Category Archives: Skogtur

17. mai i skogen

Endelig har vi fått temperaturer som er mer lik vår enn vinter – akkurat i tide til 17. mai. Nasjonaldagen startet vått og grått, men i løpet av dagen ble skyene jaget bort og sola varmet fra en knallblå himmel. Jeg tror det er maaaange år siden vi har hatt en såpass varm 17. mai.

Som vanlig tilbringer vi nasjonaldagen ute i naturen fremfor å søke mot byen og folkemassene der, og det virker som om stadig flere velger som oss.

Vi var på vei mot Jervfjellet da vi plutselig gjorde helomvendig. Skyene hang langt nedover åsene og det var yr i lufta. Mot Trolla virket det lettere, så da satte vi kursen dit i stedet.

IMG_2583

Herberndammen.

Turen gikk fra boligfeltet i Trolla til Herberndammen via nordenden av Nydammen. Rett før vi kom til Herberndammen smalt det til i leggen min og en ny muskelruptur var et faktum. Pokker heller… Det gjør så inderlig vondt, selv om dette virker å være en mindre ruptur enn den jeg pådro meg i mai i fjor. Vi kom oss videre til Herberndammen, og til min skuffelse var vi slett ikke alene der. Det ble derfor med en kaffekopp før vi ruslet nedover mot Nydammen igjen.

IMG_8090

Damhaugen i Trolla.

Denne gangen gikk vi ned til sørenden av dammen. Der står det en gapahuk og det er en grillrist tilgjengelig der. Med medbrakt ved fikk vi til et lite bål og stekte oss pølser til lunch.

IMG_8087

Pølser hører med til 17. mai.

Etter lunchen fulgte vi stien langs vannet mot nordenden. Det var kanskje ikke et veldig heldig valg leggen min tatt i betraktning, for det er ulendt og mye opp og ned der, men vi kom oss da omsider ut på kjerrevei igjen. Fordelen med å gå denne veien var at vi fikk nærkontakt med en hegre som vi hadde sett fra bålplassen. Vakker fugl!

IMG_2591

Hegre ved Nydammen. Vakker fugl, ikke sant?

På vei tilbake til bilen valgte vi kjerreveien ned til Holstdammen og videre til Damhaugen. Nesten nede ved bilen ble vi gjort oppmerksomme på en fjorårs elgkalv av noen andre turgåere. Den sto ganske nære stien og koste seg med nye skudd fra trærne. Nok en flott naturopplevelse på denne turen. Legg til hvitveis som dekker bakken, sol og blå himmel, så ble det en riktig så fin tur i marka selv om den begynte ganske grått og jeg pådro meg en bitteliten muskelruptur. Satser på at den leges fort, for i kveld kommer Mira-vofsen og skal være hos meg til søndag.

IMG_2594

Fine elgen som rakk å snu rompa til før jeg fikk opp kameraet.

Påskeferie – del 1

Hyttepåsken 2017 ble en iskald affære med mange minusgrader og mye vind. I begynnelsen var det også skikkelig grått og mye nedbør før det klarnet opp i løpet av langfredag.

Jeg skulle egentlig ha dratt på hytta allerede i palmehelgen sammen med min kjære og hans to voksne barn, men værmeldingen tilsa at jeg jeg like gjerne kunne bli i byen og jobbe og heller ta fri en dag i etterkant av påsken. Det skulle vise seg å være en meget bra beslutning!

Etter en regnfull jobbehelg i byen reiste jeg på hytta mandag ettermiddag. Fant ut at det ikke var noe å stresse med siden været var såpass dårlig, så jeg var en tur innom 3T før jeg kjørte oppover.

IMG_7774(1)

Eggavollen i kjedelig, flatt lys.

Tirsdag var det samme elendigheten og humøret mitt sank som en stein. Påskeferien er kanskje den ferien i løpet av året som jeg har aller mest bruk for. Da er mørketiden omsider over og det samme er årsoppgjøret (mer eller mindre i allefall), og energireserven er på et minimum. Da gjør det ingenting om været er såpass at jeg i det minste kan oppholde meg utendørs mer enn kun én time pr. dag. Det ble en skitur på onsdag, men spesielt lang ble den ikke. Mine nye felleski imponerer ikke, og er bakglatte som bare juling, så humøret ble ikke akkurat bedre av det.

