Monthly Archives: juni 2014

Høstfølelse på Kjølifjellet

I helgen ble hyttevisning kombinert med en overnatting på Kjølihytta. Vi parkerte ved Jensåsvollen og gikk veien oppover mot de nedlagte gruvene før vi tok av på stien mot hytta. Som alltid når vi overnatter på DNT-hytter er det spennende å se om det er andre på hytta. Denne lørdagskvelden fikk vi ha hytta for oss selv, men ut fra hytteboka kunne vi lese at en familie på fire nettopp hadde overnattet i tre døgn. En gjeng som var på 4H-leir i Stugudal hadde også avlagt hytta et dagsbesøk fredag.

Skardsfjella og Sylmassivet skjuler seg delvis i skyene bakom hytta,

Skardsfjella og Sylmassivet skjuler seg delvis i skyene bakom hytta,

Været var av heller høstlig karakter. Overskyet og iskald vind, men oppholds. Store snøfonner lå spredt i fjellet, så her er nok et område hvor sola ikke varmer altfor ofte. Da vi gikk og la oss var det såvidt temperaturen var på plussiden og det hadde begynt å regne. I løpet av natten gikk regnet over til snø, så da vi våknet søndag morgen hadde fjellene omkring hytta fått «melisdryss» i tillegg til snøskavlene fra vinteren som var. Hadde det ikke vært for lengen på dagen, kunne vi like gjerne trodd det var høst. På morgenkvisten hadde snøen gått over til regn, så regntøy måtte frem før retur til bilen. Noen tur innover Kjølifjellet fristet ikke slik været var, så vi returnerte tidlig til byen etter en lang frokost på hytta.

Nysnø i slutten av juni. Ikke ønskelig, men slik kan fjellet være.

Nysnø i slutten av juni. Ikke ønskelig, men slik kan fjellet være.

Reklamer

Topptur i fjellbygda Meråker

Meråker har 26 topper over 1000 meter, og fredag sto jeg på toppen av ett av dem; nemlig Mannfjellet (1043 moh). Det var slett ikke Mannfjellet som var dagens toppturmål, men når man ikke leser kartet nøye nok og plutselig innser at man befinner seg på feil side av et hel…. dypt skar, ja da må man endre planene bittelitt. Heldigvis er det mange 1000-metringer i akkurat dette området, så det tok meg ikke lange tiden å bestemme meg for at det måtte bli Mannfjellet i stedet for Sonlifjellet. Greit nok det, for jeg har aldri vært på Mannfjellet, så det var ikke så viktig hvilken topp jeg besteg, bare det var en jeg ikke hadde vært på før.

Sonlifjellet til vesntre, Mannfjellet til høyre.

Sonlifjellet til venstre, Mannfjellet til høyre.

Utgangspunktet for turen var Mannseterbakken og opp gjennom skogen er det mye tung myr å gå i. Lettskyet, pent vær og relativt lite vind ved turstart, men det skulle endre seg så fort jeg kom over tregrensen. Da skyet det til og vinden økte på. Før jeg begynte på den bratteste delen av toppturen fant jeg litt ly på en stor stein og spiste en brødskive. Jeg hadde nå kommet over de verste myrpartiene, og det var lettgått og fint videre oppover.

Herlig fjellterreng.

Herlig fjellterreng. Røsshaugen er høyeste toppen midt i bildet.

På toppen blåste det noe helt sinnssykt, så jeg måtte sette sjøbein for å få tatt noen bilder og få skrevet meg inn i toppboka. Besøket på toppen ble derfor en kortvarig affære til tross for nydelig utsikt. Ikke langt unna toppen fant jeg ly og spiste resten av matpakka, før jeg fortsatte nedover fjellet i retning stien som går mellom Mannlibekken og Fonnfjellet. Brattere ned her enn på «baksida» der jeg kom opp, men relativt greit likevel med unntak av noen ekle sva. Noen snøfonner ligger igjen her og der, men de er kjempefine å gå nedover på.

Toppen av Mannfjellet er nådd.

Toppen av Mannfjellet er nådd.

På vei ned ble jeg plutselig oppmerksom på to menn (gutter?) på andre siden av en stor snøfonn. De må ha vært på toppen rett etter meg, og var nå på vei ned i likhet med meg. Kjappe til beins var de, så før jeg fikk sukk for meg, var de nede på myra.

På myra finner jeg den permanentmerkede stien og følger den nesten helt tilbake til Mannlibekken før jeg dreier av mot Mannseterbakken. Denne delen av turen er den minst sjarmerende delen pga mye gjørme. Merket sti betyr mye folk, og mye folk på tur i myr betyr gjørme. Jeg må også gjennom et hogstfelt før jeg er helt nede, og heller ikke her er det spesielt trivelig. Jeg likte meg mye bedre i terrenget uten sti og uten merking.

