Etter å ha gått en uke i Sylan fikk jeg akutt fjellabstinens ved hjemkomst. Planen var egentlig å være en uke i Storlidalen for å gå toppturer med firmahytta som base, men kranglete knær satte en stopper for det. Dermed ble det å kikke etter noe lettere, og på DNT Oslo sin fellestur på Hardangervidda var det akkurat en plass igjen. Den ble min, rett foran nesa på Jorunn skulle det senere vise seg (men hun fikk heldigvis også plass da en eller annen avbestilte sin tur).
Nord/nord-øst på vidda, ikke langt fra Halne
Dermed dro jeg avgårde med fly til Oslo akkurat en uke etter at jeg kom hjem fra Sylan. En natt hos søstersen og vips videre med tog mot Geilo hvor jeg møtte de andre i gruppen for buss videre til Halne. I motsetning til hva jeg har vært vant til fra tidligere fellesturer var det på denne turen like mange kvinner som menn. Med en mannlig turleder var mennene i overtall. Det er første gang jeg har opplevd på fellestur. Kanskje damene ble skremt av tidsangivelsene på to av etappene som var oppgitt til hhv 7 og 8 timer?
Fra strekningen mellom Sandhaug og Litlos.
De skremte iallefall meg. Kranglete knær pådro jeg meg i Sylan, og fra før sliter jeg med smerter under føttene dersom jeg må stå og gå for lenge av gangen, for ikke å nevne lårmuskler som kjennes mange cm. for korte og verker både dag og natt av samme grunn. Kondisjonsmessig var jeg ikke i tvil om at jeg skulle takle turen, men kroppen – ville den være med å leke? Det var derfor en meget spent dame som begynte vandringen på Hardangervidda denne lørdag ettermiddagen. Spent både på hvordan kroppen ville fungere, spent på om gruppa ville være like hyggelig som den jeg nettopp hadde gått med i Sylan og veldig spent på Hardangervidda som for meg er helt ukjent territorium.
Dag 1: Halne fjellstove – Stigstuv (4 timer)
Klokka var ganske nøyaktig ett på ettermiddagen da vi la avgårde fra Halne Fjellstove i overskyet, oppholdsvær. Skyene var imidlertid så mørke at jeg for sikkerhets skyld dro på meg regnbukse. Et klokt valg, for det varte ikke lenge før de første regndråpene dryppet ned over oss. Temperaturen var det imidlertid ingenting å si på, og når regnet bare varte i rundt 20 minutter var det helt ok turvær selv om omgivelsene fort blir litt grå og kjedelige når skyene henger lavt og det kun er fjellblomstene som sørger for litt farge i fjellet.
Fjellblomster lyser opp i gråværet.
Etter en drøy time stoppet vi for å spise, heldigvis i oppholdsvær. En knapp halvtime, så var vi i gang igjen. Det ble stort sett med denne ene pausen på vei til Stigstuv. De få andre pausene vi hadde var av typen svært korte og ofte stående. Det nytter ikke for min kropp, så innen vi kom til Stigstuv verket det både i lår og under føtter. Ingen god start på turen og humøret var heller labert, og bekymringen for resten av turen tiltok. Dette var tross alt den korteste etappen. Hvordan skulle jeg klare resten av turen?
Terrenget på denne delen av Hardangervidda er veldig flatt og ekstremt lettgått. Faktisk så flatt og lettgått av jeg fant det litt kjedelig. Gråværet bidro selvsagt ikke, men jeg ble i grunnen litt overrasket over at jeg skulle kjede meg i dette viddelandskapet. Jeg pleier jo å like å kunne se langt og lenger enn langt.
Hardangervidda – flatt og atter flatt innover fra Halne.
Gruppen jeg gikk med var en svært internasjonal gruppe. Av 12 turdeltagere var vi bare 5 nordmenn. De øvrige vandrerne var tre menn fra England, tre damer fra Tyskland og en dame fra Frankrike som rimelig kjapt fikk kallenavnet Jostedalsrypa fordi hun fløy opp og ned fjellsider for gode fotomotiver. Fellesspråket på denne turen ble dermed engelsk som de fleste behersket meget bra.
Vi ankom Stigstuv etter 4 1/2 times vandring inkludert pauser. Hytta ser man nesten ikke før man står på tunet der, og jeg begynte å tro at den aldri ville dukke opp. Hytta var helt full, så middag ble det først ved bordsetning nummer to. Like greit egentlig, for da fikk vi dusjet og stelt oss litt først.
Stigstuv.