Onsdag skulle min voksne sønn, Kristian, komme på besøk. Han skulle komme tidlig, sa han, men da jeg snappet han et bilde av værforholdene ble han i byen siden det hadde blitt godvær der, så han kom først oppover på kvelden. Ny skitur på meg og min kjære mens vi ventet. Jeg prøvde meg fortsatt med mine nye felleski, og denne gangen var bindingene justert så mye frem som mulig. Dette skal gi mindre glid og bedre feste, men det hjalp i grunnen ikke mye. Spennet er helt ok i forhold til min vekt, så da konkluderer jeg med at jeg overhodet ikke vil anbefale Madshus felleski til noen. Og for å si det sånn: humøret mitt ble definitivt ikke bedre av å vite at det var knallvær under to timer fra hytta mens jeg bakset i iskald vind i så flatt lys at man nesten ikke så hvor man gikk. Hadde det ikke vært for at sønnen min skulle komme, hadde jeg reist hjem denne dagen.

IMG_7779

Vind, snødrev og så flatt lys at man knapt ser hvor man går. Her har vi kommet til bua ved Storhøgdgruva.

Torsdag ga oss mer av samme møkkaværet som hittil i påska. Jeg hadde ikke engang lyst til å gå på tur, men siden jeg ikke ville slippe Kristian ut alene i ukjent område i så dårlig vær, ble det til at vi tok en skitur til bua ved Storhøgdgruva. Verken langt eller lenge, men været innbød ikke til de store utendørs-utskeielsene.

Fredag morgen dro Kristian videre til Oppdal, og jeg kjørte hjem. Tålmodigheten var oppbrukt for lengst, og jeg ville heller gå på beina i sol enn på skitur i snødrev, vind og flatt lys.

IMG_7776

Ikke mye utsikt å skryte av på vei mot Storhøgdbua.

Jeg fikk meg en lang runde i Estenstadmarka denne fredagen, og hadde årets første tur til Liaåsen. Det var kaldt i lufta også her, men det var i det minste sol så jeg hadde to kaffepauser på denne turen. Den første ved Lomtjønna og den andre ved Estenstaddammen. Ved Lomtjønna hadde noen gått fra et bål som fortsatt brant lystig. Greit nok at det fortsatt ligger en del snø i området, men man går da ikke bare fra et brennende bål hvor det fortsatt var mye kvist og greiner som skulle brenne??!! Før jeg forlot stedet sørget jeg for å pakke bålet fullt av snø slik at det sloknet. På kvelden var jeg en kjapp tur innom 3T for en styrkeøkt.

IMG_2446

Vinter og vår kjemper om overtaket i marka. Her fra Sellesmyra.

Lørdag morgen var jeg tidlig ute og labbet avgårde på Ladestien. Ladestien er alltid et populært turmål, men særlig om våren er det mange som søker mot sjøen og tidlig vår. Jeg var såpass tidlig ute at jeg fikk gå i fred for det meste. Turen gikk fra Korsvika til Sjøveien hvor jeg hadde en kald kaffepause før jeg returnerte til Korsvika for en siste kaffesup ute i solen.

Siden sola nå også hadde funnet veien til hytteområdet kjørte jeg oppover igjen denne ettermiddagen etter først å ha vært på 3T og spinnet i 50 minutter og kjørt litt styrke. Det gjelder å utnytte «byferien».

IMG_7816

Ladestien påskeaften.

 

 

Sommerferie i desember

Jeg liker å reise, men sommeren vil jeg helst ha i Norge. I november eller desember derimot; DA reiser jeg mer enn gjerne til sydligere strøk for en dose dagslys og varme. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha bosatt meg mye lenger sør i hele november, desember og januar. En gang uti februar hadde det passet å komme hjem – når skiføret er på plass og dagslyset vender tilbake med stormskritt. Men akk… enn så lenge må jeg bidra med min yrkesdeltagelse, så drømmen om sol og dagslys i mørketida får være nettopp det; en drøm, enn så lenge.

Ferie derimot – det kan jeg jo nyte nettopp fordi jeg jobber, og også denne gangen gikk turen til mine foreldres leilighet sør på Gran Canaria. Ferien ble en lett blanding av soling, turliv, trening, mat og drikke. En perfekt ferie i mine øyne.

9712A789-1A46-4076-A867-BCEE123CF7AF-COLLAGE

Solslikking, styrketrening og tur. DET er ferien sin det 🙂

Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om turene vi gikk denne gangen. Alle sammen er gått tidligere (minst en gang), og er utførlig beskrevet, så dersom du ønsker å gå noen av turene jeg viser bilder av i denne bloggposten, kan du bruke søkefunksjonen, så vil du få opp flere detaljer.

IMG_7101

Som vanlig gikk feriens første tur til Korset ovenfor Patalavaca. Hvem er det som kan mislike dette i desember?? Jeg bare spør!

IMG_7110

Ettermiddagsvandring langs kysten melllom Arguineguin og Patalavaca.

IMG_7130

Fra Våres Plass hvor fjellet stuper rett ned i Barranco de Arguineguin.

IMG_2355

På vei mot karpedammen fra Våres Plass. Dammen var en gedigen skuffelse og det finnes visstnok ikke karper i dammen lenger ifølge noen vi møtte der. Styr unna!

