Monthly Archives: mai 2013

Et hyggelig møte og en ufrivillig joggetur

Sol fra blå himmel, noen hvite godværsskyer og 25 varme grader var værstatus da jeg avsluttet en noe kortere arbeidsdag enn normalt. Litt for varmt for skogtur egentlig, men jeg hadde behov for å røre litt på meg etter en rolig dag på verandaen i går, så jeg fant frem kart og kompass og kjørte til Bekken hvor jeg la ivei oppover bakkene på vei mot den første posten.

Ingen problemer med å finne verken den første eller den andre posten. Ved sistnevnte post traff jeg en dame som var ute i samme ærend som meg og vi slo av en hyggelig prat i skogen. Litt uti samtalen viser det seg at hun har lest bloggen min tidligere, og synes at jeg skriver så folkelig. Hvilket merkelig sammentreff!

Stien ble plutselig våt.

Stien ble plutselig våt.

I løpet av den korte tiden vi sto og pratet hadde det plutselig samlet seg grå skyer på himmelen og torden kunne høres i det fjerne. Jeg valgte likevel å gå videre for å jakte på neste post. For å gjøre en lang historie kort, så fant jeg ikke posten. Hadde jeg tatt en kompasskurs hadde nok sjansene økt for å finne den. Etter å ha rota rundt i det aktuelle området lenge uten å finne posten begynte de første regndråpene å falle, og jeg tok straka vegen i retning sti som gikk ned mot Bekken. Jeg hadde ikke kommet langt før regndråpene strømmet ned og sørget for godt, gammeldags pissregn. I håp om at regnet skulle gi seg, fant jeg en tett furu å stå under og sto relativt tørt under den, men det virket ikke som om regnet skulle gi seg med det første, så til slutt tok kjedsomheten meg og jeg valgte å bevege meg i retning bilen – i joggetempo. Det skal MYE til før jeg jogger, men regnet fikk meg jammen til å øke tempoet for å komme fort tilbake til bilen. Det skal bli lenge til neste gang!

Reklamer

Til topps på Brungfjellet (637 moh)

Brungfjellet er ikke det høyeste fjellet i verden, så langt der i fra. Det er ikke engang det høyeste fjellet i Melhus kommune hvor det ligger. Likevel har jeg lenge hatt lyst til å stå på toppen av akkurat dette fjellet. På alle mine turer i Brung- og Flåmarka har det ligget der med sin snaue topp og lokket på meg, og til tross for sin beskjedne høyde rager det høyt over de skogkledde åsene i de nevnte markaområdene, og den lange, brede toppen gjør sitt til at det fremstår som et ordentlig ruvende fjell. Et slikt et som man gjerne vil til topps på.

Brungfjellet slik man ser det når man kommer fra Teigavollen.

Brungfjellet slik man ser det når man kommer fra Teigavollen.

I september i fjor gjorde jeg et forsøk på å bestige fjellet, men måtte gi tapt fordi jeg ikke fant noen bro over Brunga. Dyp og bred rant Brunga forbi meg, uten en eneste stein eller to å hoppe på, og jeg måtte innse at toppturen stanset allerede før den hadde begynt siden ingen bro var tegnet inn på kartet, og ingen heller var i sikte. For det hender faktisk… at man har flaks og går på broer som slettes ikke er avmerket på noe kart.

Heldigvis var det en kar som leste blogginnlegget mitt om den mislykkede toppturen, som kunne tipse om at det faktisk finnes en bro over Brunga; litt lenger nord enn der jeg befant meg i fjor. Siden da har jeg vært fast bestemt på at Brungfjellet skulle bestiges fra Rangåa-siden.

På tur alene prøver jeg å legge merke til spesielle ting som gjør at jeg på vei tilbake vet at jeg er på rett vei. Som f.eks. denne gamle grana som ser ut til å ha ikledd seg en kjole.

På tur alene prøver jeg å legge merke til spesielle ting som gjør at jeg på vei tilbake vet at jeg er på rett vei. Som f.eks. denne gamle grana som ser ut til å ha ikledd seg en kjole.

Og hvilken dag er vel bedre egnet enn en avspaseringsmandag når alle andre er på jobb, sola skinner og gradestokken viser et vennlig antall varmegrader?!

I ellevetiden la jeg avgårde på traktorveien som etterhvert går over i sti. Snøen som for bare litt over en uke siden fortsatt delvis prydet veien, var nå forduftet og bare en og annen gjenstridig snøskavl lå igjen i grøftekanten. Gjørma som kan gjøre veien til et lite mareritt å gå på i våte perioder, var intet problem denne dagen. Relativt hard og tørr som den var gikk det fint å spasere rett over.

