egentlig ganske logiske stien sett ut fra retningen, havner man fort nedenfor Jervfjellets sørvegg, og der kommer man garantert ikke opp. Velger man derimot rett sti er den enkel å følge opp til fjellets rygg. Riktignok er det en skikkelig guffen skrent man må komme seg opp (og ned på hjemtur), og med mine korte ben og høydeskrekk, er det ingen enkel sak. Kjærestens hånd var god å ha, skjønt jeg har jo faktisk fikset det på tur alene også.

Kjæresten skuer bortetter ryggen på Jervfjellet.

Idet man nesten er oppe på ryggen av Jervfjellet ser man Jonsvatnet for første gang, og da er det bare å følge ryggen bortetter inntil man er på fjellets høyeste punkt; Trulsen (504 moh). Skjønt bare og bare… Man skulle tro at det ville være svært lettgått oppe på en slik fjellrygg, men Jervfjellet er ikke høyere enn at myrene trives godt her oppe. Og de er tildels veldig våte. Legg til et utall skrenter + at ryggen er atskillig lenger enn den ser ut til å være, så er man i grunnen glad når man kan skrive navnet sitt inn i toppboka på fjellets høyeste punkt. Utsikten fra toppen er formidabel. 360 graders rundskue, og på en så vakker dag som dette, ser man nesten hele verden. Iallefall nesten hele Midt-Norges fjellverden. Og rett nedenfor ligger Jonsvatnet og glitrer knallblått i sola. Nydelig – det er ikke noe annet å si om den saken. Denne dagen hadde to andre personer skrevet seg inn i toppboka før oss uten at vi hadde sett snurten av mennesker.

Skakkere og skakkere for hver gang jeg ser den 🙂

Å finne seg le på toppen har jeg aldri klart. Av en eller annen grunn står vinden alltid på slik at alle de skrentene som faktisk er på fjellryggen ikke gir le. Vi ga derfor bare opp det prosjektet etter en liten stund og innfant oss med at dagens lunch ble akkompagnert av vindsus. Helt greit  når man som jeg pakker en lett dunjakke i sekken.

Veien ned fulgte samme rute som opp, og en ny rast ved Bjørnstadtjønna fulgte. Denne gangen tok vi bekkedalen opp, for nå så vi fotspor som tydet på at snøen bar greit. Fotsporene tilhørte sannsynligvis et par vi hadde møtt som var på vei opp til Jervfjellet da vi var på vei ned.

Zoom mot Trollheimen.

Usedvanlig lite folk å møte på en så vakker dag som dette, men det er ikke uvanlig at man får ha naturen for seg selv i dette området. Er man «heldig» møter man på folk, men noen trengsel er det aldri!

Regntung påskeaften

Etter en fantastisk flott langfredag, var det nedtur å våkne til gråvær igjen påskeaften. Det så imidlertid ikke ut til at det skulle komme nedbør, selv om Yr meldte det. Det skulle vise seg at Yr fikk rett.

Turen begynte fra Granåsen og gikk først inn til Rønningen. Vi gikk delvis på rester av skiløypa og delvis på mindre stier, men også her lå det litt snø hist og pist. Det var rett og slett et tungt føre, og det er lenge siden jeg har vært så svett ved ankomst Rønningen. Regnet begynte noen minutter før vi ankom gården, så vi kikket innom for en kopp kaffe og kanelsnurr. Idet vi begynte vandringen videre mot Marken var det bare noen få dråper regn i lufta, men det skulle ikke vare. Etter kun få meter startet det igjen å dryppe fra oven, og nå skulle det ikke bli mer oppholds på turen. Vindjakke ble byttet ut med skalljakke og vi trasket videre på skiløyperestene til Marken.

Marken i sikte.

Der satte vi oss ned på en benk strategisk plassert under noen store, tette grantrær, så vi slapp unna regnet en stakket stund. Men vi kunne jo ikke bli sittende der, så vi fortsatte turen mot Skjelbreia og videre på veien til Hallsetaunet og nesten til Vådan. Her tok vi av fra veien og gikk skiløypa mot Frøset Gård før vi igjen kom inn på vei ned til Granåsen. Fra oven silte regnet utrettelig, og det var ikke fritt for at humøret ikke var helt på topp ved ankomst Granåsen. En tung og våt tur hadde det vært og både lårmuskler og føtter verket. Heldigvis var det godværsdager i vente siste del av påskeferien 🙂

Frøset Gård.

Langfredag i Bymarka

Endelig kom sola til Trondheim også!! Etter en grå start på påsken, opprant langfredag med blå himmel, sol og vindstille. Et skikkelig kinderegg med andre ord.