Utsikt mot Meråker sentrum.

Utsikt mot Meråker «sentrum».

Idet jeg skrår ut på grusveien omlag 1/2 km. fra bilen titter sola frem igjen. En fin avslutning på en frisk og tildels tung tur i Meråkers fine fjellheim.

Stien passerer rett nedenfor Mannfjellet Gruver og det synes godt i terrenget.

Stien passerer rett nedenfor Mannfjellgruva, og det synes godt i terrenget.

Bomtur til Orkelsjøhytta

Jeg har fri denne uken, og tenkte jeg skulle bruke et par dager på Orkelsjøvidda med base i Orkelsjøhytta. Slik ble det dessverre ikke, for da jeg ankom hytta og skrev meg inn i protokollen som nr. 22 i år, var det ingen ved å finne. 4-5 vedkubber var alt jeg fant, og med usle 7 grader utendørs og en gjennomkald hytte, var ikke det nok til engang å få en lunk i hytta. Slukøret måtte jeg derfor konstatere at 14 mils kjøretur var bortkastet. TT ble varslet pr mail da jeg kom hjem. Som besøkende nr. 22 i år har det ikke akkurat vært stor trafikk på hytta, så at det ikke var ved tilgjengelig er elendig service ovenfor medlemmene.

Mobil1

På vei hjem kjørte jeg en tur sørover til Unndalsvatnet (som i sørenden heter Fundin). Nydelig fjellområde både her og ved Orkelsjøhytta, så jeg skal nok tilbake en vakker dag.

Unndalsvatnet.

Unndalsvatnet.

Nede ved Unndalsvatnet stopper veien, så ved noen naust valgte jeg å snu for å kjøre i retning Oppdal igjen. På østsiden av Sissihøa stoppet jeg bilen idet jeg fikk øye på en liten topp. Greit nok at planen om et par dager her oppe gikk i vasken, men jeg skulle jammen meg prøve de nye fjellskoene mine. Så jeg labbet ivei oppover mot toppen i stiløst terreng. Mye reinlav og kratt. Etter omlag 40 minutter sto jeg på en liten topp uten navn og skuet ut på Almannaberget (uten snø) og Sissihøa, Kringsollen og Bratthøa som alle var dekket av både ny og gammel snø. Jeg må innrømme at det er noe stusslig over å se sååå mye nysnø på fjellene midtsommers, men men.. slik er fjellheimen. Vakker, men utilregnelig hva gjelder vær.

Utsikt mot Almannaberget og Sissihøa.

Utsikt mot Almannaberget og Sissihøa.

Tilbake ved bilen hadde jeg brukt 1 time og 20 minutter på turen – i rolig tempo. Akkurat nok til å innse at Crispi Skarven var et bomkjøp. Skikkelig gode kvalitetssko, men hva hjelper det når de ikke passer mine smale føtter?

 

 

Helg i Skjækerfjella med mye vær

Norges Midtpunkt ligger i Skjækerfjella i Nord-Trøndelag.

Norges Midtpunkt ligger i Skjækerfjella i Nord-Trøndelag.

I helga har jeg vært i Skjækerfjella sammen med kjæresten og fire andre fra fjellturgruppa Sprek og Sosial. Vi avspaserte noen timer på jobb og kjørte i retning Mokk (i Ogndalen) via Steinkjer hvor vi stoppet for å spise middag. På Mokk møtte vi sistemann (eller egentlig kvinne) som skulle være med på turen.

Turen inn til Setertjønnhytta er 15 km. så det tar sine timer å gå innover. Grått og overskyet, men oppholds, så det var greit turvær. På de høyeste partiene (over Gruvfjellet og mot Vakkerlifjellet og Lågvassbu) blåste det en del, mens det i dalene var vindstille. Alt i alt greit turvær og vi ankom hytta rundt halv elleve på kvelden. Da hadde vi passert Norges Midtpunkt ca 600 meter før hytta. Hovedhytta har 8 senger, og vi var seks, så vi var spente på om det var andre på hytta når vi ankom. Det var det heldigvis ikke, så vi installerte oss i de to soverommene som er, og koste oss med litt kveldsmat og vin før vi krøp til sengs i halv to-tiden.

På vei ned fra Gruvfjellet mot Stortjønna.

På vei ned fra Gruvfjellet mot Stortjønna.

