Tur- og treningsåret 2018

Plutselig var 2018 historie. Det vi ikke fikk gjort i 2018 er det for sent å gjøre noe  med nå, men heldigvis er 2019 her og gir oss en ny sjanse.

Ved inngangen til 2018 hadde jeg en solid hælbetennelse som gjorde at jeg ikke turde øke målet om antall timer på tur og trening fra 2017. I 2017 klarte jeg med nød og neppe (og mye smerter) å nå målet om 365 timer på tur og trening, så ved inngangen til 2018 satte jeg meg som mål at jeg også i 2018 skulle klare 365 timer (selv om jeg var sterkt i tvil om jeg ville klare det). I februar ble jeg enda mer i tvil for denne måneden forsvant i sykdom og jobbing. All time low  ble det denne måneden med bare 8,5 timer trening og tur.

Heldigvis fikk vi en knallfin sommer og hælen min var mye bedre og jeg gikk og gikk (og trente litt på 3T innimellom). Så kom turen til Storskrymten og hælen min tok kvelden igjen. For riktig å toppe det hele ble høsten tung å komme seg gjennom. Mye sykdom og lite energi, men på ett eller annet vis har jeg likevel klart å være i aktivitet. Det har kostet litt, det er så, men jeg har virkelig stål-tro på at ingenting blir bedre av å ligge på sofaen, så dørstokkmila har blitt passert gang etter gang. Faktisk så mange ganger at jeg fikk meg en skikkelig overraskelse når jeg satte meg ned og summerte opp årets timer på tur og trening.

Det ble noen timer på 3T også i 2018. Selv om turlivet er det jeg liker alle best krever kneet at jeg trener styrke for å kunne gå toppturer.

Jeg trodde jeg ville ligge langt under målet på 365 timer, så viser det seg når tellingen er ferdig at jeg ikke bare har klart målet mitt, men at jeg til og med har vært i aktivitet i 25 timer mer. Jeg klokker altså inn på 390 timer med tur og trening i 2018. Det er jeg superfornøyd med tatt i betraktning at det har vært et tungt og slitsomt år helsemessig. Jeg satser på et langt bedre 2019 og siden jeg synes det er viktig å utfordre seg selv og ha noe å strekke seg etter blir målet for 2019 satt til 425 timer på tur og trening. Jeg kjenner jeg nesten begynner å hyperventilere når jeg tenker på 425 timer i tillegg til full jobb og studier på deltid, men hvis jeg holder meg sånn noenlunde frisk er det ingen umulighet.

Skjellåbua i Holtålsfjella.

Turåret 2018 har vært fantastisk til trosss for at hælen har voldt meg trøbbel i to runder. Høydepunktet er uten tvil våre to døgn på Dovrefjell der jeg omsider oppnådde drømmen om å stå på det høyeste punktet i Trøndelag; Storskrymten. Toppen var en fantastisk opplevelse, men det er likevel ikke selve toppturen som skinner sterkest når jeg tenker tilbake på denne turen. Det er hele «turpakka» som gjorde denne turen magisk. Fantastisk vær, lite folk, en natur som kan ta pusten fra de mest blaserte og overnatting i telt to døgn. Denne turen skinner fortsatt som en stor stjerne inni meg og jeg vender ofte tilbake til denne turen i tankene når jeg synes livet er litt trått.

På vei opp til Storskrymten.

Storskrymten var ikke den eneste kommunetoppen som fikk besøk av oss i 2018. I mai fikk toppene på Hitra og Frøya besøk av oss, mens vi i juni tok turen til Søndre Fosen og besteg toppene i kommunene Ørland, Bjugn og tidligere Rissa (nå en del av Indre Fosen). Flotte turer alle sammen, og endelig kan jeg si at jeg også har vært på Frøya (etter å ha bodd i Trøndelag siden 1991).

Kommunetopp i gamle Rissa kommune. En flott tur som virkelig kan anbefales.

Ellers er turlivet selvsagt mye basert på turer i området rundt hytta. Vår og sommer ble brukt til å krysse av noen topper på Røros- og Holtålen-lista (topper med primærfaktor over 100 meter). I tillegg vandrer vi og går på ski uten at det nødvendigvis er en topp vi skal opp på.

Mine fine på skitur fra Målåsetre i påsken 2017.

I desember tok vi turen sydover. Denne gangen til Tenerife som i likhet med Gran Canaria byr på mange flotte turopplevelser. Vi rakk å få med oss Barranco del Infierno og turer til Montaña Roja, Montaña Blanca og Montaña de los Bresoz. Vi besøker gjerne Tenerife igjen. Vi er jo nødt til å gjøre et nytt forsøk på å nå toppen av Teide siden vinden stoppet oss denne gangen.