IMG_2366

Frodig landskap på vei til Veneguera fra Mogán. Her en bananplantasje.

IMG_2371

Mogan – Veneguera T/R er en tur som anbefales. Koselig landsbytorg i Veneguera hvor man kan få både mat og drikke. Her er vi på vei ned mot Mogán og turens ende.

IMG_2374

Lunch i Puerto de Mogán hører med til sydenferien vår, synes vi.

IMG_2363

Vestsiden av Gran Canaria byr på ville, vakre fjell.

IMG_7187

Turene vi går rett fra leiligheten passerer ofte gjennom en geitefarm. Hvor mange geiter bonden har, vet jeg ikke, men det er ikke få!

IMG_7201

Sangria ved sjøen mens sola synker ned bak horisonten er en helt ok feriesyssel.

IMG_2396

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás fra Montaña Altavista. EN tur jeg stadig vender tilbake til.

IMG_7230

Vi blir bortskjemte med vakre solnedganger på Gran Canaria.

IMG_2399

Gran Canarias ville indre fjellverden sett fra stien mot Altavista.

25973A61-451E-4CA7-9EA7-8CD3B1F543BC-COLLAGE

Arguineguin. Ikke veldig vakker, men enda ganske autentisk.

14 dager går fort og før vi visste ordet av det, var det tid for hjemreise og julefeiring i Norge. Vi fikk gjort mye av det vi hadde tenkt, men som vanlig, slett ikke alt. Enda godt at Gran Canaria ikke går noen vei!

Jervfjellet – Trondheims nærfjell

Det er lenge siden jeg var på Jervfjellet, men medio oktober var kjæresten og jeg tilbake. Nydelig blå himmel og solskinn, men jammen blåste det godt denne dagen, og vinden var ikke akkurat noen sommerlig fønvind. I samme øyeblikk som vi satte bena utenfor bilen fikk vi et forvarsel om hva som ventet på toppen, men samma det! Vi var klar for topptur i Trondheims forgård.

img_2318

På vei oppover i gammel skog på lettgått skogsbilvei.

Turen til toppen fra Jervskogveien er ikke lang, men den er tildels bratt, dog uten å være luftig eller ekkelt bratt på noe tidspunkt. Turen begynner i skogen på fin sti og etterhvert som man vinner høyde kommer også utsikten. Skogen blir mer glissen og myrlandskapet overtar når man nærmer seg toppen. På toppen er det hardt fjell og nydelig utsikt i alle retninger. Det som først fanger blikket til de fleste er nok Jonsvatnet som på solskinnsdager ligger langt der nede og blinker blått og forlokkende. Etterhvert legger man kanskje også merke til Gråkallen, Vassfjellet og Baklifjellet, ja til og med deler av Trollheimen og Orkdalsfjella synes fra toppen av Jervfjellet; Trulsen.

img_2323

Det er alltid like deilig å stå på toppen av Jervfjellet på en godværsdag og nyte utsikten. Denne veien er det Jonsvatnet som fanger blikket.

Dessverre kan turen opp til Trulsen være svært gjørmete. Denne dagen var det heldigvis litt frost i bakken, så vi unngikk å få skoene totalt marinert i gjørme.

Med utsikt følger som regel vind. Mye eller lite, det varierer, men det er sjeldent man står på en topp uten å måtte kle på seg litt ekstra. Ei heller på Jervfjellet, og i dag blåste det noe infernalsk på toppen. For ikke å bli tatt av vinden måtte jeg sette sjøbein mens vi tok bilder og nøt utsikten. Iskald var den også, vinden, så vi måtte finne ly i skrenten rett nedenfor toppen. Utsikten blir jo selvsagt litt redusert da, men for i det hele tatt å kunne spise lunchen vår på toppen måtte utsikten ofres. Det ble likevel en kort lunch. Det ble for kaldt rett og slett selv om vi fant le for vinden og jeg dro en dunjakke utenpå de andre klærne.

img_2322

Toppen av Jervfjellet; Trulsen, er naken og gir gode betingelser for både utsikt og vind.

Siden det er stupbratte fjellvegger på nordvestsiden av Jervfjellet er det ikke noen annen mulighet for å komme seg ned enn å rusle samme veien tilbake som  vi kom hvis man har bilen parkert på Jervskogveien. Det gjør i grunnen ikke så mye for det er en flott tur uansett hvilken vei man går.

img_2328

Myrlandskap med furuskog. Jeg elsker slikt terreng. Tunggått, javisst, men det er noe med roen i slik landskap som appelerer til meg. Noe tidløst som vitner om både fortid, fremtid og nåtid.

