Sommerferiestart

Turdatoer: 14. og 15. juli 2018

Endelig ble det sommerferie, og med sommerferien kom sola OG varmen. Det har for såvidt vært mye sol i Trøndelag i sommer, men det har blåst en isvind som jeg ikke har klart å unnslippe. Nå derimot er isvinden erstattet med en mildere vind og det er ordentlig sommervarmt.

Men KE ventet på at datteren skulle komme på hyttebesøk gikk jeg meg en tur i terrenget ovenfor hytta på lørdagen på jakt etter multer. Dessverre var det ingenting å finne på myrene. Plan B ble dermed iverksatt og jeg tok sikte på Storvollhøgda. Ikke ett menneske å se verken på tur opp eller ned, ei heller på toppen. Merkelig midt i juli med knall sommervær.

Storvollhøgda.

Søndag gikk turen til Muggruva og videre til Fjellsjøene. Jeg har vært på Mugg noen ganger før og også gått videre derfra i retning nordvest, men aldri i retning sørvest. Det var på tide å sjekke ut denne delen av terrenget også.

Setergrend ved Orvsjøen.

Fra Mugg går det fin sti/setervei ned til Orvsjøen hvor man møter på grusveien fra Orvos/Kongens gruve. Etter et lite stykke på denne tok jeg av mot Litlfjellsjøen. Dagens lunch ble inntatt her før jeg tuslet videre for Fjellsjøen. Jeg mistet stien ganske fort og gikk på retningssansen et stykke før jeg igjen fant stien. På Fjellsjøen var det et par stykker ute i båt og fisket. Ellers var det ingen å se. Jeg drakk resten av kaffen min her før jeg tuslet tilbake mot grusveien ved Orvsjøen og Mugg.

Ved Fjellsjøen.

Over flere topper med Mira

Turdato: 7. juli 2018

Første helgen i juli hadde jeg igjen fått låne med meg nydelige Mira på hyttetur. Denne gangen var det kun hun og jeg som rådde grunnen på hytta, så det var en skikkelig jentetur.

Heldige med været var vi og, så lørdag ble det en lang runde over flere topper fra Pantslåtten utenfor Røros. Vi begynte med å rusle gjennom tunet på den innerste gården i Pantslåttveien og fant stien som skulle lede oss opp på Brannfjellet (975 moh). Vi hadde ikke gått lenge før vi var over tregrensen, og her fikk vi kjenne på vinden. Heldigvis ikke av det kaldeste slaget i dag. Fra Brannfjellet hadde vi flott utsyn over terrenget vi skulle tilbringe dagen i, men noen pause var det ikke snakk om enda. Ikke hadde vi gått særlig lenge, og vinden gjorde det heller ikke fristende å bli værende.

På Brannfjellet med utsikt til Djupsjøen.

Vi fulgte stien over Brannfjellet videre mot Litlkletten som er en topp som er litt lavere enn Brannfjellet. Rett nedenfor toppen er det et lite vann og her var det også en hytte med et par tilbygg. Riktig idyllisk beliggenhet. Mon tro om det har vært en hytte her siden den gangen gruven rett i nærheten var i drift?

Mira skuer mot Rauhåmmaren som skal bli dagens siste topp.

Mira og jeg tok en kikk på restene etter gruven før vi fant den T-merkede stien som skulle ta oss opp på Gråhøgda (980 moh). Her har jeg vært en gang før for mange år siden. Den gangen gikk jeg mellom Røros og Marenvollen Turistforeningshytte sammen med andre på en DNT fellestur, og stien gikk rett over Gråhøgda. Gråhøgda er et massivt, stort fjell, men særlig bratt er det ikke. Det er en enkel rusletur opp til toppen.

På Gråhøgda.

Herfra var egentlig planen å ta meg over til Rauhåmmaren i terrenget, men siden det var slik en fin dag og kroppen fungerte godt, bestemte jeg meg for å legge turen om Marenvollen og ta lunchen i hytteveggen der.

I stedet for å følge den merkede stien til hytta valgte jeg å skrå ut i terrenget og gå rett mot hytta. Så tørt som det er denne sommeren, regnet jeg ikke med at det skulle by på problemer å krysse myrene. Det gjorde det heller ikke, men et lite bratt skogholt med mye stor stein og veltede trær voldet meg litt bry før jeg kom meg gjennom det.

Tilbygget på Marenvollen.