Det er tydeligvis tøft å gå fjelltur på en fredag etter jobb, så gjengen krøp ikke ut av sengene før halv elleve på formiddagen lørdag. Da våknet vi til strålende solskinn og helt vindstille. For en drøm! 🙂 Før vi dro avgårde hadde noen fablet om topptur til Skjækerhatten, og været denne lørdagen innbød så absolutt til topptur. Der gjorde derimot ikke tiden da vi hadde sovet bort halve dagen, så selv de mest ivrige innså at det ikke lot seg gjøre i dag. Selv sliter jeg med gnagsår jeg pådro meg i Forollhogna forrige helg, så noen topptur var aldri aktuelt for meg denne helgen. Jeg var mer enn fornøyd med å ha gått inn til hytta uten altfor mye vondt.

Skjækerhatten til venstre bakom tjernet.

Skjækerhatten til venstre bakom tjernet.

Dermed ble det til at vi bare ruslet ned mot Skjækervatnet denne lørdagen og nøt en lat formiddag på en steinete strand. Tror ingen var misfornøyd med dette for det var så utrolig nydelig der. Skjækervatnet lå nesten helt stille og fjell og godværsskyer speilet seg i vannet. Det er slike dager man drømmer om når man lengter til fjells. Resten av ettermiddagen og kvelden ble tilbragt ved hytta som vi fortsatt hadde for oss selv. En kjapp kveldstur til Norges Midtpunkt for damene i gjengen ble det også. Halv ett krøp jeg til sengs som sistemann etter å ha gått meg en liten runde rundt hytta. Sommernatten var så nydelig at jeg ikke hadde lyst til å legge meg.

Helt i nordenden av Skjækervatnet - ved Skjeldbreiosen.

Helt i nordenden av Skjækervatnet – ved Skjeldbreiosen.

Søndag våknet vi til gråvær og duskregn. Regn?? Ingen meterologer hadde spådd så mye som en mm. nedbør denne helgen, men typisk nok – de hadde bommet. Ikke akkurat uvanlig her i Midt-Norge. Frokost, «regnskap» og hyttevask ble unnagjort før vi begynte på returen til Mokk. Opp til Lågvassbu gikk vi en annen vei enn vi kom ned for å slippe å slite i dyngblaut myr. Myr er det nok av uansett, så man trenger ikke gå over de verste partiene. Spesielt ikke når det regner i tillegg.

Grått og regntungt ved turens start søndag.

Grått og regntungt ved turens start søndag. Vi gikk svillestien et stykke før vi tok av oppover mot Lågvassbu.

Regnet tiltok etterhvert som vi gikk og innen vi kom til Lågvassbu pissregna det. I åpnere lende fikk også vinden tak, så det var noen skikkelig hustrige kilometre som ble tilbakelagt så fort vi bare klarte mens regnet pisket imot oss. Heldigvis sluttet det å regne etter 9 km, så da var vi kjappe til å sette oss ned for en kort matpause i tilfelle det skulle begynne å regne igjen. Vi var heldige og slapp mer regn på turen, men sur vind gjorde sitt til at vi ikke tok flere pauser. Nøyaktig 5 timer brukte vi på dagens etappe, inkl. småstopper for å samle troppene og matpause.

Ufyselig vær.

Ufyselig vær.

Alt i alt en hyggelig helg med MYE vær – slik det ofte er til fjells. Jeg fikk iallefall testet utstyret mitt og vet hva som duger og hva som ikke duger, evt. hva som må fikses litt på før det kan duge. Aldri så galt… 🙂 Skjækerfjella får nok besøk av meg en tredje gang også, men da tror jeg at jeg velger å gå svillestien inn til hytta og prøve meg på «hatten» om været tillater det.

Folksomt i Forollhogna

I går trosset jeg en kropp med utmattelsessymptomer og kjørte inn i Synnerdalen for å bestige Forollhogna (1332 moh); det høyeste fjellet i nasjonalparken med samme navn.

Ca 2 timers kjøretur hit, og siden jeg hadde sovet til «langt på dag» startet jeg ikke turen oppover bjørkelia før klokka viste kvart over ett. Parkeringen innerst i Synnerdalen (en vakker seterdal som alene fortjener et besøk) var stappfull, så jeg skjønte at jeg ikke kom til å bli alene i dag.

Ved setrene innerst i Synnerdalen.

Ved setrene innerst i Synnerdalen.

Stien er noe lagt om helt i starten siden jeg var her for første gang. Folka på de nærmeste setrene ble vel lei av trafikken gjennom tunet sitt, så nå går stien langs elva på nedsiden av setrene før den bøyer av mot bjørkeskogen og den gamle stien. Like greit med denne omleggingen egentlig, for det er vakkert å gå langs Bua.

