Tur- og treningsåret 2018

Plutselig var 2018 historie. Det vi ikke fikk gjort i 2018 er det for sent å gjøre noe  med nå, men heldigvis er 2019 her og gir oss en ny sjanse.

Ved inngangen til 2018 hadde jeg en solid hælbetennelse som gjorde at jeg ikke turde øke målet om antall timer på tur og trening fra 2017. I 2017 klarte jeg med nød og neppe (og mye smerter) å nå målet om 365 timer på tur og trening, så ved inngangen til 2018 satte jeg meg som mål at jeg også i 2018 skulle klare 365 timer (selv om jeg var sterkt i tvil om jeg ville klare det). I februar ble jeg enda mer i tvil for denne måneden forsvant i sykdom og jobbing. All time low  ble det denne måneden med bare 8,5 timer trening og tur.

Heldigvis fikk vi en knallfin sommer og hælen min var mye bedre og jeg gikk og gikk (og trente litt på 3T innimellom). Så kom turen til Storskrymten og hælen min tok kvelden igjen. For riktig å toppe det hele ble høsten tung å komme seg gjennom. Mye sykdom og lite energi, men på ett eller annet vis har jeg likevel klart å være i aktivitet. Det har kostet litt, det er så, men jeg har virkelig stål-tro på at ingenting blir bedre av å ligge på sofaen, så dørstokkmila har blitt passert gang etter gang. Faktisk så mange ganger at jeg fikk meg en skikkelig overraskelse når jeg satte meg ned og summerte opp årets timer på tur og trening.

Det ble noen timer på 3T også i 2018. Selv om turlivet er det jeg liker alle best krever kneet at jeg trener styrke for å kunne gå toppturer.

Jeg trodde jeg ville ligge langt under målet på 365 timer, så viser det seg når tellingen er ferdig at jeg ikke bare har klart målet mitt, men at jeg til og med har vært i aktivitet i 25 timer mer. Jeg klokker altså inn på 390 timer med tur og trening i 2018. Det er jeg superfornøyd med tatt i betraktning at det har vært et tungt og slitsomt år helsemessig. Jeg satser på et langt bedre 2019 og siden jeg synes det er viktig å utfordre seg selv og ha noe å strekke seg etter blir målet for 2019 satt til 425 timer på tur og trening. Jeg kjenner jeg nesten begynner å hyperventilere når jeg tenker på 425 timer i tillegg til full jobb og studier på deltid, men hvis jeg holder meg sånn noenlunde frisk er det ingen umulighet.

Skjellåbua i Holtålsfjella.

Turåret 2018 har vært fantastisk til trosss for at hælen har voldt meg trøbbel i to runder. Høydepunktet er uten tvil våre to døgn på Dovrefjell der jeg omsider oppnådde drømmen om å stå på det høyeste punktet i Trøndelag; Storskrymten. Toppen var en fantastisk opplevelse, men det er likevel ikke selve toppturen som skinner sterkest når jeg tenker tilbake på denne turen. Det er hele «turpakka» som gjorde denne turen magisk. Fantastisk vær, lite folk, en natur som kan ta pusten fra de mest blaserte og overnatting i telt to døgn. Denne turen skinner fortsatt som en stor stjerne inni meg og jeg vender ofte tilbake til denne turen i tankene når jeg synes livet er litt trått.

På vei opp til Storskrymten.

Storskrymten var ikke den eneste kommunetoppen som fikk besøk av oss i 2018. I mai fikk toppene på Hitra og Frøya besøk av oss, mens vi i juni tok turen til Søndre Fosen og besteg toppene i kommunene Ørland, Bjugn og tidligere Rissa (nå en del av Indre Fosen). Flotte turer alle sammen, og endelig kan jeg si at jeg også har vært på Frøya (etter å ha bodd i Trøndelag siden 1991).

Kommunetopp i gamle Rissa kommune. En flott tur som virkelig kan anbefales.

Ellers er turlivet selvsagt mye basert på turer i området rundt hytta. Vår og sommer ble brukt til å krysse av noen topper på Røros- og Holtålen-lista (topper med primærfaktor over 100 meter). I tillegg vandrer vi og går på ski uten at det nødvendigvis er en topp vi skal opp på.

Mine fine på skitur fra Målåsetre i påsken 2017.

I desember tok vi turen sydover. Denne gangen til Tenerife som i likhet med Gran Canaria byr på mange flotte turopplevelser. Vi rakk å få med oss Barranco del Infierno og turer til Montaña Roja, Montaña Blanca og Montaña de los Bresoz. Vi besøker gjerne Tenerife igjen. Vi er jo nødt til å gjøre et nytt forsøk på å nå toppen av Teide siden vinden stoppet oss denne gangen.