Vi var ikke alene på tur denne dagen. I løpet av de årene jeg har gått tur i dette området har det vært økende ferdsel her. Mens jeg kunne gå alene de første par årene er det nå en sjeldenhet, men ferdselen her er likevel ingenting sammenlignet med Bymarka. Heldigvis. Stien opp til Trulsen tåler ikke slike folkemengder. Allerede i dag er terrenget ganske ødelagt av ferdselen, så dersom folkemengden på tur her skal fortsette å øke, tror jeg det må tilrettelegges mer i form av drenerte stier osv. slik at terrenget ikke ødelegges totalt. Av to onder foretrekker jeg da mer tilrettelegging, for jeg kan jo ikke ønske meg mindre folk på tur når jeg vet hvor viktig friluftsliv er for både den fysiske og mentale helsa.

img_2329

Jervfjellet like før man begynner på den siste stigningen mot toppen.

Gjensyn med Marenvollen

I nærheten av Harsjøen ligger en seter som i helgene i juni – september serverer middagsbuffet. Denne måtte selvfølgelig prøves, så en overskyet lørdag mot slutten av september kjørte vi innover dalen og fulgte geiteskiltene som var satt opp for å vise vei.

img_6544

Gjetbergsvollen.

Buffeten består av diverse tradisjonsretter. Det smakte godt, men som alltid med buffeter, preges maten av at den holdes varm over tid. Slike «slitasjetegn» var det ikke på dessertbordet som var særdeles rikholdig og alene verdt prisen på 375 kroner, spør du (søtmonsen) meg!

Etter middagen var det på tide å bevege seg litt og vi kjørte tilbake et stykke der vi kom fra. Ved veien som går inn til Marenvollen parkerte vi og fortsatte innover på veien til fots. Det er ikke lange biten inn til turistforeningshytta, og det er kun noen få hundre meter på sti, resten er vei fra denne siden.

img_2061

Fjellet Rauhåmmarn (som jeg skulle bestige noe senere på høsten) sett fra veien inn til Marenvollen.

Forrige gang vi var på Marenvollen kom vi gående fra Røros, og det er en dagsmarsj. Hytta sto der akkurat slik som jeg husket, men siden vi ikke hadde med oss DNT-nøkkelen måtte vi nøye oss med  beskue den utenfra.

img_2062

Marenvollen; selvbetjent DNT-hytte.

På vei tilbake mot bien stoppet vi ved Korstjønna og tok en kaffepause der. Selv om det var gråvær var det nesten helt vindstille og en nydelig stemning ved vannet. Ikke lange turen denne dagen altså, men frisk luft og litt mosjon etter en heavy middag ble det iallefall.

img_2059

Stille lørdag ved Korstjønna.

Telttur i Flensmarka

Det er godt over en måned siden jeg gikk denne turen, men her kommer omsider turrapporten.

Helt siden jeg var i Flensmarka i mai har jeg hatt lyst til å dra tilbake for å komme meg lenger inn i marka enn snøsmeltingen tillot i mai. Av en eller annen grunn har det ikke blitt til at jeg har gjort det før nå (til tross for mange muligheter), men omsider fikk jeg pakka (en stappfull) sekk og la avgårde en vakker sensommeronsdag i midten av august. Værmeldinga viste godvær midt i uka og jeg tok ikke sjansen på å vente til helgen, så et par dager av flexitidkvoten ble brukt på denne turen. Særdeles vel anvendte flexitimer skulle det vise seg.

img_1851

Ved Nedre Olbekktjønna omtrent 30 minutter etter start. Flenskampan i bakgrunnen. Inn dit skal jeg!

Utgangspunktet var det samme som sist; rett før Langen Gjestegård på vei mot Synnervika. Planen var å komme seg inn til Flensjøen og slå leir der. Videre hadde jeg også lyst til å bestige Flenskampan når jeg først var i området. Dette massive fjellet med sine fire topper ruver godt i terrenget og kan sees fra utallige plasser i regionen.

Det var deilig varmt da jeg startet turen og insekter var det fint lite av. Myggsprayen jeg hadde i sekken kunne jeg godt ha lagt igjen hjemme for jeg observerte vel ikke mer enn 5-6 mygg på disse to dagene. To av disse rakk å stikke meg og lever ikke lenger.

img_1855

Idyll ved Stortjønna. Langt tørrere her denne gangen enn sist jeg var innom tjernet. Den gangen kom jeg ikke lenger enn til enden lengst bort på bildet.

Første pause var ved Stortjønna etter en drøy times rolig gange. Dette var så langt inn jeg kom i mai, så det var artig å kunne krysse myrene videre innover langs vannet. Ved noen berg slang jeg sekken på bakken og tok en pustepause. Uvant å gå med så tung oppakning, men egentlig gikk det veldig greit.

