Hundesledetur i Bolterdalen

Dag 3 på Svalbard og de fleste av damene var klare for å være med på hundesledetur i Bolterdalen på Svalbard. Edel hadde valgt å dra på isgrottetur i stedet, mens Anette og Guri skulle tilbringe dagen i Longyearbyen, så vi var 7 damer som ble plukket opp på hotellet av Felix, en trivelig svenske som jobber som guide på Green Dog .

En kort kjøretur på ca 1 mil ut av Longyearbyen og vi befant oss i nydelige Bolterdalen der ca 250 hunder holder hus hos Green Dog, og det høres! I samme område er det også andre kenneler som tilbyr hundekjøring.

Inngangen til Green Dog.

Før vi skulle ut på tur fikk vi tilbud om å låne både kjøredress, vinterstøvler, lue og vanter, og siden været var småhustrig benyttet vi oss av tilbudet. Det er ikke gøy å fryse på tur.

Etter mye om og men var alle påkledd og så ut som teletubbies, inkludert et par som ikke hørte til vår gruppe, men som skulle bli med på tur med oss. Det tok litt tid før alle hundene var spent foran sledene og vi kunne dra, men det betydde jo bare at vi fikk tid til å kose litt med dem. Hver slede skulle ha 6 hunder foran, 8 (eller 10?) på den sleden guiden Felix kjørte.

En bitteliten del av kennelen.

Så dro vi avgårde. Felix hadde en stor slede hvor tre av damene som ikke ville kjøre selv fikk plass. Vi fire andre + paret som var sammen med oss delte på tre sleder og byttet på å kjøre.

Turen gikk innover Bolterdalen og til tross for overskyet vær var det en fantastisk følelse å stå bak sleden og ta inn over seg den storslagne naturen i den vide dalen (ihvertfall etter at vi hadde kommet oss velberget ned en isete og sporete bakke og kunne begynne ferden innover dalen). Jeg kan godt skjønne at folk blir hekta på hundekjøring! Det føltes altfor tidlig når Felix kjørte opp en liten bakke og stoppet. Her skulle vi opp og ned et sidedalføre på vei hjem, så da var det på tide å overlate sleden til Gry mens jeg ble passasjer. Å være passasjer var en behagelig opplevelse, om enn litt kaldere på ryggen enn å kjøre selv.

Nydelige hunder ❤

Altfor tidlig var vi tilbake på kennelen hvor hundene ble spent fra sleden og satt tilbake i sitt lille «hus». Det tok tid, både fordi vi er uerfarne med å spenne dem fra, men også fordi vi ville kose mye med dem før vi måtte forlate dem. Mange synes polarhunder virker skremmende, men de er flotte hunder, og på en kennel som Green Dog er de svært godt sosialiserte og slett ikke farlige på noen måte.

Mektige Bolterdalen.

Omsider måtte vi rive oss løs fra hundene og komme oss tilbake til garderoben hvor vi kom oss ut av teletubbies-outfit’en. Felix bød på varm drikke og kjeks i en liten hytte ved inngangen til kennelen, men før vi kom så langt måtte vi bortom to valpebur. Snakk om sjarmtroll!

Snakk om sjarmtroll i valpeburet!

En innholdsrik og artig formiddag var over før vi visste ordet av det, og Felix tok oss tilbake til Longyearbyen der lunch på Stationen ventet. En vakker dag kunne jeg virkelig tenke  meg en mye lengre tur bakom en hundeslede i vakker natur.

På vei ut av mektige, vakre Bolterdalen.

 

 

 

Sol, trening, avslapning og turer

Sol, trening, avslapning og turer; det er juleferien sin det!

Etter en litt dårlig start på ferien (fly som måtte returnere til Oslo, venting på nye piloter, mistet bagasje og en parkeringsbillett på Las Palmas flyplass som ikke virket og dermed medførte ekstra lang tid for å få ut leiebilen), kom vi oss omsider til leiligheten vi pleier å være i. Koffertene våre kom på ettermiddagen neste dag, heldigvis, for det å måtte shoppe alt av klær og sko til ferien står for meg som et mareritt. Shopping er ikke ferie ifølge meg.

Bystranden i Arguineguin.

Ferien har i stedet inneholdt alt en ferie skal inneholde etter min heeeeelt objektive mening. Det vil si turliv, soling, god mat og vin, styrketrening og avslapning. Vi har hatt mye sol i ferien, men det har ikke vært voldsomt varmt. Dog – alt er relativt og 16-20 grader er iallefall mye mer enn det som har vært i Trondheim i jula.

