Årets siste tur

2013 ble avsluttet som det begynte: på tur!

I dag hadde jeg satt nye Snowline brodder på skoene og var klar for å takle isen i Estenstadmarka. Og jeg er totalt og hodestups forelsket. Aldri har jeg kunne tråkke rundt på snøis og blankis og føle meg så trygg! Broddene satt som et skudd og anbefales på det sterkeste om man ikke vil skli rundt på glatta med lårhalsen som innsats og heller ikke vil sitte inne og lengte ut.

Is, men no problem med mine nye brodder.

Dagens tur startet fra Vikarauntjønna, og det gikk ikke lang tid før jeg måtte forsere det første trefallet etter «Ivar». Jeg gikk videre opp til Estenstadhytta for å se på skadene etter «Ivar». Jeg kjente meg ikke igjen! Det er snodig hvor ukjent «marka mi» kan være når all skogen er hogget ned pga trefall etter stormen. Hadde jo lest om det på nett på Gran Canaria, men det var likevel et sjokk å se omfanget av skadene.

Snauhogst ved Estenstadhytta etter stormen Ivar.

Fra hytta gikk jeg til Nymånen hvor jeg spiste sen frokost og nøt utsikten mot Skarvan & Roltdalen og hvitkledde fjell.

Solen skinner over Fosen (sett fra Estenstadhytta).

Fra Nymånen skulle jeg ta «snarveien» til Månen, men presterte å komme på villspor, så måtte peile meg inn igjen mot kjente stier. Fortsatte deretter ned Styggdalen før jeg tok av ned mot dammene før dagens andre kaffepause. Det er is på dammene nå og noen benyttet den hittil snøfrie vinteren til å gå på skøyter der.

Skøyteis på dammene.

En kort kaffepause, så var jeg på vei oppetter stien fra Estenstaddammen og stikrysset nedenfor Estenstadhytta. Det tok ikke lange tiden før jeg møtte på det første treet som sperret stien og videre oppetter ble det rett og slett ufremkommelig. Trærne lå bokstavelig talt strødd og det var ikke mulig å fortsette så jeg gikk rett opp i retning veien nedenfor hytta. Naturkreftene er ikke til å spøke med, og dagens tur bekreftet dette til fulle. Kan bli spennende når turorienteringen begynner til våren for jeg regner ikke med at alt trefallet blir ryddet av veien (rettere sagt stien).

Uskarpt bilde, men det trærne ligger bokstavelig talt strødd oppetter stien.

Endelig!

Etter gårsdagens frustrasjonstur gikk turen rett til XXL i morges og brodder ble innkjøpt. Selv om bydrift gjør sitt beste for å stenge marka for fotgjengere NEKTER jeg å la meg stoppe.

Is nok til hele byen!

Og gjett om det var deilig å komme seg ut på «ordentlig» tur i dag! Bort fra veier, biler, hus og folk. Ikke langt unna – til det er Estenstadmarka for liten, men nok bort til at roen senket seg i sjel og hode.

Vakker desemberlys over kraftlinjer som krysser marka.

Etter å ha forsert ishelvetet som bydrift har stått for, bød skogen på snø- og isfrie stier, hardpakket snø og noe is, men det mest slående var alle trær som lå på kryss og tvers. «Ivar» har virkelig herjet i marka – selv i de lavere områdene, så jeg lurer på hvordan det ser ut lenger opp i marka.

Kollasj over Ivars herjinger. (Klikk på bildet, så blir det større – som alle bilder på denne bloggen).

På kollen jeg hadde planlagt min kaffepause hadde «Ivar» hatt skikkelig hjemme-alene-fest. Rotvelter i fleng (så det nesten var skummelt å tråkke rundt noen steder), og delvis helt ufremkommelig. Trær lå bokstavelig talt strødd. Aldri har jeg sett så mye «kaos» i skogen etter en storm som denne gangen. Fascinerende på en måte, trist på en annen måte.

