En blomstrende øy

Helt på tampen av mitt opphold er på Gran Canaria kommer noen bilder som jeg har tatt i løpet av de to ukene jeg har vært her. Som tidligere skrevet har det vært en positiv opplevelse å være her på våren og ikke høst/jul som jeg tidligere har vært. Når så mye blomstrer enda lurer jeg på hvordan det er på øya i februar/mars. Det må være en fryd for øyet!

Siden jeg ikke er noen botaniker og stort sett ikke kan navnet på mer enn noen få blomster, får bildene tale for seg selv 🙂

En sommer er over?

Nei, så galt er det heldigvis ikke selv om værmeldinga fra Trøndelag i dag ikke gir spesielt mye lyst til å reise hjem i morgen. Man får nyte de siste 24 timer som best man kan 🙂

Sløvedag ved bassenget

Skikkelig turist i dag. Kun sløving på en solseng. Ikke spesielt spennende eller artig, men hælbetennelsen krever litt hvile nå.

«Fjelltur» i nærområdet

I går var det ikke snakk om å kjøre bil, så da ble det å gå fra leiligheten og opp i «fjellene» ovenfor Patalavaca. Ble en relativt lang dag på støvete grusveier og stier, og ruten ble ikke helt som planlagt.

Startet med å gå grusveien fra rett nedi veien her til gården Casas de Toscas oppe på ryggen ovenfor Patalavaca.

Fra Casas la Toscas

Som i oktober var det også nå store åkre med giga-gresskar som ikke synes å bli høstet. Flere gresskar var begynt å råtne og størrelsen på enkelte av dem var nærmest monstrøse. Til tross for at gresskarene lå og råtnet i de første åkrene jeg passerte var det folk på plass i andre gresskaråkre som sprøytet avlingen, så ikke ser jeg logikken i avlingene her nede.

Enorme gresskar ligger og råtner på gården Casa la Tosca. Disse var langt fra de største som lå i åkeren.

Noen som kan fortelle meg hva dette er? Bonden dyrket det tydeligvis, men jeg så verken frukt eller grønnsaker, kun blomsten ,og det er neppe blomsterproduksjon som drives på gården.

Etter å ga fått en dose sprøytemidler i lungene tuslet jeg videre i retning Våres Plass, men ikke før jeg hadde tatt en liten avstikker opp på en topp hvor jeg så en toppvarde. Var fin utsikt ned mot kysten fra denne toppen.  Utsikten på Våres Plass er dog enda bedre og  er absolutt verdt en litt kjedelig tur inn dit. Savnet kjæresten på turen. Stusslig å måtte gå alene nå når vi gikk sammen 17. mai. Utsikten var like formidabel som på 17. mai, men uten det samme solskinnet. På veien til Våres Plass hadde sola måttet vike for tette grå skyer. Fortsatt fint temperatur, så ingen krise for en vandrer på tur. Merkelig hvordan man ser ut til å vandre på en flat slette, og vips… plutselig åpner den enorme Barranco de Arguineguin seg foran deg.

Slettelandskapet rett før Våres Plass. Ingenting som tyder på dramatisk landskap her.

Skrev meg på nytt inn i toppboka og registrerte at det ikke var mange sjelene som hadde vært innom siden 17. mai. En 5-6 stykker bare. Definitivt lavsesong her nede nå.

Våres Plass slik man ser den når man kommer gående

Utsikt ned i Barranco de Arguineguin. Intet bilde yter virkeligheten rettferdighet her.

Fra Våres Plass var planen å finne Eyvinds Plass som jeg ikke har vært på enda. Iflg. guideboka burde det være en enkel sak, men det var det ikke. Rotet meg sannsynligvis mye lenger bort enn der jeg skulle ha vært, og fant i stedet en liten topp hvor noen fra Sauda har følt behov for å sette opp et lite skilt med retning hjem og antall kilometer dit.

Noen har tydeligvis hjemlengsel.

Utsikten ned mot Puerto Rico og Tauro var formidabel på denne lille toppen (som muligens kan ha vært Punto de Canario). Kartet i guideboka er på langt nær detaljert nok til å gå etter om turbeskrivelsen ikke er veldig eksakt, og  heller ikke egnet til å finne ut hvor man er om man ikke er der man skal være, men men…  Lost in Gran Canaria var jeg nå ikke. Veien hjem var lett å se, så null stress.

Utsikt mot Puerto Rico og Tauro

Etter å ha beundret utsikten der jeg sto, tuslet jeg i retning «Sukkertoppen».

Hule under Sukkertoppen. Her kommer man ikke ranglende hjem i halvfylla! Adkomsten var noget utsatt kan man si.