Denne dagen skulle jeg ikke lenger inn enn til Teigavollen, en knapp halvtime fra parkeringen. Der skulle det ifølge tipset jeg hadde fått, finnes en dårlig merket sti forbi noen hytter og denne ville etterhvert renne ut i myra.

Denne hytta hadde "innlagt" sommervann.

Denne hytta hadde «innlagt» sommervann.

Jeg fant ingen merking, men jeg fant en sti (dvs egentlig fant jeg scooterløypa skulle det vise seg på returen da jeg fant den egentlige stien fra Teigavollen), men scooterløypa endte etter kort tid i den samme stien, så resultatet ble jo akkurat det samme. Som tipseren min hadde sagt gikk stien forbi noen hytter og et godt stykke etterpå var den fortsatt lett å følge, men så vips overtok myra terrenget og stien forsvant. Frem med kart og gps for å finne ut hvor det var mest naturlig at stien skulle fortsette, og ikke minst for å se etter hvor det var mest naturlig at en bro kunne befinne seg. Jeg valgte å gå nordøstover, i retning av et tjern, hvor det var avmerket en hytte på kartet. Min logikk tilsier at der det er hytte(r), er det også gjerne en bro – hvis det i det hele tatt finnes en bro i området.

Myrer er det nok av i Flåmarka!

Myrer er det nok av i Flåmarka!

Jeg fant aldri noen sti igjen, men etter en stund støtte jeg på en liten plankestabel som noen hadde lagt igjen i myrkanten. Så etter en stund en ny plankestabel. Og slik fortsatte det inntil jeg så tjernet og hytta. Hytteeieren har vel planer om å klopplegge hyttestien sin, tenker jeg. Kort tid etter at jeg hadde rundet en kolle og hoppet fra tue til tue i svartmyr, så jeg Brunga – og guess what?! Yess! En bro 🙂 Snakk om å gå rett på.

Den mye omtalte broa.

Den mye omtalte broa.

Storfornøyd med egen logikk og navigering så langt krysset jeg broa og satte meg på en flott benk hvor jeg tok en god pause mens jeg nøt solskinnet og lyden av elva som rant forbi. Her hadde bjørka enda bare museører og blåbærlyngen hadde bare delvis fått blader. Vinteren har nok akkurat sluppet grepet. Det blåste en del denne dagen, men det var ingen sur og kald vind, så t-skjorte var bekledning nok. Iallefall inntil jeg nådde toppen av Brungfjellet.

Mon tro om jeg ville ha klart å krysse her uten broa? Med stavene til støtte? Brunga er her på sitt grunneste, så det er jo faktisk en sjanse her.

Mon tro om jeg ville ha klart å krysse her uten broa? Med stavene til støtte? Brunga er her på sitt grunneste, så det er jo faktisk en mulighet her.

Nesten litt motvillig pakket jeg sakene mine etter pausen og gikk mot en sti jeg så gikk bratt forbi en hytte i skogen. Herfra var jeg på «egen hånd» for tipseren min hadde ikke sagt noe mer om den videre ruten annet enn at den var bratt.

Stien oppover i skogen delte seg ganske tidlig og jeg ble litt i stuss over hvilken jeg skulle velge. Etter litt frem og tilbake var jeg kommet til en myr og så for alvor motbakkene som ventet. Strengt tatt lurte jeg vel på om det var mulig å komme opp for jeg så bare den ene skrenten etter den andre. Til slutt fulgte jeg et lite tråkk opp til venstre og kom rett under skrentene. Hva nå? Jeg kikket opp og fant en mulig vei opp, men kunne ikke annet enn å allerede begynne å grue meg til returen om jeg måtte ned samme vei. Jeg klamret meg fast i lyngen og høydeskrekken holdt på å ta meg, men jeg kom meg opp på skrenten uten andre mén enn litt hjertebank. Derfra var det relativt grei skuring til toppen – om enn litt tungt siden det gikk jevnt og trutt oppover i tung myr.

Toppen i sikte.

Toppen i sikte.

Da jeg ankom toppen hadde det selvfølgelig skyet til og vinden var atskillig kjøligere her oppe enn nede ved Brunga, så opp av sekken kom både fleece- og vindjakke. Fra toppen av Brungfjellet har man fantastisk utsikt. Bl.a. ser man inn i Trollheimen, mot Vassfjellet, Trondheim og Sylan. Dessverre sørget den gråhvite himmelen for at grå og hvite fjell ikke fremsto så klart mot horisonten som ønskelig, men det var likevel en flott opplevelse å skue utover den midtnorske fjellverdenen.

