Jobbehelg på hytta

Forrige helg var kjæresten og jeg på hytta, men spesielt mye turliv ble det ikke. Det til tross for riktig fint vær på lørdagen og ikke så ille på søndagen heller. Helgen ble i stor grad brukt til å beise vegger og vinduskarmer på stua med hvitbeis slik at det gulnede furupanelet ser lysere ut uten at det blir hvitt. Utrolig hvor stor forskjell så lite utgjør på opplevelsen av lys i stua.

Nydelig fargespill på himmelen etter solnedgang denne lørdagsvårkvelden.

Siden det var nydelig vær lørdagen gikk vi oss en kveldstur rundt hyttefeltet før vi fyrte opp grillen og koste oss med god mat og drikke.

Nydelig lørdagskveld med utsikt til Storskarven.

Søndagen opprant med ikke fullt så vakkert vær, så jeg benyttet sjansen til å beise bokhylla og småhyllene over tv’n i en gylden brunfarge som står fint mot de nå lyse furuveggene. Så lite som skal til før hytta fremstår i en helt annen drakt! Vi har hittil nesten ikke gjort noe innvendig på hytta. Den er jo relativt ny (10-12 år) og da vi kjøpte den overtok vi den med alt av møbler, gardiner og filleryer. Siden forrige eier hadde god smak (iallefall sett med mine øyne) var det helt greit, men det er deilig å litt etter litt sette sitt eget preg på hytta.

Hvitbeisede vegger og ny farge på bokhylle og småhyller. Synes det ble fint, jeg! Taket skal etterhvert også lysnes, men en ting av gangen.

Mens beisen tørket gikk vi oss en tur til bua ved foten av Novola for å sjekke om snøen hadde smeltet såpass at det var mulig. Jeg hadde jo måttet gi opp i pinsa. Denne gangen kom vi oss opp etter å ha gått litt på kryss og tvers på myrene for å unngå snøfonner, samt tatt oss over noen snøflak som nå bar ganske godt. En del snø ligger det fortsatt, men det blir vel sommer i år også.

Bersvendbua. Fortsatt en del snø på vei opp hit og videre oppover mot Novola.

Iskald pinse på hytta

Pinsa i år falt sammen med 17. mai, så når jeg i tillegg tok fri fredagen, lå alt til rette for en skikkelig lang langhelg på hytta. Torsdag – tirsdag liksom. Det er ikke hverdagskost. Dessverre virker det som om vinteren ikke vil slippe taket i Trøndelag. Snøen smelter, så det er ikke skiføre lenger, men jeg fryser. Temperaturer ned mot 0 grader er ikke vår for meg, så gikk da også snøbygene tett på hytta denne langhelgen. Lørdag kveld snødde det så lenge og så tett at snøen la seg både i lyng og på vei. Det gledelige unntaket fra en traurig værhelg var mandag 16. mai. Endelig sol fra en klar, blå himmel. Ikke akkurat noen lufttemperatur å snakke om, men sola varmer nå så godt at jeg er villig til å se gjennom fingrene med denne lille glippen fra værgudene sin side.

Selv om været vitner lite om vår er orrhaneleik et sikkert vårtegn. Vi observerte orrhanene for første gang forrige helg, og nå i pinsa er de fortsatt her. På dagtid ser jeg ikke snurten av dem, men på kvelden kommer de flygende og setter seg i toppen av hver sin furu. Faktisk var det en som plutselig satt rett utenfor stuevinduet mitt en kveld! For en opplevelse 🙂 Tror selve spillet foregår på en åpen plass et stykke nedenfor hytta. Dessverre er det en liten forhøyning i terrenget som skjuler plassen sett fra hytta vår, så selve leiken ser vi ikke, men jeg hørte dem denne helgen.

Jeg var alene på hytta denne pinsen og benyttet det dårlige været til å begynne beisingen av stua. Hytta begynner å bli noen år nå, og trepanelet er i ferd med å gulne. Det er derfor på tide at vegger og tak får seg et strøk med hvit interiørbeis så det lysner litt. Jeg ble på langt nær ferdig med beisingen, men godt begynt er halvt fullført. Jeg synes iallefall resultatet ble kjempefint. Treverket skjules ikke ved bruk av denne beisen, og det ser hellet ikke ut som om veggene er malt. Det er kun en lysning av veggene som skjer med hvitbeisen. Blir deilig når alt er ferdig, men det tar nok litt tid.

Beising av hytta innvendig er i gang. Det har stått en bokhylle uten bakvegger på veggen til venstre, og det er tydelig hvor mye lysere treverket er der hvor bokhyllen har skjult for lyset.