Planen var å gå mot Norskeplassen og så ta Lavendeldalen ned til Anfi. Det ble med planen for nok en gang var ikke turbeskrivelsen eksakt nok og jeg havnet på feil side av dalføret. Innen jeg oppdaget det, gadd jeg ikke snu og fortsatte bare bortetter ryggen jeg gikk på. De fleste rygger i dette områder kommer man greit ned til kysten på, så også denne. Den endte på en grusvei ovenfor Paradise Lost i Barranco de Balito, så da var det straka vegen til Anfi for en sen lunch (evt tidlig middag). Jeg har hatt en tendens til å slå sammen disse måltidene her nede, og det er like greit nå som kjæresten har reist. Er liksom ikke så koselig å gå ut på kvelden og spise mo mutters alene.

Endelig en liten krabat som satt stille lenge nok til at jeg fikk tatt bilde. Disse småttingene hører man laaangt oftere enn man ser dem. Denne ble observert i Barranco de Balito.

Vel hjemme ble det ganske klart at søndagen antagelig måtte bli en hviledag så solsenga. Hælbetennelsen talte et veldig tydelig språk, så gjenstår å se da… om jeg fikser en hel dag i horisontalen.

På vei ned mot Barranco de Balito var stien kjæresten og jeg gikk 17. mai godt synlig. Det samme var den langt bedre stien vi egentlig skulle ha gått på lenger opp i terrenget.

På dagens tur var det (som vanlig kan man nærmest si) mange spor etter både gamle og nye vannledninger. Vannet ledes i dag i slanger som for en stor del ligger oppå jorda, mens gamle dagers vannkanaler fortsatt er godt synlige mange plasser.

Gammel vannkanal – helt tørrlagt nå

En gammel vannkanal med bittelitt vann i. Jeg skulle vært veeeeeldig nær tørstedøden før jeg drakk av dette.

Gammelt vannrør

På vei ned ryggen var det en plass en liten lekkasje i vannledningen. Her var jorda våt og grønne planter skjøt i været i sterk kontrast til det ellers tørre landskapet.

Enorme trapper er bygget rett ovenfor La Verga i nærheten av Anfi. Området er også utgravd, veier asfaltert og strøm lagt frem, men leilighetene som skulle bygges ble visst ikke noe av. Trappene har allerede begynt å forvitre.

Forsøpling

Aaaaaaarghhhh! Jeg blir så forbanna, men mest av alt trist når jeg ser hvordan vi mennesker tar oss til rette i naturen og oppfører oss som regelrette natursvin. Hvordan er det mulig??? Jeg blir oppgitt og trist i Norge på tur også, men faktum er: det er ingenting mot den forsøplingen jeg har sett her på Gran Canaria og på øyene i Hellas. Under er et lite utvalg bilder fra ferien her på Gran Canaria. Deprimerende rett og slett!

Ser ut som om noen har flytta ut av hybelen og dumpa alt her. Madrass. tv-kanne, radio/kassettspiller… Det meste lå her. Ikke alt synes på bildet

Glasskår overalt – og dette var bare litt av det jeg så

Et par stoler… in the middle of nowhere. Disse blir garantert stående og ruste

Div. dritt… (men røret er faktisk et vannrør som frakter vann ned til bebyggelsen)

Småbruket er nedlagt, men hvorfor ta med seg dritten når man kan la det ligge?

Bildet taler vel for seg selv?

Mere dritt strødd utover

Siste stopp for mikro’n. Helt naturlig, er det ikke?

Jepp. Innerst i en dal lå denne

En svær bunt med jerntråd. Helt fint å slenge dette på utsiden av gjerdet sitt

Ett av mange dekk man ser på sine vandringer

Nok en stol in the middle of nowhere

Joda… til og med bilvrak blir hensatt der det måtte passe

Et svært vanlig syn her nede

Jeg kan skjønne hvorfor turister synes det er så rent og pent i Norge!

På tur over fjellet mellom to landsbyer

Etter torsdagens langtur i den kanariske fjellverdenen orket jeg ikke kjøre så langt fredag. Ei heller fristet en dag på solsenga, så løsningen ble å kjøre til Mogán og gå over fjellet til Veneguera og tilbake igjen.

Mogán forsvinner gradvis under meg på vei opp fjellet

Det var varmt da jeg parkerte bilen like ved politistasjonen i Mogán; hele 26 grader og det var meget merkbart oppover fjellsiden. Særlig når man bommer på stien og ut må ned og opp i løsgrus og sand for å finne tilbake til den stien jeg egentlig skulle ha vært på. Ikke akkurat mitt favorittunderlag så svetten piplet litt ekstra inntil jeg fant den fine stien kanarierne har bygget mellom de to landsbyene.