Mot Trollheimen fra toppen.

Mot Trollheimen fra toppen.

Etter å ha fotografert og kikket meg rundt til alle kanter, og bl.a. sett Dalsvollen langt der nede hvor jeg og kjæresten var på tur 18. mai, og vindmålermasta litt lenger nord, hvor jeg i fjor høst sto og kikket lengselsfullt mot toppen av Brungfjellet, gikk jeg bortetter ryggen for å prøve å finne ly for vinden så jeg kunne ta en pause. Det var på tide å se om det var mulig å komme seg ned en annen vei enn den jeg kom opp, og ikke minst tid for en kaffekopp eller to.

Mot Trondheim (Rosten-området).

Mot Trondheim (Rosten-området).

En kikk på kartet viste at det var omtrent like bratt uansett hvor jeg skulle ned, så jeg endte opp i nærheten av der jeg kom opp. Denne gangen så jeg imidlertid et lite bekkefar som gikk i den retningen jeg skulle, og bestemte meg for å prøve det. Enkelte bekkefar er et mareritt å følge, men dette var rene skjære luksusnedfarten.. Jeg fant til og med en sti! Idet jeg kommer ned på myra ser jeg at jeg har kommet ned bare 20 meter fra der jeg gikk opp! Enn om jeg bare hadde fortsatt 20 meter til da jeg skulle opp…?! Da hadde jeg sluppet å klamre meg fast i lyngen. Ja, ja… jeg var strålende fornøyd med å ha funnet en så grei vei ned, for nedstigningene er alltid verre enn oppstigningene, synes jeg.

Toppvarden på Brungfjellet.

Toppvarden på Brungfjellet.

Nede ved elva var det tid for nok en pause. Det er viktig å ikke stresse på tur, bare nyyyyte 🙂 Sola var tilbake og varmen kombinert med lettelsen over den enkle veien ned gjorde sitt til at humøret var på topp.

Returen gikk mer eller mindre samme vei som jeg kom, men denne gangen fant jeg faktisk stien som går mellom Brunga og hyttene ved Teigavollen. Dvs. sti der det var sti og ikke myr.

Strålende fornøyd med endelig å ha vært på toppen av Brungfjellet.

Strålende fornøyd med endelig å ha vært på toppen av Brungfjellet.

Tilbake ved bilen var det å kjøre de 50 minuttene hjem og nyte den gode følelsen i kroppen over mange timer med mosjon og en solid dose frisk luft, sol & varme og naturopplevelser. Jeg møtte ikke en sjel på denne turen, så det var kun meg og naturen i mange timer. Bedre kan man ikke ha det!

GPS-spor Brungfjellet

Dagens spor.

Endelig turorientering igjen

Det er lenge siden turorienteringsesongen startet og inntil i dag har jeg stått med usle 14 poster. Ferie i Kroatia + andre friluftsaktiviteter får ta skylda for det, men i dag – endelig – skulle jeg ut i skogen igjen på leting etter poster.

Rester av en gammel steinmur langs stien. Hvitveisen blomstrer vakkert.

Rester av en gammel steinmur langs stien. Hvitveisen blomstrer vakkert.

9 poster på Vikåsen ventet på å bli funnet, og litt over ti var jeg i gang. Til tross for sol fra skyfri himmel var det ikke mer enn drøye 10 grader ved start, så det var ikke fritt for at jeg frøs litt. Den første delen av ruta lå i tett skog, så jeg gikk mye i skyggen. Bare histen og pisten slapp sola til. Terrenget var også styggbratt her og der, så jeg trivdes ikke så veldig godt i starten av turen. Det sier litt når jeg er søkksvett etter en nedstigning mellom to stup…. Heldigvis steg sola høyere på himmelen etterhvert, og jeg kom ut i åpnere terreng. Mye triveligere å gå da 🙂

Dagens lunch ble inntatt på en kolle som tydeligvis benyttes hyppig. En bålplass var anlagt og trestokker til å sitte på lå rundt denne. Dessverre viste svært mange  «gjenglemte» plastposer i terrenget rundt at folk tydeligvis ikke bryr seg om å ta med rasket sitt ut av marka. Jeg slutter aldri å undre meg over at det skal være så vanskelig å bære tomme matbokser, flasker og bokser ut av marka når de da er mye lettere enn når man gikk inn.