Litt turliv ble det også selv om været ikke var det beste. Jeg prøvde meg på en tur i området ovenfor hytta i håp om å kunne gå til bua som ligger ca en halvtime unna ved foten av Novola. Dit kom jeg aldri. Altfor mye snø som ikke bar meg i det hele tatt, så halvveis opp måtte jeg gi opp og gikk heller bortetter myrene og prøvde som best jeg kunne å unngå snøfonnene, men lett var det ikke.

Muligheter for skitur enda her.

Dagen etter prøvde jeg heller en tur til fots i skiløypene som om vinteren preppes med maskin.  Det gikk langt bedre. Et stykke opp ble det en solid såle av snø å gå på, så her kunne jeg faktisk gått på ski (selv om forholdene selvsagt ikke var veldig bra). Etterhvert kom jeg opp på veien som går fra «skistadion» og passerte alle vollene som ligger på rekke og rad langs veien. De fleste er ganske velholdte og brukes som fritidsboliger i dag, men noen er dessverre overlatt til seg selv og er svært preget av tidens tann.

Den eneste soldagen denne pinsa ble som nevnt 16. mai. Da kjørte jeg til Mølmannsdalen som skulle være utgangspunkt for en tur opp på Gråberget. Fra tidligere tur i Mølmannsdalen visste jeg at dalen var snøfri og det hadde også sett ut som om det skulle være mulig å komme seg til topps på Gråberget uten å bli stoppet av snø.

Dårlig med skiføre der hvor det nesten utelukkende preppes med scooter om vinteren.

Det begynte så fint oppover en god sti i beroligende furuskog som endte på en grusvei som går inn til en plass som heter Ensomhet. Jeg skjønner hvorfor plassen heter det. Herfra gikk jeg over på en våt sti langs en myr før jeg igjen begynte å gå oppover. Ikke langt fra Skåkåstjønna så jeg en sti ta av i retning Gråberget og jeg antok at den ville ta meg til topps selv om den ikke var avmerket på noe kart. Hvorvidt den virkelig går til topps fikk jeg ikke vite, for jeg hadde bare gått 10 meter oppover stien da en skarp smerte skar seg gjennom leggen. Hva i huleste skjedde? Intet forvarsel, bare en sinnssyk smerte og vips var det ikke mulig å gå uten store smerter. Jeg satte meg på en stein for å vurdere situasjonen. Alene på tur med en fot som ikke virker er ikke drømmesituasjonen, men jeg måtte jo komme meg tilbake til bilen.

Flott hytte innerst inne ved Ensomhet.

Jeg valgte en sti som gikk rett ned til Mølmannsgården. Derfra er det god skogsvei tilbake til bilen og jeg vurderte det dithen at det ville være den greieste måten å komme meg hjem på. Å gå nedover var det minst smertefulle, å gå oppover det mest smertefulle, så ned til gården gikk det rimelig greit selv om om det gjorde vondt. På skogsbilveien ut dalen er det heldigvis for det meste flatt med noen bakker, så jeg nærmet meg sakte, men sikkert bilen. Ved et vann måtte jeg sette meg en stund for å få en pause fra smertene før jeg fortsatte. Gjett om jeg var glad da jeg endelig så bilen?

Vel tilbake på hytta ble det å improvisere en ispakning ved hjelp av et par dypfryste sommerkoteletter og sette meg i sola på verandaen med benet på en stol og slik forløp stort sett kvelden. Litt googling ga meg samme svar som jeg selv hadde tenkt da jeg kjente smerten: muskelruptur. Shit heller… Var fottursesongen over før den i det hele tatt hadde begynt?? Det er ikke fritt for at jeg var temmelig nedtrykt denne ettermiddagen. Det har vært så mye tull med denne kroppen de siste årene og en muskelruptur følte jeg at jeg absolutt ikke trengte i tillegg.

Isen har gått på vannene i Mølmannsdalen nå.

En uke senere ser det ut til at sommerens fotturer likevel ikke skal hindres av denne lille skaden. Det var heldigvis en liten muskelruptur og allerede denne helgen har jeg vært på tur uten å kjenne noe særlig til skaden. Var en tur hos fysioterapeuten på fredag og han ga klarsignal til å belaste benet gradvis, og mente at det ikke skulle ta mer enn 2-6 uker før jeg er helt bra igjen. Jeg satser på 2 uker. Max tre 🙂

Årets første til Liaåsen (429 moh)

Våren har ikke vært spesielt varm i Midt-Norge, men enkelte dager har vært deilige. Sist onsdag var en slik dag, og jeg ruslet meg derfor en tur til Estenstadmarkas høyeste punkt; Liaåsen etter  jobb.

Vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg, men at det skulle ligge så mye snø i marka som det faktisk gjorde, hadde jeg iallefall ikke ventet. Allerede før jeg nådde Lomtjønnmyrene lå det fortsatt en tykk såle av snø på bakken. Jammen komprimerer de snøen hardt disse løypemaskinene.

Fortsatt snø i marka.

Dermed ble det en vandring på rester av vinterens skiløype og bare flekker og gjørme innimellom. Det var ikke mye folk ute i marka denne ettermiddagen, så jeg fikk rusle i fred.

På Liaåsen er det like lite utsikt som det har pleid å være, så at man er på markas høyeste punkt er det lite som vitner om.

Returen gikk om Austlia og ned halve Styggdalen og deretter på demningen mellom dammene. Begge dammene er nå isfrie og all snøen som lå rett ovenfor dammene for bare halvannen uke siden er smeltet. Heldigvis. Masse hvitveis å se og bjørka har lysegrønne mudeører. Det er visst vår – til tross for mye snø i de øvre delene av marka og jevnt over lave temperaturer.

Estenstaddammen – endelig uten is på.

På leting etter snø i vårvarmen

Himmelsprett = langhelg for min del. Jeg har en jobb med stor grad av fleksibilitet i perioden mai-desember, og det er deilig å kunne ta litt fri etter et langt og tøft årsoppgjør.

Etter at vi kjøpte hytte er det ingen tvil om hvor langhelger tilbringes, så allerede onsdag ettermiddag var vi på vei til Holtålen. Værvarslene var gode og vi håpet å kunne få et par siste skiturer for sesongen selv om snøen rundt hytta hadde vært råtten en stund allerede. De som kjente meg for 15 år siden er overrasket over at jeg i det hele tatt går på ski, for i barndommen likte jeg det aldri, og da jeg passerte 30 erklærte jeg at skiene var parkert for evig og alltid. Slik gikk det altså ikke, men at jeg i en alder av snart femti bokstavelig talt leter etter snøen i mai, DET hadde jeg nesten ikke trodd selv heller. Jeg har aldri skjønt de som leter etter snø når det går mot vår, men nå har jeg omsider sett lyset. Vårens varme kombinert med lange, lyse dager er jo perfekt for å gå på ski. Om man finner snø vel og merke. Og snø fant vi. Type ekstremt råtten snø.

Mye snø, men dessverre uten hold i. Overvann på Ystesosen.

På selveste himmelspretten prøvde vi lykken i Tydal, i området mellom Riasten og Øvlingen. Det ligger litt høyere enn hytta vår gjør, men det hjalp lite. Snøen var pill råtten her også, og på Ystesosen var det overvann under det råtne snølaget. Turen ble derfor ikke så lang, men vi prøvde i allefall, og det er alltid deilig å komme opp på fjellet mellom Holtålen og Tydal og se det flotte Sylmassivet og Skardsfjella foran seg. Lunch ble inntatt på en bar kolle med denne herlige utsikten. Til tross for vår og en del sol var det deilig med dunjakke over skijakka, for noen varme i lufta var det ikke denne dagen.

Utsikt mot Sylan.

Fredag kjørte vi til Storwartz for å prøve skiføret det. Dessverre var det (om mulig) enda verre enn i Tydal. Mye snø, men vi datt rett igjennom, så fremdriften var ikke stor. Vi kom oss etterhvert til skisporet hvor det kjøres løype om vinteren, og her var føret litt bedre, men mye snø har forsvunnet bare siste halvannen uke, så det var ikke akkurat gnistrende forhold.

På restene av vinterens skiløype ved Storwartz.

Dagens tur ble derfor heller ikke spesielt lang, men vi koste oss ute i finværet og rastet på en barflekk med utsikt i alle retninger før vi gikk til gamle Storwartz gruve og spiste lunchen i solveggen på ett av byggene der. På vei hjem ruslet vi en tur innom Røros som det alltid er hyggelig å besøke.

Lunch på Gamle Storwartz Gruve.

 

Lørdag ventet vi besøk på hytta, så denne dagen ble det ingen forsøk på skitur. Før besøket kom kjørte vi imidlertid en tur inn i Hessdalen som er nabodal til Ålen (og kjent for ufo’er for de som tror på slikt). Vi hadde aldri vært i Hessdalen før så litt sightseeing med tanke på fine utgangspunkter for turer herfra var en helt ok måte å tilbringe en lørdag formiddag på. Denne dagen ble varmen «slått på» i fjellet, og grillmiddag på terrassen sammen med besøket samt en rolig rusletur rundt hyttefeltet var lørdagens aktiviteter etter Hessdalen.

