Lysglimt

En ekstremt stillesittende påske er over. Heldigvis. Jeg kan ikke huske sist jeg har sittet så mye på ræva som denne påsken, samtidig som bilder av glade folk på tur har oversvømmet Facebook, Instagram og Snapchat. Det har mildest talt vært tungt å se. Ikke det at jeg ikke unner folk å være på tur, selvfølgelig gjør jeg det, men mitt eget savn blir så tydelig og så merkbart når turbildene renner inn fra venner og kjente.

Utsikt fra hytta slik den så ut påskeaften. Utsikten hadde jeg altfor god anledning til å studere denne påsken.

Fra å være på tur flere ganger i uka, og som et minimum hver helg, har det nå gått et halvår hvor jeg kan telle antall turer på en hånd. Jeg prøver så godt jeg kan å undertrykke savnet av turlivet, men jo lenger tid det går og jo flere påminnelser jeg får fra andre, jo vanskeligere blir det, og tårene har vært mange de siste dagene.

Ladestien 2. påskedag. Vi var ikke alene.

Derfor er det superdeilig at jeg i dag klarte å gå nesten 3 km. på Ladestien uten at smertene ble for intense eller at menisken «smalt». Forsøk på gåturer tidligere i påska har endt med store smerter, smell og tårer, men i dag var det håndterbare smerter, og musklene rundt kneet ble ikke helt gele selv om kneet sviktet litt innimellom. Kanskje jeg endelig kan begynne å se fremover mot vår og sommer og turliv igjen?

Dagen ble avsluttet med 1 time på 3T (mitt andre hjem for tiden). Styrketrening for overkropp og  noen få øvelser for rehabilitering av kne. Kjørte ikke alle øvelsene på beina siden smertene begynte å bli litt i overkant. Får være fornøyd med dagens gåtur på Ladestien 0g det jeg klarte på 3T etterpå. Mer enn jeg har klart på himla lang tid.

Feel the pain. Jo takk, det er ingen fare med det.

Påskeutsikten

Ja, slik ser det ut her jeg befinner meg.  Lettskyet, pent vær i dag, men jeg er «lenket» til hytta på grunn av kneet. Ikke lett på slike dager.

Utsikt fra hytta.

Rehabilitering av kne

Det er nå 5 uker og 1 dag siden jeg ble operert i det venstre kneet. Å jada… her telles hver en dag i håp om at morgendagen blir bedre enn i dag!

Kneet har vært kranglete og vondt siden i sommer, og på Bandaklumpen i september tok det fullstendig kvelden. Opptrening med øvelser som jeg fikk av fysioterapeut Jørgen ved Nemus ga ikke  ønsket resultat. Snarere ble kneet bare verre utover høsten. Dermed ble det først MR ( i desember), deretter operasjon. Håpet var at at legen skulle kunne lege bruskdefekten som MR’n i desember påviste, «rydde» litt i en delvis ødelagt menisk og ellers fikse annet grums han måtte finne i løpet av operasjonen, og at kneet deretter skulle være klart til bruk i løpet av kort tid. Slik gikk det ikke. Riktignok klippet legen bort den ødelagte delen av den laterale menisken, og friserte litt rufsete brusk her og der, men bruskdefekten leget han ikke. Årsaken var rett og slett  at bruskskadene i kneet er flere enn MR’n viste, og at de allerede er så omfattende at legen mente det ikke hadde noen hensikt å fikse dem.

3T. Mitt andre hjem for tiden.

Legens spådom er at kneet vil bli verre over tid og at jeg til slutt vil trenge en kneprotese, og at jeg heretter ville slite med å komme meg ned fra fjelltopper. Han mente at jeg ikke er gammel, men at kneet mitt er det. Artrose kalles diagnosen. Tidligere het det slitasjegikt. IKKE hva jeg ønsket å høre da jeg våknet av narkosen med et kne som kjentes ut som om det skulle sprenges. «Dommen» legen kom med, var omtrent som å få bekreftet drømmene (les: marerittene) jeg hadde hatt uken før operasjonen. Legen mente dog at jeg skulle være kvitt låsningene foran på kneet som forekom hyppig i ukene før operasjonen. Selv om jeg hittil ikke har gått så mye, virker det om legen hadde rett i det. Det han dog ikke så noe om, var at jeg i stedet ville få låsninger på innsiden av kneet. De kommer ikke så hyppig, men til gjengjeld er det så jeg ser stjerner og måner når det først «smeller» i kneet.

Turlivet er fortsatt bare en drøm. Det gjør for vondt å gå enda.  Selv øvelsene jeg fikk av fysio’n og lett spinning medfører smerter i etterkant av treningene. Jeg var ikke forberedt på at det skulle ta så lang tid å komme seg etter en relativ enkel operasjon, og psyken lider under mangel på turliv og kroniske smerter. Jeg hadde virkelig trodd jeg skulle kunne gå meg en tur på omkring en time i lett terreng denne påsken. Det ser ikke slik ut 😦

Minner. Og drømmer.