Lunchplassen min :-)

Lunchplassen min 🙂

Etter en deilig pause i sola gikk ferden videre for å lete etter de 3 siste postene. Litt roting etter den ene, men vips var alle 9 postene i boks etter 3 timer og 20 minutter ekskl. pause.

Klæbu – Trondheim til fots

Allerede i fjor hadde kjæresten og jeg planer om å gå fra hans hjem i Klæbu til mitt i Trondheim., men sen snøsmelting og hælbetennelsen min, som bare ble verre og verre utover sommeren, satte en stopper for det. Nå var det på tide å gjøre noe med drømmen, så 1. og 2. pinsedag ble tilbragt vi til fots gjennom skog, myr og hogstfelt, samt på noe asfalt, grusvei og skogsbilveier. Varierende underlag altså!

Siden jeg ikke ønsker å ta unødige sjanser med tanke på at hælbetennelsen nylig synes å være leget, samt at gradestokken viste temperaturer langt opp på 20-tallet, ble turen modifisert i forhold til opprinnelig plan. Det vil si at vi ikke gikk fra hjem til hjem, bare nesten. Startsted ble dermed Gjenvollhytta i Klæbu og vi avsluttet turen på Bekken parkeringsplass i Trondheim hvor vi satte igjen en bil før vi kjørte til Gjenvollhytta. GPS’n viste nesten 25 km. da vi avsluttet turen, så det er mulig å gå den på en dag, men for oss var ikke poenget å gå på kortest mulig tid, men å være på tur.

GPS-sporet fra turen.

GPS-sporet fra turen.

Klar for start ved Gjenvollhytta 1. pinsedag i mange-og-tyve grader.

Klar for start ved Gjenvollhytta 1. pinsedag i mange-og-tyve grader.

Grusvei til å begynne med fra Gjenvollhytta.

Grusvei til å begynne med fra Gjenvollhytta. Rart å tenke på at vi gikk på ski her for ikke mange ukene siden.

Vi forlater grusveien og begynner på myrene i Nordmarka som var relativt tørre og lettgåtte.

Vi forlater grusveien og begynner på myrene i Nordmarka som var relativt tørre og lettgåtte.

Auntjønna i sikte. Isen lå fortsatt på en liten del av tjønna.

Auntjønna i sikte. Isen lå fortsatt på en liten del av tjønna.

Pause ved Auntjønna.

Pause ved Auntjønna.

Fra Auntjønna tok vi skte på grusveien som tok oss nedover mot Gulltjønna som vi her nærmer oss.

Fra Auntjønna tok vi skte på grusveien som tok oss nedover mot Gulltjønna som vi her nærmer oss.

Videre på myr etter Gulltjønna og deretter ned dette hogstfeltet for å komme ned i Svartdalen. Det så verre ut enn det var når vi sto på toppen av dalsøkket.

Videre på myr etter Gulltjønna og deretter ned dette hogstfeltet for å komme ned i Svartdalen. Det så verre ut enn det det var når vi sto på toppen av dalsøkket.

Etter å ha kommet oss trygt ned i Svartdalen

Etter å ha kommet oss trygt ned i Svartdalen og krysset denne tok vi en pause i lyngen før vi fortsatte mot Lidarende i nærheten av Jonsvatnet.

Vi nærmer oss sivilisasjonen igjen :-)

Vi nærmer oss sivilisasjonen igjen 🙂

Tilbakeblikk mot der vi kom fra.

Tilbakeblikk mot der vi kom fra.

En liten kilometer på asfalt opp fra Lidarende før vi tar av på skogsvei i retning Langtjønna på Storåsen.

En liten kilometer på asfalt opp fra Lidarende før vi tar av på skogsvei i retning Langtjønna på Storåsen.

Langtjønna i sikte. Etter mine begreper er dette mer som et lite vann og ikke noe tjern, men....

Langtjønna i sikte. Etter mine begreper er dette mer som et lite vann og ikke noe tjern, men….

Lite festlig på skogsveien etter hogst tidligere.

Lite festlig på skogsveien etter hogst tidligere.

Middag! Real Turmat sin kebabgryte smaker slett ikke så verst. Kaffekjelen fykt med kaldt vann  fungerer som avkjøling for forbrente fingre fordi kløna meg ikke klarte å få alt vannet oppi Real-posen.

Middag! Real Turmat sin kebabgryte smaker slett ikke så verst. Kaffekjelen fylt med kaldt vann fungerer som avkjøling for forbrente fingre fordi kløna meg ikke klarte å få alt vannet oppi Real-posen og i stedet donerte rikelig til egne fingre. 

Avslapning i kveldssola etter middagen.