Tenerife var en opplevelse. Fin blanding av turliv og avslapning på solsenga.

Nå gleder jeg meg til å komme ordentlig i gang med skisesongen, og så håper jeg virkelig at sommeren 2019 blir MINST like fin som 2018.

Riktig godt nytt (tur)år! Måtte 2019 bringe mange flotte opplevelser i vakker natur.

Når hælen fikk seg en smell etter Storskrymten ble sykkel løsningen for å unngå å sitte på ræva. Artig å ta opp syklingen igjen selv om jeg definitivt trenger litt trening i å sykle på sti.

 

 

Sommerferie i desember

Jeg liker å reise, men sommeren vil jeg helst ha i Norge. I november eller desember derimot; DA reiser jeg mer enn gjerne til sydligere strøk for en dose dagslys og varme. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha bosatt meg mye lenger sør i hele november, desember og januar. En gang uti februar hadde det passet å komme hjem – når skiføret er på plass og dagslyset vender tilbake med stormskritt. Men akk… enn så lenge må jeg bidra med min yrkesdeltagelse, så drømmen om sol og dagslys i mørketida får være nettopp det; en drøm, enn så lenge.

Ferie derimot – det kan jeg jo nyte nettopp fordi jeg jobber, og også denne gangen gikk turen til mine foreldres leilighet sør på Gran Canaria. Ferien ble en lett blanding av soling, turliv, trening, mat og drikke. En perfekt ferie i mine øyne.

Solslikking, styrketrening og tur. DET er ferien sin det 🙂

Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om turene vi gikk denne gangen. Alle sammen er gått tidligere (minst en gang), og er utførlig beskrevet, så dersom du ønsker å gå noen av turene jeg viser bilder av i denne bloggposten, kan du bruke søkefunksjonen, så vil du få opp flere detaljer.

Som vanlig gikk feriens første tur til Korset ovenfor Patalavaca. Hvem er det som kan mislike dette i desember?? Jeg bare spør!

Ettermiddagsvandring langs kysten melllom Arguineguin og Patalavaca.

Fra Våres Plass hvor fjellet stuper rett ned i Barranco de Arguineguin.

På vei mot karpedammen fra Våres Plass. Dammen var en gedigen skuffelse og det finnes visstnok ikke karper i dammen lenger ifølge noen vi møtte der. Styr unna!

Frodig landskap på vei til Veneguera fra Mogán. Her en bananplantasje.

Mogan – Veneguera T/R er en tur som anbefales. Koselig landsbytorg i Veneguera hvor man kan få både mat og drikke. Her er vi på vei ned mot Mogán og turens ende.

Lunch i Puerto de Mogán hører med til sydenferien vår, synes vi.

Vestsiden av Gran Canaria byr på ville, vakre fjell.

Turene vi går rett fra leiligheten passerer ofte gjennom en geitefarm. Hvor mange geiter bonden har, vet jeg ikke, men det er ikke få!

Sangria ved sjøen mens sola synker ned bak horisonten er en helt ok feriesyssel.

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás fra Montaña Altavista. En tur jeg stadig vender tilbake til.

Vi blir bortskjemte med vakre solnedganger på Gran Canaria.

Gran Canarias ville indre fjellverden sett fra stien mot Altavista.

Arguineguin. Ikke veldig vakker, men enda ganske autentisk.

14 dager går fort og før vi visste ordet av det, var det tid for hjemreise og julefeiring i Norge. Vi fikk gjort mye av det vi hadde tenkt, men som vanlig, slett ikke alt. Enda godt at Gran Canaria ikke går noen vei!

Måloppnåelse før fristen

Fornøyd både med dagens spinningøkt og året sett under ett hittil.

Da var siste treningsøkt i oktober kjørt. I dag ble det 60 minutter spinning med intervaller på mellom 3 og 7,5 minutter. Knallfornøyd med hvordan beina funka etter tung styrketrening på dem i går 🙂 Det går rette veien med kondisen også!

Også har jeg hatt opptelling. Treningsloggen viser at jeg hittil i år har trent og vært på tur i tilsammen 350 timer. Det er med andre ord bare 10 timer med tur og trening igjen til jeg har nådd målet jeg satte meg ved årets begynnelse om en time med daglig aktivitet i snitt. Jeg må jo nesten brekke både bein og armer for ikke å klare det (og det har jeg ingen planer om å gjøre)!