Tenerife var en opplevelse. Fin blanding av turliv og avslapning på solsenga.

Nå gleder jeg meg til å komme ordentlig i gang med skisesongen, og så håper jeg virkelig at sommeren 2019 blir MINST like fin som 2018.

Riktig godt nytt (tur)år! Måtte 2019 bringe mange flotte opplevelser i vakker natur.

Når hælen fikk seg en smell etter Storskrymten ble sykkel løsningen for å unngå å sitte på ræva. Artig å ta opp syklingen igjen selv om jeg definitivt trenger litt trening i å sykle på sti.

 

 

Sykkeltur i Mølmanndalen og utendørs kveldsteater på slagghaugene

En gang i tiden syklet jeg mye mer enn jeg gjør nå, og den tiden er ikke veldig mange år tilbake. Fotturene tok imidlertid mer og mer over for sykkelturene, og det er ingen tvil i mitt hjerte og min sjel om at det er fotturene som er min lidenskap. Fottur er å leve livet i sakte film. Å ha tid til å sanse; se, lukte, høre og føle, og ha tid til å fordøye alt dette. Noen synes sikkert at de klarer dette også på sykkel, men jeg er ikke der. Sykkel går for fort rett og slett. Når det er sagt, er jeg likevel tilhenger av litt variasjon, for som jeg pleier å si: variasjon er livets krydder. Sommerferien inneholdt derfor også en sykkeltur innimellom alle fotturene.

Første stopp etter ikke så veldig lang tid: Mølmannsgården. En vakker gård midt i dalen.

Mølmannsdalen har jeg skrevet om tidligere her på bloggen. Det er et lite paradis av furuskog og små innsjøer. Et nydelig område å vandre i, men også svært velegnet for å sykle i. Vi tok med oss syklene til Røros en dag da vi skulle bo på hotell en natt for riktig å kose oss med god middag før  utendørsforestillingen Elden på kvelden.

Men før både middag og Elden skulle det sykles. Ruten vi skulle sykle, har jeg syklet en gang for mange år siden. Da uten sykkelsko og med kraftig motvind på vei tilbake til Røros. Denne gangen var det så godt som vindstille og jeg syklet med sykkelsko. Riktignok var det ganske overskyet ved start, men fin temperatur og som sagt nesten vindstille, så det skulle ikke stå på været!

Andre og siste pause for dagen ved Rismotjønna.

Utgangspunktet var parkeringsplassen ved inngangen til dalen og vi syklet langs veien som går inn til Mølmannsgården. Her tok vi en liten pause før vi syklet videre på kjerrevei mot Skjevdalen. Derfra bar det ut på asfaltveien mellom Røros og Synnervika og tilbake til parkeringen. Vi var ikke helt klar for å avslutte dagens utendørsopplevelse riktig enda, så vi syklet nok en gang innover veien til Mølmannsgården, men kun et lite stykke. Målet var gapahuken til Barnas Turlag ved Rismotjønna. Sola hadde kommet frem og det var deilig å sitte på benken og kjenne varmen fra sola mens furuskogen lå stille omkring oss og det blinket i tjernet.

Sandstrand ved Rismotjønna.

Tilbake ved bilen viste GPS’n 27 km. på sykkelsetet. Godt fornøyd med oss selv tok vi inn på Røros Hotell og begynte å glede oss til middag før kveldens forstilling. Og det må jeg si; har du aldri sett Elden før, er det noe du definitivt bør prøve å få med deg!! Det er sjeldent jeg er helt satt ut etter en teaterforestilling, men det ble jeg denne kvelden. Slagghaugene på Røros er kulissene for dette stykket som handler om noe så trist som krig.Forstillingens krig ligger helt tilbake til 1719 da svenskene invaderte Midt-Norge under ledelse av General Armfeldt og tragedien som skjedde da tusenvis av soldatene frøs ihjel i Tydalsfjella da de skulle gjøre sitt tilbaketog. Forestillingen er sterk nok i seg selv, men det at den spilles utendørs på kvelden på slagghaugene i Røros  med fantastisk lyssetting forsterker inntrykkene voldsomt. Vi var så heldige at det var skyet, men oppholdsvær hele kvelden. Idet mørket senket seg sprakk skydekket opp og solnedgangens dramatiske farger skapte ytterligere inntrykk. Det var mektig. Rett og slett en mektig opplevelse. Jeg klarte ikke å si noe på lenge, lenge etter forestillingen og hadde problemer med å sovne den kvelden. Dessverre er forestillingens tema like aktuelt den dag i dag. Krig…  Under er to bilder fra forstillingen. Ikke all verdens kvalitet, men det er grenser for hva man skal kunne forlange av en mobiltelefon.