Middagen besto av kjøttkaker med poteter, brun saus og grønnsaker. Ingen gourmetmat, men kraftig og solid kost for sultne fjellvandrere. Som vanlig er i fjellet tok vi tidlig kvelden etter å ha hatt en liten samling i peisestuen etter middag.
Dag 2: Stigstuv – Sandhaug (5 timer)
Vandringen fortsatte i samme flate og lettgåtte terreng som dagen før. Jeg syntes alt så likt ut, og bedre ble det ikke av at det stort sett pissregna hele dagen. Turleder ønsket å holde gruppen samlet hvilket betydde jevn gange med få pauser, og beina mine tok tidlig kvelden. Når sant skal sies, så husker jeg ikke stort fra denne etappen foruten smerter og regn. Ved ankomst Sandhaug var jeg gjennomvåt til tross for ny skalljakke og regnbukse, og jeg var ikke den eneste. Vår gruppe ankom relativt tidlig og fant oss plass i tørkerommet som utover kvelden ble overfylt. Både hytte-til-hytte-vandrere og teltere søkte inn i hytta denne regntunge dagen, så det var folk og klær overalt.
Denne doningen møtte vi på vei til Sandhaug.
Sandhaug er en ekstremt komfortabel hytte med strøm (ikke aggregat, tror jeg, for strømmen ble aldri slått av), innlagt vann og flotte dusjrom uten myntinnkast. Sjeldent har det vært mer deilig med en varm dusj enn etter den våte vandringen fra Stigstuv.
Etter middagen som besto av sosakjøtt samlet vi oss i en av stuene og turleder informerte da om at han dessverre var nødt til å avslutte turen fordi han ikke følte seg bra. Vi måtte derfor ha et overliggerdøgn på Sandhaug (i stedet for på Litlos som var neste hytte vi skulle til) i påvente av ny turleder. På en måte var det helt greit for beina mine trengte en pause, og Sandhaug er en deilig komfortabel hytte å bo på, men jeg var likevel litt skeptisk. Strekningen Sandhaug – Litlos er turens lengste og beregnet til 8 timer av DNT. Det hadde vært greit å ha den unnagjort før hviledagen. Men, men… sykdom får man ikke gjort noe med, så det var bare å innstille seg på et døgn ekstra på Sandhaug.
Sandhaug.
Dag 3: Hviledag på Sandhaug
Mandagen opprant med vindstille, overskyet vær og fin temperatur. Deilig at regnet hadde tatt slutt. De fleste i gruppen vår valgte å gå på et par fjelltopper sør for Sandhaug denne dagen. Jeg derimot ville ha en rolig dag og ikke provosere verken lår eller knær og ble med turleder samt John og Frode på en rolig tur på stien mot Lågaros. Ikke gikk vi langt, og ikke gikk vi fort, men en deilig tur i fint turvær ble det likevel. Innimellom var det nesten så sola klarte å bryte gjennom skydekket. Vi var relativt tidlig tilbake på hytta, så for min del ble det en lang dusj og lesing av bok i peisestua mens jeg ventet på resten av gjengen og middag som nok en gang var kjøttkaker.
Retur til Sandhaug etter en hviletur i nærområdet.
Ny turleder innfant seg i løpet av kvelden og etter en rask presentasjonsrunde og gjennomgang av neste dags rute, fant jeg senga.
Dag 4: Sandhaug – Litlos (8 timer)
Sol!! Endelig sol 🙂 Hvor flaks går det an å ha?? Turens lengste etappe lå foran oss, og vi kunne se frem til en nydelig dag med blå himmel og sol. Jeg pustet lettet ut for denne etappen kunne ha blitt eviglang i dårlig vær. Vår nye turleder hadde også en annen strategi enn den første og lot oss få gå fritt i 50 minutter før de første måtte vente på baktroppen. For meg var dette akkurat det jeg trengte. Nå kunne jeg gi gass og gå på for dermed å få ganske lange pauser hvert femtiende minutt. Det reddet musklene mine denne dagen (og resten av turen). Ikke slik å forstå at turen var uten smerter, nei det skulle vel tatt seg ut, men det var iallefall betydelig mindre smerter enn om jeg hadde vært nødt til å holde et lavere tempo og dermed fått færre og kortere pauser.
Besso. Privat turisthytte som vi passerte knapt halvannen time etter Sandhaug.