Avslapning i kveldssola etter middagen.

Kveldsidyll ved Langtjønna.

Kveldsidyll ved Langtjønna.

Regnbuen varslet regn. Et særdeles lokalt et som kom noe overraskende på oss - FØR vi hadde fått opp teltet.

Regnbuen varslet regn. Et særdeles lokalt et som kom noe overraskende på oss – FØR vi hadde fått opp teltet.

Vi har flyttet oss til nordvestsiden av tjønna for å slå leir der. For mye mye andre steder.

Vi har flyttet oss til nordvestsiden av tjønna for å slå leir der. For mye myr andre steder.

Teltet kom opp etter at regnet hadde gitt seg.

Teltet kom opp etter at regnet hadde gitt seg.

Hvorfor sove i telt når vårnatten er så fin som denne?

Men hvorfor sove i telt når vårnatten er så fin som denne?

Tenk å våkne til dette! Ren  og skjær idyll :-)

Tenk å våkne til dette! Ren og skjær idyll 🙂

Vi er på vei igjen - mot veien som går på vestiden av Jonsvatnet. Lite festlig terreng her. Bratt ned og tett skog.

Vi er på vei igjen – mot veien som går på vestiden av Jonsvatnet. Lite festlig terreng her. Bratt ned og tett skog.

Vi kom oss ned på veien og krysset denne før vi fortsatte over myr og oppover mot Rossmo. Her har vi klatret en del høydemetre og har kommet til nok et hogstfelt.

Vi kom oss ned på veien og krysset denne før vi fortsatte over myr og oppover mot Rossmo. Her har vi klatret en del høydemetre og har kommet til nok et hogstfelt.

I skiløypa. Endelig lettgått igjen.

I skiløypa. Endelig lettgått igjen! Vi tar sikte på Nyjordveien som vi må krysse for å komme oss over i Estenstadmarka.

På vei oppover mot Liaåsen på skogsbilvei inntil den tok slutt og vi gikk bratt oppover i tett skog.

På vei oppover mot Liaåsen på skogsbilvei inntil den tok slutt og vi gikk bratt oppover i tett skog.

Utsikt mot Jonsvatnet fra Liaåsen.

Utsikt mot Jonsvatnet fra Liaåsen.

Snart hjemme! Bare ned i Styggdalen og ut på veien fra Estenstadhytta før vi er på Bekken.

Snart hjemme! Bare ned i Styggdalen og ut på veien fra Estenstadhytta før vi er på Bekken.

Godt fornøyd og ganske svette etter to varme dager på tur var vi skjønt enige om at dag 2 hadde vært tyngst. Utrolig tung myr og mye oppover gjorde sitt til det, men det er jo godt å slite litt også? Jeg liker iallefall det – når kroppen funker, og det gjorde den på denne turen. Lårmuskulaturen som i årevis har kranglet oppførte seg nesten som en helt normal muskulatur, og hælbetennelsen var det fint lite å kjenne til. Jeg håper inderlig at det fortsetter slik!!

Turens høydeprofil.

Turens høydeprofil.

Sommervarme og snøsmelting i Flåmarka

Gradestokken i bilen viste 27,5 varme grader da vi parkerte på parkeringsplassen ved Rangåa i Flåmarka. Uvanlig varmt til Trondheim å være, men du verden så deilig det er 🙂

20130518-212148.jpg

Vi gikk veien innover mot Teigavollen. Veien går etterhvert over i traktorvei, en svært gjørmete en, men det var heldigvis noe tørrere denne gangen enn sist jeg gikk her. Overraskende nok var det fortsatt en del snø som lå både etter veien og i terrenget. Jeg hadde trodd at snøen var borte for lengst i og med at vi beveget oss i en høyde på +/- 500 moh.

20130518-215022.jpg

Bekkene gikk flomstore, myrene var til dels søkkvåte, isen lå enda på de små vannene vi passerte, og gjørma var tidvis rene skjære kvikkgjørma, men når sola skinner og vi kan gå i t-skjorte og nyte usedvanlig godt sommervær, da ser man glatt gjennom fingrene med slike små detaljer.

20130518-215549.jpg

Etter å ha passert Teigavollen gikk vi videre mot Dalsvollen. Heldigvis var det bro over den største bekken som nå minnet mer om en elv, men da vi var nesten fremme ved Dalsvollen trodde jeg nesten at vi måtte snu. En bekk som til vanlig ikke er det minste problem å krysse gikk nå over sine bredder og var både dyp og bred. Definitivt ingen mulighet til å steingå denne! Redningen ble en bjørkestamme som lå lagelig til over bekke-elva på et sted hvor den ikke var så bred. Med en hjelpende hånd fra kjæresten kom jeg meg tørrskodd over og vi fortsatte til Dalsvollen hvor vi tok dagens kafferast.