Femten minutter senere var jeg på beina igjen og tok fatt på siste etappe mot Flensjøen. Terrenget stiger jevnt og trutt (med noen små nedoverbakker innimellom). Underlaget er stort sett tørt og fint, men veldig steinete, så det nytter ikke å se seg omkring mens man går. Det gjelder å se hvor man plasserer føttene!

img_1912

Steinete terreng i Flensmarka, men ikke direkte ur.

Før man når Flensjøen er man over skoggrensen. Det betyr som oftest mer vind, så også i dag, men den var ikke veldig kald, så jeg kunne fortsatt gå i singlet og shorts. Stien jeg fulgte går ikke helt ned til sjøen, men passerer i stedet ganske nære Kamptjønnan. På en landtunge mellom de to tjernene var det riktig så vakkert, og jeg tenkte at det ville være en ideell teltplass. Det eneste som voldet litt bekymring var vinden. Var det litt for vindutsatt her? Hva om det blåste skikkelig opp?

img_1860

Utsikt mot Vigelfjella fra en høyde på vei mot Flensjøen. Enda er jeg ikke over tregrensen.

Jeg la derfor fra meg sekken og tok en rekognoseringsrunde, men fant ikke noen egnet teltplass som ga god ly for vinden. Jeg måtte vel i tilfelle ha gått ned til Flensjøen, men det fristet ikke med tanke på at jeg senere på ettermiddagen hadde planer om å fortsette på stien og gå på Flenskampan. Jeg besluttet derfor at jeg skulle slå leir på eidet mellom tjernene. Jeg måtte lete en stund for å finne en plan og relativt steinfri plass, men omsider fant jeg det jeg lette etter. Flaks at det også var en gigantisk stein der som kunne fungere som ryggstøtte, samt at det var bygget opp et ildsted like i nærheten.

img_1872

Min bolig denne natten. Idyllisk beligenhet og utsikt fulgte med «på kjøpet».

Etter litt knoting sto omsider teltet slik jeg ville ha det. I så porøs jord med mye stein er det ikke bare bare å få plugget teltet fast, så jeg hadde brukt litt tid på å løsne noen tunge steiner som jeg la oppå teltpluggene. I tilfelle det blåste opp ville jeg ikke ligge å bekymre meg for om pluggene skulle løsne.

Omsider var det tid for litt mat.  Klokka var blitt laaaangt utpå ettermiddagen, og jeg vurderte om jeg skulle droppe toppturen. Nei, det var for surt. Dessuten så det ut til å være bare en «svipptur» bort til toppen. Noen høydemetre javel, men det kunne da ikke ta all verdens tid å komme seg til topps når kartet sa at det skulle være omtrent 5 km. dit? Klokka ble bortimot fem på ettermiddagen før jeg omsider la avgårde mot Flenskampan med betydelig lettere sekk.

img_1908

Mot Flensjøen.

Jeg holdt meg på den rødmerka stien, og det hadde jeg tenkt å gjøre til jeg var nesten oppe i skaret mellom toppene på høyde 1185 og 1214. Der skulle jeg skrå direkte mot den høyeste toppen på 1292 moh. Men himmel og hav så lange kilometrene var denne ettermiddagen. Innen jeg var kommet så langt at jeg skulle forlate stien var jeg egentlig drittlei av å gå. I tillegg kjente jeg på et gnagsår under den ene tåballen.

img_1877

Lettgått tereng på en morenerygg på vei mot Flenskampan. Deilig med en pause fra all steinen.

Idet jeg forlot stien ble det 100 ganger tyngre å gå. Myk mose og lyng som jeg sank langt nedi og som også gjemte steiner jeg «snublet» over  er ikke spesielt lettgått. Når det i tillegg begynte å skye kraftig til kjente jeg at motivasjonen svant mer og mer. Til slutt tok jeg endelig beslutningen. Jeg snur! Bare 100 høydemetre under toppen, men det var ikke noe gøy å være på tur mer. Et begynnende gnagsår plaget meg mer og mer, og muskulaturen begynte også å si at nok er nok. Jeg satte meg på en stein og tok en pause som jeg benyttet til å ringe min kjære. Her oppe i høyden var det dekning på telefonen, det var det ikke nede ved teltet.

img_1880

Utsikt mot Flensjøen og Kamptjønnan på vei opp mot Flenskampan.

Så begynte returen. Jeg hadde ikke kommet langt før jeg igjen måtte sette meg ned. Denne gangen for å teipe tåballene så det ikke skulle bli skikkelig gnagsår, deretter fortsatte jeg ned mot teltet. På veien samlet jeg litt nedfalls tyrived som jeg hadde sett på veien opp. Et kveldsbål i mørket som senker seg på denne tiden av året er alltid deilig.

img_6379-1

Kveldsbål på tyrived. Både varmer og lukter godt.