Minnesmerke over en svunnen tid; vannkanal

Snakk om å gå sålene av seg da! Og nei, det er ikke mine såler.

Ta av stien til høyre rett ved trappa til det hvite huset sto det i guideboka. Ja? Gjorde jeg ikke det da? Ca 15 meter til huset og en fin sti gikk opp til høyre. Det måtte da være den? Nei. Det måtte visst ikke det, for denne stien endte i en gammel vannkanal. Da begynte jeg å ane ugler i mosen (eller stien så og si), men gadd jeg gå ned igjen og lete etter den rette stien? Nope. Så jeg fortsatte sidelengs langs vannkanalen før jeg igjen fant noe som så ut som en fin sti oppover i den retningen jeg skulle. Denne stien rant etterhvert ut i bare nevnte sand og løsgrus og jeg var nå 100% sikker på at jeg hadde bomma på stien. For regel nr. 1 når man går tur her på Gran Canaria (og Tenerife også for den saks skyld) er at dersom du ikke befinner seg på en fin, opparbeidet sti som slynger seg i slake s’er oppover fjellsiden, så er du på feil plass! jeg visste det jo, men latskapen hadde tatt overhånd der jeg sto ved den gamle vannkanalen og ikke gadd å gå ned igjen. Nå begynte jeg å speide etter den stien jeg burde ha vært på.

Kikker opp mot La Fortaleza (som betyr festning) som jeg skal passere på siden av. På toppen står det er kors; Cruz de Mogán

Det viste seg at den befant seg på den andre siden av det lille dalsøkket jeg befant meg ved. Tenk om guideboka hadde nevnt noe så enkelt som at man skal holde venstre side av den lille barranco’en som går opp fra huset? Da hadde jeg tidlig skjønt at jeg var på villspor, men nei.. som det var, så var jeg godt oppover i lia da  jeg til slutt fikk øye på noen steiner som var pent stablet oppå hverandre (hvilket svært ofte betyr at her har vi bygget opp en sti). Stiene er som regel vanskelige å få øye på i terrenget, men dersom man speider etter små steingjerder eller steinfundamenter, så er det gjerne en sti der. Hmm… da måtte jeg altså ned fra den ryggen jeg sto på og opp ryggen på den andre siden av den lille dalen. Det var heldigvis ikke noen stor dal jeg hadde mellom meg og stien, men i løsgrus og sand er enhver dal som må forseres for stor i mine øyne. Som det var kom jeg meg velberget over på stien og kunne puste lettet ut siden jeg nå visste at jeg greit ville komme meg over fjellet.

Stien slynger seg oppover fjellsiden og det er bratt, men ikke styggbratt. Bare bratt nok til at svetten siler i den varmen som var. Etter en stund sto jeg på turens høyeste punkt rett under La Fortaleza. Her var det en liten benk å sitte på, et kors med en vissen slynplante rundt og et treskilt som forkynte at dette var «Kjell’s Plass 2010 – 2020). Vi nordmenn tar oss til rette i dette området av Gran Canaria! Jeg tok en liten pause på toppen før jeg begynte på stien ned mot Veneguera.

Turens høyeste punkt mellom Mogán og Veneguera

Utsikt mot Veneguera når nedstigningen nettopp har begynt. Inagua troner bak landsbyen

Stien slynger seg her like pent nedover som den slynget seg oppover fra Mogán og det er overhodet ikke noe problem å gå så lenge man ser ned og passer på å ikke snuble i en av de mange steinene som er lagt i stien for å bygge den opp.

Håndtverk! På stien mellom Veneguera og La Fortaleza

Når man kommer ned i dalen rett før Veneguera ser man at også dette området har vært herjet av skogbrann (sommeren 2007). Palmene har overlevd, men stammene er kullsorte. En kaktusallé har også delvis gått med i brannen, men fortsatt står mange kaktuser igjen. For et syn det må ha vært når disse blomstret i vår! Nå er det bare en og annen blomst igjen.

På vei inn mot Veneguera møter man på denne kaktusalléen.

Inn til sentrum av Veneguera passerer man omtrent på dørstokken til flere hus og man kommer også inn i et område hvor det dyrkes frukt og grønnsaker. Jeg så bl.a. papayatrær og løk. Det ble også dyrket andre grønnsaker, men stien gikk ikke nære nok til at jeg klarte å se hva det var. Synes ikke jeg kunne begi meg ut i åkrene for å sjekke heller.