Lite som tyder på vinter her. Deeeeeilig å gå på bar sti 🙂

En liten motbakke i marka? Niks.. dette er en rotvelt, så på toppen av «bakken» går det rett utforbakke.

Er skiløpere hellige kyr?

Er smått irritert i dag, kjenner jeg. Hadde gledet meg til å komme hjem fra Gran Canaria og gå en tur i Estenstadmarka. Adressa.no har hele jula skrevet agurknyheter om mildeste julaften ever i Trøndelag og grønn jul, så med mildværet som var også før vi reiste hele 14 dager før julaften, måtte det vel være muligheter for en tur i stinettet  – uten ski på beina, for skiføre er det definitivt ikke i Estenstadmarka.

Grønne jorder, og det er snart januar.

Sannsynligvis er det gode muligheter for en fottur på beina om man klarer å unngå hovedstiene i marka for der ligger isen glassklar og centimetertjukk. Problemet er bare at man som oftest må begynne på hovedstiene i marka for å komme til de små, og der har selvfølgelig Trondheim Bydrift kjørt med tråkkemaskina når snøen kom tidligere i år. Og når denne snøen da smelter (som den alltid gjør i desember!), så sitter vi igjen med en skikkelig såle av is som gjør marka ufremkommelig uten solide isbrodder på beina.

Festlig føre.

Så gratulerer til alle dere som fikk 2 (eller ble det 4?) skiturer i Estenstadmarka tidligere i år. Prisen betaler vi som liker oss best uten ski på beina som faktisk kunne ha brukt marka i lang tid nå – hadde det ikke vært for den hel…. isen. Prepping av skiløyper er fint det. Når det er stabilt snøføre, Og det er det så godt som aldri i Estenstadmarka før langt ut i januar, så hva er da poenget med å ødelegge marka for hundrevis av turgåere og joggere i ukesvis for at de mest ivrige skiløperne skal få seg et par skiturer på snø før isen legger seg som et lokk over stinettet? Folkehelsa kan neppe være noe argument i dette tilfellet. Nei, kjør løyper i øvre del av Bymarka hvor vinteren er mer stabil og la resten av marka være til vinteren kommer på ordentlig. Da får alle sin del av marka så lenge som mulig, eller er skiløpere hellige kyr som må vernes om på alle tenkelige måter selv om det ikke gagner folkehelsa generelt?

Sti hvor tråkkemaskina ikke har kjørt (mellom Kleivavegen og Bekken).

Dagens tur var tenkt gått fra Lohove og opp til Estenstadhytta o tilbake igjen via Utleir/Risvollan. Det ble ikke slik. Hovedstien fra Lohove var så speilblank at jeg snudde. Gikk i stedet Kleivavegen over til Bekken parkering. Der var det så mye biler at jeg umiddelbart droppet tanken på å gå innom hytta og heller gikk veien ut og tilbake til bilen på Lohove. Ikke akkurat den rolige, avslappende skogturen jeg hadde drømt om. Grusvei langs markagrensen er ikke tur på ordentlig. Ikke for meg hvertfall. Dagens hjertesukk.

Kvalm og svimmel på tur langs en hylle i fjellet

Egentlig skulle kjæresten og jeg kjøre nordvest på øya i dag for å ta en tur opp på Montana Altavista, men når jeg plutselig etter frokost ble kvalm og dårlig i magen ble den 2 timer lange kjøreturen endret til å kun kjøre et stykke oppetter Soriadalen og gå til Ivars Plass på toppen av El Cabezote.

Oppover Soriadalen med den store demningen midt i bildet.

Jeg har gått turen to ganger før og visste at den slynger seg langs dalsiden på en tidvis ganske smal sti, men jeg kan ikke huske at jeg syntes den noen gang var ubehagelig å gå – selv ikke for meg med min høydeskrekk. I dag syntes jeg imidlertid stadig vekk at stien var ubehagelig luftig, så enten har jeg blitt mer pinglete eller så var dagsformen med kvalme og urolig mage + luftig sti ikke den beste kombinasjonen.