Sleggveien må være en av Røros’ mest fotograferte gater.

Latmannsliv er deilig i små porsjoner, men på søndag var det på tide med en litt lengre tur igjen. Vi hadde gitt opp snøen og ville oppsøke våren i stedet. Den fant vi i Mølmannsdalen utenfor Røros. I deilig sol og varme gikk vi innover dalen som er fantastisk flott med nydelig furuskog og flere vann (som enda stort sett var dekket av is).

Nydelig, beroligende furuskog.

Omtrent midt i dalen kommer man til den flotte Mølmannsgården, en gang i tiden en av de største gårdene i Røros med store skogarealer. Gården er fra midt på 1600-tallet og flere bygninger er bevart. Vi gikk en rundtur i dalen hvor gården var den naturlige rasteplassen, men i Mølmannsdalen er det flere muligheter for å finne seg en fin rasteplass, ved et vann f.eks. I dalen finnes også en natur- og kultursti hvor det er utplassert «poster» som forteller om hva man ser. Vi fulgte delvis denne stien og for første gang fikk jeg med egne øyne se restene etter en gammel kullmile hvor det ble laget kull som ble brukt i gruveindustrien.

Mølmannsgården.

På vei innover dalen fulgte vi en sti som gikk på en slags «landtunge» midt i Rismosjøen. Stedvis var den ganske smal, men det var virkelig flott å gå her. Anbefales! Dessverre var dette siste dagen på hytta for denne gang. Vinteren er over og våren er i full gang. Orrhanene har kommet tilbake i hyttefeltet og venter vel på å få gjøre sine hoser grønne for hunnkjønn av samme art. Haren har begynt å få sin grå sommerpels og  det er hyggelig å få se krabaten selv og ikke bare sporene etter den. Enda er ikke trærne grønne her oppe på fjellet, men nedover Gauldalen på vei hjem oppdaget vi at det hadde vært en grønn eksplosjon i de dagene vi hadde vært på hytta. Utrolig hva litt varme gjør med naturen i mai!

Vandring på en landtunge i Rismosjøen.

Rismosjøen – enda for det meste islagt, men det varer nok ikke lenge.

 

 

Snørik vår i marka

Forrige lørdag forlot jeg hytta og vendte tilbake til byen i håp om å finne vår i marka. Råtten snø, vind og regn i fjellet ga ingen grunn til å bli selv om meldingene for søndagen var bedre enn de dagene jeg var der.

Søndag formiddag parkerte jeg på Bekken og hadde tenkt meg til Liaåsen, høyeste punkt i Estenstadmarka. Sola hadde endelig kommet til Trøndelag og vinden hadde løyet noe, så jeg så frem til en fin dag i marka.

Tømmerholtdammen hvor isen er i ferd med å gå.

Det begynte riktig så fint med bar vei opp til Kvernhusflata. På vei mot Styggdalen møtte jeg på en solid såle av snø, men jeg kom meg opp – med et nødskrik. Så veldig mye lenger opp kom jeg imidlertid ikke. Allerede i første motbakke etter at jeg tok av fra stien inn i Styggdalen lå det så mye hardpakket snø at jeg ikke så meg råd for å ta fatt på den. Jeg hadde slitt med glatte sko på snøen opp bakken mot Styggdalen, og bakkene som ventet meg opp mot Lomtjønna er brattere enn den jeg nettopp hadde kommet opp, så jeg gadd ikke engang prøve. Skulle tatt med piggsko eller brodder i sekken!

Rett ovenfor dammene, og det er såpass mye snø enda!

Dermed ble det å returnere nedover i marka og jeg gikk mot dammene og deretter på kryss og tvers i så godt som snøfrie områder. Merkelig at det skal være så enorm forskjell innenfor samme område, men slik er det. I de nedre delene i marka så jeg årets første hvitveis – endelig! Intet hvitveisteppe enda, men det varer nok ikke lenge før bakken er dekket av en stort hvitveisteppe. Det er en herlig tid vi er inne i! På denne turen fant jeg også Estenstadmarkas egen «Trolltunge». Jeg visste ikke at den fantes før jeg så et bilde av den for noen måneder siden. Skjønte umiddelbart hvor den måtte befinne seg sånn ca, så når jeg nå befant meg i området var det ikke noe problem å finne «tunga». Jeg gikk IKKE utpå tunga. Den ser kanskje ikke så imponerende ut på bildet, men spissen var smal nok og høyt nok oppe til at høydeskrekken tok meg.

Estenstadmarkas «Trolltunge».