Søndagstur i Byfjellene i Bergen

Kjæresten og jeg har barn som studerer i Bergen, så forrige helg tok vi turen over for å besøke dem og være turister i Bergen. Jeg har besøkt Bergen to ganger før, og jeg må si jeg liker byen veldig godt. Som alle byer er også Bergen finest i godvær, så det var stor glede hos undertegnede når solen dukket opp på søndag etter en heller grå og regntung lørdag.

Bryggen i regnvær.

Lørdagen ble brukt til å sjekke ut hyblene til våre håpefulle (selv bodde vi på hotell den helgen), rusle rundt i byen og spise middag sammen alle fire på kvelden. Søndag var det liten tvil om at Byfjellene skulle besøkes i det nydelige høstværet.

Koselig detalj utenfor en butikk i en av bryggene. 

Vi «jukset» og tok Fløibanen opp og ned, men det ble likevel 1 mil til fots hvor vi blant annet var oppom Fløivarden og Blåmanen. Fra Fløien er tilretteleggingen ekstrem. Grusveier og asfalt er ikke helt min stil når jeg skal på tur, men når man er ukjent i Bergen og ikke har all verdens tid til rådighet, men likevel vil til fjells, er Fløien et greit startsted.

Utsikt fra Fløien.

Turen startet på måfå i retning Skomakerdiket. Etter å ha passert vannet, tok vi av på en sti i retning ett eller annet fjell (som vi aldri fant), før vi atter havnet ut på en grusvei. Vi gikk et lite stykke på den, så dukket det opp skilt til Fløivarden. Utsikt! Yes! Dermed tok vi stien opp til varden som har flott utstikt over Vågen og Bergen. En liten fotopause på toppen, så bar det nedover igjen og tilbake til grusveien som vi fulgte til Brushytten. Her ble det kaffe og vaffel før vi fortsatte oppover i retning Rundemanen (på asfaltert vei!).

Ved Brushytten.

Over Brushytten troner Blåmanen med imponerende bratte fjellvegger ned mot hytten. Lysten på topptur var stor, men jeg tenkte at det kunne bli for tøft for knærne mine og slo det fra meg. Vi bestemte oss for en rundtur uten topper som vi så på skiltet ved hytta.

På Fløivarden.

Det skulle imidlertid ikke bli helt som planlagt, for et lite stykke før Rundemanen peker et skilt i retning Blåmanen, og for meg så det ut som det var grei skuring å komme seg til toppen. Jeg stoppet derfor en eldre herremann som kom fra den retningen og forhørte meg litt. Han mente at den turen vi opprinnelig hadde tenkt å ta var verre for skranglete knær enn å gå over Blåmanen og tilbake til Brushytten på andre siden av fjellet. Dermed la vi ivei mot topp nr. 2 denne dagen. Bort fra asfaltvei og over på sti. Deilig! Det var, som den eldre herren hadde sagt, grei skuring å komme seg til topps på Blåmanen, og like greit ned igjen. Den stupbratte fjellsiden ned mot Brushytten er bare halve sannheten om fjellet, for det er faktisk et enkelt fjell å bestige om man går fra nord eller sør.

Min kjære på Blåmanen.

Tilbake ved Brushytten var det å ta kjappeste vei tilbake til Fløibanen for lunch på Matbørsen før vi måtte tusle oss i retning flyplassen. En fin, men svært folksom søndag i Byfjellene. Neste gang har jeg lyst til å gå Vidden. Regner med at man da slipper unna de store folkemassene.

På vei mot Blåmanen.

Montaña Altavista (1376 moh) i det nordvestre hjørnet av Gran Canaria

Montaña Altavista var den første «ordentlige» fjellturen jeg gikk her på Gran Canaria tilbake i oktober 2011. Ordentlig er satt i hermetegn fordi sammenlignet med norske ordentlige fjellturer, er turen til Altavista mer som «a walk in the park» å regne. Det er likevel en tur jeg anbefaler fordi utsikten er så vakker; fra start til slutt. Også er det en lettgått tur på god sti. Ca 10 km. og nogle høydemetre.

Kirkegården i San Bartolomé. En liten landsby oppe i fjellene hvor jeg tok meg en spasertur på vei hjem.

Ulempen med denne turen er tiden det tar å kjøre til startpunktet om man bor langs sørkysten som de fleste turister gjør. Veien opp til fjellene på Gran Canaria er ikke så lang målt i avstand, men det tar tid. Mye tid! Veiene er smale og uhorvelige svingete, så gjennomsnittfarten er ikke høy. Jeg brukte 2 timer og 10 minutter på knappe 7 mil. Riktignok startet jeg mens det enda var stupmørkt rundt meg, så tempoet var lavere enn normalt på de svingete fjellveiene, men det tar tid å komme seg opp i fjellene her. Slik er det bare.