Gradestokken viser 19 grader og det er vindstille ved start, så jeg vet det kommer til å bli en svett tur oppover lia. Å glemme solkrem på en så vakker dag er ikke direkte lurt, men gjort er gjort. Jeg håper på det beste.

Klopper er lagt ut over de våteste partiene på den nye delen av stien.

Klopper er lagt ut over de våteste partiene på den nye delen av stien.

Jeg legger ivei i et bra tempo for å gå fra en barnefamilie som starter samtidig med meg. Vel er jeg ikke alene i fjellet i dag, men jeg prøver å unngå køgåing såfremt det er mulig. Pusten sier med all tydelighet ifra om at dette ikke er min dag, men jeg ignorerer den og fortsetter å peise på. Omtrent midtveis oppe i lia møter jeg til min overraskelse en gedigen snøfonn midt i stien. Det er mange småbekker som passereres på vei opp til snaufjellet, og de er helt greie å komme seg over, men denne var litt verre, så her må jeg avvike litt fra stien for å komme videre.

En liten hindring midt i stien.

En liten hindring midt i stien.

På den andre siden av bekken slår jeg av en prat med et eldre par (70+ ihvertfall). De skal på telttur ved Forollsjøen og det ser ut som om iallefall han bærer tungt. Fort går det ikke med dem, men de har jo hele dagen å ta av, og naturen nytes kanskje best i et moderat tempo?

En drøy halvtime etter start kommer jeg ut av bjørkeskogen og passerer skiltet som varsler om at jeg nå går inn i nasjonalparken. Heldigvis synes det som om folk respekterer at denne parken skal vernes om for jeg har aldri sett verken søppel eller dopapir liggende rundt på mine tre turer hit – i motsetning til svært mange andre naturområder.

Etter å ha passert «kvilsteinan», hvor det er en benk å hvile seg på og utsikten ned i Synnerdalen er formidabel, flater landskapet litt ut. Det stiger fortsatt, men langt slakere enn nede i lia. Jeg dropper å hvile meg på benken og fortsetter innover i det nydelige landskapet.

Synnerdalen.

Synnerdalen.

Etter en stund passerer jeg Grønlibekken, og her gjør jeg kardinaltabben med å glemme å fylle opp vannflaska mi. Det er en varm dag, og kroppen krever mye drikke, men det får den altså ikke nå når jeg glemmer å fylle flaska, for etter denne bekken er det kun bittesmå snøsmeltebekker jeg passerer. Snøen er forresten overraskelse nr. 2 på denne dagen. Det er mye mer av den enn jeg trodde tatt i betraktning at det skal ha vært en snøfattig vinter og en varm vår i Trøndelag. Kanskje ikke i Forollhogna?

Til tross for utflatende terreng fortsetter pusten å gå som en blåsebelg og lårene gir også tydelige signaler på at de ikke liker det jeg holder på med. Det er lenge siden jeg har kjent meg så utslitt på en såpass relativt enkel tur. Bedre blir det ikke når jeg kommer til foten av fjellet og begynner på den bratte stigningen opp. Heldigvis er det ikke veldig langt, men langt nok for meg i dag, og definitivt bratt nok. Det er som om brystet snurper seg sammen og nekter å ta inn oksygen.

Forollsjøen og Forollhogna åpenbarer seg når man passerer på baksiden av Storsalen.

Forollsjøen og Forollhogna åpenbarer seg når man passerer på baksiden av Storsalen.

Omsider står jeg på toppen og overraskelse nr. 3 åpenbarer seg: Folk overalt! I shorts og t-skjorte! Jeg har aldri vært alene på toppen på Forollhogna, men denne folkemønstringen, DET har jeg aldri sett. Selv om antall mennesker jeg har møtt på stien til og fra fjellet ga en indikasjon på at det var mye folk på tur, hadde jeg aldri kunnet forestille meg at så mange mennesker var samlet på toppen. De sitter i klynger og nyter sola og utsikten som i dag er disig, men vakker likevel. Det er med andre ord rent for folksomt for meg, så jeg skriver meg fort inn i toppboka, tar noen bilder og rusler nordover langs det flate topplatået før jeg tar frem termos og matpakke. Kroppen skriker etter næring for det er mange timer og mange høydemetre siden frokost.

Toppvarden på Forollhogna.

Toppvarden på Forollhogna.

