Skyfri himmel, sol som varmer og silkeføre

Skyfri himmel, sol som varmer og silkeføre; det er status for Trøndelag i dag. Kort sagt en fantastisk senvinterdag som ikke kan sløses bort på husarbeid eller andre nyttige sysler.

På vei til Nordmarka i Klæbu svippet jeg en kjapp tur innom City Syd. Gårsdagens «ekspedisjon»  på Lade hos XXL, Obs Sport og Intersport  på jakt etter lengre staver, hadde vært resultatløs, så enten måtte jeg fortsette å gå med litt for korte staver, eller så måtte jeg svelge antipatien jeg har mot City Syd spesielt og shoppingsentre generelt på en lørdag. Jeg valgte det siste, og jeg var ikke alene på City Syd. Det så ut som halve byen hadde lagt lørdagsturen til City Syd der de ruslet rolig rundt med stappfulle handlevogner og bæreposer. Gud hjelpe meg… Jeg fant et par staver i full fart og kom meg ut på null komma niks og trakk et lettelsens sukk.

Ved Gjenvollhytta var det flere biler parkert enn jeg har sett hittil i vinter, men så var jeg også senere ute enn vanlig + at været nok bidro til å lokke mange barnefamilier ut på tur.

I nordmarka var det fine spor og silkemyk snø etter snøen som falt tidligere i uka. Legg til knallblå himmel og sol som varmer, så burde jeg egentlig ha hatt med meg en sekk med mat, ulltrøye og sitteunderlag så jeg kunne ha blitt ute i mange timer. Det hadde jeg altså ikke, så det ble med halvannen times skitur i rundløypa om Grønkjølen og Langåskjølen. Til tross for mange biler på parkeringsplassen var det ikke avskrekkende mange folk i løypa, så store deler av turen fikk jeg rusle i fred.

Det er ekstra vakkert i marka når blå himmel står i skarp kontrast til den hvite snøen. Utsikt til Jervfjellet herfra.

Foruten å nyte det deilige været, var tanken bak dagens tur å øve litt teknikk og ikke minst å tørre å stå i bakkene uten å ploge. Hva gjelder teknikken gikk det sånn derre passelig. Slett ikke så ille tidvis, men helt håpløs andre ganger (jeg kan skylde litt på dårlig glid også, ikke sant?). Slik er det vel;  Petter Northug ble ikke verdensmester over natta han heller. Nedoverbakkene gikk det desto bedre med. Sto ned alle bakkene i sporet uten å feige ut ved å hoppe ut av sporet og ploge. Unntaket var siste bakken ned mot Gjenvollhytta, men det er ikke så lett å stå i sporet når sporet plutselig ikke er der lenger.  Da ble det først litt balansetrening i en mellomfase før jeg ploget ned resten av bakken. Jeg liker ikke å komme  i full fart nedover når unger, bikkjer og pulker er på vei oppover.

Skisporet er blåst bort rett og slett. Heldigvis ikke så lange stykket det var slik som dette.

Halvannen time i nydelig vær er egentlig altfor lite, men jeg har iallefall fått mer trening, frisk luft og sol enn de som tilbragte dagen på City Syd.

Prosjekt skiteknikk er startet – såvidt

Fra min første skitur på sikkert 12 år – i 2008.

I rundt tre år har jeg hatt «prosjekt skiglede» gående – med varierende hell. For ikke lenge siden konkluderte jeg med at «prosjekt skiglede» en stund må vike for «prosjekt skiteknikk» – nettopp for å få større skiglede. I kveld ble første, lille skritt på den veien tatt gjennom deltagelse på et hurtigkurs i skiteknikk. Det er ikke så mye man rekker på en drøy kveldstime i Granåsen, men litt praksis og tilbakemeldinger fra tre kjempesøte jenter fra Team Trøndelag gjør meg iallefall ikke dårligere på ski. Vi fikk instruksjoner og tilbakemeldinger på egne ferdigheter i diagonalgang,  staking og dobbeltak med fraspark. Det vanskeligste for meg var faktisk diagonalgangen. Å få til å gli lenge nok på skia og ikke sette foten ned for tidlig er jammen ikke lett for en nybegynner, men jentene fra Team Trøndelag gjorde en kjempejobb og skrøt veldig av fremgangen vår på den ene timen (de kunne vel ikke annet?). Resten av jobben må jeg vel gjerne gjøre selv ved å øve, øve og atter øve. Med andre ord må dørstokkmila forseres oftere enn hittil. Merkelig hvor mye lenger den dørstokkmila er når det er snakk om skitur og ikke fottur. Får prøve å snu om på den holdningen. Alt er mulig. Hvis man vil det  nok.