20130518-220319.jpg

Fra Dalsvollen er det nydelig utsikt mot Brungfjellet. Med tanke på hvor mye snø som lå i terrenget nede i dalen vi gikk, var det merkelig snøfritt på Brungfjellet.

20130518-220602.jpg

Returen til bilen gikk samme vei som vi kom, inkludert bjørkestammebroen. Ved Teigavollen tok vi en ny rast for å nyte sommervarmen og utsikten over Øvre Teigatjønna før vi returnerte til bilen. Nesten en mil i dag på veldig varierende underlag. Neste gang jeg besøker Flåmarka håper jeg å finne brua som visstnok skal gå over Brunga for deretter å komme meg til topps på Brungfjellet.

20130518-221004.jpg

20130518-221229.jpg

17. mai og «topptur» i nærområdet

I år er første gang siden 2009 at jeg feirer nasjonaldagen i Trondheim, og hvilken dag det har vært. 🙂 Den varmeste 17. mai noen gang! Vi tåler definitivt flere slike.

På vei mot Trulsen som toppen på Jervfjellet heter.

På vei mot Trulsen som toppen på Jervfjellet heter.

Kjæresten og jeg benyttet dagen til topptur på Jervfjellet, bare 30 minutter fra Trondheim sentrum. Fjellet er kun 504 moh, men man har likevel ordentlig fjellfølelse på toppen siden det er snaufjell der, og utsikten er formidabel: 360 graders rundskue. Absolutt verdt stigningen opp.

Kjæresten nyter utsikten.

Kjæresten nyter utsikten.

På toppen skrev vi oss som nr. 3 og 4 i dag, men flere kom etter oss, så det var rent folksomt på Jervfjellet i dag. Tydeligvis flere som foretrekker tur i det fri for å feire friheten vi nyter godt av i dagens Norge fremfor kaoset i midtbyen.

1-IMG_5016

Etter å ha forsert bratte stigninger, småskrenter, myr og gjørme var vi på toppen etter ganske nøyaktig en times rolig gange, og fant vi ly for vinden bakom en skrent der vi kunne nyte utsikten mot Jonsvatnet leeeeenge før vi fortsatte på tvers av ryggen i retning Heinfjorden.

Utsikt mot Jonsvatnet.

Utsikt mot Jonsvatnet.

Pause :-)

Pause 🙂

Retur etterhvert samme vei som vi kom; ned bratte skrenter som ikke er så greie å forsere for oss kortbente, gjennnom myr og gjørme. Lettere å komme opp enn ned alle skrenter hvertfall. Dog er det ingen krevende tur. Alle i normal form kan klare turen. Den er kort, men bratt, så hvis formen er dårlig bruker man vel litt tid opp, men det er mulig for alle å komme seg opp på Jervfjellet.

På kanten av et stup som gir skikkelig sug i magen for oss som ikke er så høydesterke.

På kanten av et stup som gir skikkelig sug i magen for oss som ikke er så høydesterke.

17. mai

Ha en riktig god 17. mai alle sammen 🙂 Her går turen som vanlig ut i marka i stedet for til byen, og i dette nydelige 17.mai-været som vi er velsignet med her i Trondheim blir det helt sikkert en flott dag ute. Jervfjellet står på dagens turprogram, så det vil ikke mangle på verken stigning eller utsikt.

Bildet er fra fjorårets 17. mai som vi tilbragte på Gran Canaria. På vei opp i «fjellene» ovenfor Patalavaca kom vi forbi Anfi del Mar hvor Den Norske Skolen på Gran Canaria feiret dagen.

17. mai 2012 på Anfi del Mar

17. mai 2012 på Anfi del Mar

Siste sykkeldag i Kroatia

Fredag og siste dag på sykkelsetet – iallefall for denne gang. Jeg kommer gjerne tilbake til Kroatia for å sykle, men da på egen hånd og ikke i en gruppe.

Gruppen har i dag minket til bare 5 personer + guider, så vi har ekstremt god plass i den store bussen som frakter oss og syklene våre til Kanfanar hvor dagens sykkeletappe begynner.