 

SÅ… jeg må vel sette et nytt og høyere mål for 2016 da. Det er to måneder igjen av året, så hvor mange timer med tur og trening skal jeg satse på at jeg har lyst til å gjennomføre og ikke minst har tid til å gjennomføre? Mørketiden er som kjent over oss, og den første snøen har kommet i fjellet. Det betyr at tiden for de lange fjellturene er over og at det blir mye innetrening på ukedagene. 2 ukers ferie skal jeg også ha i begynnelsen av desember, og selv om jeg liker aktive ferier, er det ikke noen treningsleir jeg skal på. 

 

Jeg er særs fornøyd med egen innsats hittil i år, men å hvile på laurbladene er ingen oppskrift på suksess, så et nytt mål må det bli, men hvor tøff i trynet skal jeg være? Et mål skal jo være utfordrende, men samtidig realistisk. Tør jeg gå for 400 timer? Altså 50 timer trening resten av året? Etter er det for pinglete?  

Ikke på grunn av, men på tross av.

Det er lite aktivitet her på bloggen for tiden. Det skyldes i hovedsak at jeg er lite på tur. Som alltid i den mørkeste tida får turlivet seg en liten knekk. Dette forsterkes av at det  omtrent ikke finnes snø verken hjemme eller på hytta, og at  isen har ligget som et teppe i marka. Helt i ro har jeg imidlertid ikke vært. Noen få (korte) turer ut har det blitt, mens treningsøktene på 3T har vært mange og hyppige. Såfremt jeg er frisk (hvilket jeg p.t. ikke er), må jeg ha bevegelse. Helst hver dag. Siden kneet «havarerte» har mange turer blitt byttet ut med styrketrening (og litt spinning/ellipse) på 3T. Jeg er nødt til å sørge for at jeg er sterk i beinmuskulaturen for å hjelpe kneet mest mulig på vei i forhold til turlivet.

Ladestien rett før jul. Kaldt og null snø, men vakkert desemberlys.

Kneet kommer nemlig aldri til å bli bra. Det beste jeg kan håpe på er at atrosen ikke forverrer seg  (hvertfall ikke hurtig), og styrketrening er her alfa og omega.  Ifølge fysioterapeuten jeg har gått til, er alle timene jeg bruker på styrketrening forskjellen på å kunne gå fjellturer i det hele tatt kontra å sitte i sofaen med smerter. Så da så… da trener jeg. Jeg har aldri tidligere klart å trene styrke over tid. Har rett og slett syntes at det har vært kjedelig, men nå har jeg begynt å like også denne typen trening og savner det når jeg ikke får trent på noen dager. Motivasjon! Det er det som gjelder for å gidde noe som helst her i livet. Motivasjon, en dose stahet og en dose viljestyrke. Med denne komboen kommer man langt. Også hjelper det helt klart om man, som meg, faktisk LIKER å trene. Treningsglede er viktig. Jeg pleier å si det slik: Hvis du tror at du ikke liker å trene, har du bare ikke funnet den rette treningsformen for deg.

Gråkallen 1. juledag like før uværet traff toppen med kraftig vind og snø.

Jeg begynte også å trene styrke på overkroppen når jeg først måtte trene beina. Det er ikke til å komme forbi at jeg er i en alder hvor muskulaturen sakte svinner hen om jeg ikke aktivt gjør noe for å forhindre det, så like greit å trene hele kroppen liksom. Dessuten har styrketrening veldig god effekt mot beinskjørhet, og her ligger norske kvinner på europatoppen, så nok en grunn til å trene styrke.

 

En av mange økter på 3T i jula.

Dessverre er min kropp laget slik at den lager betennelser så ofte den kan. Og det har den da også gjort de siste årene. Jeg nevner i fleng: hælbetennelse, «tennisalbue», skulderbetennelse og lyskebetennelse. I tillegg til artrosen. Og nei, det skyldes ikke overtrening, manglende restitusjon eller for hurtig progresjon på belastningen. Jeg har tatt hensyn til alt det der (klok av skade!). Noen bare har en kropp som lett lager betennelser, og jeg har en slik kropp. Blir litt motløs innimellom, men nekter å gi opp. Jeg har to mottoer her i livet. Det ene er at «det er ingenting som blir bedre av å sitte i sofaen». Det andre har jeg rappa fra Tare (fra Ingen Grenser første sesong): Hvorfor sitte inne når alt håp er ute.