Stedvis går stien på en fjellhylle hvor fjellsidene ruver over deg.

En times tid etter at vi forlot bilen kunne vi gå de siste skrittene opp mot passet Degollada de Cortadores. Opp hit går det grusvei fra Puerto Rico, men aldri om jeg kommer til å gå så langt på grus. Ei dame vi møtte i passet hadde brukt 2 1/2 timer!

Vannkanalen.

Ved Degollada de Cortadores kommer en vannkanal ned fra fjellet, og i motsetning til mange andre vi har sett her på øya, er denne i god stand og det renner faktisk vann i den. Vannkanalen må krysses om man vil opp på fjellet hvor benken som Ivar ett eller annet har murt opp befinner seg. Man passerer også et fantastisk flott og stort pinjetre idet man begynner å gå mot El Cabezote.

Det flotte pinjetreet med El Cabezote i bakgrunnen.

Over mot El Cabezote kan man velge å gå rett mot fjellet langs gjerdet til bonden som har åkre der oppe, eller man kan gå i en bue som tar litt lengre tid, men som samtidig gir fantastisk utsikt ned i en enorm kløft. Ved foten av fjellet ser det styggbratt ut oppetter, men stien slynger seg i lange, slake S’er så det er overhodet ingen problemer verken opp eller ned.

På Ivars Plass med panserutsikt mot fjellene.

På Ivars plass er det fantastisk utsikt til det indre av Gran Canaria. Man ser bl.a Roque Nublo og Pico de las Nieves. Arguineguin kan også skimtes om man snur seg og ser sørover, men denne veien er utsikten noe dårligere fordi El Cabezote har et flatt topplatå som strekker seg et godt stykke sørover.

I motsetning til sist vi var her, var det omtrent vindstille og deilig varmt i dag. Ingen andre hadde skrevet seg inn i toppboka, verken i dag eller i går (julaften).

Etter en lang pause på toppen var det på tide å rusle tilbake til bilen ved La Solana på samme stier som vi kom opp. Med mindre man føler for å gå mye på asfalt er det nemlig ingen andre veier ned til startstedet enn den stien vi kom opp.

Smal sti som følger Soriadalen helt fra La Solana til passet Degollada de Cortadores.

Over fjellet mellom Mogán og Veneguera

I går følte jeg ikke for å kjøre langt på smale, svingete veier, så da er turen over fjellet mellom Mogán og Veneguera en grei tur. Man parkerer enklest ved den lokale politistasjonen og går et lite stykke oppetter veien før man tar av til venstre ned i en bekkedal og deretter enkelt og greit følger stien til til topps i passet rett nedenfor Cruz de Mogán og videre ned til Veneguera. Stien er en gammel såkalt Camino Real (kongevei), men den flotte steinsettingen som en gang var på stien, er mer eller mindre borte. Særlig på Mogánsiden av passet.

Nede fra fjellet er det noen stiskiller å passe på for å komme seg enklest inn til sentrum av Veneguera, men dersom man har øynene med seg finnes skilting, bl.a. i form av utskjæringer i tykke kaktusblad.

Veneguera har et lite, men veldig koselig torg med en liten kirke i enden. Enorme trær sørger for skygge og blomster pryder muren som går langs den ene siden av torget. Landsbyen har ikke mindre enn tre barer/restauranter og vi slo oss ned på en av dem og fikk servert tapas mixta med bl.a. ost, oliven, brød, papas arrugadas og fisk rød mojosaus før vi returnerte samme vei som vi kom.

Utsikt mot Mogán på vei oppover fjellet.

Enorme palmer i en dal nær Veneguera.

Tydelig merket etter skogbrann for noen år tilbake.

Fra torget i Veneguera.