Turen starter med 6 minutters trilling rett ned. Rett før vi når dalbunnen stopper vi ved ruinene av en gammel landsby fra det femtende århundret og ser oss omkring. Det bodde omlag 2000 mennesker i landsbyen på den tiden. 20130511-103456.jpg

Etter rundturen i ruinene starter klatringen oppover igjen. Vi kjører på asfalt og bakken er ikke veldig bratt, bare lang. Jeg finner det rette giret og tråkker lett opp bakken med en puls som er godt under melkesyreterskel. Vel oppe fortsetter vi gjennom små landsbyer og forbi vakre blomsterenger og olivenlunder. 20130511-105557.jpg

Etter litt flere, men kortere bakker, kommer vi til landsbyen Kringa hvor legenden sier at det har bodd en vampyr. Vi ser ingen vampyrer på hver vei og vampyrbaren er heller ikke åpen, så vi setter oss på sykkelen igjen og suser nedover i dalen på grusvei. Så er det å starte klatringen opp igjen. Jeg har fortsatt gode ben og tråkker lett opp bakken som er dagens lengste. De andre deltagerne kommer et stykke etter og synes det er tungt med alle bakkene i dag. Jeg koser meg imidlertid, og synes det er deilig at vi endelig får prøvd oss litt. Sykkelturene har hittil gått i relativt flatt terreng etter min mening, men jeg vet at ikke alle er enig med meg i det. 20130511-110317.jpg

Videre sykler vi i greit, småkupert terreng og på asfalt inntil vi kommer til landsbyen Sveti Petar u Sumi som er kjent for et gammelt Benediktinerkloster. Før vi kikker oss omkring i klosteret, tar vi en pause på byens bar hvor det for min del smaker veldig godt med kaffe. Lette regndråper begynner å falle mens vi står i klosterets atrium, så vi kommer oss raskt opp på sykkelen for å sykle de siste kilometerne til gården hvor vi skal spise lunch.

20130511-172624.jpg

På den lille gården får vi servert aspargessuppe (dvs jeg får stekt ost siden de mener at jeg med min glutenintoleranse ikke tåler noe i suppa), og kalv med stekte potetskiver og kål som ligner litt på surkål, men smaker helt annerledes. Vi har en riktig så trivelig stund på gården der vi sitter ute i ly for regnet mens vi spiser bondekost og drikker kroatisk vin.

20130511-172957.jpg

Tilbake til Kanfanar er det kun 6 km i nedoverbakke så det tar ikke lange tiden før vi er tilbake der vi startet. Som vanlig er bussen forsinket, så fire av oss tar en ekstra runde rundt Kanfanar før vi slenger baken nedpå en stol i den lokale baren og bestiller øl og vin. Trolig er dette den billigste vinen jeg noen gang har drukket. 8 kuna ( ca 8 kr) for et stort glass vin er det ikke noe å si på. Så får det heller være at det ikke akkurat er den beste vinen jeg har drukket.

Dagens etappe var ikke så lang; rundt 35 km, men det er definitivt den etappen med bakker som virkelig har vært bakker og ikke bare forhøyninger i terrenget. Veldig deilig å endelig få klatre litt 🙂

20130511-174019.jpg

Sol, tempo og noe som ligner bakker

Torsdag, himmelsprett og varm sol som skinner over Istriahalvøya. Deeeeilig etter gårsdagens heller søkkvåte sykkeltur under Tors buldring der han fór over himmelen. Sykkelturen skal ikke starte før to (altfor sent, spør du meg), så dagen begynner i horisontalen på enn solseng – for første gang på denne ferien.

20130510-064242.jpg

Klokken to er vi klare ved sykkeluthentingen, men ingen buss er ankommet. I dag skal vi nemlig transporteres ut av Rovinj til den lille landsbyen Bale hvor dagens sykkeletappe skal starte. Klokken tre sykler vi omsider avgårde og det aner meg at det kan bli sent før vi er tilbake på hotellet. Gruppen er i dag på tre deltagere mindre enn tidligere, så jeg regner med at det betyr et noe høyere tempo enn før. Det skal vise seg at jeg får rett 🙂

Fra Bale sykler vi slake bakker ned mot sjøen, og vi tar en sving innom to enorme campingplasser før vi sykler til et merkelig fenomen; En betongsirkel murt opp i gresset for ca 200 år siden hvor du kan høre din egen stemme som om du snakker i en mikrofon ( men kun om du står midt i sirkelen). Snodige greier!

20130510-064853.jpg

Sykkelturen går videre på en mix av asfalt og grus og innimellom er det noe som kan ligne bakker. Dog er det fortsatt uhyre lettsyklet i forhold til det jeg er vant til hjemmefra. Tempoet er relativt høyt og jeg kjenner at jeg koser meg litt ekstra i dag 🙂

20130510-065637.jpg

Omtrent midtveis i sykkelturen er det tid for mat, og vi stopper på en bondegård hvor live musikk høres helt ut på veien. Det viser seg at det er en tilstelning for eldre mennesker som må lide av dårlig hørsel siden volumet er enormt og musikken tragisk dårlig à la karaoke.

