Category Archives: Skogtur

Nærturer

Selv om jeg foretrekker fjellturer er det ikke mulig for meg å være på fjellet hele tiden. Derfor må noen turer være bynære. Det i seg selv trenger ikke automatisk bety skogturer for noen «fjell» finnes i nærheten av Trondheim. Jervfjellet er selve nærfjellet mitt og en flott tur som jeg ofte har gått. Baklifjellet (også kalt Vennafjellet) er en times kjøretur unna, og Vassfjellet enda nærmere. Nå er det riktignok ikke mulig å verken kjøre til eller parkere på Skjøla (mitt foretrukne utgangspunkt for turer i Vassfjellet) for tida, men fjellet ligger der og skal vel ingen steder, så jeg håper på muligheter senere.

IMG_4598

Jovatnet.

For en tid tilbake var jeg på nye stier i Malvikmarka. Jeg parkerte der jeg vanligvis pleier å parkere når jeg skal på tur til Jervfjellet, men denne gangen valgte jeg å følge en sti nordover i stedet for sørover. Stien ledet meg til Jovatnet. Jeg fortsatte rundt vannet til en hytte som lå på en høyde ovenfor vannet. Herfra og tilbake til bilen måtte jeg etter kort tid ut i stiløst terreng. Å følge vannet på norsiden er ikke mulig idet berget stuper ned i vannet her. Jeg havnet imidlertid vel langt «inn i landet», men kom meg da tilbake til bilen selv om jeg forlot vannet litt tidligere enn tenkt. En rolig rusletur på en times tid i nytt terreng gjorde godt for psyken. Kroppen fikk vel ikke all verden til trim, men en times rolig tur er uansett mye bedre enn å sitte på ræva i sofaen.

IMG_4610

Jovass-stuggu i vestenden av Jovatnet.

Søndagsturen for en drøy uke siden gikk til høyeste punktet i Malvik kommune. Jeg har krysset av denne kommunetoppen for noen år tilbake, men KE manglet den. Dermed ble det tur dit med utgangspunkt fra bommen rett nedenfor toppen av Baklifjellet. Toppen i Malvik er jo strengt tatt ingen topp, men det er nå engang høyeste punktet i kommunen som ikke er kjent for sine høye fjell.

IMG_4637

Tjern ikke langt fra toppen av Baklifjellet.

Til tross for en «toppløs» tur er det en trivelig tur i fjellterreng ganske nært Trondheim. Siden sist jeg var her har det blitt en sti hele veien til toppunktet. Det var det ikke sist jeg var der. Jeg vil tro det er TT sin lansering av #opp24 som er årsaken til det. Greit nok, men jeg må innrømme at noe av gleden for min del er å finne veien selv vha kart, kompass og/eller gps. Dersom stien er merket eller veldig oppgått som denne er ikke gleden ved å nå målet like stor som om jeg har måttet finne veien selv. Det er noe med mestringsfølelsen som ikke blir like stor når alt er så tilrettelagt. Jeg innser at det i et folkehelseperspektiv antagelig må en del tilrettelegging til, men jeg håper ikke vi kommer dit at absolutt alt må tilrettelegges for at folk skal gidde å lette på ræva.

IMG_4634

På høyeste punkt i Malvik kommune.

Reklamer

I mål – med et nødskrik på årets siste dag

Med 2 timers innsats på 3T i dag (styrke og spinning) kom jeg akkurat i mål med mine 425 timer tur/trening i løpet av 2017.  Normalt burde jeg ha klart godt over 425 timer, men når halve november forsvinner i sykdom ble det plutselig mange timer å skulle ta igjen i desember. Det så jeg for såvidt ikke så mørkt på siden jeg skulle ha ferie i halve desember og normalt går mye tur når jeg er på Gran Canaria, men når murringen i hælen plutselig slo ut i en «førsteklasses» hælbetennelse ble jeg litt motløs. Hælbetennelsen er så vond at jeg neppe burde ha gått de timene jeg har gått på Gran Canaria, men det er det som er med slik mål da; de drar meg med, for jeg vil så gjerne klare det jeg har satt meg som mål. Og det klarte jeg. Fornøyd med det, ikke så fornøyd med hælen. Den må nå få hvilesårt tiltrengt hvile, så det blir lite gåing fremover. Håper at den vil være med på skiturer i vinter i stedet.

