Nytt forsøk

Fredagstur 27. juli 2012

Så ble det endelig ferie på meg og, og den ble innledet med en tur i skogen på jakt etter postene jeg ikke fant for noen dager siden.  Hælen fikk en kortisoninjekson på St. Olav torsdag morgen, så jeg var spent på om det var noen virkning av denne og om hælbetennelsen ville plage meg mindre eller ikke i det hele tatt.

Ettermiddagen bød på nydelig sommervær med sol, blå himmel og vindstille. Et lite kaldt drag fra nord kunne merkes innimellom, men dette var likevel en sommerdag av ypperste merke som vi har hatt altfor få av i sommer.

Se!! Blå himmel 😀

Turen startet ved Bekken og jeg gikk oppover bakkene i retning Styggdalen for deretter å dreie av mot Lomtjønna. Hælen kjentes ikke helt bra ut, men det en annen type smerte enn den jeg hadde før injeksjonen, så jeg håper det bare er ømhet etter stikkinga som gjør at det fortsatt er vondt.

Ikke lenge etter at jeg tok av på stien mot Lomtjønna skulle den første posten befinne seg. Forrige gang valgte jeg å lete ovenfra og ned, men det ville ikke den betente hælen ha noe av, så jeg klarte rett og slett ikke å komme meg ned de bratteste skrentene, og etter laaaaang tids leting ga jeg opp. Denne gangen valgte jeg i stedet for å gå nedenifra og opp. Heldigvis var det ikke så mye å kjenne til hælen der jeg kløv oppover skrenten, og klamret meg fast med begge hender mens kartmappa ble holdt fast mellom tennene, og etter en kort stund kunne jeg notere ned koden til dagens første post. Makan til kronglete sted å feste en post på! Jeg hadde definitivt vært i rett område sist jeg lette også, men ikke klart å komme meg ned skrentene pga smerter.

Nydelige sommerblomster lyser opp overalt i skogen i disse dager.

Neste post var også  en jeg ga opp forrige gang og som jeg prøvde å finne ved å gå ovenfra og ned. Nå valgte jeg også her å lete nedenifra og opp, og det tok ikke lange stunden før kode nr. 2 var i boks. Deilig følelse å endelig finne dem for ambisjonen er å finne alle poster hvert år selv om gullmerket er i boks for lengst.

Turen nå gikk videre i retning myrene ved Lomtjønna og siste planlagte post for i dag. Ingen grunn til å overdrive når hælen nettopp har fått en sprøyte. Denne posten glemte jeg rett og slett forrige gang jeg var ute på leting. Hadde opprinnelig tenkt å avslutte turen den gangen med denne posten, men når regnet kom og smertene hadde blitt store nok, ble tanken på å komme meg hjem altoverskyggende og posten avglemt. Ingen krise for det passet fint inn i dagens runde å plukke den nå også. Litt roting før jeg fant steinen hvor posten var plassert, men ikke så mye. Bare litt koselig roting for da fikk jeg sett meg litt om. Pleier ofte å gjøre det med vilje når jeg er på turorientering for poenget er ikke å finne postene kjappest mulig, men å  kose meg på tur og se marka fra et nytt perspektiv.

Disse er det mange av i skogen nå. Kjempelang stengel og fine, blå blomster på toppen.

Etter at «steinposten» var funnet tok jeg raskeste vei ned i Styggdalen. Det hadde begynt å gjøre ganske så vondt under foten nå, men fortsatt en annen type smerte enn den jeg har hatt før, så nede i Styggdalen gikk jeg en runde om Estenstaddammen siden det var så nydelig vær. Det hadde begynt å bli kveld når jeg kom ned dit, men fortsatt var det en god del mennesker som koste seg ved vannet i det fine været. Trønderne vet å utnytte finværet når det først kommer!