Jeg finner meg en plass med utsikt over Synnerdalen og nyter sol, utsikt, kaffe og matpakke. Vel, sistnevnte nytes vel for såvidt ikke. Note to self: Eggesalat med røkelaks er ikke ideelt pålegg på så varme dager som i dag. Her jeg sitter gjemt bakom en skrent med sola skinnende på meg, får jeg stort sett være alene. En og annen sjel går forbi for å se hvordan det er bortetter platået, men det er stille og rolig – slik jeg liker det på tur.

Jeg gruer meg til returen med lårmuskler som allerede skriker og et begynnende gnagsår på hælene (til tross for preventiv teiping), men jeg kan ikke bli sittende her oppe til evig tid, så jeg pakker sakene og begynner på den bratte, grusete stien ned. Jeg føler meg som en halvsvimmel fyllik der jeg nesten sjangler nedover, og må sette meg på en stein for å hente meg litt inn igjen, for å gå på trynet her ønsker jeg ikke. En liten pause og jeg fortsetter forsiktig nedover og puster lettet ut når jeg er forbi gruspartiet.

Forollsjøen og utsikt mot nordøst.

Forollsjøen (fortsatt med litt is!!)  og utsikt mot nordøst.

Nedover mot parkeringen er det nesten som å gå i kø. Folk overalt; små og store – med og uten sekk. Til og med at par joggere passerer meg. Omtrent 1/2 km. før kvilsteinan møter jeg igjen på det gamle ekteparet. Jeg hadde speidet etter teltet deres på vi ned fra toppen uten å se noe. Nå fikk jeg forklaringen. De har bare beveget seg 1 km. på rundt 4 timer. Jeg håper de rakk frem til Forollsjøen og fikk opp teltet før regnet kom, for regnskyer er nå i ferd med å trekke innover nasjonaparken.

Nedover bjørkelia går jeg på det jeg orker. Kroppen skriker etter å være ferdig med turen og hæler og føtter joiner hylekoret. Det er lenge siden jeg har hatt en sååå tung dag på tur. Forhåpentligvis kan allergiprøvene jeg tok for noen dager siden gi svar på hvorfor jeg kollapser hver vår/forsommer når den er på det vakreste. 15 km på tur og drøyt 600 høydemetre opp (og like mange ned selvsagt). Det kostet litt i dag, men sett i ettertid var det verdt det. Forollhogna blir ikke vakrere enn i dag.

Tilbakeblikk på vei ut Synnerdalen.

Tilbakeblikk på vei ut Synnerdalen.

Søndagstur til Finngangen – en lite besøkt perle i Flåmarka

Tilfeldighetene ville det slik at kjæresten og jeg kjørte opp i Flåmarka for å gå til Finngangen på dagen ett år siden vi var der for første gang. Toppen er ikke høyere enn 526 moh, men utsikten mot Trollheimen er fantastisk mot sørvest. Østover er det Brungfjellet, Kråkfjellet og Rensfjellet som dominerer usikten. I sør sees en rekke topper, men jeg tør ikke navngi dem. Til det er jeg for usikker.

Finngangen er svært lite besøkt om man skal dømme ut fra toppboka. Merkelig, spør du meg, for dette er en perle av en topp på dager hvor du ikke ikke orker å gå så langt. Bare to km. fra parkering ved Rangåveien og stien er merket med dinglende  trebrikker som delvis er malt røde. Innimellom kan merkingen være vanskelig å se på grunn av grener, men det er et tydelig tråkk gjennom myr og lyng, så toppen er lett å finne.

Det er ikke alltid høyden det kommer an på.

Det er ikke alltid høyden det kommer an på.

Denne søndagen hadde vi Flåmarka for oss selv, og vi nøt utsikt, sol og niste på toppen i en liten evighet før vi tuslet samme vei tilbake som vi kom. Dersom man ønsker kan man gjøre som vi gjorde i fjor: Gå videre til Bortensetra og returnere via Bortstjønna for på den måten å få til en rundtur.

Sol, blå himmel og urørt natur så langt øyet kan se. Herlig!

Sol, blå himmel og urørt natur så langt øyet kan se. Herlig!

Rundtur på Frosta inkludert litt kulturhistorie

Etter hjemkomst fra Skarvan og Roltdalen var det superherlig å få sove i egen seng. Så godt at det var langt på dag før kjæresten og jeg kom oss avgårde til Frosta hvor dagens tur var planlagt.

Fjellgården. Fra 1700-tallet og under restaurering av Arnstein Fossli.

Fjellplassen. Fra 1700-tallet og under restaurering av Arnstein Fossli.