IMG_3085

Siste innsats i 2017.

Mål for 2018 er nå litt usikkert pga betennelsen. Blir den langvarig kommer jeg til å slite med å få til 425 timer som  i år, men jeg satser på å få det til. Blir det en kortvarig betennelse (håper, håper….), kommer jeg til å øke på antall timer. Alt mellom 450 og 500 timer – avhengig av når betennelsen evt. slipper taket.

Hvorfor mase sånn med å sette  meg mål? Fordi det motiverer. Enkelt og greit. Det får meg ut på tur og trening også på de dagene hvor jeg har mest til å ligge på sofan, og både kropp og psyke har godt av å være i bevegelse. Ikke slik å forstå at jeg aldri har en dag uten tur eller trening. Det har jeg selvsagt, men de dagene bør ikke bli for mange. Da begynner jeg å mistrives og savner bevegelse og aktivitet.

IMG_7639-COLLAGE

Noen av turene jeg gikk i 2017. Håndplukket for å unngå at de alle hadde grå himmel.

Målsettinger trenger ikke bare handle om antall timer man er i aktivitet gjennom året. Jeg bruker også samlerlister for å motivere meg selv til å sjekke ut nye turområder. Blant annet «samler» jeg på fjelltopper i Holtålen og Røros kommune, samt kommunetopper i Sør-Trøndelag. Sistnevnte liste går det trått med, men jeg er motivert for å ta et jafs av den til sommeren om hælen blir bra. Mangler blant annet nesten alle toppene på Fosen, så der må jeg legge inn en innsats.

Turåret 2017 er historie. Mange fine turer har det blitt også i år selv om jeg synes året har vært veldig grått værmessig, og det synes også på bildene fra årets turer. Håper inderlig at 2018 tar med seg mer sol til Midt-Norge.

God nytt tur-år!

Skarven (975 moh) – listetopp i Holtålen

Turdato: 17.08.2017

Hvorfor jeg ikke har tatt denne toppen tidligere har jeg ikke noe godt svar på, for den ligger ikke veldig langt fra hytta, ei heller er det langt å gå fra bilen for å komme til toppen. Denne ettermiddagen i august skulle den omsider til pers etter at jeg hadde benyttet formiddagen til å plukke multer i hytteområdet.

Det er utallige fjell i Norges land som heter Skarven, ja selv i Holtålen er det iallefall 2 eller 3 fjell som heter nettopp Skarven. Toppen jeg skulle bestige denne dagen ligger ved Øyungen i Hessdalen.

IMG_1781

Mot toppen. Et flymerke markerer toppunktet.

Jeg fikk parkert bilen ved veien oppe i et hyttefelt. Derfra fulgte jeg noe som lignet en traktorvei et lite stykke før jeg befant meg i stiløst myrterreng. Traktorveien skulle vise seg å ha vært brukt til å bore etter vann for hyttene, for det var flere vannbrønner opp gjennom der jeg gikk.

Det er utrolig mye skrenter og knauser i dette området og litt vanskelig å få oversikt. Jeg var derfor glad for at jeg hadde med gps’n. På den måten slapp jeg å rote for mye rundt før jeg sto på toppen, bare halvannen kilometer etter start.  Nydelig utsikt over Hessdalen med dens runde fjelltopper, og ikke minst Øyungen selvfølgelig. Jeg så også over til Båttjønndalen hvor vi hadde vært og fisket tidligere i sommer.

IMG_1773

Fra toppen av Skarven med utsikt over Øyungen.

På vei ned valgte jeg først å gå langs topp-partiet et stykke før jeg begynte å skrå nedover. Et stykke ble det veldig bratt, men det gikk greit. Det er bare å ta tiden til hjelp så går det meste. Nede på myrene fulgte jeg samme rute ned som jeg kom opp. Lite multer å se, og det lille jeg så virket som om det var frostskadd.

IMG_1782

Myrterreng – helt typisk for Holtålen og Trøndelag.

Svenuken

Jeg ligger seriøst etter med turrapportene, og har ikke kommet lenger enn til 1. august, så nå er det virkelig på tide med en raptus her. Hvor har sensommeren og høsten blitt av? Med dette tempoet er jeg pensjonist i over-i-morgen!