Papaya ble dyrket i stor skala rett utenfor Veneguera

Veneguera er ingen stor landsby så det tar ikke lange tiden å se seg om. Virket som en svært søvning landsby når jeg tuslet innom. Kun ved baren på landsbytorget var det litt liv. Eg gjeng mannfolk diskuterte høylydt og jeg ble nøye gransket der jeg gikk forbi. Torget var forresten nydelig. Enorme løvtrær sørget for skygge på hele torget og i enden sto en bitteliten kirke hvor det er messe søndager klokken kvart på ti (om jeg ikke husker feil). Husene i landsbyen og fellesområdene var dekket med blomster, så det var en riktig så vakker landsby å rusle gjennom. De er glad i blomster kanarierne!

Blomsterprydet hus i utkanten av Veneguera

Etter en runde i byen satte jeg kursen mot Mogán igjen. Litt kjedelig å gå samme vei tilbake, men å gå bilveien var ikke noe alternativ. For det første hater jeg å gå på asfalt, det er drepen for beina mine, for det andre er det myyyye lenger enn å ta snarveien over fjellet. Heldigvis blåste det litt oppover fjellsiden, så det ble en mindre svett opplevelse på vei opp denne gangen.

På vei hjem igjen

Snart var jeg igjen oppe ved La Fortaleza og tok på en ny pause her før jeg tuslet stien ned mot Mogán. Denne gangen hele veien ned til det hvite huset. Og snakk om at de har stien på trappa si da! Se bilde.

Her går stien jeg skulle ha tatt av på på veien opp…. Er det rart jeg tok av litt tidligere?

Gradestokken i bilen viste 30 grader ved turens slutt så det hadde vært en het dag i fjellet.

Lang dag i Gran Canarias fjellverden

Etter at kjæresten reiste hjem på tirsdag  innvilget jeg meg en hel «hviledag» på solsenga onsdag. Ikke lurt. Merkelig hvor mye mer sola tar når man ligger rett ut fremfor å være i bevegelse. Uansett; kjedelig var det også å bare ligge på en solseng, så i går kjørte jeg avgårde (litt for sent) i retning Cruz de Tejeda som ligger littegrann nordvest for «midten av Gran Canaria». 1 time og 40 min. brukte jeg på veien opp, og da var det svært lite trafikk, men jeg stoppet et par ganger underveis for å ta bilder. Landskapet og utsikten er spektakulær når man kommer opp i fjellene og kanarierne har vært utrolig flinke til å lage små stoppeplasser slik at det faktisk er mulig å stoppe for å beundre utsikten og ta bilder.

Fotostopp underveis. Roque Nublo viser seg frem sammen med den navnløse toppen  til venstre på 1663 moh som jeg ikke turde klyve opp på da vi gikk rundt Roque Nublo.

Været var fantastisk. Sol fra skyfri himmel og så godt som ingen vind. Gradestokken viste 23,5 grader i skyggen når jeg stoppet bilen på den store parkeringsplassen i Cruz de Tejeda. Det er uvanlig varmt så høyt oppe i fjellet (1510 moh). og varmt ble det på turen også… !

Jeg rotet litt rundt før jeg fant stien jeg skulle gå på for guideboka var ikke spesielt god akkurat her så det gikk vel 20 min. før jeg var avgårde på rett sti. Det som guideboka beskriver som en umerket, utydelig sti til høyre bak gjerdet ved paradoren er i dag en merket og meget godt synlig sti (men den er ikke merket i retning dit jeg skulle), og jeg ville sagt at man skulle ta til venstre ved gjerdet.

Vel, vel…  jeg kom meg da avgårde på rett sti til slutt og den begynner med jevn stigning i 200-300 meter. Allerede her piplet svetten godt. Det var hett i solsteiken opp gjennom lia på sandbunn. Allerede etter bare 100 meter får man en fantastisk utsikt mot Gran Canarias ville fjellverden med Tejeda laangt nede i dalbunnen og Tenerife med Teide ute i havet. Både Roque Nublo og Roque Bentayga er godt synlige der de ruver i terrenget. Intet bilde klarer å yte rettferdighet til det øyet ser på denne panoramastien; hvertfall ikke mitt kamera med mine fotokunnskaper.

Roque Nublo sett fra stien rett etter at jeg forlot Cruz de Tejeda

Roque Betayga sett fra panoramastien

Etter en stund flater stien ut og forsetter som en hyllesti bortetter fjellsiden. På den ene siden stuper landskapet ned i en stor barranco, men stien er grei å gå på. dog holder jeg blikket stivt festet på stien og stopper opp når jeg vil nyte utsikten.