Kjæresten og jeg pakket sekken for en dag i marka og kjørte til turens utgangspunkt; Trolla. Jeg har såvidt vært i denne delen av marka før, men da gikk jeg fra Baklidammen. Denne gangen skulle vi gjøre oss bedre kjent i markaområdet ovenfor Trolla.

Infotavle ved Lykkjadammen.

Etter kun kort tids vandring kom vi til Lykkjadammen. Her var vi så heldige at vi fikk se en hegre som sto uti vannet, og for en gangs skyld hadde vi husket på kikkerten, så vi fikk ta den flotte fuglen nærmere i øyesyn en stund før den tok til vingene og forsvant ut av syne.

Fra Lykkjadammen gikk vi videre til Damhaugen; en koselig serveringshytte bare 1 km. fra der vi parkerte. Hytta var ikke åpen denne dagen, men det er en fin plass å raste uansett.

Damhaugen, en liten idyll rett ovenfor bebyggelsen i Trolla.

Ferden videre gikk via Holstdammen til Nydammen som vi vandret på langs helt til jeg gikk lei krøtterstien og skar opp i skogen inntil vi støtte på veien som går mellom Damhaugen og Tømmerdalen. Vi fulgte veien et lite stykke før vi tok av på en sti som gikk ned mot Nydammen på nytt, og fulgte denne slik at vi kom opp på andre siden av dammen. Her fant vi en liten kolle med utsikt over dammen og med «fjordgløtt», og dagens lunch ble inntatt her. Pølser stekt på bål er aldri feil på tur.

Etter rasten gikk vi tilbake samme vei som vi kom et stykke før vi på nytt tok av fra veien. Denne gangen i retning St. Olavsspranget som jeg hadde lest om for lenge siden, men aldri kommet meg til å besøke – før i dag.

På vei mot St. Olavsspranget gjennom tett skog.

På veien gikk vi innom Trolltjern, en liten omvei på totalt 600 meter eller så, før vi fortsatte mot St. Olavsspranget. 700 meter sto det på et skilt nedenfor Holstvollen Gård, men det er i tilfelle de lengste 700 metrene jeg har gått. Til gjengjeld sto det et skilt rett før St. Olavsspranget og annonserte 200 meter igjen, og det er de korteste 200 metrene jeg noen gang har gått!

Utsikt ned mot Holstvollen på vei til St. Olavsspranget.

St. Olavsspranget et ikke annet enn et stup med fantastisk utsikt over fjorden. På grunn av tett, høy skog var det ikke sol på «spranget» selv om sola skinte fra nesten skyfri himmel. Litt skuffet var jeg. Hadde av en eller annen grunn forventet noe mer. Om ikke annet et skilt som forklarte opphavet til navnet og en liten benk å sitte på. Intet slikt fantes. Vi returnerte derfor raskt i retning Holstvollen Gård etter å ha tatt noen bilder på kanten av stupet.

Utsikt fra St. Olavsspranget.

Holstvollen Gård er i kommunens eie, og har vært det siden 1971. Dessverre har ikke kommunen løftet en finger for å ivareta gården, og slik den fremstår i dag, preget av forfall og hærverk, er det neppe håp for at den vil bli rehabilitert. Kommunen har forsøkt å selge gården for noen år tilbake, men kun til foreninger og lag, uten å lykkes. Ikke så rart all den tid det vil koste MYE penger  sette i stand gården samtidig som kommunen har satt strenge bruksbegrensninger på den. Personlig synes jeg det er trist å se et stykke kulturhistorie forvitre på denne måten. For spesielt interesserte, anbefales denne kronikken i Adressa fra desember 2010: http://www.adressa.no/meninger/article1560623.ece

Forfallet preger Holstvollen Gård.

Vi tok dagens siste kafferast i solveggen på fjøset før vi ruslet gårdsveien ned til Trollahaugen igjen. En lang, deilig dag i en så godt som helt snøfri mark var over. Denne delen av Bymarka var en positiv overraskelse, og jeg kommer definitivt tilbake hit enten jeg går fra Trolla eller fra de søndre delene av marka.

Gråværsturer

Påsken har startet grått i Trondheim, til dels med mye nedbør og vind. Turlivet har blitt preget av det og har stort sett bestått av korte turer i nærområdene. Innetiden ble benyttet til å male dørkarmer i yttergang og et lite avlastningsbord på stua, samt å rydde i boden. Prosjekter jeg ikke rakk etter at jeg flyttet inn her, før jula og årsoppgjør plutselig var  her. På grunn av møkkaværet påsken har startet med, er det imidlertid gjort nå. Aldri så galt…

Onsdag var jeg en kjapp tur på Estenstadhytta. Til tross for gråværet, var det et jevnt sig med folk, så jeg satt ikke lenge før jeg syntes det ble for mye bråk og gikk hjemover via dammene.