På det høyeste punktet mellom Mogán og Veneguera.

Noe av det jeg setter aller mest pris på når vi reiser sørover i desember er dagslyset. Jeg har lært meg til å like vinteren som sådan, men at det er mørkt det meste av døgnet er ikke noe jeg helt klarer å bli venn med. Jeg er mye bedre enn jeg pleide å være, det skal sies, men mørke og lys gjør noe med hormonene våre. Det er ikke til å komme fra, men jeg prøver etter beste evne å ikke fokusere på mørket, men heller på det lille lyset vi har. Og når jeg da er så heldig at jeg kan reise bort i 14 dager i desember er jeg ekstra nøye med å virkelig nyte dagslyset, sola og varmen der vi er og ikke bare ta det for gitt slik jeg har hatt en tendens til før. Vi venner oss jo fort til det meste vi mennesker, så innimellom er det greit å stoppe opp og nyte og være takknemlig for det vi har og ikke ta det som en selvfølge.

Solnedgang på terrassen der vi bor.

Turene vi har gått har vært i nærheten av der vi bor. Noen har vi gått rett fra leligheten, men et par av turene har vi måttet kjøre til utgangspunktet for å kunne gå. Jeg merker at jeg ikke liker å kjøre like mye og langt som før, og dermed ble det ikke noen tur nord på øya som jeg egentlig hadde lyst til før vi dro. Det er vel nordenden av Gran Canaria jeg har sett minst av, selv om jeg har vært også der.

På vei ned fra Cortadores til La Solana etter topptur til Ivars Plass (El Cabezote).

Til tross for alle gangene jeg har vært på Gran Canaria har jeg enda ikke fått rotet meg til å se Las Palmas. Det hadde jeg virkelig tenkt at vi skulle gjøre noe med denne gangen, men når hælbetennelsen slo ut i full blomst kort tid etter ankomst, droppet jeg det. Å traske rundt på betong- og flisfortauer i en storby en hel dag er neppe det beste for en vond hæl.

Stedvis et fjellhyllen mellom La Solana og Cortadores ganske smal.

Av turene vi gikk denne gangen har vi gått alle før. Turen over fjellet  mellom Mogán og Veneguera, samt turen langs en fjellhylle til Ivars Plass er som klassikere å regne for meg etterhvert. Det samme er turen til Våres Plass som ender i et spektakulært stup hvor man ser rett ned i Arguineguindalen. Litt kjedelig tur faktisk (på grusvei) når man har gått den såpass mange ganger som vi har gjort, men det er noe med å komme til Våres Plass og se utsikten som drar meg tilbake gang etter gang.

Fire styrkeøkter på det lokale treningssenteret ble det også i løpet av ferien. Kjempedeilig å ikke være stokk støl nå etter en økt på 3T nyttårsaften.

Alt i alt en deilig ferie. Nå håper jeg på en stabil, passe kald vinter med mange fine skiturer i hytteområdet.

 

Sykkeltur i Mølmanndalen og utendørs kveldsteater på slagghaugene

En gang i tiden syklet jeg mye mer enn jeg gjør nå, og den tiden er ikke veldig mange år tilbake. Fotturene tok imidlertid mer og mer over for sykkelturene, og det er ingen tvil i mitt hjerte og min sjel om at det er fotturene som er min lidenskap. Fottur er å leve livet i sakte film. Å ha tid til å sanse; se, lukte, høre og føle, og ha tid til å fordøye alt dette. Noen synes sikkert at de klarer dette også på sykkel, men jeg er ikke der. Sykkel går for fort rett og slett. Når det er sagt, er jeg likevel tilhenger av litt variasjon, for som jeg pleier å si: variasjon er livets krydder. Sommerferien inneholdt derfor også en sykkeltur innimellom alle fotturene.

Første stopp etter ikke så veldig lang tid: Mølmannsgården. En vakker gård midt i dalen.

Mølmannsdalen har jeg skrevet om tidligere her på bloggen. Det er et lite paradis av furuskog og små innsjøer. Et nydelig område å vandre i, men også svært velegnet for å sykle i. Vi tok med oss syklene til Røros en dag da vi skulle bo på hotell en natt for riktig å kose oss med god middag før  utendørsforestillingen Elden på kvelden.