Grei hyllesti på vei mot Degollada de las Palomas

Utsikt ned mot Tejeda og Roque Nublo som ruver i landskapet

Etter kort tid ser jeg fjellet jeg har tenkt å besøke: Pico Moriscos (1773 moh). Guideboka reklamerer med en fantastisk utsikt herfra, men først må jeg komme meg rundt en dyp barranco og på innsiden av fjellet før jeg kan begynne på stigningen opp dit.

Utsikt mot den skogkledte toppen Pico Moriscos som til tross for skogen er hele 1773 moh

Stien kommer etter drøye 30 minutter ned på veien mellom Cruz de Tejeda og Artenara (Gran Canarias høyest beliggende landsby) i Degollada de las Palomas som betyr Duenes Pass. Her er der murt opp et usiktspunkt og jeg tar en kort pause inni «skuret» for å sjekke veien videre på kartet. Det blir en kort pause for det er skygge og en kald trekk inni skuret, så jeg skynder meg videre og ut i solen igjen.

Stien kommer ned i Degollada de las Palomas

Tilrettelagt utsiktspunkt i Duepasset

Stien fortsetter videre mot Morisco og går etterhvert over i en slags skogvei. Her møter jeg pinjeskogen og også denne er herjet av skogbrann, men i motsetning til pinjeskogen i Pajonales er det her kommet opp mye undervegetasjon, bl.a. bregner og noen blomster. Løvtrær av noe slag finnes også her samt noen busker/trær med fantastisk vakre gule blomster på (som også dufter himmelsk).

Vakker blomstring på disse buskene som enkelte steder dekket hele åssider

Etter en stund på denne skogsveien kommer jeg til et kryss hvor veien opp til toppen begynner å stige. Den er omkranset av buskene med de gule blomstene på og det er riktig så vakkert å gå oppover, men før jeg begynner oppstigningen

Installasjon på toppen av Moriscos

tar jeg en kjapp avstikker ut på et lite platå mot vest for å se om det er noe utsikt derfra. Utsikten er det heller dårlig med idet trærne skjuler det meste, men Teide kan skimtes mellom trærne samt deler av Gran Canarias nordvestlige kystlinje. Utsikten som guideboka lovet meg er det også dårlig med oppe på Moriscos. Til tross for at jeg befinner meg på 1773 moh skjuler trærne det meste av utsikten. Tregrensen er definitivt høyere her nede enn hjemme! I tillegg er toppen

Nok en installasjon på toppen

helt ødelagt av diverse installasjoner, blant annet et avlåst brannvakttårn og en værradarstasjon. Nei, her er det bare å komme seg videre.

På toppen av Pico Moriscos. Ingen stor opplevelse akkurat

Jeg fortsetter nedover i retning Artenara til jeg kommer til et skilt med informasjon om Cuevas  Caballero (gentlemenhulene). I fjellsiden ut mot Barranco de Tejeda ligger flere huler hvorav alle så nær som en er avlåst med metallgrinder. Lysforholdene gjorde det vanskelig å se ordentlig inni dem, men det skal visstnok være «helleristninger» i dem. Jeg har ikke klart å finne så mye info om disse hulene, men det sies at guanchene bodde her, og utsikten de hadde kan man iallefall ikke klage på! I et fjell rett ved hulene er det risset inn et ansikt. Heller ikke om dette har jeg funnet noe informasjon.

Steinansiktet ved Cuevas Caballero

Etter å ha sett meg rundt i hulelandsbyen og snakket litt med et tysk ektepar fortsetter jeg på stien i retning cruz de Tejeda. Denne gangen går stien på utsiden av Morisco på en hylle ned mot det stupbratte dalføret. I løpet av kort tid er jeg tilbake i Degollada de las Palomas og følger stien jeg kom på videre tilbake til bilen. Virkelig en tur med panoramautsikt!

Mennesker blir små i hulelandsbyen Cuevas Caballero

Tilbake på parkeringsplassen har jeg bestemt meg for å ta med meg enda en topp denne dagen; Pico de la Bandera (flaggtoppen). Det var den toppen jeg hadde planer om  bestige sist oktober etter å ha vært på Montaña Altavista, men som været satte en stopper for. Nå er det fantastisk vær og når jeg først har kjørt så langt som til Cruz de Tejeda kan jeg like gjerne kjøre litt lenger til Tamadabaskogen og plukke med meg denne toppen også. Turen er bare 3 km T/R så det er liksom ikke en topp man kjører så langt for å bestige uten at man har annet å bestille i nærheten.