Isen er i ferd med å gå på dammene i Estenstadmarka.

Torsdag hadde kjæresten endelig kommet, og vi pakket sekken for å rusle en tur i skogen mellom Vikarauntjønna og Vikåsen. Dette er et området jeg kun har vært i på leting etter orienteringsposter, så jeg hadde lyst til å rusle rundt på måfå her. Overskyet vær, men fin temperatur og knapt mennesker å se. Idet vi kom frem til en bålplass hvor planen var å grille pølser, begynte det å regne. Typisk meg at jeg ikke hadde med vanntette klær. Det så jo egentlig ut som om det ikke skulle bli nedbør, men Yr fikk rett. Regn ble det. Vi droppet bålet og fant oss en gran vi kunne sitte under mens vi drakk termoskaffe før vi returnerte til bilen.

Stedvis veldig vått på Vikåsen, men snøfritt og ganske tørt mange steder.

Litt senere på dagen lysnet det opp, og vi bestemte oss for å dra en tur opp til Leirfossen for å se etter bever i Nidelva. Turen på Vikåsen ble ikke lenger enn en times effektiv marsj og dagen var ennå ung, så en ny tur var ikke så dumt.

Langs Nidelva begynner det å bli ordentlig grønt nå, og her så vi også årets første hvitveis.

Grønt langs Nidelva

Turen gikk først oppover elva langs turstien som er opparbeidet der, før vi snudde og returnerte til bilen og gikk langs elva på andre siden. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå så langt, men plutselig var vi nesten ved Øvre Leirfossen Kraftverk og det var like greit å fortsette opp der og videre rundt om Leira Fort. Ved kraftverket så vi noe i vannet som ikke var ender, men det var såpass langt unna at det ikke var godt å se om det var oter eller bever vi så. Den forsvant inn mellom noen steiner langs bredden av elva, og viste seg ikke igjen. Hvor er kikkerten når man har bruk for den??

Stille på Nidelva.

Lyden av snø som faller

Flotte Rønningen Gård.

Det lovet ikke bra da jeg våknet i morges og kikket ut. Nysnø på bakken, og fortsatt snødde det fra en mørkegrå, tung himmel. Snø?! For en nedtur. Riktignok hadde både Yr og Storm meldt nedbør, men ingen hadde advart oss mot et gjensyn med vinteren. Sukk…

I påvente av bedring i været (Yr hadde tross alt lovet solgløtt i dag), fikk dørkarmene i gangen et siste strøk med maling, og et hjørnebord fikk første strøk av en nydelig, dyp lilla farge. Endelig sprakk skylaget opp og blå himmel åpenbarte seg. Jeg var ikke sen om å få på meg turklær, og kjørte avgårde til andre siden av byen. Dagens mål var TT-hytta Rønningen som ligger nydelig til i Leinstrandmarka.

Jomfruelig hvite myrer med Gråkallen bakom.

Veien inn var ikke brøytet, så det ble å gå i løs, men kram snø. Det var ikke mange sjelene som hadde gått her før meg og de få menneskene jeg møtte kunne nesten telles på en hånd. Gradestokken viste ikke så veldig mye over 0 grader, men i sola var det godt og varmt, og hele veien innover til Rønningen hørte jeg lyden av snø og vann som falt fra trærne. Stedvis på veien var snøen nesten smeltet bort allerede, men stort sett lå det 10-15 cm. nysnø hele veien opp til Rønningen. På Rønningen ble det en kopp kaffe i en usedvanlig stille og rolig hytte før jeg somlet meg tilbake til bilen. Det var ingen hast med å komme seg tilbake når sola varmet så godt som den gjorde.

Endelig fikk vi se blå påskehimmel i Trondheim også.

Vår på ordentlig

Påsken har startet grått og vindfullt her i Trøndelag, så det ble bare en kjapp runde i marka i dag. Kroppen funker ikke, og det verker i både ledd og muskler. Håper virkelig det bedrer seg med mindre overtid og mer hvile, tur og trening, ellers står sommerens turplaner i fare.

I de nedre delene av marka er det så godt som helt snøfritt nå, og det dufter av granbar, lyng og mose. Lukter som betyr at det er vår på ordentlig. Endelig 🙂