Møkkaskitur!

Jeg har enda ikke vært i Bymarka på ski i vinter, og i går tenkte jeg at jeg skulle rette på det. Tabbe!

GPS-sporet fra dagens runde.

En ting er at mine smørefrie ski hadde null feste i løypa. Det var en kalkulert risiko jeg tok når jeg valgte å starte fra Granåsen før 10 for å få ha marka nesten for meg selv i et par timer. Noe helt annet er at løypene var knallharde,  isete og uten snev av styresnø i unnabakkene.  NOT my idea of fun. Forskjellen mellom løypene i Nordmarka på langfredag og Bymarka på påskeaften var som forskjellen mellom himmel og helvete.

Turen startet kvart på ti fra Granåsen. Opp mot Frøset og videre mot Klokktjønna og Bangtjønna slet jeg som en helt på mine bakglatte ski. Det er stort sett oppover hele veien her, med noen få nedoverbakker som unntak. Det ble mye fiskebein for å si det sånn. Etter å ha passert Bangtjønna snur løypa vest-  og sørvestover og det er unnabakke nesten hele veien ned til Marka forbi Stykket. Ikke styggbratte unnabakker, men lange og slake, og med så knallharde løyper som det var, får man god fart. Jeg prøvde å stå i sporene der det var spor, men ofte var det ingen spor i de bratteste kneikene. Da var det bare å sette utfor og håpe på det beste for ploging var til lite hjelp all den tid det ikke var noe snø å ploge i. Heldigvis kom jeg meg velberget ned til Marka, til og med uten at jeg var helt angstfylt og uten smerter under føttene fordi jeg spenner meg sånn. Ergo må jeg altså ha blitt flinkere til å stå i nedoverbakker.

Utsikt fra Rønningen mot Vassfjellet.

Fra Marka er det 2 km. til Rønningen, og det er stort sett oppoverbakke her med en liten flate som deilig pusterom. Jeg slet fortsatt med bakglatte ski (unntatt på den nevnte flata hvor sola hadde myket opp snøen såpass mye at jeg fikk godt feste), så det ble mye fiskebein og det begynte det ene kneet å protestere litt på mot slutten. Dog – jeg vil mye heller gå de 2 kilometrene oppover her enn å sette utfor fra Rønningen. Spør du meg er det som å spille russisk rulett med armer og bein som innsats.

Jeg kom til Rønningen rett før klokka elleve. Gjennomsvett og med en tid som ikke akkurat imponerer, men men.. Siden jeg var tidlig ute kunne jeg velge og vrake mellom sitteplasser, og valgte en liten snøbenk i skogkanten bakom hytta. Til tross for skyfri himmel og sol var det en sur trekk som gjorde at jeg småfrøs helt til klokka passerte ett. Godt gjort egentlig siden jeg hadde skiftet til tørr ulltrøye, byttet ut skijakka med en dunjakke og skivantene med dunvotter. Burde hatt med tørre ullsokker også. Da hadde jeg nok frosset mindre.

Flotte Rønningen.