Kaktusblader kan brukes til så mangt. Også stiskilting:-)

Veneguera nede i dalen. Fjellet Inagua i bakgrunnen.

Naturreservatet Pajonales

Vi kjørte fra kysten i helt overskyet vær og ankom Cada de la Data ved Presa de la Ninas i strålende solskinn. 15 grader varmt. Turen fulgte til å begynne med sti vi har gått tidligere (mai 2012), men denne gangen skulle vi rundt fjellet Morro de la Negra.

Godværsskyer 🙂

Fra veien går stien oppover mot Cruz de la Huesita. Slakt til å begynne med, deretter litt brattere, så småkupert. Steinete sti, men lett å følge oppover pinjeskogen som tydelig bærer preg av skogbrann for noen år siden.

På vei opp mot Cruz de la Huesita

Når vi kommer opp til Cruz de la Huesita følger vi sti videre som da vi skulle til Pino Trancado, men i stedet for å ta av utover dit fortsetter vi rett frem mot Morro de la Negra. Utsikten mot Montana Tauro og nedover dalen til Mogan er storslagen.

Lettgått og fin sti i fjellsiden.

Store deler av turen har vi også utsikt mot de sentrale fjellområdene på Gran Canaria. Roque Nublo og Pico de las Nieves er lett gjenkjennelig. Artig å se over til turen vi gikk for et par dager siden.

Utsikt mot Roque Nublo og det indre av Gran Canaria.

På gode stier fortsetter vi til stien runder nordsiden av fjellet. Her finner vi en plass i le for vinden og inntar dagens lunch med fantastisk utsikt helt fra Montana Altavista i vest til Roque Nublo i nord. Stien fortsetter bortetter nordsiden av fjellet før vi tar av bratt nedover til grusveien som leder tilbake til Cruz de la Huesita. Omlag 40 minutter på grusveien, så er vi tilbake i passet der grusveier møtes.

Tilbake ved Cruz de la Huesita.

Fra passet fulgte vi samme sti som vi kom opp. På dagens tur møtte vi kun 2 syklister og 4 jenter i en gruppe. Ellers hadde vi området helt for oss selv. Muligens kan det skyldes at deler av området vi gikk i nå er forbudt å ferdes i… Den sjeldne blå kanaribokfinken holder til i området, og det kan virke som om myndighetene siden mai 2012 har forbudt ferdsel i området. Forhåpentligvis har vi ikke forvoldt bokfinken noen varig skade. Selvfølgelig kan vi da ikke anbefale andre å ta samme tur. Synd, for dette var en riktig så trivelig skogtur på spansk. 11 km og ca 500 høydemetre er dagens status.

Skilt som tyder på at all ferdsel er forbudt.

Ut av komfortsonen

I dag har kjæresten og jeg vært på tur midt inne i Gran Canarias fjellverden. Turen gikk oppom både Campanario (1926 moh) og Gran Canarias høyeste fjell; Pico de las Nieves (1949 moh). Sistnevnte fjell kan man kjøre opp på hvis ønskelig, og det har jeg gjort før, men i dag skulle vi altså ankomme til fots.

Turen startet ved rekreasjonsområdet Llanos de la Pez. Da vi steg ut av bilen der klokken elleve trodde vi vi skulle fryse ihjel. 8 grader, «tåkeyr» og sur vind var smått kaldere enn forventet. Bukse, fleece og vindjakke kom raskt på utenpå t-skjorte og shorts. Turen startet slakt oppover på god sti i pinjeskogen.

Stille og behagelig i pinjeskogen.

I løpet av kort tid åpnet landskapet seg og vi fikk nydelig utsikt mot Roque Nublo som rager høyt mot himmelen med sin særegne form.

Utsikt mot Roque Nublo (til venstre).