Vi startet ved Sottjønna like nedenfor en gård fra 1700-tallet som heter Fjellplassen. De første 600 meterne gikk vi tilbake langs veien vi kom på før vi begynte på stien som i første omgang skulle ta oss til NTT sin lille hytte Fjellhov. Stien er merket og godt opparbeidet, men bratt, så til tross for skyer på himmelen og bare rundt 13 grader i lufta steg kroppsvarmen i takt med antall høydemetre. Etterhvert flater det ut og vi kommer til Krokvatnet (eller Krokvatna som det sto på et skilt der). For meg ser det mer ut som et tjern, men det er nå så.

Klopplagt myr ikke langt fra Fjellhov.

Klopplagt myr ikke langt fra Fjellhov.

Vi er inne i svært myrlendt terreng og det er lagt ut metervis med klopper. Lettgått er det iallefall, om ikke så pent. Etter en knapp time er vi ved hytta som ligger fint til ved Igltjønna. Ut fra hytteboka ser vi at det er et populært dagsturmål, men det er ikke så mange som overnatter her.

Fjellhov. NTT sin hytte i Frosta kommune.

Fjellhov. NTT sin hytte i Frosta kommune.

Vi tar dagens meeeget sene lunch på benken som står utenfor hytta før vi fortsetter mot Storheia (370 moh). Toppen er kanskje ikke så høy, men jammen er det bratt oppover likevel. For meg som ikke er så lang i beina, er noen av stegene så høye at jeg sliter med å komme meg opp. Godt at det da er lagt ut tau som man kan dra seg oppetter. En kjærestehånd er heller ikke å forakte i slike situasjoner 🙂

Bratt nok for meg hvertfall.

Bratt nok for meg hvertfall, men snart oppe.

Vi kommer oss etter litt klyving opp på platået hvor Storheia er. Utsikten er kjempeflott til tross for den beskjedne høyden, men gråværet gjør at det hele ser litt trist ut, om sant skal sies. Vi lurer også på om det skal komme regn, for skyene virker mer truende nå enn tidligere på dagen, så vi stopper kun for å ta noen bilder og skrive oss inn i toppboka før vi fortsetter videre over platået og begynner på nedstigningen. Jeg ber en stille bønn om at det må være mindre bratt her enn der vi kom opp.

På Storheia . Frosta

På Storheia . Frosta

Utsikt nordover. Skarnsundbrua kunne sees i virkeligheten, men ikke så lett å se på dette bildet.

Utsikt nordover. Skarnsundbrua kunne sees i virkeligheten, men ikke så lett å se på dette bildet.

Heldigvis er det mindre bratt ned fra Storheia i retning Fjellplassen enn der vi kom opp. Stedvis er det bratt nok til at det er lagt ut tau også her, men jeg er ikke i tvil om at vi gikk i den retningen som er best for oss som ikke er så høydesterke.

Tauene var greie å ha innimellom - både opp og ned.

Tauene var greie å ha innimellom – både opp og ned.

Vi kommer oss omsider ned på myra og kan skue tilbake på bergveggen opp mot Storheia før vi fortsetter ned til bilen på en gammel traktorvei – forbi Fjellplassen hvor vi stopper opp for å kikke litt.

Tilbakeblikk.

Tilbakeblikk.

Siden vi først er på Frosta og kjæresten aldri har vært på Tautra, kjører vi en tur dit. En kjapp kikk på Mariaklosteret og de gamle klosterruinene tar vi oss tid til før vi igjen er på landeveien. Iskald vind gjør det hele til en kjølig fornøyelse.

Klosterruiner på Tautra.

Klosterruiner på Tautra.

Før vi kommer til Stjørdal svinger vi av og kjører ned til Steinvikholmen slott. Ingen av oss har vært her før, så jeg har lyst til å ta det nærmere i øyesyn. Dessverre er det stengt så vi må nøye oss med en runde rundt slottet på utsiden. Omsider setter vi kursen mot Trondheim. En lang dag på tur er over og nye opplevelser satt på konto i minnebanken.

Mot Steinvikholmen Slott

Mot Steinvikholmen Slott

Rundturen vi gikk i dag er forøvrig beskrevet her: http://ut.no/tur/2.4222/

 

Gledelig gjensyn med Skarvan og Roltdalen nasjonalpark

Juli 2008; det var da jeg oppdaget gleden ved å gå i fjellet. I mange år hadde jeg benyttet meg av markaområdene i Trondheim, men aldri fjellet. Hvorfor jeg plutselig ble så oppsatt på å oppsøke fjellet husker jeg ikke, men jeg husker veldig godt den totale lykkefølelsen jeg hadde da jeg satt ved den midtre av Sildertjønnin på min aller første overnattingstur i fjellet med telt. Det var kanonvarmt og på veien opp mot leirplassen ble vi støtt og stadig overfalt av klegg og blinding som bet der de kom til. Myggen overtok etterhvert for kleggen, og det var ikke lite mygg som surret rundt hodene våre når dag begynte å gå mot kveld. Jeg brydde meg ikke. Lykkefølelsen jeg kjente i kroppen da jeg satt der ved tjernet og så sola gå ned og himmelen sakte bli farget rød trumfet mygg og klegg så holdt. Der og da ble jeg helfrelst på fjellivet.