Vandringen denne dagen gikk fra vann til vann i et mer kupert terreng enn de to foregående dagene. Etappen jeg fryktet mest på forhånd ble til det jeg synes var turens fineste. Været har selvfølgelig en stor del av æren for det, men også de utallige vannene, utsiktene og det kuperte terrenget bidro til at det ble en nydelig dag i fjellet. Totalt brukte vi 8 1/2 timer på turen inkludert mange pauser. Det betyr at marsjfarten vår var betydelig høyere enn det DNT beregner på strekningen, men så var det også en uvanlig sterk gruppe jeg gikk med denne gangen.
Ev av utallige bekker vi krysset på turen.
Til tross for en variert og flott vandring som ble mye lettere enn fryktet, er det ikke til å stikke under en stol at så lange etapper krever mye av kroppen min. Den siste halvannen timen kunne jeg godt å ha skippet for da verket det både her og der, og hytta syntes å aldri dukke opp, men endelig kunne jeg skimte bygninger i skråningen foran meg. Litlos er en av disse hyttene du ikke ser før du omtrent står på tunet. Desto deiligere når man endelig står på dørstokken og kan se frem til en varm dusj, middag og hvile.
På Litlos ble vi innkvartert på 6 mannsrom som for damenes del skulle vise seg å bli turens varmeste rom. Denne natten slet jeg mer enn vanlig med å få sove pga hete. Radiatoren på rommet sto på full guffings når vi kom (den hadde «hengt seg opp», og jeg vedder på at det var inst 40 grader der. Heldigvis fikk vi en vaktmester til å fikse den, men varmt var det likevel med kveldssol inn på rommet.
Idyll på Hardangervidda.
Middagen denne kvelden var helstekt, fersk småørret fanget i vannet nedenfor hytta. Kortreist mat; det kan jeg like, selv om den var full av bein 😉
Dag 5: Litlos – Torehytten (5 1/2 timer)
Onsdag våknet vi til morgentåke. Heldigvis vil jeg si. Heldigvis fordi ved første øyekast ut av vinduet så ut til å være overskyet, grått vær. Etter å ha fått gnidd sukaten ut av øya så jeg imidlertid at det sannsynligvis kun var snakk om morgentåke. Morgentåke = håp, og håpet slo til. I halv tolv-tiden begynte tåken å lette og resten av dagen gikk vi under en blå himmel med en gavmild sol skinnende over oss.
Morgentåke i fjellet.
Dagen startet med en god del stigning. Dette kombinert med ekstremt høy luftfuktighet og høyt tempo gjorde at jeg var gjennomsvett i løpet av kort tid.
Etterhvert ble det lettere terreng og tåken måtte gi tapt for solen. Lettgått og fint terreng også i dag. Noen bekker, store og små, var bare artige innslag på turen. I dag krysset vi også snøfonner for første gang. En av dem skrådde rett ned i et vann, så jeg konsentrerte meg ekstra for ikke å skli.
En av mange snøfonner som fortsatt ligger igjen etter vinteren.
Omtrent midtveis dukket Hårteigen opp foran oss. Her tok vi dagens lunchpause i strålende solskinn og med en helt fantastisk utsikt mot veiviseren på Hardangervidda. Samtlige i gruppa med unntak av meg hadde planer om å bestige Hårteigen senere på dagen siden stien mot Torehytten passerer rett ved foten av fjellet. Jeg tok ingen sjanser med knærne mine og valgte å stå over den styggbratte stigningen opp til toppen og gikk videre mot Torehytten alene.
Hårteigen – et landemerke på Hardangervidda.
Fra Hårteigen går det stort sett nedover mot Torehytten. Etter å ha rundet fjellet fikk jeg dekning på mobilen og benyttet sjansen til å sende et par meldinger til kjæresten og opphavet. Internet var bare å glemme, dekningen var for dårlig til det. I det store og hele var det veldig dårlig dekning på hele turen. Helt greit egentlig. Det var deilig å være incommunicado.
Torehytten er ikke en av de hyttene man ikke ser før man står på tunet. Tvert om. Et godt stykke fra hytta ser man den opp fra fjellet, og det ser ut til å være grei skuring ned. Men Torehytten byr på en liten «twist». Idet man nesten er nede ved Øvste Soltjørni (som Torehytten ligger ved) går stien innover et dypt og langt skar hvor vannet skiller deg fra hytta. For å komme over en man nødt til å klyve noen steiner og deretter bratt opp på andre siden. Dermed ankommer man Torehytten fra en helt annen vinkel enn det ser ut til oppe fra fjellet.
Torehytten i sikte.