Tilbake ved teltet ble det å koke vann til en Real turmat, denne gangen kebabgryte. Det er ikke akkurat et gourmetmåltid, men det er lett å bære med seg og tar liten plass og metter iallefall meg. Etter maten fyrte jeg bål i ildstedet som var rett ved teltet. Det blåste litt, men siden ildstedet var bygget som et lite hus tok jeg likevel sjansen. Et bål gir både lys og varme, og jeg benyttet også sjansen til å koke vann til en kopp kaffe og sparte dermed på gassen til brenneren. Solnedgangen denne kvelden var helt fantastisk. Med en del skyer på himmelen ble det et sterkt og variert fargespill på himmelen som varierte i intensitet og farger jo lenger etter solnedgang det var.

img_1903

Solnedgangen var eksepsjonell vakker denne kvelden. Fargene skiftet fra minutt til minutt og ga meg en fantastisk forestilling.

Når all tyrived var oppbrent var det på tide å hoppe i soveposen. Som alltid sover jeg elendig i et slikt trangt hylster, så jeg fikk hørt atskillige kapitler i lydboka jeg hadde på mobilen. Litt dupping innimellom ble det, men noen god sammenhengende nattesøvn kan jeg ikke regne med på telttur. Det er en pris jeg er villig til å betale for å få oppleve dager og kvelder som denne.

Morgenen etter var det overskyet til utpå formiddagen, men vinden som hadde rusket godt i teltet gjennom natten hadde løyet. Helt greit med overskyet vær på morgenen når man ligger i telt. Da slipper man å bli kokt levende allerede klokken 06.00! Det var derfor ikke veldig tidlig da jeg krabbet ut av teltet etter å ha nytt de første par kaffekopper inne i teltet med soveposen rundt meg.

img_6416

Stille morgenstund ved Øvre Kamptjønna.

Skydekket sprakk etterhvert opp, og det ble en vakker morgen ved tjernene. Morgenduggen på teltet forduftet med vind og varme og jeg var veldig fornøyd med å kunne pakke ned et tørt telt før jeg begynte på returen.

Den gikk for det meste langs samme sti som jeg gikk inn i marka, men jeg la inn en omvei til Grådalsbua. Hyggelig gjensyn med denne lille bua hvor man kan overnatte gratis. Jeg skulle ikke overnatte, så jeg nøyde meg med å lage kaffe på primusen. Denne ble inntatt mens jeg leste i gjesteboka og nøt solstrålene som maktet å trenge gjennom tett løvverk.

img_1918

Gjensyn med Grådalsbua. Det har vært en del folk innom i sommer iht gjesteboka, men direkte folksomt kan jeg ikke si at det har vært.

Vel tilbake ved bilen tenkte jeg som jeg alltid gjør at jeg må komme meg ut på overnattingsturer med telt oftere. Det er fantastisk å kunne vandre i stille ensomhet hele dagen og også kunne nyte kvelden og natta ute. Det tilfører turen en større dimensjon av ro og tilstedeværelse, og det tror jeg mange av oss trenger i en hektisk hverdag hvor vi hele tiden bombarderes med lyder og inntrykk.

 

Sykkeltur i Mølmanndalen og utendørs kveldsteater på slagghaugene

En gang i tiden syklet jeg mye mer enn jeg gjør nå, og den tiden er ikke veldig mange år tilbake. Fotturene tok imidlertid mer og mer over for sykkelturene, og det er ingen tvil i mitt hjerte og min sjel om at det er fotturene som er min lidenskap. Fottur er å leve livet i sakte film. Å ha tid til å sanse; se, lukte, høre og føle, og ha tid til å fordøye alt dette. Noen synes sikkert at de klarer dette også på sykkel, men jeg er ikke der. Sykkel går for fort rett og slett. Når det er sagt, er jeg likevel tilhenger av litt variasjon, for som jeg pleier å si: variasjon er livets krydder. Sommerferien inneholdt derfor også en sykkeltur innimellom alle fotturene.

IMG_1800

Første stopp etter ikke så veldig lang tid: Mølmannsgården. En vakker gård midt i dalen.

Mølmannsdalen har jeg skrevet om tidligere her på bloggen. Det er et lite paradis av furuskog og små innsjøer. Et nydelig område å vandre i, men også svært velegnet for å sykle i. Vi tok med oss syklene til Røros en dag da vi skulle bo på hotell en natt for riktig å kose oss med god middag før  utendørsforestillingen Elden på kvelden.

Men før både middag og Elden skulle det sykles. Ruten vi skulle sykle, har jeg syklet en gang for mange år siden. Da uten sykkelsko og med kraftig motvind på vei tilbake til Røros. Denne gangen var det så godt som vindstille og jeg syklet med sykkelsko. Riktignok var det ganske overskyet ved start, men fin temperatur og som sagt nesten vindstille, så det skulle ikke stå på været!