Jeg forsøker derfor så godt jeg kan å trene «rundt» betennelsene. Det er ikke fordi jeg har en så treningsvillig kropp av jeg beveger meg mye, snarere er det på tross av denne kroppen at jeg gjør det. Jeg nekter å innfinne meg med et stillesittende liv selv om kroppen legger kjepper i veien.  Hadde jeg ønsket kunne jeg funnet ganske mange grunner til å sitte i sofaen fremfor å trene, men hvorfor skulle jeg nå det? Kroppen er skapt for å være i bevegelse, og med en stillesittende jobb bør jeg definitivt sørge for litt bevegelse på fritida. Jeg tror ærlig talt at jeg ikke ville vært stort bedre om jeg hadde unnlatt å bevege meg. For ikke å snakke om hvor elendig psyken ville vært…

Nyttårsdagene på hytta var preget av mye vind og lite snø.

Å måtte trene rundt betennelser og skader betyr selvsagt at jeg ikke får den progresjonen jeg ellers kunne hatt på styrketreningen, men det er bedre å trene med lavere belastning og utelukke enkelte øvelser enn ikke å trene i det hele tatt. I løpet av 2015 har jeg logget totalt 333 timer tur/trening. Med et ubrukelig kne som ble operert i slutten februar og en øyeoperajon i mai som begge deler medførte redusert mulighet for trening og tur er jeg fornøyd med det. Målet for 2016 er 365 timer trening og tur. Altså en time i snitt pr dag. Det bør ikke være uoppnåelig om kroppen oppfører seg sånn noenlunde.

Noen flere bilder fra slutten av 2015 under. Godt nytt tur- og treningsår! Just do it! (og der kom jeg på et tredje motto).

 

Mørketidslys i Estenstadmarka

Padling er helårsaktivitet for noen.

Kanefart på Røros.

Tur/treningstimer oppsummert for 2015. Januar og februar tydelig preget av knetrøbbel og årsoppgjør.

Bynære turer i Trondheim

Hjemmehelg og friluftsopplevelser i bynære strøk er ikke så verst det heller. Jeg elsker fjellet, men jeg tror jammen jeg elsker skogen like mye. To forskjellige friluftsopplevelser, men begge gir mye; på hver sin måte.

Trolsk stemning i Estenstadmarka en november-ettermiddag.

Allerede fredag etter jobb var jeg på tur i nærmarka mi. Etter noen pyton dager på jobb trengte jeg å få luftet vettet litt. Nydelig vær ga meg  flotte fargeopplevelser idet sola gikk ned, og det var godt å kjenne den kjølige høstluften mot ansiktet mens ukas gruff ble tonet litt ned.

Lørdag var det tid for husmortimen på formiddagen. Deretter ble det en liten runde på Ladestien i finværet før styrketrening for overkroppen sto på programmet. Halv seks på en lørdag kveld trodde jeg at jeg skulle få ha treningssenteret for meg selv. Den gang ei. Det var stappfullt! Har ikke ungdommen en fest å være på i disse dager??

Solnedgang på Ladestien.

Søndag opprant også med fantastisk høstvær. Dere som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg ikke liker å gå i kø, og jeg antok at det var folksomt rundt markahyttene. Jeg kjørte derfor til Trolla og gikk en rundtur derfra med innlagt kaffepause ved Svarttjønna. Lite folk å møte på, og Svarttjønna fikk jeg ha helt for meg selv. Lav novembersol varmet enda, så det var rett og slett herlig å sitte der ved tjernet og bare være til.

Deilig søndag ved Svarttjønna.

På veien tilbake til Trolla passerte jeg Damhaugen. Hvis ikke jeg har vært helt blind når jeg har vært der før, så har de satt opp en ny grillhytte der. Såvidt jeg kunne se var den åpen og riktig så flott.

Etter en forfriskende tur i Trollamarka var det igjen klart for en runde på 3T. Denne gangen var det bein og rumpe som skulle få kjørt seg. Selv om kneet mitt er relativt bra nå, er det viktig å opprettholde både styrke og stabilitet  siden kneet aldri blir 100%. Ifølge fysioterapeuten min er styrketreningen jeg legger ned forskjellen på å kunne gå i fjellet  og å sitte i sofaen med smerter. Valget er lett! Tanken på fremtidige fjellturer er min motivasjon for å gidde å trene styrke.