Herøy og Dønna inkl. topptur til Dønnmannen

Etter Vega fortsatte vi videre med ferge til Tjøtta og deretter videre med nok en ferge til Herøy etter litt kjøring. Været var så strålende som det kan bli i Norge, og siden Herøy er  en relativ paddeflat øy, var det god utsikt over øyriket og sjøen så godt som overalt. Et fantastisk syn var øyene med alle sine broer som svingte seg over smale sund.

Bro etter bro knytter øyene sammen i dette kystparadiset.

Da vi ankom Seløy Kystferie (på Seløya som er knyttet til Herøy med bro) ble det litt klabb og babb før vi fikk rommet jeg hadde bestilt. Visstnok noe dobbeltbooking, men det ordnet seg til slutt.

Seløy Kystferie ligger fint til ved fjorden på Seløya.

Krystallklart vann og bratte fjell. Det er Helgeland i et nøtteskall.

Idet vi var klare for å starte på sykkelturen vår hadde det begynt å skye over, men det var fortsatt varmt og kun et lett skydekke hadde bredt seg over himmelen. Siden det er så flatt på Herøy er det ekstremt lettsyklet der (hvertfall når det ikke er motvind av betydning). De eneste bakkene vi møtte på var broene som var bygget mellom holmer og øyer.

Sykkeltur på Herøy og Dønna var en drøm.

På sykkelturen krysset vi også over til Dønna og syklet et stykke innover før vi bestemte oss for at nok var nok og returnerte til leiligheten for en dusj. Middagen inntok vi på Augustbryggo. Den ligger en kort sykkeltur fra Seløy Kystferie. Chilistekt kveite smakte nydelig denne vakre sommerkvelden.

Sandstrand på Dønna

Blå himmel, blått hav og fargerike sommerblomster. Norge på sitt beste.

Dagen etter skulle vi forflytte oss til et nytt overnattingssted. Denne gangen Brygga på Dønna. På veien dit skulle vi på fjelltur, nærmere bestemt Dønnmannen. Vi startet fra Teigstad og fulgte rødmerket sti oppover fjellet. Etterhvert som man kommer over skoggrensen får man en fantastisk utsikt til De Syv Søstre i Sandnessjøen samt den flotte Helgelandsbrua.

Utsikt ned dalen der vi kom opp (og gikk ned selvsagt). Dette er den behagelige delen av turen for oss som lider av høydeskrekk.

Turen starter bratt, og siden blir det bare brattere og brattere. Mot toppen blir det også en del løsgrus og løse steiner som potensielt kan utløse små skred og  det er ikke spesielt hyggelig for de som kommer etter deg. Dette er også årsaken til at den ruten vi gikk nettopp har blitt «stengt». Dvs. at all merking er fjernet og tauet som var lagt ut på de siste, bratteste høydemetrene er fjernet, men ruten er selvsagt ikke fysisk stengt, og stien er så tydelig at det ikke vil være noe problem å finne veien opp i lang, lang tid fremover.

Nesten over tregrensa og De Syv Søstre viser seg fram i all sin prakt.

Da vi kom til tauet begynte jeg å gå oppover mens jeg hang meg fast i tauet, men så plutselig kjente jeg at NÅ var det nok. Da hadde jeg vært uvel de siste 300 høydemetrene, og selv om det nå gjensto usle 50 høydemetre før jeg nådde «haka» på Dønnamannen snudde jeg. Det var (som alltid når jeg snur) tanken på nedturen som var utslagsgivende. Når det blir skikkelig bratt, synes jeg alltid at nedturen er den verste delen, og siden jeg for enhver pris vil unngå å ikke komme meg ned for egen maskin, så hender det at jeg velger å snu selv om jeg sikkert kunne nådd toppen. Et tilleggsmoment er selvsagt at når man lider av høydeskrekk, slik jeg gjør, og man har beveget seg utenfor komfortsonen i lang tid, så slites motet ned over tid. Det + vissheten om at det verste uansett gjensto (nedturen) var utslagsgivende for min snuoperasjon.

Mot Dønnamannen. Stien går opp omtrent midt på fjellet og følger IKKE ryggen slik man skulle tro.