Å dra hjem var imidlertid ikke noe alternativ. Skulle man tro værmeldingene var dette siste dagen med sol denne påsken, så det måtte utnyttes. Dessuten gruet jeg meg til nedkjøringene mot Granåsen. Fra Rønningen og ned til Granåsen er det stort sett bare nedover uansett hvilken løype man tar. Jeg hadde aldri kjørt ned mot Ringvål og gått over myrene mot Granåsen, så jeg tenkte jeg skulle prøve det. Håpet var selvfølgelig at bakkene skulle være mindre fryktinngytende her enn straka vegen ned til Granåsen. Snakk om å bomme! Marerittet begynner ved Rønningen der første bakken går rett ned og deretter fortsetter litt slakere langt nedigjennom. Hadde jeg visst hvor lang den bakken egentlig var, så hadde jeg aldri turt å stå i sporet. Nok en gang klarte jeg meg fint, men jeg må innrømme at jeg ikke følte meg videre høy i hatten med den farta jeg fikk nedover isete løyper. Og slik fortsatte det; den ene bakken etter den andre, de fleste uten spor. I en av dem skar skien min ut og jeg klarte ikke å gjenvinne balansen, så jeg gikk over ende. Rompa fikk et noe ublidt møte med bakken, men heldigvis gjorde det ikke spesielt vondt. Bakkene fortsatte nedover og jeg ploget det jeg klarte. Plutselig ser jeg tre personer som står og tar av seg skiene. Da feiga jeg også ut og tok av meg skiene. For det første var jeg sliten og møkk lei bakker, for det andre blir jeg usikker når jeg er i ukjent terreng og ikke vet hvordan løypa ser ut lenger frem, så når andre står og tar av seg skiene blir jeg ikke noe mindre usikker. Hadde jeg visst hvordan løypa var akkurat her, hadde jeg nok beholdt skiene på, for bakken var ikke så lang som fryktet. Etter denne bakken slaknet terrenget heldigvis ut. Det var en lettelse å gå på flat mark og noe oppover igjen. Jeg må ha vært fullstendig tommelomsk i hodet for jeg presterer å gå forbi krysset der jeg skulle ha tatt av mot Granåsen, og før jeg vet ordet av det (etter nok en monster-nedoverbakke der skiene ble tatt av – og jeg var ikke den eneste her heller), befinner jeg meg på Skogly. Shit! Det er ikke annet å gjøre enn å snu og gå tilbake. Hvor langt tilbake jeg må, har jeg ingen aning om, så jeg stopper en dame som kan fortelle meg sånn ca. Hun trøster meg med at det er lettere å se hvor man skal ta av når man kommer fra Skogly enn fra den veien jeg kom. Og når jeg kommer til krysset der løypa tar av mot Granåsen, så kan jeg være enig med henne i det.

Pga. bomturen ned til Skogly møtte jeg på denne karen som sto ved Sanatoriestien.

Fra dette stikrysset går det slakt oppover ti man kommer opp på myrene vest for Smistad. Jeg pustet lettet ut tenkte at de verste bakkene nå var forsert og at de få som var igjen lett kunne takles. Sola hadde tatt godt i løpet av dagen så det var deilig å kjenne at skiene hadde feste og god gli og at jeg kunne holde en viss fart uten å slite meg ihjel. Jeg kom til stikrysset der den andre løypa fra Rønningen kommer ned og det ble litt mere folk i løypa igjen. Lenger ned mor Granåsen tar jeg et fatalt valg og velger å ikke stå i sporet i en unnabakke. Hvorfor jeg valgte det har jeg egentlig ingen klar formening om. Kanskje fordi løypa rundet en sving og jeg ikke så hva som lå foran meg og at jeg dermed følte jeg ville ha mer kontroll utenfor sporet? Uansett hadde jeg helt glemt hvor lang denne slake bakken er og hvilken fart man får på det underlaget som var, og jeg hadde iallefall ikke regnet med at underlaget mellom sporene skulle være så «ustødig» på et vis. Jeg aner ikke hva som skjedde, men plutselig kjenner jeg en intens smerte i skuldra idet den treffer bakken og et nanosekund etter får også hodet kjenning med underlaget. Jeg kommer meg raskt opp, fortumlet og redd for at skuldra har gått ut av ledd eller at noe er brukket, eller at jeg har fått en hjernerystelse etter hodets ublide møte med snøen. Heldigvis er det intet som tyder på hjernerystelse. Jeg kontrollsjekker meg selv med å huske hva klokka er, hva som skjedde osv. Jeg har nemlig hatt hjernerystelse en gang i barndommen og da var korttidsminnet totalt borte. Det er det ikke nå. Skuldra er det verre med. Tror ikke noe er brukket, men den er totalt ubrukelig. Det er såvidt jeg klarer å kle av og på meg og jeg må ta pauser innimellom for å takle smertene. I tillegg er nakken så stiv at jeg prøver å holde hodet mest mulig i ro. Ingen hyggelig avslutning på skituren og definitivt ikke noe hyggelig gjensyn med Bymarka. Nå parkerer jeg skiene for en stund, jeg har ikke noe valg sånn som skuldra er, kanskje parkeres de for resten av sesongen. Det blir ikke noe mindre isete og harde løyper utover, så hvis jeg skal på ski noe mer i år, tror jeg det må bli på en vidde. Prosjekt Skiglede er satt noe tilbake, kan man si, etter fine takter i nesten hele vinter.

