Novemberlys

Det har snødd i Trondheim i helgen, og i skrivende stund snør det fortsatt. I deler av Bymarka er det kjørt løyper, men i min nærmark, Estenstadmarka, kan man enn så lenge ferdes til fots uten å ødelegge noen skiløyper. Med snøen føles det også som om lyset kommer tilbake 🙂

I går ble det sen ettermiddagstur på meg. Været innbød ikke akkurat til tur, men jeg kjente at humøret trengte å luftes, så ut på tur i lysløypa fra Lohove ble det. Vinden suste i tretoppene og pisket snøen mot ansiktet mitt, men jeg hadde det lunt og godt inni mine vinterklær, så mye vær var i grunnen ganske deilig. Det er det som er så fint med turlivet; det er alltid noe nytt å se eller oppleve. Selv på stier hvor man har gått hundrevis av ganger er det noe nytt hver gang. Om man tar seg tid til å lytte og se. Som forventet var det ikke akkurat folksomt i skogen en mørk, forblåst lørdag ettermiddag, men noen få andre sjeler hadde gjort som meg og trosset vinden og snøen. Jeg er rimelig sikker på at ingen av dem angret på det.

I dag var jeg relativt tidlig ute. Hadde lyst på en kopp kaffe på Estenstadhytta, og ville komme dit før resten av byen også fant veien dit. Snøbygene gikk tett og rett etter at jeg passerte Tømmerholt kom en skikkelig haglbyge også. Det var et spesielt lys over gården idet jeg passerte. Et slags gammelrosa lys med islett av gult. Vakkert, men det varslet nok om haglbygen som kom like etterpå.

På Estenstadhytta var det relativt rolig, men jeg ble ikke sittende lenge. En kjapp kopp kaffe, så ut i snøværet igjen. Jeg la veien om Månen og Styggdalen før jeg svingte ned til dammene og fortsatte på vei resten av turen tilbake til bilen. Det var ikke mange sporene å se i nysnøen der jeg gikk, men et par sjeler hadde tatt samme ruta tidligere på dagen. I Styggdalen var det også et enslig skispor å se, så noen er tydeligvis atskillig mer ivrig enn meg etter å få ski på beina.

Snøbygene kom og gikk under hele turen, og jeg hadde marka nesten helt for meg selv med unntak av når jeg gikk på veien mellom Bekken og hytta. Det kan jeg for såvidt skjønne, for det hadde kommet nok snø til at det var småtungt å gå. Fremdriften blir ikke helt den samme i 10-15 cm løs nysnø som på barmark.

Til tross for skjønnheten som en nysnøkledd skog oppviser, kan jeg ikke dy meg for å lengte mot vår og sommer. Som jeg pleier å si på denne tiden av året: først jul, så et «lite» årsoppgjør, og vips så er det vår. Gleder meg!!

En av de dagene…

Man har dager og man har møkkadager. Dagen i dag har vært av den sistnevnte sorten. Da er det bare en ting å gjøre: Komme seg ut i skogen fort som f etter jobb! Skogtur (eller fjelltur hvis man har mulighet til det) kurerer gruff.

Rakk såvidt å få med meg litt av dagslyset før sola gikk ned, men bonusen på en kald og klar dag som dette er at man da får med deg solnedgangens vakre farger og skumringen som faller på mens man går.

Nysnøen som har kommet ligger fortsatt på grenene og gir skogen en lunhet man ikke skulle tro at dette hvite, kalde stoffet kunne frembringe. Når mørket kommer sigende sørger snøen på bakken for at man ser hvor man trår, og man slipper å bruke hodelykt, hvilket sørger for ytterligere lunhet.

En drøy time på tur i et frossent, vintervakkert landskap var akkurat hva som trengtes i dag 🙂

Solnedgang i Estenstadmarka en kald, klar november ettermiddag

Nysnø og mørke i skogen

Novembermørket er over oss og jeg har mest lyst til å gå i hi. Etter min mening burde november og desember vært unnagjort på et par uker. Det kan da virkelig ikke være nødvendig å bo i dette mørket i en liten evighet?? Kanskje kjennes november ekstra tung ut i år siden hele høsten mer eller mindre har gått med til hussalg, flytting og oppussing. Turlivet har måttet vike for høyst nødvendige innendørs sysler, og nå som ting begynner å falle på plass er altså mørket over oss for alvor. Så hva gjør man da; når man er helt avhengig av turlivet og kjenner abstinensen over altfor lite tur rive i kroppen? Jo man trosser mørket og tusler ut i skogen etter jobb likevel. I går gikk turen i lysløypetraséen fra Lohove. I dag tenkte jeg å gå i lysløypa mellom Bekken og Stokkanhaugen, og det gikk helt fint opp til Tømmerholt. Videre mot Estenstadhytta og Stokkanhaugen var det mørklagt. Siden jeg hadde trodd at lysene var tent, hadde jeg ikke med meg hodelykt, men heldigvis lå det et tykt lag med nysnø på bakken som lyste opp landskapet. Jeg besluttet derfor å fortsette turen om enn i en litt kortere utgave enn først tenkt.