Etter en tre-dagers roadtrip i Midt-Norge var hytta destinasjonen for resten av sommerferien. Beliggenheten ikke langt fra Røros tilsier at vi har et utall turmuligheter i nærheten, og denne sommeren ble til og med den første hvor jeg fisket igjen etter veeeeldig mange år uten. Artig, men noen fangst ble det ikke på meg. Neste år derimot….! Da skal ørreten bare passe seg!

IMG_1494

Ikke lenge etter start fra Ålen Stasjon passerer man noen gamle setrer. Her er det flott utsikt mot Ålen Skisenter.

Sommerferiens første tur i hytteområdet gikk til Svenuken. Det er en flott liten topp hvor utgangspunktet er Ålen stasjon. Det går stort sett bare oppover, men det er en trivelig tur. Først opp gjennom skogen på god sti, deretter kommer man opp på snaufjellet og går  forbi Litj-Svenuken før man begynner på den siste bratte stigningen opp til Stor-Svenuken.

IMG_1501

Toppen av Svenuken i sikte etter at vi har passert Litj-Svenuken.

Det var nydelig sommervær denne dagen, og opp gjennom skogen var det ikke et vindpust. Det endret seg som vanlig da vi kom over tregrensen. På toppen ved den lille steinhaugen som skal symbolisere en varde, blåste det hatter og votter, så i likhet med forrige gang vandret vi videre bortetter ryggen på fjellet for å se om vi kunne klare å finne le for vinden. Vi lyktes ikke 100%, men vi slapp iallefall å innta lunchen i kraftig vind der vi satt ved et bittelite tjern, eller kanskje heller en stor vanndam.

IMG_1512

Ved dette lille tjernet ble det matpause. I vannkanten var det stappfullt av froskeegg. Mon tro om det ble noe av dem? 1. august er lovlig sent til froskeegg å være.

Ned tok vi samme veien som vi kom opp, og denne gang som forrige undret jeg meg over hvor langt ned det egentlig er. Det virker som man går nedover i en  uendelighet, men det er selvsagt ikke tilfelle. Det er i realiteten en ganske kort tur, men all nedovergåingen kjennes godt i beina. Personlig foretrekker jeg å gå oppover selv om det er tyngre for kondisen.

IMG_1513

På vei tilbake over ryggen på Svenuken med nydelig utsikt over dalføret mot Røros.

Nok en nydelig tur på «go’-toppen» til Kjell Erik kan skrives inn i minneboka. Denne turen anbefales virkelig. Den er lett tilgjengelig fra Ålen stasjon og det er god sti hele veien opp til toppen.

En snarvisitt i Femundsmarka

Femundsmarka ligger en knapp times kjøretur fra hytta, men til tross for dette har jeg nesten ikke vært på tur der. Søndag 9. juli skulle jeg bøte litt på det med en  dagstur fra Langen Gjestegård til Lorthølbua. Dette området er en del av Femundsmarka, men ligger utenfor nasjonalparken. Når vi likevel skulle på tur i dette området, insisterte jeg på å utvide turen littegrann med en tur oppom Femundsåsen for å krysse av toppen på Røros-lista som jeg samler etter.

IMG_0737

Femundsåsen. Ikke noen storslagen utsikt, men nå er iallefall toppen krysset av på Røros-lista.

Vi parkerte bilen på gjestegården (20 kr/døgn) og begynte turen med å kikke på noen informasjonstavler over området vi skulle inn i samt nærliggende områder. Fra Langen fulgte vi merket sti, eller egentlig kjerrevei (iallefall i begynnelsen) i retning Ljøsnåvollen.

IMG_0721

Infotavler ved starten av stiene som begynner ved Langen.

Til å begynne med er det en del stigning før stien/kjerreveien flater ut. Idet stien flater ut begynner jeg å kikke etter en mindre sti i retning Femundsåsen, men finner ingen i det området jeg mener den skal være ut fra kartet. Vi trenger imidlertid ikke gå langt før vi kommer til et skilt hvor det står «Linnés rute + et årstall som jeg ikke husker). Her går det en sti i riktig regning, og jeg antar at den vil lede oss til topps. Ganske riktig! Etter 10-15 minutter kommer vi til en toppunkt hvor det er lagt ut en liten trimbok. Femunden kan skimtes mellom trærne, det samme kan Viglfjella, men det er ikke all verden til utsikt på denne lave skogtoppen (784 moh).