Høydeprofilen på turen. Høyeste punkt er Rønningen. Bakkene ned derfra mot Skogly skal jeg ALDRI noen gang forsere med ski på beina igjen.

Sesongens første skitur

Endelig har det kommet snø i Trondheimsområdet, og endelig er det kjørt opp løyper i alle markaområdene.

Dagen i dag opprant med klar, blå himmel, sol og nysnø.  Skitur –  yess! På tide å sparke i gang Prosjekt Skiglede; nå inne i sin 4. sesong! Strengt tatt burde jeg vel bytte navn på dette prosjektet mitt, for jeg har funnet skigleden, men den kunne nok økt betydelig om jeg hadde hatt bedre skiteknikk. Man blir ikke spesielt god på ski når man har unngått ski i sine 40 første leveår, så prosjekt skiteknikk hadde kanskje vært et bedre ord for skiprosjektet mitt fremover?

Herlige Nordmarka i det aller beste februarværet som tenkes kan.

Siden jeg er en skikkelig pingle på ski ble turen lagt til Nordmarka i Klæbu. Et fantastisk område hvor våte myrer rår om sommeren, men nå på vinteren er området et deilig  turterreng med lange, slake bakker, flater, og gamle, lave furuer. Et terreng til å få ro i sjelen av rett og slett. At det er betydelig mindre mennesker her enn i Bymarka og Estenstadmarka trekker heller ikke ned.

Ved Gjenvollhytta var det ikke mange bilene som hadde parkert når vi kom dit i halv elleve tiden. Gradestokken viste minus 7; betydelig kaldere enn hjemme hos meg, men det er intet problem når man går på smørefrie ski. Jepp, smørefrie. Jeg ble så dritlei smøring av ski og syntes aldri at jeg fikk det til, at jeg etter jul i år kjøpte smørefrie ski. Man blir ikke verdensmester når man går på den typen ski, men for min del tror jeg kanskje at dørstokkmila kan bli litt kortere når jeg slipper å smøre.

Utsikt mot Jervfjellet ikke langt fra der løypa møter løypa fra Saksvikvollen.

Kjæresten og jeg skulle egentlig gå turen i Torberga. Jeg har aldri vært der, og variasjonsfreaken i meg trakk mot Torberga. Dessverre var det ikke kjørt opp spor der, så i løpet av kort tid svingte løypa av og vi befant oss på løypa som gikk mot Saksvikvollen; altså i kjent terreng. Ja, ja… shit happens. Det var i grunnen ikke så nøye. Bare jeg fikk være ute og nyte sola og skogen som var vakkert ikledd nysnø. Sola begynner så smått  å varme nå og den kryper stadig høyere opp på himmelen. Vi går en herlig tid i møte 🙂

Hælen oppførte seg relativt bra, og liker tydeligvis skiturer bedre enn gåturer. Ikke så overraskende egentlig siden belastningen på den er mye mindre ved skigåing. Lårmuskulaturen begynte som vanlig å «dra seg sammen» etter en times tid, så alt i alt: Kroppen er lite velfungerende, men ikke søren om det skal ta fra meg gleden over å være på tur! Og på den positive siden: Selv om dette var sesongens første skitur var det null gele-ben å spore i utforbakkene, så jeg begynner å bli litt tøffere 😀