Informasjonstavle på parkeringen ved Sildra.

Informasjonstavle på parkeringen ved Sildra.

Hver sommer siden 2008 har jeg hatt planer om å oppsøke Skarvan og Roltdalen nasjonalpark på nytt, men aldri har det blitt noe av. Somrene er for korte her i nord, men denne himmelsprett-langhelgen var jeg tilbake (sammen med kjæresten). Tilbake for å gjøre et nytt forsøk på å nå toppen av Storskarven (1171 moh). I 2008 satte verkende muskler og tåballer en stopper for forsøket, så jeg håpet at jeg denne gangen skulle komme meg helt opp.

Sildra rett før den renner sammen med Sona (ved parkeringen)

Sildra rett før den renner sammen med Sona (ved parkeringen)

Jeg hadde overtalt kjæresten til at vi skulle kjøre opp etter jobb onsdag for å slippe å «sulle bort» halve torsdagen i byen før vi kom oss avgårde, så rundt halv seks på kvelden parkerte vi ved Sildra og begynte å gå mot Grønlipynten i vakkert vårvær. Vi fant ingen sti, så i starten gikk vi bare på ca. retning. Etterhvert fant vi en sti som vi fulgte slik at vi kom nesten rundt Grønliklumpen før vi bøyde av fra stien og rundet Grønliklumpen et stykke under toppen.

Skarvan og Roltdalen har MYE myr, så det er relativt tungt å gå oppover i fjellet med sekk på ryggen, men når man kommer over tregrensen er det til gjengjeld et utrolig lettgått terreng bestående av mose, lyng og fjell, så det er verdt slitet.

Myrlendt, men vakkert terreng.

Myrlendt, men vakkert terreng.

Etter et par timers rolig gange var vi ved Sildertjønnin og teltet ble slått opp ved den midtre tjønna. På veien opp hadde vi ikke møtt et eneste menneske, og her ved tjernet var vi også alene (og det skulle vi forbli de to nettene vi lå her).

Teltleiren vår. Herlig plassering.

Teltleiren vår. Herlig plassering.

Sola varmet enda, men det blåste en kald vind, og vi fikk fort merke at det var sola alene som sto for varmen når den gikk ned. Dunjakke + sovepose ble hentet frem så vi kunne sitte ute en stund etter at sola hadde gått ned. Litt over elleve på kvelden var det to frosne sjeler som krøp inn i teltet.

Slaraffenliv etter at teltet er slått opp.

Slaraffenliv etter at teltet er slått opp.

Jeg sover elendig i sovepose, og denne turen var intet unntak, men det er likevel noe deilig med teltlivet, ihvertfall hvis man har funnet en fin og flat teltplass og har et godt liggeunderlag. Intimt og koselig er kanskje de ordene som best beskriver overnatting i telt. Denne kvelden blåste det en del, så jeg ble liggende og høre på vinden samtidig som jeg selv lå trygt og godt inne i teltet sammen med min kjære. Kjæresten sloknet omtrent før han hadde kommet seg ned i posen, og forble sovende til sola varmet teltet så mye at han tok med seg sovepose og liggeunderlag ut.

Da jeg tittet ut av teltet litt senere så jeg at vinden hadde løyet i løpet av natta, og tjernet lå blikkstille foran meg. Det er slike øyeblikk man husker når hverdagen innhenter en!

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å våkne opp til en slik utsikt fra "senga"

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å våkne opp til en slik utsikt fra «senga»

Etter frokost og pulverkaffe kokt på gassbrenner begynte vi å labbe avgårde i retning Storskarven. Først et lite stykke gjennom myrlendt terreng, videre på mykt mose- og lyngunderlag samt hardt fjell – i fin blanding. Noe snø var det også, men det gikk fint å gå utenom de aller fleste snøfonnene. I stedet for å gå rett over toppen på Sunndalshøgda rundet vi fjellet et stykke under toppen, og kom etterhvert til skaret mellom Sunndalshøgda og Storskarven hvor vi bestemte oss for å ta en matpause før vi begynte på stigningen opp mot dagens mål; Storskarven.