Lysglimt

En ekstremt stillesittende påske er over. Heldigvis. Jeg kan ikke huske sist jeg har sittet så mye på ræva som denne påsken, samtidig som bilder av glade folk på tur har oversvømmet Facebook, Instagram og Snapchat. Det har mildest talt vært tungt å se. Ikke det at jeg ikke unner folk å være på tur, selvfølgelig gjør jeg det, men mitt eget savn blir så tydelig og så merkbart når turbildene renner inn fra venner og kjente.

Utsikt fra hytta slik den så ut påskeaften. Utsikten hadde jeg altfor god anledning til å studere denne påsken.

Fra å være på tur flere ganger i uka, og som et minimum hver helg, har det nå gått et halvår hvor jeg kan telle antall turer på en hånd. Jeg prøver så godt jeg kan å undertrykke savnet av turlivet, men jo lenger tid det går og jo flere påminnelser jeg får fra andre, jo vanskeligere blir det, og tårene har vært mange de siste dagene.

Ladestien 2. påskedag. Vi var ikke alene.

Derfor er det superdeilig at jeg i dag klarte å gå nesten 3 km. på Ladestien uten at smertene ble for intense eller at menisken «smalt». Forsøk på gåturer tidligere i påska har endt med store smerter, smell og tårer, men i dag var det håndterbare smerter, og musklene rundt kneet ble ikke helt gele selv om kneet sviktet litt innimellom. Kanskje jeg endelig kan begynne å se fremover mot vår og sommer og turliv igjen?

Dagen ble avsluttet med 1 time på 3T (mitt andre hjem for tiden). Styrketrening for overkropp og  noen få øvelser for rehabilitering av kne. Kjørte ikke alle øvelsene på beina siden smertene begynte å bli litt i overkant. Får være fornøyd med dagens gåtur på Ladestien 0g det jeg klarte på 3T etterpå. Mer enn jeg har klart på himla lang tid.

Feel the pain. Jo takk, det er ingen fare med det.

Rehabilitering av kne

Det er nå 5 uker og 1 dag siden jeg ble operert i det venstre kneet. Å jada… her telles hver en dag i håp om at morgendagen blir bedre enn i dag!

Kneet har vært kranglete og vondt siden i sommer, og på Bandaklumpen i september tok det fullstendig kvelden. Opptrening med øvelser som jeg fikk av fysioterapeut Jørgen ved Nemus ga ikke  ønsket resultat. Snarere ble kneet bare verre utover høsten. Dermed ble det først MR ( i desember), deretter operasjon. Håpet var at at legen skulle kunne lege bruskdefekten som MR’n i desember påviste, «rydde» litt i en delvis ødelagt menisk og ellers fikse annet grums han måtte finne i løpet av operasjonen, og at kneet deretter skulle være klart til bruk i løpet av kort tid. Slik gikk det ikke. Riktignok klippet legen bort den ødelagte delen av den laterale menisken, og friserte litt rufsete brusk her og der, men bruskdefekten leget han ikke. Årsaken var rett og slett  at bruskskadene i kneet er flere enn MR’n viste, og at de allerede er så omfattende at legen mente det ikke hadde noen hensikt å fikse dem.

3T. Mitt andre hjem for tiden.

Legens spådom er at kneet vil bli verre over tid og at jeg til slutt vil trenge en kneprotese, og at jeg heretter ville slite med å komme meg ned fra fjelltopper. Han mente at jeg ikke er gammel, men at kneet mitt er det. Artrose kalles diagnosen. Tidligere het det slitasjegikt. IKKE hva jeg ønsket å høre da jeg våknet av narkosen med et kne som kjentes ut som om det skulle sprenges. «Dommen» legen kom med, var omtrent som å få bekreftet drømmene (les: marerittene) jeg hadde hatt uken før operasjonen. Legen mente dog at jeg skulle være kvitt låsningene foran på kneet som forekom hyppig i ukene før operasjonen. Selv om jeg hittil ikke har gått så mye, virker det om legen hadde rett i det. Det han dog ikke så noe om, var at jeg i stedet ville få låsninger på innsiden av kneet. De kommer ikke så hyppig, men til gjengjeld er det så jeg ser stjerner og måner når det først «smeller» i kneet.

Turlivet er fortsatt bare en drøm. Det gjør for vondt å gå enda.  Selv øvelsene jeg fikk av fysio’n og lett spinning medfører smerter i etterkant av treningene. Jeg var ikke forberedt på at det skulle ta så lang tid å komme seg etter en relativ enkel operasjon, og psyken lider under mangel på turliv og kroniske smerter. Jeg hadde virkelig trodd jeg skulle kunne gå meg en tur på omkring en time i lett terreng denne påsken. Det ser ikke slik ut 😦

Minner. Og drømmer.