IMG_1806

Andre og siste pause for dagen ved Rismotjønna.

Utgangspunktet var parkeringsplassen ved inngangen til dalen og vi syklet langs veien som går inn til Mølmannsgården. Her tok vi en liten pause før vi syklet videre på kjerrevei mot Skjevdalen. Derfra bar det ut på asfaltveien mellom Røros og Synnervika og tilbake til parkeringen. Vi var ikke helt klar for å avslutte dagens utendørsopplevelse riktig enda, så vi syklet nok en gang innover veien til Mølmannsgården, men kun et lite stykke. Målet var gapahuken til Barnas Turlag ved Rismotjønna. Sola hadde kommet frem og det var deilig å sitte på benken og kjenne varmen fra sola mens furuskogen lå stille omkring oss og det blinket i tjernet.

IMG_1803

Sandstrand ved Rismotjønna.

Tilbake ved bilen viste GPS’n 27 km. på sykkelsetet. Godt fornøyd med oss selv tok vi inn på Røros Hotell og begynte å glede oss til middag før kveldens forstilling. Og det må jeg si; har du aldri sett Elden før, er det noe du definitivt bør prøve å få med deg!! Det er sjeldent jeg er helt satt ut etter en teaterforestilling, men det ble jeg denne kvelden. Slagghaugene på Røros er kulissene for dette stykket som handler om noe så trist som krig.Forstillingens krig ligger helt tilbake til 1719 da svenskene invaderte Midt-Norge under ledelse av General Armfeldt og tragedien som skjedde da tusenvis av soldatene frøs ihjel i Tydalsfjella da de skulle gjøre sitt tilbaketog. Forestillingen er sterk nok i seg selv, men det at den spilles utendørs på kvelden på slagghaugene i Røros  med fantastisk lyssetting forsterker inntrykkene voldsomt. Vi var så heldige at det var skyet, men oppholdsvær hele kvelden. Idet mørket senket seg sprakk skydekket opp og solnedgangens dramatiske farger skapte ytterligere inntrykk. Det var mektig. Rett og slett en mektig opplevelse. Jeg klarte ikke å si noe på lenge, lenge etter forestillingen og hadde problemer med å sovne den kvelden. Dessverre er forestillingens tema like aktuelt den dag i dag. Krig…  Under er to bilder fra forstillingen. Ikke all verdens kvalitet, men det er grenser for hva man skal kunne forlange av en mobiltelefon.

IMG_6325

IMG_6328

Lunch på Grønlia

Sist mandag gikk jeg en rundtur fra Vådan om Grønlia. Planen var å spise lunch på denne markahytten som er den eneste som har åpent på mandager. Sol fra nesten skyfri himmel, så det kunne blitt riktig så hett hadde det ikke hadde vært for en kald nordavind.

IMG_5812

Blomstereng ved Stykket. Akkurat nå er sommeren på sitt mest fargerike. Det er dette jeg lengter etter hele vinteren!

Grusvei hele veien innover til hytta, så kilometrene går fort unna. Idet jeg nærmer meg hytta ser jeg at det er folk overalt. På en mandag? Midt på dagen? Jeg hadde sett frem til en stille og rolig lunch i solveggen, men nå vurderte jeg sterkt å bare gå videre med en gang. Sulten fikk meg imidlertid til å stoppe. Det meste av folket viste seg å være en gruppe på 40 mennesker som skulle spise inne, så når de forsvant inn ble det riktig så trivelig ute.

IMG_0827

En liten collage av noen av bildene jeg tok denne vakre dagen.

Etter lunchen fortsatte jeg rundt Skjelbreia. Ved stien til Klokktjønna tok jeg av og fulgte denne til jeg kom ut på veien mellom Vådan og Hallsetaunet. Da var det ikke langt igjen til bilen. En nydelig dag i marka i et området det er lenge siden jeg har vært i. Det var absolutt på tide å avlegge denne delen av Bymarka en visitt igjen.

IMG_5808

Ved Klokktjønna. Masse vannliljer her som var like ved å blomstre.

Ruglråen

Nedenfor hytta, i dalen, ligger en dyp canyon (elvegjel, juv). Den heter Ruglråen og starter et stykke lenger sør og ender et stykke lenger nord. Nede i juvet renner elven Rugla. Juvet er ca 5-6 km. lang og over 100 meter dypt på det meste.

IMG_0817

Villniss!

Sist helg var vi på utforskerferd både lørdag og søndag i dette spennende juvet. La det være sagt med en gang: Her her bare sporadisk sti (iallefall der vi gikk), og for det meste er det vilt og bratt, og nesten ufremkommelig. Særlig vestsiden er stupbratt. At det har bodd folk her en gang er nesten umulig å forestille seg, men det har altså vært mennesker som har hatt sitt livsverk  i dette trange, dype juvet.