Varmt. solrikt, vindstille og nydelig utsikt. Slik var lunchplassen vår. Ikke et menneske å se, og kun lyden av en rennende bekk var å høre. Vakker, vakker  natur å hvile øynene på mens kroppen fikk næring for å gå på de siste bratte par hundre høydemetrene opp til toppen.

Lunchutsikt. Vannet som sees er Øystre Sonvatn.

Lunchutsikt. Vannet som sees er Øystre Sonvatn.

Opp mot toppen er det bratt, men likevel greit å gå. Ingen steinur eller grusete stier. Mosekledd fjell; det kan jeg like 🙂 Ved foten av Storskarven ser vi de to første menneskene denne dagen. Et ungt par som skal samme vei som oss. De er sprekere enn oss og når toppen noen minutter før oss.

Seks år "etter skjema", men endelig står jeg på toppen.

Seks år «etter skjema», men endelig står jeg på toppen.

På toppen er det en utsikt som kan ta pusten fra de mest blaserte. Jeg tror helt klart at utsikten herfra er den flotteste jeg har sett fra noen topp i Trøndelag, og jeg begynner jo etterhvert å ha samlet en pen bukett topper. At sola skinner fra skyfri himmel og det er nesten vindstille på toppen bidrar til at opplevelsen blir ekstra flott.

Utsikt mot Vålåkleppen. Fjellene i horisonten mener jeg hører til Sylane.

Utsikt mot Vålåkleppen. Fjellene i horisonten mener jeg hører til Sylane.

Vi har ingen hast med å ta oss tilbake til teltet, så vi nyter utsikten fra toppen leeeeeeeenge. Det unge paret er mer rastløse enn oss, og det varer ikke lenge før vi har toppen helt for oss selv. Det er nesten så jeg ikke har lyst til å gå ned, men til slutt begynner vi sakte å bevege oss nedover. Denne gangen går vi i en rettere linje over Sunndalshøgda, men heller ikke nå drar vi den over toppen. Innen vi når tilbake til teltet har vi sett omkring 10 ryper samt spor etter elg (eller reinsdyr) med kalv + noen frosker som hoppet rundt i myra.

Utsikt mot Skarvsalen.

Utsikt mot Skarvsalen.

Primusen blir fyrt opp utpå ettermiddagen og middagen består en en bedre Real turmat. Kebabgryte på meg, chili con carne på kjæresten. Ikke verdens beste turmat, men greit nok nok når vekt og volum teller såpass mye som det gjør for meg. Denne kvelden kryper vi inn i teltet litt tidligere enn kvelden før. Jeg er helt «svingstang» i hodet etter altfor lite søvn natta forut samt dagens topptur, men søvn; det fikk jeg fortsatt fint lite av. Spesielt varmt var det ikke denne natten, og soveposen jeg hadde valgt å ta med har en komforttemperatur på +4 grader, og stort mer var det neppe ute. Våknet derfor og småfrøs en gang grytidlig på morgenen, og tenkte at det ordner seg når sola står opp og varmer opp teltet. Men sola sto aldri opp denne dagen. Dvs. den gjorde jo det, men skyer sørget for at den slett ikke varmet noe telt. Skuffet slo jeg teltduken tilside og konstaterte at værmeldingene nok en gang hadde bommet.

Småkald frokost.

Småkald frokost.

Ja, ja.. det var ikke annet å gjøre enn å komme seg ut av teltet og fyre opp primusen så vi fikk kaffe til frokosten. Det var såpass kjølig at jeg faktisk hentet ut soveposen og satte meg i den samtidig som jeg kledde på meg dunjakka. Da ble det levelig med utefrokost.

Leiren ble etterhvert pakket sammen, og vi satte kurs for Ytre Sonvatn. Særdeles fint og lettgått dette myrterrenget – så lenge man går nedover! En liten times rolig gange og vips var vi nede ved vannet. Skyene svevet fortsatt over fjelltoppene, men temperaturen hadde kommet seg litt, så vi tok en kaffepause på benkene som er satt ut ved naustene. Vi hadde det jo ikke travelt. Tilbake til bilen fulgte vi så den gruslagte stien som er anlagt av hytteeierne i området (og de er ikke få).

På vei mot Ytre Sonvatn.

På vei mot Ytre Sonvatn.

Til tross for skyene denne siste dagen hadde det vært en flott tur i et nydelig område med urørt natur. Jeg kommer garantert tilbake. Forhåpentligvis før det har gått 6 nye år.

Ved Ytre Sonvatn.

Ved Ytre Sonvatn.