20130510-070032.jpg

Maten vi får servert er minestronesuppe (som ikke ligner den italienske varianten), brød, forskjellige typer spekeskinke og tre forskjellige oster, bl.a. trøffelost som smaker nydelig. Et stykke slik ost + trøffelolje blir innkjøpt for senere nytelse i Norge.

20130510-070332.jpg

Etter en lang og sen lunch sykler vi videre på mye grus og turens hittil teknisk vanskeligste parti. For de som driver med terrengsykling er ikke dette noen å snakke om, men for meg som trives best på asfalt er det teknisk nok. Søledammene fra i går er for det meste tørket opp, men ikke alle, så litt søle blir pent plassert på sykkel og sykkelshorts i dag og. 4,4 mil etter start er vi tilbake i Bale og klar for de siste 14 km tilbake til Rovinj på hovedveien. Det er stort sett slakt utfor hele veien så til tross for tre små stopp ( bl.a. på grunn av en punktering) gjør vi unna etappen på en halv time. Sykt deilig med litt tempo samtidig som jeg kjenner at kroppen fungerer bedre enn på lenge. Vonde lårmuskler har det vært fint lite av på denne ferien, og jeg savner dem ikke!

Kvart over åtte er vi omsider tilbake på hotellet etter en flott tur med høyere tempo enn tidligere i uka, og noen få, snille bakker. Vet at ikke alle deltagerne er enig med meg i min vurdering av bakkene, men det har vel med treningsgrunnlag og ikke minst aldersforskjell å gjøre. Å sykle her nede er lekende lett i forhold til områdene rundt Trondheim. Akkurat det er det ingen tvil om!

20130510-071307.jpg

På sykkeltur med Tor

Onsdag begynte for min del med en liten rusletur langs strandpromenaden etter frokost. Jeg fant noen steinblokker å slå meg ned på, og fikk endelig lest noen sider i boka jeg har med meg hit.

20130509-111912.jpg

Klokka tolv begynte dagens sykkeltur og rett før vi skulle starte åpnet himmelens sluser seg og slapp ned bøttevis med regn. Heldigvis ga det seg litt idet vi startet syklingen, men dessverre skulle ikke oppholdsværet vare. Vi startet turen langs kysten sørover før vi syklet på kryss og tvers litt mer inn i landet. Truende skyer var nesten overalt og vi så lyn fare over himmelen noen sekunder før tordendrønnene kom, og plutselig åpnet slusene seg igjen. Tidvis bare bøttet det ned og grusveiene ble forandret til gjørmebasseng.

20130509-112401.jpg

I løpet av sykkelturen gikk vi av syklene for å se på ruinene av en eldgammel landsby som hadde huset 1000 mennesker, og var ikke sykkelskoene mine våte fra før av, så ble de det hvertfall i løpet av denne rusleturen i høyt, klissvått gress.

20130509-112759.jpg

Etter en kort rundtur i ruinene syklet vi videre og innen sola endelig kikket frem igjen var vi søkkvåte og marinert i gjørme hele gjengen. Heldigvis er det jo godt og varmt her nede selv om det regner, men det er likevel mye triveligere å sykle i solskinn.

20130509-113040.jpg

Tilbake til hotellet syklet vi langs sjøen i herlig solskinn. Planen var egentlig at vi skulle ha syklet til byen for vinsmaking og fingermat fra Istria, men vi så ikke ut etter sykkelturen, så vi måtte legge veien innom hotellet for en dusj og klesskift før vi kunne sette oss ned på en restaurant.

20130509-113310.jpg

45 minutter er ikke lang tid for en dame som skal dusje både seg selv og klærne, samt vaske og tørke en tjukk hårmanke, men det gikk akkurat (takket være null sminketid). I samlet flokk gikk vi til byen og restauranten hvor vi fikk prøvesmake 2 hvite viner og en rød. Fingermaten besto av blekksprut i to varianter og noe som lignet ansjosfileter. Blekksprut er ikke min favorittmat så jeg spiste ikke så mye til tross for at jeg ikke hadde spist siden frokost. Vinen gikk dermed rett i fletta, så det var jo greit at det dreide seg om prøvesmaking og ikke vindrikking 🙂

20130509-114429.jpg

20130509-113622.jpg