Da jeg senere sjekket GPS-sporet og så hvor utrolig nære jeg hadde vært toppen, ble jeg småsur på meg sjæl, men gjort var gjort, og jeg hadde uansett pushet egne grenser og vært utenfor komfortsonen i lang tid. En svett tur med mange høydemetre (omtrent 970 meter opp og like mange ned), god treningseffekt samt nydelig utsikt over Helgeland i et fantastisk (nesten for varmt vær til en slik tur) får jeg være fornøyd med, så får vi se om jeg prøver meg på Dønnamannen fra et annet utgangspunkt siden. For ordens skyld så gikk min kjære alene videre til haka på «mannen» (854 moh). Hvorfor han ikke fortsatte til det høyeste punktet (leppa på 858 moh) er meg et mysterium, men det forklarer iallefall hvorfor han kom ned ikke lenge etter at jeg hadde begynt på returen. Det skal dog sies at for å nå leppa må du over en smal egg, så selv om det bare er 4 høydemetre som skiller de to toppene er det ikke gjort i løpet av et minutt å nå leppa fra haka.

Nydelig utsikt mot nord idet vi nærmer oss partiet der tauet var lagt ut.

Etter turen opp til Dønnmannen kjørte vi tilbake til Augustbryggo for å spise middag, så det ble tidlig kveld før vi ankom Brygga på Dønna. Brygga ligger helt nede ved sjøen i en beskyttet fjordarm, så her ser man ikke storhavet, men du verden for en idyll det var likevel. I det fantastiske været satt vi ute på terrassen til midnatt og fikk se fjellene og himmelen skifte farge etterhvert som solen sank på himmelen.

Blikkstille fjord ved Brygga.

Det går mot kveld på Brygga.

Før vi tok ferge til Sandnessjøen neste dag, dro vi på en liten sightseeing nordover på Dønna og fikk med oss Dønnafallosen, Dønnes Kirke og utsikten fra Dønnesfjellet (som man kan kjøre opp på). Vanvittig flott, så denne MÅ oppleves om man noen gang er på Dønna i godvær.

Utsikt mot Lovund fra Dønnesfjellet.

Vega

Fra Brønnøysund gikk turen «ut i øyan», nærmere bestemt til Vega i første omgang. Her hadde jeg ikke klart å finne overnatting da det virket som om alt var bortbestilt i lang tid, så da ble det teltovernatting ved sjøen. Vi hadde fått tips om en fin vik hvor vi kunne telte, og fant etter litt bomkjøring vika.

Flott teltplass på Vega.

Gråværet hadde blitt erstattet med sol fra skyfri himmel, men innen vi hadde kommet oss til Vega og fått opp teltet var det allerede sen ettermiddag. Vi tenkte likevel å prøve oss på en topptur til Gullvågfjellet, men da vi nærmet oss utgangspunktet med bil kjente både jeg og kjæresten at motet og viljen sviktet. Det så styggbratt ut, og så sent på ettermiddagen hadde vi begge litt vondt i viljen. Vi endte derfor med en liten sightseeing pr bil og fikk blant annet se en enormt svær gjeng med ender på et jorde (inkludert noen søte små nøstebarn) og idyllen Nes.

Nes på Vega.

Også fra Nes.

Tilbake i vika fyrte vi opp grillen og fikk i oss litt mat før vi dro ut på en liten sykkeltur. På hjemveien stakk vi innom Vegsteinfjellet. Det er en kjapp tur opp til toppen som ikke rager mer enn 72 moh. Til tross for den beskjedne høyden er det en fantastisk utsikt over øyriket Vega. Siden jeg glemte igjen kamerat mitt på toppen ble fjellet besteget to ganger av oss denne kvelden.

Idyll langs sykkelruten.

På vei mot Vegsteinfjellet.

Resten av kvelden ble brukt i vika der vi hadde teltet. I en skråning hadde vi sol til ganske lang ut på kvelden. Jeg elsker de lyse sommerkveldene i nord!

På toppen av Vegsteinfjellet.

 

Kystriksveien med avstikkere

Kjæresten og jeg innledet ferien med en drøy uke på tur langs Kystriksveien mellom Steinkjer og Bodø. Dvs. vi droppet det aller første stykket og kom inn på veien ved Høylandet. Til gjengjeld tok vi noen avstikkere, blant annet «ut i øyan» til Vega, Herøy, Seløy og Dønna. Fra Bodø tok vi E6’n hjem igjen. Om vi glemmer den første dagen på veien og morgenen i Bodø, hadde vi vidunderlig vakkert sommervær på turen vår, og jeg kommer for alltid til å huske Kystriksveien med avstikkere som et eventyr. Intet mindre!

Kystriksveien betyr mange ferger. Enda flere når man velger å ta en tur ut i øyriket. Her forlater vi Vega.

Turen vår var i korte trekk som beskrevet under. Flere detaljer kommer i senere blogginnlegg for flere av dagene.