Latmannsliv (sort of…)

Denne bloggen ligger mer eller mindre brakk for tiden. Årsaken er, som jeg tidligere har nevnt,  en kneskade som gjør at jeg ikke klarer å gå noe særlig på tur; verken til fots eller på ski. Helgens trim har bestått av en runde rundt hyttefeltet (2 km) både i går og i dag.

Jeg har siden slutten av oktober trent styrke ca tre ganger i uka i samråd med fysioterapeut i håp om å lege skaden, men i stedet for å bli bedre, har kneet bare blitt verre. Sist torsdag var jeg derfor til en spesialist, og jeg står nå på venteliste for en kikkhullsoperasjon. Legen var usikker på hva en operasjon egentlig kunne utrette, men siden jeg har så store plager, mente han at det var greit å iallefall gå inn i kneet og kikke. Så om en måneds tid vet jeg forhåpentligvis mer om hva som feiler kneet og om det er håp om å bli bra til sommersesongen.

Utsikt fra stuevinduet. Morgensola har nettopp kommet opp.

I mellomtiden koser jeg meg på hytta og nyter å være i fjellet selv om jeg lengter opp og ut i terrenget. Hyttedrømmen er omsider realisert, og selv om hytta verken er stor eller luksuriøs, har den alt vi trenger, fantastisk utsikt og sjarm i bøtter og spann. Jeg er så utrolig lykkelig for at vi endelig har en fjellhytte som er bare vår og som ligger så fint til. Jeg gleder meg til å utforske terrenget rundt hytta når kneet blir bedre, for det SKAL det bli. Noe annet er ikke et tema.

Utsikt mot Storskarven i øst. Den toppen skal jeg opp på til sommeren!

 

Hytteliv

I midten av desember overtok vi hytta vi fikk tilslaget på en måned tidligere. Først nå har vi rukket å «innvie» hytta ordentlig. 3 dager på hytta inkl. nyttårsaften ble det i denne omgang.

Hyttedrømmen 🙂

Det er svært lite snø i Holtålen, så det at jeg ikke kan gå på ski pga. knedskaden gjorde ikke så mye. Tror uansett at truger er mer egnet enn ski p.t.

Siden kneet mitt er verre enn noen gang, ble det latmannsliv på hytta denne gangen. Kun en spasertur rundt hyttefeltet tok jeg sjansen på, og selv det protesterte kneet heftig på.

Utsikt i hyttefeltet mot øst.

Må innrømme at jeg begynner å bli motløs nå. 3 1/2 måned etter skaden viser ikke kneet tegn til bedring selv om jeg siden slutten av oktober har trent styrke flere ganger i uka etter anvisning fra fysioterapeut. Sommeren er rett rundt hjørnet (nesten hvertfall!), og jeg orker ikke tanken på en sommer uten fjellturer. Særlig ikke nå som jeg har store fjellområder rundt hytta som jeg ønsker å utforske. Er det lov å håpe på et mirakel?

Vintersola viste seg frem noen øyeblikk på nyttårsdagen.

Det er den tiden på året

Mørk desember og omtrent 3 uker til dagene igjen skal bli lengre i stedet for kortere. Det er den tiden på året der jeg synes det er aller best å forlate Norge for et par uker og oppsøke sol, lys og varme. Jeg elsker Norge, og jeg elsker skiftningene mellom årstider, men dette mørket… Det kunne jeg klart meg uten; iallefall kunne jeg godt ha tenkt meg en kortere mørketid. Derfor er det superdeilig å ha en leilighet på Gran Canaria som jeg kan få låne innimellom. Normalt pleier vi gå masse turer i fjellene her på Gran Canaria, men denne gangen må jeg ta hensyn til kneet mitt som totalhavarerte i høst og nå er under opptrening. Det gikk ikke bra da jeg prøvde meg på en liten topptur for en måned siden, så nå tar jeg ingen sjanser. Målet er å være i tipptopp shape til sommersesongen starter i fjellet, alt annet jeg klarer å få til i mellomtiden er bare en bonus. Derfor brukes mye tid på styrke- og stabilitetstrening av bein. Ferien er intet unntak. Fysioterapeuten har sendt med meg øvelser som skal gjøres daglig (daglig!) i ferien. Vi får se om det blir trening hver eneste dag, men en del trening blir det nok. Motivasjonen er kommende fjellturer. Under er noen bilder fra dagens rusletur langs strandpromenaden her.