IMG_5778

Stupbratte fjellvegger på vestsiden av juvet.

Vårt første møte med juvet skjedde fra oven. Vi gikk fra hytta, krysset RV30 og fulgte en gammel traktorvei et stykke før vi fortsatte over myr og lyng til vi sto på kanten av et enormt stup. Jeg som har en smule høydeskrekk kjente at det kilte skikkelig i magen og at beina liksom visnet bort. Helt ut på stupet beveget jeg meg derfor ikke, men opplevelsen var like fullt stor.

IMG_5782

Min kjære studerer fossen som skal være ca 30 meter høy.

Vi ruslet langs juvet i retning sør et stykke og plutselig dukket det opp en foss der nede. Jeg antar at det var Råfossen vi så. Vi så også flere steder hvite fjær langs kanten av stupet. Er det ørna som har hatt seg et rypemåltid eller flere? Det skal visstnok finnes ørn i juvet.

IMG_5779

På kanten av stupet med Råfossen i bakgrunnen.

Dagen etter forsøkte vi å gå oppover juvet fra starten i nord; Engan Skanse. Engan skanse er en skanse ble bygget i 1678 for å stoppe svenskene og det sto et slag her i 1679. Så mye er det egentlig ikke å se her, men en gresskledd opphøyning er vel kanskje den gamle skansen?

Vi tok oss ned en skråning og kom til Rugla og begynte å følge denne sørover. Først over en slette, så inn i skogen over stokk og stein. Det ble stadig brattere og stadig mer ufremkommelig. Et stykke oppi juvet sa jeg stopp. Kjæresten krysset elva der den nesten var på sitt bredeste og påsto at det var sti på andre siden, men det hadde jo vært sti der vi hadde gått også… et stykke. Så hvem vet om stien på andre siden stoppet like oppi der?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ruglråen – vill og vakker. Kjæresten har nesten kommet seg over elva.

Nei, jeg nektet å krysse elva, så det var bare å ta seg tilbake til Engan via en liten omvei opp og innover igjen på det som så ut som en gammel traktorvei. Også denne stoppet i et ugjennomtrengelig buskas, så vi snudde og returnerte til bilen.

Jeg er ikke helt ferdig med Ruglråen enda. Etter å ha finstudert kartet har jeg sett meg ut et nytt sted for å forsøke å komme med ned i Råen. Målet er å komme meg til Salomeråen. Her bodde Salome (1759-1848) med familien sin i mange år og det skal finnes rester av et eldhus der. Til tross for at det ser ugjestmildt ut der nede kan det ikke ha vært helt ille, for både Salome og ektemannen Iver ble riktig så  gamle før de vandret. Salome rundt 90 år, ektemannen rundt 83 om jeg ikke husker feil.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Idyllisk lite skogstjern rett ved veien.

Rolf Engan har skrevet Salomes historie i en bok som enkelt og greit heter «Salome». En fasinerende fortelling om en sterk kvinne som fant glede i nesten ingenting (sett med våre velstandsøyne) og levde et liv i takknemlighet for det lille hun hadde. Absolutt verdt å lese, spesielt for de som på en eller annen måte har en tilknytning til Holtålen/Røros.

Middag i marka

Vi er heldige vi som bor i Trondheim. Marka er tett på byen og gir et utall av muligheter til å utøve friluftsliv på den enkeltes premisser. Men ikke nok med det! Flere av markahyttene tilbyr middag en eller flere kvelder i uka. Jeg har mange ganger benyttet meg av Estendstadhyttas middagsserveringer på onsdager, men torsdag 16. juni hadde jeg avtalt med min kjære at vi skulle avlegge Elgsethytta et besøk for å sjekke ut tacobuffeten deres.

Heldigvis sjekket jeg hyttas Facebookside før vi dro, og fant da ut at hytta var stengt onsdag – fredag den uken for legging av nytt gulv. Dermed måtte det bli middag på Rønningen i stedet.

IMG_5767

Søvskakkeltjønna mellom Granåsen og Rønningen.

Vi gikk fra Granåsen i nydelig sommervær. Det var rett og slett steikhett opp gjennom skogen. Fluene har begynt å komme og svermet rundt våre svette hoder. På Rønningen var det en liten trekk, så vi kunne spise middagen vår ute.

Dagens meny var «kjøtt i mørke» med kokte grønnsaker og potetmos. Dessverre var det skuffende lite smak på hele retten. En liten nedtur der altså, men vi ble iallefall mette og en skogstur en helt vanlig torsdag i nydelig sommervær kan aldri bli feil.

IMG_5764 (1)

Utsikt fra terrassen på Rønningen mot Vassfjellet.