Men før både middag og Elden skulle det sykles. Ruten vi skulle sykle, har jeg syklet en gang for mange år siden. Da uten sykkelsko og med kraftig motvind på vei tilbake til Røros. Denne gangen var det så godt som vindstille og jeg syklet med sykkelsko. Riktignok var det ganske overskyet ved start, men fin temperatur og som sagt nesten vindstille, så det skulle ikke stå på været!

Andre og siste pause for dagen ved Rismotjønna.

Utgangspunktet var parkeringsplassen ved inngangen til dalen og vi syklet langs veien som går inn til Mølmannsgården. Her tok vi en liten pause før vi syklet videre på kjerrevei mot Skjevdalen. Derfra bar det ut på asfaltveien mellom Røros og Synnervika og tilbake til parkeringen. Vi var ikke helt klar for å avslutte dagens utendørsopplevelse riktig enda, så vi syklet nok en gang innover veien til Mølmannsgården, men kun et lite stykke. Målet var gapahuken til Barnas Turlag ved Rismotjønna. Sola hadde kommet frem og det var deilig å sitte på benken og kjenne varmen fra sola mens furuskogen lå stille omkring oss og det blinket i tjernet.

Sandstrand ved Rismotjønna.

Tilbake ved bilen viste GPS’n 27 km. på sykkelsetet. Godt fornøyd med oss selv tok vi inn på Røros Hotell og begynte å glede oss til middag før kveldens forstilling. Og det må jeg si; har du aldri sett Elden før, er det noe du definitivt bør prøve å få med deg!! Det er sjeldent jeg er helt satt ut etter en teaterforestilling, men det ble jeg denne kvelden. Slagghaugene på Røros er kulissene for dette stykket som handler om noe så trist som krig.Forstillingens krig ligger helt tilbake til 1719 da svenskene invaderte Midt-Norge under ledelse av General Armfeldt og tragedien som skjedde da tusenvis av soldatene frøs ihjel i Tydalsfjella da de skulle gjøre sitt tilbaketog. Forestillingen er sterk nok i seg selv, men det at den spilles utendørs på kvelden på slagghaugene i Røros  med fantastisk lyssetting forsterker inntrykkene voldsomt. Vi var så heldige at det var skyet, men oppholdsvær hele kvelden. Idet mørket senket seg sprakk skydekket opp og solnedgangens dramatiske farger skapte ytterligere inntrykk. Det var mektig. Rett og slett en mektig opplevelse. Jeg klarte ikke å si noe på lenge, lenge etter forestillingen og hadde problemer med å sovne den kvelden. Dessverre er forestillingens tema like aktuelt den dag i dag. Krig…  Under er to bilder fra forstillingen. Ikke all verdens kvalitet, men det er grenser for hva man skal kunne forlange av en mobiltelefon.

Jobbehelg på hytta

Forrige helg var kjæresten og jeg på hytta, men spesielt mye turliv ble det ikke. Det til tross for riktig fint vær på lørdagen og ikke så ille på søndagen heller. Helgen ble i stor grad brukt til å beise vegger og vinduskarmer på stua med hvitbeis slik at det gulnede furupanelet ser lysere ut uten at det blir hvitt. Utrolig hvor stor forskjell så lite utgjør på opplevelsen av lys i stua.

Nydelig fargespill på himmelen etter solnedgang denne lørdagsvårkvelden.

Siden det var nydelig vær lørdagen gikk vi oss en kveldstur rundt hyttefeltet før vi fyrte opp grillen og koste oss med god mat og drikke.

Nydelig lørdagskveld med utsikt til Storskarven.

Søndagen opprant med ikke fullt så vakkert vær, så jeg benyttet sjansen til å beise bokhylla og småhyllene over tv’n i en gylden brunfarge som står fint mot de nå lyse furuveggene. Så lite som skal til før hytta fremstår i en helt annen drakt! Vi har hittil nesten ikke gjort noe innvendig på hytta. Den er jo relativt ny (10-12 år) og da vi kjøpte den overtok vi den med alt av møbler, gardiner og filleryer. Siden forrige eier hadde god smak (iallefall sett med mine øyne) var det helt greit, men det er deilig å litt etter litt sette sitt eget preg på hytta.

Hvitbeisede vegger og ny farge på bokhylle og småhyller. Synes det ble fint, jeg! Taket skal etterhvert også lysnes, men en ting av gangen.

Mens beisen tørket gikk vi oss en tur til bua ved foten av Novola for å sjekke om snøen hadde smeltet såpass at det var mulig. Jeg hadde jo måttet gi opp i pinsa. Denne gangen kom vi oss opp etter å ha gått litt på kryss og tvers på myrene for å unngå snøfonner, samt tatt oss over noen snøflak som nå bar ganske godt. En del snø ligger det fortsatt, men det blir vel sommer i år også.