IMG_0729

KE studerer kartet mens Mira lurer på om vi ikke skal gå snart. Tror jeg hvertfall…

Vi kommer oss kjapt ned til kjerreveien igjen som nå begynner å helle svakt nedover. Etterhvert begynner det også å bli bløtere og til tider er det som en liten bekk renner i stien. Det er dog ikke noe problem å gå her selv om det til tider er litt vått. Det første vannet vi kommer til er Litlangtjønna og her får jeg for første gang se en av tømmerrennene som Femundsmarka er så kjent for (i tillegg til villmarksfølelse og godt fiske selvsagt).

IMG_0763

Tømmerrenna ved Litlangtjønna.

Tømmerrennene ble i sin tid benyttet til å frakte tømmer fra områdene rundt Femunden til Røros. Kobberverket hadde et enormt behov for tømmer for å holde smelthyttene i gang, og alt trevirke rundt Røros var for lengst hogd ned. Løsningen ble derfor å hente tømmer lengre unna og få transportert dem vannveien til Røros via tømmerrenner som forbandt vannene mellom Femunden og Røros.

IMG_0757

Femundsmarka er kjent for mye stein i tillegg til fiske og kanopadling.

Jeg elsker å ferdes i områder hvor jeg kjenner historiens sus samtidig som det er flott natur å nyte. I Femundsmarka får jeg begge deler, og i så nydelig turvær som vi har denne dagen er det bare å nyte og samle minner til å ta frem når vinterens mørke knuger.

Vi fortsetter fra Litlangtjønna til nordenden av selve Femunden. Nordenden er en smal tarm av en ellers enorm innsjø, så vi får ikke noe inntrykk av størrelsen på Femunden, men det er heller ikke så nøye. Femunden går ingen vei, og vi kan ta den nærmere i øyesyn fra annet hold senere. I dag er det nok å bare nyte sola, naturen og Miras selskap.

IMG_0751

Spellflåte. Denne er en kopi av de som ble brukt for å frakte tømmeret over små og grunne vann.

Vi finner oss en flåtelignende gjenstand ved bredden av innsjøen og beslutter kjapt at dette blir dagens lunchplass selv om det blåser mer her er inne  i skogen. Flåten kalles spellflåte og er en kopi av de flåtene som ble benyttet i tømmerfløtingen for å dra tømmer som var lunnet sammen over små og grunne vann. Flåtene var i bruk helt frem til 1940-tallet. Restene av en original flåte ligger ved siden av kopien som er bygget i nyere tid.

IMG_0771

Ved Lorthølbua.

På vei hjem legger vi turen innom Lortholbua som er en åpen bu til fri benyttelse såfremt man forlater bua i minst like god stand som man fant den. Siste biten opp til bua (og tilbake til hovedstien igjen) går langs en tømmerrenne, og jeg må innrømme at jeg synes det er spesielt og virkelig artig å gå her. Vår nære forhistorie blir virkeliggjort på en helt annen måte når man ser det man ellers bare leser om.

IMG_0761

Mira aner vel ikke noe om historiens sus der hun står og skuer utover villmarka.

Turen hjem går ad samme vei som vi kom, dog uten omveien opp på Femundsåsen. Femundsmarka har vist seg fra sin beste side denne dagen, og jeg gleder meg til å se mer ved en senere anledning. Jeg begynner å forstå de som kommer tilbake år etter år – selv uten at jeg har fisket på turen, for det er selvsagt fisket som trekker de fleste til Femundsmarka.

IMG_0777

På hjemvei mellom enorme steiner.

Spontan fridag i marka

Slik som våren og sommeren hittil har vært må vi benytte de få sommerdagene vi får her i Trøndelag. Jeg var derfor kjapp til å ta meg en fridag sist torsdag når arbeidsmengden tillot det. Dagen ble benyttet til det jeg liker aller best; trening og tur.

Etter frokost ble det en helkropps-styrkeøkt på 3T før jeg senere på dagen kjørte i retning Tømmerdal (Bymarka). Jeg har flere ganger sett noen vann på kartet i retning Byneset som jeg enda ikke har besøkt, så denne dagen bestemte jeg meg for å gå til ett av dem; Kongensåsvatnet.

