Middagstrim

Mørket er på vei og lysene tennes i lysløypa.

Onsdag og middagsservering på Estenstadhytta. Jeg tok turen alene i dag og gikk hjemmefra for å få en lengre tur. Gårsdagens «gruff» har ikke helt sluppet taket, så supert å kombinere middag med trim og naturopplevelser 🙂

Grå himmel i dag, og fortsatt mye vind, men greit turvær likevel. Iallefall så lenge man ikke planlegger å ta matpausen utendørs. I disse dager kan man jo  heller ikke fyre bål pga brannfare, så deilig å kunne sitte inne i varmen og spise mat som andre har laget.

På turen hjem la jeg inn en liten omvei via lysløypa for å slippe å gå veien ned til Bekken. 1 time og 3 kvarter på tur er en grei erstatning for dagens spinningtime som jeg droppet. Behovet for å lufte hjernen var større enn behovet for en skikkelig pulsøkt. Skjønt pulsen kommer da høyt nok i bakkene opp mot hytta om man går på litt 🙂

Forbannatur

Nei, det er ikke orddelingsfeil i tittelen, for i dag har jeg vært i marka på en forbannatur og ikke på en forbanna tur. Enkelte dager på jobb er mer krevende enn andre, og i dag rant begeret fullt, og jeg dro hjem fly forbanna. Middagen fikk vente, tur sto først på lista i ettermiddag. Det er ingenting som slår en tur i skogen når man trenger å slippe ut litt damp.

Myrområde mellom Estenstadhytta og Stokkanhuagen. Like snøfritt her som ellers i marka.

Lettskyet, pent vær i dag, og rundt 0 grader, men den hersens vinden fortsetter å herje og medfører at effektive kuldegrader er langt flere enn gradestokken tilsier. Spesielt i området rundt Estenstadhytta blåste det friskt. Snauhogstens pris.

Tidspunktet tatt i betraktning fikk jeg med meg en nydelig himmel idet sola gikk ned. Spredte skyer og nyanser av blått, gult og orange på en himmel som kontinuerlig forandret seg. Det er medisin det 🙂

Mot Gråkallen i solnedgang.

Skravletur

Den ufyselige vinden fortsetter å herje i Trondheim, men sol, blå himmel og fri = tur. Okke som! I dag hadde jeg selskap av Gøril og vi la turen oppom Estenstadhytta for en kaffekopp. Vi var ikke alene om det! Stappfullt på hytta, men vi klarte å okkupere et bord i det innerste rommet. På vei ned igjen virket det som om halve Trondheim var på vei opp, så det er ikke uten grunn at jeg sjelden er på Estenstadhytta lenger. 

Som seg hør og bør når to damer er på tur, ble det mye skravling. Så mye at jeg faktisk glemte å ta bilder! Dagens bilde er derfor hentet fra nyttårsaften 2013. 

Utsikt fra Estenstadhytta mot fjorden.

Blås-bort-dagen

Vi er godt vant med vind her på Strinda. Det kalles tross alt ikke snau-Strinda uten grunn, men denne lørdagen var det særdeles vindfullt – selv til Strinda å være. Å sitte inne og se ut er uansett ikke noe alternativ på en lørdag. Dårlig vær er som kjent aller dårligst når man sitter inne og ser ut på det, så etter en liten handletur og vask av heimen, kledde jeg på meg og bega meg ut i vinden.

Jeg er så heldig at jeg kan gå ut på baksiden av blokka der jeg bor og komme rett opp i et lite skogholt (som riktignok trues av utbygging) før jeg kan fortsette et lite stykke gjennom boligfelt før jeg er i marka. Vindsuset i tretoppene hørtes godt, men jeg merket knapt noen vind der jeg til å begynne med gikk godt beskyttet blant høye bartrær.  Ute av skogen derimot fikk vinden tak, og tidvis var det bare å legge seg mot vinden og kjempe seg fremover. Sørlig vind til tross, det var ikke akkurat noen fønvind som bet i ansiktet. Riktig så friskt var det, men jeg hadde kledd godt på meg og hadde det helt fint der jeg gikk.