Bersvendbua. Fortsatt en del snø på vei opp hit og videre oppover mot Novola.

Tre gruver pluss en liten topp

I går var planen å dra på tur sørøst for Røros for å gå til topps på Hestkampen. En veldig fin plan hadde det ikke vært for at det allerede var sent på dagen da vi startet fra hytta. Mens kjæresten var innom Trygstad Bakeri på Røros for å kjøpe noe godt vi kunne ha med på turen, kikket jeg på kartet og fant ut at områdene rundt Olavsgruva  så ut til å være et fint turområde som var mye nærmere. Som tenkt, så gjort.

Heishuset ved Olavsgruva hvor taubanen til Storwartz startet.

Jeg har vært på omvisning i Olavsgruva for mange herrens år siden, men kjente meg overhodet ikke igjen da vi stoppet bilen på parkeringsplassen der. Utenom sesongen er det omvisning her hver lørdag klokken 15.00, og da får man bli med ned i en av gruvegangene. Denne lørdagen skulle vi ikke under jorda så vi ruslet rundt på området og kikket på det som er bevart fra gruvetiden. Det er strengt tatt ganske fort gjort, så vi satte oss i bilen og kjørte til Gamle Storwarts, nok en gruve i området.

Gamle Storwartz Gruve.Heishuset til vesntre, flotasjonsanlegget til høyre.

Vi ruslet blant gamle bygninger og taubane før vi begynte å gå tilbake i retning Olavsgruva. Målet var Qvintushøgda (911 moh). Turen går på god vei, som går mellom gruvene, før man dreier nordover på sti. På veien opp må man krype under vaierne til taubanen. Turen til Qvintushøgda er svært enkel siden Storwartz ligger på godt over 800 meter.

Deler av taubanen som vi passerte på vei til toppen.

På toppen er det en stor varde og i klarvær er det imponerende utsikt herfra i alle retninger. I løpet av de timene vi befant oss i området så vi stadig vekk folk oppe på toppen, så dette er tydeligvis et populært utfarststerreng.

På toppen av Qvintushøgda.

Til tross for sol var det en kald vind som blåste i området og enda mer på toppen – som vanlig er på topper. Vi beveget oss derfor i retning nordenden av Klettjønna for dagens kaffepause. Her fant vi ly for vinden og sola varmet enda litt med sine sene ettermiddagsstråler.

Ved Klettjønna.

Et par kaffekopper og en kanelbolle senere bega vi oss videre langs tjønna på god sti/anleggsvei i retning Nye Storwartz Gruve. Også her er det flere bygninger som fortsatt står og minner om tidligere tiders gruvedrift. Mannskapsbrakka som huset 200 mann brant ned i 1950, så der står kun grunnmuren av stein igjen.

Stilig bru av stein som vi krysset på vår vei.

Et inngjerdet område på stedet viser et dagras; altså et ras i gruven som avstedkommer åpninger som ligger opp i dagen. Det er snodig å tenke på at området vi gikk tur i er «gjennomhullet» av gruveganger. Ett sted så vi en åpen gruveinngang; Cornelias sjakt. Denne er godt sikret med metallgitter, men jeg kjente likevel at beina ble til gele når jeg forsøkte å kikke ned i inngangen.

Dagraset i Storwartz Gruve. Ingen kom til skade da gruven allerede var stengt på tidpunktet for raset.

I løpet av en kort ettermiddag var vi altså innom hele tre gruver. De ligger som perler på en snor nordøst for Røros. Malmen de tok ut i gruvene ble sendt med taubane til smelthytta på Røros. Selv om gruvene utgjør et dypt inngrep i naturen er det fasinerende å rusle rundt i historien som har preget Røros så mye, og jeg er glad for at iallefall deler av denne historien blir bevart for senere generasjoner. En vakker dag håper jeg å ta med sykkelen opp hit og sykle på nettverket av veier og stier, for rundt gruvene er det vakker høyfjellsnatur. En skitur i området står også høyt på ønskelisten for kommende vinter.

Nye Storwartz i høstsol.

Enden av en vassrenne som jeg antar sørget for vannforsyningen til gruva.