På Marenvollen var det stille og tomt, og det kom heller ingen gående mens Mira og jeg hadde en lang pause. Til tross for god temperatur ble det kaldt i hytteveggen etterhvert. Særlig hendene ble kalde, så til slutt la vi i vei på umerket sti i retning Rauhåmmaren. Stien runder Rauhåmmaren og ender i Pantslåtten, men vi skulle oppom toppen av Rauhåmmaren før vi avsluttet turen, så vi tok av fra stien og begynte å slite oss oppover i myr og lyng. Nå kom sola frem også, og det ble varmt både for to- og firbeinte. Etter en bratt oppstigning sto vi på toppen av Rauhåmmaren (977 moh) og kunne skue vidt og bredt utover området vi hadde vært på tur i. Det var vind og blåst også på denne toppen så vi drøyde ikke lenge før vi begynte på nedfarten i retning Pantslåtten. Denne toppen har jeg besøkt tidligere (da direkte fra Pantslåtten), og det er fortsatt det mest gjennomhullede fjellet jeg noen gang har sett. Uansett hvor du går på dette fjellet er det en gruveinngang eller flere. Utrolig fasinerende og vel verdt et besøk dette fjellet.

Endelig på toppen av Rauhåmmaren.

Det tok lenger tid enn jeg husket fra sist å gjenfinne stien, men omsider var vi tilbake på den og kunne «cruise» inn mot Pantslåtten på slitne ben etter en lang runde og mange høydemetere i fantastisk flott fjellterreng. På veien skremte vi opp et stort rypekull, og da våknet jaktinstiktet til Mira selv om hun ikke er en fuglehund. Men hvor er folket?? Vi møtte ikke ett eneste menneske på denne turen!

Nærturer

Selv om jeg foretrekker fjellturer er det ikke mulig for meg å være på fjellet hele tiden. Derfor må noen turer være bynære. Det i seg selv trenger ikke automatisk bety skogturer for noen «fjell» finnes i nærheten av Trondheim. Jervfjellet er selve nærfjellet mitt og en flott tur som jeg ofte har gått. Baklifjellet (også kalt Vennafjellet) er en times kjøretur unna, og Vassfjellet enda nærmere. Nå er det riktignok ikke mulig å verken kjøre til eller parkere på Skjøla (mitt foretrukne utgangspunkt for turer i Vassfjellet) for tida, men fjellet ligger der og skal vel ingen steder, så jeg håper på muligheter senere.

Jovatnet.

For en tid tilbake var jeg på nye stier i Malvikmarka. Jeg parkerte der jeg vanligvis pleier å parkere når jeg skal på tur til Jervfjellet, men denne gangen valgte jeg å følge en sti nordover i stedet for sørover. Stien ledet meg til Jovatnet. Jeg fortsatte rundt vannet til en hytte som lå på en høyde ovenfor vannet. Herfra og tilbake til bilen måtte jeg etter kort tid ut i stiløst terreng. Å følge vannet på norsiden er ikke mulig idet berget stuper ned i vannet her. Jeg havnet imidlertid vel langt «inn i landet», men kom meg da tilbake til bilen selv om jeg forlot vannet litt tidligere enn tenkt. En rolig rusletur på en times tid i nytt terreng gjorde godt for psyken. Kroppen fikk vel ikke all verden til trim, men en times rolig tur er uansett mye bedre enn å sitte på ræva i sofaen.

Jovass-stuggu i vestenden av Jovatnet.

Søndagsturen for en drøy uke siden gikk til høyeste punktet i Malvik kommune. Jeg har krysset av denne kommunetoppen for noen år tilbake, men KE manglet den. Dermed ble det tur dit med utgangspunkt fra bommen rett nedenfor toppen av Baklifjellet. Toppen i Malvik er jo strengt tatt ingen topp, men det er nå engang høyeste punktet i kommunen som ikke er kjent for sine høye fjell.

Tjern ikke langt fra toppen av Baklifjellet.

Til tross for en «toppløs» tur er det en trivelig tur i fjellterreng ganske nært Trondheim. Siden sist jeg var her har det blitt en sti hele veien til toppunktet. Det var det ikke sist jeg var der. Jeg vil tro det er TT sin lansering av #opp24 som er årsaken til det. Greit nok, men jeg må innrømme at noe av gleden for min del er å finne veien selv vha kart, kompass og/eller gps. Dersom stien er merket eller veldig oppgått som denne er ikke gleden ved å nå målet like stor som om jeg har måttet finne veien selv. Det er noe med mestringsfølelsen som ikke blir like stor når alt er så tilrettelagt. Jeg innser at det i et folkehelseperspektiv antagelig må en del tilrettelegging til, men jeg håper ikke vi kommer dit at absolutt alt må tilrettelegges for at folk skal gidde å lette på ræva.

På høyeste punkt i Malvik kommune.