Dagen gryr, og jeg er allerede langt oppi fjellene.

På vei opp valgte jeg å kjøre opp mot Soria for deretter å kjøre «snarveien» mellom Soria-dalføret og Mogán-dalføret. Denne «snarveien» er den absolutt verste veien jeg kjører her på Gran Canaria. Den er så smal at to biler ikke kan passere (utenom på noen få plasser) og den mangler autovern. Og den er svingete som f…   Hver gang jeg skal over her, ber jeg en stille bønn om at jeg ikke møter noen, og hittil har jeg ikke gjort det. Takk og lov.

Her starter turen.

Idet man kommer ut på veien mellom Mogán og Ayacata er man igjen på en vei hvor det går to biler i bredden, men svingete er og forblir veien. Jeg puster uansett lettet ut når jeg kommer hit.

Rett før ni på morgenen begynte jeg å gå fra Degollada del Sargento. Stien er steinsatt de første metrene og en infotavle viser stiene i området. For å komme til toppen av Altavista gjelder det å stort sett holde seg på den brede sti rett frem og unngå avstikkere til høyre og venstre. Unntaket er når man begynner å gå bratt opp mot selve toppen. Da gjelder det å følge stien som går oppover. Skjønt bratt og bratt… Selv om det går oppover, så har kanarierne lagt stien i slake S’er så det er en grei oppstigning til toppen. Hett blir det uansett i solsteken. Jeg er glad jeg startet tidlig!

Ville, vakre Gran Canaria. Her ser jeg nordvestover og utover Atlanterhavet.

På vei mot toppen møter man på tre «luretopper» og stien slynger seg vekselvis på øst- og vestsiden av disse. Det betyr at man moen ganger har utsikt innover mot Gran Canarias flotte fjell og andre ganger mot havet hvor Tenerife «flyter» på havet og Pico del Teide kneiser flott mot himmelen.

Tenerife og Teide sees der ute i havet.

Hele veien er det pinjeskog man går i, så det føles egentlig mer som en skogtur enn en fjelltur. Sporene etter skogbrannen for noen år siden synes nesten ikke lenger. Kun stammene på pinjetrærne bærer preg av det som skjedde.

Utsikten fra startpunktet mot øst.

På toppen av Altavista står det sedvanlige metallrøret  som på kanariøyene markerer at man har nådd toppen. Utsikten herfra er formidabel, men jeg synes faktisk at den er enda finere på et lite platå ca 150 meter lenger sør. Det er her du virkelig får følelsen av å stå på en topp når  det er ingenting annet enn luft mellom deg og bakken atskillige metere lenger ned. Selv om høydeskrekken min har avtatt noe, våger jeg meg ikke helt ut på kanten her. Det kiler nok i magen litt innpå platået. Litt artig er det også at jeg herfra ser rett over på Montaña del Viso som jeg har vært på to ganger, senest i mai i fjor.

Utsikten fra toppen. Byen som skimtes er La Aldes de San Nikolás.

Returen går langs samme sti som jeg kom. Det er liksom ikke så mange andre muligheter der jeg står ytterst på et stup. På vei hjem kjører jeg via San Bartolomé de Tirjana og Fataga. Denne veien er svingete den og, men det går to biler i bredden hele veien. Jeg klarte ikke å psyke meg opp til enda en tur på «snarveien» til Soria.

Utsikt fra en utsiktpunkt på veien mellom Maspalomas og Fataga på veien hjem.

Sukkertoppen (Alto de las Toscas)

Når jeg ikke gidder å kjøre bil her på øya (og det er dessverre ganske ofte), men likevel har lyst til å røre meg litt; da går gjerne turen i «åsene» bakom leiligheten. Der kan det bli ganske så hett, og støvete er det bestandig. Jeg prøvde meg derfor på en kveldstur her forleden. Tenkte at det ikke ville være så varmt bare jeg kom meg opp på ryggen av en slik ås. Så feil kan man ta.

Patalavaca slik man ser området fra Korset.

Tenk deg en ås bestående av sand og stein som er oppvarmet gjennom hele dagen. Legg til en brennende varm sol som rundt klokka seks på kvelden slett ikke har tenkt å senke temperaturen på enda en times tid. Til slutt  kan du trekke fra vind (for den var ikke der). Hva får du da? Jo – en steikhet tur hvor både hjerne og kropp kokes, og hele kroppen marineres i saltlake fra svetten som kroppen utsondrer.