På dager som dette har man nesten 100% alenegaranti når man beveger seg ut i en mørklagt skog som likevel lyses opp av snøen. Snøen gjør også sitt til at det kjennes lunt og trygt å tusle rundt mutters alene i novembermørket. Hadde skyene flyttet litt på seg ville en nesten full måne hjulpet til med å lyse opp landskapet, men den opplevelsen får jeg ha til gode. Tur i mørke er en helt annen opplevelse enn tur i dagslys, og selv om jeg foretrekker sistnevnte variant fordi synsinntrykkene er så mange flere, er en tur ut i en mørklagt skog så absolutt å anbefale. Det er en god følelse når mørket omslutter alt og alle og skaper en ro og en egen atmosfære som man ganske sikkert får nyte helt alene (om man ser bort fra firbente venner som sannsynligvis er i nærheten, men ikke gir seg kjenne).

Nysnø og lys. Så lenge det varte 🙂

Overraskelse i Estenstadmarka

Endelig! Etter uker uten turliv pga flytting og oppussing av nytt bosted har jeg kommet så langt at jeg igjen kan ta meg litt fri innimellom. Det er fortsatt ting som skal gjøres i leiligheten, men alt som måtte gjøres er gjort. Resten kan jeg ta etterhvert.

Det er forresten ikke heeeelt sant at jeg ikke har vært på tur på en evighet, for sist onsdag var jeg på Estenstadhytta og spiste middag. Å leve uten kjøkken er ikke spesielt lett  hvis man ikke er glad i junkfood, så jeg benyttet sjansen til å få i meg noe ordentlig mat på hyttas middagskveld. Hjemturen ble utvidet litt i stedet for å gå straka vegen ned til bilen igjen.

Lørdag gikk turen atter en gang til Estenstadmarka. Nærmarka mi som jeg er utrolig glad i selv om mange «disser» den og mener at Bymarka er mye finere. Til det pleier jeg bare å si at Estenstadmarka er marka for viderekommende, mens Bymarka er for nybegynnere. Litt flåsete sagt, men med en liten kjerne av sannhet okke som.

Lav ettermiddagssol i sør.

Siden jeg ikke er noe glad i de nye autostradastiene Bydrift har anlagt rundt Estenstadhytta gikk turen også denne gangen i de delene av marka som ligger i retning Risvollan og Utleira. Kaldt og klart høstvær denne ettermiddagen og mange biler på Bekken når jeg parkerte. Ingen tvil om at folk bruker marka mer enn før. For noen år tilbake var det bare ihuga markatravere som var der på lørdager. Nå er utfarten mye større også på lørdager, men når turen legges til de områdene jeg gikk i, slipper man å gå i kø.

Turen gikk altså på ganske velkjente stier, men et lite parti gikk jeg på en sti som går omtrent parallellt med en sti jeg har gått mange ganger, og det var her overraskelsen dukket opp. Plutselig sto jeg foran en minnestein som var reist til ære for en mann som under 2. verdenskrig hadde rømt fra Rinnanbandens tortur og skjult seg i en barhytte der minnesteinen var reist. Det snodige var at dette var 9. november, dvs. samme dag som krystallnatten. Merkelig at jeg skulle gå på denne minnesteinen akkurat denne dagen.

Minnestein i marka ovenfor Risvollan/Utleira et sted.

Frosten hadde tatt tak i marka og stedvis var det ganske glatt mens andre steder var det fin og isfri barmark. Ingen blader henger igjen på trærne, så det er litt stusslig akkurat nå. Jeg må innrømme det – selv om jeg setter pris på årstidenes variasjon. Jeg hadde med vilje gått ut ganske sent, så idet jeg kom tilbake til parkeringsplassen var skumringen i ferd med å falle på og antall biler på parkeringsplassen drastisk redusert.

Vinteren banker på døra.