En snøfattig januar i år.

Vind og vær har tæret på den bittelille snøen vi hadde som beskyttelse oppå isen i marka, så mange steder har nå isen kommet til syne igjen. Heldigvis har det smeltet godt siden nyttår, så de fleste steder kan man gå på siden av isen.

Isete stier igjen.

Dagens tur ble ikke av de lengst, men godt og vel en times tid er greit nok for meg. Det viktigste er å få rørt litt på seg og å være ute.

Mot lyset

Sist onsdag hadde jeg hjemmekontor (eller rettere sagt «gjemmekontor»), og det aller, aller beste med det er at veien ut i marka er ekstremt kort etter at arbeidsdagen er over. Og for mitt vedkommende er normal-arbeidsdagen over klokken 14.00 siden jeg starter grytidlig. I disse årsoppgjørstider er det sjelden snakk om noen normal arbeidsdag, men akkurat denne onsdagen klasket jeg lokket på lap top’en klokka to sharp og fikk på meg turklær på null komma niks.

Her jeg bor har jeg fantastisk utsikt over fjorden og Bymarka, og hele denne dagen hadde jeg sittet inne og sett ut på det fantastiske vinterværet vi hadde. Til alt overmål var det til og med vindstille, så en tur ut  måtte det bli selv om jeg hadde booket en spinningtime på 3T senere på kvelden.

Jeg hadde bare tenkt meg en liten runde i marka pga nevnte spinningtime, men når jeg vel var kommet ut, var det så nydelig at jeg glatt utvidet den planlagte runden. I to deilige timer ruslet jeg rundt i en vinterstille skog mens sola sakte gikk ned og farget hele skogen rød.

Snøfattig skog i solnedgang.

I hele vinter har jeg ofte lagt turen i retning områdene ovenfor Risvollan og Utleira. Den åpenbare grunnen er at jeg treffer langt mindre folk her enn i områdene rundt Estenstadhytta, samt at stiene her er stier, og ikke brede grusveier. Jeg trives rett og slett bedre i dette området etterhvert som det har blitt rent folksomt i de sentrale delene av marka og Trondheim Bydrift har gjort om gode stier til grusveier. Dog er dette muligens ikke hele sannheten. Kanskje har jeg også ubevisst søkt mot lyset i vinter. For når man går fra Lohoveområdet mot Risvollan/Utleira går man sørover, og i disse mørke vintermånedene går sola ned i sør og ikke i vest.

Solen har gått ned, mens dens siste stråler enda fargelegger himmelen.

Mine turer i dette området i vinter har derfor gitt meg utallige flotte opplevelser av lyset enten det har vært blå himmel eller overskyet, og solnedgang på en kald vinterdag er noe helt eget som bare må oppleves. Sommerens intense solnedganger er spektakulære, men vinterens dempede, pastellfargede solnedganger på iskalde dager står ikke noe tilbake for sommeropplevelsen, selv om vintersolnedgangen ikke «skriker» så høyt. Denne ettermiddagen var det en «mellomsolnedgang». Ikke blek pastell, men heller ikke intens sommerlig. Vakkert var det uansett 🙂

Frisk helg

Her i Trondheim har vi hatt en helg med nydelig vintervær – om man ser bort fra en ufyselig kald vind. Knallblå himmel, og en sol som stadig står høyere på himmelen skule borge for en fin turhelg, men akk… vinden var såpass lei at jeg i går nøyde meg med en tur t/r Estenstadhytta der jeg sørget for å få varmet meg litt på en kaffekopp. Som kompensasjon for den korte turen (3,2 km) avsluttet jeg dagens fysiske utskeielser med en pulsspinntime på 3T.

Sol ved Estenstadhytta. Snauhogsten etter stormen Ivar sørger for at sola allerede nå skinner på hytta.

Dammene er islagt, men ingen skøytegåere var å se.