På vei mot Campanario rotet vi litt for guideboka vår var mildest talt ikke helt god på rutebeskrivelsen, men vi kom da omsider opp på platået rett under toppen. Det blåste noe infernalsk her oppe, og jeg så ikke lyst på å klyve de siste meterne til topps. Generelt liker jeg ikke å kyve, og hvertfall ikke opp på en smal topp med stup på nesten alle sider samtidig  som vinden rev og slet i oss, så jeg sendte kjæresten opp og tenkte at jeg hadde jo fått med meg utsikten uansett om jeg ikke kløv de siste meterne.

Kjæresten på toppen av Campanario.

Idet han kommer ned, finner han en litt bedre vei opp; en som ikke fordrer kjempesteg. Jeg bestemmer meg for å prøve å nå toppen, og opp kommer jeg med litt klyving og hjelp fra kjæresten, men himmel og hav så skjelven jeg er i beina. Vinden river og sliter i meg, og jeg klamrer meg fast til varden så kjæresten får tatt toppbilde. Jeg er definitivt ute av min egen komfortsone, men jeg har hørt at det skal være sunt? Deretter bærer det rett ned. Toppen av Campanario er ikke stedet for å spise lunch, hvertfall ikke i dag.

Snakk om å klamre seg til varden!

Det er fantastisk utsikt fra Campanario. Roque Nublo sees godt, det samme gjør Teide på naboøya Tenerife. I dag er det snø på Teide, ganske lagt ned faktisk. Mot sør ser vi nedover det mektige Tirjana-dalføret.

Teide på Tenerife slik vi så den på vei mot Campanario.

På vår vei videre mot Pico de las Nieves er guideboka atter en gang ganske dårlig og vi finner ikke veien blant bratte skrenter i ufyselig vind. Vi går derfor ned til stien der vi tok av opp mot Campanario og fortsetter på den i retning Pico de las Nieves. Nede i dalbunnen finner vi ly for vinden og tar dagens lunch her før vi fortsetter oppover mot Gran Canarias høyeste fjell. Som forventet er vi ikke alene på toppen. Både syklister og bilister har funnet veien til topps. Fantastisk utsikt også her, men de militære installasjonene på toppen, samt bilveien ødelegger følelsen av å være på ordentlig tur.

På toppen av Pico de las Nieves. Ikke så skjelven her 😉

Turen videre gikk et stykke ned langs veien før vi tok av på en mildt sagt lite brukt kjerrevei. Etter kort tid nådde vi dalbunnen og fulgte et nytt dalføre rett sørover i retning bilen. Heller ikke her var guideboka spesielt god, så vi lurte lenge på om vi var på rett vei. Heldigvis var vi det, og rundt 4 timer etter at vi startet forfrosne og kalde var vi tilbake ved bilen hvor det nå var atskillig flere grader enn bare 8.

Kjæresten på Pico de las Nieves med utsikt nedover Tirjanadalen.

Vulkantur

Dagens  tur gikk til vulkanen Bandama  litt sør for Las Palmas. Jeg var her i november i fjor, men kjæresten har ikke vært her før, så en ny tur måtte til for min del. Strålende sol og rundt 20 grader var dagens værstatus når vi startet turen. Den begynte på toppen av Pico Bandama hvor det er nydelig utsikt i alle retninger.

Utsikt mot Las Palmas.

Deretter begynte nedstigningen til kraterbunnen hvor det fortsatt er en bonde som dyrker deler av jorda. Det er ganske spesielt å stå i bunnen av en vulkan og skue oppetter «veggene» av vulkanen. En kjapp runde nede i kraterbunner, så begynte vi oppstigningen. Det er omlag 200 høydemetre som skal forseres på nesten null strekning, så det et ikke mange hvileskjærene oppover. Som sist tok det ca 25 minuttet fra bunnen og opp.

Rester av gammel bebyggelse i kraterbunnen.