Vannet er lett å finne fra parkeringen i enden av Tømmerdalsveien. Gamle Bynesvei går herfra sørvestover, i retning Byneset og bakom Gråkallen som ser riktig så imponerende ut sett fra denne vinkelen. Noen stier tar av fra kjerreveien, men det er først når en ny kjerrevei (ikke sti) dukker opp på høyre side at man tar av fra Gamle Bynesvei. Det er da omlag en knapp kilometer opp til vannet.

IMG_0403

Gamle Bynesvei. Her på vei mot Gråkallen på returen.

På vei dit hadde jeg følge av en liten million fluer, men lite mygg og knott. Førstnevnte flyvedyr biter iallefall ikke, selv om de er irriterende nok der de svermer rundt ansiktet til enhver som våger seg ut i marka midtsommers.

Selve vannet er omkranset av myr og skog, og jeg fant ikke så veldig mange gode sitteplasser. Hadde jeg hatt på meg vanntette sko kunne jeg gått til andre siden av vannet og slått meg ned på en fjellknaus der, men denne dagen hadde jeg kun lette joggesko på beina, så jeg droppet det.

IMG_0398

Ved Kongensåsvatnet. Storkongensåsen i bakgrunnen, og bakenfor den igjen: Litjkongensåsen.

Fant til slutt noe som så ut som en forlatt liten hytte med en bålplass i vannkanten. Der slo jeg meg ned – til tross for at jeg da ble sittende i skyggen og i en litt kald vind. På fine dager som dette går det likevel greit for en stund.

Folk møtte jeg omtrent ikke denne fine sommerdagen. Kanskje de hadde funnet seg en plass ved sjøen? Jeg håper iallefall at trønderne kjente sin besøkelsestid og var ute i finværet.

17. mai i skogen

Endelig har vi fått temperaturer som er mer lik vår enn vinter – akkurat i tide til 17. mai. Nasjonaldagen startet vått og grått, men i løpet av dagen ble skyene jaget bort og sola varmet fra en knallblå himmel. Jeg tror det er maaaange år siden vi har hatt en såpass varm 17. mai.

Som vanlig tilbringer vi nasjonaldagen ute i naturen fremfor å søke mot byen og folkemassene der, og det virker som om stadig flere velger som oss.

Vi var på vei mot Jervfjellet da vi plutselig gjorde helomvendig. Skyene hang langt nedover åsene og det var yr i lufta. Mot Trolla virket det lettere, så da satte vi kursen dit i stedet.

IMG_2583

Herberndammen.

Turen gikk fra boligfeltet i Trolla til Herberndammen via nordenden av Nydammen. Rett før vi kom til Herberndammen smalt det til i leggen min og en ny muskelruptur var et faktum. Pokker heller… Det gjør så inderlig vondt, selv om dette virker å være en mindre ruptur enn den jeg pådro meg i mai i fjor. Vi kom oss videre til Herberndammen, og til min skuffelse var vi slett ikke alene der. Det ble derfor med en kaffekopp før vi ruslet nedover mot Nydammen igjen.

IMG_8090

Damhaugen i Trolla.

Denne gangen gikk vi ned til sørenden av dammen. Der står det en gapahuk og det er en grillrist tilgjengelig der. Med medbrakt ved fikk vi til et lite bål og stekte oss pølser til lunch.

IMG_8087

Pølser hører med til 17. mai.

Etter lunchen fulgte vi stien langs vannet mot nordenden. Det var kanskje ikke et veldig heldig valg leggen min tatt i betraktning, for det er ulendt og mye opp og ned der, men vi kom oss da omsider ut på kjerrevei igjen. Fordelen med å gå denne veien var at vi fikk nærkontakt med en hegre som vi hadde sett fra bålplassen. Vakker fugl!

IMG_2591

Hegre ved Nydammen. Vakker fugl, ikke sant?