Christianus Sextus og en overraskende topptur

Onsdag var jeg en liten tur på Røros. På vei hjem til hytta kjørte jeg opp til parkeringsplassen ved Nordgruvfeltet. I dette feltet nord for Røros ligger flere gruver som kan nås til fots. Mitt mål denne dagen var Christianus Sextus-gruven; omlag halvannen km. fra parkeringsplassen.Bilder jeg hadde sett av området hadde trigget min nyskjerrighet, så nå ville jeg se gruven med egne øyne. Ellers restene av den da. For restene av det som en gang var et helt lite samfunn, er ikke så mye. Likevel er det nok til at jeg syntes det var en helt spesiell opplevelse å rusle rundt i ruinene der.

Nærmer meg gruveområdet.

Det er synd at det ikke finnes et eneste informasjonskilt på området. Det betyr at man ikke aner hva det er man ser på området, foruten gruveinngangene og slegghaugene, med mindre man er ekspert på fortidens gruvedrift.

Rester av noen bygninger står på området samt en rekke ruiner av stein og tre. Den eneste bygningen jeg kan gjette meg til hva ble brukt til, er stallen. Utvendig ser den ikke ut som en stall, men da jeg gløttet inn så det veldig ut som en stall.

Stallen?

Nyskjerrig som jeg er, nøyde jeg meg ikke med å bare rusle rundt på området der bygningene sto. Ser jeg en sti, må jeg følge den og se hvor den går, og selvsagt går det stier fra området. Jeg fulgte den som gikk opp og forbi stallen i retning Rugeldalen. Plutselig virket det om om jeg var på en vanlig fjelltur. Nesten. For i hele området ligger det sammenraste trebygninger  og man ser steinmurer både hist og pist – i nydelig fjellterreng. Et stykke bakom «hovedområdet» ned mot Rugeldalen så jeg noen master. Selvsagt måtte jeg ut for å kikke på dem også. Heller ikke her er det noe informasjon om hva det er man ser, men jeg antar det er restene av taubanen som ble etablert i området.

Rester av taubanen (tror jeg).

Tilbake på stien fulgte jeg den oppover og plutselig sto jeg på en liten topp med en varde. Jeg tror dette var Storkletten (919 moh). En liten km. lenger bort på samme fjellet på høyde 917 moh står en stor mast og en liten bygning. Flott utsikt over Orvsjøen fra toppen.

En liten varde på toppen av Storkletten.

Fra toppen fulgte jeg en sti i retning gruveområdet igjen. Jeg mistet den da jeg kom ned i skogen igjen, men gikk litt høyere for å få oversikt og fant en annen sti som jeg fulgte tilbake.

Det var en spesiell opplevelse å besøke dette området. Så mange spor etter gruvedriften, dessverre ganske forfallent, men absolutt verdt et besøk. Neste gang jeg vil på gruvesafari blir det selveste Kongens Gruve – like i nærheten. Også må jeg vel kanskje lese Johan Falkbergets trilogi «Christianus Sextus» om gruvelivet. Han jobbet faktisk noen år her, så det borger for en førsteklasses beskrivelse av livet i og rundt gruvene.

For de som er interessert i Røros og gruvehistorie (blant annet) anbefaler jeg å besøke http://www.bergstaden.org.

Gruveområdet sett på vei fra Storkletten.

Flott fjellterreng der gruvene ligger.

Røros. Unn deg et besøk!

Som relativt nybakt hytteeier ikke langt fra Røros, er jeg innom denne lille sjarmerende byen langt oftere enn før. Og Røros er virkelig verdt de hyppige besøkene. Stappfull av gammel kulturhistorie som den er, kombinert med praktfulle bygninger som er godt vedlikeholdt, gjør at det er en fryd å rusle rundt i gater og smug.

Røros Kirke (Bergstadens Zir) ruver over byen.

Jeg er ingen stor shopper, men for de som liker det, er Røros et eldorado for brukskunst, malerier og klær som du ikke finner i kjedebutikkene. Små og store caféer finnes det mange av, så her trenger ingen å gå sulten. Er man heldig og har godvær under sitt besøk, er det fantastisk å sitte ute i ett av de små smugene og spise sin lunch der. For et par dager siden var jeg på Røros med mine etterhvert voksne barn. Lunchen ble inntatt i bakgården til Trygstads bakeri. Midt under lunchen kom imidlertid en skikkelig regnbyge. Det er intet som rydder uteplasser så effektivt som når himmelens sluser åpner seg. Heldigvis hadde vi fått det eneste bordet med en diger parasoll, så vi kunne bare sveive opp den og fortsette å nyte vår lunch ute. Vi ble dog ganske ensomme der i bakgården.

Intet rydder utebord mer effektivt enn et regnskyll.