I dag gikk jeg hjemmefra og opp til Lohove og sveipet videre ned mot Risvollan og Utleira før retur hjemover. Halvannen time i minus 5 grader og iskald vind var mer enn nok for rompa mi. Ikke så mye folk å møte på i dag, men flere enn normalt faktisk  – i denne delen av marka.

Sol og blå himmel også over Fosen i dag.

Snøen som kom for en ukes tid siden har festet seg til isen i marka og det er nå lett og fint å ferdes til fots. Nedover mot Risvollan og Utleira er det mange steder helt bart igjen.

Iskald skjønnhet

Kulda har omsider inntatt Trøndelag, og med den klarvær og sol. Men før kulda festet grepet, dalte det ned et par cm. snø som har lagt seg pent oppå isete stier i Estenstadmarka. Av den grunn har helgens turer gått i områder jeg vet er isfrie; Lohove-Risvollan-området i Estenstadmarka i går og Ladestien i dag.

Naturens egen kunst i marka.

Fra forrige helgs tur i Lohove-området visste jeg at den delen av marka er så godt som isfri, og at man stort sett går trygt oppå den lille nysnøen som har kommet, så lørdagens tur var lett å bestemme. Til tross for 10 kuldegrader fyrte kjæresten og jeg et lite bål på toppen av en kolle med nydelig utsikt over Fosen, Bymarka og helt til Trollheimen.

Mot Trollheimen i ettermiddagslys. Resfjellet er godt synlig.

Heldigvis var det vindstille og bålet varmet godt, men dunjakka forble på da vi returnerte hjem. Jeg følte intet behov for å ta den av og bytte tilbake til softshelljakka jeg hadde gått i frem til matpausen.

Bål – både varme og skjønnhet på en gang 🙂

I dag har vi gått langs Ladestien mellom Korsvika og Sponhuset. Ikke så mange mennesker å møte i dag  – til Ladestien å være, men likevel atskillig mer folk enn det jeg normalt treffer i Estenstadmarka.

Korsvika.

Tolv minus, blå himmel og vindstille ved turstart. Været og temperaturen skapte et nydelig vinterlys over fjellene som omkranser fjorden. Vinteren på sitt vakreste!

Nydelig rosa vinterlys mot øst, og en måne som overvåker det hele.

Til tross for kulda var det padlere å se på sjøen. Helt utrolig, men mulig det er varmere enn det ser ut. På Sponhuset hadde vi flaks og fikk et bord i 2. etg. Selv om det var mindre folksomt enn vanlig på stien, hadde folk funnet veien til serveringsstedet og et ledig bord forble ikke ledig lenge. En kopp kaffe og litt innendørs varme gjorde godt før vi bega oss ut i kulda igjen i retning Korsvika. Idet vi nådde toppen av berget ved Korsvika hadde sola akkurat duppet ned bakom åsene i sør(vest).

Padlere som trosser kula og nyter den flotte vinterdagen på sjøen.

Uten brodder på tur :-)

På en uke er isete stier dramatisk redusert og blitt til fine, tørre stier – såfremt man holder seg unna de stiene der tråkkemaskina har kjørt tidligere i vinter, og i de lavereliggende områdene av marka. Jeg la dagens tur til en runde i marka ovenfor Lohove og Risvollan. Her blir det tradisjonelt først vår i marka, og hadde det ikke vært for at jeg vet bedre, kunne man fort tro at det var april.

Grått og halvmørkt på tur i dag, til tross for at jeg gikk ut to timer før solnedgang. Dagens turkaffe ble inntatt fra termos på en liten kolle med utsikt mot Bymarka og Trollheimen i frisk vind.

Herlig å kunne gå uten brodder igjen. Hadde de i sekken i tilfelle, men slapp å ta dem i bruk. Svært lite is å gå på på dagens tur, og det lille som var, kunne forseres ved å gå i kanten eller ved å gå fra gresstust til gresstust.