Dag 1 (søndag):  Trondheim – Brønnøysund. Det var vått og grått denne dagen, så planen om å ligge i telt på ruta opp mot Heilhornet og bestige denne på mandag ble droppet. Skal jeg gå høyt og bratt vil jeg ha tørt underlag og utsikt på toppen. Dermed booket jeg et hotellrom i Brønnøysund denne søndagen. Det ble tidlig kveld på oss etter at vi hadde spist nydelig kinamat på en restaurant i sentrum.

Regnvær og lavt skydekke. Ikke ideelt for en svært bratt tur opp til Heilhornet. En annen gang kommer vil tilbake for å gå på toppen. Denne gangen dro vi videre.

Dag 2 (mandag): Brønnøysund og turer på og rundt Torghatten. Mer om denne dagen kommer i et eget blogginnlegg.

Fra turen rundt Torghatten etter at vi hadde vært oppe i hullet fra andre siden.

Dag 3 (tirsdag): Vega. Vega er langt mer enn bare én øy. Det er et øyrike uten like. Vi fikk ikke oppleve dette øyriket fra båt denne gangen, men hovedøya Vega er i seg selv verdt en reise. Vegaøyene er forøvrig på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv på grunn av det unike kulturlandskapet i området.

Kystidyll på Vega.

Dag 4 (onsdag): Herøy/Seløy. Fra Vega jukset vi litt og tok ferge direkte til Tjøtta for å spare inn en fergetur. Deretter ble det etter litt kjøring nok en ferge over til Herøy. For et paradis i godvær! Også Herøy består av mange øyer og antall øyer er langt flere enn antall innbyggere i dette området. Herøy er forøvrig pannekakeflat, så her var det deilig å sykle i sol og vindstille. Hit vil jeg tilbake!

Vakre Seløy. Dønnmannen i bakgrunnen.

Dag 5 (tordag): Fra Herøy er det kort vei til Dønna. Øyene er forbundet med broer. På vei til leiligheten vi hadde leid på Brygga tok vi en topptur opp til Dønnmannen (også kalt Dønnamannen). Mer om den i eget innlegg senere.

Her har vi har kommet ganske høyt opp på vår vei opp mot toppen av Dønnmannen.

Dag 6 (fredag): Fra Dønna gikk turen tilbake til fastlandet med ferge til Sandnessjøen etter at vi hadde sett fallossteinen på øya, samt Dønna Kirke og utsikten fra Dønnesfjellet. Etter lunch i Sandnessjøen fortsatte vi nordover over Helgelandsbrua til Tonnes rett sør for polarsirkelen. Her hadde vi leid et rom på Oscarbrygga. Tonnes er ikke store plassen, men du verden for en idyllisk beliggenhet helt ut i havgapet med utsikt til flotte øyer overalt. God mat hadde de også på restauranten! Hit vil jeg også tilbake!

Deler av utsikten fra verandaen vår på Oscarbrygga.

Dag 7 (lørdag): Dette var dagen for venting på ferge og skyssbåt. Hvordan er det mulig å ha ferger som korresponderer så elendig som de mellom Kilboghamn – Jektvik og Ågskardet – Forøy? Når vi omsider kunne kjøre i land på Forøy gikk ferden videre til Holandsfjorden hvor vi måtte vente i halvannen time på skyssbåt over Holandsfjorden for å komme til utgangspunktet for en tur opp mot Engenbreen (en brearm av Svartisen). Mens vi ventet på båten skyet det over dessverre. Temperaturmessig var det bare deilig for det var kvelende varmt der vi satt, men bildene av breen og omgivelsene ble mye kjedeligere når alt ble grått, hvitt og svart.

Engenbreen (Svartisen) sett fra utsiktpunkt på Kystriksveien. før det skyet over.

Fra kaia er det ca 1 km. inn til Brestua som har en fantastisk utsikt til breen. Enda nærmere breen kan man komme om man går ytterligere 2 km. inn til brekanten. Dette er også starten på turen opp til Tåkeheimen, Norges mest utilgjengelige DNT-hytte. Jeg hadde fabulert om en tur opp hit, men i og med at det ble meldt regn søndag droppet vi det. Det er bratt opp til Tåkeheimen og turen går visstnok over både stein og sva, og det er ikke noe artig i regnvær. Dessuten vil jeg jo gjerne kunne nyte den spektakulære utsikten fra hytta om jeg først sliter meg opp dit. En annen gang!

Brestua. Her spiste vi Biff Stoganoff til middag.