Sesongens første skitur og fornøyd med det 🙂

Turen ble avsluttet med en pause på Gjenvollhytta. Her var det omtrent ikke mennesker når vi kom, så det var bare å velge og vrake mellom sitteplassene. Gjett hvem som valgte stolen nærmest vedovnen? 😉

Prosjekt skiglede: En tråkig start på 2012

Det tok sin tid før skiene ble luftet også i 2012. Merkelig hvor lang den dørstokkmila er når jeg skal ha på ski! Men omsider… i slutten av januar ble mine eldgamle smørefrie fjellski pakket inn i bilen sammen med nye fjellskisko og nesa vendt mot hyttetur i Resdalen sammen med kjæresten. Nydelig, kaldt vintervær og skareføre møtte oss. Lørdagen gjaldt det kun å komme seg til hytta, en times tid skigåing i slake motbakker, for å begynne å fyre i en hytte som ikke har hatt besøk på mange måneder. Det tok sin tid før det ble 20 grader inne! 

Søndag var det klart for en ordentlig skitur. Kursen ble satt oppover mot Ogjerdshøylua ved foten av Resfjellet. Hardt skareføre preget landskapet og det gikk oppover og oppover i relativt slake motbakker. Endelig kom vi oss til Ogjerdshøylua hvor dagens pause ble tatt i nydelig solskinn. Småkaldt var det selvfølgelig. Det var tross alt bare januar, men vi kunne kjenne sola varme, og med en varm dunjakke som ble trukket opp av sekken, så holdt jeg varmen godt. Men… videre måtte vi, og siden været var så utrolig nydelig valgte vi å gå i retning Vålåskaret i preparerte spor i stedet for å renne nedover samme veien som vi kom. Men ai ai ai…. da var det at trøbbelet startet og jeg for alvor fikk merke at mine smørefrie ski hadde blitt kjøpt for minus 20 kg. siden. Det er vel ikke å overdrive å si at spennet ikke er helt det samme i dag…

Og det fikk jeg tydelig merke, for gli… nei, det hadde jeg overhodet ikke. Kjæresten som også gikk på smørefrie ski (MED riktig spenn) gled ca 2 1/2 ganger lengre enn meg på flatene etter nedoverbakker, og selv på flatmark gled han lett fra meg mens jeg måtte stake og jobbe på for å komme meg fremover. Slitsomt ble det etterhvert og skiglede var ikke å spore. Spesielt ikke når de nye skiskoene begynte å gnage. Hvorfor det hadde gjort så vondt skjønte jeg først når jeg kom hjem til Trondheim og fikk av meg sokkene. Hudløse tær gjør vondt. Sånn er det bare! Men tilbake til skituren: Vi møtte jo folk i løpet av turen vår og ett par gikk forbi oss rett etter Ogjerdshøylu. Etter en stund tok vi dem igjen når de hadde tatt en pause før en utforkjøring. Vi satte utfor og som vanlig gled jeg bare en tredjedel av kjæresten. Paret vi nettopp hadde passert tok oss snart igjen og mannen spurte om hva i alle dager jeg hadde smurt med! For å si det sånn: Du -vet- du har dårlig glid når helt ukjente tror du har smurt deg bort.

Omsider kom vi oss tilbake til hytta. Da var jeg dritlei både ski og gnagsår og selv ikke den utrolige utsikten mot Trollheimen og det nydelige været klarte å få meg i bedre humør. Vel tilbake til hytta var det bare å pakke sammen og komme seg tilbake til bilen. Ikke bare bare det heller når turen dit stort sett består av nedoverbakker og skareføre. Kan ikke huske at nedoverbakker noen gang var det problem når jeg var unge, derimot husker jeg veldig godt at mamma og tante syntes det når vi var på påsketur i mine yngre dager. Jeg har visst blitt som mamma og tante jeg også nå 😉 

Prosjekt skiglede – fortsettelsen (2011)

I 2011 hadde jeg utallige unnskyldninger for ikke å komme meg ut på ski, men endelig – en dag i februar fikk jeg levert inn skiene til preparering/gliding og et par dager etter (på en fredag) var de klare. Skiene ble hentet og nye skisko (i passe str.!) ble innkjøpt og med et fantastisk værvarsel for den kommende lørdagen var det ikke lenger noen unnskyldning som var gyldig når en venninne lurte på om vi skulle på skitur den lørdagen.