Kosetur til Damtjønna

Sol og blå himmel er ikke hverdagskost i Trondheim for tiden, så da får vi ta med litt vind på kjøpet. Herlig at grått og atter grått blir byttet ut med en blå himmel. Det er straks ett år siden vi sist var på tur til Damtjønna, så i dag var det på tide med et nytt besøk.

Blå himmel og sol, men ingen stråler treffer Damtjønna. Enda.

Dagens tur ble ikke lang (4 km t/r), men den ble god 😀 Fra Skjøla tuslet kjæresten og jeg oppover veien i retning Vassfjellkapellet, og videre til Damtjønna. Som i Estenstadmarka er det stort sett is på hovedstier, mens de mindre stiene er snøfrie. Ved Damtjønna  fyrte vi bål som vi kokte kaffe og grillet pølser på.

Bålkos 🙂

Litt trist at sola enda står så lavt at den ikke kommer over åsene som omgir Damtjønna, men det varer nok ikke lenge før de første stråler kan nytes på en skyfri dag. En god tanke 🙂 Til tross for manglende solstråler i ansiktet; en islagt dam, et lite bål og blå himmel over oss, gjorde det til en god dag uansett. Møtte noen få mennesker på stien til og fra Damtjønna, men dammen hadde vi helt for oss selv.

Islagt dam.

Rekordtidlig på Liaåsen

Det er viktig å ikke begynne for hardt, har jeg hørt, så i går tok jeg fri halve dagen fra jobb og stakk til skogs. To hele arbeidsdager på en uke ble litt meget etter å ha hatt fri siden midten av desember 😉

Trondheim i vinterlys.

Normalt er Liaåsen en tur jeg går for første gang i slutten av april hvert år; på restene av sesongens skiløyper. Den snøfattige vinteren gjør det imidlertid mulig å gå dit allerede nå med isbrodder på beina.

Brodder er definitivt en fin ting i disse dager.

Startet fra Bekken kvart på ett og visste jeg da hadde et par timer før sola gikk ned. Nydelig mildt vintervær i Trondheim i dag, men litt vind var det, så dunjakka var god å ha når det var dags for kaffepause på Liaåsen (høyeste punkt i Estenstadmarka på 329 moh om jeg ikke husker helt feil).

Ivar har herjet også her.

Stormen Ivar har herjet også i området mellom Lomtjønna og Liaåsen og store trær ligger over stien flere steder. Heldigvis er mange av de største trærne kuttet med motorsag, så det går an å smyge seg mellom og over. På Liaåsen har Ivar også tatt for seg, og den brede stien som fører ned mot Bratsberg/Rossmo eller Lomtjønna om man velger den retningen i stikrysset nedenfor Liaåsen, er sperret av flere trær som sperrer stien.

Aldri har jeg vært så tidlig på Liaåsen som i år.

Jeg har vært i flere deler av marka nå og kan konstatere at jeg aldri har sett verre ødeleggelser enn etter Ivar. Det er så mye at det er trist rett og slett. Turorienteringen til sommeren kan bli spennende, for jeg tror neppe at alt vindfallet blir ryddet opp i. Etter en stille stund med termoskaffe på Liaåsen klatret jeg over trærne (og gikk utenfor stien der det måtte til) og fortsatte nedover skiløypa (som riktig nok ikke er mye til skiløype nå) og tok av mot Lomtjønna i stikrysset, og kom etterhvert inn på samme stien som jeg hadde kommet.

Sola er i ferd med å gå ned – ca kvart på tre.

Isbroddene var nok en gang høyst nødvendige for å kunne gå turen uten å risikere liv og lemmer. I skiløypa ligger isen mange cm tykk og det er mange plasser ikke mulig å gå utenfor isen.

Tilbake ved bilen var det 3 kvarter siden solen hadde gått ned, men den blå himmelen gjorde at det likevel var relativt lyst. Det er godt vi går mot lengre dager! Et lite skår i gleden var smerter under den ene hælen samt at tåballen dovnet helt bort. Mon tro om det er isbroddene som sørget for det?