Teide sett fra toppen av Pico de la Bandera

Det viser seg at det jeg husker som en kort kjøretur fra Cruz de Tejeda er ca 40 minutter på svingete veier via Artenara før jeg kan parkere ved Casa Forestal i Tamadabaskogen (som er et vernet område). Stien er lett å finne og grei å gå. Hele veien opp til ryggen av fjellet stiger det. Jeg begynner å se på klokka og finner ut at det bare er å sette fart oppover lia om jeg skal rekke hjem før det blir mørkt, og på drøye 20 minutter er jeg oppe.

Utsikt mot øvre del av Agaetedalen rett før man begynner på det siste partiet mot toppen av Pico de la Bandera

Guideboka lover også her panoramautsikt, men panorama og panorama… Ok, så er utsikten langt bedre her enn på Moriscos, og man ser langt østover og sydøst. Mot sydvest derimot skjuler trærne utsikten og mot nord er det et hus av ett eller annet slag som skjuler utsikten. Dette huset står nord for selve topppunktet så jeg vandrer bortetter ryggen for å komme til det høyeste punktet (1444 moh).

Utsikt mor nordvest fra Pico de la Bandera

For å komme dit må jeg passere nok et byggverk; et brannvakttårn. Noen kjappe bilder, så kommer jeg meg raskt ned til bilen igjen. Ingen grunn til å bli på denne toppen heller.

Hus på ryggen av Pico de la Bandera

Som vanlig på spanske topper: En stygg toppvarde også her.

Planen var egentlig å kjøre til Agaete ute ved nordvestkysten og så kjøre sydover langs kysten, men klokka tilsier at jeg skal velge en raskere vei hjem, så jeg bestemmer meg for å kjøre tilbake til Cruz de Tejeda og så videre i retning Las Palmas for å komme meg ut på GC1, motorveien som går fra nord til syd langs østkysten. Men først: mat! Har ikke spist annet enn sjokolade og kjeks siden frokost og klokka er nesten sju når jeg stopper i Cruz de Tejeda. Spagettien jeg bestiller er ikke all verdens å skryte av, men akkurat da kunne jeg nesten spist hva som helst.

Jeg kommer meg hjem akkurat idet det begynner å mørkne. Hårfin beregning 🙂

Teide sett fra Pico de la Bandama

Dette bildet får foreløbig dokumentere dagens tur. Den ble så langvarig at blogging må vente. Vakre Teide ute i havet ser ut til å flyte på skyene.

Vandring på Gran Canaria

Av de mange hundretusener som besøker Gran Canaria hvert år er det kun et fåtall som opplever mer enn strender, barer og shopping. Til nød hiver de seg kanskje med på en overpriset utflukt som reiseselskapet arrangerer. Synd for dem for Gran Canaria er en meget sjarmerende øy når man kommer seg innover på øya, og for oss som liker å gå tur er øya et eldorado. Overalt på øya finnes gode stier med mer eller mindre god merking. Fordi merkingen kan være så som så, anbefaler jeg å ha med en turguide i sekken. Det finnes flere slike, men min «bibel» hittil har vært Anita og Birger Løvland sin eminente «Turguide til Gran Canaria». http://bokelskere.no/bok/turguide-til-gran-canaria/190766/ Denne boka har loset meg trygt gjennom flere turer her på Gran Canaria og jeg er langt fra ferdig med den. Fortsatt er det mange turer som står på vent. Heldigvis 🙂

«Turbibelen» min

Klimaet på Gran Canaria er utrolig godt egnet til sportslige «utskeielser» av alle slag, vandring inkludert. Middeltemperaturen ligger gjennom året på behagelige 19-24 grader og soldagene er over 300 i året. Med unntak av perioder med kalima (varm vind fra Sahara) blir det aldri styggvarmt her, ulikt Middelhavsområdene hvor det er så varmt om somrene at jeg blir liggende utslått av hete ved et basseng. Det mange ikke vet er at til tross for at Gran Canaria er en relativt liten øy, så er det hele fire klimasoner her! Klimasonen på syd-kysten er regnet for å ha verdens beste «mikroklima», et klima som er ideelt for personer som lider av astma, allergier, psoriasis og revmatisme, og jeg kan skrive under på at ledd- og muskelsmerter reduseres drastisk i denne deilige varmen!