Da vi atter en gang var på fastlandet gikk turen nesten straka vegen til Bodø der vi tok inn på hotell. På veien stoppet vi ved Saltstraumen, en av verdens sterkeste tidevannsstrømmer. I Bodø tok vi inn på hotell, og rakk en liten rusletur langs småbåthavna  + en burger på en restaurant nær hotellet før vi fant senga.

Småbåthavne i Bodø før regnet kom.

Dag 8 (søndag): Bodø vartet opp med grå himmel og regn da vi våknet. Alle tanker om en sykkeltur ble skrinlagt og vi kjørte i stedet til Sandnessjøen hvor vi tok inn på hotell. Det klarnet opp i løpet av ettermiddagen, og vi fikk oss en fin tur i Åsen, også kalt Sandnessjøens indrefilet. Mer om den turen senere.

På tur i Åsen. Utsikt mot Dønna fra benken.

Dag 9: Siste etappe hjem til Trondheim. Kun avbrutt av et lite stopp ved den flotte fossen Laksforsen samt en lengre stopp i Harran for å besøke min kjæres mor samt spise grillmat hos en kompis av han. Etter flotte dager var vi atter hjemme igjen. Makan til flaks med været som vi hadde skal man lete lenger etter, og dette gjorde nok turen vår til det eventyret det ble. Det er ikke NOE som slår Norge når været viser seg fra sin beste side, helt objektivt sett selvsagt 😉

Denne fossen ga MYE lyd fra seg.

Sykkeltur inn til Dam Tovatna 10. juli 2013

Onsdagen i ferieuka mi i Trollheimen måtte jeg holde meg ved hytta inntil en budrunde var unnagjort. Kunne ikke risikere at jeg var i et område uten dekning så leiligheten jeg hadde lagt inn bud på gikk til noen andre mens jeg var på tur. Rett over tolv var leiligheten min, til en langt høyere pris enn jeg hadde håpet på midt i ferietida, men slik er det. Jeg ser frem til å flytte fra et stort rekkehus på 3 plan til en lettstelt og grei leilighet med fantastisk utsikt over Trondheim og Fosenalpene.

På vei innover dalen. Skyer leker med toppen av Storsalen.

Etter at budrunden var over pakket jeg litt mat og drikke i sekken og syklet innover mot Tovatna. Helt inn til demningen er det ca halvannen mil fra hytta. Ikke spesielt mye, men med tunge bein etter 3 toppturer på rad dagene forut og stiv motvind, var det langt nok denne dagen.

Sandstrand og naust litt over halvveis mot demningen. Tohatten i bakgrunnen som jeg besteg dagen etter denne sykkelturen.

Matpausen tok jeg ved en hytte like ved demningen hvor jeg fant litt ly for den kalde vinden. På vei tilbake til hytta klarnet det litt mer opp og sola varmet deilig i lange perioder. Rart hvor mye triveligere det blir når blå himmel kommer til syne og sola varmer en halvfrossen skrott.

Sola vender tilbake og varmer i den kalde vinden.

Siste sykkeldag i Kroatia

Fredag og siste dag på sykkelsetet – iallefall for denne gang. Jeg kommer gjerne tilbake til Kroatia for å sykle, men da på egen hånd og ikke i en gruppe.

Gruppen har i dag minket til bare 5 personer + guider, så vi har ekstremt god plass i den store bussen som frakter oss og syklene våre til Kanfanar hvor dagens sykkeletappe begynner.

Turen starter med 6 minutters trilling rett ned. Rett før vi når dalbunnen stopper vi ved ruinene av en gammel landsby fra det femtende århundret og ser oss omkring. Det bodde omlag 2000 mennesker i landsbyen på den tiden.

Etter rundturen i ruinene starter klatringen oppover igjen. Vi kjører på asfalt og bakken er ikke veldig bratt, bare lang. Jeg finner det rette giret og tråkker lett opp bakken med en puls som er godt under melkesyreterskel. Vel oppe fortsetter vi gjennom små landsbyer og forbi vakre blomsterenger og olivenlunder.

Etter litt flere, men kortere bakker, kommer vi til landsbyen Kringa hvor legenden sier at det har bodd en vampyr. Vi ser ingen vampyrer på hver vei og vampyrbaren er heller ikke åpen, så vi setter oss på sykkelen igjen og suser nedover i dalen på grusvei. Så er det å starte klatringen opp igjen. Jeg har fortsatt gode ben og tråkker lett opp bakken som er dagens lengste. De andre deltagerne kommer et stykke etter og synes det er tungt med alle bakkene i dag. Jeg koser meg imidlertid, og synes det er deilig at vi endelig får prøvd oss litt. Sykkelturene har hittil gått i relativt flatt terreng etter min mening, men jeg vet at ikke alle er enig med meg i det.