En deilig runde i skogen til tross for en million fluer og noen klegg og litt smerter under hælen. Satser på at det skyldes ømhet og at jeg om få dager vil kunne gå uten å kjenne smerte. Det er lov å håpe 🙂

Sommer ved Tømmerholtdammen

På tur i kjærestens territorium

Endelig opprant en ordentlig fin sommerdag i Trondheim med sol og nesten 20 grader i skyggen. Egentlig hadde jeg tenkt å sykle meg en tur, men siden hælen kjentes ganske bra ut og skogtur trumfer sykkeltur any time, ble kjæresten og jeg enige om å ta oss en tur opp i Brattåsen (Klæbu). Jeg har bare vært oppi der et par ganger før, og aldri ved Byatjønna som kjæresten så malerisk har beskrevet for meg, så det var på tide, syntes jeg. Så litt før fem la vi avgårde oppover i Brattåsen som ikke har fått navnet sitt uten grunn. Til tross for det fine været var det heldigvis lite fluer som surret rundt oss. På vei mot Byatjønna kom vi såvidt innom Hallsetdammen som var islagt sist jeg var opp i der.

Hallsetdammen

Fra Hallsetdammen gikk vi opp en bratt skrent og bortover litt myr før vi kjapt var ved Byatjønna. Dessverre var vi ikke alene der. Kleggen hadde lagt sin elsk på tjønna og surret rundt oss i hopetall. Det var helt uaktuelt å sette seg ned der for å drikke kaffe.

Byatjønna

Turen videre gikk derfor til Merkesberget via Lavahølet. Hælen min hadde typisk nok begynte å krangle på dette tidspunktet, men det fikk  ikke hjelpe. Kjærestens territorium skulle sees.

Lavahølet. Gudene vet hvorfor plassen har fått det navnet.

Merkesberget

På Merkesberget er det en slags benk, veldig lav, men den duger, og ikke minst er det en fantastisk utsikt mot Trollheimen fra benken. Her ble det kaffe og kaffebrød og en god pause i godværet.

Før vi begynte på hjemturen la vi turen om Hallsetvollen. Egentlig burde jeg ikke ha gjort det for hælen var allerede vond og bedre ble den ikke av å legge inn en ekstratur, men kjæresten ville gjerne at jeg skulle ha vært på Hallsetvollen også, og jeg ville gjerne se plassen, så vi gikk. Var bare 500 meter dit sa kjæresten. Vel,  det er i tilfelle de lengste 500 metrene jeg noen gang har gått og GPS-sporet viser vel at det var omtrent det dobbelte. Normalt ikke noe problem, men med en «knirkete» hæl kjennes hver en meter man går.

Idyllisk på Hallsetvollen

På vollen var det to store hytter + et uthus og ikke minst en fantastisk utsikt mot Rensfjellet og Kråkfjellet. Får så lyst på fjelltur når jeg skuer utover, men hva hjelper det? Pr. i dag er ikke fjelltur mulig. Det må da kunne gå an å bli kvitt denne fordømte betennelsen fort??!! Jeg er dritlei allerede av ikke å kunne gå så langt og så ofte jeg vil.

Utsikt som drømmer er lagd av

Tilbake hos kjæresten var det omtrent umulig å trå på foten, så den bør kanskje få hvile i dag? Dog…. er jo noen poster i Estenstadmarka som ikke er funnet enda da. Kanskje bare en kort tur på leit etter et par små poster??

Dagens tur. Drøye 10 km. tilsammen

Rolig luftetur

God sti på Fuglmyra

Jeg er dritdårlig på å sitte stille en hel dag. For meg en dag uten tur eller trening en dag uten mening. Ja, nesten hvertfall, så selv om beina er stive og støle etter en tung styrkeøkt på beina i går, måtte jeg ut og lufte meg litt. Frisk luft kan aldri bli feil! I dag ble det bare en 45 min. runde på Fuglmyra i rolig tempo siden en støl kropp og en betent hæl ikke er ideelt å gå verken langt eller fort med, men 45 min. er bedre enn ingenting.

Turorientering

Apropos lørdagens runde i skogen på jakt etter poster…. 😉

Slik føler man seg av og til

Ikke akkurat noen super-orienterer

På grunn av hælbetennelsen har det vært altfor lite turliv i det siste, og jeg savner det så utrolig mye. I kveld ble det derfor en tur ut for å lete etter noen poster. Har ikke så mange igjen av Wing OK sine 90 poster, så hælbetennelse eller ikke; jeg skal ha alle 90 postene innen sesongen er slutt. Blir i tilfelle 3. året på rad. Like mange ganger som jeg har deltatt.