På vei tilbake til bilen valgte vi kjerreveien ned til Holstdammen og videre til Damhaugen. Nesten nede ved bilen ble vi gjort oppmerksomme på en fjorårs elgkalv av noen andre turgåere. Den sto ganske nære stien og koste seg med nye skudd fra trærne. Nok en flott naturopplevelse på denne turen. Legg til hvitveis som dekker bakken, sol og blå himmel, så ble det en riktig så fin tur i marka selv om den begynte ganske grått og jeg pådro meg en bitteliten muskelruptur. Satser på at den leges fort, for i kveld kommer Mira-vofsen og skal være hos meg til søndag.

IMG_2594

Fine elgen som rakk å snu rompa til før jeg fikk opp kameraet.

Påskeferie – del 1

Hyttepåsken 2017 ble en iskald affære med mange minusgrader og mye vind. I begynnelsen var det også skikkelig grått og mye nedbør før det klarnet opp i løpet av langfredag.

Jeg skulle egentlig ha dratt på hytta allerede i palmehelgen sammen med min kjære og hans to voksne barn, men værmeldingen tilsa at jeg jeg like gjerne kunne bli i byen og jobbe og heller ta fri en dag i etterkant av påsken. Det skulle vise seg å være en meget bra beslutning!

Etter en regnfull jobbehelg i byen reiste jeg på hytta mandag ettermiddag. Fant ut at det ikke var noe å stresse med siden været var såpass dårlig, så jeg var en tur innom 3T før jeg kjørte oppover.

IMG_7774(1)

Eggavollen i kjedelig, flatt lys.

Tirsdag var det samme elendigheten og humøret mitt sank som en stein. Påskeferien er kanskje den ferien i løpet av året som jeg har aller mest bruk for. Da er mørketiden omsider over og det samme er årsoppgjøret (mer eller mindre i allefall), og energireserven er på et minimum. Da gjør det ingenting om været er såpass at jeg i det minste kan oppholde meg utendørs mer enn kun én time pr. dag. Det ble en skitur på onsdag, men spesielt lang ble den ikke. Mine nye felleski imponerer ikke, og er bakglatte som bare juling, så humøret ble ikke akkurat bedre av det.

Onsdag skulle min voksne sønn, Kristian, komme på besøk. Han skulle komme tidlig, sa han, men da jeg snappet han et bilde av værforholdene ble han i byen siden det hadde blitt godvær der, så han kom først oppover på kvelden. Ny skitur på meg og min kjære mens vi ventet. Jeg prøvde meg fortsatt med mine nye felleski, og denne gangen var bindingene justert så mye frem som mulig. Dette skal gi mindre glid og bedre feste, men det hjalp i grunnen ikke mye. Spennet er helt ok i forhold til min vekt, så da konkluderer jeg med at jeg overhodet ikke vil anbefale Madshus felleski til noen. Og for å si det sånn: humøret mitt ble definitivt ikke bedre av å vite at det var knallvær under to timer fra hytta mens jeg bakset i iskald vind i så flatt lys at man nesten ikke så hvor man gikk. Hadde det ikke vært for at sønnen min skulle komme, hadde jeg reist hjem denne dagen.

IMG_7779

Vind, snødrev og så flatt lys at man knapt ser hvor man går. Her har vi kommet til bua ved Storhøgdgruva.

Torsdag ga oss mer av samme møkkaværet som hittil i påska. Jeg hadde ikke engang lyst til å gå på tur, men siden jeg ikke ville slippe Kristian ut alene i ukjent område i så dårlig vær, ble det til at vi tok en skitur til bua ved Storhøgdgruva. Verken langt eller lenge, men været innbød ikke til de store utendørs-utskeielsene.

Fredag morgen dro Kristian videre til Oppdal, og jeg kjørte hjem. Tålmodigheten var oppbrukt for lengst, og jeg ville heller gå på beina i sol enn på skitur i snødrev, vind og flatt lys.

IMG_7776

Ikke mye utsikt å skryte av på vei mot Storhøgdbua.

Jeg fikk meg en lang runde i Estenstadmarka denne fredagen, og hadde årets første tur til Liaåsen. Det var kaldt i lufta også her, men det var i det minste sol så jeg hadde to kaffepauser på denne turen. Den første ved Lomtjønna og den andre ved Estenstaddammen. Ved Lomtjønna hadde noen gått fra et bål som fortsatt brant lystig. Greit nok at det fortsatt ligger en del snø i området, men man går da ikke bare fra et brennende bål hvor det fortsatt var mye kvist og greiner som skulle brenne??!! Før jeg forlot stedet sørget jeg for å pakke bålet fullt av snø slik at det sloknet. På kvelden var jeg en kjapp tur innom 3T for en styrkeøkt.