For to år siden besøkte jeg Røros-muséet Smelthytta som levendegjør byens gruvefortid på en flott måte. Absolutt verdt et besøk, vil jeg si, og det kommer fra en som ikke er spesielt glad i muséer.

Slegghaugene vitner om fortids gruvedrift. Flott å spasere på dem. Da får man nemlig fantastisk utsikt over Røros.

Rundt Røros ligger det enorme områder med praktfull natur. Her kan man vandre (eller gå på ski om vinteren), sykle eller padle og selvsagt fiske. Området er også rikt på gamle gruver som kan besøkes, men det er vel bare Olavsgruva man kan komme ned i. For mer informasjon om Røros, sjekk ut http://www.roros.no. Byen er virkelig verdt et besøk, både sommer og vinter.

Rørosingene er flinke til å pynte hus og omgivelser med blomster om sommeren. Det er en fryd å se.

Røros er forøvrig også kjent for den årlige martnan som går av stabelen i februar. Jeg har ikke besøkt denne da det passer dårlig å ta seg fri midt i årsoppgjøret, men det skal visstnok være en opplevelse. Mange kommer igjen år etter år, så  noe må det være med denne martnan.

Sist, men ikke minst må musikkspelet Elden nevnes. Det spilles noen få dager i året i slutten av juli/begynnelsen av august. Kulissene er slegghaugene og skal jeg tro ryktene (og det gjør jeg), så er det en magisk opplevelse. Da vi vandret rundt på slegghaugene sist torsdag så vi  rekvisitter som lå plassert der, og vi kunne også beskue tribunene som er satt opp for publikum. Neste år MÅ jeg få med meg Elden. Det er jammen på tide.

Musikkspelet Elden spilles for tiden på Røros. Kulissene er slegghaugene. Her noen av rekvisittene. http://elden-roros.no/

Tordagens byvandring ble avsluttet med en liten fjellvandring ved hjemkomst til hytta. Dette var første gang barna mine var med på hytta, så de måtte selvsagt få se hvordan turområdene rundt hytta ser ut. Så vått som det var denne dagen, har ikke jeg opplevd området før, men så har det vel kommet regndråper i hopetall fra oven de siste dagene.

Etter byvandringen ble det en liten tur til fjells. Her ved foten av Novola.

Storbyferie i Berlin

Kjæresten og jeg har nylig tilbragt en langhelg i Berlin. Byen ble valgt av tre grunner:

• Det er enkelt å komme seg dit direkte fra Værnes
• Jeg har aldri vært der
• Har hørt mye pent om byen fra venner og kollegaer

Brandenburger Tor i Berlin.

Jeg må imidlertid si at Berlin ikke overbeviste meg. Vet ikke helt hvorfor, men jeg ble liksom ikke helt venn med byen, og det er ikke fordi jeg ikke trives i storbyer. Elsker London og Paris f,eks, men Berlin… nei. Den byen kom ikke innunder huden på meg. Ekstremt mye folk, stappfulle restauranter  mer eller mindre fra 12.00 og utover + at jeg også synes det var få restauranter der i forhold til andre storbyer jeg har besøkt. Været var for det meste fint. Mye sol, men kaldt. Kan dog ikke klage på været.

Rester av muren i Berlin.

Som turist i Berlin for første gang er det visse «obligatoriske» ting som må sees, og vi bodde slik til at det var gangavstand til det meste. Vi så blant annet Brandenburger Tor, Checkpoint Charlie, Gendarmenmarkt (veldig koselig!) og restene av muren. Kjæresten og jeg kan krysse av på alt dette + en båttur på Spree (elven som renner gjennom Berlin).

Checkpoint Charlie.

Vi tenkte også å komme opp i tv-tårnet for å se Berlin fra oven, men 4 timers ventetid på å komme opp etter at man hadde kjøpt billett fristet ikke, så det droppet vi. Riksdagsbygningen ble heller ikke besøkt, så glasskuppelen der får vi gå opp i dersom vi noen gang kommer tilbake til Berlin. Berlin har utrolig mange flotte bygninger, både gamle og nye, det skal byen ha. For en arkitekturinteressert må byen være et eldorado.

Fra Gendarmenmarkt.