På Torehytten ble jeg møtt av en trivelig hyttevakt (som forøvrig studerer i Trondheim). Hun kunne fortelle at vår gruppe skulle holde til i annekset hvor sengeplassene var madrasser på rekke og rad; 6 i bredden og 2 i høyden. Kokemuligheter og proviantlager var det også der i tillegg til vedbod. Her lå det 2 personer + en hund. Senere på kvelden skulle vi også få selskap av 2 jenter som ble innkvartert på en minihems som vanligvis brukes til lagring av proviant og hvor det strengt tatt bare en plass til 1 1/2 madrass. I hovedhytta var det ikke stort bedre. Alle senger var opptatt og folk måtte ta til takke med madrass på gulvet.
Vannet skjærer seg inn i en kløft som må krysses.
I sekstiden ankom resten av gruppa etter å ha vært på toppen av Hårteigen. Kokkelauget disket da etterhvert opp med middag basert på det vi kunne finne i proviantlageret. Ingen høydare etter min smak, men vi fikk mye skryt av de andre for oppfinnsomheten. Vi serverte gryterett bestående av pizzasaus med kjøttdeig ispedd picnincskinke med ris til. Til dessert: pannekaker med blåbær. Savnet en salat til gryteretten, men det er grenser for hva man finner i proviantlageret til DNT.
Dag 6: Torehytten – Stavali (7 timer)
Torsdag våknet vi til blå himmel og sol, men ganske snart skyet det over, og slik skulle det forbli hele dagen. Helt greit turvær for regnet slapp vi også i dag om man ser bort fra to-tre dråper som falt i lia rett ovenfor Sandhaug.
Adjø til Torehytten som ligger fantastisk til.
Vandringen mot Stavali begynte bratt, men deretter flatet det ut et stykke før terrenget igjen ble småkupert. Enorme snøformasjoner som enda ikke hadde smeltet (og neppe vil gjøre det før vinteren kommer) prydet første del av vandringen. På denne etappen begynte vi for alvor å nærme oss vestlandet, og terrenget ble etterhvert preget av dype daler og høye fjell. I passene mellom dalene hadde vi fantastisk utsikt over landskapet vi vandret i. Selv om denne etappen var variert og flott, synes jeg nok at etappen mellom Sandhaug og Litlos var enda finere.
Enorme snøformasjoner prydet første delen av dagens vandring.
Lunch ble inntatt ved en hytte høyt oppe i en dal med nydelig utsikt. Solen prøvde å bryte gjennom skydekket, men klarte det bare en kort stund før det igjen skyet over. Temperaturen var likevel fin, så vi hadde en lang lunch.
Vi nærmer oss vestlandet med dype daler og høye fjell.
Etter lunch ble det å følge dalen videre før vi brøt av mot nordvest og Lonaskaret. Oppe i passet kunne vi Lonavatnet som vi skulle ned til. Det var ikke så bratt som fryktet, så knærne mine klarte seg fint. Nede ved vannet tok vi dagens siste pause før vi gikk i samlet tropp ned en steinete li til Stavali.
Her var også fullt, så vi havnet på hemsen hvor det lå madrasser på rekke og rad. Et sted mellom 35 og 50 mennesker kan sove på hemsen. Jeg må innrømme at det var en skikkelig nedtur å måtte tilbringe nok en natt sammen med så mange andre mennesker, så ble det da også lite søvn på grunn av muskelsmerter, snorking og folk som kom og gikk lenge etter at jeg hadde lagt meg.
Stavali. Selvbetjent DNT-hytte (med en viss betjening og service i høysesong). Vedfyrt badestamp finnes for de som liker slikt.
Til middag ble det servert fersk ørret som kom ned fra fjellet sammen med noen gutter halvannen time etter at vi ankom hytta. Ferskere ørret er vanskelig å få med mindre man fisker den selv og umiddelbart slenger den i en stekepanne. Flaks for oss at det var fiskeuke på Stavali akkurat den uken vi vandret på Hardangervidda, og flaks at guttene fikk fisk, ellers måtte vi ha funnet noe hermetikk eller posemat fra provianlageret å lage middag av.
Dag 7: Stavali – Utne (ved Hardangerfjorden)
Turen nærmer seg slutten, og dette var dagen jeg hadde grudd meg til. Over 1.000 høydemetre ned mot fjorden, en god del av de på sva. Bedre ble det ikke når morgentåken lå tett over fjellet og sørget for at terrenget var vått. Glatte sva… det er omtrent like festlig som bratt steinur.
Morgentåke ved Stavali.