13 grader, skyet, opphold og vindstille når jeg gikk ut fra Bekken i retning Styggdalen og Lomtjønna. Og det begynte ikke bra. Makan til rotkjerring. De to første postene jeg var på leting etter måtte jeg til slutt bare gi opp. Delvis orienterte jeg helt sikkert dårlig, men begge postene lå i bratt terreng og det er rett og slett pyton vondt å bevege seg i bratt, ulendt terreng, så jeg «safet» og oppga jakten på de to postene i kveld, men jeg kommer tilbake!

Myrullen blomstrer på myrene ved Lomtjønna

De neste fire postene fant jeg uten problemer i det hele tatt, så selvtilliten ble gjenopprettet (men det tok hele 75 min. før jeg fant den første da… pga alt rotet med de to jeg ikke fant). På vei mot kveldens siste post begynte det å regne skikkelig og hælen sa tydelig fra om at nok var nok, så etter å ha notert den siste koden, tok jeg kjappeste sti i retning Styggdalen. Hadde egentlig lyst til å gå om Tømmerholtdammen, men lot kroppen bestemme og droppet det.

Vakre blomster er å se overalt i skogen nå

Det var utrolig stille i skogen i kveld. Ikke et vindpust, ingen dyr å se og knapt fuglekvitter å høre, og kun to mennesker som var på treningstur i bakkene opp mot Lomtjønna. En slik stillhet er sjelden vare i dagens samfunn, og det gir ro i sjela å kunne høre seg selv tenke. Jeg håper hælen snart blir bedre for jeg trenger å være på tur for å ha det bra.

Dagens tur – hvor rotinga etter de to første postene synes godt

Oppmuntring

Av og til trenger man å muntre opp seg selv, og disse nydelige, langstilkede rosene fikser den biffen elegant 🙂

Endelig hjemme

Etter nesten 11 mnd. i USA som utvekslingsstudent kom endelig verdens fineste datter hjem til Norge og hjem til meg. Hvilken lykke å ha henne i hus igjen!

Utpakking på gang mellom kofferter, esker og en plakat som gode venner hadde laget for å feire hjemkomsten på Værnes 🙂

5 millioner sofagriser

Nei, dessverre; det er ikke 5 millioner sofagriser i verden. De er maaaaange flere og 5 millioner av dem dør årlig pga for lite mosjon i  hverdagen.

Det er ganske dramatiske tall og også ganske trist når det egentlig er fint lite som skal til for å redusere dødelighetsrisikoen.

http://www.adressa.no/nyheter/utenriks/article3250671.ece

På fjelltur i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark for noen år tilbake

Hvorfor kunne ikke en av disse sofagrisene fått min kropp som ikke vil være med på så mye trening og tur som jeg ønsker og som periodevis ikke kan være med på nesten noe som helst? Man trenger ikke mye til kropp for å sløve i sofan kveld etter kveld, uke etter uke, år etter år….  Nuvel, ingen har vel sagt at livet er rettferdig?

Sier som Nike-reklamen, jeg: Just do it!

Og husk: Dørstokkmila er den aller lengste!

Ettermiddagskaffe i skogen

Sola dukket plutselig opp etter middag, og det var ingen grunn til å sitte inne, spesielt ikke når kroppen verker «all over». Dermed pakket kjæresten og jeg termos og nybakte brownies  i sekken og gikk en rolig runde om Tømmerholt- og Estenstaddammen. Kaffepausen tok vi ved sistnevnte dam der vi vi fort fikk selskap av 3 ender fra årets kull. Mamma-anda dukket også opp etter kort tid  for å passe på avkommet sitt som var veldig så selskapelige. Kjempekos med nesten tamme ender på tur 🙂

En av de fine endene vi hadde selskap av

Estenstaddammen

Smertelindring

Når kroppen verker og trøttheten truer med å ta kvelertak på livet; da er det kun en ting som hjelper: ut på tur! Ingen lang tur, ei heller en gå-fort-tur, bare ut og lufte seg. Høre og se fisken hoppe i Estenstaddammen, kjenne vinden ruske i håret, høre bekker sildre og fugler kvitre. Det er smertelindring på et plan betennelsesdempende midler aldri kan matche. Og både fastlege og overlege på revmatisk avdeling på St. Olav har gitt meg velsignelse til å være på tur til tross for at kroppen skriker etter sofan. Verken de eller jeg tror jeg blir friskere av å ligge på sofan og deppe.