IMG_2446

Vinter og vår kjemper om overtaket i marka. Her fra Sellesmyra.

Lørdag morgen var jeg tidlig ute og labbet avgårde på Ladestien. Ladestien er alltid et populært turmål, men særlig om våren er det mange som søker mot sjøen og tidlig vår. Jeg var såpass tidlig ute at jeg fikk gå i fred for det meste. Turen gikk fra Korsvika til Sjøveien hvor jeg hadde en kald kaffepause før jeg returnerte til Korsvika for en siste kaffesup ute i solen.

Siden sola nå også hadde funnet veien til hytteområdet kjørte jeg oppover igjen denne ettermiddagen etter først å ha vært på 3T og spinnet i 50 minutter og kjørt litt styrke. Det gjelder å utnytte «byferien».

IMG_7816

Ladestien påskeaften.

 

 

Sommerferie i desember

Jeg liker å reise, men sommeren vil jeg helst ha i Norge. I november eller desember derimot; DA reiser jeg mer enn gjerne til sydligere strøk for en dose dagslys og varme. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha bosatt meg mye lenger sør i hele november, desember og januar. En gang uti februar hadde det passet å komme hjem – når skiføret er på plass og dagslyset vender tilbake med stormskritt. Men akk… enn så lenge må jeg bidra med min yrkesdeltagelse, så drømmen om sol og dagslys i mørketida får være nettopp det; en drøm, enn så lenge.

Ferie derimot – det kan jeg jo nyte nettopp fordi jeg jobber, og også denne gangen gikk turen til mine foreldres leilighet sør på Gran Canaria. Ferien ble en lett blanding av soling, turliv, trening, mat og drikke. En perfekt ferie i mine øyne.

9712A789-1A46-4076-A867-BCEE123CF7AF-COLLAGE

Solslikking, styrketrening og tur. DET er ferien sin det 🙂

Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om turene vi gikk denne gangen. Alle sammen er gått tidligere (minst en gang), og er utførlig beskrevet, så dersom du ønsker å gå noen av turene jeg viser bilder av i denne bloggposten, kan du bruke søkefunksjonen, så vil du få opp flere detaljer.

IMG_7101

Som vanlig gikk feriens første tur til Korset ovenfor Patalavaca. Hvem er det som kan mislike dette i desember?? Jeg bare spør!

IMG_7110

Ettermiddagsvandring langs kysten melllom Arguineguin og Patalavaca.

IMG_7130

Fra Våres Plass hvor fjellet stuper rett ned i Barranco de Arguineguin.

IMG_2355

På vei mot karpedammen fra Våres Plass. Dammen var en gedigen skuffelse og det finnes visstnok ikke karper i dammen lenger ifølge noen vi møtte der. Styr unna!

IMG_2366

Frodig landskap på vei til Veneguera fra Mogán. Her en bananplantasje.

IMG_2371

Mogan – Veneguera T/R er en tur som anbefales. Koselig landsbytorg i Veneguera hvor man kan få både mat og drikke. Her er vi på vei ned mot Mogán og turens ende.

IMG_2374

Lunch i Puerto de Mogán hører med til sydenferien vår, synes vi.

IMG_2363

Vestsiden av Gran Canaria byr på ville, vakre fjell.

IMG_7187

Turene vi går rett fra leiligheten passerer ofte gjennom en geitefarm. Hvor mange geiter bonden har, vet jeg ikke, men det er ikke få!

IMG_7201

Sangria ved sjøen mens sola synker ned bak horisonten er en helt ok feriesyssel.

IMG_2396

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás fra Montaña Altavista. EN tur jeg stadig vender tilbake til.

IMG_7230

Vi blir bortskjemte med vakre solnedganger på Gran Canaria.

IMG_2399

Gran Canarias ville indre fjellverden sett fra stien mot Altavista.

25973A61-451E-4CA7-9EA7-8CD3B1F543BC-COLLAGE

Arguineguin. Ikke veldig vakker, men enda ganske autentisk.