Videre sykler vi i greit, småkupert terreng og på asfalt inntil vi kommer til landsbyen Sveti Petar u Sumi som er kjent for et gammelt Benediktinerkloster. Før vi kikker oss omkring i klosteret, tar vi en pause på byens bar hvor det for min del smaker veldig godt med kaffe. Lette regndråper begynner å falle mens vi står i klosterets atrium, så vi kommer oss raskt opp på sykkelen for å sykle de siste kilometerne til gården hvor vi skal spise lunch.

På den lille gården får vi servert aspargessuppe (dvs jeg får stekt ost siden de mener at jeg med min glutenintoleranse ikke tåler noe i suppa), og kalv med stekte potetskiver og kål som ligner litt på surkål, men smaker helt annerledes. Vi har en riktig så trivelig stund på gården der vi sitter ute i ly for regnet mens vi spiser bondekost og drikker kroatisk vin.

Tilbake til Kanfanar er det kun 6 km i nedoverbakke så det tar ikke lange tiden før vi er tilbake der vi startet. Som vanlig er bussen forsinket, så fire av oss tar en ekstra runde rundt Kanfanar før vi slenger baken nedpå en stol i den lokale baren og bestiller øl og vin. Trolig er dette den billigste vinen jeg noen gang har drukket. 8 kuna ( ca 8 kr) for et stort glass vin er det ikke noe å si på. Så får det heller være at det ikke akkurat er den beste vinen jeg har drukket.

Dagens etappe var ikke så lang; rundt 35 km, men det er definitivt den etappen med bakker som virkelig har vært bakker og ikke bare forhøyninger i terrenget. Veldig deilig å endelig få klatre litt 🙂

Sol, tempo og noe som ligner bakker

Torsdag, himmelsprett og varm sol som skinner over Istriahalvøya. Deeeeilig etter gårsdagens heller søkkvåte sykkeltur under Tors buldring der han fór over himmelen. Sykkelturen skal ikke starte før to (altfor sent, spør du meg), så dagen begynner i horisontalen på enn solseng – for første gang på denne ferien.

Klokken to er vi klare ved sykkeluthentingen, men ingen buss er ankommet. I dag skal vi nemlig transporteres ut av Rovinj til den lille landsbyen Bale hvor dagens sykkeletappe skal starte. Klokken tre sykler vi omsider avgårde og det aner meg at det kan bli sent før vi er tilbake på hotellet. Gruppen er i dag på tre deltagere mindre enn tidligere, så jeg regner med at det betyr et noe høyere tempo enn før. Det skal vise seg at jeg får rett 🙂

Fra Bale sykler vi slake bakker ned mot sjøen, og vi tar en sving innom to enorme campingplasser før vi sykler til et merkelig fenomen; En betongsirkel murt opp i gresset for ca 200 år siden hvor du kan høre din egen stemme som om du snakker i en mikrofon ( men kun om du står midt i sirkelen). Snodige greier!

Sykkelturen går videre på en mix av asfalt og grus og innimellom er det noe som kan ligne bakker. Dog er det fortsatt uhyre lettsyklet i forhold til det jeg er vant til hjemmefra. Tempoet er relativt høyt og jeg kjenner at jeg koser meg litt ekstra i dag 🙂

Omtrent midtveis i sykkelturen er det tid for mat, og vi stopper på en bondegård hvor live musikk høres helt ut på veien. Det viser seg at det er en tilstelning for eldre mennesker som må lide av dårlig hørsel siden volumet er enormt og musikken tragisk dårlig à la karaoke.

Maten vi får servert er minestronesuppe (som ikke ligner den italienske varianten), brød, forskjellige typer spekeskinke og tre forskjellige oster, bl.a. trøffelost som smaker nydelig. Et stykke slik ost + trøffelolje blir innkjøpt for senere nytelse i Norge.

Etter en lang og sen lunch sykler vi videre på mye grus og turens hittil teknisk vanskeligste parti. For de som driver med terrengsykling er ikke dette noen å snakke om, men for meg som trives best på asfalt er det teknisk nok. Søledammene fra i går er for det meste tørket opp, men ikke alle, så litt søle blir pent plassert på sykkel og sykkelshorts i dag og. 4,4 mil etter start er vi tilbake i Bale og klar for de siste 14 km tilbake til Rovinj på hovedveien. Det er stort sett slakt utfor hele veien så til tross for tre små stopp ( bl.a. på grunn av en punktering) gjør vi unna etappen på en halv time. Sykt deilig med litt tempo samtidig som jeg kjenner at kroppen fungerer bedre enn på lenge. Vonde lårmuskler har det vært fint lite av på denne ferien, og jeg savner dem ikke!