Oppe i fjellene kan det være langt kjøligere og her regner det også mer enn ved sørkysten. En ekstra genser + vindjakke kan derfor være greit å ha med seg i sekken når man skal på tur i dette området. Jeg har flere ganger kjørt fra sydkysten i strålende sol og 25 grader  og i fjellene møtt 10 grader mindre og iskald vind. På tur i området nord-vest på øya i fjor høst kom lave tåkeskyer  og duskregn overraskende på meg. Jeg hadde vært på Montaña Altavista i strålende solskinn og deilig temperatur da jeg på vei tilbake til bilen plutselig befant meg i et ganske så kjølig klima. Tempoet gikk betraktelig opp når det i tillegg til tåkeskyer begynte å småregne. Planen om å også bestige Pico de la Bandera ble skrinlagt. Jeg trenger ikke å bestige enda en topp bare for å se tåke, så denne toppen har jeg altså tilgode 🙂

På vei mot Montaña Altavista i oktober i fjor med vakre Teide i bakgrunnen

Denne gangen er første gangen jeg er på Gran Canaria om våren, og det har vært en positiv opplevelse. For det første er det langt mindre turister her enn i høysesongen oktober – mars, for det andre er det mye frodigere enn på høsten. Jeg har blitt overrasket over hvor utrolig mange blomster det er å se på øya på denne tiden av året, og jeg kan bare forestille meg hvor vakkert det må være i februar/mars, for allerede nå er det en del blomster som har avblomstret eller er på god vei. Dessverre er det vel ikke sjans i havet til at jeg noen gang kan ta ferie i februar/mars med mindre jeg finner meg et annet yrke, men mai er slett ingen dårlig måned å feriere i det heller.

Nydelige gule blomster på en stor kaktus

I motsetning til hva mange tror finnes det ikke giftige slanger eller andre farlige dyr på øya. Det farligste man kan komme ut for er bier og løshunder, men ingen av delene har utgjort noe problem for meg på mine vandringer. Firfisler og gekkoer finnes i hopetall, men det er langt vanligere å høre dem enn  å se dem der de lynkjapt gjemmer seg blant steiner og kratt når de hører skritt nærme seg.  Krabaten under møtte jeg på tur opp Barranco de Balito i oktober i fjor, og han (eller hun?) satt stille lenge nok til at jeg fikk tatt et bilde.

Så konklusjonen er klar: Opp av solsenga og opp i fjellene. Opplevelsene venter på deg!

PS. Ta med drikkevann! I motsetning til i norske fjell finnes knapt vann i den kanariske fjellheimen, og det lille vannet man innimellom finner ville ikke jeg drukket med tanke på magesjau.

Topptur til Pino Trancado (1331 moh) og Montaña de los Jarones (1485 moh)

I dag reiste kjæresten hjem, så gårsdagens tur i den kanariske fjellverdenen var den siste sammen, iallefall for denne gang 😦

Planen var å gå en to-toppers-tur med utgangspunkt i Presa de las Niñas, vannbassenget som vi passerte på søndagens tur. At det var utgangspunkt betydde dessverre at vi måtte opp «Canari-Trollstigen» fra Mogán i retning Ayacata. Heldigvis kom vi oss opp uten uhell nok en gang og kunne parkere bilen ved bommen i nærheten av Casa la Data. Da vi parkerte bilen var det ikke mer enn 15 grader, men det var grei temperatur å gå i – iallefall inntil vi kom opp i høyden og fikk kjenne på en iskald vind.

Deler av veien fra Mogán mot Ayacata der den bukter seg oppover dalsiden

Stien starter på andre siden av veien fra der vi parkerte og den er lett å finne, delvis hellelagt som den er i starten. Videre opp gjennom pinjeskogen er den godt synlig fordi det er laget et minigjerde et godt stykke oppover i lia.

Stimerking på spansk

Området vi gikk i heter Pinar de pajonales og ble herjet av skogbrann sommeren 2007, og det synes godt. Det er lite vegetasjon i pinjeskogen, men pinjetrærne ser stort sett  ut til å klart seg gjennom skogbrannen selv om stammene deres er kullsvarte.

Dette treet overlevde ikke skogbrannen

Pinjetrær med svarte stammer og lite undervegetasjon vitner om en stor skogbrann

Stien stiger jevnt og trutt oppover i skogen med noen flater innimellom. Snart er vi oppe i passet Cruz de la Huesita og møter grusveien som vi følger i ca 100 meter før vi tar av på en sti videre oppover i pinjeskogen i retning Morro de la Negra.