Turen rundt kraterkanten tar en drøy time. Litt opp og ned , tildels i løs sand, men hele tiden med fantartist utsikt ned i kraterbunnen. Denne dagen var det usedvanlig lite folk å møte på vår tur. Snodig siden det liksom er høysesong her nede nå.

Kraterbunnen.

Bandama Golf Club. Turen langs kraterkanten passerer forbi her. Utsikt mot Gran Canarias fjellverden bakom.

Pico Bandama på rundt 370 moh ruver ved siden av vulkankrateret.

Klimaflyktning

Siden jeg ikke er spesielt glad i holke og mørke, har jeg atter en gang flyktet til Gran Canaria for litt sol, varme og ikke minst dagslys.

Ankom lørdag kveld og som vanlig gikk første turen i områdene ovenfor leiligheten i Patalavaca.

Startet med å gå opp til korset. Rundt 20 grader og strålende sol, men sterk vind var dagens vær ved turstart.

Utsikt fra korset

Vi fulgte deretter ryggen innover i landet for å gå til Norskeplassen, men klarte å bomme på stien og bestemte oss etterhvert for å gå til Eyvinds plass i stedet. Alternativet hadde vært Våres Plass, men jeg antar vi ville blåst bort der ut fra vinden vi hadde på veien innover. På Eyvinds plass var det litt mer le, så dagens lunch ble inntatt der med flott utsikt til Puerto Rico og Tauro.

Utsikt fra Eyvinds plass mot Puerto Rico

På Eyvinds plass møtte vi en eldre herremann som hadde overvintret på Gran Canaria noen vintre og han forklarte oss hvordan vi skulle gå for å komme til Puerto Rico. Vi bestemte oss for å prøve å følge anvisningene hans via et vannbasseng. Vi kom oss velberget forbi vannmagasinet og opp på en grusvei hvor det sto et skilt til Moto Grande ( som ligger litt ovenfor Puerto Rico). Da var det at jeg bremset og nektet å gå videre. Har nemlig hørt at stien ned til Moto Grande er styggbratt og grusete, så nei takk. Vi snudde og gikk hjem via Norskeplassen (hvor det tidligere på dagen hadde vært tradisjonell førjulsgudstjeneste). Deretter ned i Lavendeldalen og bortetter en grusrygg som endte ved den Norske Skolen ovenfor Anfi del Mar.

Vannbassenget mellom Eyvinds Plass og Moto Grande

På Anfi del Mar ble det en liten pitstop før vi tuslet langs sjøen til restaurant Svarta Pannan hvor det ble en tidlig middag.
Rundt 5 timer på tur inkludert pauser. Det merkes at jeg knapt har vært på tur i høst….

I dag har vi kun vært en tur opp til korset? Kjæresten vàr nyskjerrig på hva som gjorde at korset var opplyst i går kveld. Det har vi nemlig aldri sett før. Det viste seg å være bittesmå ledlys i lenker som var viklet rundt korset (batteridrevet). Spent på om lysene blir tent i kveld også. Fra korset gikk vi bortetter ryggen inntil vi traff på grusveien og fulgte denne ned siden jeg ikke vil gå ned den bratte stien som er belagt med grus.

Det pyntes til jul på Anfi del Mar

Vinterens lyse side

Jeg innrømmer det: Jeg er drittlei mørketiden! Det hjelper ikke på humøret at jeg i tillegg har vært syk de siste dagene og ikke har gjort annet enn å jobbe og sove. Endelig begynner formen å vise tegn til bedring, så i dag har jeg faktisk luftet meg litt. Ikke langt og ikke lenge, men bare det å være ute igjen er jo en lykke (selv om pusten gikk som en blåsebelg av ingenting) . Å se vintersola lyse blekt på fjellene over fjorden, og se det vakre lyset i horisonten som kun kan sees på kalde vinterdager er nok til å glemme det hersens mørket for en stakket stund. Akkurat det er vinterens lyse side 🙂

Bildet er tatt med en gammel og elendig iPhone, men det får duge.