Kvart over åtte er vi omsider tilbake på hotellet etter en flott tur med høyere tempo enn tidligere i uka, og noen få, snille bakker. Vet at ikke alle deltagerne er enig med meg i min vurdering av bakkene, men det har vel med treningsgrunnlag og ikke minst aldersforskjell å gjøre. Å sykle her nede er lekende lett i forhold til områdene rundt Trondheim. Akkurat det er det ingen tvil om!

På sykkeltur med Tor

Onsdag begynte for min del med en liten rusletur langs strandpromenaden etter frokost. Jeg fant noen steinblokker å slå meg ned på, og fikk endelig lest noen sider i boka jeg har med meg hit.

Klokka tolv begynte dagens sykkeltur og rett før vi skulle starte åpnet himmelens sluser seg og slapp ned bøttevis med regn. Heldigvis ga det seg litt idet vi startet syklingen, men dessverre skulle ikke oppholdsværet vare. Vi startet turen langs kysten sørover før vi syklet på kryss og tvers litt mer inn i landet. Truende skyer var nesten overalt og vi så lyn fare over himmelen noen sekunder før tordendrønnene kom, og plutselig åpnet slusene seg igjen. Tidvis bare bøttet det ned og grusveiene ble forandret til gjørmebasseng.

I løpet av sykkelturen gikk vi av syklene for å se på ruinene av en eldgammel landsby som hadde huset 1000 mennesker, og var ikke sykkelskoene mine våte fra før av, så ble de det hvertfall i løpet av denne rusleturen i høyt, klissvått gress.

Etter en kort rundtur i ruinene syklet vi videre og innen sola endelig kikket frem igjen var vi søkkvåte og marinert i gjørme hele gjengen. Heldigvis er det jo godt og varmt her nede selv om det regner, men det er likevel mye triveligere å sykle i solskinn.

Tilbake til hotellet syklet vi langs sjøen i herlig solskinn. Planen var egentlig at vi skulle ha syklet til byen for vinsmaking og fingermat fra Istria, men vi så ikke ut etter sykkelturen, så vi måtte legge veien innom hotellet for en dusj og klesskift før vi kunne sette oss ned på en restaurant.

45 minutter er ikke lang tid for en dame som skal dusje både seg selv og klærne, samt vaske og tørke en tjukk hårmanke, men det gikk akkurat (takket være null sminketid). I samlet flokk gikk vi til byen og restauranten hvor vi fikk prøvesmake 2 hvite viner og en rød. Fingermaten besto av blekksprut i to varianter og noe som lignet ansjosfileter. Blekksprut er ikke min favorittmat så jeg spiste ikke så mye til tross for at jeg ikke hadde spist siden frokost. Vinen gikk dermed rett i fletta, så det var jo greit at det dreide seg om prøvesmaking og ikke vindrikking 🙂

Sykkel og båt

Tirsdag var det meldt regn og atter regn her i Kroatia, men heldigvis bommer de på varslene her nede også, så vi hadde en nydelig dag fylt med sol.

Dagen startet med en kort sykkeltur ned til havna der en 108 år gammel trebåt skulle ta oss og syklene nordover langs kysten til den lille byen Vrsar. Turen tok ca 45 minutter og vi hadde flott utsikt over Rovinj fra sjøsiden og Vrsar kunne også beskues før vi klappet til kai.

Etter at folk og sykler hadde kommet seg i land begynte vi dagens sykkeltur med å sykle litt rundt i Vrsar. Som Rovinj har også denne lille byen en kirke på høyeste punkt.

Vi drøyde ikke lenge i Vrsar før vi bega oss ut på landeveien i retning landsbyen Klostar. Vi syklet for det meste på grusveier og det tok ikke mer enn 45 minutter lett sykling før vi var fremme i Klostar hvor en istrisk lunch ventet.

Etter en lang lunch trillet vi ned lange bakker til Limfjorden hvor båten ventet for å ta oss med tilbake til Rovinj. På veien hjem var det en kort stopp ved en såkalt pirathule som jeg godt hadde klart meg uten å se om jeg skal være ærlig. Langs hele Limfjorden var der oppdrettsanlegg for fisk og skjell og nærmere Rovinj seilte vi forbi Istrias største naturiststrand som enda er ganske tom siden turistsesongen ikke har begynt for fullt.

Tilbake i Rovinj syklet vi langs havna og stoppet for en is før vi syklet tilbake til hotellet og leverte fra oss syklene for dagen. En kort og lett sykkeletappe i strålende vær i dag. 🙂