I dag ble stavene mine plukket frem fra sekken hvor de hadde bodd hele uken. Knærne mine trengte litt ekstra hjelp, og det gjorde også jeg siden jeg er megapinglete i bratt og glatt terreng.
Heldigvis klarnet det opp også i dag, og sola sørget for å tørke svaene idet vi var omtrent halvveis ned på dem. Lettelsen i meg var enorm. Tørre sva er fint underlag å gå på, glatte sva et mareritt.
Sola kommer frem og tørker svaene. Jippi 🙂
Nå kunne jeg omsider nyte utsikten nedover Husedalen og vi fikk vi også se de fire fossene som vi passerte på vår vandring gjennom dalen. Det var tydelig at vi nærmet oss sivilisasjonen nå, for denne dagen møtte vi utrolig mange som bare var på dagstur oppover dalen for å se på fossene.
En av fire fosser i Husedalen.
Omtrent midt i dalen hadde vi en lang pause i sola. Vi hadde da kommet ned til elva og kunne nyte synet av en av fossene. Ikke lenge etter denne pausen bommet vi på stien. Merkingen var elendig, for ikke å si ikke-eksisterende, og vi endte med å gå grusveien videre nedover. Grusvei måtte vi uansett ha gått på et stykke, men nå ble det betydelig lenger på grusvei. Dermed tok føttene mine kvelden, og fra nå handlet det bare om å komme seg ned til Kinsarvik.
Skogtur etter mange dager på fjellet.
Etterhvert tok vi av på turstien som går langs elva før vi like før Utne havnet på asfalt. Jeg var usedvanlig kjapp til å få av meg fjellskoene så fort vi hadde slått oss ned på en café.
Ved Hardangerfjorden etter 7 dagers vandring.
Halvannen time i Utne, deretter gikk vi ombord i ferga som tok oss til Utne og Utne Hotell. En natt på hotell var turens avslutning, og ikke et hvilket som helst hotell. Utne Hotell har en historie som går helt tilbake til 1722 og er en del av kjeden «De historiske hoteller». Vi ble servert en nydelig tre-retters før vi samlet oss i «det grønne rommet» og deretter ute på terassen i den fine sommerkvelden. Vandringen var over, kun hjemtur med båt, buss og tog (og for min del også fly) gjensto.
Historiske Utne Hotel.
Dag 8: Hjemreise
Hjemreisen startet med en ny fergetur på Hardangerfjorden til Kvanndal etter en rusletur rundt i lille Utne. Etter en kort fergetur gikk vi ombord i buss til Voss. På Voss hadde vi knappe to timer til disposisjon før toget mot Oslo gikk. Vi ruslet litt omkring, og noen av oss gikk på café og spiste lunch. Deretter var det å slappe av på toget i 5 1/2 timer før jeg var i Asker hvor jeg skulle overnatte hos foreldrene mine. Jeg hadde ikke tatt sjansen på at NSB ville være i rute, så fly hjem til Trondheim var bestilt til søndag.
Sightseeing i Utne etter en deilig hotellfrokost.
Uka på Hardangervidda har vært en variert, koselig, utfordrende og artig uke. Det jeg kommer til å huske best er menneskene jeg vandret sammen med. En artig og utrolig koselig gjeng. Videre kommer jeg nok til å huske at jeg syntes det var i overkant folksomt på vidda. Samtlige hytter var stappfulle og vi var ikke akkurat alene om å vandre mellom dem heller selvsagt. De tildels lange etappene gikk langt bedre enn fryktet. Kondisjonsmessig var jeg aldri i tvil om at jeg ville klare turen, men smertene jeg pleier å få i lår og under føtter bekymret meg. Heldigvis er smertene til å takle så lenge jeg ikke tyner kroppen altfor mye, dvs hvis jeg ikke trenger å stå og gå i timer av gangen. Samtlige av etappene vi gikk på denne turen ble unnagjort enten på normert gangtid eller betydelig kjappere enn det turistforeningen estimerer, så til tross for at jeg hadde mange og lange pauser, gikk jeg fort når jeg først gikk. Det er slik jeg «overlever» lange fjellturer uten altfor mye smerter. Alt i alt en flott uke på Hardangervidda i variert vær og variert terreng. Jeg kommer nok tilbake en vakker dag, men tror jeg da vil prøve meg i et annet område og kanskje ikke midt i fellesferien?!
Hardangerjøkulen sett fra Finse stasjon på vei hjem.
Norges beste friluftsforum
Midtnorsk friluftsliv 