Utsikt mot Pino Trancado (den skogkledte toppen til venstre) på vei dit

Straks oppe i passet Cruz de Huesita

Det blåser nå såpass mye at jeg finner frem vindjakka og tar den på. Stien fortsetter å stige jevnt og mot toppen av Pino Trancado blir stigningen litt brattere, men ikke på noe tidspunkt er det veldig bratt. Snart tar vi av fra stien og følger høydedraget ut mot toppen og litt forbi til utsiktspunktet som ligger 100 meter forbi det høyeste punktet. Her er det en fantastisk utsikt rett ned mot Presa de las Niñas og Presa de Soria litt lenger ned i dalen. Vi ser også laaangt nedover dalførene med byene Mogán, Veneguera og Arguineguin og mot nord troner Roque Nublo i all sin prakt. Pico de las Nieves ser vi ikke der den ligger innhyllet i skyer.

På vei forbi toppen mot utsiktsplatået dukker Roque Nublo opp i nord.

Heldigvis sitter vi litt i le av toppen så vi kan ta oss en god pause uten selskap av iskald vind. Vi setter oss på noen steiner ytterst mot stupet og nok en gang kjenner jeg at høydeskrekken utfordres, men det er hele poenget. Den skal utfordres. Det smaker knallgodt med melon mens vi nyter utsikten og sola.

Panoramautsikt fra Pino Trancado

Etter en stund går vi tilbake til grusveien og fortsetter på stien rett over veien. Det er dags for å ta fatt på vandringen til topp nr. 2 denne dagen. Montaña de los Jarones skal visstnok ha panoramautsikt både nord-, øst- og vestover. Vi går fortsatt i pinjeskog og stien stiger jevnt inntil vi skal ned i passet Degollada Blanca. Her er det en enorm kløft (canyon) som skjærer seg inn i landskapet. Helt enorm å se på (i likhet med mange andre slik kløfter på Gran Canaria). Idet stien svinger ned mot passet begynner vi å lure på om vi har gått feil. Retningen stemmer liksom ikke lenger med kartet, men det er strengt tatt ingen annen vei å gå så vi fortsetter. Nede i passet fortsetter stien litt opp og ned før den begynner å stige jevnt. Vi tror nå at vi ser toppen, så skuffelsen er stor når det går opp for oss at dette bare er en «luretopp». Montaña de los Jarones ligger legger frem, så vi følger stien ned og deretter opp igjen.

Fine stier som av og til er bygd opp slik at de ikke raser ut i fjellsidene på vei mot Montaña de los Jarones

Som veiene på denne øya slynger også stiene seg i store  s’er oppover fjellsidene, så selv om det går jevnt og trutt oppover blir det aldri styggbratt. Heldigvis, for man skal tross alt ned igjen også, og det synes jeg alltid er mye verre enn å gå opp. Stien opp til Montaña de los Jarones er tidvis noe smal og på den ene siden er terrenget ganske bratt, så jeg holder øynene stivt festet på stien og er smått svimmel. På vei tilbake går det dog mye bedre, så kanskje jeg rett og slett bare hadde lavt blodsukker på vei opp?

Utsikt fra stien på vei opp til Montaña de los Jarones. Dype kløfter skjærer seg inn i landskapet.

Etter en god del opp og ned er vi endelig på toppen. Superb utsikt mot øst og sør, men mot vest og delvis mot nord er det mye skyer som gjør at utsikten blir dårligere enn den kunne ha vært. Bl.a. ser vi ikke Tenerife med Teide i vest, ei heller Pico de las Nieves i nord. Roque Nublo leker gjemsel med skyene og lever således opp til navnet sitt; toppen i skyen.

Utsikt mot Presa de las Niñas og Presa de Soria fra toppen. Presa de Chira sees også fra toppen, men uten vidvinkel var det umulig å fange alle 3 bassengene på samme bilde

Fornøyd dame ved toppvarden på Montaña de los Jarones

Etter å ha tatt de obligatoriske topp- og utsiktsbildene fant vi oss en plass i le for vinden hvor vi kunne spise lunch. Baguette og ost. Enkelt, men helt greit når magen rumler og blodsukkeret er lavt. Veien tilbake fulgte samme rute som vi kom opp minus “omveien” om Pino Trancado.

På vei ned kan vi skue tilbake på Montaña det los Jarones

Turen ned gikk greiere enn fryktet i mye sand og løsgrus, så ca halvannen time etter at vi forlot toppen sto vi ved bilen igjen.En flott tur med panoramautsikt fra to topper var over og retur til Arguineguin gikk via Ayacata og St. Bartolomé siden jeg ikke hadde lyst til å kjøre Canari-Trollstigen enda en gang. At den valgte hjemveien var lengre fikk bare være. Jeg hadde fått nok av hårnålssvinger.

Roque Nublo leker gjemsel med skyene sett fra toppen av Montaña de los Jarones

Ved bilen ser vi tilbake mot Montaña de los Jarones. Det er den lille, litt pyramideformede, toppen bak til høyre i bildet