Et besøk på KaDeWe hører med til et Berlinbesøk har jeg latt meg fortelle, så vi dro også dit. Jeg angret nesten før jeg hadde gått inn dørene der. Himmel og hav så mye folk!! Jeg ble helt svimmel i hue og ville bare ut, men når vi først var der, måtte vi se den verdensberømte gourmetavdelingen i 6. etasje. Jeg er litt usikker på hvorfor den er så berømt, for jeg synes jeg så kun sjokoladedisker (lekre sådanne riktignok, men dog…) og folk. MYE folk. Overalt. Bedre var det ikke i 7. etasje hvor det er mulig å spise. Hvis man klarer å finne et sted å sitte da. Vi klarte ikke det, dermed bar det rett ut av kjøpehuset. Hit skal jeg ikke flere ganger.

Elven Spree. Riksdagen bak til venstre (med glasskuppel).

Potsdam derimot! DET var en trivelig by. 30-40 minutters reisetid fra Berlin (avhengig av hvilket tog du velger), ligger denne lille sjarmerende byen som også huser slottet Sans Soucis med sin enorme park og flere slottsbygninger. Sans Soucis står forøvrig på Unescos Verdensarvliste.

Storslagent er vel det rette ordet for Sans Soucis.

Kjæresten og jeg brukte apostlenes hester og gikk til Sans Soucis fra togstasjonen, men vi skjønte fort at vi burde ha leid oss sykler på jernbanen. Parkområdet til slottet et enormt, og det nytter ikke å se hele til fots. Hit kommer jeg derfor gjerne tilbake for å se mer.

Slottsparken i Sans Soucis.

Selve byen Postdam er også trivelig. En lang gågate huser både restauranter og butikker, og den dagen vi var der, var det også et marked like ved det hollandske kvarter. Stemningen i denne byen var en helt annen enn i Berlin, og det manglet ikke på storslagne bygninger her heller. Anbefaler virkelig et besøk her hvis man er i Berlin på storbyferie.

Mandarinand. Denne svømte sammen med flere andre i en kanal i slottshagen i Sans Soucis. Nydelige ender!

Selv om Berlin ikke helt overbeviste, hadde kjæresten og jeg en trivelig tur. Vi fikk oppleve noe nytt sammen og et avbrekk fra den daglige tralten kan aldri bli feil.

Kaffe og is på gang i gågata i Potsdam. Brandenburger Tor i bakgrunnen. (Ja, de har en i Potsdam også).

Det er den tiden på året

Mørk desember og omtrent 3 uker til dagene igjen skal bli lengre i stedet for kortere. Det er den tiden på året der jeg synes det er aller best å forlate Norge for et par uker og oppsøke sol, lys og varme. Jeg elsker Norge, og jeg elsker skiftningene mellom årstider, men dette mørket… Det kunne jeg klart meg uten; iallefall kunne jeg godt ha tenkt meg en kortere mørketid. Derfor er det superdeilig å ha en leilighet på Gran Canaria som jeg kan få låne innimellom. Normalt pleier vi gå masse turer i fjellene her på Gran Canaria, men denne gangen må jeg ta hensyn til kneet mitt som totalhavarerte i høst og nå er under opptrening. Det gikk ikke bra da jeg prøvde meg på en liten topptur for en måned siden, så nå tar jeg ingen sjanser. Målet er å være i tipptopp shape til sommersesongen starter i fjellet, alt annet jeg klarer å få til i mellomtiden er bare en bonus. Derfor brukes mye tid på styrke- og stabilitetstrening av bein. Ferien er intet unntak. Fysioterapeuten har sendt med meg øvelser som skal gjøres daglig (daglig!) i ferien. Vi får se om det blir trening hver eneste dag, men en del trening blir det nok. Motivasjonen er kommende fjellturer. Under er noen bilder fra dagens rusletur langs strandpromenaden her.

Jomfruene i Bodø

Årets jomfrutur gikk til Bodø, i Elsas rike. Tidligere har vi vært på Finnskogen, i Trollheimen og to ganger i Etne/Haugesund. Alle steder hvor en eller flere «Tenerife-jomfuer» bor.

Jeg gledet meg stort til å skulle besøke Bodø. Jeg har vært i byen utallige ganger, men alltid på jobb i den mørke delen av året, så jeg har aldri fått utforsket Bodøtraktene. Det har Elsa nå fikset på, og jeg må si at dette besøket virkelig ga mersmak. Bodøværingene har så utrolig flott natur rundt seg på alle kanter, helt ulik den jeg er vant med lenger sør, og jeg klarte ikke å se meg mett på disse fjelltoppene som nærmest reiste seg rett opp fra havet.

Nordlandsnatur.