Så til skogs bar det  – i det nydeligste vinterværet som Trondheim kan oppvise. Og det geniale med lørdager er at folk flest har det travelt med å fly i kø på shoppingsentre, så man har marka nesten helt for seg selv 

Skiglede?? Ja, faktisk… et snev av skiglede var å finne den lørdagen. Koste meg i vakkert vær med fine preparerte løyper og hyggelig selskap. Og det beste av alt: Ingen gnagsår og ingen altoverskyggende redsel for nedoverbakkene. Så da var det vel håp da… selv for en som har hatet ski i alle år?

Jeg kommer nok alltid til å være et sommermenneske og foretrekke fotturer, men om jeg klarer å komme meg til skogs på ski noen helger i løpet av en vinter, så skal jeg være fornøyd. Da har jeg klart å snu om på en mental barriere som jeg ikke trodde jeg noen gang skulle bryte ned.

Utrolig hva naturen kan gjøre med et menneske 

Må innrømme at dørstokkmila er mye lengre når jeg skal ut på ski enn når jeg skal gå på beina, så det ble et par uker til neste skitur.

Men omsider, igjen med drahjelp fra en venninne, ble det tur, og jammen var jeg glad for snøen som hadde kommet rett før helga! Var fantastisk føre, men isen lurte like under den lille snøen som hadde kommet. Isete spor prøvde jeg  påska 2010, og etter den turen erklærte jeg skisesongen for over med en bakdel som var både gul og blå 

Et par skiturer til ble det i 2011, inkludert tur på klisterføre (uff!) og uten vennskapelig drahjelp.  Ikke all verdens med skiturer denne sesongen heller, men jeg konkluderte i allefall med at skigleden var funnet på tampen av skisesongen.

Tiden skulle vise at det ikke hjalp så mye for skisesesongen 2012.

Prosjekt skiglede – begynnelsen (2010)

Jeg… en selverklært skihater siden jeg var liten. Har aldri sett poenget med å montere planker på beina for å labbe på tur. Kan ikke huske å noen gang ha hatt skiglede de få gangene man var tvunget ut på skitur. Så det har ikke blitt mange skiturene på meg etter at jeg ble voksen og kunne bestemme selv. Men så…

Naturen og friluftslivet «kom og tok meg». De siste årene har jeg tilbragt stadig mere tid i skogen og på fjellet – i sommerhalvåret. Når vinteren kom ble marka og fjellet «stengt» for meg, og jeg hatet det. Hadde det slett ikke bra når jeg ikke fikk komme meg ut på tur. Treningssenteret ble flittig besøkt, men det er ikke det samme; på ingen måte. Å være ute i naturen gir en ro, en balanse, en mental nullstilling som jeg ikke finner på noe treningssenter. Så hva gjør man??

Ettermiddagstur i Nilsbyen, Trondheim

Jo, man bestemmer seg for å forsøke å finne skigleden. Det tok noen år med modning, men endelig – i begynnelsen av 2010 ble nye ski, staver og skisko innkjøpt, og etter gud vet hvor mange år uten ski på bena var jeg endelig mentalt klar til å legge fortidens skihat bak meg. Ut i naturen skulle jeg!

Det ble ikke veldig mange skiturer på meg det året, men i allefall flere enn på siste 10 foregående  år tilsammen, så som en start var jeg fornøyd med egen innsats, men skigleden fant jeg liksom ikke helt. Dårlig teknikk, redsel for å falle (begynner å bli gammel?), ikke optimal smøring og for store skisko får ta skylden)

Men uansett – skiene var funnet frem igjen og jeg var optimist med tanke på skisesongen 2011