Egentlig synes jeg det er ganske kjedelig å gå i disse sandområdene ovenfor leiligheten. Har gjort det utallige ganger, og det er lite annet en sand, sand og sand. Og hete. Riktignok får man fin utsikt til Taurofjellene og over mot Puerto Rico der oppe, men når sant skal sies, så er disse turene mer preget av behovet for å røre meg enn av gleden over turen. Dog – jeg angrer aldri på en tur jeg har gått. Kroppen trenger bevegelse, sånn er det bare.

Sukkertoppen. Utsikt mot Patalavaca og Arguineguin.

Forleden kveld gikk turen til Sukkertoppen via Korset. Sukkertoppen ligger på drøyt 400 moh og har fått seg et norskt navn siden jeg var der første gangen. Det er forøvrig ikke den eneste plassen hvor vi nordmenn har tatt oss til rette og navngitt plasser og topper i dette norske området på Gran Canaria. Ivars plass og Eyvinds plass er andre eksempler.

På vei opp (og ned også for den saks skyld) gikk jeg meg på en million geiter  som lå i og utenfor veien (okei da… kanskje ikke en million, men sinnsykt mange) + noen høner og haner. Jeg følte meg litt som Moses som delte Dødehavet (eller var det et annet hav?) da geitene spratt unna etterhvert som jeg gikk fremover. Noen få nydelige små killinger var det også i flokken, men for det meste var det godt voksne geiter som lå og kula’n i varmen. Det lukta ikke akkurat blomster og honning  for å si det sånn, da jeg gikk gjennom dette geitehavet.

Utsikt nordover fra Sukkertoppen.

På Sukkertoppen begynte sola omsider å dempe varmen og det blåste også litt på toppen. Endelig. En rask pause, så ble det retur samme vei som jeg kom.  Jeg holdt nemlig på å gå tom for vann, så det var ikke mye aktuelt å gjøre turen lenger enn nødvendig, men her oppe er det mulig å gå i omtrent enhver retning man måtte ønske.

Glimt fra Gran Canaria

Gran Canaria byr på mange muligheter for de som ikke synes at det å ligge pal  på en solseng i 14 dager er den store lykken. Fra her jeg har tilhold på sørkysten blant store hotell og masse turister, er det bare å labbe ivei fra leiligheten. Turmulighetene finnes bokstavelig talt på dørstokken.

Siden jeg alltid har leiebil når jeg er her nede, har jeg heldigvis muligheten til å vandre i andre områder på Gran Canaria også, og det har jeg gjort siden 2011. Det er bare å søke på «Gran Canaria» her på bloggen, så kommer mine tidligere turer opp. Nå som knærne mine er heller elendige, begrenser det hvor bratt og hvor langt jeg kan gå, men å sitte på ræva er ikke noe alternativ. Jeg har klokkertro på at bevegelse er bra for kroppen bare man tar litt hensyn. Inaktivitet har aldri ført til noe godt.

Under er noen bilder fra mine første dager på Gran Canaria i denne ferien.

Nærtur nummer 1. Korset står på en høyde ovenfor Anfi del Mar og er et populært turmål.

Utsikt mot Arguineguin fra en navnløs liten topp bakom boligfeltet der jeg har tilhold.

Arinaga. En «ekte» kanarisk by hvor turismen ikke har fått feste. Anbefaler virkelig å rusle langs strandpromenaden her.

I desember 2014 satte et plutselig regnvær stopper for planene om å gå på toppen av Montaña de Arinaga (199 moh) på østkysten av Gran Canaria. Denne gangen ble det endelig en tur opp (i sinnssyk vind). Utsikten over kystlinjen er helt fantastisk selv om toppen ikke er så høy Det samme er utsikten innover mot Gran Canarias fjellverden. Man kan blant annet de Pico de las Nieves som er Gran Canarias høyeste fjell.

Montaña de Arinaga til ventre. Fyrtårnet på den lille høyden til høyre er en fin start på turen opp til fjellet.

Etter turen opp på fjellet gikk jeg langs strandpromenaden i Arinaga. Kun spansk å høre og ikke en eneste souvenirsjappe å se 🙂 Langs strandpromenaden er det diverse flotte skulpturer å se, og de har også snekret noen solsenger i tre til offentlig benyttelse. Arinaga har virkelig en flott strandpromenade som jeg gjerne besøker igjen.

Utsikt mot Gran Canarias fjellverden.

Offentlige solsenger i tre langs strandpromenaden i Arinaga.