Elsa hadde leid Kjerrantunet til oss denne langhelgen. Her bodde vi faktisk i hjemmet til en 70-årig dame som leier ut rom. Mens vi var der, var hun bortreist, så vi hadde hele huset for oss selv. Her hadde vi en super base for å utforske alt dette området har å by på.

Kjerrantunet.

I løpet av torsdag kveld var jomfruene samlet, og Elsa informerte litt om helgens planer mens vi spiste fiskesuppe og drakk vin. Første post på programmet var topptur til Skaugtuva (626 moh) på fredagen. Til å begynne med var det vandring på skogsvei som ikke var så spennende, men du verden for et vidunderlig fjellterreng som åpenbarte seg når vi etterhvert kom over skoggrensa. I strålende sol var det bare å nyte hver en høydemeter og hver en ny utsikt. Lettgått fjellterreng og en utsikt på toppen som kan ta pusten fra alle søringer, gjorde dette til ett av høydepunktene for meg denne helgen.

På Skaugtuva i nydelig sensommervær.

På kvelden etter middag kjørte vi ut til Saltstraumen, verdens sterkeste tidevannsstrøm. Jeg har vært der for mange, mange år siden, men kan ikke huske at jeg den gang syntes det var så imponerende. Trolig var vi ikke der på ett av de fire tidspunktene i døgnet når strømmen er på sitt aller sterkeste. Det var vi denne gangen, og det var en mektig opplevelse. Enorme vannmasser passerer i høy hastighet gjennom et relativt smalt sund og skaper virvler og bevegelser i sjøen som er fasinerende å betrakte. Absolutt verdt et besøk om man er i Bodø!

Saltstraumen i kveldssol.

Man skulle tro at dagen nå var slutt, men neida. Jomfruene skulle til Sandhornøya for å besøke Salt, en kunstutstilling (sort of) som åpnet akkurat denne fredagen og som skal stå på sandstranden der i ett år før den reiser videre. Vi ankom idet solen gikk ned. Orange himmel mot et turkis (ja, turkis!) hav, var et syn jeg aldri har sett maken til. Fargene og naturen var for meg høydepunktet på Sandhornøya. Salt forsto jeg ikke helt poenget med, men det er nå meg (ikke spesielt kunstinteressert som dere skjønner). Det var nesten midnatt før jomfruene var tilbake på Kjerrantunet, men litt vin tok vi oss likevel tid til før vi stupte i seng etter en lang dag.

Salt på Sandhornøya.

Lørdag var det Kjerringøy som skulle besøkes. Elsa hadde lagt planer om at vi samtidig skulle få med oss en fjelltopp og Mjellestranda på fastlandet, men disse planene ble umulige å gjennomføre når fergeleiet på Festvåg ble stengt med øyeblikkelig virkning onsdag før vi ankom Bodø. Fergekaien der holder på å rase ut og fergen til Kjerringøy går midlertidig fra Bodø. Det betydde at vi i stedet for en fergetur på 10 minutter, måtte sitte på fergen i 1 time og 45 minutter – hver vei. Med omvisning på Handelsstedet på Kjerringøy og lunch i solen, ble det rett og slett ikke tid til verken fjelltur eller Mjellestranden. Men Kjerringøy var fantastisk og viste seg fra sin aller, aller beste side under en blå himmel og en skinnende sol.

Kjerringøy.

Kramboden på Handelsstedet på Kjerringøy.

Søndag vasket vi oss ut av Kjerrantunet etter frokost. Deretter tok vi turen til Mjellestranda som er kjent for sin rosa sand. Helt rosa er den ikke, men det er et tydelig rosa skjær i den. Rosafargen kommer av granater som sprenges løs fra porøst berg og fraktes ned til sanden med vær og vind. Området er utrolig vakkert med sine sandstrender omkranset av fjell. Virkelig en perle ikke langt utenfor Bodø.

Mjellestranda.

Det begynte å nærme seg slutten av vårt opphold i Bodø, men vi rakk en kjapp tur opp på Keiservarden før vi måtte kjøre til flyplassen. Det er grusvei hele veien opp (4 km), og den er ikke spesielt interessant, men utsikten er også her formidabel. Lofotveggen reiser seg ute i havet bakom Landegode og Bodø by sees godt. Det samme gjør de vakre Børvasstindene blant annet.

På Keiservarden.

En opplevelsesrik og tettpakket langhelg i Bodø gikk utrolig fort. Jeg håper det ikke blir år før jeg kan komme tilbake og utforske mer av hva området har å by på, først og fremt fjellheimen.

Utsikt nordover langs kysten fra Keiservarden.