14 dager går fort og før vi visste ordet av det, var det tid for hjemreise og julefeiring i Norge. Vi fikk gjort mye av det vi hadde tenkt, men som vanlig, slett ikke alt. Enda godt at Gran Canaria ikke går noen vei!

Jervfjellet – Trondheims nærfjell

Det er lenge siden jeg var på Jervfjellet, men medio oktober var kjæresten og jeg tilbake. Nydelig blå himmel og solskinn, men jammen blåste det godt denne dagen, og vinden var ikke akkurat noen sommerlig fønvind. I samme øyeblikk som vi satte bena utenfor bilen fikk vi et forvarsel om hva som ventet på toppen, men samma det! Vi var klar for topptur i Trondheims forgård.

img_2318

På vei oppover i gammel skog på lettgått skogsbilvei.

Turen til toppen fra Jervskogveien er ikke lang, men den er tildels bratt, dog uten å være luftig eller ekkelt bratt på noe tidspunkt. Turen begynner i skogen på fin sti og etterhvert som man vinner høyde kommer også utsikten. Skogen blir mer glissen og myrlandskapet overtar når man nærmer seg toppen. På toppen er det hardt fjell og nydelig utsikt i alle retninger. Det som først fanger blikket til de fleste er nok Jonsvatnet som på solskinnsdager ligger langt der nede og blinker blått og forlokkende. Etterhvert legger man kanskje også merke til Gråkallen, Vassfjellet og Baklifjellet, ja til og med deler av Trollheimen og Orkdalsfjella synes fra toppen av Jervfjellet; Trulsen.

img_2323

Det er alltid like deilig å stå på toppen av Jervfjellet på en godværsdag og nyte utsikten. Denne veien er det Jonsvatnet som fanger blikket.

Dessverre kan turen opp til Trulsen være svært gjørmete. Denne dagen var det heldigvis litt frost i bakken, så vi unngikk å få skoene totalt marinert i gjørme.

Med utsikt følger som regel vind. Mye eller lite, det varierer, men det er sjeldent man står på en topp uten å måtte kle på seg litt ekstra. Ei heller på Jervfjellet, og i dag blåste det noe infernalsk på toppen. For ikke å bli tatt av vinden måtte jeg sette sjøbein mens vi tok bilder og nøt utsikten. Iskald var den også, vinden, så vi måtte finne ly i skrenten rett nedenfor toppen. Utsikten blir jo selvsagt litt redusert da, men for i det hele tatt å kunne spise lunchen vår på toppen måtte utsikten ofres. Det ble likevel en kort lunch. Det ble for kaldt rett og slett selv om vi fant le for vinden og jeg dro en dunjakke utenpå de andre klærne.

img_2322

Toppen av Jervfjellet; Trulsen, er naken og gir gode betingelser for både utsikt og vind.

Siden det er stupbratte fjellvegger på nordvestsiden av Jervfjellet er det ikke noen annen mulighet for å komme seg ned enn å rusle samme veien tilbake som  vi kom hvis man har bilen parkert på Jervskogveien. Det gjør i grunnen ikke så mye for det er en flott tur uansett hvilken vei man går.

img_2328

Myrlandskap med furuskog. Jeg elsker slikt terreng. Tunggått, javisst, men det er noe med roen i slik landskap som appelerer til meg. Noe tidløst som vitner om både fortid, fremtid og nåtid.

Vi var ikke alene på tur denne dagen. I løpet av de årene jeg har gått tur i dette området har det vært økende ferdsel her. Mens jeg kunne gå alene de første par årene er det nå en sjeldenhet, men ferdselen her er likevel ingenting sammenlignet med Bymarka. Heldigvis. Stien opp til Trulsen tåler ikke slike folkemengder. Allerede i dag er terrenget ganske ødelagt av ferdselen, så dersom folkemengden på tur her skal fortsette å øke, tror jeg det må tilrettelegges mer i form av drenerte stier osv. slik at terrenget ikke ødelegges totalt. Av to onder foretrekker jeg da mer tilrettelegging, for jeg kan jo ikke ønske meg mindre folk på tur når jeg vet hvor viktig friluftsliv er for både den fysiske og mentale helsa.

img_2329

Jervfjellet like før man begynner på den siste stigningen mot toppen.